NTT: Møte ved milepælene

God helg alle sammen – og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform! Hver uke prøver vi å viderebringe noen refleksjoner, både fra oss selv og folk vi snakker med, om hva all denne musikken og kunsten og levinga nå egentlig skal bety. Men først tar vi på oss her er seks konserter fra uka som kommer: 

1. Nå er det virkelig alt for lenge siden jeg har hørt Håkon Kornstad Trios publikumsflørt og muntre lek med opera-arier, jazz av fiint gammelt merke, utvida saksofonspill, belginstrumentets prusting og de lune stryk over bassen. Så åpent, så eget. I kveld gjester de Tromsø Jazzklubb, og i morgen står de på Nasjonal Jazzscene i Oslo. 

2. Nødutgang-festivalen, som starter i dag og varer til i morgen, har et illevarslende navn men en særs innbydende plakat, full av intense, eksperimentelle musikkopplevelser. Den holder det gående på Stormen Kulturhus i Bodø, i kveld spiller blant andre Stian Westerhus & Maja S.K. Ratkje, Paal Nilssen-Love Large Unit og Blaakraft, mens det er duket for storfint besøk fra de tyske kunstrock/kraut/kalldethvaduvil-legendene Faust, Møster! og King Lamus, for å nevne noe, i morgen. 

3. Cosmic Swing Orchestra er et mellomstorband i flagrende – såkalt “kosmiske” – gevanter som på sitt selvtitulerte debutalbum kom med en kjærlighetserklæring til musikkens historiefortellende og swingende potensiale, ispedd metaperspektiver, in-jokes, en rekke fine solister og mye allsang. Denne helgen drar de ut på en liten turné hvor de er innom Sunndal Jazzklubb (lørdag), Røros Jazzklubb (søndag), Dokkhuset i Trondheim (mandag) og på torsdag spiller de på Jazzklubben Volda.

4. FRA DET ONDE skiller seg ut blant ny elektrisk miles-inspirert skjæringspunkt-impro i måten de virkelig dykker hodestups ned i stemningene Miles Davis og Teo Macero kokte opp fra slutten av sekstitallet til midten av syttitallet. Der andre band – tidvis med hell også – fremdeles får mye ut av å hente inspirasjon fra spillet til disse hakkandes bandene, søker FDO seg mot det mørke og mystiske i materien, leken med studioets soniske muligheter. Dermed blir det også helt annen musikk. På Blå i morgen får de god hjelp fra Emil Nikolaisen og Lindstrøm også, den samme besetningen som for en tid tilbake spilte på Henie-Onstad. Denne kvelden byr dessuten på slippkonsert for Espen Friberg.     

5. Hammerfest Musikkforening er et av Norges eldste janitsjarkorps, ja, de har faktisk rukket å bli 150 år – noe som selvsagt må feires. I morgen spiller de en jubileumskonsert hvor ungdomsorkesteret Isbjørnan gjester, og hvor jubilantene byr på jazz og verket Morgensang på Salenfjellet, komponert av Antti Nissilä til jubileumet. Orkesteret vil bli ledet av trommeslager Sverre Gjørvad, vi spår enorm stemning og gratulerer! 

6. Glem heller ikke Fri Resonans, Trondheimsfestivalen som starter i dag og som vi ga bred dekning i forrige nummer. Der får man også et lite kurs i bandet Deerhoof, som spiller på nettopp Fri Resonans i morgen, før de besøker Bergen Kunsthall på søndag og Blå i Oslo på mandag.  

Vi går videre – Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.  

 

Svarte merker på hvitt papir – om Sidsel Endresen

Sidsel Endresen. Foto: CF Wesenberg

Denne lørdagen feires Sidsel Endresen (70) – sanger, improvisatør og inspirator av virkelig sjeldent merke – av venner og kollegaer på Nasjonal jazzscene, akkurat som hun ble for noen uker siden på Punkt-festivalen. På scenen får man høre Nils Petter Molvær, Stian Westerhus, Helge Sten, Vilde&Inga, Bugge Wesseltoft, Torun Eriksen, Jan Bang, Erik Honoré og Håkon Kornstad – en bred vifte av musikere som til sammen forteller en historie om Endresens uttrykksmangfold. NTT gratulerer, og trykker et foredrag Audun Vinger holdt om henne under Kongshaugfestivalen på Cosmopolite for noen år siden. 

Man kan ofte få følelsen av pølsefest når det kommer til jazz generelt og ECM-innspillingene spesielt. Hvor enn fantastiske mange av platene er, ser det litt flaut ut med alle de intelligente og tøffe og selvbevisste følsomme genikjempene, meter på meter i platesamlingen. Det finnes enkelte unntak: Annette Peacock fikk omsider utgitt et eget album der, vi har Meredith Monk, Sylvie Courvoisier, og norske Mette Henriette. Carla Bley glemmer vi heller ikke så klart, men hun er jo nesten en underlabel i seg selv. Men for meg er det ingen som er større enn Sidsel Endresen.

Når du hører Sidsel Endresen, hører du stemmen. Ikke den kraftige røsten, med de dramatiske faktene og den tunge autoriteten. Ikke den spake stemmen, med kokett bøyd hals ikledd store herreskjorter. Sidsel Endresens stemme kommer rett ut av verdenskroppen, og inn i lytterens kropp. Fra kropp til kropp. Og den har da også tatt bolig i mang en musikkglad norsk kropp opp gjennom tiårene. De siste årene som en meget hørbar inspirator for generasjoner av norske vokalister og musikere, i kraft av stillingen som lærer ved Norges Musikkhøgskole, og med en lang rekke betydelige utgivelser med vekt på fri musikk og stemmeimprovisasjon; alene eller i konstellasjoner, med Bugge Wesseltoft, med Humcrush, med Håkon Kornstad, med Vilde & Inga. Og mange flere. Hun er utvilsomt en egenrådig kunstner, men trenger også alltid selskap.

Endresen steg først inn i norsk bevissthet i helt andre sjangre og toneleier enn improvisasjonsmusikk, via soulrockbandet Chipahua, syngende sammen med bl.a. Inger Lise Rypdal og Freddy Dahl, og i fusion/pop-bandet Jon Eberson Group. To populære band der spesielt sistnevnte i overraskende grad har tålt tidens tann. Chipahua finnes det ikke noe særlig mye innspilt musikk med, men i tillegg til fengede covere av soulhits var det også mye bra materiale skrevet av Ole Henrik Giørtz, som for eksempel «Just Another Love Song». Hun ga også tunge bidrag med blåøyd soul på enkelte låter med det populære oprockbandet Lava, en miks av uttrykk som er underlig vellykket, i låter som «Hard Times».

Suksessen med Jon Eberson Group blir vanskelig å overgå. Jan Erik Kongshaug opererte som produsent og ikke «bare» som tekniker på albumet Jive Talking, innspilt i Scanax studio og en stor kommersiell suksess i 1981, og det må kalles en kunstnerisk suksess også. Å høre tittelkuttet i dag, med dens sugende tempo, Sidsels unike vokal og den historiske bass-soloen til Geir Holmsen, er like sterkt i dag som da jeg så dem gjøre den på Spellemannprisen på TV den gangen. Det gir frysinger å se dette i dag på Youtube eller i NRK-arkivet. Vi kan jo høre låten?

 

Platene bandet ga ut etter dette er ikke like tilgjengelige, hverken i fysisk form (*albumene er siden kommet på CD i Norske Albumklassikere-serien, red. Komm.) eller musikalsk, men det er absolutt verd å håpe på at noen gir ut disse på nytt igjen. Litt for at noen kan mimre, men mest for at et ungt nytt norsk publikum vil ha interesse av det. Det er mye ny norsk musikk som havner i dette grenselandet mellom jazz, soul og pop, tenk på artister som Rohey Taalah, Ellen Andrea Wang, Fieh og Charlotte Dos Santos, og mange flere. Også for disse unge musikerne har stiene blitt tråkket opp før dem av folk som Jon Eberson Group.

Man merket de voksende ambisjonene Endresen fikk utover åttitallet, med plater som Pigs n Poetry sammen med Eberson (produsert av Paolo Vinaccia), som om hun ville ut av tvangstrøyen den tidlige popsuksessen ga henne. Det er som suksessen ga traume-liknende effekt for alle involverte i bandet i starten, selv om de sikkert er like stolte av musikken sin i dag som den gang. Men det ble kanskje mange «music requests» om å spille hitten, hele publikum var ikke like interessert i de mer utforskende sidene ved henne og bandet. Så hun måtte videre.

Sidsel Endresens kanskje ypperste prestasjon kom i 1990, en vidunderlig plate som kan stå som en overgang mellom stadier av hennes kunstnerskap. So I Write var hennes debut under eget navn, utgitt på Manfred Eichers ECM. Bandet hennes bestod av Jon Christensen på perkusjon (mer det enn trommer, egentlig), Nils Petter Molvær på trompet og flygelhorn, og den britiske norgesvennen Django Bates på piano. Et dirrende møte mellom elementene, der skjønnhet og kald erkjennelse møtes i en mykmørk symbiose. Alt er klart og transparent, ingen ting er bastant og programmatisk. Å lytte til albumet er som å tre inn i et annet rom, der du kan ta med dine egne tolkninger og ditt personlige øre. Det er vakkert og søndagsaktig, komponerte stykker der følelsen av frihet er markant. Kongshaug definerer tidsåndens vellyd, der alle instrumentene trer frem individuelt i gruppe, og savnet av bassist ikke er merkbart. Christensens cymbaler og Bates flygeltangenter føles som objekter man undersøker med lupe.

Sidsel Endresen er i tillegg til sin improvisatoriske tilstedeværelse også en ypperlig tekstforfatter; og tekstene hennes er ofte kommet til før musikken, som på denne platen er laget av blant andre Jon Balke, Audun Kleive og Django Bates.

Med ordene kommer vi rett inn i hennes poetikk og utrykksbegrunnelse nærmest in medias res, rett på sak, slik vi også umiddelbart fanges av musikkens ambiens, som på tittellåta:

It’s just black marks

on white paper

and me

wanting another blank page

and yet another

so I write

Dette sender tankene til den norske poeten Tor Ulvens debutsamling I skyggen av urfulgen fra 1977, nærmere bestemt enkeltdiktet «En dikter».

En dikter
Han har for lengst sluttet å bruke penn og papir. I stedet slipper han myriader av små svarte maur ned på en hvit marmorplate, og slik oppstår et helt nytt språk nesten av seg selv. Det gjelder bare å helle flytende glass over skriftbildet i det rette øyeblikket.

«Å helle flytende glass over skriftbildet» — dette er jo klart i ånden etter hvordan Kongshaug så ofte jobbet med å fange musikernes kunstneriske henvendelser idet de forekom inne i studiorommet. Ikke forstyrre eller peke retning, bare fange selve øyeblikket når det inntreffer.

Endresen evner med fremføringen av tekstene å tegne opp en mellommenneskelig situasjon umiddelbart, som i cineastiske «This is the movie» eller hjerteskjærende «Spring», låter der musikerne hjelper til med rolig å dytte frem ordenes relevans. Platen avsluttes med Endresens engelske tekst basert på Astrid Hjertnes Andersens dikt «Hestene står i regnet», og der samles alle drømmer i en hard og stille fred. Det er som resten av platen vakkert, litt foruroligende, og etterlater lytteren et helt eget sted.

Astrid Hjertenæs Andersen levde mellom 1915–1985 og regnes som en av de sentrale norske lyrikerne i etterkrigstiden. Hun ga ut 14 diktsamlinger. Hestene står i regnet ble første gang utgitt i samlingen De unge søylene i 1948.

Hestene står i regnet

Når mitt sinn er fylt av drømmer,
mere dunkle, mere fjerne
enn min tanke kan forklare,
mere ville, mere hete
enn mitt hjerte kan forstå,
vil jeg bare stå i regnet
slik som hester står i regnet
på en bred og saftig slette
mellom tunge fjell, som her.

Stå og kjenne kroppen suge
dette svale, sterke, våte,
som i strie strømmer siler
over ansikt, hår og hender.
Likne skogen der den suger,
som et barn, av himlens bryster.
Likne sletten, full av sødme,
sitrende av fromt begjær.

Slik som hester står i regnet,
lutende, med våte flanker,
og lar duft av muld og væte
drive sterkt og søtt i sinnet,
vil jeg stå og bare være
og la himmel-yret falle,
inntil tanken fri for feber
følger drømmene til klarhet
i en steil og stille ro.

Eller slik Sidsel Endresen snarere formidler det, på «Horses in the rain». Musikken her føles tidløs, det er et ord man kan koste på seg å bruke en sjelden gang. Men hun har befunnet seg helt andre steder musikalsk i de siste tiårene. Hun har funnet opp et nytt musikalsk språk i mellomtiden. Vi spoler frem til 2015. Og jeg siterer:

«Sidsel speaks in tongues for those who refuse to, or can’t be heard. Sorrow for the debris of history, of lives lost, and those of the living». Ordene tilhører ingen ringere enn David Sylvian, og er en del av et artig, fabulerende reise-essay som fungerer som liner notes i omslagsheftet til den britiske trioen Twinkle3s fabelaktige album Debris in lower earth orbit. Hvilken Sidsel det er David Sylvian refererer til her, er selvsagt. For å plukke opp en velkjent språkblomst: det finnes bare én Sidsel. Det er få stemmer her i våre mentale omgivelser som gjør slikt inntrykk på lytteren som den tilhørende Sidsel Endresen, og på så mange forskjellige vis. Når stemmen én gang tar bolig i kroppen din blir den der for evig, den gnisser seg inn til skjelettet, rasper mot brusken, flyter osmotisk gjennom blodårer og hjertekamre og hudmateriale.

Hun er kun en gjest på den platen, men lyden av stemmen hennes er det alt uansett graviterer mot, hun blir selve sentrumet for all vår oppmerksomhet. Det er Sylvian som har fungert som mellommann for Twinkle3 og Sidsel, han har de siste årene vært tett knyttet til miljøet rundt Punkt-festivalen i Kristiansand, og hørt og arbeidet med henne der. Deres syv innspilte, besnærende stykker musikk var allerede laget, og Sidsel har da i ettertid beriket det med sine vokale tillegg og fortolkninger av materialet. Det er en oppvakt kombinasjon av musikere.

Miksen av instrumenter og musikalske temperaturer føles enestående, her møtes divergerende tradisjoner, verdensdeler, tidsepoker og stemningsfelt i et stykke varm og knudrete musikk, i sin helt egne, rolige puls. Det er et spesielt klimaet som oppstår i møtet av pusten gjennom instrumentene, bevegelsen gjennom strupehodet og tungens bølger, og den meget taktile, nærmest frodig bedoggede atmosfæren skapt av de elektroniske lydene.

Naturen blir elektrisk, konglene lyser, den fuktige skogbunnen gir små gnistrende støt under fotbladene under vandringen gjennom den. Og vekslingen mellom naturlydene og orienteringen mot solsystemene og metaforisk romfartsavfall, gir lytteren stadige overraskelser, i et rolig og rundt lydbilde. Lytteren får følelsen av å sitte isolert inne i et romfartøy som sonderer omgivelsene etter rester av liv eller elementer, sveipende rundt i ensomheten, dystert håpefull på utkikk etter mening og sammenheng.

Sidsel er tydelig i det dvelende melodiske hjørnet på denne platen, som om hun oppfinner den nye sjangeren prehistorisk pop der og da i studioet. Den voldsomt vokalsprutende, staklato stilen fra flere av hennes seneste samarbeidsprosjekter må vike til fordel for de vakreste melodier og vokalflarn, løsrevet fra enhver tradisjon, men bemerkelsesverdig fengende og innbydende for det.

De språkløse henvendelsene hun bringer til sammenhengen virker underlig beroligende og betryggende på lytteren. Det er vanskelig å skjønne hva hun sier, i den grad hun sier noe, men man kan legge sin egen erfaring og fortolkningsrammr til grunn for forståelseskartleggingen. Og her finner man kanskje sporene av det vagt politiske aspektet Sylvian fremhever ved Sidsels kunstnerskap: hun gir stemme til de stemmeløse. Frigjort fra det moderne samfunnets systemer, frigjort fra nasjonalisme og andre barrierer skaper hun et eget område der mennesker fra alle bakgrunner bør kunne møtes uten vedheftede vrangforestillinger.

Under et sceneintervju jeg gjorde med Sidsel Endresen på Off The Page-festivalen for noen år siden, et samarbeid mellom musikktidskriftet The Wire og foreningen Ny Musikk, ble det åpenbart at hennes selvkritiske muskel var meget sterk. Av alt det vidunderlige hun har satt sin stemme på siden slutten av syttitallet: pop, soul, fusion, kammerjazz, duoen med Bugge, prosjektene med Merriwinkle, Stian Westerhus, Humcrush og en lang rekke andre betydelige prosjekter, er det kun noen ytterst få utgivelser hun kan sette på i dag uten å få vondt i magen, som hun sa. Hun supplerte med interessante betraktninger om hvordan dokumentasjoner av improvisasjonsmusikk i sin natur for henne oppleves som et falsum — som om en innspilling kan fungere som et punktum for prosjekter som uansett dreier seg om veien fremover, og ikke den tilbakelagte strekningen. Hun mente også at følelsen av å virkelig lykkes med den direkte musikklagingen sammen med andre foran et publikum, var en sjelden følelse. 

Heldigvis kan vi som lyttere motta musikken hennes på en mer imøtekommende måte, og avsluttningsvis må man nesten nevnes at hun kan oppleves i den i kunstmusikk noe uvante sammenhengen «bilreklame». Det er lett å få fish’n’chips-en i halsen når man sitter på på og ser på fotballkamp og denne her dukker opp i pausen som en reklame, når man egentlig bare ville se Wolverhampton mot Manchester United. Samarbeidet med Bugge fra 2002 på albumet Out here, In There, er nødt til å gi alle og enhver bakoversveis, uansett kulturell bakgrunn. Slik er Sidsel.

 

P.Y.T. – Fotobokdebutanten Mats Eilertsen

Det er ikke mange musikere som har dukket opp oftere i denne strimmelen enn Eidsvolls nåværende største sønn Mats Eilertsen, basso profundo og en usedvanlig lun og fin fyr som alltid bidrar med varme til scena vår. Han bidrar med litt av hvert, han, for bassisten er også en ypperlig fotograf, spesielt kjent for sine pyttogrammer. Nå er et lekkert utvalg samlet i en bok, som Eilertsen selger ved passende anledninger. Ved siden av konsertbilletter og skiver og øl er det lite vi er gladere i enn kunstbøker, så her måtte vi undersøke litt mer nøye.

Hvorfor har du laget bok – gått tom for CDer å selge etter konsert?
— Jeg er smertelig klar over hvor mange CD-er og LP-er jeg fortsatt har på hjemmelaget. Rop ut den som vil ha! Men tenkte det var på tide og ikke minst en fin utfordring for meg selv å lage en samling av noen av fotografiene mine. Ikke bare ha de på nett, på harddisk eller i en sky, men gjøre noe fysisk utav de. Jeg gir jo ut plater som ikke akkurat selger i bøtter og spann, men overlever allikevel, så hvorfor ikke også med bildene? Jeg liker fysisk format kjempegodt selv. Jeg har stor respekt for fotografer og folk som lever av dette og blander meg ikke bort i de og tror jeg skal slå meg fram som fotograf. Har for stor respekt for det, men tillater meg samtidig å leke med fotografering og lage et produkt av det nettopp fordi jeg kan og vil gjøre det.

Når begynte du egentlig å fotografere?
— Jeg kjøpte meg kamera da min førstefødte kom til verden i 2003 og likte det umiddelbart og begynte å ta bilder på turnéer, reiser, hjemme i nærområdet, av familie og natur og medmusikanter. 

Er disse speilingene i vannpytter inspirert av Sverre Gjørvads klassiske albumtittel?
— Ah. Denne Lille Pytten Er et Hav? Ikke direkte, nei, men fikk en obsession med sølepytter, speilbilder i vann, refleksjoner og i det hele tatt bilder med tema vann ganske tidlig. Har gått krokbøyd og duknakket i noe år. Men tar bilder av andre ting også, altså! 

Er det et direkte resultat av den turnerende musikers daglige kjedsomhet?
— Jeg syns det er befriende med en hobby og en interesse ved siden av musikken som engasjerer meg. Det å ta bilder er utrolig givende og inspirerende, syns jeg, og det er jo fordelen med å reise mye rundt at du treffer mye folk og oppsøker mange rare steder, om enn for kort tid av gangen. Så om du tillegg klarer å dra kroppen din utenfor spillestedet , hotellrommet og turnébussen er det jo mange steder å finne for den nyfikne.

Hva slags utstyr benytter du deg av?
— Jeg har et speilløst Fujifilm kamera med forskjellig optikk jeg har med meg rundt. Og selvfølgelig mobilkamera. Det beste kameraet er jo det du har for hånden. Og uansett utstyr må du jo fortsatt «se».

Pyttogram: Mats Eilertsen


Pyttogram: Mats Eilertsen

True dat. Har du noen yndlingsfotografer?
— Jeg liker naturfoto, landskap, portretter, street og reportasje. Finske Pentti Sammallahti tar praktfulle bilder. Også Arno Rafael Minkinnen som alltid er med i bildet et sted selv. Estiske Kaupo Kikkas, Erle Kyllingmark, Tom Sandberg, Dag Alveng, Sally Mann, Sebastiao Salgado. Dessuten er jo SoMe med Instagram veldig inspirerende innimellom. Fortsatt mulig å se engasjerende bilder der oppi alle selfiene. Det er så mange bra bilder og fotografer, men samtidig også fullstendig utmattende og tappende med denne enorme mengden bilder som slår ihjel hverandre så man imellom blir blind. Derfor er det enda bedre med et fysisk format og produkt man kan fordype seg i, tenker jeg.

Det er så sant, det. Kommer det forresten noe ny musikk eller konsert fra deg i nærmeste fremtid?
— Ingen nye plater for øyeblikket fra min side, men spiller på og har på ingen måte tenkt å gi meg med spillinga, altså! Jeg elsker det og konsertérer utover høsten med trioen med Harmen Fraanje og Thomas Strønen. Også Hymn For Hope-prosjektet med Tore Brunborg, Thomas Dahl og Hans Hulbækmo. I tillegg til konserter med Kornstad trio, Trygve Seim «Helsinki Songs», Bendik Hofseth, The Source. Så holder da på med musikk fortsatt!

 

Snill Gutt-prisen (og St. Olavs Orden) til Arild

Foto: Roar Vestad

Sist mandag var det god stemning i jazzens indre kjerne, da kjernekar Arild Andersen fikk utdelt sin absolutt fortjente medalje, han ble nemlig utnevnt av kong Harald til kommandør av Den Kongelige St. Olavs Orden for sitt bidrag til jazzmusikken. Hell yeah! Representanter fra Slottet og ordfører Marianne Borgen holdt fine taler, det samme gjorde venner fra musikkens verden som Bendik Hofseth, Sverre Lunde, president Otnæs og Kirsten Bråten Berg. Dette skjedde heldigvis nede på Victoria, så det ikke ble altfor høytidelig. Mangeårige kompiser som møteplager og trommislegende Espen Rud, teaterdivaer og unge frijazzarrrangører var samlet i respektfull begeistring over Arilds bedrifter og personlighet.

Et lille band bestående av Gard Nilssen, Trygve Fiske, Erlend Slettevoll og Hanna Paulsberg var strålende taffelmusikere, og spilte knalllåter som «Beast of Kommodo», «Ida Lupino» og Andersens egen klassiker «Blussy». Det var uvant å sitte å høre musikere på dette nivået spille til folks kakling, men det fungerte i sammenhengen.

Etterpå var det jam, med deilig musikalsk flørtning mellom Tore Brunborg, Thomas Strønen og Ingebrigt Flaten, helt til Arild selv ble lokket opp til overta bassen, og hans lekne møte mellom kraftjazz og folkemusikktemaer ble til en vennlig brytekamp med Helge Lien som tilskudd på flygel. NTT løp hjem for å unngå en lang natt, det blir lett slik når man ryker på etpar standarder. Men tidligere på dagen fikk blogghalvdel Vinger i sin tale også gitt Arild Andersen fagpressens Snill Gutt-pris, siden han alltid er på giversiden, alltid har tid til å ta en samtale, en telefon, svare på mail og så videre, på samme måte som han gjerne samarbeider med folk. Han gir av sin erfaring og sitt overskudd og glede, og er soleklart den viktigste mentorskikkelsen i norsk jazz. Han er et tidsvitne tilbake til Gamle Dager, men ivrig opptatt av det nye hele tiden, og alltid inviterende. I høst er han aktuell som subjekt for minst to bøker, og han kommer med en strålende, fullt improvisert bandskive på ECM senere i oktober. For en ålreit fyr! Vi gratulerer.

 

Jørgen Egelands åtte flotte: Phy Pharoah!

Lørdag kom nyheten om Pharoah Sanders’ bortgang, på dagen etter det som ville vært hans mentor John Coltranes nittiseksårsdag. Sanders var en av de virkelige store tenorsaksofonistene, med en karriere som strakk seg gjennom syv tiår. Musikken hans, især syttitallsplatene på Impulse!, dumpes gjerne i «spiritual jazz»-båsen, en rubrisering jeg ikke synes yter bredden i diskografien rettferdighet. Visst er Sanders’ interesse for det åndelige, især østlig spiritisme og de mer esoteriske av islam sentral. Men i katalogen hans finner man alt fra kakofonisk frijazz til renspikket disco. Her er et knippe favoritter fra hans lange og rike musikalske liv. Noen klassikere til glede for nye lyttere og noen mindre kjente spor.

Hør listen hos svensken her
Hør listen hos youtube her

“Seven by Seven” (Pharoah, også kjent som Pharoah Sanders Quintet og Pharoah’s First, ESP-Disk 1965)
Sanders’ første plateinnspilling parret med et knippe relativt streite boppere. Kontrasten mellom bandlederens karakteristiske rauting og et mer konvensjonelt komp har fått enkelte anmeldere til å rynke på nesen, men i mine ører er det det som gjør denne utgivelsen interessant. Ikke ulikt Albert Aylers tidlige innspillinger fra Skandinavia.

“Ascension” (John Coltrane – Ascension, Impulse! 1965)
Man kommer ikke utenom John Coltrane når man snakker om Pharoah Sanders, og hans første innspilling som Coltrane-sideman er virkelig en milepæl i jazzen. Finnes det egentlig noe som låter sånn, før eller siden?

“Ohnedaruth” (Alice Coltrane – A Monastic Trio, Impulse! 1968)
Sanders’ virke med Coltranes kone Alice er også vanskelig å komme utenom. Spillet hans på klassikere som Journey in Satchidananda og Ptah, the El Daoud er ikonisk, men ikke like mange kjenner til denne fra hennes debut som bandleder. 

“Love Is Everywhere” (Wisdom Through Music, Impulse! 1972)
En messende høysang drevet av Cecil McBees bassostinat og raslende perkusjon fra bl.a. James Mtume. Dette er Sanders i festmodus og en klassiker i min DJ-bag. Sjekk også versjonen fra Love In Us All (Impulse! 1974)

“Got To Give It Up” (Love Will Find A Way, Arista 1978)
Og apropos festmodus, hvem vil vel ikke ta seg en tur på dansegulvet til denne Marvin Gaye-coveren? Her er det fint lite jazz og kanskje ikke så mye spiritualitet heller. Det er renspikket disco. Men hva gjør vel det når det svinger så mye som det gjør?

“You’ve Got To Have Freedom” (Africa, Timeless 1987)
I andre enden av skalaen har vi dette kuttet fra Sanders’ «late period»-mesterverk Africa. Tenoren hans har sjeldent vært så ekspressiv som her og for er driv der i bandet! Særlig pianist John Hicks er i fyr og flamme!

“Malcolm’s Gone” (Leon Thomas – Spirits Known And Unknown, Flying Dutchman 1970)
Blant faraoens mangeårige samarbeidspartnere var sangeren og jodleren (!) Leon Thomas. Hans solokatalog er ujevn, men debuten fra 1970 er knakende god med denne Malcolm X-hyllesten som et av høydepunktene.

“The Creator Has A Master Plan” (Karma, Impulse! 1969)
Vi avslutter med et annet samarbeid mellom disse to herrene. Karma regnes av mange regnet som Pharoah Sanders’ magnum opus, og det er ikke uten grunn. “The Creator Has A Master Plan” finnes også i avkortet form på Spirits Known And Unknown (og i en rekke andre versjoner selvsagt), men hvorfor ta til takke med fire minutter når man kan få toogtredve?

 

The Real Thing runder Norge med årets soleklart mest omfattende jazzturné

Orgeljazzkvartetten The Real Thing har virkelig spilt høyt, lavt og kokende i Norge og den store omegnen i tredve år nå. Da jeg, altså blogghalvdel Filip, vokste opp på nittitallet føltes de som Norges utvilsomt mest synlige jazzband, uklanderlig kledt og med tidstypiske hits som “Mmm…Ahh!”.

Det er blitt spilt en god del bop og funk siden den gang, men de har på ingen måte gitt slipp på publikumsapellen. Det mest åpenbare eksempelet på det er jubileumsturneen deres, som mange nok har måpt litt av – femtiseks konserter blir det alt i alt fram mot jul – i kveld spiller de på Antikvariatet i Trondheim, mens Lydhagen i Verdal står for tur i morgen. Vi måtte ringe bandets gitarist, rappfingrede Staffan William-Olsson, og høre hvordan det står til.   

Hei, Staffan – hvor langt ute i jubileumsturneen er The Real Thing nå?
– Vi runder konsertnummer 14 på den her turen. Sluttsummen for hele 2022 er 56 konserter.

Det er heftig – hva slags steder spiller dere?
– Det er jo de vanlige jazzklubbene som står i listene til Norsk jazzforum – i forgårs spilte vi på 4/4 Forum for Takt og Tone i Mo i Rana. Den typen klubber utgjør en tredjedel, og en tredjedel er kulturhus – Kari Bremnes-venues, steder hvor du gjerne også har en kino. Den siste tredjedelen er småsteder som av og til har konserter – vi spilte blant annet på et bryggeri på Nesna som heter Raus. Vi er så heldige at vi kan spille uten PA, og vi trenger ikke piano, så når vi kjører rundt kan vi egentlig sette opp i stua hvor som helst, og det låter bra. Det bryggeriet på Nesna var virkelig en minneverdig konsert. Vi har også spilt på Borkenes, en time fra Harstad. Der er det et grendehus som har konserter. Vår musikk er såpass folkelig at vi slipper til på en del småsteder der befolkningsgrunnlaget er så lite at du ikke kan booke sære eller innadvendte ting, liksom – det går ikke på Borkenes, men det kom hundre personer og så oss der, en av de morsomste konsertene på turneen. Det deilige på sånne små steder er at folk er så sultne, det har ikke vært jazz på Borkenes på mange år. Vi har spilt på Finnsnes, sjefen på kulturhuset der er litt fan av The Real Thing, han spiller orgel selv. Når vi kommer dit spør jeg hva det har vært av jazz siden sist – og da er svaret at sist gang var oss det også. Så det er vi som er jazzen på Finnsnes, haha! Vi tar inn penger der vi får det, og spiller billigere der det ikke er penger i å spille. Jeg kan trygt si at honorarene varierer med femgangeren. 

Dette er tredveårsjubileumet deres. Hvordan har det å få The Real Thing booket endret seg fra da dere startet?
– Det var omtrent likt, vil jeg si. Men gjennom årene har kontaktnettet vokst – det var ikke jeg som booka i starten, jeg begynte for tjue år siden, i begynnelsen hadde vi andre folk til det. Vi hadde nok den fordelen at vi var litt mer unike enn andre – det var få som spilte hammond-orgel. Vi var et nisjeband, kanskje litt som Hot Club eller Farmers Market. På mange måter er vi kanskje fortsatt det. Nå har vi også spilt så mye i Norge at det alltid kommer en menighet. Selv på små steder kommer det minst 30 blodfans som har hørt oss før – og det har tatt tredve år å bygge det opp. Jeg tror smokingen har mye å si – det er smart med dress code, hahaha! Jeg noterer meg at A Tonic For The Troops, mitt nye favorittband fra Norge, også gjør det. 

Var det en idé eller et konsept dere hadde fra starten av?
– Det er tilfeldigheter – helt i begynnelsen var The Real Thing et band med Vidar Busk og Hamlet Pedersen som het The B3 Blues Band. Med Hamlet og Vidar fikk jobb med Jørn Hoel. Jeg hadde en trio med Carl Størmer og så foreslo Sigurd Køhn at vi skulle slå sammen de to bandene. Vi tok en jobb på Palace Grill – uten smoking. Da skjønte vi med en gang at dette var noe vi bare måtte fortsette med – det var ingen øvelser i forkant. Det var en fyr som het Ole Torvik som skulle starte en klubb som het Kristiania – et hipt sted, med finansakrobater og champagne – jappetiden, liksom, på starten av nittitallet. Der skulle vi spille i andre etasje, og det gjorde vi 4 dager i uka, to uker i slengen. Og der skulle det være smoking. Siden har vi beholdt den på. Det har vært utrolig verdifult, ikke minst når vi spiller i gymsaler for ungdomsskoleelever. Uten smoking hadde vi vært helt hjelpeløse i en sånn sammenheng, hahahaha! Det finnes ikke noe verre publikum egentlig, om du går i niende klasse syns du jo av prinsipp at alt sånt er rævva. Men vi kommer med smoking og spilte bebop i 320, tidlig om morgenen… vi kunne like gjerne kommet fra en annen planet. Det skapte en sjokkeffekt som gjorde at det funka. 

Jeg må nesten spørre om vedlikeholdet når man har lange turneer.
– Det er litt servanten på hotellrommet, bruk av reisevaskepulveret eller levering til rens om vi har en fridag. Det finnes jo sånne turnétips, om at du skal ta med deg ett par hvite underbukser og korrekturlakk.. men det går greit, bare du henger den opp mellom spillejobber. Jeg husker vi gjorde en julekonsert som var utrolig varm og svett en gang for mange år siden. Trommeslageren måtte videre, arkiverte smokingen i en pose, og da han tok den fram før neste spillejobb, så det ut som en hvit fløyelssmoking, den var fullstendig dekket av mugg. Da han  leverte den på renseriet, ble folk ropt inn fra lageret for å se på den. Men de fikk renset den – det var bra han ikke dro ned den glidelåsen rett før spillejobben.

Nå for tiden er en god del funkband fra utlandet som også gjør det bra på norske jazzfestivaler – Cory Henry er stor, Snarky Puppy likeså, og så videre. Er interessen for den typen ting noe som også preger interessen for The Real Thing?
– Vi har alltid hatt noen funklåter i settet, så har vi en burner, en ballade en latin-låt og så videre. Andelen funklåter har ikke variert noe særlig, vi føler det blir kjedelig om vi spiller mer funk, det finnes en grense, det blir ikke nødvendigvis bedre med flere backbeatlåter. Men jeg hører hva du sier – kanskje det er sånn at det er større interesse nå? Det handler om en følbar innflytelse fra svarte kirker på amerikansk musikk, sånn er det i hvert fall med et band som Snarky Puppy, de er liksom 50/50 hvite Brooklyn-hipstere og folk som kommer fra baptist-miljøer i Texas. Jeg vil også si at Dirty Loops og mange av de andre bandene har en direkte innflytelse fra kirkemiljøet, og selv et band som Khruangbin har noe av det i seg. 

The Real Thing. Foto: presse

Men er det noe som preger interessen for dere?
– Jeg tror det er uvesentlig, vi har et godt voksent publikum, sånn det gjerne blir når billettene koster 350 kroner. Kanskje det kommer en driftig musikklærer noen steder som inviterer elever med, da kommer de inn gratis. Jeg har sluttet å bekymre meg med demografien, det der har folk snakket om så lenge jeg har levd. Det fylles på med nye 50- 60-åringer. Folk går ikke ut når de har små barn, det gjorde ikke jeg heller, sånn er det bare. Men så kommer de igjen, det virker som at skipet fortsatt flyter, det er nok folk. 

Og det kommer alltid nye femtiåringer…
– Barna må flytte ut, og så kommer de. Det handler mye om økonomi. Jeg syns det er litt synd at det er så dyrt. Du kan si at musikk koster det det koster, det er jo sant det, men av og til spiller jeg i Danmark med organist Kjell Lauritsen og Tom Olstad. Da koster konserten gjerne en hundrings, folk kommer og drikker øl og er glade. Det er ikke så bra hyre, men jeg savner det litt. Det føles som at det er mer aldersspredning der. Men det er et langt lerret å bleke. Jeg har skjønt at turneen vår nå vekker oppmerksomhet, det handler litt om at det er en slags sluttspurt – i 2024 blir det ikke en eneste konsert fra oss. Jeg har nok skremt arrangørene litt med at det er now or never, så får vi se. Men grunnen til at jeg kan booke dette er til dels at vi har 30 år bak oss, at musikken er tilgjengelig for folk som ikke går så mye på konsert, og det viktigste er at det har identitet. Vi er ikke så innmari originale, men jeg føler heller ikke at det finnes så mange alternativer til oss i Norge eller Sverige, selv om det er noen orgeltrioer og sånn. 

Det føles litt som at det lurer en hardrock-erfaring også bak tankene dine om bandidentitet, måten man kler seg på og så videre.
– Ja, det er mange jævlig flinke musikere, men jeg syns jo at verden trenger flere bra band. AC/DC eller hva som helst, det handler ikke om de individuelle ferdighetene, men samspill, disiplin og å sette kollektivet foran individet. Og litt krangling – alle bra band gjør jo det, innenfor rimelighetens grenser. Det handler om å samle folk som er ganske forskjellige, ikke så mye at det rakner, men nok til at det ikke bare bikker over i én retning. Historien har vist at Police er bedre enn Sting, at The Beatles var bedre enn McCartney, fordi du får motstand. Selv om jeg booker og styrer har jeg bare én stemme, liksom. Det handler om å lage nye låter også – vi lurte på om publikum ville reagere noe på utskiftning av materialet, men har ikke merket noe. Skjønt, om du lager en ny blues i F er det ikke nødvendigvis så stor forskjell etter at du har spilt melodien. 

Du sier det blir en konsertpause i 2024, men hva med plateplaner?
– Vi har faktisk en ny plate – vi har bare ikke rukket å slippe den ordentlig med digital distribusjon og sånn, den kom på døren kun noen dager før turneen startet og heter Living it up. 

Det er kanskje like greit å gjøre det på den måten, bare ta den med dere ut i landet?
– Ja, det er på konserter vi selger sånt uansett. 

 

Fremover slipper Kampenjazz publikum under 18 inn gratis 

På Kampenjazz søndag 2. oktober kan ungdom under 18 år få oppleve A Tonic for the Troops helt gratis. Foto: Leikny Havik Skjærseth

Kampenjazz, søndagskonsertserien som holder hus i Caféteatret på Grønland i Oslo, kunngjorde for etpar uker siden at de fremover kommer til å slippe unge musikkinteresserte gratis inn på konsertene sine. Ikke snaut! Vi tok en prat med medarrangør Trond Granlie om årsakene til det. 

– Det begynte med at jeg var på klubbmøtet til Norsk jazzforum en lørdag for noen uker siden. Temaet rekruttering kom opp, og da snakket man både om rekruttering av folk som kan drive jazzklubbene og rekruttering av publikum. Gamlebyen Jazzklubb i Fredrikstad hadde hatt en del konserter hvor de slapp ungdommer inn gratis. Andre arrangører opplever problemer med det på grunn av at de leier lokaler hos barer eller restauranter eller kafeer som skal ha inntekter av alkoholsalg. Vi tok det uansett med tilbake og snakket om det her en søndag, også med de som jobber bak disken på Caféteatret. De er unge folk, som sa at 150 kroner kan være mye på en 16-17-åring. Så kom vi frem til at det ikke ville slå så veldig hardt ut på vår økonomi om vi slipper inn folk under 18 gratis. Vi vil jo ha mest mulig folk til å komme og høre. Jarl Solberg, som er daglig leder for Caféteatret var veldig positiv – de som jobber bak baren har god erfaring med sånt, det fikser de. Vi har jo også hatt ungdom her før når Akershus og Oslo ungdomsjazzorkester har spilt – da har det jo krydd, uten at vi har stengt baren. Så nå sprer vi ordet, med flyere og på nett, jeg har vært på Barratt-Due hvor folk var positive og vi har bedt musikere til å kommunisere til sine kanaler. Da Munch Trio spilte sist søndag, ble det promotert på Edvard Munch VGS. Vi håper at det gir en gevinst, og kanskje at folk går der når de er blitt over 18 også – det er jo litt av hensikten. 

Jeg tror det kanskje er overraskende for mange at det kan være så enkelt, med tanke på ølservering og så videre.
– Det har ikke vært noe problem før – jeg vet at det er regler på det, men Caféteatret og Nordic Black Theatre har gode rutiner og er trygge på at det skal gå bra. 

Det er vel lov å si at Kampenjazz i utgangspunktet har et voksent publikum – ikke at det er noe galt i det, altså. Vil den foryngelsen av publikum være noe som preger filosofien bak programmeringen deres?
– Vi har hatt den filosofien hele tiden, at vi skal være en scene for unge musikere. De blir prioritert hos oss, det er det ingen tvil om. Vi ønsker også å sette sammen programmer med folk med annen landbakgrunn, og er opptatt av blandingen av ulike former for folkemusikk og jazz. Vi ser at publikum blir eldre og vi må jo fylle på – det går ikke automatisk, folk har så mange tilbud. Så vi må finne på et eller annet for å la folk få en god musikkopplevelse før andre ting tar dem. 

Staffan William-Olsson reflekterer litt rundt verdien av billige konserter i et intervju vi har med ham denne uka. Det er en litt vrien diskusjon for tiden, særlig etter 2020 – på den ene siden er det et stort behov for å markere at også kultur koster, og at folk bør venne seg til å betale for den. Men så kan kulturopplevelser også sees på som et velferdsgode, noe alle bør ha tilgang på i en eller annen forstand. Hvordan veier dere de to hensynene?
– Vi snakket om det for noen år siden, da gjorde vi også noe med det. Vi satte ned billettprisen for medlemmer, studenter og ungdom, også satte vi fullprisen litt opp for de andre gjestene. Jeg står i døra og selger billetter, og om det kommer noen som jeg ser kan tilhøre en av de gruppene, spør jeg om det uoppfordret, sånn at de er klar over det. De aller fleste kjøper billett hos oss på forhånd, og det er vanskelig å si om mange velger det bort på grunn av at det er dyrt. Jeg tror vi ligger sånn passe, prismessig, og jeg tror ikke vi skal presse den lenger ned. Det er 150 for de som er over 18 år, men som er studenter, musikere eller medlemmer. Jeg tror det går bra – det er er nok ikke dét som gjør at vi ikke får stappfulle hus hele tiden. 

I starten nevnte du at klubbmøtet også diskuterte rekruttering blant arrangører. Det snakket vi litt med Tollef Østvang om i forrige NTT – hvordan det kan hende at musikere må ta en større del av ansvaret, men også hva som er verdien av frivillige jazzklubber drevet av folk som nettopp ikke er yrkesmusikere. Har du tenkt på hva som kan trekke flere folk til denne typen frivillig arbeid?
– Det er ikke enkelt, det er bra du spør om det – og det er fint om du kunne nevnt i NTT at om noen har veldig lyst, og har en arrangør inni seg, så er vi veldig interesserte i å få inn flere. 

Hvorfor driver du med det?
– Det begynte med broren min, Jan Granlie, som tipsa meg om Kampenjazz da jeg stort sett gikk på Victoria. Jeg var der noen ganger og fikk musikkopplevelser av ting jeg ikke ante noe om. Vi gikk ut av lokalet klokka ti som bedre mennesker, liksom, den følelsen av at man hadde opplevd noe skikkelig godt. Da jeg pensjonerte meg på våren 2017 kom Jon K. Johnsen og spurte om jeg ikke ville ha noe fornuftig å drive med i pensjonisttilværelsen. Og da tenkte jeg, jo, jeg er jo her allikevel, så det kan jeg gjøre. Det var min inngang til det. Og det er veldig hyggelig å drive med. 

For mange er jo søndag kveld gjerne et litt nervøst tidspunkt, det er fint med en konsert for å roe ned.
– Ja, og vi er opptatt av at det skal passe som en søndagskonsert. Det kan være mye forskjellig, men det er ikke det mest støyende vi går etter. 

Til sist – hva ser du frem til på programmet fremover?
– Jeg gleder meg jo til den førstkommende søndagen, med A Tonic for the Troops. Det er god gammeldags jazz, for å si det sånn. Så har vi Joel Rings Neverending Sextet neste søndag – jeg snakka med saksofonist Kalle Nyberg som skal bli med der, og det tror jeg blir bra – det blir blant annet cello, tuba, to trommesett, det blir spennende. Så er det mye forskjellig… Trygve Fiske har plateslipp, for eksempel, men noe jeg gleder meg veldig til er plateslippet med Cecilie Grundt og Vigleik Storaas. Personlig liker jeg få personer på scenen – duoer og trioer er det store for meg. Og det blir midt i blinken. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger