Now's the time

NTT: Norge og Slovakia møtes og Bonsak Schieldrops trommesett vender tilbake

Magnolia Jazzband feirer 50 år, på Oslava skapes bånd mellom Bratislava og Oslo, Tristan Honsinger jobber med Grusomhetens teater og Inger Hannisdal låner fra Midtøsten og Norge.

God helg alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital strimmelform! Restaureringen av Magnolia-trommeslager Bonsak Schieldrops trommesett, en ny norsk-slovakisk eksperimentell festival, møter mellom persiske maqamer og norsk folkemusikk, mellom cellist Tristan Honsiger og Grusomhetens Teater – musikk alt sammen og hvem vet, om du leser hele smæla kan det jo hende at du får øye på selve sammenhengen – eller kanskje du bare har fått slått i hjel en time. Vi håper alle finner noe å glede seg over her, i hvert fall. 

I dag er det Nils Petter Molvær på Victoria, mens Krokofant og Ståle Storløkken shredder på Blå. Veslemøy Narvesen Trio spiller musikk fra underfundige We don’t imagine anymore på Verftet i Bergen og Arne Torvik Trio spiller på Urijazz i Tønsberg. I morra spiller Martin Horntveth med sitt nye hjertebarn Gouldian Finch på Blå mens Olga Konkova Trio og Per Mathisen Trio spiller på Victoria – og et høydepunkt fra den kommende uka er jo Mona Krogstad Kvartett, som vi har intervjuet her og som slipper plate på tirsdag på TYVEN i Trondheim, mens hun kommer til Victoria på onsdag. De underlig populære danske hi fi-jazzerne Bremer & McCoys konsert på Kulturhuset i Bergen er et høydepunkt fra den kommende uka – de har visstnok et nytt lydsystem – og om vi holder oss i den samme byen, speller jo Arild Andersen Group der på torsdag!

Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Dreielire og klubbmusikk på den nye norsk-slovakiske festivalen Oslava


Michaela Antalova. Foto: presse

Festivalsommeren er død, leve festivalhøsten – i Oslo denne helgen er det duket for en interessant nykomling, den eksperimentelle musikkfestivalen Oslava. Her kobles den norske og den slovakiske improscenen sammen i en rekke forskjellige prosjekter. Den er et samarbeid mellom festivalen NEXT i Bratislava og musikerne Michaela Antalová og Adrian Myhr, som bor her i byen – og den er en del av nettverket NOISS. Med de siste årene fremdeles friskt in mente kjenner vi nok ekstra på behovet for å vende seg ut mot verden på scenene nå for tiden, og hvorfor ikke starte nettopp her? Vi sendte Michaela noen spørsmål for å høre litt mer. 

Helt først – fortell om hvordan ideen til Oslava kom!
– Jeg og Adrian så at Kulturrådet utlyste en søknad til samarbeidsprosjekt mellom Norge, Slovakia og Island. Siden vi er et norsk/slovakisk musikerpar følte vi et kall på at dette må vi søke på. Vi fikk med oss NEXT Festival i Bratislava og RASK Collective på Island som samarbeidspartnere. Det var faktisk på dagen vi gifta oss for to år siden at vi fikk innvilget søknaden, hehe! Siden vi plutselig hadde midler til en festival måtte vi finne på et navn. Adrian foreslo OSLAVA, siden det klang kult og var en blanding av Oslo og Bratislava. Lite visste han da om at det også faktisk betydde “fest!” på slovakisk!

Hva slags festival er NEXT – og hva slags samarbeid er NOISS?
– NEXT er en festival for eksperimentell musikk i Bratislava som har holdt det gående i 22 år og kan sammenlignes med All Ears her i Oslo. NOISS er en forkortelse av landene Norge, Island og Slovakia og navnet gir også en slags pekepinn på hvordan type musikk vi presenterer. (Oslava Festival er en festival med kun Norge og Slovakia som arrangører.) Vi har et toårig samarbeidsprosjekt som avsluttes på Next Festival nå i september. På Next i år skal Fredrik Rasten spille sitt stykke 6 moving guitars. Han og Hans Kjorstad skal lære bort dette verket til lokale gitarister og sammen skal de spille det i en vakker foaje på det Slovakiske teknologiske universitetet i Bratislava. Så skal vi ha den norske trioen Skavhaug Nergaard / Lindvall / Abrahamsen Garner og et nytt ensemble som består av Ayşe Cansu Tanrıkulu fra Tyrkia, Gummi fra Island, Magnus Skavhaug Nergaard og Ole Mofjell fra Norge. Vi er bare med og booker en del av festivalen, det er et stort program som man kan sjekke ut her

Dette blir etter det jeg kan forstå den tredje NOISS-fasiliterte festivalen etter Island og Spišský Hrhov – hva kjennetegner disse møtene?
– I programmeringen har vi fokusert på nye møter mellom musikere som ikke kjenner hverandre fra før med mulighet for å øve sammen før konserter. Det er viktig for oss at musikerne som spiller på disse festivalene får tid til å bli kjent med hverandre og forhåpentligvis fortsette samarbeid eller holde kontakten.

I tillegg til blant annet norsk-slovenske duosamarbeid får vi musikk fra kvartetten Oslava Open Ensemble, kuratert for festivalen. Hva slags musikere er det snakk om?
– Denne kvartetten består av fire musikere vi synes driver med spennende ting. To fra Slovakia og to musikere basert i Oslo. Jozef Krupa på trommer og Alžbeta Irhová på gitar fra Slovakia og Joel Ring på el-bass og Andrea Silvia Giordano på vokal og elektronikk fra Oslo. De kjenner ikke hverandre fra før og skal jobbe sammen i to dager for å finne ut av hva de vil presentere på konserten. De har helt frie tøyler og vi er spente på å høre resultatet!


Antalova og Myhr under Punkt-festivalen forrige uke. Foto: Alf Solbakken/PUNKT

Festivalen har også bestilt et stykke av Michal Palko hvor han spiller fujara som er en slovakisk bassfløyte. Dette instrumentet mener vi å ha observert deg også med, blant annet på duoplata Zvony sammen med Adrian Myhr. Kan du fortelle litt om instrumentet – og er det vanlig å bruke i slovensk improvisert musikk?
– Fujara er et slovakisk nasjonalinstrument og det er brukt mest i tradisjonsmusikk. Tradisjonen er ganske levende og det finnes en egen festival for fujara i Slovakia i slutten av september. Fujara er faktisk på unesco-lista! Det er ganske lett å forelske seg i instrumentet og dens melankolske klang. Det er mange i utlandet som er gira på å lære å spille det. Det er ikke så ofte jeg har hørt noen som bruker det i ren improvisert musikk. Michal er en av veldig få som bruker den komponert samtidsmusikk. Det blir unikt å få høre den på søndag!

Det dukker også en hurdy gurdy – “dreielire”, som det vel heter på norsk – fra artisten Line Gate. Dette er affiliert med labelet Mappa – jeg hørte litt på skiva Apex, som ligger på Bandcamp, det er vakker og intens musikk. Hva slags label er Mappa, og har du noen tips til gode inngangsporter til den slovakiske scenen for øyeblikket, for eksempel fra dette labelet?
– Mappa er en veldig kul label drevet og kuratert av Jakub Juhas som bestiller musikk fra internasjonale artister. Han er en veldig engasjert type og er selv forfatter. Det er mye spennende som de gir ut og hver plate er spesiell. Jeg anbefaler å lese om hver plate på bandcamp så får man med seg historiene bak hvert verk. De gir også ut mye feltopptak, f.eks plata DILO av Lucia Nimcová & Sholto Dobie som tok opp ukrainske folk låter som var gitt ut i 2021 (før krigen). Jeg liker veldig godt plata med musikk komponert av Sarah Hennies spilt av den slovakiske vibrafonisten Lenka Novosedlikova. Den ble spilt inn i en kirke Jakub tilfeldigvis oppdaget i Kyjatice når han gikk tur i sør-Slovakia. Han mener at dette var måten til å bringe liv tilbake til kirken, fylle den med lyd som ikke ville forstyrre den kontemplative karakteren. En annen label man kan sjekke ut er LOM. Daniel Kordik har gitt ut album på dette selskapet. Det ble etablert av Jonáš Gruska som er mest kjent for oppfinnelsen av sine elektromagnetiske mikrofoner/sensorer og mikrofoner som brukes til å lage feltopptak og er brukt over hele verden.

Det kan hende noen ser for seg at “friimpro” eller eksperimentell musikk er nokså like scener fra land til land – at det er en liten internasjonal musikkfamilie med sine kjennetegn, snarere enn musikk som får sterke avtrykk av de ulike stedene. Syns du det stemmer? Hva er eventuelt ulikhetene mellom den norske og den slovakiske scenen, eller den islandske for den del?
– Ja, det kan man si. Man føler seg med en gang hjemme når man er ut og reiser til en friimpro festival i utlandet. Den slovakiske scenen er mindre enn den norske. En stor grunn for dette er nok økonomien. Musikere i Slovakia må ofte ha en fast jobb og jobber med musikken på sida. Slovakere får også ikke reist så mye rundt som de norske. Så vi ønsker å ta med slovakere hit og invitere de til å spille med lokale norske musikere og omvendt på de andre eventene vi har arrangert. Vi synes dette gir mye input og prøver på å bli mer miljøvennlig ved å bruke lokale musikere. 

På vårparten arrangerte den fransk-norske gjengen Det Andre Kollektivet en festival i Oslo som er et bidrag til å skape forbindelser mellom franske og norske musikere. Tror du det blir flere sånne festivaler, som nettopp understreker møtet mellom to (eller flere) spesifikke scener? Og hva er verdien av den formen for møter?
– Ja, det er avhengig av støtten man får. Jeg synes det er veldig koselig og effektivt at musikere fra bare to land møtes. Man har mulighet til å bli kjent med hverandre og det er kanskje lettere å se de forskjellene du spør om og få en større felleskaps-følelse. Man får møte flere musikere fra samme land og da er det lettere å forstå hva som er greia i det landet og hva er helt unik med hver enkel musiker.

Tror du det blir viktigere fremover? Jeg vet at noen norske musikere ser en potensiell svakhet i at antallet spillesteder i landet er så høyt, og kulturøkonomien er så sterk, at det kan være et hinder for å vende seg utover og å invitere andre europeiske scener inn. Kjenner du deg igjen i en sånn beskrivelse, og er et initiativ som Oslava et forsøk på å gjøre noe med det?
– Jeg kjenner mange flinke musikere i Tsjekkia og Slovakia som synes det er vanskelig å få spilt konserter i Norge. Oslava er en festival som ønsker å presentere musikere som ikke har spilt i Norge så mye før og som kanskje ikke har så mange muligheter for å få det til.  Jeg synes at det er like viktig å invitere andre europeisker scener til norge og at norske musikere spiller i utlandet. Jeg er samtidig veldig glad for at det finnes mange spillesteder i Norge som kan norske musikere kan spille på. Det er jo helt topp at man ikke trenger å reise så mye.

I programteksten står det “we want to create a community of change-makers able to respond to key critical, social and political challenges that our countries are now facing.” Det er interessante tider nå, og tidligere har vi for eksempel snakket med Petter Flaten Eilertsen på Hærverk om at det virkelig er på tide å knytte sterkere bånd med øst-europeiske kunstmiljøer. Hvordan ser dere på det, hva slags “politisk” effekt kan denne typen arbeid ha?
– Denne beskrivelsen var skrevet for to-tre år sida. Så om du spør om uroen i øst-europa, så det er ikke det vi tenkte å fikse. Det er selvfølgelig veldig viktig at landene møtes og vi tror at mennesker som møtes gjennom musikk er en veldig sunn og fin måte å møte noen fra andre land og kulturer på.. Man kan være koblet via internett men det er mye mer givende å møtes fysisk, spesielt når det handler om å spille og høre på musikk.

Vi slutter med festen – Daniel Kordik, som også har laget feltopptak som Anja Lauvdal skal improvisere over under festivalen, avslutter kvelden på lørdag med et klubbsett. Hva slags musiker er Kordik, og hva venter oss som møter opp denne kvelden?
– Daniel har bodd i London i mange år, men flytta faktisk tilbake til Slovakia i forrige uke. Han har vært mye rundt miljøet på Café Oto og har spilt mye elektronisk og improvisert musikk. Han lager også mye feltopptak. Vi har bestilt et feltopptak fra han til søndag og dette sier han selv om det: Cursed Beast – det skal fungere som et Gulliver-bilde, den forbannede, fengslede Gulliver. Samtidig skal disse feltopptakene være en slags lydtopografi av det forbannede stedet/byen/kroppen(e), også Bratislava. Og dets/deres illusjon. Kroppen/stedene er forbannet fra utsiden men også fra innsiden.På lørdag skal Daniel spille et sett musikk fra hans plate Ocela som er en danseplate. Oslava betyr jo tross alt “fest!”

 

Da Duke Ellington skrev for Dronning Elizabeth

Slapp av, vi skal ikke gå Inger Merete Hobbelstad i næringen i denne bloggen – men jazzen er jo ikke ukjent med adelige titler, og mannen med den kanskje aller kjenteste skrev på et tidspunkt musikk til dronningen. Ethan Iverson har en fin liten bloggpost om det i dag, og NPR har tidligere skrevet en sak om The Queen’s Suite. 

They tied up the reception line for a few minutes, exchanging royal pleasantries; our Duke politely flirted with Her Majesty. Soon afterward, maybe that very night, Ellington outlined the movements of The Queen’s Suite. He recorded it with his orchestra the following year, sent it to Her Majesty, and declined to release it to the public in his lifetime. 

Hele suiten er ujevn, sånn er det jo ofte med Ellington, men et åpenbart høydepunkt er vakre “The Single Petal of a Rose”. 

 

Tristan Honsinger på Grusomhetens Teater

Det går en stumfilm-aktig eldre karakter rundt i byen om dagen på spinkle ankler og med fattigfornem drakt. Dette er cellist Tristan Honsinger, kjent for følgere av improvisert musikk og andre kunstneriske henvendelser, blant annet i samarbeid med Derek Bailey, Cecil Taylor og Globe Unity Orchestra. Han er her fordi han er medvirkende musiker i Lars Øynos oppsetning Lament III på Grusomhetens Teater. Forleden spilte han en kjapt organisert konsert sammen med Marthe Lea og gjengen på Hærverk, og jeg så ham dansende utenfor Nasjonalmuseet dagen etter, først til Andreas Røysum Ensemble, senere til en dyktig gatesanger-enmannsorkester. NTT snakket med Øyno om samarbeidet deres på hans enestående teater.


Tristan Honsinger og Lars Øyno i 2016. Foto: Brendan McCall

Du har fått Tristan Honsinger til byen. Hva slags forhold har du til ham fra før?
— Jeg samarbeidet med Tristan Honsinger og hans ensemble Hopscotch om Grusomhetens Teaters forestilling Proud Cloud i 2016. Kontakten mellom oss oppsto etter hans konsert på Victoria et par år før. I en samtale etter konsertslutt fant vi tonen, som det heter, og publikummeren framla tilbud om et samarbeid. Jeg kjente godt til den teatrale frijazz-musikeren før den tid gjennom diverse plateinnspillinger. Blant annet har jeg hatt liggende her en kassett fra tidlig 80-tall med Honsinger og Derek Bailey innspilt i 1975 på, tror jeg det er Incus records.

Jeg har sett ham rundt i byen de siste dagene, hvordan går det med innstuderingen?
— Her det det jo snakk om å arbeide med en kunstner og ikke en spesifikk musiker. Jeg føler det eksisterer en gjensidig respekt mellom oss. Tristan har sine særegenheter, absolutt, men man får bruke sine diplomatiske evner som menneske og regissør. Når motsetninger oppstår – eksempelvis mellom musikk og regi, må de riktige argumenter fram fra min side, samtidig som Tristan kan ha synspunkter som gjør at mine planer må kullkastes. Som nevnt er dette et samarbeid hvor Tristans kreativitet skal være med å bygge forestillingen opp og tilføre scenariet en musikalsk poesi. Han er medskaper i prosjektet. Når vi starter om morgenen er Honsinger på plass, gjerne en halv time før og varmer opp sitt cello-spill. Når skuespillerne ankommer har han en 15 minutter «chant» med disse, før den generelle treningen begynner. Nok er det en tålmodighetsprøve for musikken i perioder der skuespillerne prioriteres, men som oftest sitter han og venter til han skal komme med sine bidrag. Det hender en plutselig uenighet kan føre til at musikeren trekker opp til foajeen ovenpå, men snart er vi tilbake sammen på gulvet og fortsetter innstuderingen. 


Foto: Claudia Lucacel

Kan du fortelle litt om stykket. Hva menes med et «fattig teater»?
— Stykket er basert på min ide og to forutgående versjoner av Lament. Denne gang er det 9 kvinner i ensemblet mot tidligere 2 og 3. Rommet er nakent, uten scenografi. Det er her tradisjonen fra den polske teaterfornyer Jerzy Grotowski kommer inn, som advokerer for et «fattig teater» – et teater hvor kun skuespilleren og lys er nødvendig, for å bringe tilskueren inn i en virkelighet av poesi, vil jeg si.  All den staffasje tradisjonelle teaterforestillinger benytter – dekor, scenografi, rekvisitter etc. er vekk. Siden det ikke foreligger noe manuskript for Lament, og alt arbeides utfra en ide i scenerommet betinger det selvsagt en del prøving og feiling. Kanskje er det slik man arbeider innen jazzmusikk også, i alle fall frijazz. Husker John Coltrane uttrykte på midten av 60 tallet at han framover ville lage musikk uten noen skrevne noter. Ja, hva det handler om… 9 kvinner som gjennom kropp og stemme uttrykker sin reaksjon på en verden av i går, i dag, og utfra det kan man stille spørsmålet om hvilke forutsetninger vi kan forvente for framtiden. Psykologien er langt unna hos oss, og vi er vel mere mot noe arketypisk, eksistensielt eller metafysisk i fremstillingen. Tristans musikalske univers møter dette fint synes jeg.

Det er mye sterk improvisert musikk på Kafé Hærverk like ved siden av Grusomhetens Teater. Føler du at det er eller burde være en sterkere tilknytning mellom disse scenene med mennesker som forsøker utrette noe på siden av det kommersielle storsamfunnet? Altså at scenekunst og konserter med improvisasjonsmusikk kan oppleves på liknende måter?
— Jeg setter stor pris på at Kafe Hærverk, men også Vega scene er naboer til Grusomhetens Teater. Det er riktig at det inntil nå ikke har vært det store samarbeidet mellom Hærverk og oss, hvilket skyldes at ingen har tatt et slikt initiativ. Vi snakker kanskje om et felles musikkteaterprosjekt. Nå er det sånn at når jeg lager mer eksperimenterende forestillinger, gjelder det ofte for musikken å kunne kontrastere uttrykket. Helt siden min regidebut med eget prosjekt på Trøndelag Teater har jeg benyttet levende musikere og ikke teknisk lyd i forestillingene. Lars Pedersen (When) har vært teatrets husmusiker i mange år. Jeg er åpen om det skulle by seg en mulighet for et samarbeid med Hærverk, og tenker at vi nok kunne finne fram til en relevant modell sammen. Den kulturelle samhørigheten er der, ja.

Har dere opplevd en økende interesse for Grusomhetens Teater etter den sentrale posisjonen i filmen Gritt?
— Dette er vanskelig for meg å svare på. Det var jo en god og interessant film. Generelt har Grusomhetens Teater hatt godt med publikum fra alle samfunnslag. Det er for å snu om på Hermann Hesses ord fra Steppeulven, «Et teater for alle og enhver, ikke bare for forrykte.»

Lament III spilles fra 8 til og med 24 september på Grusomhetens Teater.

 

Andreas Røysums Honsinger-favoritter

Som tilfellet ofte kan være med kunstnere som ikke bryr seg om entreprenørskap, så er det ikke så lett å finne frem til et representativt bilde av Tristan sitt kunstnerskap gjennom Youtube og strømmetjenester. 

Mine favorittplater er duoen med Derek Bailey fra 1976, This, that and the other med Toshinori Kondo & co… fantastisk musikkteateraktig plate med masse fengende låter. Her har man en fet plate med kvintetten hans fra 90-tallet

Tristan Honsinger Trio i Gøteborg i 2019 (m/ meg og Anton Jonsson) … hehe… 

Konsert med Cecil Taylor Ensemble i Hamburg i 1995: 

Veldig bra opptak fra serbisk TV i 2016 av duoen til Joel Grip og Tristan Honsinger

Tristan som blir barbert og spiller cello: 

Spilt inn i 1983 i Japan. Medvirkende: Toshinori Kondom, Peter Kowald, Sabu Toyozumi

 

Sett på maqam! Konsertaktuelle Inger Hannisdal mener utdanningsinstitusjonene har noe å lære av oppveksten hennes på Klemetsrud


Inger Hannisdal. Foto: M Khayata

De siste årene har musikk med røtter i Midtøsten vært en stadig mer synlig del av norsk livemusikk. Det kan vi for eksempel takke Saleh Mahfoud og Majaz og Manar Alhashemi og Sharqant for – i tillegg til mange andre. Det handler også om en stor, glupsk nysgjerrighet på ulike tradisjoner blant musikere fra Norge når for tiden, og det er vel en fin tendens som på ingen måte er begrenset til vårt lille land – når all denne musikkinnsikten, praksisen og teorien finnes der ute i verden – hvorfor ikke forsøke å utvide horisonten? Én av de som har vært sentral i all denne aktiviteten er fiolinist og komponist Inger Hannisdal. Hun har spilt i en rekke ulike sammenhenger, og er snart aktuell med debutplata til Inger Hannisdal Ensemble, som også spiller på Kampenjazz denne søndagen. Det er ikke “musikk fra Midtøsten”, ei heller “norsk folkemusikk” – men noe derimellom, som finner reinstemt samklang mellom ulike tradisjoners forkjærlighet for mikrotonalitet, og som låner fritt fra maqam, det modale systemet mye arabisk musikk er basert på. Men hvordan funker dette egentlig?

Hei, Inger! Jeg tenkte vi kunne starte med å stille et stort spørsmål: Hva er egentlig en maqam?
– Maqam er et skalasystem som brukes i den arabiske verden, med flere beslektede søstersystemer i regionen. Det kan best sammenlignes med det som i vestlig musikk kalles moder, og å være i en maqam ligner på et vis på å være i en toneart. Så det er ikke bare skalaer… men det er også skalaer! Gjør det det klarere?

Ja, kanskje litt! Handler “ikke bare en skala” om at det er en praksis også, en viss måte å bruke skalamaterialet på?
– Nå må det sies, vi må lage en stor distinksjon mellom det jeg skal spille på søndag, og det som er arabisk musikk og maqam-musikk! Jeg har ofte tatt utgangspunkt i maqam, men dette er låter som har beveget seg langt fra det utgangspunktet. Men når man ellers snakker om maqam-basert musikk, kan bety alt fra ottomansk hoffmusikk, til folkemusikk, popmusikk eller komposisjoner fremført av store orkestere. “Maqambasert” musikk er en vag sjanger, med fellestrekk at man baserer seg på disse skalaene. Så maqam kan kanskje sammenlignes med funksjonsharmonikk i vestlig musikk. Der er det jo en grunnidé om hvordan én akkord beveger seg til en annen, noen regler for musikken, også kan man spille på lag eller ei. Gir det mening? 

Nå snakker vi! 

I musikken du har laget til ditt band møter den arabiske inspirasjonen ting som kommer fra norsk folkemusikk – og de finner mye felles stoff i det mikrotonale, eller ikke-temperert musikk. Det er jo musikkens lille hemmelighet at vi aldri blir helt sikker på hvor for eksempel tersen egentlig er.
– Ja, og er ikke det litt fint, da? Tenk hvis det bare var tersen vi var uenige om i verden, da hadde det jo gått bra!

Det å skjønne hvordan forskjellige musikk deler sånne egenskaper – måten man f.eks. gjenkjenner “blå toner” i gammel tradisjonsmusikk fra her og der og jazz og pop er kanskje en fin måte å se noen sammenhenger på?
– Ja. Den musikken vi har blitt vant med i Europa og den såkalte vestlige verden forøvrig, er blitt så dominert av pianoet. Men det er nesten ingen av de andre instrumentene som intonerer på den måten, det er en konstruksjon, ikke sant. Jeg syns det litt synd at det er blitt så standardisert med temperert intonasjon. Det er veldig kult at man nå tar det mer tilbake, til renstemthet og naturlig intonasjon. Før pianoet tror jeg musikken helst låt slik. Det er noe litt ur-mennesklig i det, og det er en grunn til at man finner de samme trekkene i Norge og i Syria og så mange andre steder.


Inger Hannisdal. Foto: M Boulos

Hvordan tenker du på de sammenhengene når du lager musikk som drar veksler på tradisjoner fra forskjellige områder?
– Jeg tror det er noe som skjer av seg selv. Man blir inspirert av alt man har hører og alle man møter og spiller med. Men jeg prøvde i mange år å spille som Abdo Dagher og Sami El Shawa, de store fiolinistene fra arabisk tradisjon, og det måtte jeg innse at jeg ikke kan. Selv når jeg har spilt veldig tradisjonell arabisk musikk, låter det alltid fortsatt også litt norsk. Eller kanskje bare litt som meg selv? Så i dette prosjektet ville jeg forsøke å omfavne akkurat det, utforske min egen musikalske identitet som norsk som har bodd lenge i Midtøsten og blitt veldig glad i musikk derfra, og se hva det førte til. Også har det jo i tillegg blitt til mye annet etter hvert mye rart har sneket seg inn på den plata! Noen ganger låter det litt… som Kaizers, for eksempel? Det hørte jeg jo også veldig mye på en gang i tiden! Det er vel sånn musikk blir til. Vi kommer med ulike ting selv, også hører vi på andre, også lærer vi av hverandre. 

Ja, og den norske musikkscenen er virkelig blitt utvida det siste tiåret med mange musikere fra arabiske tradisjoner. Der støter man ofte på deg, i ulike band. Kan du fortelle litt om det?
– Vi har fått så mange gode musikere fra andre steder hit til Norge, det er så flott! Det er fantastisk for byen. Nå kan man få høre både tradisjonsmusikk og ny musikk med røtter fra overalt. Det er ikke egentlig bare noe nytt, det har vært en fin flerkulturell scene i Norge i tiår tilbake. Men vi har flere musikere med bakgrunn fra andre kulturer her enn noen gang. Og musikken de lager blir jo også norsk musikk. Når den lages av musikere som har bor her, som hører til og er hjemme her. De har like mye eierskap til den norske «scenen» som alle andre musikere. Det at konsertstedene i større og større grad tar inn musikksjangre fra andre deler av verden liker jeg godt. Det hører til. Det er viktig. 

Jeg tror man ser at en scene som Riksscenen også virkelig kommer til sin rett når de booker sånne ting.
– Ja, jeg tror det er en sinnssyk vitamininnsprøytning. Folk som kan noe, folk som kan vise fram noe nytt, og lære bort noe – det er jo en opptur for alle. 

På din kommende plater møtes som sagt inspirasjon fra ulike tradisjoner. Er det noe du har gått mye og tenkt på, eller har det blitt sånn i øvingssituasjoner?
– Den musikken her, den er bare slik tankene mine høres ut inni hodet mitt. Når jeg skriver musikk, blir den sånn, for tiden. Det hadde blitt mye mer grubling om jeg skulle skrevet på en annen måte! Også blir det selvsagt formet av de andre jeg spiller med. Khalid Laaouam kommer for eksempel med sin bakgrunn fra Marokko. Alle på plata har mye erfaring med å spille forskjellig musikk. Adrian Myhr, Michaela Antalová og Frode Haltli har alle spilt masse med musikere fra alle mulige slags bakgrunner og sjangre. Nå på søndag spiller vi med litt annen besetning, med Astrid Garmo på fele og langeleik, og Øystein Vik på trommer. Da blir den enda litt annerledes igjen. 

Fortell litt om Khalid Laaouam – hva slags musiker er det?
– Khalid flytta til Norge for litt over et år siden, men han har vært her en del og spilt også årene før med ulike band. Jeg ble kjent med ham gjennom Oslo Oriental Orchestra. Han flyttet hit fra Spania, men er opprinnelig fra  en musikerfamilie i Marokko, og er en mulitiinstrumentalist av en annen verden. Han spiller sax og perk her, men vi spiller også sammen i et annet band der han spiller guembri – det er en slags bass – og synger, gnawa- og sahrawi-musikk fra Marokko. Han er en allsidig musiker som er veldig flott å spille med. Da han kom inn i dette bandet, var det bare helt riktig med én gang. 

Det blir jo noen ganger fin musikk i seg selv av det – men er det viktig på andre måter at det norske musikklivet vender seg utover på denne måten?
– Vi lever i et samfunn som er i endring, og institusjonene i musikklivet må anstrenge seg for å speile det. Jeg mener vi vokser og blir rikere av å få en pluralistisk identitet, som samfunn og som musikkliv. Jeg føler meg heldig som vokste opp på Klemetsrud og gikk på barne- og ungdomsskoler der minoritetskultur på mange måter var majoritetskultur. I klasserommet på Lofsrud hørte vi på musikk fra hele verden i friminuttene. Men denne delen av det norske samfunnet har fram til nå ikke vært så synlig i musikklivet som den burde, og det håper jeg vil endres. Om man for eksempel har lyst til å gå på Musikkhøyskolen og studere en annen type musikk enn den som passer inn på linjene der, er det nesten umulig. Det kommer seg, langsomt, men institusjonene har fremdeles en god vei å gå. Hvis de gjør den jobben, får vi både mer interessant musikk og blir større som samfunn.

Men da er jo kanskje konserter og møter ekstra viktig – institusjoner er jo trege, det ligger litt i sakens natur.
– Jeg mener at det må skje mer fra deres side. Det handler om å gi muligheter, særlig til de yngre som vokser opp nå – å gi dem en vei inn i musikklivet. Hvordan blir man musiker? Man trenger år med tid og oppmuntring til å øve og lære, og man trenger å få se at det finnes en plass, og en vei frem dit. Det er bra og viktig med konserter, men hvis ikke utdanningsinstitusjonene kommer kjapt etter, blir det et hull der. Jeg har inntrykk av at NMH har vært mer interesserte i å hente studenter fra andre steder i verden, enn å dyrke fram en ny generasjon av flerkulturelle musikere i Norge. Det er selvfølgelig kjempeflott og positivt at dyktige folk flytter til Norge for å studere – men om musikklivet skal speile det norske samfunnet ellers, må utdanningsinstitusjonene ta ansvar og tilrettelegge for det ved å også lage tilbud til unge musikere med innvandrerbakgrunn som vokser opp her i landet, og da holder det ikke med en-to plasser på det frie kandidatsstudiet. Det er for lite, og for lite synlig. Jeg var på Melafestivalen i august og så noen fantastiske konserter med musikk fra Pakistan, der størsteparten av publikum hadde norsk-pakistansk bakgrunn – med like stor tilhørighet til Norge som meg. Den musikken hører også til Norge. Hvorfor har ikke høyskolen klart å henvende seg mer til for eksempel denne gruppen, og andre grupper med innvandrerbakgrunn? En tredjedel av Oslos befolkning har innvandrerbakgrunn. Gi plass til deres musikk i utdanningsinstitusjonene – da kan det virkelig skje spennende ting her framover!

Blogghalvdel på snakketurné

Det finnes øyeblikk da vi ikke er lenket til tastaturet eller konsertsalstolen. Blogghalvdel Vinger er stadig vekk å se som programleder og samtalepartner i diverse scenesammenhenger. Kommende uke samler han en hel høstsesong i ett audiovisuelt hardkjør. Mye burde være av interesse for faste remselesere.

I morgen lørdag kl. 18 er det en samtale med den store litteraturkritikeren James Wood på Last Train. Hans essays er som musikk, og noen ganger skriver han om det også, enten det er om kirkemusikk fra oppveksten i Durham, eller svært levende om trommestilen til Keith Moon fra The Who. Hans essay om sistnevnte, The Fun Stuff, har også gitt navn til et band han er med i, sammen med kremen av Oslo-rockers. Utrolig men sant. Konsert med dem samme sted samme kveld. One night only!

Torsdag er det flest lansering av saksofonist og bukkehornist Karl Seglems nye diktsamling Djup redsle, djup ro (Samlaget) kl. 16 i Tårnet kulturarena på Økern. Klokken 18 er det på tide å komme seg til bokhandelen Tronsmo, der det skal være en samtale med forfatter Paul Gorman som har skrevet bok om den popkulturelt viktige designeren Barney Bubbles, og straks kommer med en bok som handler om musikkjournalistikkens historie.

Fredag er det tid for det årlige legendeintervjuet på Bylarm, og det er litt av en dame som har sagt ja til å sette seg i lenestolen denne gangen, et meget sterk utøver og komponist med meningers mot: Kari Bremnes!

Turneen avsluttes på celebert vis lørdag, da det er Jazznytt 18 på den nystartede Bærum Jazzfestival i Sandvika. Gjest er Bekkestuas store stolthet John Surman, en trivelig fyr og en stor musikalsk innovatør gjennom flere epoker. 

 

Bonsak Schieldrops gamle trommesett har returnert til Magnolia i tide til bandets 50-årsjubileum


Gunnar Gotaas og Torstein Ellingsen.
50 år er et viktig jubileum i livet – for band er det en nesten uvirkelig høy alder, forbeholdt unike orkestre, institusjoner i sine felt. Du kan liksom ikke slumpe deg dit. Denne høsten entrer Magnolia Jazzband denne gilde rekka, noe som feires med en rekke konserter over hele landet. Det begynte i Drøbak i august og avslutter i rett oppunder jul – og nå i neste uke spiller de en stor jubileumskonsert i Oslo Konserthus sammen med Adam Douglas for 1000 publikummere – heller ikke det er hverdagskost i det norske jazzlivet. 

Magnolia feirer sin femtiårsdag samtidig som institusjonen New Orleans Workshop feirer sin. Det blir jubileumskonsert med en rekke forskjellige musikere på Nasjonal jazzscene 17. September – og konferansier på den konserten er Torstein Ellingsen, trommeslager i Magnolia. Her om dagen fortalte han også at han, i anledning jubileet, hadde restaurert trommene til originalmedlemmet Bonsak Schieldrop – og det måtte vi selvsagt høre mer om. 

Fortell om jubileumsfeiringen i Oslo Konserthus!
– Vi har med Adam Douglas, han spilte vi med tilbake i 2019, og det var et morsomt samarbeid som vi gjentar. Adam er opprinnelig fra Oklahoma og har et forhold til mange av de gamle New Orleans-låtene som vi driver med. Han har et ganske stort repertoar innenfor tradisjonell jazz og swing – også er han verdens hyggeligste fyr. På konserten i Oslo Konserthus prøver vi å oppsummere de mest spilte låtene, publikumsfavoritter, og kanskje noen overraskelser. Det blir stas å stå der og spille for 1000 mennesker. Vi har et nært forhold til det stedet -både den store scenen, og Lillesalen hvor Jazzakademiet holder til og vår julekonsert holdes.

1000 mennesker er ikke hverdagskost i norsk jazz – hva slags publikumssammensetning er det?
– Det er gamle fans, samarbeidspartnere fra rundt omkring og folk som vi har spilt med som synger i kor, for eksempel. Magnolia gjør mange kirkekonserter med gode amatørkor og blir ofte invitert til å samarbeide. Så er det folk som har et forhold til New Orleans Workshop, som også feirer 50 år i høst. Det var Magnolia og Christiania Jazzband, pluss en håndfull entusiaster som var ryggraden i klubben og drev den i starten – og vi har spilt der i alle år. Så kommer det vel en del folk fra i Den Norske Sjømannskirke – særlig på åtti- og nittitallet, var Magnolia veldig mye rundt i verden og spilte på sjømannskirker. Det er unikt. Alt i alt er det en del folk som er litt eldre, men også en god del yngre folk som har fått sansen for denne musikken. Det er kanskje en slags Buena Vista Social Club-aktig effekt? Noen syns det er kult å oppdage at det fremdeles finnes miljøer som spiller eldre former for musikk og bærer med seg tradisjonen. 


Magnolia Jazzband. Foto: Ken Ingwersen

Ja, føler du det er en utvikling i måten folk som ikke er i miljøet forholder seg til tradjazz på? At man for eksempel oppdager den på andre måter enn tidligere?
– Det er litt vanskelig å si. Det er jo en større bredde i hva man hører på i dag. Jeg har ikke fulgt med så nøye på det, men om du kikker tilbake på syttitallet var jo faktisk noen av disse bandene en slags popstjerner – Magnolia, Stokstad/Jensen Tradband, Christiania, Big Chief Jazzband, og etterhvert Ytre Suløens Jass-ensemble, de var veldig kjente. Senere dukker det rare spørsmålet om alder opp, som man også har i forbindelse med publikumet til Oslofilharmonien, hvor man litt fleipete snakker om “det grå gull”, at det er mye gamle folk. Men det har man jo også snakket om i mange, mange tiår, haha! Jeg vet ikke hva som skjer, kanskje man sjekker ut andre former for live musikk når man blir eldre? Vi appellerer nok aller mest til godt voksne folk, men samtidig kommer det nye. Det man for eksempel ser i Oslo nå for tiden er en bølge av folk som liker å danse til denne jazzmusikken – gjerne i klær fra 1930-40-tallet. Du har en musiker som David Skinner, som har laget Café Society – der er det unge folk som digger swingmusikk. Men når folk spør om det, tenker jeg uansett at det ikke egentlig spiller noen stor rolle – for eldre mennesker har også rett til god musikk, akkurat som barn har det. Man kan lett se seg blind på musikk for folk rundt eller under 35, og man bommer ofte om man skal spå “fremtiden til musikk” eller bekymre seg for mye. 

Helt klart. Og nåtiden til New Orleans-miljøet er jo interessant – det som slår meg når jeg har vært innom New Orleans Workshop, eller snakket med trad-musikere, er jo at det må være en av Oslos lengstlevende musikalske subkulturer per i dag. Og det er jo interessant i seg selv.
– Jeg er enig, det er virkelig en subkultur. Lignende ting kan du se i bluesmiljøet, eller i rockabilly og de som er opptatt av visse former for rock eller annen eldre musikk. Det samme finner du også hos de miljøene som for eksmepel er kjempeopptatt av ulike former for latinamerikansk musikk. Det er på linje med det. På New Orleans Workshop er det mange folk som har fulgt bandene i mange tiår, som kjenner oss, liker kommentarene til Georg Reiss mellom låtene og så videre. Den beste scenen for dette er Herr Nilsen, det er det fineste stedet syns jeg, og hver dag støter du der på forskjellig publikum av denne typen. Du har tradjazzen, du har Oslo Jazzforum som booker mer mainstream og moderne jazz, bluesklubben, roots også videre. Stedet er helt unikt, der er den harde kjernen innenfor trad og swing i Oslo.

Les også: Carl Petter Opsahl (Caledonia Jazzband) om koblingene mellom tradjazz og frijazz

Du tilhører i dag det man kanskje kan kalle mellomgenerasjonen i Magnolia-sammenheng i og med at du kom med rundt 2000. Men hva var din vei inn i tradmiljøet?
– Jeg har korpsbakgrunn som trompetist, men fikk trommer da jeg var 14 år. Jeg har aldri spilt i et vanlig gitarrockband og ble dratt inn i tradjazzen av min eldre bror Eyvind Ellingsen, som spiller gitar og synger i Caledonia. Så jeg startet å spille jazz på New Orleans Workshop i 1982, og har vært i miljøet fra jeg var 16. I mange år spilte jeg i Caledonia, men i 1999 sluttet Bonsak Schieldrop i Magnolia. Han var 72 år. Og da skiftet jeg band. Jeg var allerede stor fan av Magnolia, jeg hadde hørt bandet allerede da jeg gikk på ungdomsskolen, og den sounden var helt spesiell. De var stjerner på den tiden. Da hørte jeg for første gang Bonsaks trommespill, med den store basstrommen. Det var noe med lyden av New Orleans Revival-band som var utrolig kult. På den tiden jeg gikk over, var de et band med stort internasjonalt nettverk, de reiste rundt i Europa og fikk oppdrag som var ganske store. Der hadde de kommet et stykke lenger enn Caledonia. Bonsak var kul med at jeg overtok hans plass, og i og med at jeg nok ikke er like purist og “revivaljazz-marinert” som det han var, har jeg forsøkt å bidra med mitt, utvide litt, spille litt mer rhythm and blues, litt mer latinamerikansk musikk, folkemusikk og fått det inn i repertoaret i bandet. 

Kan du forklare hva som ligger i New Orleans Revival – det er noen nyanser der som det kan hende ikke alle lesere plukker opp, det er kanskje lett å tro at denne musikken har vært lik siden 20-tallet. 

– Det er jo en gjenfødelse, en nyskapning. Soundet har vel egentlig sine røtter i 40- og 50-tallets New Orleans. Da var det noen musikere som begynte å ta opp i seg den gamle stilen til Armstrong og de andre musikerne som holdt på på 20- og 30-tallet. Bopen hadde kommet inn, forandret jazzen, gjorde den kanskje mer intellektuell og mindre dansbar – og det oppsto nye behov. Så fra 50-tallet kunne man høre nye band som spilte den gamle stilen på en litt annen modernisert måte, feks. gruppene til klarinettist George Lewis. Litt mer rocka, litt mer rhythm and blues, brassband-beat og gospel. Du kan høre det ganske fort om du hører Magnolia versus de som virkelig sikter på hvordan Hot Five låt i 1923. Det er en annen musikk. Magnolia spiller New Orleans-musikk slik den ble gjenoppdaget og freshet opp. På 60-tallet oppsto det mange europeiske band som begynte å spille New Orleans-jazz som dixieland, i England, Nederland, Danmark, Sverige og Norge. Magnolia ble kjent etter en New Orleans-tur i 1977. Da hadde Bonsak Schieldrop arvet penger og satt av en stor sum til å frakte hele bandet, med flybilletter og hotell, til New Orleans Jazz and Heritage Festival – der alle de beste var. Det satte kjempespor i de originale Magnolia-musikerne og gjorde at de fikk masse kontakter – Lilian Boutté, Topsy Chapman og top notch folk. Og de fikk hørt gutta som spilte i Preservation Hall Jeg fikk også anledning til å høre dem da jeg var i New Orleans for første gang i 1983, da var de jo litt oppi åra. Det er et lite skille mellom den svarte New Orleans-jazzen som er basert på rhtythm’n’blues versus veldig hvit dixieland-jazz mer hektisk og europeisk. Magnolia prøver å spille førstnevnte – det som ikke er “When the saints” i 200, men mer r’n’b og gospel. 

Det virker som at det å foreta reisen til New Orleans er helt sentralt for musikere innenfor denne tradisjonen.
– Ja, jeg tror det er veldig viktig å dra dit for å se og høre og oppleve den byen. Akkurat som de som driver med sigøynermusikk drar til Budapest eller flamenco-musikere drar til Andalusia, for eksempel. Stian Carstensen snakker om å dra på bryllupsfest i Bulgaria, countrymusikerne drar til Nashville… New Orleans er på mange måter en “uamerikansk” by, en blanding av veldig mye forskjellig, det ligner jo ikke på noe annet. De to første gangene jeg var der på åttitallet var skjellsettende. Du får hørt og sett idolene, og møter en tenke- og spillemåte som preger deg. Siden kan du blande det på din måte. Sånn er det, skal du lære second line-musikk er det essensielt å dra dit, oppleve måten de snakker på, danser på, da skjønner du i hvert fall litt mer som hvit tulling fra Oslo, haha! Når det er sagt har jo Magnolia kommet et godt stykke på vei. Jon Skolmen, selv en habil trommeslager, var i New Orleans og fortalte at han hadde gått i en platebutikk og spurt om noe god New Orleans-jazz og fått anbefalt en plate av Magnolia med Topsy Chapman, hahaha! Ekspeditøren hadde ikke visst at det var et norsk band. Og i bandet har du jo også Morten Gunnar Larsen som virkelig er en toppianist av internasjonal klasse innenfor ragtime-musikken. Så det går an å lære seg ting, om man virkelig tar det seriøst. 

Som du sier, skjer det et europeisk gjennombrudd for revivalen på 50- og 60-tallet, blant unge folk. Og på den tiden er det jo mildt sagt andre musikalske smell som skjer – Elvis, senere Beatles, og den såkalt modernistiske jazzen hadde også en tiltrekningskraft. Hva gjorde at noen tok denne veien, tror du?
– Jeg er litt for ung til det, men jeg har registrert at klubben og bandet Big Chief i Oslo var viktig. De begynte på femtitallet og var svære. De spilte nok mer rendyrket dixieland-stil enn bandene som har kommet etter, det var “When you’re smiling” og så videre. Som du sier, var det mange som ikke gikk den veien, som gikk etter Beatles, Elvis, og noen folk som drev med moderne jazz. Tradisjonell jazz er ganske folkelig musikk, lettfattelig, melodisk og menneskelig, kvaliteter som gjør at den har overlevd parallelt med alt dette andre. Jeg tror Big Chief og den kulturen var viktig for å gro Oslos tradjazz-miljø. Siden tok New Orleans Workshop over den rollen.

Fortell om Bonsak Schieldrops trommesett!
– Jeg har vanligvis spilt på Gretsch-trommer av normal størrelse, også fikk jeg en telefon fra familien til enken etter Bonsak. Han døde i 2001, og de hadde hatt et trommesett stående i mange år. Det ville de gjerne gi tilbake til Magnolia. Jeg tror jeg er blitt spurt om det en gang før, men det var like etter at jeg starta og det føltes litt som å gå i en annen manns sko. Men nå er jeg blitt så varm i trøya at det var morsomt å få tatt en titt på det. Det er et unikt sett, med en diger basstromme og et uvanlig oppsett, pluss noen fine cymbaler. Sønnen til enken kom på døra og lasta ut et helt trommesett. Jeg stappet det inn i garasjen og spurte om de skulle ha noe for det – men det ville de ikke. Så fikk jeg pusset det opp hos en reparatør. Det var festlig å ta det med på første kirkekonsert i august uten å si noe til de andre – dette trommesettet hadde de jo spilt med på 80- og 90-tallet. Jøss, der er trommene til Bonsak – og det låt virkelig veldig riktig. Bonsak har tenkt smart, et trommesett i den musikken trenger noen veldig dype og noen veldig lyse frekvenser. En stor og rik basstromme og noen relativt små cymbaler. Det låter så riktig, og det er jo det gutta var vant med, så jeg kommer til å bruke det med Magnolia fremover. En kjempegave. I morra skal jeg sette på bokstaver på frontskinnet hvor det skal stå MAGNOLIA JAZZBAND slik at det synes på lang avstand. 

Fortell litt om viktigheten av det totale bandsoundet innenfor tradjazzen – folk snakker om det på en spesiell måte, opplever jeg, det har vi for eksempel snakket med Anders Isachsen om tidligere.
– Det er råviktig, og der er Magnolia unike, bandet har en egen klang. Det handler om hvordan trommene låter, hvordan bassen låter og samklangen blant midtbanespillerne med gitar og piano. Anders Bjørnstad på trompet låter “oppdatert old school” – med en herlig gammeldags lyd. Det hadde ikke gått med moderne ECM-trompet. Jeg syns det også kan låte fint, men det passer ikke i Magnolia. Jeg har andre hatter i andre musikalske sammenhenger, men i Magnolia er det veldig viktig å være bevisst på de klangene, det handler om det kollektive uttrykket. Når jeg kommer med den store basstrommen og noen små, gamle cymbaler med nagler i, føles det helt riktig her. Alle band jobber jo med dette her, og alle musikere jobber med lyden i sitt eget instrument. Men det er et eget håndverk og noen egne nyanser i denne musikken som for eksempel handler om hvordan du stemmer trommene, dynamikken. Skarptromma har en annen rolle enn den har i rockemusikk eller moderne jazz. Jeg spiller f.eks. mye virvler, det krever en egen lyd og har ganske mye å si for bandets sound. Jeg er enig med Anders Isachsen – det handler finne et litt eget sound. Og det er ikke mange i norsk jazzmiljø som har en digger 28 tommers Lefima-stortromme fra 1938, haha! Ikke mange er så heldige. Den låter tøft og ser også veldig morsom ut. 

Det er nok riktig å si at tradjazzen har hatt en parallel tilværelse, helt fra NM i jazz på sekstitallet hadde konkurranser for “trad” og “moderne”. Det er vel knapt noen hemmelighet at et blad som Jazznytt nok har vært mest opptatt av den siste kategorien – i vekslende grad opp igjennom. Hvor tenker du at vi er nå i 2022?
– Tradisjonell jazz er nok noe marginalisert. Jeg vet ikke helt hvorfor, jeg syns kanskje balansen er litt skeiv noen ganger. Alle vil jo at sin musikk skal omtales og sånn, jeg vet jo det – men den er kanskje i overkant underrepresentert i det som blir omtalt. Vi er liksom et miljø som holder på, litt på siden av det. Noen er heltidsmusikere, men mange er også amatører, og det har kanskje telt i musikkens disfavør opp igjennom. Men du har jo folk som Georg Reiss, Morten Gunnar Larsen, Lars Frank, Kristoffer Kompen, steinproffe musikere som kommer fra den kanten. Jeg tror ikke avstanden er større enn tidligere, det var nok et større skille på for noen tiår siden på om man drev med trad eller moderne jazz. Nå går det litt over i hverandre, mange er mer eklektiske og hopper mellom stiler, og blant musikere opplever jeg i grunnen at det er gjensidig respekt. Men det er kanskje blitt noe mindre omtale, og om du ser på festivalene, ser du jo at flertallet av dem prioriterer annen musikk. 

Ja, det går an å si at Magnolia i sitt femtiende år glimret med sitt fravær på årets Oslojazz, hvor dere har spilt mye opp igjennom tidene – føltes det pussig å ikke spille der?
– Det er ikke noe farlig med meg personlig, jeg har nok spillejobber. Men jeg tenker kanskje litt på det som er publikumet vårt. Det er viktig med rekruttering, med mer balanse, å satse på unge og å utvide feltet. Jeg må virkelig understreke at mye av arbeidet er helt strålende. Men for det godt voksne konsertgjengermiljøet som Magnolia på en måte representerer er det kanskje ikke så mye å hente. Noen av dem, som har vært mye på festivalen opp igjennom, lurte nok litt på hvorfor ikke vi skulle spille når det var et så stort jubileum. Festivalen sprang jo også opprinnelig ut av New Orleans Workshop-miljøet i 1986, og de har vært en festival som i mange år har vist at det er mulig å kombinere disse stilretningene. At man kan tilby alt fra eksperimentell jazz til den mer folkelige New Orleans-delen. Det har vært et skifte i programprofilen der, men det har jo festivalen sin fulle rett til. Ingen band har klippekort. 

Det som er interessant med det du sier er den sterke identifikasjonen dere har med publikumet deres. Det er vel kanskje en av grunnene til at subkultur-merkelappen passer såpass bra. Føles det som at dere på en måte spiller på vegne av dem?
– Ja, jeg vil si det. I og med at bandet har holdt på kontinuerlig i 50 år, har det også fått en følgerskare på de rareste steder. Det blir en stor familie, mennesker som føler et fellesskap i den samme musikken. Det tar lang tid å bygge opp noe sånt. Jeg har startet mange andre band, og de er ikke i nærheten av det. Jeg var med i The Real Thing i 7 år, det var litt av det samme. Det var et turnerende band som samlet fans som likte hammond-orgeljazz. Et litt annet miljø, mer over mot blues, soul og storband. Det tar lang lang tid å bygge opp en following, og det er også noe av det flotteste å oppleve, fans som kommer tilbake år etter år, når du spiller rundt i Norge. 

The Real Thing turnerer jo i høst, og den lista over alle stedene de spiller er virkelig spinnvill.
– Ja, jeg så den, den var kjempeimponerende. De har 30-årsjubileum nå, og har også folk som kommer tilbake hver gang. De har rett og slett spilt veldig, veldig mye live. Du har litt det samme med Hot Club de Norvege, de var et hardt turnerende band, med Jon Larsen ved rattet, og var innom de merkeligste småstedene, om og om igjen. Brazz Brothers og Ytre Suløen, som jeg satt inn med på midten av åttitallet, hadde også en enorm mengde konserter. Det er litt slutt på det, men Magnolia har til gjengjeld mye jobber i kirker for tiden. Vi spiller gjerne salmer med solist eller kor eller alene i kirker rundt i Skandinavia.

Handler det å spille skandinaviske salmer om en måte å utvide Magnolia-soundet på?
– Ja, vi jobber med det, men innen en ramme. Det er Gunnar Gotaas som setter den, han er grunnlegger og kunstnerisk ansvarlig. Blåserrekka i Magnolia har vært den samme i 41 år. Men etter hvert som det har kommet nye folk inn i rytmeseksjonen vil repertoaret og stilen endre seg. Jeg snakket denne uka om det – om Weather Reports historie på Oslo Jazz Circle – nye trommeslagere og bassister endrer band, sånn er det. Etter 2011, da Magnolia fikk ny bassist Sebastian Haugen og gitarist/vokalist Børre Frydenlund, kunne vi spille veldig mange forskjellige stiler. Vi er bredere i uttrykket – og det er noen veier man kan ta ut fra revival-jazzen. Vi har gått rhythm’n’blues-veien, gospel-veien, calypso-veien og vært innom baptisthymner. Men det er også en gospeltradisjon her hjemme, med låter som “Blott en dag” og “O store gud”. Alt det kan Magnolia tilnærme seg på sin måte, og det slår an. Mye av det arbeidet samlet vi på vår siste plate, Salige Stund. Det blir en form for oppdatering av tradisjonell jazz, men også annerledes. Og det er jo en form for konservatisme, å forandre for å bevare, hahaha! Du mekker på noe og tar det steg for steg. Mange har gjort det på den måten, det gjelder også f.eks. Ytre Suløen og Hot Club. Det som er gøy i sånn musikk er at du har et bein i en fast stil som du er trygg på og som er definert, også er det andre beinet litt ute og søker, låner litt fra bluesband, storband, latinamerikansk musikk, ragtime, country, gospel, norske lyarslåtter, Grieg, ikke sant. Til slutt kan “Magnoliafilteret” settes på. Og det ser folk ut til å like godt. 

Har bandet fått mer selvtillit på at man kan styre den utviklingen til nye steder uten å gå på akkord med tradisjonen, tror du?
– Ja, jeg tror det, i begynnelsen var de veldig opptatt av å gjøre som de store gutta, å spille tradiasjonen “riktig”. Det var så klart veldig viktig, og det kan ta mange år å lære seg alle nyansene. Så begynner man å ta seg friheter, ikke minst fordi man rett og slett blir litt lei av å spille de samme låtene. Da kan man finne noe som passer inn i tenkemåten og soundet. Men det i seg selv er jo ikke så veldig nytt og ikke alltid vellykket. For Magnolia funker det som regel, vil jeg si. Det kommer med årene, man blir både tryggere og får en økt sjangerforståelse. Jeg liker å snike inn rytmiske ting som ligger mellom ulike jazzsjangre. Og om det en sjelden gang blir litt for langt ute, får vi beskjed av orkesterleder Gotaas: “Dette er ikke Magnolia!” 

Det hørtes ut som en replikk du har hørt noen ganger!
– Det har jeg, og det er greit, haha! 

Men for å ta det helt motsatte – hvilke låter assosierer du mest med bandet?
– Det må være den gyngende medium-swingen hvor du har feelingen. “Moose March”, “June Night”, “Exactly Like You” eller “Bill Bailey, won’t you please come home”. Så er det folketoner, lyarslåtter som “Sus fra Varaldskog”. Den er spesiell, den lærte vi av et kor oppe på Finnskogen. Den har ikke noe med New Orleans å gjøre i utgangspunktet, men den er urtypisk Magnolia. “C’est Magnifique” og “It’s a long way to Tipperary” er melodier vi spiller med stor suksess, hvor folk synger med. Så er det jo kirkelåtene med et bra budskap, som f.eks. “This little light of mine”, med tamburin og allsang, hvor folk klapper og smiler. Det er også typisk Magnolia.

 

Gratulerer med dagen, Sonny Rollins!

“I can hear music that elevates me, but on the other hand there’s martial music that’s made to make people go to war. So music is neutral. It has nothing to do with ethics. Music is not on the same level as trying to understand life. We’re here for 80-something years. One lifetime is not enough to get it right. I’ll be back in another body. I’m not interested in trying to get that technical about that because I don’t need to know. What I need to know is that being a person who understands that giving is better than getting is the proper way to live. Live your life now in a positive way. Help people if you can. Don’t hurt people. That works perfectly for me, man.”

Den kanskje aller største nålevende jazzmusikeren har rukket å bli 92 år. Sonny Rollins kan ikke lenger spille på sin tenorsaksofon, men han føles allikevel svært tilstede – gjennom innsiktsfulle intervjuer, gjen- og nyoppdagelser av gammelt gull, og så skader det vel saktens ikke at kisen også ser helt rå ut, den dag i dag. Selv har jeg både hørt på en tidlig innspilling med Miles Davis og Charlie Parker, i tillegg til den fantastiske trioskiva fra Village Vanguard denne uka. Han har selvsagt vært innom Norge en rekke ganger, dette er en god anledning til å titte litt på det fantastiske bildet av ham som klipper gresset i Gartnerveien, hjemme hos Randi Hultin, og skru på noen opptak fra Kongsberg. Dette klippet, hvor han spiller “Alfie’s Theme” med et svært eklektisk band, er sterkt: Rufus Harley på sekkepiper og sopransaksofon, Masuo på gitar, Bob Cranshaw på bass og David Lee på trommer. 

Minst like stilig er sorthvitt-opptaket av Rollins sammen med Bobo Stensson, Arild Andersen i flotte solbriller og Jon Christensen bak trommesettet. 

Og mens vi snakker om nordisk jazzelite – opptaket av Rollins fra 1968, med Niels-Henning Ørsted Pedersen på bass, Kenny Drew på piano og Tootie Heath på trommer er også edel vare. NTT gratulerer!

 

Tre nye koster på Improverk

Konsertseriene er denne bloggens livsblod, uten dem kommer ikke vår musikk videre. De er også preget av stafettpinnen som blir sendt videre i disse miljøene, og slik skal det være. Lørdagsserien ImproVerk på Kafe Hærverk starter opp igjen nå, og i bookinggruppen finner vi nå tre musikere og miljøbyggere som er kjent fra disse spalter tidligere men som vi også kommer til å høre mye fra i årene fremover, Andrea Giordano, Joel Ring og the cat in the hat: John Andrew Wilhite-Hannisdal. De gjør musikk-Norge til et bedre sted. Vi fikk frittet dem ut om deres manifest og raison d’etre for høstsesongen.

Hva er det Improverk står for og ønsker å utrette?
— Vi er en serie som ikke er sjangerbasert. Vårt mål er å fremme musikk av alle slags uttrykk som bruker improvisasjon som et verktøy. Det inkluderer selvsagt fri impro, men vi vil også vise fram folkemusikk, støymusikk, rock, jazz, og det som er ikke klart kan defineres. Men en ting som er viktig for oss er å gi folk et sted der de kan vise fram prosjekter de elsker og jobber hardt med. Vi vil være en scene som fremmer improviserende band og andre langvarige prosjekter som er utviklet fra eller implementerer improvisasjon. Vi synes Blow Out gjør en fantastisk jobb med å presentere fri impro og spennende førstemøter som er i verdensklasse, og i løpet av de siste fem år har de utviklet en identitet som komplimenterer dem og utfyller Oslos eksperimentelle musikkmiljø, sammen med andre serier som for eksempel «F.eks» og den nye serien «På!» på Munch. 


Cellist Elisabeth Coudoux spiller solokonsert på sesongåpningen av Improverk 10. september. Foto: presse

Men hvordan kan publikum konkret merke at det er andre enn tidligere som booker Improverk fremover?
— Haha, vi får se! Vi tre har veldig forskjellige bakgrunn, og kvaliteten har vært veldig høy her veldig lenge, så vi synes dette er rett og slett et vanskelig spørsmål. Vi vil definitivt bygge på det som Andreas Røysum, Signe Emmeluth, og Ferdinand Bergstrøm har gjort, men kanskje dere skal høre litt mer ting på grensen til samtidsmusikk eller pop i fremtiden. 

Dere er strålende musikere, skal dere på scenen selv?
— Takk, Audun. Generelt har serien alltid hatt en regel mot at bookerne skal spille selv.

Det er sikkert den eneste regelen! Er det en viss type mennesker som bruker selveste lørdagskvelden på slike uventende musikkopplevelser?
— Den kule typen!  I tillegg til publikum som kommer på grunn av serien eller en booking er vi heldige fordi vi får folk som komme til Hærverk på grunn av at det er klubbkveld der senere. Shout out til Kafe Hærverk som er et SÅ viktig sted for Oslo, og et sted hvor så mange forskjellige miljøer treffer hverandre. Vi synes lørdag tidlig-kveld er et perfekt tidspunkt å få en magisk sammentreff av disse miljøene.  Det er rett og slett en hyggelig atmosfære. Og for å gjøre litt litt reklame for oss og Hærverk– man får ofte gratis entré til Hærverks klubbkveld hvis man kommer til Improverk rett før.

Smart. Hva kommer nå på lørdag som første konsert?
– Vår første kveld byr på to sterke soloartister.  Vi får besøk av cellisten Elisabeth Coudoux, en fantastisk musiker som står i fronten for nytenkende og energisk traktering av sitt instrument. Joel Ring er cellist selv og er en blodfan av Coudoux, så det var kjempestas å få henne hit fra Tyskland. Vi får også besøk av den Oslo-baserte gitarmagikeren Daniel Meyer Grønvold som har gjort seg kjent fra band som Deep Thoukus, Moon Relay og Pseudo Fruit blant annet. Vi gleder oss, Daniel har så mye energi når han spiller!

 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Et kulturbudsjett som forventet

Som forventet la Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen i dag fram et stramt kulturbudsjett for 2023. - Det må være lov å være skuffet på vegne av kulturfeltet som fortsatt er preget av etterdønningene av pandemien, mener styreleder i Norsk jazzforum, Ingrid Brattset. - Med økte levekostnader vil dette bli merkbart, ikke minst for kunstnerne i det frie feltet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev