Now's the time

NTT: Sjelfull sommer fra Blackpool til Mandal

Get Your Goat har laget et av årets norske jazzalbum, Mandaljazz strekker ut en hånd til byen, og vi rapporterer fra soul-weekend i Blackpool.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagslige musikkavis i digital strimmelform som hver uke stikker passerspissen i jazzens glødende hjerte og drar små og store sirkler rundt i musikk- og samfunnslivet. Vi beveger oss med stormskritt mot feriemodus her nå, snart forsvinner også NTT, selv om vi er å finne på en rekke jazzfestivaler – vi skal ha prater på Kongsberg, blogghalvdel Vinger skal gjøre intervjuer på Moldejazz – og vi skal vel også prøve å være helt vanlige festivalgjester også, oppi det hele. Men alt dette om en stund. 

En innrømmelse: Noen ganger kan jeg bli lei av min egen konsertmoralisme – joda, vi er overbevist om at mennesket har godt av konserter i denne bloggen, litt på samme måte som at faren i Tommy & Tigern er overbevist om de karakterbyggende egenskapene i å komme seg ut. Bortsett fra at for oss er ute ofte inne. Det kommer allikevel gråværsdager hvor det ikke frister så mye, men hvor man allikevel føler at man skal ut, og forrige fredag på Motvind var sant å si en slik en for min del – jeg hadde jo gleda meg, men måtte det være akkurat denne helgen? Jeg tok meg inn på Victoria East, fikk meg en solo og en kaffe og satte meg på galleriet for én gangs skyld, og hørte settene til kontrabassist Joëlle Léandre, samt trioen med Aki Takase, Christian Weber og Michael Griener. Fine saker, absolutt – men det var en av de dagene hvor jeg måtte erkjenne at jeg ikke var i stand til å motta så veldig mye. Så kom et av bandene jeg har gledet meg mest til å se på nytt denne sommeren – kvartetten Natural Information Society, ledet an av den guembri-spillende Chicago-musikeren Joshua Abrams, Jason Stein på bassklarinett, Lisa Alvarado på harmonium og perkusjon og Mikel Patrick Avery på trommer. 

Joshua Abrams. Foto: Pål Dybwik

Og… ja. Det er en forskjell på å mene at folk har godt av konsertaktivitet generelt sett, og å oppleve de sjeldne konsertene hvor du faktisk sitter og tenker dette har jeg godt av. Det er ikke nødvendigvis lett å beskrive det Natural Information Society, eller, det vil si, det er lett å gå seg bort når man gjør det. Beskrivelsen “ekstatisk minimalisme” blir mye nevnt, men forteller det deg stort? De spiller musikk som utvikler seg sakte. Alvarados harmonium og Steins bassklarinett spiller få toner, om og om igjen, de vever seg sammen og gis stadig ny mening av den tålmodige, kreative groovingen til Avery og Abrams. Noen ganger slutter et av instrumentene å spille i noen takter, det kan føles som en åpenbaring hvordan det lille de tre andre gjør plutselig fremstår i et helt annet lys. Musikkskribent Martin Bjørnersen, en stor beundrer av bandet, sammenlignet det med “dub/dj-drops inn og ut på en miksepult”, og det er i grunnen helt treffende. 

Musikken de spilte var stykket descension (Out of Our Constrictions), som de også har gitt ut på en flott plate sammen med Evan Parker. Når man får hans utholdende sopransaksofon på toppen fremstår det som et annet, flott musikkstykke. Her var det på en måte skåret ned til beinet, og det var en nesten sjokkartet opplevelse da Stein rev seg løs fra ostinatet sitt, laaangt uti konserten, og begynte å spille solo på bassklarinetten. Så kom han tilbake igjen, i veven. I liner notesene til plata, skriver Theaster Gates om breath & pulse: “The possibility of a never-ending brath allows for the weaving of complex explorations of tonal possibility between harmonium, guimbri, drum & horn that leads to non-conventional strategies of harmony & unity”. Det er i grunnen en pris formulering av hva fascinasjonen består i, og selv om det kan høres komplekst ut, fremstår det også som svært, nesten gåtefullt enkel musikk når man opplever den. Eller, kanskje ikke enkel i seg selv – men enkel å eksistere sammen med. På Kongsberg for et par år siden så jeg dem på Energimølla, og på én og samme tid sto noen og danset, noen satt i en sofa og sov, mens andre fulgte intenst med. Og det verste er at det så ut som at alle koste seg, og at det var helt naturlig å bruke denne musikken på alle disse måtene. Å ha plass til så mye menneskelig aktivitet i seg, dét er generøs kunst. På sett og vis handler all musikk om tid, enten den tar deg tilbake, gir deg et glimt av fremtiden eller lar deg kjenne nåtiden på en annen måte. Noe musikk føles som å få tid i gave. Slik er det med Natural Information Society. Og dét er vel grunnen til at voksne mennesker plutselig står og måper ute på gata og prøvende sier til hverandre jeg tror det der må være et av verdens beste band.  


Mikel Patrick Avery. Foto: Pål Dybwik

Vi går videre – om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å kalle oss fehuer har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her

 

I left my heart in Blackpool, Lancashire

I The Spanish Hall ved avspilling av «She’s Gone» natt til søndag. Foto: Ketil Ramberg 

Det har vært aktivitet disse siste årene under pandemien, noe vi har rapportert om flittig her i remsa. Konserter har vært en greie, vi lærte oss å leve med restriksjoner og fastmonterte benker og det hele. Men for DJ-kulturen var det rimelig lammende. Man trenger det tette og munnbindløse på dansegulvet. Derfor opplevdes det så usedvanlig nødvendig og sjelestyrkende for blogghalvdel Vinger og soulstrimmelskribent Ketil Ramberg å endelig kunne sette bena på bakken i sin andre hjemby Blackpool, nordvest i England, etter flere års opphold.

Ok, så tar det på å sove lite, trampe mye rundt og helle nedpå enorme mengder halfpints industriell cider og Carling. Det røsker i halsen. Men det er ganske sikkert at det ga oss og alle andre deltakere en betydelig helseeffekt å endelig kunne møtes igjen, flere tusen av oss, på Blackpool International Soul Festival. Det var den beste soulweekenderen jeg har vært på noensinne. Det er trist å erkjenne at dette ikke kommer til å vare evig, folk faller av av naturlige årsaker og rekrutteringen er ikke veldig solid. Men det føles som vi er på en peak som kan holde seg etpar år til, i hvert fall. Det er mange som anbefales en tur til denne festivalen. Det er godt for hjertet. Selve byen har sine svakheter, det er noe fattigdom og falmet storhet, men den har også svært mange vakre sider. For eksempel en uovertruffen kystlinje.

Konsertene med eldgamle stjerner som Jean Carne, Betty Harris, Eddie Holman og Jimmy Delphs var egentlig så som så. Man er ikke her for live-opplevelsen, det er for å høre på musikk sammen med likesinnede. Og det må ha føltes meget spesielt for Delphs å bli møtt med slik kjærlighet og idoldyrking. Han utga en håndfull singler i andre halvdel av 60-tallet hjemme i Detroit, uten å få noen særlige hits. Siden den gang har han levd et tilbaketrukket liv, men han opplevde altså en kultstatus i små byer i nord-England for disse låtene på northern soul-klubber på syttitallet. For disse var han en legende. Han ble funnet ved at yngre britiske soulfan gikk gjennom alle adressebøker i Detroit-området og gikk rundt og ringte på dører. Kunne du tenke deg å komme til England og synge for dine fans? Hvilket eventyr! Hør f.eks den moody låten «Almost» for å forstå appellen.

Det går mye i northern soul, crossover, modern soul og Phillysoul og disco i de syv rommene, flere av dem i gang fra 12 på ettermiddagen til 04 om natten. Det er mange hits og favoritter man må gjennom, gjerne flere ganger. Men det gir en selvforsterkende effekt. Den kanskje aller beste sessionen var den aller siste, en fem timer lang modern soul-maraton i et av de mindre publokalene inne i mektige Winter Gardens.

Der krystalliserte det seg noen ekstreme opplevelser, der alle livets følelser detoneres som små eksplosjoner gjennom kroppen. Blant alle de hundrevis av låtene man hører og elsker der, er dette de fem jeg har med meg i hjertet.

The Dells: “It’s All Up To You” (Chess/Cadet 1972)
Hvilken katedral av en låt av et band som har vært aktive fra 50-tallet til våre dager. Ekstremt kraftig soulvokal, rett og slett, som passer i mange forskjellige sound. Denne låiten er ikke lett å danse til men alle gjør det uansett, fordi tekst og arrangement er så medrivende. Dette mesterverket er skrevet av Terry Callier og arrangert av Charles Stepney – to genier som satte sitt preg på musikken fra Chicago. Sistnevntes uutgitte soloalbum kommer på International Anthem i høst. 

Jerry Butler: “Stop Stepping On My Dreams” (Mercury, 1972)
The Iceman, for en stemme! Både som medlem av The Impressions og hans imponerende solokarriere. Dette er et albumkutt fra utgivelsen The Spice of Life fra 1972 som er blitt en kultfavoritt der oppe i det britiske nord, lettere Marvin Gaye-inspirert tematisk sosialrealistisk men med en uimotståelig, jazzete swing og en enorm opppbygning. På siste refreng synger man ikke med – man skriker.

The Four Tops: «I Just Can’t Get You Out Of My Mind» (ABC, 1973)
Et av Motowns viktigste grupper endret soundet noe på 70-tallet, men har fortsatt enormt med identitet. Mange herlige låter i denne eraen. Det er Frankie Valli/northern-kvaliteter over dramaet i dette uimotståelige refrenget, skrevet og produsert av Brian Potter, Dennis Lambert og Steve Barri. En låt for knyttede never.

The Hamilton Movement: «She’s Gone» (Look-out, 1976)
Håpløst obskur single som nesten ingen eier, og om du gjør det har du en verdi til flerfoldige tusen pund. Den er verd langt mer enn det også, det skjønner man om man hører den sammen med andre som forstår låten. Denne funk-gjengen fra Hamilton i Ohio jobbet litt som backingband for ZZ Hil og Rudy Ray More, men karrieren tok ikke av. Men nå! Det er mange unge i internettkulturen som oppdager rare soul som dette, men det er noe helt eget å oppleve denne låten sammen med ekspertdansere på et mørkt gulv, det er nesten så man besvimer i refrenget.

Four Below Zero: “My Baby’s Got ESP” (P&P, 1976)
Noe trist som hendte i helgen var nyheten om at den unike produsenten, låtskriveren og plateselskap-mannen Patrick Adams, kjent for labelet P&P og flere undergrunnsdisco-klassikere enn vi har plass til her, gikk bort. Mer om ham neste uke. Mye av grunnlaget for den vågale housemusikken ble også lagt med hans produksjoner. Det var spesielt sterkt å høre denne klassikeren, som var stor som ny release på de mer nytenkende northern soul-klubbene som Blackpool Mecca og senere på The Ritz i Manchester. Man hører at det er en fortsettelse av sekstitallet her, men også en ny tid. Å høre de originale DJene spille disse i dag gir en fantastisk effekt av parallell tidsforståelse.

 

Tvungen underdeling fra mann uten land


Øyvind Mathisen. Foto: Sigbjørn Berven

Trompetist Øyvind Mathisen og hans nye band Get Your Goat, har debutalbumet sitt av samme navn ute nå på AMP. I forrige Jazznytt gikk anmelder Torkjell Hovland av skaftet i sin tekst om platen. Nå har også vi hørt den, den er fet som få! Absolutt en norsk jazzplate å få med seg i vrimmelen, og en gyllen anledning til å snakke med Mathisen om dette og hint.

«Get your goat» du liksom – hvordan kan seriøs jazzmusikk og ordspill leve sammen i harmoni?
— Det er ikke et problem! Vi er ikke opptatt av å være blodseriøse steinansikter. Get Your Goat-musikk handler mest om bra sving-feel og energi! Det er på den fronten vi legger vår seriøsitet. Musikken tar vi på fullt alvor, mens innpakningen egentlig alltid har vært uformell og humoristisk. Jeg er helt sikker på at publikum som kommer og hører på oss setter pris på det! På konsert jobber jeg og pianist Petter Dalane knallhardt for å lage god stemning med tullprat mellom låtene. Det blir altså en energi i rommet både mens vi spiller og mellom låtene. Det er absolutt viktig at musikken er i fokus, men vi vil lage en atmosfære som gjør at folk slapper av og har det hyggelig, men at de også hører etter og kanskje roper ut hvis de får kick! 

Get Your Goat, ja. Dette ordspillet var opprinnelig noe vi fant da vi lette etter et bandnavn. Jeg tror jeg søkte etter amerikanske uttrykk og fant en hel masse rare forslag. Vi likte Get Your Goat best, så da ble bandet hetende dette. Det var bedre enn Øyvind Mathisen kvartett, som ble for vanlig og kjedelig, syntes vi. Uttrykket betyr egentlig å irritere noen og brukes sånn: «That really gets my goat». Betydningen av Get Your Goat har vi egentlig aldri brydd oss noe særlig om, det er heller noe med flyten og rytmen i det. Det er nesten så selve navnet svinger! Navnet er nesten som den forsvunnede trommisen i bandet, getcha goat, getcha goat, getcha goat!

Flyt og sving er virkelig et stikkord for oss. Get Your Goat handler mest av alt om å ha det gøy og å få musikken til å svinge. It don’t mean a thing if it ain’t got that swing! I tillegg har jeg skrevet veldig vanskelig musikk da, så det er en artig kombo. Jeg er helt sikker på at publikum merker at vi virkelig gir alt for å spille bra, siden alle fire digger med som gale for å kroppsliggjøre svingen mest mulig.

Hvordan begynte du selv med å spille instrumenter, når ble det alvor, og hva var det som utløste det?
Jeg begynte å spille trompet i musikkorps da jeg var 9 år. På Bjørndal, i bydel Søndre Nordstrand i Oslo, var det nesten ingen av vennene mine som begynte i korpset, så jeg ville faktisk slutte mange ganger de første par årene. Mamma greide å lure meg til å fortsette, så det er jeg veldig glad for nå, selvfølgelig.
Etter å ha fått en spillelærer som viste meg jazzmusikk da jeg gikk på videregående, begynte jeg å øve litt. Jeg planka koret til Miles på «So What», lærte meg headen på «Joy Spring» av Clifford Brown og bestemte meg etterhvert for å ta et år på folkehøgskole etter videregående. Da jeg begynte på jazzlinja på Toneheim Folkehøgskole hadde jeg aldri spilt i band før, men jeg hørte til gjengjeld stort sett bare på jazz.

Jeg har alltid likt tall og matematikk og på Toneheim fikk vi grundig jazzteori-undervisning av Jan Fredriksen. Tallene i jazzteorien, #9 og b13, ble en ny type matteproblem, som i tillegg måtte løses veldig fort. Gøy! Det var mange av medelevene mine på Toneheim som øvde masse, så derfor slang jeg meg på den bølgen. Blant jazzerne ble det en konkurranse å stå opp tidlig og øve før frokost. Vi skulle gjerne ha 3-4 timer egenøving hver dag, og dette var i tillegg til undervisning og samspill på Toneheim. En kombinasjon mellom fascinasjonen for jazzmusikken og et veldig bra miljø på Toneheim gjorde at det gradvis ble alvor i musikk-ambisjonene mine. Jeg fikk etterhvert lyst til å prøvespille til høyere utdanning, noe som var det store målet for alle jazzerne. Prøvespillet resulterte med at jeg først kom på ventelisten for opptak til utdanningen i Stavanger og så senere kom inn på utøvende rytmisk musikk på Høgskolen i Staffeldtsgate i Oslo. Etter et år på «Staffeldts» etterfulgt av nytt prøvespill, så et år i Stavanger etterfulgt av nytt prøvespill, kom jeg inn på jazzlinja i Trondheim på tredje forsøk. 

Det var deg vel unt. Det er et virkelig nydelig sound her. Kan du beskrive ditt forhold til og samspill-potensial med dine medspillere i dette bandet?
Tusen takk! Jeg synes virkelig at Get Your Goat er en bra gjeng, vi fungerer godt sosialt og som musikere så er alle lagspillere. Det tror jeg er helt essensielt for at bandet fungerer bra. Til å begynne med brukte vi ganske lang tid på å finne en band-sound. Å bli samspilte, slik at alle fikk en felles idé om hvordan bandet skulle låte brukte vi nesten et år på før vi spilte noen konserter. Det er interessant, for jeg har en følelse av at jeg er i et skikkelig samspilt band, som GYG, får til å prestere bedre enn det jeg gjør alene. Særlig hvis jeg har en litt dårlig dag spillemessig. Jeg har den samme opplevelsen i andre band også.

Grunnen til at jeg ville starte et lite band var egentlig for å få en kontrast fra mitt store band, septetten ØyvindLAND. I et lite band blir det mer ansvar og fokus på hver enkelt slik at vi virkelig må jobbe sammen for å få det til å svinge, da må alle være påskrudd. Men jeg skriver egentlig litt på samme måte til ØyvindLAND og GYG. Begge band har musikk som er ganske utskrevet, med massevis av harmoniseringer og skrevne linjer. Pianist Petter Dalane sier at han i noen tilfeller har brukt lang tid til å forstå hva han ikke behøver å spille, når jeg har skrevet noen skikkelig vanskelige piano-noter. Get Your Goat altså et lite band som ofte spiller musikk som egentlig passer bedre for et stort band. En melodi med akkorder holder ikke her! 

Kan ikke komme her og komme her!
– Men til tross for mekkete musikk, så er det virkelig musikerne som gjør sounden. Et fellestrekk hos de tre jeg har med meg er at alle er skikkelig gode til å bruke energi i spillet. De er fantastisk gode dramaturger! Alexander Dellerhagen sier ofte at han kun spiller på energi! Han er virkelig et fyrverkeri både på saksofon og bassklarinett. Da jeg valgte pianist måtte det bli Petter Dalane, siden Thelonious Monk jo er død. Petter er veldig unik siden han på en side spiller veldig autentisk bebop, mens han på den andre siden er skikkelig åpen og ikke har noe imot å spille helt fritt og helt abstrakt heller. Alf Høines som spiller kontrabass har helt sykt solid time, så han er virkelig en fantastisk motor for oss i bunnen. I tillegg er han veldig god teknisk og har et skikkelig fint melodisk språk.

Det er trommeløst. Har du opplevd noe traumatisk i tidligere band som utløste dette ønsket?
— Haha! Ja nesten, men ikke i band. I det store bandet ØyvindLAND har jeg med fantastiske Martin Mellem på trommer, så det handler ikke om at jeg ikke liker trommer. På jazzlinja husker jeg at en av lærerne mine, Njål Ølnes, sa at han trodde at jeg ikke underdelte og at jeg muligens ikke hadde et så sterkt forhold til time. Han hadde nok rett i det. Han sa at jeg måtte begynne å små-tromme (med fingrene på låret) og synge på rytmer til jeg nesten ble gal. At det skulle bli en indre tikking som alltid skulle gå som en klokke. Dette var i starten av andre klasse tror jeg, så da brukte jeg resten av det året på å gå rundt og tromme og synge på rytmer. Da jeg startet opp Get Your Goat var det ikke fordi jeg var spesielt opptatt av trommeløse band, men heller at jeg ville bruke bandet for å øve på timing og for å bli tvunget til å underdele i bandsammenheng. 

Tvungen underdeling! Hvilke piler bakover i jazzhistorien er det som må kastes for å finne slike trommeløse små-ensembler som har vært en inspirasjon her?
— En stor inspirasjon for flere av låtene vi spiller er Thelonious Monk og jeg har hørt masse på solo-innspillingene hans. Låten vår «Inside Petters Piano» er skrevet slik at hele bandet liksom skulle være en stridende pianist. Ellers så digger jeg virkelig musikken til Eirik Hegdal. Han har skrevet masse superkul musikk til Alpaca ensemble som ofte spilles uten trommer. Fra den klassiske verden har jeg latt meg begeistre av Olivier Messiaens Quartet for the End of Time. Saksofonisten og klarinettisten Jimmy Giuffre har også masse plater uten trommer! Jimmy Giuffre 3 med Paul Bley og Steve Swallow er helt fantastisk, men også trio-platene med Jim Hall er kjempekule! F.eks. Western Suite.

Det var mye god musikk. Tradisjonen er under diskusjon for tiden. Hvordan stiller du deg i slike spørsmål om man skal søke mot sin tolkning av det opprinnelige eller alltid prøve å finne nye, egne veier i musikken?
For meg handler jazz om å finne et meningsbærende innhold å spille når jeg improviserer sammen med andre. Det er som oftest melodier, men det kan også være strukturer eller lyder. Det å ha et sterkt forhold til akkordene i musikken synes jeg er veldig viktig for å kunne finne denne følelsen av mening. Akkorder er jo egentlig bare en sammensetning av toner, så musikken må ikke ha akkorder i form av besifring heller. Hvis man er skikkelig god til å høre så klarer man å skjønner hvilke akkorder eller toner som er i spill, selv når man spiller fritt!

Måten jeg har jobbet med å lære å høre akkorder på er gjennom å finne ut hva andre har spilt over samme akkord tidligere. Tradisjonen er et utrolig bra hjelpemiddel for å skjønne seg på akkorder og jeg har sjekket ut masse Charlie Parker, Clifford Brown, Sonny Rollins og Bud Powell. De baserer ofte improvisasjonene sine på de vanlige akkordene i låtene de spiller. Musikere som John Coltrane, McCoy Tyner eller Herbie Hancock tror jeg tenker litt annerledes på akkordene, slik at de innimellom spiller på akkorder som ikke er der. Dette er akkorder som kunne passet inn i låt-strukturen, slik at melodiene som Coltrane, McCoy og Herbie spiller også gir en slags mening. Det er hipt!

For meg gir det ikke mening å spille tilfeldige toner etter hverandre hvis jeg ikke hører dem, så jeg prøver å skjønne meg på hvorfor jeg kan gjøre sånn og hvorfor jeg kan gjøre slik. Jeg er ikke spesielt opptatt av at det må passe inn i tradisjonen, bare at det skal gi mening for meg. Jeg tror Coltrane også var litt sånn. Så når han etterhvert spilte friere og friere musikk, så er jeg helt sikker på at han virkelig hørte disse tonene og la en mening bak dem.

Pianist Joakim Rainer Petersen og jeg har improvisert litt sammen. Det er veldig gøy og utfordrende! Han spiller ofte bare avgårde på et eller annet som han har lyst til og da prøver jeg bare å henge med på det han gjør og ni-lytte på hvilke harmoniske veier han velger på pianoet. Sammen har vi et fritt strekk på ØyvindLANDs album Malerier. Sporet heter «Dansere».

En klassisk norsk tittel. Har du noe musikk av nyere eller eldre dato som du tror flere har godt av å ta med seg inn i helgen?
— Ja masse! Hva med Magnus Broo – Rules? Jeg kan synge alle soloene på den plata, og har tenkt å lære meg dem på hornet også. Det er bare veeeldig vanskelig å kopiere! 

Eller elsker jeg:
• Elvin jones – Live at the lighthouse
• Fly trio – Year of the Snake
Frank Sinatra – Sinatra at the Sands
Alt med Monk. F.eks. Solo Monk, Genius of modern music – vol2, Thelonious in Action.
Alt av Eirik Hegdal.

 

Mandaljazz jobber fremdeles med å finne seg selv


Årets festivalplakat. Kunstner: Kenneth Lien

Festivalsommeren er virkelig i gang nå – i Oslo er det faen ikke fred å få for tiden, parker, sletter og scener er stappfulle av konserter og folkefester som konkurrerer om folks oppmerksomhet og lommebøker. Man tar del i det, enten man vil eller ei – de euforiske folkebrølene fra Ekebergsletta under Iron Maiden-konserten på torsdag smalt virkelig i bygårdfasadene i Gamlebyen, og lignet der og da lite annet jeg har hørt i Oslo – det var vederlagsfri gåsehud (noen som var til stede mener at konserten var helt på det jevne, de skulle tydeligvis stått der jeg sto). Noen av disse festivalene byr på særegen atmosfære, andre fremstår, i hvert fall for utenforstående, som proff og moderne musikalsk innholdsproduksjon for et kjøpesterkt publikum – uten at det nødvendigvis gjør musikken som spilles dårligere eller bedre. Det er uansett på denne tiden av året jeg også kjenner på meg at det egentlige festivallivet tross alt finnes utenfor byen jeg bor i. Sånn er det bare, det handler til en viss grad om drømmen om å reise vekk om sommeren, men også med tanken om å ta et lite steg til siden, vekk fra normalen og inn i en helt annen sone – samme hvor hippie-aktig det høres ut. Det er også en av grunnene til at vi kaller det festivallivet, selv i dagens gjennomprofesjonaliserte kulturvirkelighet, for fasan. Les gjerne introen til denne teksten av Johan Hauknes på Salt Peanuts, som tar oss med både tilbake til krittiden, da sauropodene vandret på kloden og til moderne organisasjonsteori i et forsøk på å beskrive verdien av de små, uregjerlige. 

Det er pussig å se hvordan årlige kåringer av årets beste/viktigste festivaler så til de grader blir dominert av store byfestivaler, med Øya som fullstendig uangripelig listetopper. Joda, fantastiske Trænafestivalen har folk hørt om, så de inkluderes ofte som en pittoresk fargeklatt på slike lister. Også har et oppvakt medlem av redaksjonen kanskje slått mynt eller kron om hvem av Kongsberg og Molde som har best jazzprogram det året. Men bortsett fra det – hva med Fres, innerst i Sognefjorden, for eksempel? Finnes det egentlig en bedre, mer gjennomført festival enn det i Norge? Hva med NTT-gjengangerne Motvinds nye sprell ute i Middelalderskogen i Numedalen? Hva med å pakke myggsprayen og sjekke stemninga på Riddu Riđđu, eller motkulturbastionen Karlsøyfestivalen? 

Og ja, hva med Mandaljazz, som starter torsdag i neste uke? Ikke landets største jazzfestival, men i løpet av det siste tiåret har de lokket med fine, noen ganger direkte oppsiktsvekkende bookinger. De har hatt undervannskonserter, inntatt kirker og startet puber underveis, og fremstår som en fin blanding av forseggjort botique-festival og hjemmefest. At de tilsynelatende flyr litt under radaren i den lille sørlandsbyen, og ikke preger alt som skjer, forsterker stemningen av at man tar del i noe som skjer på makelig avstand til virkelighetslivet. I år vil imidlertid Mandal by få en annen, helt sentral plass i festivalen. Den er 100 år i år, og Mandaljazz deltar i feiringen. Vi tok en prat med festivalsjef Eirik Kristensen (som vi også har snakket med tidligere) om hvordan det skal gå. 


Eirik Kristensen. Foto: privat

Hvordan preger byjubileumet festivalen deres?
– Ganske mye. Vi vurderte faktisk å flytte den i år til en annen helg, siden dette skulle være jubileumshelga. Det kunne jo være at det ble litt mye konserter samtidig, men vi fant ut at vi ikke kunne flytte oss til helga Kongsbergjazz er, da hadde vi bare forverret problemet. Og når vi tenkte litt på det, var det kanskje en fin anledning til å “kuppe” jubileumet, byen oppfordret jo folk til å slenge seg med, så da tenkte vi at vi kunne ta en liten rolle. Så vi blir en av de største leverandørene av kultur til festen. Det meste er konserter fra vårt program, du har en konsert med Sørnorsk Ungdomsstorband, en barnekonsert, 100årsjubileums- konserten til Akmee, som er et nytt prosjekt fra Erik Kimestad. Eller, det er egentlig hundreårsfeiringen av hans grandtante. 

Grandtante?
– Ja, det er ikke byen sånn sett. Men det du spurte om var hvordan festivalen blir preget. Og den blir som før, selv om vi har prøvd å gjøre en god del av konsertene åpent tilgjengelig for allmennheten. Åpningskonserten er med Stein Austrud, en lokal artist som spiller noe som kanskje er litt mer allment, rent musikalsk, enn det vi vanligvis har pleid å ha på åpningskonserten. Jeg vet ikke om “folkelig” er ordet, men alle skal kunne like det. Et sånt jubileum skal jo være noe hele byen skal være interessert i å få med seg. Så det blir som før, men med en en håndsrekning til resten av byen også. 

Det er jo noe som har vært interessant med å besøke Mandaljazz før. Selv om mange gode krefter åpenbart bidrar, kan man også være litt usikker på om man er i en småby som bryr seg om at det skjer en festival. Og det er forskjellig fra en del andre tilsvarende festivaler!
– Ja, det er jo litt sånn. I 2014 og 2015 arrangerte vi borte på den sentrale plassen, der hvor coverband spilte i fjor. Men så flyttet vi over på kulturfabrikken for at folk skulle oppsøke oss heller enn motsatt. Det har tjent oss godt, vi har vært fornøyde. Men nå er det en liten utstrakt hånd tilbake til byen. Det er jo et ledd i den lange prosessen med å finne ut hva vi er – skal vi favne alle, eller skal vi være oss? 

Ja, hvordan opplever du at samspillet med byen utvikler seg ellers?
– Det er et litt godt spørsmål. Det tydeligste er jo den sosiale gjengen, frivillige, folk som tatoverer Mandaljazz-logoen på leggene sine – vi er blitt et slags tilfluktssted for de som ønsker noe annerledes om sommeren i Mandal. Og folk har jo skjønt det, at vi skjer tidlig om sommeren, borte på Kulturfabrikken, litt for oss selv. Det er en fin posisjon å være i, det gir litt lavere skuldre enn om vi skulle prøvd å dominere sentrum midt i fellesferien. Da er det andre forventninger om en bredere og større festival. Vi har befestet oss, kanskje ikke som en “sær”, men som en egenartet aktør. Folk har skjønt det også. Våre sponsorer sponser oss fordi vi er litt annerledes, ikke alle vil sponse fotballaget, om du skjønner. Så vi har funnet noen venner i byen, de kreftene som deler tankene med oss. Det har vært bra, å prøve å etablere et alternativt miljø i Mandal. Det er ikke alltid så lett å få øye på. 

Selv om man møter både gamle og unge, har jeg følelsen av at kjernen i de som driver festivalen er folk på din alder – og livssituasjoner endrer seg, folk får barn, nye jobber og så videre. Hvordan går generasjonsskiftet?
– Du hopper inn i vår største utfordring der – mange av de frivillige er ikke studenter lenger, vi strever mer og mer for å få tak i nye og jobber beinhardt med det. Jeg syns vi lykkes delvis med det ,men det er vanskelig for en gjeng på åtte stykker som er født i 1992 å få med en ny gjeng som er født i 2000. Så man må lage noen nye klustere av folk. Kjernen er en gjeng som er født fra 89-95. Og det kommer en tid hvor ingen av dem som er med i festivalen kjenner så mange 19-åringer. Men derfor har vi kontaktet skolene som ligger her. Jeg trodde det var generasjonsskiftet som gjorde folk opptatt, og det er forsåvidt sant. Men jeg leste Aftenposten i går at festivaler mangler frivillige over hele linja. Folk har kanskje fått litt andre vaner under korona. Det er ikke nødvendigvis det at folk ikke vil, men kanskje man har erstatta de timene man setter av til det med noe annet, og så kan man ikke hoppe tilbake. Dette er vår store utfordring.

Dette skjer vel også samtidig som at en del festivaler blir profesjonalisert, og kanskje ikke trenger et like stort frivilligkorps som før. Men det avhenger veldig av typen festival, noen er jo helt nødt til å ha en lokal forankring også, at det ikke bare er en popup-scene, på en måte.
– Ja, vi er fra den gamle skolen. Vi kunne kanskje halvert behovet for frivillige ved å holde det i Buen kulturhus, men da hadde vi mista det som er gøy. Det hadde ikke vært like stort poeng å faktisk gjøre det. Men også vi driver med effektivisering, vi prøver å sette ut noen oppgaver, ta oss fri fra de kjedeligste tingene. Vi har investert masse penger i nytt utstyr, scene og telt i fjor også. Det har jo vært helt vilt – en gjennomsnittlig frivillig hos oss har kanskje jobbet 30-40 timer i hvert fall. Jeg syns et ambisjonsnivå bør ligge under tjue timer. Vi har snakket om det, de frivillige har endt opp med å jobbe veldig mye. 


Festivalkomiteen. Foto: Mandaljazz

Ja, og samtidig er det der moroa ligger for mange som har jobbet med festival. Å stå midt på natta, etter masse konserter, og finne ut av hvordan et flygel skal opp på en scene og så videre.
– Ja, det er jo sånne ting som er gøy. Det er skummelt å si offentlig, men jeg tror også at folk liker å kjøre seg litte grann, ha en ekstra lang vakt og svette – at det smaker ekstra godt med en øl etterpå. Adrenalinrushet, å være oppe til to og rigge. Det kan være gøy å ta del i noe sånt, men det går en grense. Vi har vært påpasselige med å si til folk at de må kjenne på det, selv om det er gøy når det røyner på. Det er jo de minnene man har fra å være frivillig i ettertid. 

Det er noe helt annet å si at man liker å kjøre seg i arbeidslivet, og å si det om en sånn én gang i året-opplevelse som det.
– Ja, og det har vært noen overskuddsprosjekter som er blitt født ut av det. Vi starta jo bar – det hadde vi ikke kapasitet til. Der burde egentlig vært noen voksne folk i styret som satte en stopper. “Vi starter bar dere, et utested på en helg, og det er kjempegøy stemning”. Det er sykt gøy om det går. Men hvis vi skal være bærekraftige over tid, må folk vite at de kan jobbe to dager for et festivalpass. Vi prøver å finne oss selv, jeg tror det tar ti år.

Dere har arrangert covid-festivaler i to år, nå er vi tilbake til det vanlige – hvordan vil man merke det?
– Selv om det var covid, var veldig mye likt i fjor. Men vi bruker litt flere små scener, og vi får plass til en god del flere folk. Vi bruker Sjøboden som scene, det har vi savna. Det er det beste lokalet i byen for intime konserter med trøkk i. Kulturhuset har en sal som er for svær og litt for black box-aktig, men på Sjøboden er det plass til 60, og det funker med 20. Det er sent om kvelden, folk har drukket litt øl, det passer fint. Det eneste jeg er skikkelig lei meg for at vi ikke har fått til, er jam. Men vi har ikke funnet riktig sted. Det var jo derfor vi starta bar i 2018 og 2019. Det er ikke noe utested i byen hvor det passer i år. Synd, for det er virkelig festivalens hjerte. 

Det er mange som snakker om jamming for tiden!
– De første årene var jo det mest legendariske jammen, hvor mange av musikerne faktisk var med. Sånn er det ikke alltid på festival. Det var veldig gøy med Knut Riisnæs, Anja Lauvdal… fra eldre til de unge, som står på scenen sammen med noen fra Sun Ra Arkestra og sånn, med alle musikerne, gjester og frivillige til stede. 

Mandaljazz har en signaturlåt som folk går rundt og nynner på, “You ain’t gonna know me ‘cos you think you know me”, som dukker opp i sånne sammenhenger. Hvor kommer det fra?
– Det er fra Erik Kimestad. Hva skal vi kalle ham, en slags maskot? Han var med på å starte festivalen, og han spiller i år med flere ting. Han tenker på sånne ting, begynner å synge ting og forsøker å få folk med. Han hadde hatt andre låter han også prøvde å etablere, men de satt seg ikke. Men han og en gjeng han kjente dro denne i gang, og den ble værende. 

Hvor viktig er det at lokale musikere som Kimestad synes på programmet? Skal Mandaljazz ha en sørlandsk profil?
– Det er et litt vanskelig spørsmål. Vi har ikke noe lokalt bare for å ha noe lokalt. Det kunstneriske må være i høysetet. Men det er en del musikere fra Sørlandet som lager det vi ser etter, og da blir det viktig for oss å ha det. Jazzmiljøet er ikke likt overalt, og det går i generasjoner – plutselig er noen generasjoner jævla bra og holder på med det vi prøver å fronte. Så kan det komme år hvor det ikke er noe vi ønsker å vise. Når det foregår noe kult musikalsk i vår region er det viktig. 

Det er jo mange sentrale unge musikere som jeg vil si passer den musikalske profilen veldig godt. Anja Lauvdal og Kimestad, Ole Mofjell og Veslemøy Narvesen for å nevne noen.
– Ja, vi er veldig glade for å kunne ta dem hjem. Veslemøy var jo med i bookingkomiteen tidligere, Ole Mofjell har gjort mye, Erik har spilt masse, vært i programkomiteen, og startet festivalen. Veslemøy er her i år med et nytt band, Ole spiller med med The Big YES! på Sjøboden. Det som er mest gøy er å kunne vise lokale musikere til lokalmiljøet. Dette er folk som er “kjent” andre steder, i større byer og på jazzfestivaler, kanskje i utlandet. Men det settes ikke opp smale konserter over en lav sko i Mandal. Så det gir dem en mulig å spille på hjemmebane. 

Dere har deltatt i prosjekter om nordisk utveksling, som riktignok ble satt litt på vent under covid. Men samtidig har sårbarheten pandemien bevisstgjorde oss på ført til at flere snakker om det å se enda mer til det nære utlandet, for eksempel resten av Norden for Norges del. Hvor viktig er det å booke danske acts for dere, i år har dere f.eks. Marilyn Mazurs Shamania og The KutiMangoes?
– Vi har prøvd å ha store utenlandske ting tidligere, og vi har hatt blanda erfaringer med den visjonen. Det er stas å gjøre det, men det har vært mer behagelig og nærliggende å gå så kort som til Danmark. Du har jo fergene rett over til Hirtsthals og vi har et samarbeid med et spillested i Ålborg. Det er noe som kan vare litt, å utveksle artister med den gjengen. Nært samarbeid med Danmark er en nisje vi kan ta, på en måte, og det har vært ålreit. Både Erik, kjæresten min og jeg har bodd i København, så vi kjenner det musikkmiljøet bedre enn for eksempel Stockholm. Og jazzfestivalen i København er jo på denne tiden. Det er et miljøhensyn i det også – om man skal hente noe fra Norden er det mer hensiktsmessig å hente fra Danmark enn Finland, for eksempel. Dessuten har mandalitter et sterkt forhold til Danmark. Jeg husker da jeg var liten og kjente misunnelse overfor kompisen som hadde vært der 20 ganger. Man reiste på ferie til Syden og så reiste man til Danmark jevnlig, det var liksom noe annet. Mange i Mandal har en leilighet i Ålborg, de drar til Skagen og sykler og så videre. 

Det første året jeg dro til Mandaljazz sendte en venn som er musiker fra området en lenke til Ivar og Eivind Bøksles fantastiske album Skjærgårdsviser. Og da tenkte jeg at jeg faktisk hadde kommet til Danmark, eller en episode av Spise med Price, for det der er virkelig noe man ikke finner i resten av Norge, føles det som.
– Ja, det er helt sant. Jeg er jo oppvokst med det. Skal man gå inn på musikktradisjonen på Sørlandet, prosjektet til Erik er interessant. Han trekker paraleller til utvandringer tli USA, tradisjonene de brakte med seg dit. Det er ikke så mange som har tatt salmene fra Sørlandet og gjort jazz ut av det. Men det er hans arv. Han har vært i kirka og hørt Øyslebø Sangsøstre. Jeg tror det var en reportasje med dem i NRK hvor det sto “denne kvartetten er over 300 år gamle til sammen” – det er tradisjonsbæring. 

Når man i Norge snakker om å eksperimentere med tradisjonsmusikk, tenker man, utenom samisk musikk, kanskje særlig på folkemusikk fra steder som Setesdal og Valdres. Ting som shanty-kulturen fra kysten og bedehuskultur har kanskje ikke vært like sterkt betont, man er liksom i bunad-land.
– Ja, man er det. Og det er fint med dette prosjektet. Jeg har også vokst opp med det – med mindre man er fra en musikalsk familie som oppsøker mye konserter, møter man jo gjerne levende musikk nettopp som sang i bedehuset og kirka. Det er låter som har levd, blitt nye ved at folk har spilt dem veldig lenge. Det er ikke noe jeg hører på til vanlig nå, men det er norsk tradisjonsmusikk dét og. 

Tror du sørlandsvisen, som kanskje representerer den andre biten av puslespillet, levemennesket som tar seg en dram, også er en tradisjon det kan bli mer jazzeksperimentering rundt?
– Ja, vi har vært inne på tanken om å få laget et bestillingsverk med folk som driver med muntre sørlandsviser. Det er et potensiale der, kanskje litt mer lettbent enn salmene. Da kan vi lage litt show ut av det. Vi har fantasert om konsert på en seilbåt, kanskje et stort ensemble…

Hvordan vil du karakterisere programmet i år?
– Når jeg ser på programmet, tenker jeg at vi ikke planlegger det, men det blir ganske gjenkjennelig fra år til år – vi har jo et slags Steamdome hvert år, et “pop-alibi”… vi har så mange festivalgjengere og dagspassgjengere at vi ønsker å gi folk en treretter hver dag. Om den første konserten er rolig og instrumental, så må vi ha livat pop, så må vi ha noe hard jazz… om man drar kun den ene dagen, skal man ikke føle at man har sett tre prog-band eller tre sax-solo-band. Men i år er det ganske mye store produksjoner. Det er det klart, klart dyreste programmet til nå. Vi leier inn alt, og det er ganske dyrt å leie trommene til Marilyn Mazurs Shamania, til Steamdome… vi bruker nesten like mye penger på teknisk produksjon som vi bruker på artister. Det er et tegn på at vi kanskje kunne spart inn på noe enklere, trioer eller kvartetter… det er de største ensemblene vi har booket, ikke i antall folk, men i store produksjoner med lange lydprøver. Kanskje det er en reaksjon på covid – nå må vi smelle til.

Men det understreker også det sosiale – en gjeng ute i salen, en gjeng oppe på scenen.
– Det er gøy, når det er mye folk begge steder, koser jeg meg. Vi har alltid vært fan av store band i bookingkomiteen. Det må jo være vanskelig å drive med et stort ensemble, flere folk skal ha betalt. De sliter kanskje mer med å få jobber. Også er det lettere for oss også å booke noe mindre. Men derfor er vi bevisste på det, vi skal ha Steamdome og så videre. Det er dumt om verden skal miste septetter fordi trioen er billigere. Så det er en fanesak. Band som Dr. Kay and his interstellar tone scientists som spilte første året, Sun Ra Arkestra som kom senere, Trondheim Jazzorkester som har spilt en rekke ganger, Skarbø Skulekorps.


The Big YES! spiller på Mandaljazz fredag 1. juli. Foto: presse

Jeg husker du sammenligna festivalen med en liten peis borte i hjørnet av Mandal i fjor. Noe som bare kan være der, år for år. Har synet ditt på hva en jazzfestival i en liten by betyr utvikla seg siden dere starta?
– Jeg har jo på en måte bare starta Mandaljazz, og vet ikke hvordan det så ut for 20 år siden. Det er utrolig inspirerende at festivaler har holdt det gående i 30-40 år, utenfor storbyene. Steder som Vossa Jazz. Vi har en deilig vekst, det tar ikke av, det øker kanskje 5% hvert år i besøkende, inntekter og så videre. Det føles bærekraftig, at festivalen har en plass. Folk liker det, men det er ikke noen “folkefest”. Samtidig er hotellene fullbooka, vi har egentlig ikke noe særlig mer kapasitet. Om en dag hadde tatt fullstendig av, vet jeg ikke om vi hadde hatt nok øl. Da vi starta i 2014 snakket vi mye mer om å vokse, å utvide til 4-5 dager, flere og større konserter. Men vi har nøyaktig like stort program, det er bare bedre, proffere, vi betaler artister mer, forsøker å gjøre det bedre for frivillige. Så vi har vokst på den måten. Jeg husker at folk ble misfornøyde da vi hadde to konserter samtidig et år, for de ville se begge deler. De ble snurte. Og det er jeg egentlig veldig glad for. 

Vi må ta med oss et ferietips også – hva er den vakreste stranden utafor Mandal?
– Eeeeh.. Det er en litt hemmelig en, som heter Spidsbo. Det er den minste av alle Mandalstrendene. Det har en stein du kan hoppe fra ved siden av stranden.De lokale velger gjerne strand etter vinden, for det er alltid ly på en av strendene. Men på Spidsbo er det sjelden  så mye folk, men den har hvit sand, og det er lunt og godt der. 

Det var et ekstremt Mandaljazz-aktig tips må jeg si.
– Liten og lun – ja, sånn er Mandaljazz.  

 

Flere Mandalstips med Linn Skoie (mandalitt)

Når vi først var i gang med ferietips, ringte vi Linn Margrethe Skoie, booker, produsent og musikkmenneske på sin hals. I dag jobber hun for Kongsberg Jazzfestival og FKP Scorpio, men opprinnelig er hun fra Mandal. 

OK, Skoie, talk to me! Do’s and don’ts i Mandal by.
– Neiii, ikke det! 

Jo.
– OK, greit, det er kanskje ingen Mandalspatrioter som leser NTT.

Du trenger jo ikke være slem mot byen.
– Neida, det er bare jeg som har flytta derfra og som kjenner på det. Den er fin om sommeren. Det er vanlig å si, Mandal er en flott sommerby.

Ja, men hva skal en tilreisende gjøre, da?
– Kjøb deg fiskekage på Fiskelaget – de har fantastiske fiskekager. Ta deg ut på de flotte strendene. Ikke Sjøsanden, det er turistmagneten. Jeg har glemt hva de andre strendene heter, men de ligger jo der. Ta en tur på Sjøboden, ikke havn i bråk med de lokale. Ellers… hva er det jeg gjør når jeg er hjemme i Mandal? Drikker? Dette er litt dølle tips, unntatt det med fiskekakene. Og Sjøboden er en sjarmerende brun bule, altså – sjappa er over 35 år gammel, og han som tok over og lagde konsertscene heiv ikke ut stamjestene, så de henger der fremdeles. Det er en salig blanda av unge folk og gamle garva folk.

Under Mandaljazz i 2020 var jeg på Sjøboden, og der tror jeg faktisk ikke de hadde covid i det hele tatt.
– Nei, sant, det er godt mulig det ikke finnes, eller noen ganger fantes, der. Om du virkelig vil gå enda lenger inn i materien, går du bort til Kroen. Det er det bruneste Mandal har å by på, selv om jeg har sett unge folk. 

Mandaljazz skal ha konserter på Sjøboden i år.
– Kult! Det er egentlig en veldig fin scene. Så lenge ingen stamgjester snakker i telefonen, som de gjorde under en konsert med Torgeir Waldemar. Én tente seg en sigg der inne, da sa jeg fra til dørvakten, og reaksjonen var “Det er så lett å glemme seg”. Først etter at den andre siggen ble tent, kom de og hentet ham. Sånn er det! 

Noe mer?
– Jo, også må du spise bakt potet. Det har vært to potetboder i byen, én jeg ikke husker navnet på og en som het Joffen of Norway. Et år var det noen unge og fulle folk som hadde rista på vogna hans, sånn at de stakkars jentene som jobbet der forståelig nok ble skremte. Da mente han at boden var utsatt for strategisk sabotasje fra konkurrentene, han gikk ut i lokalavisa og utlovet dusør til de som fant hvem som hadde gjort det. Det er mye drama med de potetene, og jeg vet sant å si ikke om Joffen har potetvogn i Mandal lenger. Joffen of Norway. Han har fjerna det fra hjemmesiden, men han har også solgt sexleketøy. Driver med mye!

Åssen går det med jazzen på Kongsberg, forresten – jeg hører det er et annet stort arrangement i byen nå?
– Ja, jeg har ikke vært der så mye akkurat denne uka, så jeg vet ikke så mye! De har tivoli utafor kontoret vårt og spiller musikk med veldig korte spillelister. Jeg setter pris på saksofon innenfor jazz og rock, men å høre den samme partysaksofon-låta hvert tiende minutt ga ikke mersmak. Så jeg jobber på kontor frem til søndag. Men til neste uke trapper vi opp.

Er det noe under festivalen du gleder deg ekstra til?
– Ooooh, det er mye. Snarky Puppy. Det er på den ene scenen jeg produserer. Og om jeg får mulighet til å gå og se andre ting, har jeg både lyst til å se bestillingsverket til Anja Lauvdal og Weejuns med Hedvig Mollestad, Ole Mofjell og Ståle Storløkken. Og Makaya McCraven, som jeg ikke har hørt så mye av før, men som jeg virkelig har kicka på. 

Du har solid fartstid med booking, og har blant annet vært en av de som har løftet den såkalte nordicana-scenen de siste 10 årene. Også på den norske jazzscenen finnes det mye som lener seg opp mot americana – men disse musikerne må spille sammen mer! Tror du på mer sammensmelting?
– Ja – jeg har falt veldig for jazzmiljøet, det er så mange dyktige folk. Og man er ikke jazzmusiker med mindre man har 5 prosjekter man spiller med, man spiller med mange andre. Også i nordicanamiljøet har det vært sånn at folk backer hverandre. Jeg tror mange andre kan lære noe av det, egentlig å ikke bare sitte på sin egen tue. Så jeg skulle likt å se folk spille mer med hverandre, mer crossover. 

Countryen er ofte fin når den har noe sånn kosmisk støv fra én og annen jazzmusiker på seg.
– Ja, jeg husker jeg så Jason Isbell på Sentrum Scene i Oslo, og da ble jeg nesten kjeppjaga fra Bonanza etter konserten fordi jeg sa jeg kjeda meg. Men det virka så kalkulert. I mye country er folk mer spontane. Folk skal ikke være så redde for å kaste seg uti noe nytt, å gjøre noe når man spiller konsert. Jeg var på Nattjazz og så Gard Nilssens Supersonic Orchestra, og det var så fett og gøy – det skjer noe hele tiden. Jeg kjeder meg aldri på sånne konserter. 

Har du et konserthøydepunkt fra andre steder i sommer?
– Ååh. Jeg veit ikke noen ting som skjer etter uke 27. Jeg gleder meg til å se det nye prosjektet til Martin Horntveth på Blå i september, tror jeg. Også vil jeg anbefale alle på Mandaljazz å se Fra Det Onde. Jeg så dem på Henie Onstad, og det var helt fantastisk. Men ellers… Hvem er det som spiller i sommer, Filip? 

Jeg har bare jazzfestivaler i hodet nå.
– Samme her. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Kulturdebatter og konsert under Arendalsuka

Under Arendalsuka onsdag 17. august inviteres det til innlegg og debatt om regionale kulturfond og en samtale med Maria Schneider om datagigantenes maktposisjon i musikklivet. Senere samme kveld skal Maria Schneider og Oslo jazzensemble fremføre musikk fra Schneiders storverk Data Lords.

Sildajazz - 12. august 2022

Rommet dekker vannfronten

Den andre dagen på Sildajazz fikk en slak start med opplevelser rett inn i hotellvinduet. Disse inkluderte barneparaden, deler av gratisprogrammet og en festivalby som sakte våknet til liv.

Meld deg på vårt nyhetsbrev