NTT: Revolusjonen er i gang

I alle dager – ¡Revolución! Også i lille, fredelig eklektiske velstående Norge da, kan det virkelig være nødvendig? Og hva er det egentlig vi snakker om her? Sinte jazzfans i rutete vester som tropper opp foran Nasjonal jazzscene eller festivalkontor i Molde og Kongsberg med fakler og spisse stemmegafler? Og – vent litt – hva vil konsekvensene for oss i den sjangerutvannende jazzborgerpressa være – må vi rett og slett barrikadere inngangsdøren til NTT-skyskraperen først som sist?

Det er en liten stund siden vi hørte om at det fantes en gjeng ved Jazzlinja i Trondheim som snakket om #norskjazzrevolusjon – spøkefullt, studentikost, mottatt med et skjevt smil av eldre kolleger og lærere – som noe som har skjedd før, og vil skje igjen på en musikkutdanning. Sånn er det jo, det var typisk nok i forbindelse med et intervju om en tidligere markant generasjon med sine egne bastante synspunkter at vi først hørte om det som rører seg nå. Men trass i alt dette er det også tegn til et interessant værskifte blant en del unge musikere. En slags tilbake til beboprøttene-tankegang, kanskje, kombinert med en særskilt fascinasjon for en ny generasjon med tradisjonsbevisste, skarpe New York-baserte musikere. Og kanskje en ørliten metthet på diverse musikalske flørter med alskens skjæringspunkter, grenseland og kunstpopambisjoner. 

Tidligere har vi vært innom temaet i intervjuer med trombonist Jørgen Bjelkerud og bassist Gard Kronborg, begge studenter ved Jazzlinja for øyeblikket. Denne uken møter vi tre musikere til med hvert sitt utkikkspunkt over landskapet: Vi intervjuer bassist Andreas Solheim, som vel får finne seg i å bli utnevnt til en av de revolusjonære, vi har snakket med trommeslager Veslemøy Narvesen, som går på trinnet av Jazzlinja sammen med mange av de sentrale aktørene og vi har snakket med pianist og jamvert Petter Dalane, som selv om han er noen år eldre og ikke står midt oppi det deler mye av musikksynet og kanskje kan kalles en inspirator for disse strømningene. 

Det passer ekstra godt å gjøre det denne uken, siden Jazzfest i Trondheim setter i gang på tirsdag. De byr på et langstrakt og variert program, med svære jazzfester på Samfundet, Jan Garbarek feat. Trilok Gurtu, Petter Wettre m/ Lage Lund, Patti Austin synger Ella Fitzgerald, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Loves nye Guts and Strings Octet, Trondheim Jazzorkester i samspill med Anna Webber, Stian Carstensen og så videre. Jeg, altså blogghalvdel Filip, stikker oppover på fredag og skriver derfra gjennom helgen og jeg gleder meg! 

Jazzfest er ikke den eneste festivalen den kommende uken. Allerede i morgen åpner årets Maijazz i Stavanger. I løpet av uka byr den på Bill Frisell, bok-aktuelle Karin Krog, albumaktuelle Klossmajor, Mike Stern og Bill Evans, Mulatu Astatke, Ghost-Note, frijazz-trioen med det nittitalls-reklamebyrå-aktige navnet Frode, Sten & Ståle, Marius Neset & Bjergsted Jazzensemble, Ellen Andrea Wangs “Closeness”-trio, Craig Taborn og mye, mye mer. Dit skal blogghalvdel Vinger, som var på Soddjazz forrige helg og skrev en svært lesverdig rapport. 

Vi nevner at Bill Frisell Trio også spiller på Victoria i Oslo på søndag, og at Knut Riisnæs kvartett gjester Herr Nilsen på lørdag klokka fire. Om du leter etter noe å gjøre før den konserten, kan du stikke på hardingfelespiller Helga Myhr som spiller Jazz på Gølvet på Blå i to-draget. Erlend Apneseth Trio og Maja S. K. Ratkje gjester nydelige Landmark i Bergen neste torsdag og at Mulatu Astatke på Cosmopolite neste fredag ikke trenger noen eventlenke i dette nyhetsbrevet fordi den konserten selvsagt er DØNN utsolgt! Sånn skal det låte. Det blir litt snakk om jamming i denne ukens NTT, så da skynder vi oss også og nevner at NMHs tradisjonsrike BokCafé-jazzjam har sesongavslutning denne onsdagen med fokus på Joe Henderson. Jo, også spiller en firerbande bestående av Torstein Lofthus, Martin Myhre Olsen, Erlend Slettevoll og Bárður Reinert Poulsen musikk inspirert av Miles Davis’ Lost Quintet og Juan-Les-Pins gratis på Becco, mandag klokka 19!

Nå til saken! Om du savner konsertinfo om ditt nærområde kan du sjekke ut Jazzinorges rikholdige konsertkalender for å få mer oversikt. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å kalle oss fehuer har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Og om ikke noe av dette er tilfredsstillende og du virkelig har lyst til å revolusjonere norsk jazzpresse, har du sjansen nå – vi har fått nyss om at redaktørstillingen i Jazznytt er utlyst, med søknadsfrist 27. Mai.  

 

Norsk Jazzrevolusjon 1: For Andreas Solheim handler det om ekstrem kjærlighet

Andreas Solheim. Foto: Håkon Sandmo Karlsen

Da vi spurte rundt etter sentrale musikere å snakke med til denne utgaven, kom Andreas Solheims navn opp fort. Den glimrende unge bassisten kan høres i band som Ask Morris kvartett, Benjamín Gísli trio og Steinar Heide Bø kvartett. Sistnevnte ensemble spiller på AntiJazz, en ny konsertserie på Antikvariatet i Trondheim, 24. mai. De to andre bandene jobber for tiden med plateinnspillinger. Vi slo av en prat for å finne ut mer!

Hva ligger i begrepet “norsk jazzrevolusjon”?
– Det er et ekstremt begrep, vi skal jo ikke henrette noen på torget. Kanskje renessanse egentlig er en mer passende beskrivelse, om man absolutt trenger et ord. Men for meg handler det uansett om to ting: Ekstrem kjærlighet for den tradisjonelle amerikanske jazzmusikken, for bebop, musikken til Charlie Parker, Dizzy Gillespie og så videre, frem til mye av det som skjer i New York nå. Det er mange av oss som deler en veldig stor lidenskap for det, og kanskje et visst savn eller et ønske om at akkurat den musikken ble representert på konsertarenaer og festivaler i Norge i større grad. Personlig synes jeg det er veldig lite av det om dagen. Så det er de to tingene det begrepet kommer fra. Men det er ikke egentlig et angrep på noe annet eller noe sånt. Det er veldig mye som er fin musikk selv om det ikke er bebop. 

Hvor ligger kicket i den musikken?
– Det er vel hele energien i musikken, og historien bak det hele. Trommeslageren Mel Lewis, som også har laget en radioserie som heter The history of jazz drums som jeg virkelig anbefaler, sa at jazz kan være dansemusikk, folkemusikk og kunstmusikk samtidig – og det føler jeg beskriver appellen. 

Én ting er selve musikken, men er du i et miljø hvor dere snakker mye om jazzhistorie og sånt?
– Ja, det er et tema som dukker opp, jeg tror det er viktig. Det er viktig for å forstå hvor musikken vi spiller kommer fra, hvilken betydning låtene vi spiller den dag i dag har. Nå for tiden leser jeg en bok av jazztrommisen Arthur Taylor som heter Notes and Tones, intervjuer med Miles Davis, Nina Simone og så videre hvor nærmest alle snakker om viktigheten i å forstå historien bak musikken deres. 

Fortell litt om fascinasjonen for musikken som kommer fra New York nå for tiden! Jeg vet at en musiker som Joel Ross vekker særskilt stor begeistring.
– Der finnes jo åpenbart alle formene for jazz, men jeg snakker om den biten som har denne historiske orienteringen. Det som skjer på Smalls, f.eks. – musikken som inneholder folkemusikken, dansbarheten og kunsten. Appellen med det er vel nivået. Det stemmer med Joel Ross, jeg er en stor fan av ham personlig. Det er mange musikere rundt ham. Immanuel Wilkins eller Giveton Gelin, María Grand, Savannah Harris for eksempel. Det er hundre navn, Walter Smith III, Christian McBride som riktignok er litt eldre, Lage Lund, Veronica Swift… det fortsetter i evigheter. 

Jobber dere mye med standardrepertoaret?
– Det er det jeg bruker mesteparten av dagen min på, haha! I Trondheim har det vel alltid vært slik at det er stor jamkultur, i hvert fall i forbindelse med skolen. 

Er det for lite spilling av standards på jazzkonsert i dag?
– Ja, jeg skulle gjerne ønske det var mer av det, både på skiver og konsertarenaer i Norge. Jeg kan ikke tvinge noen heller, de må gjøre akkurat det de vil. Men jeg skal prøve å gjøre min del for å også representere den biten. For meg er det en vesentlig del av hva dette dreier seg om.

Var det den musikken som også fikk deg hekta?
– Nei, når vi snakker om jazz kom det fra mange steder. Jeg hørte på standardjazz også, men fusion var min personlige gateway. Men det er standardmaterialet som har holdt på interessen lengst. 

Finnes det et argument også for at man må fordype seg litt ekstra i akkurat denne delen av jazzhistorien for å mestre resten?
– Jeg tror det definitivt er det, at det er utspringet til mye av det som kom siden. På samme måte som Bach kan betraktes som et viktig utspring for harmoni, stemmeføring, melodi og så videre, så har bebopen mye av den samme funksjonen. Hvordan man spiller melodier, hvordan man bruker rytmikk for å uttrykke seg improvisatorisk og så videre. Man trenger ikke å bli en bebopmusiker, men det er et håndverk som det er fint å forankre seg i, enten man spiller frijazz eller tradjazz. Har du jobbet mye med bebop, opplever jeg at du rett og slett får et mer gjennomført uttrykk. 

Du sier at du savner representasjon av disse tingene på scener eller festivaler. Er det noen utvikling der, tror du? Bare i det at dere som bryr seg om disse tingene lager band, vil jo prege sammensetningen fremover på en del scener.
– Ja… det er jo bare en pendel som svinger. Det skal vel gå frem og tilbake. Nå som det er veldig mange av de yngre som er gira på å gjøre disse tingene på konsert og innspillinger, blir det vel sikkert mer av det. Det syns jeg er gøy og spennende, folk må endre det selv. Jeg har ikke egentlig noen statement om hva andre bør gjøre, jeg vil jo bare spille musikken sjæl.

Det er jo interessant at det er mange som føler det slik i samme kull. Er det sånn at dere har gira hverandre opp, eller kom dere litt fra den kjærligheten for bebopen i utgangspunktet da dere møttes?
– Jeg tror det er en kombinasjon av alle de tingene. Man er jo i en boble når man tar en sånn utdanning, og det baller på seg, så begynner man å spøke om revolusjon og sånn! Men det er nok også noe som vi har gått og tenkt på hver for oss før vi diskuterte det. 

 

Ikke spesielt daff Dafnie

Det er ikke trad alt som svinger i Trondheim for tiden. Vi har etter et par singler lenge gledet oss til debutalbumet fra kvintetten Dafnie, ledet av den danske saksofonisten Amalie Dahl, som vi har møtt her tidligere i remsa, så klart. Bandet hennes er et friskt tilskudd til den skandinaviske, melodiske avant-garden, der de med et personlig og identitetsrikt tilsnitt viser farger, temperatur og harmonisk forståelse.

Albumet er utgitt på Ingebrigt Håker Flatens plateselskap Sonic Transmission, og med bandets unge medlemmer fungerer dermed utgivelsen som en bro mellom generasjoner i den friere avdelingen av jazz, og i miljøene med utspring fra Jazzlinja i byen.

Det starter i førstekuttet festlig nok kalt «Don’t Get Me Started» som lyden av et Juliane Schutz-fotografi, med en fresende sax pekende opp mot himmelen. Dahl veksler mellom altsax, barytonsax og klarinett på innspillingen, og baryton-temaet skaper en skummel og lun detektivaktig stemning fra start. De seks låtene varierer i følsomhets- og vanskelighetsgrad, med to nydelige, rolige innslag i «Annas Dream» og «Hjemve», og en slepende, sermoniell «Point of No Return», som hadde passet bra som utmarsjlåt i en frijazzbegravelse. Avsluttende «Hr. Nilsson» sparer vi til bryllupet. Grunnen til at jeg nevner disse livets store anledninger, er at det mer enn black box/white cube er et merkbart, frodig element av New Orleans dypt inne i musikken her. Det er viktig å huske på at tradisjonen er et medvirkende den av den frie musikkens DNA også.

Bandet består utover Dahl ellers av gode intervjukjenninger av denne blogg som Nicolas Leirtrø på kontrabass, Veslemøy «Scarfie» Narvesen på trommer og Jørgen Bjelkerud på trombone. Da gjenstår ett medlem, nemlig trompetist Oscar Andreas Haug. Han får vi komme tilbake til. Hovedpoenget er at disse snakker godt sammen som en enhet i Dafnie. 

De skal i mai ut på en skandinaviaturné, og det blir for oss fint å undersøke på femårsjubilerende Kafé Hærverk den 19 mai, og på hjemmebane på Moskus i TRHM dagen etter hvordan dette materialet kan vokse videre i en livesammenheng. 

 

Norsk Jazzrevolusjon 2: Det kan hende Veslemøy Narvesen lar seg overbevise

Trommeslageren fra sistnevnte notis, Veslemøy Narvesen, er ikke blant de mest hardbarkede revolusjonære – men hun går på samme trinn som mange av dem, og spiller blant annet med Andreas Solheim i Benjamín Gísli trio. Vi intervjuet henne i forrige uke om debutalbumet til Mall Girl, og så vårt snitt til å snakke litt om dette temaet også i samme seanse.  

Veslemøy Narvesen. Foto: Håkon Sandmo Karlsen

Hva er ditt forhold til begrepet norsk jazzrevolusjon?
– Åh… nei, først bare at det var en hashtag som på et punkt ble brukt i sosiale medier. Etter hvert lurte jeg på hva det betyr, og etter at jeg forhørte meg med noen av de som kanskje har involvert seg aller mest rundt det er inntrykket at det handler om en misnøye med at det virker som at det er et slags monopol på norsk jazzmusikk – at det blir gitt støtte og scenetid til en viss type jazzmusikk i Norge, og at det må endre seg. 

Kjenner du deg igjen i den beskrivelsen?
– Hmm, nei, ikke så mye egentlig. Jeg har egentlig hatt opplevelsen av at det er en mangfoldig scene med mye ulik musikk, og jeg ser det nok heller slik at det som får oppmerksomhet og tid alltid vil veksle. Det er klart at ikke all musikk får den samme oppmerksomheten eller oppslutningen samtidig, det går vel i bølger. Det man alltid har lyst til å jobbe mot og gi plass er kanskje de kunstneriske bidragene som driver musikken videre, samtidig som det også skal være plass til det som har vært og er rota i tradisjoner. Det er vel kanskje det siste som akkurat #njr etterspør mer av. Det er knytta til geografiske rammer også, jeg opplever at det er den amerikanske jazzmusikken man ønsker mer plass til. Men vi er jo tross alt i Norge, og jazzmusikken blir vel naturlig nok preget av det. Det vil ikke si at den amerikanske musikken ikke er viktig og bra og vel så inspirerende – jeg var for eksempel nylig på en fantastisk konsert med amerikanske Ben Wendel, som var noe av det beste jeg har hørt. Nå som det blir mer og mer interesse for den typen musikk i Norge, tror jeg de uttrykkene uansett vil få mer plass. Du ser det for eksempel på steder som Nordic Showcase og Jazzintro. Mange er tydelig inspirert av den amerikanske scenen. 

Om man ser på band i Norge som har etablert seg som sikre festivalkort og så videre de siste ti årene, finner man også band som Hegge, eller Hanna Paulsberg Concept, som på ulikt vis forholder seg til et “amerikansk jazzsound” – så jeg er litt i stuss over hvor uvanlig det egentlig skulle være.
– Akkurat, man kaller det jo norsk jazz fordi de er nordmenn. Men Wayne Shorter-kvartetten var vel utgangspunktet til Hanna Paulsberg Concept, liksom. Eller, ett av utgangspunktene. Også vil det bandet selvsagt bære preg av at Hans Hulbækmo har en folkemusikkbakgrunn og så videre. Men sånn er det jo med all musikk. 

Er det inspirerende å støte på en sånn kollektiv overbevisning på studiestedet sitt?
– Ja, jeg syns musikken er inspirerende, alt man kan hente fra den. For min del, som ikke nødvendigvis har fordypet meg like mye i det som andre, er det veldig interessant å gå i den retningen. Å sjekke det ut, å virkelig forstå begrepet swing, og skjønne at det handler om mer enn triolbaserte åttendedeler, at det er utrolig rytmisk komplekst. Og det er alltid noe å hente fra sterke tradisjoner, uavhengig av hvilken sjanger det dreier seg om. Som all annen musikk har jeg hatt veldig kick på bopmusikk. Men det jeg derimot ikke er så fan av, er at man skal legge føringer for hva andre skal gjøre, eller at man skal tenke at man må kunne bebop for å være en bra jazzmusiker, skjønner du? Hvor er da den grensa, hvor mye må du kunne, når kan du være fornøyd? Jeg tenker at det vi kaller jazzmusikk i dag er veldig mye forskjellig. Så lenge man er enig om det, kan man være oppslukt av hva som helst. Jeg har lært mye av å sjekke ut tradisjonen, om cymbalbruk, time, dynamisk spill. De som jobber med bop er utrolig gode på det og har ofte et teknisk overskudd som igjen gir musikalsk dybde. Det kan man sette pris på uansett, selv om man har andre preferanser som har stått sterkt. For min del har det ikke vært naturlig enda å fordype meg veldig i bop-musikk – for det første er det ikke så mange kvinnelige forbilder der, det tror jeg har hatt noe å si. Og jeg har heller ikke vært så eksponert for det før nylig.

På én måte er jeg jo enig i at det vi kaller jazzmusikk i dag er veldig mye forskjellig. Noen går så langt som å si at det er en metode eller lignende. Kan det bli litt diffust? Er det ikke skjerpende om noen sier nei, pokker heller, sjangeren har en kjerne, og en spesifikk historie, og noen ting er mer jazz enn noe annet?
– Hmmm, ja, men jeg synes ikke det er noe problem, jeg føler vi er forbi det poenget. De fleste er inneforstått med at jazz er et veldig omfattende begrep. Slik jeg har opplevd det, handler jazz om at det er et element av improvisasjon. Den tidlige jazzen het ting som swing og bebop, og så er det mye annet som også kan kalles jazz som har kommet siden. Det er ikke så viktig – hvorfor skal det ha noe å si? Det er lurt og berikende å ha hørt Charlie Parker, men du kan også uttrykke deg uten å ha gjort det. Det er så mange ledd som har stor betydning, og det kan være nyttig å være innom alle. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i at noe nødvendigvis veier mer. Jeg klarer ikke helt å skjønne at hvis man skal drive med samtidsaktig friimpro, så skal man kunne det og det og det fra boptradisjonen først. Jeg tror ikke at alle mennesker har kapasiteten til å gå inn i alt på et dypt nivå, eller at det er meningen. Men det kan hende at jeg endrer mening seinere!

 

NTT SOUL: Patti bør synge Patti

Patti Austin. Foto: Ian Davies/Blackpool International Soul Festival

Vi gir ordet til vår soul-advokat Ketil Sellæg Ramberg for et etterlengtet nytt innlegg i serien NTT SOUL:

Den store soulsangeren Patti Austin skal spille i Trondheim neste uke, under byens Jazzfest-arrangement. Austin er ikke ofte på disse trakter, selv gikk jeg glipp av hennes opptreden i Blackpool i 2018, og når de fleste nyhetene innen vår musikk handler om død eller plutselig kansellerte konserter grunnet sykdom, blir det viktigere og viktigere at vi faktisk får se dem spille live. Og da helst med musikk fra deres egne kataloger. 

Skuffelsen ble derfor stor da jeg, rett nok kjapt, fant ut at Patti Austin igjen skulle spille jazzens standard- og coverlåter gjort kjent med Ella Fitzgerald. Dette gjorde hun også i 2017, da på Cosmopolite i Oslo. Det er selvsagt et fint markedsføringstriks, alle kjenner Ella, og vi kan forstå artisten i dette. Sårt tiltrengt påfyll i solnedgangen, noen siste streif av scenelys, og bevares, Ella har en flott katalog! 

Samtidig, av arrangører og formidlere av musikk, må vi som publikum også kunne kreve langt mere enn dette. Vi må unngå å redusere artistene til formidlere av andre artisters fortid. På spissen: Det hadde neppe vært et marked for «Sings Ella» – hvis ikke Ella sang Ella den gang da. Tar man rollen som arrangør alvorlig, kunne man f.eks. tatt for seg Patti Austins katalog, og kuratert et utsnitt av den. Den inneholder fantastiske låter fra 1965 og i alle fall frem til 1998. Dette ble bl.a. gjort i Blackpool den gangen, så det er ingen umulighet (se setlist avslutningsvis i saken).

Hun har en allsidig karriere der stemmen har operert i forskjellige stiler og sammenhenger. Her er hva jeg ville valgt:

Fra sekstitallet kommer man ikke utenom hennes låter gitt ut på Coral. Northern Soul-klassikerene «Take Away The Pain Stain», «Leave a Little Love» og «I’ve Given All My Love To You». Hør da. I tillegg en stor personlig favoritt, hvis vi hører på låta, ikke teksten: «He’s Good Enough For Me». Jeg er usikker på når den første gang ble spilt, men basert på en prat med den britiske soulpersonligheten Richard Searling, mener han at den først ble fremført live på nittitallet. Og det kan passe fint hvis man forholder seg til tempo og stemning. Fra søttitallet, og før hun ga ut sine første soloalbum, er «Are We Ready For Love» og Blackpool Mecca-anthemet «I Didn’t Say A Word» solide. Gjennomgående, i alle disse, er Austins ekstreme bredde. Her er det både trykk som få, men også fløyel og en unik sensibilitet. Hun er uten tvil en av de største stemmene blant oss.

https://youtu.be/eJsy6JqVHNw

Austin signerte så med Creed Taylors selskap CTI på midten av syttitallet. Fra debuten End Of A Rainbow, er «Say You Love Me» seks minutter soul-jazz fra øverste hylle. Året etter kom Havana Candy, som i tillegg til nydelig lyd, innehar nøkkelkuttene «That’s Enough For Me» og «We’re In Love». Siste CTI-plate er Body Language med Audun Vingers favoritt «I Can’t Stop». Proto-80s soul.

Da Quincy Jones spilte inn The Dude, fikk Patti Austin vokaloppgaven på fire spor, og at «Razzmatazz» og «Betcha Wouldn’t Hurt Me» hadde fått en annen ettertid uten Patti’s popsoul-sensibilitet er klart.

På halen av The Dude, signerte Jones, Patti til sitt plateselskap Qwest, og debutalbumet derfra, Every Home Should Have One, inneholder hennes største hits, bl.a. «Do You Love Me», skrevet av Rod Temperton og «Baby Come To Me». Dette er kjent stoff, men verdt en gjenlytt. Det beste sporet fra settet er nok likevel Austins versjon av Creed/Bell-balladen «Stop, Look, Listen».

Utover åttitallet, og langt inn i nittitallet, renner det ut perler fra Austin. Hør på «Only A Breathe Away», «All Behind Us Now», «In And Out Of Love» og «Through The Test Of Time».

Til sist, for spesielt interesserte, og stor takk til Richard Searling for hjelp, setlisten fra Blackpool. Til inspirasjon for kommende konsertarrangør.

Music To My Heart
I’ve Given All My Love
He’s Good Enough For Me
Take Away The Pain Stain
Only All The Time
You’re Too Much A Part Of Me
Betcha Wouldn’t Hurt Me
In And Out Of Love
We’re In Love
Through The Test Of Time

 

Norsk Jazzrevolusjon 3: Petter Dalane prøver å gjøre jazz moro

Petter Dalane. Foto: Margit Ro

Om det bare hadde vært snakk om et internt begrep i andreklasse på Jazzlinja, ville vi kanskje ikke viet et spesialnummer til det som skjer nå (vi hadde vel nøyd oss med en sak eller to). Men som sagt – den grynende nyforelskelsen i bebop og orienteringen mot denne delen av jazzhåndverket er det flere som deler. En av dem er pianist Petter Dalane, som siden 2017 har vært vertskap for den toneangivende og gledessprutende jammen Petters Jazzjam, som blant annet arrangeres under Jazzzfest på tirsdag. Han kommer også til festivalen med Cosmic Swing Orchestra, som spiller på Samfundet neste fredag, samme dag som de har plateslipp. I tillegg kan han høres i Øyvind Mathisens Get Your Goat, han har en trio under eget navn og han samarbeider med saksofonist og guru John Pål Inderberg om opprettelsen av Norsk Senter for Sjangerfri Sekundærmusikk, der musikerne skal stå bak et tynt forheng og spille myk kvalitetsmusikk med mål om å ikke få applaus. 

Hva legger du i begrepet “Norsk jazzrevolusjon”?
– Jeg går jo på master nå, og sånn som det er organisert har jeg ikke så mye skolemessig med det de på bachelor-delen holder på med. Jeg kjenner dem selvfølgelig godt, men jeg vet sannelig ikke helt hva det begrepet betyr utover at det vel startet som en intern vits mellom et par stykker som på en måte liker New York-greier, og kanskje også tradisjonell swingende jazz. Så har den lille vitsen fått en fart på seg som de ikke kunne drømt om! Det tror jeg er noe å ha i bakhodet. Så er det også gøy å gjøre opprør, vil jeg tro – da jeg selv begynte på Jazzlinja syntes jeg det var ganske gøy å uttale meg litt polemisk for å se hva man får tilbake. Det er masse musikk man syns er fin og masse man syns er stygg,  hvis man regner med alt som finnes i verden kanskje fremst musikk man syns er stygg. Men for min del forsøker jeg å tenke på at folk får holde på med det de vil. I en utdanningssammenheng tror jeg at om man uttaler seg sterkt, blir det en saueflokk-kultur hvor noen dominerer. Jeg har forsøkt, etter modell av et av mine store forbilder, John Pål Inderberg, å ikke legge meg så altfor mye ut i diskusjon om det som er fint og stygt. Det kommer frem i hva man velger å spille uansett. 

Du snakker om din egen tid på bachelornivå. Er det sånn at et skarpere formulert estetisk syn preger noen kull enn andre, tror du?
– Kan være. Det er jo så få personer som går på den linja i utgangspunktet. Det svinger vanvittig fra år til år. Da jeg kom inn var det for eksempel kun gutter, noen år senere er det fifty/fifty. Det er tilfeldig fra år til år, og jeg har inntrykk av at det er tredjetrinn på Jazzlinja som ofte “definerer” hva som virkelig tells. Men akkurat nå er jo det mest “revolusjonære” folk som går i andre klasse, såvidt jeg skjønner. Jeg gikk i en kjempefin klasse og har bare hyggelige ting å si om den gjengen, men jeg må også si at det var en enorm befrielse å ikke gjøre det, å være ute av en dynamikk hvor man bryr seg om hva majoriteten i en gjeng syns. Det er det som gjør at jeg vegrer meg litt for å snakke om disse tingene. Det er lett at det blir en destruktiv kraft, særlig for de som nettopp har startet og kanskje føler seg usikre på hva de egentlig vil gjøre. 

Men kan det også være positivt med en sånn tydelighet, at det blir noe å skyve imot?
– Selvsagt. Og så snakket Jørgen Bjelkerud om noe da dere intervjuet ham, at det alltid vil være en motreaksjon mot det som oppleves som litt etablert. Bud Powell, Thelonious Monk, Charlie Parker… det er de musikerne jeg går rundt og tenker på. Jeg drev og dro på masse jazzkurs med Barry Harris, et av mine store forbilder, før han døde. Harris snakket om at når du drar på en jazzfestival i dag, er det Elton John som er headlineren. Da kan man lure på om noe ikke er riv ruskende galt. Om jeg skal snakke ut fra min egen smak, syns jeg det er mye kommersiell musikk på den ene siden, mye sær musikk i den andre enden, og etter mine begreper er det nesten ikke jazz på noen av jazzfestivalene. Jeg kunne godt tenke meg å gå på en festival og høre noen som virkelig kan spille standardlåter i hvert fall én gang om dagen. Men jeg føler at det er sjelden den biten blir behandlet som noe som kan være en ekte musikkopplevelse. Det er ingen motsetning mellom å ha alle disse tingene på en festival, men for min egen del kunne det godt gjøre seg med en liten rennessanse å gjøre for… musikk som har noe med Charlie Parker å gjøre. Det handler også om å vektlegge mer moro og mindre kunst, på en måte. Jeg husker det var en som siterte Warne Marsh: Jazz skal være jævlig moro, og det er ikke kunst. Det var et eller annet veldig treffende. Da jeg dro på kurs med Harris, eller når jeg har sett en konsert med Sun Ra Arkestra som kan veksle mellom fritt i det ene øyeblikket og bebop-linjer i det neste, så er det det som gjelder. Jeg snakket med Torgrim Sollid, som jeg har hatt gleden av å bli kjent med nå det siste året. Jeg husker ikke hva vi snakket om, men han sa at jazz må ha en lattermild lek med elementene. På Jazzlinja gikk jeg i klasse sammen med Martin Mellem, og det å se ham være i musikken er noe av det mest forbilledlige. For det første er han latterlig bra teknisk og gehørsmessig, han dekker virkelig hele paletten. Men når han spiller jazz, sitter han helt totalt avslappet med et lurt glis, også bare slenger han ut noe og ser hva han kan få tilbake. Jeg for min del spenner av og til hver muskel i ansiktet, når jeg ser bilder av meg selv ser jeg 20 år eldre ut, jeg er så anstrengt. Men for ham er det lek og moro, og det blir jævlig bra. Det har jeg tenkt mye på. 

Foto: Benjamin Backofen

Jeg er litt usikker på om jeg kjenner meg helt igjen i beskrivelsen din av en gjennomsnittlig, bred norsk jazzfestival i dag – stilmessig opplever jeg at mange av dem tilbyr mange konserter som er “i midten” også, men det som kanskje er uvanlig, er å høre standardmaterialet, det preges av at band har med egenkomponert musikk. Handler det om at folk har gått litt lei, tror du?
– Du blir kun lei av standardmaterialet hvis du jobber med det på en overfladisk måte. Det er jo ingen grenser for hva du kan gjøre der, men man må virkelig gå inn i det. Jeg har hatt gleden av å gjøre noen jobber med  John Pål Inderberg, og det å spille med ham er virkelig en skolegang på den best tenkelige måten. Jeg tenker på hvordan han kan variere formene. Det er ikke standard “nå spiller den solo, nå spiller den solo” – ofte, når sånn musikk presenteres på konsert, er det jo mer eller mindre bare som å være på en jam. Jeg mener man må jobbe dypere med det enn som så. Har du hørt Jazz at Massey Hall? Hør bare på “Perdido” der, etter headen spiller Dizzy Gillespie en pickup, og så  spiller Charlie Parker sin solo. Et sånn lite grep – jeg tror aldri jeg har hørt noen gjøre det på akkurat den måten. Man må gå i sømmene og finne ut alle mulighetene. Men det er åpenbart at det også er en forskjell på da og nå, på den tiden var mye av standardlåtene kjente musikk fra populærkulturen som alle i publikum kunne. Nå er det ikke sånn. Jeg tror det er et problem for musikernes del også her – før var jo låtene nyere, de hadde ikke like mye bagasje. Men nå er det vanskelig å ikke bli farget av musikerne som har tolket dem før deg. Men jeg tror det er massevis som ikke er spilt. Tenk på Monk og Parker, hvor forskjellig de to spiller. Da må jo gjenstå å spille noe som er like forskjellig, som ingen andre har tenkt på, og som er i samme idiom. 

Men hva må gjøres for å endre på det, handler det om presentasjonen, liksom? Er det bare bookingpolicy som må endres?
– Jeg vet ikke, men man kan i hvert fall ikke sutre over at ingen liker musikken som du liker. Man må lage en konsertserie eller lignende. Jeg tenker på Jon Larsen og Hot Club de Norvège som laget Djangofestivalen og fikk blåst liv i noe som sikkert ikke veldig mange i Norge brydde seg om på den tiden. Det er noe av greien, man må ha en positiv attitude til det hele. Og så kan man se på en kar som Inderberg når han drar rundt og spiller en haug av konserter, i mange av tilfeller for folk som ikke er “hardbarka jazzfolk”. For det første er han en helt formidabel musiker og i tillegg er han flink til å presentere det – han er morsom og folkelig. Stian Carstensen er en tilsvarende fyr. Med Petters Jazzjam, som jeg holder på med, har jeg forsøkt å se om man kan få vanlige unge og gamle folk, og folk som ikke er jazzstudenter, til å komme på jam. Det er klart, det er vanskelig å nå utenfor egen demografi ofte. Men jeg har holdt på siden 2017, og nå er det fast bra oppmøte hver gang. Mange av dem er folk jeg ikke aner hvem er. 

Fortell litt om måten du har presentert det på for å få til det.
– Det er flere sider av den saken. Jeg vil at det skal være en noenlunde gjennomgående og gjennomført profil – at kjernen er bebop med litt utskeielser her og der. Det er konsekvent musikalsk, og så kler jeg meg ut og løper rundt, kan du si. Det at jeg gjør det, har to funksjoner. Jeg var ikke nødvendigvis bevisst på dem fra starten av, men det er blitt sånn. For publikums del er det noe avskrekkende og ukunstnerisk over det, noe showaktig de syns er morsomt og som ikke handler om å være veldig i in-gruppen hvor man vet hvem alle musikerne er, hva som er historien til musikken og så videre. Å utvide det til noe de kan være inkludert i. Og så tror jeg det også har en effekt for de som skal opp og jamme, og gjerne er litt unge og nervøse. For det er i hvert fall ingen tvil om hvem som har driti seg ut mest de kveldene. Det er jo meg. Det senker terskelen, og det kan jo forsåvidt føre til at noen som ikke jobber med standardtradisjonen går opp. Det kan gå litt på kvaliteten løs, men jeg har tenkt at hvis det kan være med på å blåse liv i interessen for den musikken som jeg elsker, så er det verdt det. Stort sett er ikke det noe problem, det er mange veldig gode musikere. Og så dukker kanskje Vigleik Storaas opp med alle ungdommene og er helt formidabel. Jeg har bestemt meg for at jeg skal gå på konsert hver gang jeg kan se ham. Han må være den beste jazzmusikeren vi har i Norge. På jammen forsøker jeg alltid å kombinere de unge og gamle i miljøet. Torgrim Sollid, Knut Riisnæs, Bjørn Alterhaug, John Pål har vært med mange ganger og så videre.  

Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Apropos Vigleik Storaas – han spiller jo i et band som Hegge. Og noe av det jeg har lurt på i forbindelse med denne jazzrevolusjonen, er tanken om at det bopbaserte / den amerikanske vanligjazzen er fraværende i uttrykkene til de norske bandene som får det til. For et sånt band som dem har jo opplevd det man kan kalle “jazz-suksess” med å leke med nettopp den greia. Er det for mye hardbop og for lite bebop for å kvalifisere?
– Min karakterbrist er at jeg kun hører på nittiåringer og folk som er døde. Det kan hende at det er masse musikk der ute! Men for min del kunne jeg tenke meg å høre ting folk ikke har skrevet selv i mange tilfeller. Det er nesten så reaksjonært at det er forferdelig å si, men det skal godt gjøres å skrive noe som er like bra som “Stella by Starlight” – å skape et grunnmateriale som er så enkelt og bra og åpent for spontanitet. Nå hopper jeg litt, men jeg hørte et foredrag om Duke Ellington-bandet – og Jimmy Hamilton, som spilte klarinett og andre tenorsaksofon i det bandet, har sagt at når de skulle spille rundt omkring var kravet at du måtte gjøre et eller annet med stemmen din, fordi Ellington ikke hadde lyst til å høre det samme hver kveld. Om noe høres likt ut hver eneste kveld, er det noe rart, og jeg føler ofte at når folk skriver sin egen musikk, skriver de det på en måte som gjør at det blir likt. Men ok – det er så generaliserende at hvem som helst som spiller sin egen musikk kan si at de ikke kjenner seg igjen i det, jeg ser det. 

Noe som har dukket opp i det siste i våre spalter er et ønske om flere løse forbindelser og musikermøter – mye i Norge er basert rundt faste band, gjerne med tydelige bandnavn – og det er vel en av årsakene til at veldig mye dreier seg rundt egenkomponert musikk også. Gard Kronborg snakker litt om det, og Sigrid Aftret peker også på det som en ting som er annerledes i fransk jazz noen uker før det. Om man skulle pekt på strukturelle årsaker til det jazzubehaget vi skriver om her, handler det kanskje om noe av dette?
– Jeg tror man kan si flere ting om det. Det viktigste av alt er at jeg tror at jazzverdenen skjøt seg selv i foten ved å markedsføre seg som popmusikk – det er i hvert fall mitt inntrykk. Da snakker jeg om at det hele tiden er band, og at man må være god på mye ikke-musikalsk for å få seg en jobb. Det kan skyldes at det er alt for mange musikere i forhold til antall festivaler og klubber. Da må man sikkert begynne å ty til andre ting, få seg et tydeligere image. Jeg er helt klart en del av det selv. Men det føles som en markedsføringsting som er mer naturlig i popmusikken. Jeg tror det hadde vært kult å høre flere ad-hoc-konserter. Men enten forutsetter det at alle musikerne må ha tydelige felles referanser som i gamle dager, eller så må det være med anledning til å øve en del, at det ligger no honorering der. For jeg tror ytterst få musikere er av typen hvor de kan møtes, spille noen låter, og så blir det bedre av at de ikke har øvd. Kanskje en type som Chick Corea var sånn. Men for de aller fleste musikerne må man øve litt før det begynner å skje ting. Det kunne være interessant å hente inn musikere fra USA som virkelig kan spille standardlåtene og sette dem sammen med folk her. Sånn som det var tidligere, med lokalt komp. For det med at det alltid er egne låter gjelder jo også amerikanske band, når det kommer stjernemusikere spiller de fine låter de har skrevet selv. For meg som lytter er det først når man virkelig hører det underliggende harmoniske forløpet at linjen musikeren spiller blir ordentlig interessant. Hvis de spiller out og du ikke skjønner grunnakkordene, så hører du heller ikke at det er out. Men om de spiller noe folk kan henge med på, blir det annerledes. Når jeg går inn på Spotify som en vanlig mann og skal sjekke ut noen som lever, føles det mye mer interessant å høre en standardlåt. Da vet jeg utgangspunktet, og det er enklere å bli kjent med hva musikeren står for. 

Det er en interessant innfallsvinkel til verdien av et felles låtmateriale – at det også kan øke måten lytteren kan ta del i improvisasjonen, og nyte alle avvikene, så å si.
– Ja, det er kanskje noe der. Ta “Bye Bye Blackbird”. Jeg har spilt den mange ganger, jeg vet hva som er lett å gjøre, jeg har selv spilt og har hørt alle vennene mine spille klisjeene på den. Man har en forventning om hva som er lett å gjøre med den. Og så hører du kanskje Bud Powell – tre takes av ham på den kan inneholde helt forskjellige ting. Plutselig angriper han en akkord eller en bevegelse på en måte som jeg ikke forutså. Jeg hørte Ellie Mäkelä spille piano på en jam nå nylig. Hun er jo egentlig bratsjist, men hun spiller alt mulig. Så sier jeg til Erling Aksdal, er det ikke utrolig at den beste pianisten her i kveld ikke “egentlig” spiller piano? Erling svarer ja, men du vet jo, hun er musiker, det handler ikke om instrumentet. Ellie prøvde på et eller annet helt sykt og vanskelig og hun klarte det nesten, men stoppet midt i løpet. Men hun fikk det til på andre eller tredje forsøk. I klassisk musikk ville det såklart vært regnet som feil, men jeg følte snarere tvert i mot at det hun gjorde ga musikken noe mer. Det var er utrolig å følge med på utviklingen av den linjen i sanntid, hvor den var på vei, det bygget opp spenningen. På tredje forsøk, boom, der kom det. Hadde jeg ikke kunnet låten, hadde jeg kanskje ikke hørt det like sterkt. Skjønner du? Det å kunne grunnmaterialet gir det noe ekstra. 

Foto: Sigrid Erldal

Det virker jo som at én av tingene festivaler for eksempel kan prøve på, er å virkelig forsøke å knekke jam-koden.
– Ja, det tror jeg er helt sentralt. Det skal være gøy, det er ikke prestasjon, det er ikke kunst. Det er moro. Og så kan det såklart plutselig forekomme kjempegode prestasjoner som et resultat av leken. 

Hvordan kan de gjøre det?
– De kan ringe meg og gi meg en spillejobb, haha! Men nei, du kan legge til rette helt praktisk, at det er en velegnet scene, at det skjer på riktig tidspunkt, at det er god lyd. En ting som jeg gjør er å sette sammen band med folk i forskjellige aldere, som gjør at hver av dem forhåpentligvis trekker sine venner. Så tror jeg de eldre musikerne må være rause mot de yngre. Først er de eldre beskjedne noen ganger, men så kan de bli bajaser. For å være ærlig skjedde det på Vossa Jazz nå sist, da var jeg nesten nødt til å kjefte dem av scenen. Hvis du er 50 år gammel og ikke aksepterer at det er over kl tre om natten, må du skjerpe deg. I stedet må de dra folk med seg og tenke mer på å lage det hyggelig. Mats Eilertsen er en sånn en, som dukker opp og bidrar på en svært positiv måte. Jeg kjenner ham ikke godt, men han er utrolig mild og hyggelig og oppmuntrende mot de yngre når han deltar. Vigleik er sånn… det er noen som er sånn. Og det er kjempeflott. Jeg vil ikke si at de “voksne” har et veldig spesifikt ansvar, men de har en anledning til å lage en god kultur. 

Du er inne på det litt bråkjekke med jammen der. Om man følger litt med på musikersamtaler i USA, blir også de mer giftige aspektene diskutert, det som handler om å vise seg frem. Og hvor det er en slags fetisjering av hvordan folk ble spilt av scenen i gamle dager og så videre.
– Ja, helt klart. Men jeg tror det er litt røverhistorier som er blitt blåst opp. Historien om at bebop-folka som spilte på Minton’s reharmoniserte ting for å presse ut dårligere musikere… det er mange av de som var til stede, Art Blakey for eksempel, som har avfeid det. Har du hørt intervjuet som Paul Desmond gjorde med Charlie Parker? Det hørte jeg igjen tidligere i dag, jeg gjør det ofte. Der spør Paul Desmond om Charlie Parker tidlig på 40-tallet kunne forutsett hvordan han kom til å endre jazzen de kommende årene, og da svarer han at han ikke så på han spilte det som så forskjellig – det var bare sånn han tenkte det skulle høres ut. Da Barry Harris var tenåring i Detroit, spilte han noen jobber med ham. Og han skildret Parker som en generøs og oppmuntrende fyr. Det har jeg også hørt flere si om ham. 

Men det at man allikevel forteller sånne historier, sier jo noe om et tankesett uansett – og har det vært noe litt kompetitivt og chops-orientert over det å skulle jamme på bebop-låter og sånn som kanskje har vært til skade også?
– Jeg skjønner hva du mener – når det går over til å bli en sport. Jeg tror Michael Brecker var en hyggelig og raus fyr, men at konkuranseelementet så teknisk krevende kan musikk føre til gjør at mange som følger hans musikalske fotsport kan oppfattes som det motsatte. Men mine saksofon-venner som er ordentlige beboppere, som virkelig kan den greien og som jobber med den, fortjener ikke en sånn karakteristikk. Om når man snakker om miljøer og innpass for jenter har det kommet opp – at det er et macho-ideal som lurer her, at det handler om å spille fortest. Men om man faktisk hører på en kar som Parker, er det bare den vakreste musikken i verden. Det er jo bare helt nydelig. 

 

 

Standard Opplegg: “Out of Nowhere” med Petter Dalane

Hei, og velkommen tilbake til Standard Opplegg, NTT-spalten der vi tar tak i én enkelt standardlåt og forsøker å kryste mest mulig mening ut av dem. Disse har vi vært innom tidligere:

Standard Opplegg: On Green Dolphin Street
Standard Opplegg: Georgia on my mind
Standard Opplegg: My Funny Valentine
Standard Opplegg: After You’ve Gone
Standard Opplegg: Sondre Lerche om “In a Sentimental Mood” 

I denne uken har vi bedt Petter Dalane, som dere nettopp kanskje har lest et fyldig intervju med, ta tak i noe musikk som betyr mye for ham og som kanskje kan hjelpe til med å illustrere tankegangen mye av dette nummeret dreier seg rundt. Han har valgt seg “Out of Nowhere” av den firedobbelt Oscar-vinnende komponisten Johnny Green, den har tekst av Edward Heyman (“Body and Soul”, “When I Fall in Love”) og vi setter like gjerne over til Petter nå: 

“Those who do not remember the past are condemned to repeat it” er en så velbrukt frase i samfunnsdebatten at man tar sannheten den belyser for gitt. Hvertfall i den typen kontekst den gang på gang benyttes i. Men kanskje inneholder dette sitatet en innsikt som ikke bare kan gjelde i sammenheng med storpolitikk og krig – kanskje er den like betydningsfull i musikkens verden? 

For en musiker vil det å være historiebevisst si (minst) to ting: det ene handler om musikkens historie i relasjon til samfunnet, og det andre handler om det rent musikalske. Hvordan man tilegner seg kunnskap av den første typen er jo temmelig innlysende, men hva så med den andre? På jazzlinja i Trondheim har jeg i møte med Erling Aksdal og John Pål Inderberg lært og senere selv erfart at planking (altså imitasjonslæring via synging og klapping – kroppsliggjøring) er noe helt annet enn papegøyelæring. Ved å imitere og kroppsliggjøre musikk over mange år lærer man på samme måte som da man lærte å snakke som barn. På sikt tilegner man seg et musikalsk språk med den samme elastisiteten og uttrykksfriheten som man har når man snakker sitt morsmål. En frihet som gjør at man både kan velge å bruke språket til å lage lange, komplekse (og) logiske setninger, eller på en bevisst måte bryte med det og ta seg kunstneriske friheter. Poenget er at man ved å planke internaliserer musikk fra historien med mål om å frigjøre seg fra den. Som privilegerte nordmenn har vi altså ikke bare et moralsk ansvar for å sette oss inn i den afroamerikanske tradisjonen vi har invitert oss selv inn i – det handler også om å skulle lage så god musikk som mulig. 

Konfrontert med en overveldende mengde av musikk jeg kunne tenke meg å trekke frem har jeg forsøkt å skape en rød tråd ved å begrense meg til versjoner av én enkelt grunn-komposisjon. Jeg har plukket ut åtte svært ulike innspillinger som alle baserer seg på akkordene til Out of Nowhere, innspilt mellom 1931 og 2017. Ved å vise til hvor mye steingod og variert musikk som så langt har sprunget ut av én låt fra standardrepertoaret håper jeg å overbevise leserne om at det gjenstår minst like mye annet å gjøre med den, og med alle de andre standardlåtene. 

Bing Crosby, 1931
“Out of Nowhere” er skrevet av Johnny Green (som også skrev “Body and Soul”) og går over 32 takter med en ABAC form. Låten ble først innspilt i 1931, og versjonen over ble Bing Crosby sin første hit. Siden den gang har det blitt spilt inn en hang med versjoner, og låtens harmoniske forløp har dannet grunnlaget for mange nye komposisjoner. Fra Fats Navarros “Nostalgia” og Lennie Tristanos “317 East 32nd Street” til Ornette Colemans “Jayne” og til og med “Theme from Star Trek”(!). Her er innspillingen det hele begynte. 

Coleman Hawkins, Benny Carter & Django Reinhardt -1937
En av bebopens grunnsteiner ble nedlagt da Coleman Hawkins og Django Reinhardt møttes i Paris i 1937, og da Coleman Hawkins returnerte til USA gjorde han den legendariske innspillingen av “Body And Soul” som raskt ble en hit – til tross for at han kun spiller melodien et par takter helt på starten! 

Art Tatum – 1947
Det er lett å bli blåst av banen av Art Tatum enorme virtuositet, og Oscar Peterson sluttet angivelig å spille piano i flere uker etter han hørte ham for første gang. Men hvis man et øyeblikk hører forbi de raske kaskadene av toner som farer opp og ned, vil man oppdage en harmonisk skjønnhet og eleganse som ville vært like sublim om det hadde blitt spilt i 2022. 

Fats Navarro Quartet – 1947
Trompetisten Fats Navarro er en av de virkelig store som døde ung, lenge før han hadde fått utrettet alt han kunne gjort, og som dermed ikke får på langt nær all den anerkjennelsen han fortjener. Det er temmelig illustrerende at han frem til 2022 lå han i en umerket grav. Nostalgia er en av hans vakreste melodier, skrevet på akkordene til Out of Nowhere. Soloen til Fats viser oss også hvem sine han selv sto på skuldrene til; han siterer nemlig Duke Ellington’s “Rockin in Rhythm” fra 1931 (1:49).

Charlie Parker – 1950
I 1950 møttes tre av mine abolutt favorittmusikere: Charlie Parker, Bud Powell og Fats Navarro. Man kan gremmes over den elendige lydkvaliteten, og det tok meg selv en stund å klare å høre forbi den. Men for en guds lykke at det i det hele tatt eksisterer. Introen på dette sporet kan man gjenkjenne som introen til Nostalgia. Et par uker etter denne innspillingen ble gjort døde Fats Navarro av tuberkulose. For dyptgående kunnskap om denne innspillingen og disse vanvittige musikerne, anbefaler jeg alle å ta en tur over på pianist Ethan Iverson sin blogg og lese hans artikler om saken.

Ornette Coleman Quintet – “Jayne” – 1958
Å kjenne til tradisjonen begrenser seg naturligvis ikke kun til å være en bebop-fanatiker. Ornette Colemans “Jayne” viser en helt annen måte å bruke låten på.

Lee Konitz og Warne Marsh – “317 East 32 Street” – 1977
317 East 32 Street er skrevet av Lennie Tristano (igjen på akkordene til Out of Nowhere) og innspillingen er gjort av hans tidligere studenter Lee Konitz og Warne Marsh. På grunn av deres tilknytning til jazzmiljøet i Trondheim via blant andre John Pål Inderberg og Erling Aksdal er dette en låt mange studenter på NTNU Jazzlinja fortsatt lærer seg og spiller. Mang en intetanende konsertgjenger har nok blitt forundret når et rom fylt av 20-åringer plutselig bryter ut i allsang med denne forunderlige melodien. 

Lee Konitz & Kenny Barron Quartet – 2017
Den siste innspillingen er med Lee Konitz og ble utgitt i 2017, og her hører vi en nesten 90-år gammel mann som fortsatt jobber med sitt håndverk. Det nydelige scattekoret hans refererer blant annet til Fats Navarros “Nostalgia”. 

Her er en video av en gammel Lee Konitz som fortsatt jobber med håndverket sitt.  

Helt til slutt vil jeg legge ved en video som jeg mener griper ved noe fundamentalt ved jazzmusikken: Humor, humør, lek og lyst. Jeg legger derfor ved en video av den legendariske bebop-pianisten og -læremesteren Barry Harris, som døde i desember 2021 en uke før sin 92-årsdag. Som en ivrig student på flere av hans workshopper mellom 2016 og 2019 fikk jeg gleden av overvære flere lignende seanser.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger