Now's the time

NTT: Ikke helt standard torsk

Veslemøy Narvesen platedebuterer med Mall Girl, Lise Hvoslef fornorsker standarder og John Andrew Wilhite-Hannisdal forsker på torskemusikk.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital strimmelform for deg som både liker jazz og nytt og gammelt og u-jazz og det ene med det andre. 

I skrivende stund er Blogghalvdel Vinger på vei til Soddjazz, hvor han i løpet av helgen vil komme med rapporter fra årets festival, det er noe å se frem til. Vi nevner også noen andre konserter her, tradisjonen tro på starten av ukens blogg:

1. Støttekonsert på Bergen Kjøtt! Shapes of Support er en humanitær støttekonsert i samarbeid med Skeiv Verden Vest, Røde Kors, Redd Barna, Amnesty International, Give Music A Chance, Leger Uten Grenser og Papillon som finner sted på lørdag. Det blir musikk fra Bergen Kjøtt Improvised (Øyvind Skarbø og Kjetil Møster), Amalie Holt Kleive, Evigheten, DJ Love Pump (Liliana Palanca) + DJ Asbi (Konsept [x]) + Lille Pablo – og vi syns det hele ser ut som en svært god kveld, rett og slett.

2. Bangkok Lingo på Blå! Det blåser en vestlandsvind også gjennom dette bandet, med medlemmer fra band som Fieh, Kamara, Master Oogway og Sløtface. På lørdag entrer de scenen på Blå med bredspektret, spirituell og fri jazz med tidvis stort perkusjonskick. 

3. Godbiter på Riksscenen: I kveld spiller den legendariske svenske folkemusikktrioen Triakel på Riksscenen. Det surkler både lunt og leskende fra trøorgelet og fela, og sanger Emma Härdelin er noe helt for seg selv. Hør for eksempel her: 

I morgen kommer Austestad innom for å slippe sin nye plate på samme scene. Han har med seg et svært knallband som spiller sjelfull og sval countryfolk på klingende nynorsk. 

4. Dans for Voksne-dobbel: I kveld spiller Senyawa, MoE og Arrington de Dionyso på Kafé Hærverk, det blir etter alle solemerker en ganske grensesprengende, eksperimentell aften. Det er det første Dans for Voksne-arrangementet på en god stund uten DNA?AND! – men frykt ei, for allerede i morgen spiller det store ensemblet i del 2, sammen med franske Sourdure og en duo med MoE-trommis Romain Simon og Harald Fetveit

Vi går videre! Sjekk for eksempel ut Jazzinorges konsertkalender for å få mer oversikt. Og har du noen tips til en konsert eller festival eller noe annet du ønsker at vi skal ta en titt på? Vi er glade for å få post – bare send en mail til f.eks. filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.  

 

En ny standard


Lise Hvoslef. Foto: Veronica Van Groningen

Det er pussig hvordan jazzens standardlåter og pophittene fra «the great american songbook» har stadig aktualitet. «Alle» ungjazzerene har igjen omfavnet tradisjonen, og sangene er fortsatt populære blant folk flest. Men det er viktig å gjøre nye ting med dem. Lise Hvoslef er en som gjør det. På det nye albumet En egen ro finner vi en rekke låter fra tidligere tider, gjendiktet til norsk og med en fin gjeng musikere på laget: Ellen Brekken (bass), Kristoffer Kompen (trombone), Eyolf Dale (piano) og Magnus Sefaniassen (trommer). I kveld er det konsert på Hamar.

Gratulerer med ny utgivelse. Hva var kongstanken bak albumet ditt?
Å gjøre standardjazzen mer tilgjengelig på tvers av generasjoner. Og å synge låter jeg er veldig glad i, med norske tekster. Standardjazzen er en veldig tradisjonstung sjanger med sine amerikanske røtter. I skandinaviske jazztradisjoner har man ofte lagt mer vekt på å være nyskapende og å finne sin egen stemme. Jazzen utvikler seg hele tiden, syns jeg. Det oppstår hybride former og det er bra. Men jeg syns også det er fint å videreformidle et tradisjonelt standardjazz-materiale. Og det er vel nettopp det som er ønsket med denne plata: Å videreformidle det gamle, samtidig som vi gjennom våre egne arrangementer av låtene tilfører noe nytt. Ikke minst fordi historiene blir gjenfortalt på norsk. Jeg tror og håper at de norske tekstene vil gjøre innholdet, og også musikken, tilgjengelig for flere. Jeg opplever at man lytter til tekst på en annen måte når den er på morsmålet. Vi slipper å oversette teksten – den går mer «rett inn». 

Hva er det mer ved standardlåtene som gjør at de ikke føles «retro» men som evig aktuelle? Noen andre karakteristika?
Tekstene i standardlåter beskriver jo ofte universell romantikk, eller drøm og lengsel etter dette. Det er jo temaer som aldri går ut på dato. Selv om noen standardlåter har litt kjedelige «hjerte-smerte»-tekster og noen har et elendig kvinnesyn, hvor dama går hjemme og røyker, drikker kaffe og venter på mannen sin som er ute og er utro. Det burde i alle fall gå ut på dato. Men temaet kjærlighet i kunsten går vel ikke ut på dato.


Cover art: Tine Semb

Hvordan er det arbeidet med oversettelsene her, viktig å være tro mot originalen?
Låtene som er med på albumet er et knippe av mine favoritter og låter der jeg originalt liker musikken, men også teksten, godt. Så spurte jeg forfatter og poet Kristin Storrusten om å oversette for meg. Og hun sa ja. Hun oversatte et utkast og vi møttes hjemme hos meg hvor jeg prøvde å synge tekstene, mens vi sammen tilpassa til min dialekt, til hva som var sangbart og som fungerte godt med mine fraseringer. Det var kjempegøy. Kristin er så flink! Og jeg har blitt veldig glad i tekstene. Men det er klart at det ikke bare er lett å oversette disse sangene.

Hva er det med ordene som gjør at de fester seg?
— Jeg tror grunnen til at jeg liker disse tekstene er på grunn av Kristin sitt forhold til ord og genuine evne til formidling. Hun får også til å ta hensyn til frasering og sangbarhet i sangtekstene, syns jeg. Mange av tekstene bruker naturskildringer til å beskrive det romantiske og drøm og lengsel etter romantikk, og det liker jeg – men det kan også fort blitt oppstylta. Men ordvalgene til Kristin gjør at jeg opplever tekstene som ærlige og lette. Så svaret på spørsmålet ditt må være at jeg tenker at det er fint å være tro mot originalen, men at det noen ganger også trengs moderne gjendiktninger for å tilgjengeliggjøre innholdet. Og Kristin imponerer meg også ved at hun gjendikter til norsk kontekst. Det kommer godt frem i sangen «Livets mening (en stokk, en stein)». Dette er en gjendiktning av «Aguas de Março» av Antônio Carlos Jobim. Den originale teksten beskriver alt som følger med flommen som kommer i Brasil i mars måned. Den norske teksten beskriver sensommervann i Norge i august og her har Kristin jobbet masse med å tilpasse teksten til den norske virkeligheten. 

Du har med deg en fin gjeng musikere her, hvordan valgte du ut dem?
— Jeg har spurt dem både fordi de alle liker sjangeren godt og fordi jeg liker deres preferanser og spillestil veldig godt. Alle har en egen stemmer i musikken og de er meget lyttende og dyktige.
Ellen og Kompen er gode venner av meg fra før. Ellen og jeg ble kjent da vi reiste på utveksling fra Norges Musikkhøgskolen til South African College of Music i Cape Town i Sør-Afrika. Her ble vi kjent og har vært venner siden. Ellen Brekken er hel ved. Hun er like stødig på bass som hun er som menneske og jeg er veldig glad for å ha henne med på dette prosjektet. Hun har arrangert låta «En egen ro»

Kompen og jeg ble kjent i kantina på NMH, tror jeg. Det begynte med en felles interesse for friluftsliv. Vi ble enige om å lære oss å stå på telemarkski sammen. Og det ballet på seg med fjellturer, kanoturer og skogsturer. Han er en god venn og en fantastisk trombonist. Det er veldig motiverende og hyggelig å samarbeide med Kompen. Han spiller som en drøm, lytter og bidrar, og det er veldig fint å synge sammen med den nydelige klangen i trombona hans. Han bidrar også som arrangør på albumet.
Magnus og Eyolf kjente jeg ikke like godt fra før, men de er begge musikere jeg respekterer høyt og er veldig glad i spillestilen til. Og jeg tenkte de ville passe godt på dette albumet.

Jeg har alltid likt pianospillet til Eyolf skikkelig godt. Han har en egen stemme i musikken og i tillegg til å være den supre fyren og lydhøre musikeren som han er, har Eyolf også bidratt med gode musikalske innspill og idéer på plata. Magnus er en fantastisk trommis og særdeles positivt menneske. Han er veldig lydhør, og det kreative, lekne og delikate trommespillet gjør det lett og gøy å spille med han.


Lise Hvoslef. Foto: Veronica von Groningen

Hvordan var det du falt for jazzsang i utgangspunktet?
Jeg likte jazz og jazzsang tidlig, men det tok egentlig ganske lang tid før jeg fant ut at jeg ville studere dette. Begge foreldrene mine og søsteren min og jeg er veldig glade i musikk, så det var mye musikk hjemme i oppveksten. Både jazz, klassisk og andre sjangre. Mendelsohns Psalms minner meg fortsatt om søndager og lukten av egg og bacon. Og det er et par Buffy Saint Marie slagere jeg aldri glemmer. Mamma og pappa spilte også mye instrumentaljazz hjemme, men jeg tror ikke jeg oppdaget denne sjangeren før musikklinja på Lillestrøm videregående skole. Da forelska jeg meg i stemmen til Radka Toneff og Joni Mitchell. Men det var først på Agder folkehøgskole at jeg begynte å få undervisning i jazzsang. Og jeg elska det! 

Etter dette gikk jeg på Blindern og studerte psykologi og sosiologi, så jazzstudiene kom først etter hvert. Jeg var på sommerkurs i jazzimprovisasjon på Søgne et par somre. Det ene året hadde jeg Elin Rosseland som lærer og jeg husker at jeg litt sjenert spurte om jeg kunne ha mulighet til å komme inn på musikkhøgskolen. Hun oppmuntret meg til dette, og etter at noen flinke jazzsangstudenter fikk øve seg i å undervise meg, og musikkstudier på musikkvitenskap, begynte jeg med studier i jazzsang og pedagogikk på Norges Musikkhøgskole. Jeg er veldig glad for det. 

Og hvorfor?
— Grunnen til at jeg begynte å like jazzsang tror jeg er en kombinasjon av mye. Jeg liker at det er gehørbasert, muntlig tradert, det improvisatoriske elementet, friheten både med tanke på fraseringer og klangbruk og fokuset på å lytte og kommunisere. Det tiltaler meg også at det i jazzsang er vanlig å variere og leke med klangbruk i en og samme frase, som Betty Carter for eksempel gjør. Eller Maria João! Dette er ingen standardlåt, men det er utrolig fascinerende å høre hvordan hun i låta «Há Gente Aqui» leker nettopp med ord, rytmikk, lyder og klangvariasjon når hun improviserer og synger her. Herlig låt. Her sammen med Mário Laginha, Trilok Gurtu og Wolfgang Muthspiel. 

 

Kom mai du skjønne: Karin blir 85

Denne bloggens gode venninne og et av europeisk jazz største nålevende navn Karin Krog har bursdag om et par uker og kommer med en flott illustrert bok om sitt liv og sin herlige karriere, vis ODIN/Grappa: Karin Krog – Det måtte bli Jazz!. Boken lanseres på bursdagen hennes med en festkonsert på Victoria øst, men allerede neste torsdag, den 5 mai, vil hun snakke om den og seg selv og signere bøker, i samtale med NTTs A. Vinger. Dette vil foregå på verdens beste bibliotek og Oslos fineste oppholdssted Deichman Bjørvika. Sikre deg gratisbilletter via denne linken

 

Mall-rørsla materialiserer seg på plate

I dag er albumet Superstar av Mall Girl ute og kan lyttes til der du foretrekker å gjøre slike ting. Den låter i grunnen akkurat så rosa, viltert og fengende som folk som har fulgt med på bandet siden de startet for en håndfull år siden må kunne forvente. Bittersøte melodier sunget av Bethany Forseth-Reichberg (“Deathbeth”), ny-shred og krok-licks fra gitar-i-shorts-mesteren Iver Armand Tandsether (“Ivermand”) og ikke minst både krumspring og tunge grooves fra rytmeseksjonen, bassist Eskild Myrvoll (“Face”) og trommeslager Veslemøy Narvesen (“Scarf”). Én vakker dag vil det merch-glade plateselskapet Jansen sikkert summe seg til å lage samlekort av disse musikkmenneskene og resten av det fine musikkmiljøet de har vokst frem i. 

De litt hyperaktive tendensene i denne musikken har fått folk til å bruke uttrykk som math pop om det, og for all del, her i NTT setter vi stor pris på uforståelige sjangerbegrep, men det blir litt pussig å slenge ut matte-begrepet hver gang noen spiller en skeiv taktart eller spiller no snålt på en gitar… er ikke dette rett og slett innfallsrik poprock, med én fot i en slags forvrengt, vhs-skurrete versjon av åtti/nittitallet og en annen godt plantet i nåtiden, a? Og, om det skulle være uklart, er ikke det mer enn godt nok?

Sånt kan man gruble seg ør på. I mellomtiden spiller Mårl-rørsla slippkonserter – i kveld er de på Lokal Bar i Trondheim med earth moon transit som support og i morgen kommer de på HDONIST på Ingensteds, et lyst konsertlokale hvor man virkelig kan komme våren i møte, og der spiller de med Evig Ferie som support. Vi tok en prat med trommeslager Veslemøy Narvesen for å høre litt mer om Superstar, nå som den endelig er her. 

Jeg tenkte vi kunne starte med begynnelsen, rett og slett.
– Det var vel høsten 2017 at Iver og Eskild og jeg begynte å spille sammen. Eskild gikk over meg på NMH og kjente Iver fra før, de hadde gått i klasse sammen på videregående på Gjøvik. Så begynte vi å spille trio, og tenkte det hadde vært fint å ha med én til. Valget sto mellom saksofon og vokal, faktisk! Og så kom Eskild med et forslag om å spørre Bethany. Vår første konsert var våren 2018, da spilte  vi på Serendip-festivalen. 

Det er interessant, da kunne det sikkert blitt ganske forskjellige band. Eller kanskje ikke?Var det noen spesifikke ideer om hva dere ønsket å lage, eller var det andre ting som lå i bunnen?
– Musikalsk har det vært organisk fra starten, det har bare blitt det det har blitt. Det har vært få føringer på hva slags musikk det skal være, det har ofte tatt  utgangspunkt i jamming. Men også da vi var trio tror jeg man kunne kjent igjen det som er blitt Mall Girl-soundet, det lignet ganske mye, bare uten tekst og melodi. Den er vel formet av våre musikalske personligheter. Iver har en egen måte å spille gitar på som preger låtene mye. Det er så tydelig i seg selv at det kanskje kunne funka som trio også. 

Det gjelder jo trommespillet ditt også. Selv om settingen er en forholdsvis annen enn en akustisk jazzkonsert, for eksempel, opplever jeg at innfallsvinkelen din er ganske lik på denne plata.
– Ja, jeg føler det selv. Det er et sted hvor mange av pop- og rockinspirasjonene jeg har kommer tydeligere frem. Egentlig er jo de veldig sterke, jeg har hørt mye mer på pop og rock enn jazz i oppveksten. Vi liker å jobbe med improvisasjon og at ting ikke trenger  være så polert, bandet har hatt rom for å ikke være det. Det har vært et band som har gitt meg veldig mye viktig påfyll av musikalsk glede, om det går an å si det! (Et ord jeg ikke fant i går var «utløp», at jeg har fått utløp for de referansene- kanskje det kan skrives inn? Hehe) Jeg havnet inn i jazzverden selv om jeg hadde sykt lyst til å spille rocketrommer. Jeg syns jo fremdeles Ringo er en av verdens beste – beatet og touchet. Han er ikke teknisk, og jeg identifiserer meg heller ikke så mye med tekniske trommeslagere. Å kunne jobbe sånn i et popband er ekstremt givende. Mall Girl har vært et viktig band  for meg, fordi det har vært rom for veldig mye forskjellig, og jeg føler at jeg kan være meg selv. De ideene jeg har med tanke på beat og trommegrooves blir tatt imot med interesse og nysgjerrighet og det blir ikke nødvendigvis lagt føringer for trommespillet.  lagt føringer. 

Om man skal synse litt, tror jeg man kan si at ideen om et “band” er forskjellig i forskjellige deler av musikk-kulturen. At det er en sterkere idé om at det liksom være akkurat de fire medlemmene i et pop/rockband, der et felt som jazz er mer flytende, basert på at alle spiller med alle. Føler du at gruppeidentiteten er annerledes her, om man sammenligner med andre band du spiller i?
– Det er litt interessant, det handler kanskje om hvordan man ser på bandet selv og hvilke bokser man setter seg selv i. Mall Girl hadde en mye mer polert identitet, vil jeg si, i starten. Det var kanskje mer «P3-aktig» musikk, at den passa inn der. Vi var kanskje på vei dit i starten da vi for eksempel ble Månedens Urørt og sånne ting. Det kunne endt opp med en annen identitet enn der vi er nå, hvor bakgrunnen i jazz er tydeligere, og det vi gjør er mer flytende. Nå bærer det kanskje preg av at vi er del av en “åpnere scene”, hvor det er mer innafor at man blander referanser. 

Men det du sier der er kanskje en utvikling som preger mer enn akkurat Mall Girl? Nå er det selvsagt mulig at jeg er inni beccokammeret her, preget av ukentlig skriving med NTT – men ideen om et popband har kanskje dreid seg dit de siste årene uansett? Om man ser på samtidige band som Fieh og Tigerstate, for å nevne to fra samme miljø.
– Ja, absolutt. Var det et spørsmål, jeg datt litt ut her! Beccokammer er mitt nye yndlingsbegrep, forresten.

Haha, føler du at dette er et tydelig valg som Mall Girl har tatt for seg selv, eller føler du at dere er en del av en større dreining?
– Jeg vet ikke, jeg syns det er vanskelig å si hva som gjør at man havner inni det ene eller det andre. Jeg tror kanskje vi bare har tillatt oss selv å lage musikken vi vil til enhver tid og så vet vi at resultatet kommer til å bli veldig sprikende. Det er mye forskjellig på denne plata, også ting som skiller seg fra det folk har hørt fra oss før. At vi bruker elementer som støy, impro, alle sånne ting. Men jeg føler det er veldig tilfeldig hvordan man blir oppfattet utenfra, noen ganger omfavner kanskje den videre popverdenen sånne type band, det treffer et eller annet i tidsånden, mens andre ganger skjer det ikke. I starten fikk vi litt oppmerksomhet i dendelen av musikkbransjen, nå føler vi ikke i like stor grad at vi kanskje hører hjemme i P3-verdenen. Men hva vil det uansett egentlig si? Det er ikke noe vi bevisst har tatt et valg på. Jeg tipper vi lager ting som blir annerledes i framtiden også, eller nå for tiden for den del.  

Hva slags inspirasjonskilder føler du spesifikt at du har fått utløp for her som trommeslager?
– Det burde jeg nesten ha tenkt på på forhånd! Det er jo noen store inspirasjonskilder, som Rumours av Fleetwood Mac. Den har et trommespill som jeg føler har satt seg i ryggmargen. Også en del tidlig 2000-talls trommespill fra plater som Up! av Shania Twain og Science and Faith av The Script har satt dype spor i opplevelsen av pop-tromming. I popsettinger er det noen plater som ligger der som et referansepunkt, og de har definitivt vært det for meg. Og Pink Floyd, Dark Side of the Moon, den har jeg hørt uendelig mye på – som kanskje presenterer et trommespill som er preget av jazz/rock-referanser også Og gammel Kings of Leon – har du hørt den oransje plata deres? Der brukes blant annet mye kubjelle i grooven. Det er jo… tredjegenerasjons rocketromming, kanskje. Og The Beatles også, veldig mye Beatles. Å tørre å tenke groove på en litt annen måte, å følge de melodiske tingene som skjer. Det kommer mer naturlig for  meg. Jeg leste nylig en anmeldelse av plata vår nå, og da ble det skrevet om det, at trommene tok plass, at de oppførte seg litt som et melodisk instrument. Det var kult å lese. Jeg tror jeg har en tendens til å ville ta plass, til å samhandle med melodien. Jeg tror jeg sliter litt  med å bare spille groove, med å være timekeeper. Jeg blir ofte dratt mot å ville underbygge det melodiske mer enn å være «stødig». 

Det minner litt om den teksten James Wood skrev om Keith Moon, The Fun Stuff – om hvordan han så på trommeslagerens fills som “the fun stuff”, og hos Moon var det bare fun stuff hele tiden. Det er jo litt sånn med dere, da kan man snakke om gitarspillet til Iver også, som er ganske shreddent her og der. Dere virker ikke veldig bekymra for å overøse folk med detaljer, eller for å ikke utvise god smak, på en måte.
– Ja, jeg har alltid hatt vanskeligheter med å holde igjen på «the fun stuff». . Jeg tror det handler om hvordan man er som musikere. Jeg har alltid følt meg hjemme med å ikke tenke som trommis, og da skjer det av seg selv. Det er ikke noe jeg tenkte over før jeg ble fortalt at mange tenkte annerledes på det å være trommeslag, eller komp-instrumentJeg  liker jo veldig godt når trommer kan være bare trommer, men for min egen del er det vanskelig å holde  igjen på ideene. Men så blir det ofte en mellomting.  


Mall Girl (pressefoto)

Hvordan er det med deg og bassist Eskild, er det enkelt å finne den balansen? Er han en bassist som holder tilsvarende igjen? Eller har dere andre måter å finne noe som funker på?
– Jeg husker i starten at han kanskje ikke var vant til å spille med en trommeslager som meg. Det er jo morsomt, han sa av og til kanskje du skal spille ett mindre fill her… for jeg filla hele tiden. Det var lærerikt og bra for meg, jeg tror vi har lært av hverandre og møttes på et slags midtpunkt, hvor vi gir og tar av hverandre. Han er en av de beste bassistene jeg har spilt med, han er utrollig god til å legge seg på en sømløs plass, ta smakfulle valg, men også tenke utafor boksen. Jeg er veldig fan av bass-spillet han driver med, og vi har sikkert lært viktige ting av hverandre. Mer og mer er vi enige om hvordan vi vil at kompet skal være og hvordan vi løser ting. 

Hvor detaljorientert går dere frem når dere for eksempel er i studio? Er det ned på hver enkelt figur, eller handler det mer om å finne en vibb?
– Det er nok hovedsakelig å finne en vibb, og der er vi nok litt heldige. Men noen ganger kjenner vi at vi må jobbe mer i detalj. Men Eskild og jeg har spilt utrolig mye i duo, og vi øvde mye grooves sammen da vi gikk på NMH. Så vi føler vel at vi har funnet noe bra med tanke på måten trommer og bass funker sammen på. Jeg tror han liker utradisjonelt poptrommegroovespill, som har vært min vei inn. Det er veldig lite “basstromme følger bassen” i vår måte å jobbe på

Men fortell litt om arbeidet med selve plata,
– Vi begynte ordentlig som band i 2018, og så fokuserte vi på å spille live ganske lenge. Så kom pandemien, og vi hadde allerede planlagt å spille inn plate. Så flytta jeg til Trondheim for å gå på Jazzlinja. Plata skulle spilles inn i desember 2020, og vi lagde mesteparten av musikken den høsten. Det var rett og slett digitalt, vi sendte hverandre demoer. Prosessen var egentlig veldig rask, vi lagde nesten alle låtene på plata i den perioden. Også dro vi i studio. Jeg vet ikke, det er en egen greie rundt popplater – kanskje man tenker at det skal være en langvarig produksjon, detaljert, at man jobber lenge i studio. Fullkomne verk. En sånn tanke hadde jeg også, men vi er jo et liveband og har endt opp med å spille inn musikken relativt live. All bass og trommer, mye gitar også. Jeg syns låtene er for korte! Iver vil at alle låtene skal være kortest mulig, jeg vil at vi skal strekke det mer ut. 

Bassist Eskild vant en Spellemann med Kanaan forrige uke, han får kanskje utløp for behovet for langvarighet der?
– Jaja, det tror jeg absolutt! Jeg tror også han liker de ekstreme ytterpunktene, at han kicker på å teste ut de grensene. Jeg er fan av at ting får utspilt seg, at ideer gjentar seg. En god poplåt kan godt være 5-6 minutter for min del, men Iver har stått i bresjen for å holde det under tre minutter. Det har vært mitt lille knuste hjerte i prosessen, men sånn er det, man må jo gi og ta. 

Når dere startet som et band hvor mye ble til via jamming på øvingslokalet, er det interessant at dere skrev plata på den måten, over mail og så videre. Var den kontrasten nyttig, tror du?
– Absolutt, på øverommet sitter jeg bak trommesettet, Bethany er bak vokalmikken og så videre. Når vi jobba på denne måten fikk vi kjent på flere sider. Eskild har laget førstesporet med en lættis modulerende synth, han knoter med sånne ting. Bethany spiller både synth og gitar, jeg har laget tekster og melodier her og der…. det ble faktisk frieretøyler av å sitte for oss selv, og da kom det litt andre bidrag. Alle fikk rom for å teste ut ideene vi ville, i stedet for å måtte bli enige om alt hele tiden. Det kan jo være en issue på bandrommet. Men denne metoden gjorde at vi fikk spydd ut låt etter låt etter låt, vi hadde lavere terskel. Det er mye «» musikk på denne plata, sånn som jeg opplever det! Det er ikke sikkert vi hadde mekka det i en jam sammen. Jeg tror det har vært en veldig positiv ting for oss å jobbe på en ny måte.

 

Blitz 40!

Det er mange jubileer, bursdager og viktige anledninger som markeres i jazz og omegn om dagen. Men for en konsert-orientert publikasjon som NTT er det essensielt å gi en salutt til en av hovedstadens viktigste konsertlokaler og et kulthurhus som har forandret samfunnet, og enkeltliv. Og det er Blitz. Kanskje ikke stedet for alle lune baryton-saksofonister, men det får stå sin prøve.
Denne helgen feirer det skumle ungdomshuset 40 år. Det er kanskje lett å sitte i Harris tweed-jakken sin og mimre tilbake til en mer opposisjonell tilværelse, men Blitz var jo åsted for en av de totalt beste konsertene begge blogghalvdeler var til stede på i fjor: en av maratonkonsertene til Motorpsycho den uken de residerte der. Det var faen meg jazz, og prog og litt crust for gamle dagers skyld. Lunken butikkpils har aldri smakt så godt, lyden masserte øregangene, vi kunne hilse på en meget broget forsamling publikummere fra høyt og lavt i samfunnet, og da vi gikk ut av konsertlokalet (som fortsatt kalles nytt mange år etter oppussingen) for å trekke litt «luft» og bruke toalettet, havnet vi inn i tidenes mest innrøkte rom – selve hjertet av «gamle Blitz» – vegetarkafeen og det opprinnelige konsertlokalet, i dag kantine og venteværelse. Herregud så lite det var. Og der har så mange av den alternative musikkens størrelser opptrådt for en intenst publikum. Det virket jo mindre enn min egen stue (sier kanskje noe om stua men lell), og her har jeg sett alle de viktige HC og punkbandene: So Much Hate, Life But How To Live It, alle straight edge-bandene, TRBNGR da Harald Fossberg var vokalist (ikke glem at Kafé Hærverks legendariske boss Vegard Heskestad var opprinnelig medlem i det bandet). En rekke gigantiske utenlandske band likeså, ekstra fint var stedet fordi man kunne komme inn som mindreårig. Og blant de enormt mange konsertene jeg har opplevd i mitt liv og fortsatt opplever på ukentlig basis, er det én som stikker seg ut. Ja det kan konkurrere med Prince, D’angelo, Schlippenbach Trio, P-funk All Stars, Atomic, Brandy og Moskus. Jeg snakker om konserten med det amerikanske post-hardcore bandet Fugazi i 1990. Det var i alle fall jazz – for noen utpreget interessante og dedikerte musikere!  Hver gang jeg hører en tone av det bandet (ganske ofte innom dem på YT når jeg trenger et kick) kjenner jeg igjen duften av merkelige folks varme kropper den kvelden, og den fuktige temperaturen og luften der inne, som man sikkert kunne skåret opp og servert som middag, hadde det bare ikke vært et vegetarianersted. Man kunne dusje i dryppet fra taket. Ben og armer også i fri flyt der oppe. Tidenes mest hi-fi lydbilde, så høyt og så behagelig. Synkopene som kom på perfekt overrumplende steder, emosjonene i de to forskjellige vokalistene, gitarstemmingene – innlevelsen. Det fikk meg til å vie resten av mitt liv til musikk. Noen Blitzer ble jeg aldri, ja litt senere nittitall ble jeg og mine venner kjeppjaget derfra i noe som føltes som et tomflaskeregn fordi vi var noen sosser. Kan godt hende. Litt barnslig noe av det, noen banale synspunkter forekommer, men Blitz var og er en meget viktig korreks i bybildet og har spilt en politisk rolle, og har gjort underverker for mange porøse unge menneskeskjebner til den dag i dag. Hør denne ildfulle og interessante samtalen med tidligere Blitz-profil, den fantastiske Katja Benneche Osvold, om disse verdiene i en samtale på Bylarm for noen år siden. Gratulerer. Sett opp mer frijazz til høsten, a!

 

Se torsken!

Torsk og fisk er viktig i norsk jazz, jeg nevner i fleng Trygve Waldemar Fiske og Nina Torske. Kan sikkert slenge inn Knut Borge på et vis der også. Men dette i norsk sammenheng så noble dyr (som i opphisset tilstand som skrei antakelig er verdens diggeste råvare), er i fare. Det blir stadig færre av dem. Der NTT bruker mye av sin tid, ved Oslo-fjorden, er det snart totalt manko. Dette kan ikke fortsette. Kloke mennesker som forsker Rebekah Oomen og musiker John Andrew Wilhite-Hannisdal er blant dem som er med på et stort prosjekt som med samtidskunstens tanker og et analytisk blikk søker å finne en løsning på problemet. Det viser seg at fisker lager lyd, mye lyd – og torsken går helt i spinn når den prøver å tiltrekke seg en partner for å lage babyfisk. Om man legger forholdene bedre til rette, kan man ved hjelp av lydrensing og suggererende trommelyder få disse fiskene til å matche bedre? Sløseriombudsmannen er antakelig uenig, men jeg kunne ikke vært mer enig. Dette er en viktig sak! I kveld er det både foredrag og performance med utgangspunkt i konseptet de kaller Torsketromming, som en del av den fantastiske festivalen Only Connect. Siden John-Andrew og hans transterke bass er et kjærkomment innslag på den norske musikkscenen, var det viktig å få snakket med ham.


Rebekah Oomen og John Andrew Wilhite-Hannisdal. Foto: NyMusikk

Først, du har et flott navn, hva er din bakhistorie og inngang til norsk musikkliv, i korte trekk?
— Takk! Jeg liker å tro at jeg samler på navn. Jeg trenger bare et nickname nå og kanskje dette er en bra anledning til å få litt hjelp der? Jeg kom til Norge fra USA for å studere med Håkon Thelin på Musikkhøgskolen. Han har lenge vært en inspirasjon for meg som bassist. Jeg trodde ikke jeg skulle bli her, men da møtte jeg min partner Maja Hannisdal. Jeg trivdes allerede veldig godt i Oslos musikkmiljø og hadde begynt å spille med folk som Andreas Røysum— da var det lett å bestemme seg for å bli her. Hun kommer fra en gigantisk musikkfamilie  —  det er fullt orkester hver jul — og det visste jeg ikke da vi begynte å date, så det var jo litt skummelt, men de er veldig snille folk!


John Andrew Wilhite-Hannisdal og Maja Hannisdal. Foto: Jonas Carlsen

Til jeg kommer på noe bedre tror jeg kallenavnet ditt blir Jaws. Hva er den grunnleggende ideen bak kunstprosjektet, musikken og forskningen som kommer ut av Torsketromming?
— Vi vil vite hvorfor torsk lager så flotte lyder! Torskebestanden krymper noe veldig og torsk er nesten utryddet i Oslo-området. Vi vil hjelpe dem. Hvis vi finner ut av hvordan de bruker musikk til å parre, kan vi få til endringer som kan begrense støy i vannet for eksempel, slik at de kan høre hverandre.

Dette er jo viktig arbeid! Hvordan vil du beskrive torskens beat og dens tonale vibrasjoner?
Eddie Prévost er det nærmeste jeg kommer, faktisk.

But of course! Hva skal foregå nede ved vannkanten rundt Munch fredag kveld?
— Vi holder et rituale for torsken i Oslofjorden. Den fantastiske Andrea Silvia Giordano er med på vår konsert kl. 22. Vi har jobbet med å blande italienske klageritualer med torskens parringsrop. Det finnes ikke torsk lenger der vi skal spille, men kanskje vi kan inspirere dem ved å kalle på torskeåndene. Konserten er i samspill med torskeintallasjonen som jeg har laget sammen med kunstneren Anastasia Savinova, den flyter nå foran Munchmuseet men du hører ikke lydene før i kveld. 


Foto: Only Connect

Er du forresten kjent med det musikalske begrepet cod reggae?
— Haha, OK. Nå skal jeg si noe potensielt flaut. Jeg har kommet bort i sjangeren «cod reggae» fordi jeg siden jeg var liten har hørt på soloplatene til Paul McCartney, og han er mesteren av det som kalles «codtrocity» … Jeg vet at musikken er av tvilsom kvalitet, og siden jeg var 14 har jeg sagt at jeg hører på den fordi den er morsom. Men jeg vet ikke lenger. Jeg anbefaler McCartney II som et eksempel på … tja, codtrocity. 

Som bonus track på plate får du bare “the worst song ever in every way«.

Altså, her i NTT er vi ortodokse Macca-fans. Altså jeg mener totalt. Han spilte utrolig nok «Temporary Secretary» på konserten i Telenor Arena forleden år. Om du spiser fisk selv – hvordan foretrekker du den tilberedt og servert?
— Vanskelig. Kommer an på hvilken fisk! Mindre fisk liker jeg best på grillen.  Større fisk pleier jeg å la trekke.

Hvit fisk grillet på gata i Lissabon er nok min favoritt. Rent analytisk er dette et fascinerende prosjekt, og viser hvordan akademia og forskning kan være med å skape gripende og tankevekkende kunst. På et mer følelsesmessig plan, som en musiker som søker det intuitive, hvordan opplever du å «jobbe med naturen» på denne måten?
— Da jeg begynte å jobbe med materialet, hørte jeg bare på hundrevis av timer av torskeparring. Når jeg komponerer jobber jeg ofte med eksterne systemer, så torskens parringsrituale var jo et flott system med masse spennende regler. Men uten å ha brukt masse tid sammen med lydene uten å tenke på noe analytisk, kunne jeg ikke jobbet med materialet i det hele tatt. 

Du er medlem av landets fineste band Andreas Røysum Ensemble, og ga også ut en fascinerende plate med Katt Hernandez her om året som het Bei-Spiel Kartografi. Har du andre aktive prosjekter som vi kan få høre noe av fremover?
Det NYC-baserte ensemblet Cop Tears er et av mine favorittprosjekter. Vi spiller inn en ny plate om en måned- det blir min første reise tilbake til NYC siden Covid, så jeg gleder meg.
Så har jeg et par relativt nye prosjekter som jeg er veldig gira på. AUK trio med Henriette Eilertsen og Ferdinand Bergstrøm skal på en liten turné snart og da skal vi også spille inn en plate. Jeg er også med på en plate av Hans Kjorstad som kommer veldig snart. Den heter Avkjølingshistorie og det var en glede å spille den inn.

Den kommer faktisk allerede i dag, den er knallbra! Jeg kjøpte den på LP på et Motvind-arrangement nylig. OK, lykke til med torskene!

 

Hundre slags Mingus: Charles og månelandingen

Vær så god, alle sammen, her er to fyldige sitater jeg har lest noen ganger denne uka. De kommer fra Charles Mingus, som fyller hundre år omtrent på denne tida, og jeg fant dem for litt siden i John Goodmans fabelaktige intervjubok Mingus Speaks, som du blant annet kan låne på Deichman i Oslo

«Charlie Parker was a composer. It’s like Bach. Bach is still the most difficult music written, fugues and all. Stravinsky is nice, but Bach is how buildings got taller. It’s how we got to the moon, through Bach, through that kind of mind that made that music up. That’s the most progressive mind. It didn’t take primitive minds or religious minds to build buildings. They tend to go on luck and feeling and emotion and goof.” 

“I don’t want to be fooled anymore: I know when I’m out of tune, and I’ve done it intentionally and watch critics applaud. And that’s when avant-garde has gone too far. «Let’s see, here’s a B-flat seventh. I’ll change the chord from a B-flat major seventh, I’ve got an A-natural in B-flat; I’m gonna play a B-natural.» And I’ll get applause for it. Well, on the major seventh chord, that’s the wrong note. Now if the chord was not a major seventh and was a B-flat cluster, and if the chord is a row, then I can play all the notes. But [not on] a major seventh. I can play wrong notes in a chord if I want to sound wrong and have a clown band like—what’s that guy had a clown band? Shoots guns and all that?—Spike Jones. If you want to say Spike Jones is avant-garde, then we got some avant-garde guys playing, some Spike Joneses. (…) I don’t want to be so junglish that I can’t climb a stairway. I got to climb mountains all day long? We’re going to the moon, right? Well, I’m with the guys that wrote music that got us to the moon.”

Det jeg liker med intervjuet disse sitatene kommer fra, er at han åpenbart har et seriøst månelandings-kick. Hvem har ikke det en gang i blant? Andre steder i samme prat formulerer han seg riktignok med skepsis til musikk-teknologi – men de store sivilisasjonsfremskrittene står han ikke i veien for, liksom. Slik opplever jeg at Mingus liksom ofte roterer rundt sin egen akse når han forsøker å sette ord på musikken sin, og hva musikk bør være: både moderne og med en åpenbar aversjon mot plattheter om modernisme (som kanskje kommer tydeligst frem hver gang han snakker om begrepet “frijazz”). Han får ikke nødvendigvis sagt det rett ut, det er liksom alltid en uforklart rest, noe som klør, men han er fantastisk på å finne overraskende metaforer, på musikkens og livets mysterier. God’s got a funny soul, he plays like Charlie Parker, sier han i et intervju på slutten av livet. Mest av alt vil han bare være seg selv. Få musikere og komponister i denne musikken pleiet et lite langvarig og eksplisitt forhold til (selv)portrettet. “Portrait”, “Old Portrait”, “Self-Portrait in three colors”, “Myself when I am real”. Eller, selvsagt, selvbiografien Beneath the Underdog.  

Jeg har brukt den siste uken til å høre en del på musikken hans, alt fra den tidlige trioen med Tal Farlow og Red Norvo gjennom de modne mesterverkene på Atlantic og Impulse!, og frem til musikken han skrev og fikk fremført på slutten av sitt liv, rammet av ALS. Det er så mange Minguser det går an å forelske seg i, og som gjør ham til en figur som ikke helt ligner på noen andre. 

Du kan, som nevnt allerede, rett og slett bli glad i ham som intervjuobjekt, eller forfatter, både av selvbiografi og kortprosa (flere av titlene hans er jo små epigrammer). Som eggelikør-mikser, plateselskapsjef eller utvikler av toalett-treningsprogram for katter. Også om du ønsker å holde deg til det rent musikalske, er det også som om du kan, eller nesten må, velge, litt av gangen, aldri hele. Noen elsker ham som pianist, eller kanskje som vokalist. Som bassist har du både den unge, utradisjonelle virtuosen fra de tidlige innspillingene og den formidable rytmeseksjonfornyeren han ble i tospann med Danny Richmond

Noen vil hevde at bassisten har havnet i skyggen av komponisten Mingus – mens like mange kanskje vil hevde at det er motsatt. Sengeteppet er liksom aldri stort nok. Og om man skulle peke på én grunn til at det virker som at mange, med alle slags musikalske utgangspunkter, nettopp finner frem til hans musikk, uten at de av den grunn finner jazz som sådan, er det vel kanskje dette. På godt og vondt må man finne fram selv. Og derfor tenker jeg noen ganger at Mingus kanskje er den aller mest verdifulle avdøde giganten i jazzhistorien – om du oppsøker ham, har du liksom ikke noe valg, du tilnærme deg jazz som en personlig kunstform. Et felt der det ikke bare er lov, men kanskje også nødvendig å en gang i blant forkaste det vedtatt geniale og vende snuten en annen vei. 

På mandag, klokken 19.07 på Nasjonal Jazzscene holder vår gode kollega og jazzkjenner Johan Hauknes et foredrag om Mingus i anledning hundreårsdagen. Han opplevde selv Mingus fra første rad i Njårdhallen for litt over femti år siden, og vi må anta at både denne konsertopplevelsen, samt den legendariske konserten Mingus spilte i Universitetets Aula i 1964, setter sine preg på foredraget han skal holde. Det vil ikke bli hele Mingus, åpenbart – men det blir garantert Johans Mingus, og det er selvsagt mer enn godt nok. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Jaga Jazzist åpner Victoria-høsten

Jaga Jazzist sesongåpner Nasjonal jazzscene i Oslo med to konserter, fredag og lørdag 30. og 31. august. - Vi har den store gleden av å åpne høstsesongen med et band vi har ønsket på scenen siden vi flyttet inn på Victoria, sier direktør Øyvind Larsen.

Mandaljazz 10-årsjubileum - Cosmopolite 12. april 2024

Mandalitter og kosmopolitter

KONSERT: Frijazz, soul og kunstfreaks kler også de store norske scenene, som da Mandaljazz og Andreas Røysums bande med hell inntok Cosmopolite.

Meld deg på vårt nyhetsbrev