Kronikk

Jazzens betydning i storpolitikken

Hva har jazzen som gjør at tankene føres til demokrati og frihet? Den bestialske krigen i Ukraina tvinger tankene mot et glimt om jazz og rollen i tidligere stormaktkonflikter, skriver Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg i denne kronikken.

Kronikken ble først publisert i Adresseavisen 18. mars 2022. 

Som nylig mottakere av kongens heder for innsats innen jazz, undervisning og forskning, er det oppmuntrende og inspirerende å vite at Trondheim i dag har jazzmusikere som reiser verden rundt og presenterer musikk på internasjonalt høyt nivå.
Fra 1950-tallet har byen hatt et kreativt, sosialt og godt miljø som har fulgt med i utviklingen av jazzen og stadig tilført sjangeren nye impulser. John Pål og jeg har fra 1970-tallet til i dag vært og er en del av utviklingen, hvor det her bør understrekes at våre studenter og kolleger både på NTNU jazzlinja og musikkvitenskap, har spilt en avgjørende rolle. Vi er stolte og glade for hederen og tar ydmykt imot på vegne av hele miljøet.
Passende kunne da være at vi skrev om jazzen og utviklingen her i byen. Den bestialske krigen i Ukraina tvinger imidlertid tankene mot et glimt om jazz og rollen i tidligere stormaktskonflikter. Det er ikke første gang forholdet mellom Russland (tidligere Sovjetunionen) og USA har havnet i kalde kriger. I dag er temperaturen borte; det er en meningsløs krig – Ukrainas frihet og verdens orden står på spill.

Går vi noen år tilbake i tid, 1950-tallet, så ble amerikanske jazzmusikere en del av stormaktsspillet, og kultur var en viktig faktor. Amerikanske jazzmusikere turnerte i store deler av verden. Amerikanerne opplevde at de neppe kunne måle seg med Sovjetunionen når det kom til klassisk kultur. Å konkurrere med Bolsjoj-balletten og symfoniorkesteret i Leningrad, syntes nytteløst. Til gjengjeld hadde USA jazzen, et unikt kulturelt produkt skapt i USA, som ble beundret ute i den store verden.
USA hadde imidlertid et imageproblem i begynnelsen av 1950-årene. Man ville gjerne framstå som frihetens og demokratiets land, men borgerrettighetsbevegelsen utfordret det bildet når det viste seg at mange amerikanere ikke hadde de samme borgerrettighetene som resten av befolkningen.
Louis Armstrongs verdensturné i 1955 viste hvilket potensial jazzstjernene representerte. Jazz ble oppfattet som et symbol på USAs demokrati, og selv i de etablerte kommunistiske landene så Armstrong ut til å ha appell. Dette ble på den tiden kalt for jazzdiplomatiet. Armstrongs stjernestatus gjorde at han og musikere kunne krysse grensen fra øst til vest uproblematisk; vaktene fikk autografene og de ble vinket videre mot vest.
I sørstatene i USA fikk svarte musikere fortsatt ikke bo på de samme hotellene som de hvite. Det amerikanske utenriksdepartementet anerkjente imidlertid jazzen som kunst i sine utenlandsprogrammer, og jazzmusikerne ble dermed politiske aktører. USA hadde da fått et kort de kunne forhandle med; verdensturneene med jazzmusikere ble en stor suksess. Media gjorde at mange kunne oppleve denne livgivende musikken.

Martin Luther King sa i Berlin 1964: «…jakten på identitet blant amerikanske negere ble kjempet fram av jazzmusikere. Lenge før de moderne essayistene og lærde skrev om raseidentitet som et problem for en multikulturell verden, vendte musikere tilbake til røttene sine for å bekrefte det som rørte seg i sjelen deres.»
Musikk har vært med menneskene helt siden tidenes morgen, og den har en utrolig evne til å endre seg alt etter hvilken samfunnsform den utfoldes i. Under andre verdenskrig ble ikke Europas fascinasjon for jazz mindre, tross nazistenes forbud i radio og ellers strengt pålagte utøverrestriksjoner. Vokal improvisasjon (scatting) var forbudt, og saksofoner var ulovlige. Hitlers Tyskland betegnet jazz som «degenerert» musikk; i slike omgivelser ble altså jazzen omfavnet som Europas frigjøringsmusikk.

Hva har jazzen som gjør at tankene føres til demokrati og frihet? Kort kan sies at jazz er sanntidshandlinger mellom godt forberedte musikere. Det krever at hver deltaker har funnet sin selvstendige stemme og våger å bruke den. For at samhandlingen ikke skal bryte sammen må det skje «pragmatiske kompromisser»: En opplevd «feil» kan således bli ansats til en ny mulighet, og handlingene skjer umiddelbart og intuitivt.
God musikk er avhengig av kollektiv, empatisk samhandling. Refleksjonen om hva som skjedde, kommer etterpå – da omgjort til erfaring og ny kunnskap. Å handle slik betyr at kunnskapen skapes nedenfra, ikke ut fra et ferdigkonstruert kunnskapstre – ovenfra og ned.
Sosiologen Johan Asplund ordlegger denne grunnleggende demokratiske handlingen slik: « …jeg vet ikke hva jeg har sagt før du har svart, og du vet ikke hva du har sagt før jeg har svart». Bytter vi «sagt» med «spælt», viser det til musikalsk dialog, der begge parter er ansvarliggjort ved forventningen om åpne svar som grunnlag for «forhandlinger».
Med denne søkende og uforutsette måten å handle på, har jazzen evnet å tilpasse seg ulike kulturer og smeltet sammen med lokale musikktradisjoner. Improvisasjonen var nok en viktig grunn til at jazz fungerte så godt som kulturelt diplomati.
Innsikt og kunnskap synes å vokse nedenfra på en uforutsigbar måte. Det handler om vårt direkte, taktile forhold til verden – en type førspråklig erfaring som skjer i sanntid. Ord og begreper får sin mening i etterkant, og da i en betydning som sannsynligvis er mer innvevet i opplevd erfaring med de positive føringer dette kan ha for både musikk og samhandling ellers i livet.

Bjørn Alterhaug
John Pål Inderberg

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev