Now's the time

NTT: Sigurd Holes naturlige habitat

På ambisiøse Roraima skaper Sigurd Hole lydbildeøkologiske lyttergleder, Odd Gjelsnes og Losen har øret til Ukraina og resten av jazz-Europa mens det stadig knuffes på Kongsberg.

God fredag, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis om jazzen og omegnen. Det er en forferdelig uke for Ukraina, Europa og verden, og vi skjønner vel i grunnen godt om litt lett blanding fra musikk-verden kommer nokså langt ned på leselista nå. Jeg skulle gjerne hatt et “men…” bak den setningen, men det har jeg ikke egentlig. Vi har uansett samlet en håndfull saker vi syns er interessante, og som vi håper noen av dere har glede av denne uka. 

Vi starter som vanlig med en liten gjennomgang av liveopplevelser det er mulig å oppsøke de nærmeste dagene. 

1. Trommeslager Torstein Lofthus har denne vinteren satt i gang et stormløp på sosiale medier for å skape blest rundt Red Kites glødende og fremdeles nokså ferske jazzrock-kanonade Apophenian Bliss. Det viser seg at ingen nyheter og ingen band er direkte urelatert til denne skiva, om man tenker grundig nok over det. Vi berømmer den innsatsen, og lover å fortsette å lytte til Red Kites album, men i denne omgang virker det som den eneste riktige måten å introdusere konserten han spiller med Elephant9 på Victoria i kveld.  

2. Fire timer i Midtøstens tegn er det som loves når den nye konsertserien som lyder navnet Diwan – Arabisk-Persisk kulturkveld ديوان setter i gang på Riksscenen i Oslo. Vi kan stadig få høre mer av musikk fra denne regionen på byens scene, og det har vi i stor grad mange av musikerne som vi får høre her å takke for. Det fortjener lyttere! Fiolinist Inger Hannisdal, som har jobbet mye med arabisk musikk i sitt virke som musiker og komponist, og oud-spiller Shble Saleem presenterer ny musikk som de har skrevet sammen og som fremføres av dem og et fint ensemble med Marianna S.A. Røe, Jonas Cambien og Ellen-Martine Gismervik. Ellers får vi høre MAJÃZ (vi har intervjuet primus motor Saleh Mahfoud tidligere), poesi og det inviteres til å spille med. Helaften!  

3. Jazz på Gølvet på Blå sørger for fine, knirkete starter på lørdagen. 13.30 er et fint konserttidspunkt, spør du oss. Denne gangen er det kultskronksaksofonist Dag Stiberg (nylig MGP-aktuell med bandet TrollfesT) som står for det første lille settet, før pianist Guoste Tamulynaite spiller en konsert. 

4. DNA?AND! er et improvisasjonsorkester vi stadig kommer tilbake til, som lyttere og stundom som skribenter. I deres egne ord er de et et friimprov-kollektiv der ungdommer med Down syndrom eller psykiske utviklingshemminger spiller med profesjonelle musikere. Inni NTTs første nyttårsoppsummering kan dere lese et intervju vi gjorde med Bjarne Larsen, en av voksenmusikerne i bandet. Her skraper vi bare overflaten. Konsertene de gjør er begivenheter, gjerne med gjestemusikere. På Blitz i morgen har de fått med seg trommeslager Dag Erik Knedal Andersen, en av sin generasjons mest Seriøse Aktører når det kommer til fritt trommespill. Vi gleder oss – husk cash (på grunn av skepsisen Blitz har til det kontantløse samfunn, dette har ingenting med trommeslageren å gjøre). 

5. NY DATO! Konserten med den nye kvintetten til bratsjist Ellie Mäkelä, som vi anbefalte forrige uke, er flyttet til denne søndagen på Ila Brainnstasjon.  

6. Oddrun Liljas jobb som residerende kapellmester ved Kampenjazz får sin avslutning denne søndagen. Det skjer ved at hun har invitert med seg musikerne som sto for bestillingsverket OXIRA, skrevet for Parkteatret, på scenen. Det er laget som en del av Erlend Mokkelbost pågående Pekula-serie på Parkteatret. Det kan du lese et intervju om her, mens Oddrun har vi for eksempel snakket med her.

7. Den fantastiske tenorsaksofonisten Bjørn Johansen vies musikalsk oppmerksomhet fra sin navnebror, trompetist Tore Johansen, i Lillesalen til Oslo Konserthus på onsdag. Han har med seg kvartetten sin, og det ligger an til å bli en fin lillelørdag – for Johansens musikk bør man i grunnen alltid lytte litt til på. 

Sånn. Da går vi videre – vi minner som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her

 

Det finnes en dag for alt – og på Kongsberg kommer de tett i sommer 

Det skjer stadig ting på Kongsberg. Denne våren gjør Kongsberg Jazzfestival seg klar for sin første internasjonale jazzfestival siden 2019, og den første siden Kongsberg Gruppen i fjor høst kunngjorde at de avsluttet sponsorsamarbeid. Vi skrev en god del om striden rundt det samarbeidet i fjor. Er det smulere farvann fremover i byen? Mon dét. Denne uka kom nyheten om et stort arrangement, med arbeidstittel Kongsbergdagene, som skal legges to uker før årets jazzfestival. I styringsgruppen finner man representanter for Kongsbergs næringsliv og industri (inkludert, åpenbart, Kongsberg Gruppen og TechnipFMC), en rekke av dem gamle forkjempere og styremedlemmer for jazzfestivalen. 

Denne nyheten fikk Kai Gustavsen, tidligere festivalsjef for Kongsberg Jazzfestival, til å reagere på facebook. Han beskrev det rett og slett som “et angrep” på jazzfestival, og mener at arrangementet er “nitrist og egoistisk”. I dag utdyper han kritikken i et intervju med Laagendalsposten. Arrangørene sier på sin side at de slettes ikke ønsker å ødelegge for jazzfestivalen. Er dette rett og slett bare en helt vanlig festival, motivert av at folk ønsker at mer skjer i Kongsberg om sommeren? Eller er det et takk for sist etter den dype konflikten i fjor? Vi snakket med Håvard Fossbakken, kommunalsjef for attraktivitet og omdømme i Kongsberg kommune, som også deltar i styringsgruppen for Kongsbergdagene.  


Kongsberg Jazzfestival i 2019. Foto: Jørund F. Pedersen

Har man vært bevisst på utfordringene med å legge et stort by-arrangement så tett oppunder Kongsberg Jazzfestival, og kommunikasjonen som må til for å få det til å fungere?
– Ja, det har man absolutt. Kongsberg kommune har en tilretteleggerrolle, vi er eiere av byen og gaterommet, og vår jobb er å bidra til at gjennomføringen teknisk sett blir så god som man kan bli. Der har vi over femti års erfaring sammen med jazzen. Dette er et arrangement hvor handelsstanden ønsker å utvide virksomheten de har på forsommeren og sommeren – handelsdager, som er et uttrykk for et ønske om å ha flere fellesaktiviteter nå som pandemien er slutt. Industrien ønsker også å bruke den arenaen for sine aktiviteter, som de har rundt året. Det er riktig at dette ligger tett opp på jazzfestivalen. Når det er to arrangementer tett på, er det nødt til å bli en total som går i pluss, de kan ikke spise av hverandre. Vi har vært opptatt av at det skal være god dialog, og det opplever vi at det er, sammen med den daglige ledelsen på jazzfestivalen. Vi ser at bekymringer blir dratt fram, og det må være alles ansvar at de løses på best mulig vis. Det må ikke bli to musikkfestivaler som ligger så tett på hverandre, og det opplever vi heller ikke at er hensikten. 

Når du snakker om at Kongsbergdagene blir en arena for industriens aktiviteter, så er det nærliggende at det også gjelder arrangementer mange av byens aktører har samkjørt med jazzfestivalen tidligere.
– Det har jo det vært en god tradisjon for lenge, og jeg oppfatter i hvert fall fra jazzens side at det fortsetter med heftig styrke. Vi skal bidra til å tilrettelegge også. Under jazzfestivalen er det selvfølgelig også gode ringvirkninger for det lokale næringslivet, det kommer aktører og tilreisende utenbysfra. Men så har det for den lokale handelsstanden vært viktig å ha sin aktivitet, og den er ikke utelukkende lagt til jazzen tidligere. Det er snakk om “nattåpent” og andre typer arrangementer du ser i en rekke byer. Det er behov for å ha en fest denne sommeren, og det er noe vi har planlagt i et års tid, uavhengig av debatten om Kongsberg Gruppen og jazzfestivalen. Det er åpenbart at den debatten har gjort at det for KOG har oppstått et behov for å finne en arena for sine arrangementer på denne tiden av året. Men jeg opplever at det har vært en prosess mellom KOG og jazzen ble løst på en skikkelig måte. Så hvis spørsmålet er om dette er et “takk for sist”, er det i hvert fall ikke et tema som vi er blitt presentert for.  

 En som opplever det som ødeleggende er i hvert fall Kai Gustavsen, den forrige festivalsjefen. I et facebook-innlegg i går gikk han langt i å skildre det som ren sabotasje.  – Skulle det blitt arrangert en “mot-festival”, hadde vi hatt et problem. Men ingen har tatt initiativ til det, og da tenker jeg at vi tåler diskusjonen. Hvis noen uttrykker bekymring og uenighet, så tåler vi det. Det er ikke noe bærekraftig samfunn som ikke kan ha en real debatt om slike ting. Vi puster med magen, så evaluerer vi, så forsøker vi å rette opp, gjennomføre, og så evaluere igjen. Det er ingeniør-måten å gjøre det på. Når det er to initiativer tett på hverandre, har vi tilnærmingen at 1 og 1 ikke blir 2, men aller helst 11. 

Men hvordan, i praksis, kan man ha en slik tilnærming?
– Jeg opplever at jazzfestivalen jobber godt med sin strategi om å fortsette å være en av Europas beste jazzfestivaler. Tegnene vi får fra dem, er strålende. Også er jo det andre som skjer også uttrykk for et ønske om å dra veksler på arrangementskompetansen som jazzfestivalen står for, det kan bli god kobling av. Jeg heier på det, så lenge alt blir inkludert ordentlig underveis. 

 

Ragnhild Menes vil ikke lage en “særingfest” på Kongsberg


Ragnhild Menes. Foto: presse

I forbindelse med slippet av nyhetene om Kongsbergdagene var festivalsjef ved Kongsberg Jazzfestival, Ragnhild Menes positiv til aktivitet, men advarte mot at et slikt stort arrangement kan skape usikkerhet for festivalen om det avholdes like før. Vi kontaktet henne for å utdype. 

Hvor lenge har dere kjent til planene for Kongsbergdagene i år?
– Vi ble informert om at noe var på gang i starten av januar, og har gradvis fått vite mer om planene.  Vi har gitt våre innspill og synspunkt underveis, og vært tydelige på at vi synes det er uheldig at det skal ligge så tett inntil jazzen, og at det er viktig at store arrangementer i en liten by som Kongsberg ikke slår hverandre i hjel.

Mye av byens industri legger arrangementer til Kongsberg Jazzfestival vanligvis. Påvirker dette den delen av festivalen?
– KOG har vært åpne om at de ønsker å legge sine arrangementer til et annet tidspunkt enn festivalen. Om det påvirker mye utover dette vet jeg ikke ennå, men vi planlegger fortsatt arrangementer under festival for både lokalt og regionalt næringsliv.

Er det i så fall noe dere regnet med etter bruddet med KOG som hovedsponsor?
– Vi har vært åpne til KOG om at vi ønsket å fortsette å tilrettelegge for deres arrangementer under festival, uavhengig av om det var en sponsoravtale eller ikke. Men vi respekterer også at de velger annerledes. 

Dere sier at dere «har vært ærlige med arrangementskomiteen om at det selvsagt kan skape usikkerhet for oss at det arrangeres et så stort arrangement så tett opptil jazzfestivalen» – hva slags respons har det fått fra arrangørene av Kongsbergdagene?
– Tidspunktet har jeg ikke opplevd at det har vært noe ønske om å revurdere fra arrangørene. Men arrangørene av Kongsbergdagene er opptatt av at arrangementene skal ha ulik identitet og til dels ulik målgruppe. Jeg håper det også viser seg i handling, ved at vi for eksempel ikke får store gratiskonserter og lignende rett før festival. Det vil undergrave ikke bare jazzfestivalen, men også andre arrangører i byen, som nå også jobber iherdig med å få publikum til å kjøpe billetter igjen etter to år med pandemi.

Har du noen tanker om hvordan, helt konkret, disse to arrangementene kan løfte hverandre opp, i stedet for å være et hinder for hverandre?
– Det er fantastisk at det er ambisjoner om å få til store ting i byen. Og det er jo et reelt behov for at det skal skje mer her. Hvis summen av arrangementene gjør at Kongsberg blir et mer attraktivt sted å være på sommeren for både fastboende og tilreisende fordi det skjer noe der over en lengre periode, er det positivt. Men jeg tror det er en oppfatning det vil ta lang tid å bygge opp. Jeg forventer også at de mektige aktørene som står bak Kongsbergdagene gjør alvor ut av det de sier om at de to arrangementene skal forsterke hverandre. Jeg har utfordret dem på hvordan de konkret mener at jazzfestivalen skal komme forsterket ut av dette. Jeg håper også de vil vise en tydelig vilje til å fortsette å bruke festivalen, og oppfordre sine ansatte til å gjøre det samme. Utover dette har jeg en grei dialog med alle involverte. Jazzfestivalen har ingen tro på å ha en uforsonende og konfliktfylt tone med arrangørene av Kongsbergdagene.

Hvordan opplever dere ellers at forberedelsene til festivalen går? Da tenker jeg både på bookingarbeidet, men også samarbeidet med byen og festivalens mange funksjonærer.
– Vi er i rute med planlegging og vi nærmer oss ferdigstilling av programmet. Vi opplever også at vi har en god dialog og godt samarbeid med alle aktørene i byen som vi trenger for å få til en god festival; spillestedene, utestedene, hotellet, museet osv. Mitt inntrykk er at alle gleder seg vilt til festivalstemning igjen. Vi har en sterk og lojal organisasjon hvor særlig våre frivillige gruppeledere er sentrale. Vi er selvsagt spente på hvor lett det blir å rekruttere funksjonærer i år. Det tror jeg ikke handler om Kongsbergdager eller sponsorsak, men om gjenreisingen etter pandemi og eventuelt nye vaner hos folk.

Et element som også preget KOG-runden var en diskusjon om festivalens kunstneriske veivalg, og størrelsen på festivalen. I løpet av året som har gått har dere også fått reaksjoner på å ikke planlegge for 12.000 mennesker på Kirketorget – i Laagendalsposten ble det tolket som en senking av ambisjonsnivået. Det jeg lurer på er – kan dette inntrykket ha bidratt til Kongsbergdagene, og ser man kanskje på en «spissing» her, hvor festivalen justerer størrelsen sin og hvor et arrangement som Kongsbergdagene faktisk gjør at man ikke trenger å sette folkefestbehovene i høysetet?
– Jeg har opplevd at det har vært en oppfatning hos noen, kanskje særlig i kjølvannet av sponsorsaken, om at festivalen har tatt et tydelig retningsvalg om å bare bli en «særingfestival». Jeg mener det er feil. Vi skal fortsatt ha ett bein i jazzen og ett bein i folkefesten – og ett bein i særingfesten. Summen av dette er hva som gjør Kongsberg Jazzfestival. Det ene blir ikke det samme uten det andre, og motsatt. Når det er sagt, er vi åpne om at vi er nødt til å se på justeringer i både volum og risiko i årene som kommer. For meg handler dette også om hvordan publikumsopplevelsen på Kongsberg Jazzfestival kan bli best mulig, uavhengig av om du er mest interessert i konsertene på Smeltehytta, på Kirketorget eller bare liker å sitte i Festivalgata og drikke øl. Vi står i en brytningstid på alle måter. Og det kan også gi muligheter.

 

Sigurd Holes lydbildeøkologi

Sigurd Hole. Foto: I. J. Biermann

Kontrabassist, komponist og tenker Sigurd Hole, kjent fra mange sammenhenger i norsk jazz det siste tiåret, har nettopp beriket CD-butikkenes hyller med en særdeles flott utgivelse på eget selskap, kalt Roraima. Dette er en ambisiøs videreføring av hans bestillingsverk for Oslo World i forfjor, en gripende multimediaforestilling om naturens og menneskehetens uheldige utvikling, men også om håp for ny samhandling. Denne musikken ble fremført med en rekke av landets fremste musikere, og det var en glede å få tak i Hole i sakens anledning.

Du har som norske musikere flest vært veldig aktiv i årevis, med forskjellige  band, solokonserter, turneer, utgivelser og konsertserier. Men det har vært stille fra deg en periode. Har du tatt det mer piano under pandemien?
— Pandemien har på så mange måter vært en roligere tid for de fleste, så også for meg. Jeg føler meg privilegert som har fått lov til å reise verden rundt i mange år både med egne prosjekt og som del av ulike ensembler jeg har vært med i – det har vært fantastisk! Reisene og møtene med ulike kulturer og publikum rundt i verden er noe jeg alltid vil huske tilbake på som en stor berikelse i livet. Samtidig er det vel litt slik at alt har sin tid. De siste årene før pandemien kjente jeg ofte på at livet på veien ikke lenger tiltalte meg i like stor grad som før. Musikken og konsertene, ja! – men all tiden det tok totalt sett, all reisingen, føltes ikke lenger riktig for meg. Jeg tror det henger sammen at jeg i denne perioden både etablerte meg med familie og fikk barn, og også med et stadig sterkere ønske om mer tid til å utvikle egne kunstneriske idéer. Mer tid til komponering. Og klimakrisen har også en plass i det hele, den vanskelige avveiningen rundt turnévirksomhet og CO2-avtrykk som jeg har brukt mye tid på å filosofere over. Resultatet har blitt en blanding av å oppsøke miljøvennlige reisemåter når jeg først reiser, og å reise mindre totalt sett – noe jeg kan leve med rent økonomisk siden jeg har flere bein å stå på. Musikken min skal fortsatt reise ut i verden med meg, men i litt mindre grad enn før. På bakgrunn av disse ulike faktorene hadde jeg før pandemien kom tatt et valg om å være mer i ro rent fysisk, og å fokusere mer på skapende arbeid. Man kan kanskje si at dette valget fikk en utilsiktet «flying start» da alt stengte ned… 

Men det var vel vanskelig å bare sitte der helt i ro også …
— I 2020 ga jeg jo ut solobassalbumet Lys / Mørke, med solokonsert i Carnegie Hall og det hele. Selv om jeg allerede hadde siktet meg inn mot et roligere liv hadde jeg omfattende turnéplaner både med solokonserter og med trioen min dette året. Slik ble det ikke. I stedet fikk jeg plutselig massevis av tid til å fordype meg i bestillingsverket for Oslo World, noe jeg er veldig glad for. Dette arbeidet ble etter hvert en altoppslukende prosess. Etter at verket var urfremført i slutten av oktober unnet jeg meg en velfortjent ferie. Så begynte arbeidet med å lage albumet som nå er ute, parallelt med at jeg i 2021 også komponerte flere nye verk for ulike besetninger. Det har blitt ny musikk for kontrabassorkester, ny musikk for ny trio med fiolin, cello og kontrabass, ny musikk for trioen min, nytt solorepertoar, et nytt verk for kontrabass og baryton-stemme, musikk til et nytt samarbeidsprosjekt med Arve Henriksen – ja, det har blitt en hel del, dette! Kanskje har ikke disse siste to årene vært så rolige som det ser ut utad – jeg har riktignok vært mye i ro, men samtidig skapt mye nytt. Det har vært fint! Så er det et privilegium å kunne drive sin egen konsertserie slik jeg gjør med Morgenkonsertene både i Oslo og på Hamar. Her kan jeg både lage konserter med band og musikere jeg elsker å høre på, jeg kan spørre pent om å få spille med de som kommer av og til – og jeg kan urfremføre egne verk for ulike besetninger. Det kjennes alt i alt ut som om jeg er på riktig sted slik livssituasjonen er nå. Tid og rom til å utvikle nye idéer, ikke nødvendigvis satse alt på å drive frem enkeltprosjekt men snarere omfavne en bredere output i mange ulike konstellasjoner. Det er deilig å kjenne at det ikke er mangel på idéer til ulike klangverdener som jeg har lyst til å utforske – både alene og sammen med andre. En viktig del av utforskningen er naturligvis å spille musikken, det vil jeg aldri gi opp – jeg føler meg først og fremst som musiker – men trives godt med en jevnere fordeling av utøving og komponering. 


Yanomamienes talsperson, shaman Davi Kopenawa. Foto: Rainforest Foundation Norway ISA Brazil

Et av disse prosjektene kan vi nå nyte fruktene av i albumform. Hva var inspirasjonen bak Roraima?
— For noen år siden så jeg en dokumentar som handlet om en av verdens eldste geologiske formasjoner, platåfjellet Monte Roraima lengst nord i Amazonas. Dokumentaren fascinerte meg, og inspirerte meg til å lære mer om Yanomami-folket som bor i denne delen av regnskogen. Så kom 2020, og et gammelt spøkelse ble vekket til live: det dødelige møtet mellom urbefolkning og pandemier. Da jeg fikk i oppdrag å lage et bestillingsverk for Oslo World, lot jeg det jeg hadde lært om yanomamiene bli min innfallsvinkel i verket til festivalens hovedtema for 2020: solidaritet. Store deler av Yanomami-stammen bor i områder preget av illegal gruvedrift, avskoging og skogbranner. I tillegg ble de hardt rammet av viruset, som de kom i kontakt med gjennom illegale gullgravere i regnskogen. Jeg føler at alt dette er så innmari urettferdig, at de av oss her på jorda som virkelig evner å leve et liv i sann solidaritet med naturen stadig trues av den industrielle verdens langt mindre solidariske forhold til sine naturlige omgivelser.

Hvordan kan du omforme dette engasjementet til kunstnerisk handling?
— I musikken jeg har laget, blir dette dystre bakteppet blant annet representert ved lydopptak av regnskogen av den amerikanske lydbildeøkologen Bernie Krause. Krause har gjennom de siste 50 årene gjort en enorm samling opptak av ulike naturlige habitat rundt om i verden. Gjennom årene ble det vanskeligere og vanskeligere å finne lyden av sunne og friske habitat, og med ett var en ny økologisk disiplin etablert: lydbildeøkologi, eller soundscape ecology. Bernies forskning viser at selve lyden av et habitat kan si utrolig mye om dets tilstand. Alt dette blir et slags lydlig «bevis» på vår negative påvirkning på resten av livet på jorda. Lyden fra naturen forsvinner takt med tapet av biologisk mangfold og habitat. og denne tematikken er en inspirasjon i musikken på mange måter – også direkte i kraft av rene musikalske idéer. Fra Bernies opptak ved Yanomamienes territorier har jeg blant annet transkribert lyden av fuglen Red-billed toucan, rødnebbet tukan, som utgangspunkt for flere komposisjoner. Dette er art som er rødlistet som sårbar og truet av utryddelse. 

En annen viktig inspirasjon i musikken er yanomamienes fargerike skapelsesberetning og deres spirituelle forhold til regnskogen som beskrevet av deres talsperson, shaman Davi Kopenawa, i boken The Falling Sky. Det var en sterk opplevelse å lese denne boken i et nedstengt Oslo i april 2020, og jeg ble berørt av å lære om et forhold til naturen basert på en dyp respekt gjennom et gjensidighetsprinsipp som kan minne om nestekjærlighetsbudet – ikke bare mellom mennesker men mellom mennesker og alt annet liv på jorda. Ingen er viktigere enn andre, alle handlinger får konsekvenser for alle – og man må pent oppføre seg deretter for å leve sammen i balanse. Hvis man ser på den vestlige verdens framferd de siste 500 årene, kunne det ikke vært stort annerledes. Jeg tror vi må spørre oss hvorfor dette har blitt slik – hvorfor denne forskjellen? Og ikke gi oss ved svar som «teknologi og survival of the fittest» et cetera. Vi må tørre å grave dypere, og belyse det vi finner fra så mange sider som mulig. Vi må være både nysgjerrige og kritiske til de deler av vår historie som har brakt oss dit vi er kommet i dag! Hva kan vi lære av det vi finner at er våre feil? Og like viktig: hva kan vi lære av de som har gjør ting annerledes enn oss? 

Du gikk ikke inn i dette alene. Hvordan valgte du ut musikerne til dette prosjektet, underveis i komponeringen?
— Både ja og nei. Jeg hadde helt fra starten en klar idé om at Frode Haltli skulle være med. Tror det skyldtes at jeg lyttet vanvittig mye til hans tidløse utgivelse Vagabond Blu på det tidspunktet, spesielt komposisjonen «Ein Kleines…» av Aldo Clementi. Det er et sakteflytende flettverk av klanger og melodier som utvikler seg meget langsomt, nesten som en stille elv. Jeg ville skrive noe som liknet på dette, noe som var like vakkert! Det klarte jeg ikke, og i stedet for at Frode ble den rolige elven i musikken endte jeg opp med å skrive blant annet en hel del hurtige bevegelser for ham, kanskje en slags avreagering på at jeg ikke fikk til det jeg først hadde tenkt? Det paradoksale er at han likevel endte opp med å bli et slags lim i musikken gjennom disse bevegelsene. 

Hvordan harmonerer disse musikerne med naturen i musikken?
— Jeg må fortelle om hardingfela og fuglen jeg nevnte! Da jeg lyttet til Bernie Krauses lydopptak av regnskogen, var det en fullstendig overveldende opplevelse. En tidvis ugjennomtrengelig vegg av fugler og insekter, intenst og vakkert. Plutselig var det en fugl som skilte seg ut i mengden – men en helt tydelig tonalitet og klokkeklar pitch. E – F# – H. Hele tiden samme rytme og samme intervaller. Disse tre tonene danner utgangspunktet for flere av de ulike temaene og groovene i verket, og passer jo meget godt til det vanligste hardingfelespillet, H – E – H – F#. Derfor fikk Helga Myhr æren av å spille hovedtemaet først i stykket, etter at jeg selv hadde antydet det i samspill med fuglene på opptaket fra regnskogen).
Sett i en større sammenheng kan man si at strykerne som er med – fiolin (Håkon Aase), hardingfele (Helga Myhr) og cello (Tanja Orning) – er en slags naturlig klanglig utvidelse av kontrabassen. Og de har også en klar visuell funksjon i musikken. Mens jeg lyttet til opptakene av regnskogen fikk jeg ofte et slags bilde av strimer av lys ned gjennom bladene og greinene på trærne i regnskogen. Strykerne er åpen måte dette lyset, i hvert fall i deler av musikken. Per Oddvar Johansen fikk mange ulike oppgaver. Verket har en rik slagverkstemme med trommesett, gong, gran cassa og vibrafon med mer, og er både regnskogens hjerteslag, regnets tromming mot løvverket og skogsåndes – xapiri – dans. Trygve Seim og hans saksofon er sangen fra de urgamle sangtrærne, amoa hi.

Dette kan jeg se for meg.
— En annen viktig ting var at jeg ville ha musikere som både var sterke improvisatører og solister, og gode ensemblemusikere – og gjerne med ulik bakgrunn fra både jazz, folkemusikk og samtidsmusikk. Synes at vi lyktes godt med denne musikalske smeltegryteidéen, og det er med på å gi musikken mange ulike farger og teksturer. Alt i alt kan man si at jeg komponerte sammensetningen av ensemblet før jeg komponerte musikken, på bakgrunn av både visuelle og klanglige idéer fra verkets inspirasjonskilder.

Det er utstrakt bruk av naturlyder og dyr her – både som en slags fornemmelse langt bak i musikken eller som et drivende element. Kan vi lære oss et bedre samspill med naturen?
— Ja – her mener jeg bestemt at vi har mye å lære, ikke minst av urbefolkningen. Jeg tror vi trenger nærmest en kollektiv bevissthetsendring hva gjelder vårt forhold til naturen hvis vi skal ha en sjanse til å redde livet på jorda. Utslippskutt og lavere forbruk er viktige praktiske løsninger på problemet, men hvis vi ikke søker endring på et dypere plan er jeg redd vi vil havne i uføret uansett. Vi kan ikke fortsette å tro at vi kan regjere over naturen, bruke og kaste den for vårt eget velbehag. Dette har urbefolkningen skjønt på en helt annen måte enn oss. De har beskyttet livet, ikke fordi det er vakkert, men fordi de ser at alt henger uløselig sammen og at alle er avhengig av hverandre. Vekst er vekst, uansett om den er svart eller grønn. Den trenger naturressurser for å vokse. Det iboende vekst-mantraet som styrer verdensøkonomien og dermed våre liv er ødeleggende for livet på jorda på lang sikt. Problemet er at vi har vekst for vekstens skyld. Den styrer ikke etter menneskelige behov, men etter avkastning. Verdensøkonomien har en vekst på ca 3% pr år. Dette regnes som en sunn økonomisk vekst, og er noe man ønsker å opprettholde. Det høres kanskje ikke så mye ut, men husk at det er eksponentiell vekst. Hvis man ser på verdensøkonomien i år 2000, som allerede da må kunne sies å være av en anselig størrelse, betyr 3% vekst hvert år en verdensøkonomi som er 20 ganger større ved utgangen av århundret enn hva den var i 2000. Pluss på et århundre til, og den er 370 ganger større. Enda et århundre, og den er 7000 ganger større! Når skal de som bestemmer, fullstendig uavhengig av politisk tilhørighet, begynne å snakke om dette? Mener de at vi skal styre mot en slik utvikling, eller tenker de at det kan være lurt å se etter en annen måte å organisere økonomien på? For meg er det ikke tvil om at det behøves en helhetlig strukturell omlegging. Vi har ingen tid å miste, og må klare å ha to tanker i hodet samtidig: umiddelbare løsninger, og langsiktige og dyptgående endringe, samtidig som vi fordeler ressurser og muligheter mye jevnere.

Ja, men hvordan?
— Mange kloke hoder, både filosofer, økonomer, biologer, antropologer, tenker mange kloke tanker om dette – en av dem er den økonomiske antropologen Jason Hickel. Det å lese hans bok Less is More (som ble kåret til en av årets bøker av Financial Times  i 2020) ble nesten som en slags åpenbaring for meg. I boken gjør han rede for helt konkrete tanker og idéer, som ikke bare er hans egne men som er tuftet på forskning og tenkning fra en lang rekke ulike fagfelt, og som kan bringe verdensøkonomien i balanse med naturen. Dette gav meg et nytt håp om at vi kan klare det! Hickel viser også til urfolks forhold til naturen som selve grunnlaget for en slik omstilling. At vi må gå inn i denne materien på en helt annen, og mye dypere måte. Dette handler om mye mer enn hvor mye CO2 som finnes i atmosfæren, det handler om hvem vi er. Det var både uventet og oppløftende å finne en som snakket om de samme tingene som seg selv satt og skrev i bookleten til min nye utgivelse, fra et helt annet utgangspunkt enn meg. Jeg tok kontakt med Jason, og resultatet ble at flere utdrag fra boken hans hvor han snakker nettopp disse tingene ble en del av albumets liner notes.


Foto: Knut Bry

Jeg var tilstede på konserten i Jakobskirken, og den var veldig flott, men fremstår enda mer detaljert og gripende på denne utgivelsen. Man hører ditt spill bedre også. Er det noen ganger slik at opptaket kan være større enn selve livehendelsen?
— Hehe, så bra at du hører meg bedre nå – husker du skrev i en anmeldelse av konserten at jeg av og til ble litt borte i jungelen. Kanskje er det noen ganger som du sier.? Lyden som kommer ut av høytalerne vil jo høres annerledes ut enn lyden man opplever på konserten –  man kan gå nærmere på et vis. Musikken har en stor detaljrikdom, og egner seg kanskje derfor godt til en slik type nærlytting.

Samtidig er du blant de norske musikerne som klarer tenke godt på hva en utgivelse skal innebære. Det er et flott hefte i denne her også. Er det ikke fortvilende at det er få steder å få solgt en ny CD i dag. De få gjenlevende butikkene er ofte LP-orienterte. Eller er det håp for opplaget?
— Jeg er nok ingen god forretningsmann.. elsker å lage slike gjennomarbeidede utgivelser, hvor jeg gjerne skriver både 10 og 20 og 30 sider i bookleten, lager en fin innpakning og så videre. Og det er jo egentlig alt for dyrt å trykke. Men jeg ser på selve utgivelsen og alt den er som et eget kunstverk i seg selv, det er ikke bare lyden, det er hele greia – måten lyden presenteres på. Håpet er vel at noen skal synes det er fint, og ville kjøpe det. CD ble det mest nærliggende formatet her, da kunne jeg representere verket slik jeg ville – som en uavbrutt lytteopplevelse, som en konsert. Apropos bærekraft, så kan man kanskje lett tenke at det må da være mer bærekraftig å lytte til musikk på internett, i stedet for å trykke en hel haug med fysisk opplag av ymse sort..?  Dette leste jeg en studie av for en tid tilbake, og det er nok ikke nødvendigvis slik. Mye tyder på at alle ressursene, all energien, som går med til å holde liv i Spotify og andre strømmeselskapers servere nok spiser en minst like stor del av naturen som CD-er og LP-er fordi veksten –  mengden musikk hver enkelt av oss konsumerer nå sammenliknet med før gjennom strømming – veier opp for utslipp fra trykk av fysiske produkter. Det er nok en del usikre variabler her, men det blir spennende å se mer forskning på dette i fremtiden. Alt henger sammen, alt kommer fra noe.

Til slutt det uunngåelige. Det er skremmende scener på TV og nyheter nå. Hva kan musikken bidra med utover å døyve smerten?
— Det hjerteskjærende å se scenene som utspiller seg i Ukraina, Putins rå maktbruk og mangel på empati skremmer meg. Kan mennesket noensinne utvikle seg til en virkelighet bortenfor krig? Det er lett å miste motet i en verden som rommer slike menneskelige lidelser, og som også rommer pandemier, klimasammenbrudd og utryddelse. Men vi kan ikke gi opp håpet. Musikk, og all kunst, kan døyve smerten, og kan også åpne opp for nye måter å se verden på. Davi Kopenawa sier så vakkert i boken The Falling Sky: “You fly in dream, very far from your house and your land, on the xapiri’s paths of light. From there, you can see all the things of the sky, the forest, and the waters that the elders could contemplate before you. “ Jeg tror vi trenger nye drømmer for fremtiden, nye drømmer om hva mennesket kan være og hvordan vi kan leve bedre sammen både med hverandre og resten av jorda. Jeg tenker at kunsten har sin rolle å spille i dette på flere måter, både som et kritisk blikk på samtiden, som trøst, og som en kime til håp.

 

Glass, glødende jern


Foto: Magnus Skavhaug Nergaard

Den fabelaktige norske knotte-impro-duoen Propan, som består av sangerne og knotterskene Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen, kommer med hele to album i år. De har holdt en bemerkelsesverdig energi gående siden oppstarten i 2011.

De har to flotte album under beltet fra før, hvem glemmer vel andrealbumet Trending med låten «Berlin Clubbing» som fanget vibben av å høre dunk-dunk musikk inne fra toalettet på klubben, en helt egen følelse av frakoblet tilstedeværelse. Propan går i en litt annen og mer meditativ retning på kommende ukes utgivelse Loom, som tidsriktig nok kun blir tilgjengelig som en limited edition kassett og digital nedlastning på Bandcamp. Det er selskapet Greater Lanarkshire Auricular Research Council (GLARC) som utgir herligheten. Det er nesten så de går i en unplugged retning her på Loom, med mye bruk av de herlige stemmene de er i besittelse av, høye frekvenser av fingerspilling på glass, diverse keramiske gjenstander og perkusjonsting som blir behandlet. Den som var i rommet da Garner spilte på en klase med teltplugger i fjor, glemmer det aldri. Hvilken lyd! Liknende taktile følelser er det manga av i de 17 sporene på denne kassetten. Under vinterferien ropte min tante Siri inn til naborommet for å spørre om hva slags lyder det kom fra meg – var det musikk? Svaret er et utvilsomt JA, under disse utforskningene av rom og lydlige flater oppstår den lifligste musikk i vakre og underliggjørende improvisasjoner, ikke minst fra de totalt egne stemmebåndene deres. Sagstuens husky tone kan gjenkjennes gjennom de frodigste av lydbilder, så også i disse mer intime forholdene.

Propan: Loom Greater Lanarkshire Auricular Research Council (GLARC), utgis 1. mars, f.eks her.

 

New conceptions of Ukranian jazz


Pokaz Trio. Foto: Tanu Muino

Selvfølgelig er det jazz i et stort land som Ukraina. Det er bare ikke så lett å få øye på det i viraken av all nordisk, tysk, britisk og amerikansk musikk vi som regel konsentrerer oss om i det norske kretsløpet for jazz. Da kan kan alltid stole på Odd Gjelsnes fra det viktige selskapet Losen Records, som ufortrødent, fra år til år, utgir en mengde norsk og europeisk jazz som ikke alltid stjeler de største overskriftene her hjemme. Gjelsnes, som vi også har intervjuet tidligere, har også klart å se mye mot øst i sin utgivelsespolitikk. Forleden år utga han den moderne pianojazztrioen Pokaz Trio og albumet Kintsugi, ledet av pianisten Andrew Pokaz fra Odessa (ikke glem det tidlige Bee Gees albumet av samme navn). Pokaz kommer fra en stor familie av musikere. Bestemoren var pianolærer ved den viktige Stoliarsky Music School i Odessa. Bassisten Vitaliy Fesenko er uteksaminert fra Nezhdanova Music Academy i samme by. Trommeslager Yakov Taruntsov har også musikk-akademisk bakgrunn med piano og perkusjon fra Odessa Musical College. Alle har brukt sin musikalitet i mange forskjellige sammenhenger rundt om i Europa.Det er teknisk og følsom Farris-jazz, som vi kaller det her i NTT, full av ambisjoner og sprut og lyriske drag, som går inn i et post-Mehldau landskap, med aner tilbake til slavisk folkemusikk og folkekultur fra Bessarabia i kutt som «Slavonic Dance», og utforskning av rytmemønstre fra drum’n’bass i mer heftige «Spark». Dagene vi er inne i nå er en trist men riktig anledning til å snakke med Gjelsnes om hans arbeid med Losen og musikk fra øst.

Kan du fortelle litt om denne trioen og hvordan du kom i kontakt med dem? Du jobber mye med jazz fra den delen av Europa.
— Jeg traff dem på JazzAhead i Bremen for noen år siden og likte både folka og musikken. Plata er knallfin. Det er litt absurd og vondt å følge dem nærmest fra time til time på Facebook nå. Det samme med Moskva-trioen LRK Trio som er nærmest knust og forbannet på sin «leder» på grunn av det som skjer. Jeg har i mange år jobbet med fine musikere fra Russland og blitt godt kjente med mange av dem. De er jo ikke i noen umiddelbar fare, men de har det ikke godt nå. Jeg merker at jeg også er uendelig trist. Jeg har jo oppdaget St. Petersburg, som jeg rangerer som verdens kultur og matby. Og jeg har da vært litt rundt i verden. De fineste restaurantene med den beste maten til en nifst lav pris. Jeg har vært der to ganger etter invitasjon fra arrangørene av messen/festivalen Jazz Across Borders. Det er mange år siden jeg ble kjent med Dina Nurgaleva i Magnetophone Music, Moskva. Min interesse for russisk musikk går helt tilbake til ungdommen. Det er de som arrangerer Jazz Across Borders i St Petersburg en gang i året. Jeg har vært eneste selskap fra Norge på denne festivalen og jeg blir behandlet som en konge. Blir hentet på flyplassen i limousin og har sjåfør under festivalen. Jeg får besøkt de fineste teater i byen og blir vartet opp med den fineste maten og får så mye vodka jeg orker å drikke. Uff – ikke så mye av det… Blitt intervjuet i russisk TV og blir nærmest presentert som redningen for at russisk jazz blir presentert i utlandet. Litt absurd, men jeg klarer fint å nyte det også. Da jeg hadde Losen Records label night på Nasjonal jazzscene for tre år siden hadde jeg invitert LRK Trio. Det kom 6 personer fra den russiske ambassaden, med enda mer vodka og tilbud om at jeg måtte ringe ambassadøren når jeg skulle til Russland for å slippe unna alt papirarbeidet for å komme inn. Der hadde jeg LRK Trio, Lorenzo De Finti Qrt og Steinar Aadnekvam Freedom Trio. Ingen norske journalister fant dette interessant nok til å komme for å dekke dette. De publikummere som kom var over seg av begeistring. Det ble mye Russland her nå, men det er jo dette som førte til at jeg kom i kontakt med Pokaz Trio. Dina har alle russiske vasallstater som sitt nedslagsfelt og tipset meg om Pokaz Trio.

Vil du si at det er noe som karakteriserer jazz fra Ukraina i dag eller tidligere tiår? Noen forbindelse til folkemusikk eller et mer moderne jazzuttrykk?
 — Jeg kjenner vel bare Pokaz Trio fra Ukraina. Har hørt et par andre ting, men det hadde ikke denne kvaliteten. Andrew Pokaz har klassisk utdannelse og han lar seg lett inspirere av slavisk folklore også.

Er det et rikt jazzmiljø i Ukraina – med et system for jazzklubber, festivaler og i ditt tilfelle: platebutikker?
— Platebutikker finnes ikke, men det er flere jazzklubber der. Pokaz er fra Odessa. Det er nok kanskje Kyiv som har det største jazzmiljøet og der er det flere jazzklubber. Det er mange små og større jazzfestivaler mange steder  i Ukraina og mange norske jazzmusikere har spilt på flere av dem. Der har vi det for så vidt igjen – hvor mange jazzmusikere fra Ukraina har spilt på norske festivaler? Det er litt trist å oppleve at de som booker musikk for de norske festivalene har så store skylapper. LRK Trio spilte på Molde Jazzfestival 2-3 år siden og det var en kjempesuksess, i hvert fall musikalsk.

 
Odd Gjelsnes, et sted ute i Europa. (foto: privat)

Losen har en egen evne til å oppdage og utgi europeiske jazzartister som går under radaren andre steder, for eksempel hos meg. Hvordan finner du dem? Det er få av dem som får anledning til å vise seg frem live her hjemme. Sover festivaler, spillesteder og jazzpresse som oss i timen med tanke på mange av våre europeiske naboer?

— Jeg har alltid hatt interesse for det «ikke-komersielle». Musikk som gjerne går under radaren, som du sier. For meg betyr det ingenting hva musikeren heter. Er musikken god så er den det uansett. Den interessen min har tatt meg til mange steder og fått meg til å høre mye fin musikk. Losen Records har gått under radaren i Norge først og fremst, men i utlandet får Losen mye oppmerksomhet. Jeg har litt moro av at jeg får flere anmeldelser i amerikanske Down Beat — og det er et trangt nåløye — i løpet av et år enn hva jeg gjør i Jazznytt. Mange jazzradioer rundt i verden spiller og presenterer absolutt alle Losen-utgivelsene og mange skribenter fra mange land skriver om ALLE platene fra Losen. Losen Records har et større navn i mange land enn hva noen norske journalister er klar over og responsen jeg får er stor. Jeg får nesten daglig henvendelse fra musikere fra hvor som helst i verden med ønske om å få gitt ut musikken, så med den «standingen» Losen Records har i utlandet så er det nok heller musikerne der ute som finner meg heller enn at jeg finner dem i første omgang. Jeg må si nei til nesten alle. Jeg prøver å prioritere norsk musikk og det morsomme er at alle disse utenlandske anmelderne skriver om alle disse ukjente norske musikerne, og jeg er fristet til å si – fordi de er på Losen Records. Norsk presse er et u-land på jazz. Det er nesten bare Tor Hammerø som er på hugget her. Norsk presse har aldri vært flinke til å skrive om musikk fra de mer perifere land i Europa tidligere heller så dette går langt tilbake.

Vi prøver så langt det lar seg gjøre! Losen er som du sier et meget aktivt label. Cirka hvor mange utgivelser har du i året, og er det noen du vil anbefale fra nå i vinter?
— Jeg merker jeg har et makstak på 25 utgivelser i løpet av et år, men som oftest havnet jeg på mellom 20 og 25 de siste åra. Så langt i år er det 8 utgivelser, med Rolf Kristensen som kommer neste uke.

Hvordan kan god musikk hjelpe i tragiske verdenssituasjoner som nå?
— Her er det kanskje lett å ty til floskler, men musikk har jo den egenskapen at det finnes musikk både med og for alle sinnsstemninger. Der ord blir fattige kan musikken ta over. Den kan gi både trøst og glede. Og er man så heldig at en liker mange slags musikksjangere så har en mye å ta fra.  

 

Dionne!

Vi prøver å finne glede i hverdagen, selv om det er utfordringer i kø. Men vi holder motet oppe. Og vi trenger det. Blogghalvdel Vinger fikk klart flest reaksjoner på sosiale medier denne uken ved å legge ut et bilde av travhester og kusker fra 80-tallet, og, kanskje mer aktuelt for remsa,  dette bortgjemte album-tracket fra ’82. For en produksjon og låt og stemning! Et evigmodulerende möbiusbånd av silke, en veritabel katedral av en voksensoul-låt, produsert til perfeksjon av Jay Graydon, sofistikert fremført av hans fremste musikanter av epokens studiomusikere, og med et horn-arrangement av Jerry Hey som er ytterst behagelig. Låten er skrevet av Stevie Wonder, og blir sunget av the one and only Dionne Warwick. WOW! 

Men det fikk oss til å stoppe og tenke litt på den lange karrieren hennes, et sted mellom soul, jazz og showtunes — alltid sjelfull men også med en elegant distanse. Hør gjerne denne kronologiske spillelisten med favorittlåter, laget for NTT, med stort sett kun én låt fra hvert album (det er mange som mangler i strømmetjenesten også!). Man merker hvordan stilen hennes beholdes gjennom mange forskjellige lydbilder og låtskrivere, fra tidligsoul, til samarbeidet med Burt Bacharach, soulprodusenter som Thom Bell, pop og discofolk som Bee Gees, Barry Manilow og nevnte westcoast-helt Jay Graydon, Luther Vandross, Stevie, hennes fascinasjon for brasiliansk musikk, samarbeid med nyere soul og R&B-navn, og mye smooth jazz, luxury modern soul og gospel.

 

Karins mellomrom


Foto: Tine Hvidsten/Blow Out

Man kan bli nervøs når det som i utgangspunktet var en unik enkeltkonsert skal gjentas, slik tilfellet var med trioen bestående av Karin Krog, Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love, som spilte under Blow Out-fesitvalen på MIR i 2018, og som sto på scenen på nytt forrige søndag under Blow Outs noe forsinkede tiårsfeiring på Nasjonal jazzscene. Det er jo selvsagt beint fram tullete å bli nervøs av konserter, de skal jo være lystbetonte hendelser (skal, men er slettes ikke alltid). Hva er det som er så jævlig farlig med å gjøre noe som funka én gang til? Kanskje det har å gjøre med frykten for å tukle med et sterkt minne. Slike enkeltstående hendelser, som en konsert som i utgangspunktet “bare skjer én gang”, har jo en slags minne-kvalitet nesten før de har skjedd, du vet at de blir lettere å hente frem fra bunken, samme hvordan det går. Kanskje har det noe med hvor vi er akkurat i 2022 også. Skal man liksom forsøke å hente frem noe gyllent fra sommeren 2018, en tid som for øyeblikket nesten kan fremstå uskyldsren, og forsøke å gjenskape det på andre siden av alt det der? Javisst skal vi det. Det er bare et band, tross alt, og går vi i arkivet finner vi fort ut at 2018 sannelig ikke var noen piknik det heller. Det er ikke så farlig, det er bare en konsert, litt musikk. Og det er noe med den innstillingen som i grunnen alltid preger måten Karin Krog lener seg inn i musikken på når jeg har sett henne. 

Det slo meg da hun spilte den første konserten jeg så etter første lockdown. Hun nevnte det knapt (siden var det vanskelig å dra på en konsert i løpet av året som ikke nevnte det). De eventuelle kosmiske eller sære kvalitetene ved fremføringen, de får liksom bare være der, det er opp til lytteren å høre inn den slags overbygning. Det frister å kalle henne en av Norges virkelig store musikalske ironikere. Måten hun, når hun tolker en standardlåt, liksom steller seg på passe avstand til tekstens budskap og sier jaha… på tørt og muntert vis. Det er ikke en fremmedgjørende avstand jeg snakker om, ikke en banal, kjølig eller plump ironi. Stoffet undergraves ikke, men den er ofte morsom, en liten umerkelig tenkepause i måten hun griper det på som, på sitt beste, skaper plass for lytteren, snarere enn å skyve oss vekk. Den litt forenklede motsetningen mellom det hun har gjort av standardtolkninger og det hun har gjort av mer eksperimentelle, frie greier, føles litt klønete når man ser henne. Det blir selvsagt understreket i Blow Out-settingen og med dette bandet. For handler det ikke som oftest om å finne et pussig mellomrom der disse tilbøyelighetene, mellom standardmaterialet og det frie, det figurative og abstrakte, skubber mot hverandre? Å finne surrealismen i det nesten hverdagslige, men også tolke det frie i musikken på melodisk, håndgripelig vis. Dét føles som Karins Mode. Og den biten er jo alltid til stede, også med bandene hun spiller med til vanlig. Det finnes alltid et lite, underlig vindu inn til noe som er… annerledes. Da er det kanskje mer sjeldent å høre Paal Nilssen-Love spille så neddempet (alt er relativt), og legge seg så tett inn mot noe som kan kalles streit som han gjør i denne trioen. Ikke for dét, de halte og dro i hverandre mer under denne konserten enn jeg kan huske at de gjorde første gang, de var hakket mindre respektfulle der de braste gjennom “Round Midnight”, “Break of day in Molde”, “Goodbye Pork Pie Hat”, “Popcorn” og flere flotte John Surman-komposisjoner. Kanskje var det rett og slett en bedre konsert – selv om det er vanskelig å sammenligne minner fra august med en søndag i februar. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev