Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: Emil Karlsen

Studier førte trommeslager Emil Karlsen til Leeds, og få år etter har han fått solid fotfeste på den britiske improscenen. Karlsen har gjort en rekke spennende samarbeid og blant annet spilt med London Improvisers Orchestra. I mars slipper han en duoplate med Matthew Bourne.

I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Emil Karlsen

Hei, Emil, hvordan står det til?
– Heisan, alt vel! England er på tur ut, fingers crossed, av det som mildt sagt kan kalles en turbulent koronahåndtering. Konsertene er sakte men sikkert på tur tilbake og arrangørene tør å tenke langsiktig igjen. Alt i alt mye positivitet for utøvere som avhenger av å spille.

Du har vært bosatt i England noen år nå. Hvordan havnet du der?
– Har i flere år ønsket å studere i utlandet. Det er noe spennende med å føle en annen kultur på kroppen, få et bredere perspektiv. Da en bekjent flyttet til England for å studere ved Leeds College of Music, nå Leeds Conservatoire, benyttet jeg muligheten til å spørre om skolens tilnærming til musikk. Jeg fikk blant annet høre at musikalsk utrykk var hovedfokus, og at sjangerdefinisjoner kom i andre rekke. Det passet meg ypperlig, og jeg satte meg på flyet til England høsten 2017. Med en ivrig musiker som far så måtte det jo bli musikk. Det at valget ble Leeds var jo mer en tilfeldighet.


Emil Karlsen solo. Foto: Kristian Løvstad

Det har ført til mange spennende samarbeid på den britiske improscenen.
– Konservatoriet i Leeds har på mange måter blitt en bærebjelke for improvisasjonsmiljøet i Yorkshire. Foruten Matthew Bourne består fakultetet blant annet av Lauren Kinsella, Ed Jones og Mark Sanders. Sistnevnte har vært toneangivende for min utvikling som musiker i England. Mark ga meg blant annet muligheten til å ta del i London Improvisers Orchestra, et London-basert orkester bestående av et skiftende beite av britiske og internasjonale improvisatører. Det var gjennom dette ensemblet jeg stiftet bekjentskap med Philipp Wachsmann, Steve Beresford og Neil Metcalfe, musikere som har vært sentrale for min utvikling. En annen nevneverdig person er mandolinist Phil Durrant. Jeg og Phil møttes på en jam i London i 2019. Vi fant fort tonen, og booket en duo konsert på IKLECTIK noen måneder senere. Denne konserten resulterte i debuten vår «Grain» som ble kombinert med release konsert på The Vortex i London. Duoen vår ble også nylig gjestet av impro-queen Maggie Nichols på vokal, plate på vei, med andre gjesteinnslag som annonseres fortløpende. Phil er også ivrig kurator av ad-hoc ensembler, så vi har mye arbeid sammen som jeg ser frem til.

– Andre prosjekter jeg er involvert med er en trio med John Edwards på bass, og saksofonist Adrian Northover. Vi spilte på konsertserien «The horse improv club» i 2019 og innspillingen ble nylig gitt ut på Shrike Records sammen med et knippe fantastiske musikere. En samleplate med over 30 musikere som har gjestet konsertserien de siste årene. Ellers så har det blitt en drøss med ad-hoc-konstellasjoner mellom Leeds/London.

Og nå er du straks aktuell med en utgivelse sammen med Matthew Bourne. Fortell om det samarbeidet.
– Vel, Matthew er lærer ved konservatoriet i Leeds og ellers en synlig musiker både lokalt og internasjonalt. Samarbeidet vårt begynte vel egentlig ved at jeg søkte han som timelærer. Vi hadde et par møter, klikket både sosialt og musikalsk, og fant deretter ut at vi burde dokumentere det som var i ferd med å utvikle seg. Etter en snau time i Matthews hjemmestudio i Keighley, nord for Leeds, så var plata «The Embalmer» spilt inn.

Plata ble spilt inn rett før lockdown i England våren 2020. Hvordan har det vært å være musiker der borte under pandemien?
– Koronahåndteringen i England har jo vært katastrofal, spesielt med tanke på kulturlivet. Personlig så hadde jeg nettopp begynt mastergrad ved konservatoriet og fikk på mange måter unngått de mest innskrenkende restriksjonene. På masterstudiet stiftet jeg et nytt musikalsk bekjentskap med saksofonist Ed Jones, en viktig sparringpartner under pandemien. Ed er lærer ved konservatoriet, og har en bred musikalsk interesse som reflekteres i arbeidet sitt. Han har blant annet arbeidet med Horace Silver, George Benson, D’Angelo og John Stevens for å nevne noen. Knytte bånd med musikere fra ulike bakgrunner med ulike referansepunkt er jo veldig interessant. Forme et felles improvisatorisk språk, finne grunnleggende prinsipper og forståelser som igjen gir et rammeverk å jobbe ut ifra osv. Det er jo på mange måter det improvisasjonsmusikk handler om, for meg hvert fall.
Jeg og Ed møttes ukentlig i løpet av en 3 måneders periode midt i en kaotisk britisk lockdown. Det å komme bort fra en ellers dystopisk hverdag ble etterhvert nødvendig for oss begge, og mandagskveldene på konservatoriet ble fort til ukens høydepunkt. Musikken ble spilt inn i over denne 3 måneders perioden hvor enkelt opptaksutstyr ble brukt for å dokumentere møtene. Resultatet ble platen «From Where Light Falls», som kan sees som en slags tidslinje hvor man sporer duoens utvikling gjennom de ulike innslagene. Den er på ingen måte blankpolert, men søkende, ærlig og med en klar fremdrift. Utgivelsen ble på sett og vis en pandemi-plate, uten at det på noen måte var en overordnet tematikk. Ed fikk egentlig summert det fint: «From where light falls was born out of a desire to create new music in a time of immense challenges and restrictions for everyone in the world (…). Every monday we would finish playing and exit onto the streets of an eerily deserted city night. This music isn’t about that specifically, but it was created from that time».

– Dette med musikalske møter mellom ulike retninger er svært interessant og det var også dette jeg baserte masteroppgaven min på – mer presist: musikalsk språkutvikling i improvisatoriske kontekster. Studiet kulminerte også i en plateinnspilling som ventes slipp i 2022. Min egen trio «Spaces Unfolding» med fiolinist Philipp Wachsmann, som for øvrig hadde komposisjonstimer med Nadia Boulanger, og fløytist Neil Metcalfe. To etablerte improvisatører som i en årrekke har arbeidet sammen i større ensembler som Evan Parker electro acoustic ensemble, men aldri i mindre grupperinger. Vi spilte inn debuten vår i St.Mary’s kirken i London fjor sommer, med Alex Bonney bak spakene. Jeg ønsket å bruke trioen som et verktøy for å undersøke i hvilken grad fritt improviserende musikere påvirkes av musikalsk bakgrunn, og hvordan dette legger grobunn for et felles idiomatisk rammeverk.

Significant addition to the UK free jazz scene» skriver The Jazz Mann om
deg, én av mange rosende omtaler. Har vi mistet deg helt til den britiske
scenen?
– Hehe, jeg er på ingen måte fastgrodd, noe sted egentlig. Skal ikke se bort ifra at jeg kommer tilbake, men foreløpig så har jeg en del «ugjort» her. Følger tett med på hva som skjer i Norge, og ikke minst det fantastiske som kommer fra Norge.

Bortsett fra utgivelsen i mars, hvilke andre planer har du for året?
– Har en del konserter utover våren med blant annet en solokonsert på Hundred Years Gallery. Har ikke spilt solo på et par år, så det blir jo spennende. Solo formatet er jo veldig nakent og skjørt, men også givende. Det er en fin måte å finne ut hvor man står musikalsk, og kanskje viktigere, peke ut hvilken retning man ønsker å bevege seg videre. Utover det, så ser jeg frem til å lansere platen «Horse Box 2» med John Edwards og Adrian Northover på IKLECTIK i mars. Er jo et privilegium å dele scene med musikere av det kaliberet.


Spaces Unfolding. Foto: Kristian Løvstad

– Jeg har også nylig blitt en del av Bead Records, et label som siden 70-tallet har  promotert grenseløs improvisasjonsmusikk. Labelet ble stiftet av et kollektiv med britiske musikere som ønsket en plattform for å promotere egen musikk. Nå står kun Wachsmann igjen, som tross alder er en ivrig internasjonal utøver med masse å gi – sykt inspirerende å være flue på veggen i det miljøet! Jeg har jo også noen plater fra Bead i samlingen min, så det er jo kult å kunne ta del og forme selskapets vei videre. Labelet er i en revitaliseringsfase med flere spennende utgivelser planlagt i 2022. Følg med!
Blant annet så venter en utgivelse med elektro-akustiske «Tern» – en trio bestående av Philipp Wachsmann, fiolin/elektronikk, og Martin Hackett, KorgMS10, og meg selv. Utgivelsen er et samarbeid mellom FMR og Bead Records, og slippes nærmere sommeren. Trioen «Spaces Unfolding» vil også bli å se/høre på Bead i år. Jeg har også spilt inn duo plate med trommeslager Mark Sanders, så den skal jo også gis ut på et eller annet tidspunkt. I tillegg til konserter og label virksomhet så er jeg også midt i en hektisk periode med planlegging av turne med Ed Jones og Matthew Bourne. Med andre ord, ingen planer om å kjede meg i nærmeste fremtid.

Får vi oppleve deg live i Norge da?
– JA! Har jo veldig lyst til å ta med britiske musikere over «dammen». Ingen konkrete planer enda, men noen løse tråder er det jo. Har jo også et ønske om å bli mer aktiv i Norge på sikt, men vil først og fremst bli ferdig med innreiseskjemaer, Passenger Locator form, og PCR tester.

Og til, slutt har du en konsertanbefaling?
– Dra på mest mulig, spesielt nå som kulturlivet ligger med brukken rygg. Anbefaler generelt å eksponere seg for musikk man vanligvis ikke lytter til. Er så mye fint og uoppdaget der ute.

Og en plateanbefaling?
Pakistani Pomade av Alexander Von Slippenbach trio.
Paul Lovens for president!

Fra forsiden

Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: David Jønsson

David Jønsson kvesser blyanten. Det neste året vikarierer han som markedsansvarlig på Nasjonal jazzscene, og med fem ukentlige konserter i jazzens storstue Victoria, er det mye tekstarbeid og info som skal pushes ut.

Meld deg på vårt nyhetsbrev