Now's the time

NTT: Tenk nøye gjennom dine musikalske nærkontakter

Harald Tusberg Jr. åpner jazzdepartement og crooner med Bugge Wesseltoft, Friform Kirkenes dyrker det smale og sosiale, Anne Yven dykker i Ayumi Tanakas musikk og oppsummerer i likhet med Tore Stavlund året som har gått.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Times tredje siste utgave i 2021, et av de der årene! Hva skal man si? Det var en veldig gjenkjennelig følelse når man her om dagen kunne skru på TV-kanalen MAX (Stig Henrik Hoffs foretrukne kanal, må vi tro) og se playoffkampen mellom Brann og Jerv forsvinne i en blanding av tåkehav og hodeløs batalje foran 600 usynlige tilskuere. Det er noe med å faktisk se ting fordufte, på den ene og den andre måten, rett foran øyne sine. Og nå er bakken bar i Oslo sentrum, med unntak av én og annen møkkete brøytekant. JAJA! Det er fristende å vri på Preben Aavitslands famøse Morna Covid-tweet og konstatere at det var den julen. Men – vi får se. NTT er tilbake i neste uke med vår årlige høytidsspesial, og det er vel et eller annet med at denne sesongen stort sett alltid foregår i motbakke. Det er i hvert fall ikke noe som ble oppfunnet under (denne) pandemien. 

Vi kan konstatere at nedstengninger ligner på hverandre, men samtidig ikke. Vi vet for eksempel mer enn tidligere om hvordan dette rammer –  i dag oveleverte Kulturrådet og Norsk filminstitutt sin andre rapport om konsekvensene i kulturlivet. Det er del av en større inntektsundersøkelse som skal være ferdig til sommeren. Etter hvert får man øyne på forskjellene mellom de ulike bransjene kulturlivet inneholder – rapporten tyder på at det er musikk og scenekunst-feltet som rapporterer om størst nedgang i inntekter. Videre tyder mye på at det er utøvere av populærmusikk som har hatt den største nedgangen i musikkfeltet. Rapporten beskriver også skjevfordelingen tidligere kriseordninger førte til – per juni 2021 hadde 13 prosent av søkerne til kompensasjonsordningen mottatt 75 prosent av totalbeløpet. I stimuleringsordningen hadde 17 prosent av søkerne mottatt 85 prosent av totalbeløpet. Det er klart, man kommer ikke langt med nå må hele kulturlivet stå sammen-plattheter når tallenes tale er såpass krass, og det er i grunnen like greit. Vi tar med oss at Stortinget ikke rekker å vedta statlig lønnsstøtte før juleferien også. Hmmmmm.

Men vi går videre! Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det er ikke alt vi rekker, men vi setter enormt pris på om dere sier ifra om ting, for eksempel ved å sende en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, nå med juletilbud – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

I & ei gulrot

Den norske stat har tilsynelatende ubegrenset med økonomiske midler, og sikkerhetsnettet vårt er sterkere enn hos noen annen nasjon. Likevel er det grunn til engstelse for fremtiden om det blir langvarig nedstengning nå, med tanke på konkurser, kompetanseflukt, sjaber mental helse og generell slitasje. Hvem orker vel å være gründer og satse de beste årene av sitt liv på noe så usikkert som det å skulle samle folk fysisk, enten det er å være omreisende musiker eller å åpne en liten nabolagsrestaurant? Vi får håpe at påskesolen får folk til å glemme sine bekymringer, slik den pleier. Og venne oss til tanken på at om vinteren, da går vi i hi. Og drømmer om å knaske gulrøtter. For eksempel Molde International Jazz Festival som under ledelse av Mariann Bjørnelv ser ut til å koke opp et fett program for sommeren. Av de bookede artistene vil vi fremheve Cécile McLorin Salvant, en av de store stjernene på jazzhimmelen de siste årene, og nylig signet på unike  Nonesuch records. Albumet Ghost Song kommer i mars, og her er en video derfra.

Ellers er det grunn å glede seg til en multimusiker, sanger, produsent og DJ ved navn Emma-Jean Thackray, et av de mest interessante navnene på den britiske scena nå. Det låter forsåvidt som noe av den nye bølgen britjazz, med tuba og det hele, men har et mer soulful preg og minner tidvis endel om fantastisk klubbmusikk fra rundt millenniumsskiftet som 4hero, broken beat og ting på Talkin’ Loud-labelet. Blogghalvdel Vinger utroper hennes album Yellow til årets internasjonale album i sin spalte i DN Sjøfarten denne helgen, og anbefaler spesielt låten «Sun», den går på repeat når det trengs.

Men det aller største er så klart at John Zorn er sommerens Artist in Residence, og han har jo en av de mest legendariske opptreden på Molde noensinne, og er en latterlig aktiv utøver fortsatt, det kommer vel cirka én plate i måneden av interesse. Hans mangslungne virke skal presenteres i mange store og små sammenhenger, sammen med andre musikere og andre musikere som skal fremføre hans verk. Store kanoner som Kris Davis, Craig Taborn, Mary Halvorsson, Bill Frisell og Julian Lage er bare toppen av kransekaka. Sjekk festivalens hjemmesider for utfyllende informasjon om disse heftige greiene.

 

Harald Tusberg Jr. åpner jazzdepartement på plateselskapet sitt med ny dobbelsingle

En småtrist kveld i førjulstiden fant vi to nydelige låter i en innboks nær oss. Den ene het “Rocking Chair”, den andre “But Beautiful”, og de er signert Harald Tusberg Jr. og Bugge Wesseltoft. Duoen har samarbeidet i noen år nå, og i 2019 kom albumet Communichaos. Der det albumets store, klangfulle lydbilder kunne sende assosiasjonene i retning Tusbergs rike musikalske fortid i band som Rustam Hayat, Ping Pop og White Magic Orchestra, tar disse låtene det hele ned, og går nærmere, et piano og en stemme. Det er en klisjé å si det, men noen ganger er det alt man trenger. Det var i hvert fall mer enn nok til å vekke interessen i denne omgang, så vi tok en prat med Harald. 

 

På “Rocking Chair” støter vi på deg og Bugge Wesseltoft i et roligere lune enn Communichaos – hva kommer det av?
– Det var på en måte en slags demo til det nye albumet som skal hete Confessions. Det handler om de låtene som man kvier seg for å si at man digger, men de er bare så bra at man digger dem for det. Jeg landa på åtte, vi fikk spilt inn seks stykker, men så fant vi ut at mye av materialet var bra for en større besetning. Vi kommer til å gjøre i løpet av det neste år. Det blir vel jeg som må ta skylda for den skiva, hahahaha! Jeg kan i hvert fall røpe at det er trommer og bass involvert i bildet, det er saksofonist, gitarist og pianist. Kontrabass først og fremst – vi legger oss litt på den samme bagen. Det var vel det å høre “Strange Fruit” igjen som fikk meg til å tenke, faen, hvor sterkt budskap den låta har og hvor glemt den på en måte har blitt. Så jeg ville ta den fram igjen. Albumet skal inneholde en låt fra “vår tid” også, “Isn’t it a pity” av George Harrison.  

Ouff, den er jo også utrolig vakker.
– Ja, virkelig. 

Men hva legger du i sånne låter som man kvier seg for, men allikevel digger?
– At låta tar deg, den klår liksom på deg. Eller, det blir kanskje feil å si. Men den befører deg, befrukter deg, og får deg til å fremføre den. Det er så bra at du bare må prøve, hahahaha! Jeg føler at det nesten er å klå på musikk å spille sånne sanger, men jeg har ikke noen skrupler med å plukke opp de låtene nå. 

Ja, i tillegg til “Rocking Chair” gir du også ut “But Beautiful” nå.
– Jeg hadde ikke hørt den noe særlig før. Jeg er veldig glad i jazz og har fått det tredd nedover huet i ti år av Jon Klette, som jeg blant annet spilte sammen med i Ping Pop. Siden kom Gisle Johansen inn i bildet, jeg ble pappa og fortsatte med mitt, jeg følte at jeg ikke hadde lyst til å være en “popstjerne”, liksom, eller drive med kommersiell musikk. Så skjedde det ting som det gjorde. Men jo, Jon hadde veldig mye med mitt forhold til jazz, vi hang sammen og hørte på skiver, jeg spilte progrock for ham, og han spilte jazz for meg. I Ping Pop var vi syv individuelle mennesker med hver sin smak, bandet ble prega av det. Etter at jeg slutta å synge fortsatte en del av Ping Pop-gutta med Enigmatize, og så kom Jazzmob. I Ping pop hadde vi jo og Kjell Fostvedt som gjorde at bandet ble så influert av jazz. Kjell hadde jo spilt i Svein Finnerud Trio og det var vel noe med måten de spilte jazz på. Vi spilte pop-prog og blanda inn all galskapen… da ble vi vel på fleip kalt jækla jazzrockere. Når det gjelder “But Beautiful” oppdaga jeg den på noter av alle ting, det var i en real book-greie. Jeg satt og spilte sammen med Svend Foyn før de starta Frank Znort Quartet. Jazz var på en måte litte granne bannlyst på det tidspunktet på åttitallet. Plutselig var ikke Billy Cobham like kult og Genesis gikk til helvetesild… folk sugde etter rock, det var jazz over alt, det gikk utover kvaliteten, vet du.

Jeg ble invitert ned på øverommet til Rustam Hayat av Øystein Jevanord, vi er nære venner og startet det første bandet vårt med  Viggo Bondi som het Psychopatus provocalorius. Derfra spillte vi sammen i Fuchsia og så Rustam Hayat. Det var mer funky. Vi var ikke gamle nok til å komme på Club 7, men vi fikk jobber der. Vi var liksom smågutta, og vi hadde blåserrekke. Én gang var vi så heldige at vi spille rett etter Georgie Fame og én eller annen journalist hadde plukka opp navnet vårt siden noen hadde tagga det. Vi fikk knallkritikk i Nye Takter. Og det var vel kanskje fordi vi var det eneste bandet som spilte funk og jazz og rock i ett – på dette tidspunktet ble Lava borte, Jon Eberson var plutselig litt teit… det dalte over alt, bandene hadde vel spilt for mange steder, mens vi kunne servere en sorts symbiose av alle stilartene som ikke ligna på noe. Det bandet ble videreutvikla til Ping Pop, han som het Rustan Ayat Ali ba oss om å skifte navn, siden han stadig så plakater hengende rundt på Grünerløkka. En gang var det en hodeskalle på plakaten, og da ba han om at vi skifta. 

Når man hører på plata du gjorde med Bugge Wesseltoft for noen år siden, Communichaos, går det an å trekke tråder tilbake til Ping Pop. Føler du at det er en naturlig fortsettelse?
– Tekstmessig er det i hvert fall det. Jeg vet ikke musikalsk sett, det er en slags annen utvikling. Men jeg lager jo sånn musikk, Bugge lager sånn musikk og vi traff hverandre på en sti og på et sted som ble til den musikken. Grunnen til at det høres litt Ping Pop ut er kanskje at Gisle spiller ganske likt Jon på saksofon, for eksempel. De har spilt sammen i 10 år, og jeg har sunget med begge to. Jeg måtte gå gjennom de verste tut tut honk bert-perioden til Jon, men han ga seg ikke, skulle lære seg å spille jazz, og det gjorde han også. Gisle er på samme greiene som ham. Vi hadde en gig på Svalbard hvor Gisle dro i gang noen sologreier som var helt sinnssyke. Han er et naturtalent. 

Den nyeste utgivelsen er også en fortsettelse på Medicine Records, plateselskapet ditt.
– Ja, jeg har aldri tenkt noe særlig på plateselskaper, aldri likt dem. Jeg har alltid følt at de er noen jævla kjeltringer, haha! Men vi var for eksempel heldige med han som var med på å gi ut Communichaos, altså. Jeg har et oppheng om at jeg må eie det jeg spiller inn, jeg orker ikke grava det kan være at andre eier musikken din. Medicine var et selskap jeg ga ut i 1985 som ga ut singelen “Leroy/Goldie” med Ping Pop. Det ble Medicine Records AS som varte i 2 år, og siden har det hatt forskjellige navn. Det siste Medicine-produktet i den første perioden var en kassett, hahaha! Da hadde jeg skjønt hvor fattig vi ville leve resten av livet, det var ikke noen forhåpninger om store kroner. Men musikken viser seg at står seg den dag i dag, mange elsker låtene som ligger på youtube. Det er mye av de samme musikerne som var med da som er med nå, bassist Roger Stoa er for eksempel også med på Communichaos. Han kjenner stemmen min som ingen andre gjør. Og bassen hans farger musikken med Ping Pop-valører, det er ikke til å unngå. 

Jeg fikk en sniklytt på ny musikk fra Gisle Johansens Element som kommer på nyåret og som du også gir ut, det var fascinerende!
– Ja, det er ikke helt ferdig, men den låta kommer ut som singel på Medicine Recordings Jazz Departement, som også er navnet på selskapet som gir ut den singelen jeg kommer med nå. En liten detalj som er viktig i forbindelse med Gisle’s Element-singel er at Ronni Le Tekrø og jeg gjester som vokalister. Jeg synger lead vokal og Ronni  korer med Gisle.

Vi gleder oss. Men tilbake til låtene du jobber med på den kommende skiva. Når i livet er det denne musikken  har truffet deg?
– Jeg er vokst opp med Chet Baker og sånne ting… faren min og hans samarbeidspartnere hørte på denne musikken på kontoret mens han lagde sketsjene til Rolv (Wesenlund) og Harald (Heide Steen Jr.). Harald scatta med meg og sånn, det ble veldig naturlig.Harald var ti ganger bedre enn Per Asplin til å scatte, men folk begynte å le, vettu. Han var en dyktig gitarist og luttspiller også. Rolv var mer på klarinett også, relativt god mot slutten. Og fattern var faktisk rå på starting og crooner-låter. Det var en del av oppveksten i NRK-barnehagen, jeg hørte mye på jazz og følte at jeg kunne alle de låtene. De satt med en gang. “Girl from Ipanema” og alle de der, det er rart med det. Jeg er ikke så på Coltrane og mer kompromissløs full pupp, sånn som Gisle og Jon. Men jeg er veldig glad i Bill Evans-albumet som han gjorde sammen med Toots Thielemans, Affinity. Også er jeg veldig glad i Mel… eller hva er det jeg sier, Lee Morgan. Mel er vel kanskje tanta, det. Jeg føler liksom verken at jeg er jazzmann, rockmann, eller noe annet enn meg selv. Men denne musikken blir kategorisert som jazz, og det er greit nok.  

Du nevnte brytningstid på åttitallet. Hvordan føler du det er nå for tiden?
– Jeg syns det er veldig ålreit at folk kjøper norsk jazz i hele verden, det er ingenting som gleder mer enn det. Og størrelser som Bugge, som jeg har vært så heldig å få samarbeide med – ikke hver dag, men nå og da, hahaha! Jeg har tro på jazzfremtiden i Norge, men jeg håper ikke det tar overhånd. Jeg håper at andre band, alternative band fortsetter å kjøre. Det er så mye i norsk musikk som er så far out at du ikke kan kalle det jazz eller alternativ. Det er mye rart. Jeg tror vi har en bra musikalsk arv å bygge på her. Ikke minst gjennom Grieg selv. Tenk på de gutta der, Ole Bull og Grieg som stakk opp på fjellet med lutt og fele – jeg tror han må ha lagd “Morgenstemning” og “Dovregubbens hall” oppe på fjellet. Å dra opp dit, helt stille, og så kommer det. Det er sånn det er. Du er i en tilstand, du kan ikke beskrive det etterpå, for du husker det ikke hvordan det er når det skjer. Rart. Men det er akkurat det, at du ikke vet, som skaper musikkens mangfold. Og det mangfoldet er bra, at folk gjør forskjellige ting. Jeg syns det er litt rart med alle de som skal spelle før jul da, hahahaha! Men jeg hater å spelle egentlig. Ikke si det til noen, men du kan få skrive det. Men tingen er at når jeg først er der, og spiller, så elsker jeg det. 

“Rocking Chair” og “But Beautiul” er tilgjengelig på alle plattformer nå.

 

Anne vs. Ayumi


Ayumi Tanaka. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Hovedintervjuet i vinterens Jazznytt er med den superbe pianisten Ayumi Tanaka, en god kjenning for dem som er ofte på konsert med improvisert musikk i Norge. Hun gjør seg også bemerket i det store utland, og har hele to album ute på ECM i år, ett av dem med trioen under eget navn med Per Oddvar Johansen og Christian Meaas Svendsen. Det er Anne Yven som står for dette portrettet, der det kommer frem mye interessant informasjon om Ayumi, spesielt om hennes yngre år i Japan. Anbefalt lesning. Anne er opprinnelig fransk men bor nå på Kolbotn, skriver for Jazznytt og er nylig blitt med i managementet Vibe. Så da passet det seg å spørre litt, først om hun kunne trekke frem noen favoritter med Ayumi, og litt om året.

«Subaqueous Silence» – Det avsluttende tittelsporet på hennes nye trioalbum
Musikken hennes hjelper deg å ta et dypt åndedrag, litt av et episk åndedrag, faktisk. Hun mister aldri av syne hvor hun vil at lytteren skal gå, hun definerer det med få ord og effekter.

«Como» – Fra albumet Bayou av Strønen / Tanaka / Lea
Det er umiddelbart legendarisk; det er dramatisk vakkert, men det er aldri overveldende. Disse sporene viser hvor mye plass hun overlater til musikerne hun spiller med. Det er musikk som også vet å ha det gøy, og det er alltid oppløftende.

«When We Were There» – Åpningslåten på hennes første trio-album.

«Black Rain» –fra Subaqueous Silence. Kan sees på som mørkere, men den er bare så tett av informasjon.

Hvordan og hvorfor ble du trollbundet av Ayumi Tanakas-musikk?
– Det er to og et halvt år siden. Jeg bodde ikke i Norge på det tidspunktet, men jobbet for et jazzkollektiv i Frankrike der vi startet et partnerskap mellom musikerne i NaïNô Compagnie, hvor jeg jobbet, og musikerne i Nakama-kollektivet, ledet av Christian Meaas Svendsen. Musikken er annerledes, men måten de jobber på er ganske lik. Gruppen som ble valgt til å reise til Frankrike var kvintetten Nakama, med Ayumi på piano. Jeg begynte å lytte til henne, og hørte om opptredenene hennes. Likevel, da jeg flyttet til Oslo, tok det meg ett år før jeg fikk sett henne live.

Hva er bakgrunnen din innen musikkarbeid og skriving, og hva fikk deg til å digge musikken i utgangspunktet?
— Det føles noen ganger vanskelig å innrømme det, men jeg er ingen musiker. Likevel har jeg skrevet om musikk for kulturnettsteder eller magasiner i fransk presse og media i 15 år. Jeg ble uteksaminert fra universitetet med en akademisk masteroppgave om Patti Smith. Jeg jobbet som PR- og kommunikasjonssjef for organisasjonen som produserte en sesong og en jazzfestival i hjembyen min i Brest. Det var en stor jobb og jeg fikk et stort sjokk: Jeg oppdaget improvisert livemusikk. Jeg følte at jeg ble introdusert for en helt ny dimensjon av musikkmaking.

Hva vil du oppnå profesjonelt nå som du bor i Norge?
— Prøve å bruke min «posisjon» til å eksponere mer norsk musikk og artister for Frankrike og omvendt. Og å fortsette å skrive om musikk!

Noen favorittalbum i 2021?
— Ayumi Tanaka med Thomas Strønen og Marthe Lea: Bayou

Samara Joy: Samara Joy – Sommerens oppdagelse. Jazzvokal uten overfladisk oppførsel, og god teknikk

Joëlle Léandre – alt arbeidet hennes. Jeg skrev om henne til hennes 70-årsdag. Hun er en levende legende.

Bob Marley – en revival! Jeg har lyttet på nytt til en hel masse Bob, etter å ha sett dokumentaren MARLEY på NRK. Meningsfull, nødvendig for musikken. Jeg anbefaler det.

Hva med konserter?
Ceramic Dog på Victoria 04/12/2021
You/Me av Kim Myhr på Jazzfest i Trondheim 9/05/2021
Paal Nilssen-Love Circus på Oslo Jazzfestival Victoria 19.08.2021
Alle disse konsertene var høylytte og vakre, og jeg trengte det!

 

Friform Kirkenes dyrker det smale og sosiale


Per Anders Store og Kjell Gunnar Monsen. Foto: Yngve Grønvik, Sør-Varanger Avis

En gang for lenge lenge siden, i 2019, hadde NTT en løpende serie hvor vi snakket med norske jazzklubbarrangører rundt omkring i landet. Vi har ikke sluttet å snakke med arrangører siden, selvsagt, men praten har i større og større grad kretset rundt uunngåelige temaer, og vi har ikke fått sett oss rundt så mye som vi kanskje skulle ønsket. Men tråder er til for å plukkes opp, og en klubb vi har hatt lyst til å snakke med lenge, er Friform Kirkenes, som gjennom året arrangerer konserter, lyttekvelder og andre begivenheter i Kirkenes. Vi tok en prat med Per Anders Store, kulturskolerektor og styreleder i konsertforeningen om ståa.  

Vi starter med det kjedeligste – hva er konsekvensene av omikron for dere?
– Vi driver jo smal musikk på en liten plass, så vi har ikke så sinnssykt høyt aktivitetsnivå. De store bookingene gjorde vi tidligere på høsten. Men medlemsarrangementer og lavterskelaktiviteter utgår. Så sånn sett slipper vi unna sammenlignet med mange av kollegene våre. 

Men hvis vi ser tilbake på høsten, hva har vært høydepunktene?
– Det var med Microtub ute i det gamle torpedobatteriet på Rødberget. Friform startet hjemme hos en kamerat av meg, han masse vinylplater i hylla og vi havna på nach der. Vi pratet utover natta og uka etterpå tok vi initiativet. Siden da har vi snakket om å bruke torpedobatteriet – det er et fint lokale med interessant historie. Nå i forbindelse med femårsjubileumet gjorde vi det. Det var nervepirrende om det var bra nok vær til å komme seg ut dit med båt, men det gikk. 

Microtub (les stort messingintervju med tubaist Peder Simonsen her) er jo vant med å spille i utradisjonelle lokaler.
– Ja, det er litt tilfeldig for vår del. Martin Taxt har vært her oppe, blant annet i forbindelse med Barents Spektakel. Så da de skulle opp hit og vi hadde tenkt å gjøre noe med torpedobatteriet, klaffet det bra. Siden skjønte vi at de blant annet hadde gjort ting i et gammelt vannreservoar i Tyskland. Det var uansett høstens høydepunkt. Vi skulle egentlig ha Stian Westerhus her i oktober, men han måtte avlyse av forskjellige årsaker. Da hadde vi i stedet lokale musikere, og det var veldig gøy. Det er ikke så mange som driver med den typen musikk her oppe, men det er noen. Den ene var meg, styrelederen, som selvfølgelig benyttet sjansen. Jeg er egentlig kulturskolerektor, det er dagjobben min. En kollega har også begynt å sysle med litt instrumentelle fritonale ting selv. Så det ble en innertier av en kveld, rett og slett. Og med lokale artister blir det også bra oppmøte. 

Hvordan er oppslutningen ellers?
– Microtub var faktisk utsolgt uten promotering. Det hadde gått jungeltelegrafen rundt omkring. Det var heller ikke plass til for mange, og vi måtte beregne båtplass. Det var ikke Ullevål Stadion. 


Microtub i torpedobatteriet. Foto: Kjell Gunnar Monsen

Når det gjelder denne typen musikk er det jo ikke snakk om Ullevål Stadion noe sted i verden, såvidt jeg vet!
– Nei, sant. Da vi starta, hadde vi konserter for 7-8 forskjellige stykker. Men i 2018-2019 og oppover har vi vært mellom 20 og 50. Folk skjønner at de får noe kvalitet og noe helt nytt av det vi har å by på. Det er ikke noe storby-fenomen å like eksperimentelle ting, det skjer her oppe også. 

Fortell litt mer om grunnideen.
– Det vi starta med helt i starten, er at jeg møtte en bekjent på pub, og så satte jeg meg ned ved siden av en annen kar, og min venn foreslo at vi skulle snakke sammen, for begge likte alternativ musikk, støy og sånn, så vi bonda over det. Senere havna vi på nachet jeg nevnte, gikk gjennom hverandres platesamlinger. I februar 2016 var jeg litt rådvill, ting var ikke så artig i mitt liv. Så tenkte jeg, nei, jeg savner virkelig et miljø rundt eksperimentell musikk her. Det finnes et jazzmiljø i Kirkenes, og et stort korpsmusikkmiljø. Jeg kom fram til at jeg ikke kan sutre over at det ikke finnes, jeg må lage det selv. Kjell Gunnar Monsen svarte ja på flekken. Vi hadde ikke penger eller noe, men vi spilte en konsert for å få noen inntekter i klubbkassa. Og vi er blitt tatt godt imot og veldig godt vare på –  vi har fått tilslag på kulturmidler, spillesteder har latt oss spille gratis, låne backline. Det har vært åpne dører. Folk ser på oss som en ekstra bidragsyter til at det skal være bra å bo her, både kommersielle miljøer og kommunen har ønsket oss velkommen. Så startet vi med kontaktene vi hadde. Jeg tok kontakt med Magnus Bugge, som blant annet spiller med Hilde Marie Holsen. De spilte den første konserten som ikke var med meg. Så fikk vi tilslag fra Kulturrådet året etter, og da ringte vi de vi likte. I 2017 fikk vi overtalt Lasse Marhaug, som egentlig hadde en konsertpause det året, om å gjøre en gig her. Etter at Lasse spilte her og delte noen bilder, har det vært full innboks. Det er jo gøy å bli lagt merke til. Vi kjører ikke månedlig, det er nok med 3-5 konserter i året. Alle som drifter har fulle jobber i hverdagen, de jobber i kulturskolen, staten, vi har en som jobber i kontor i kommunen, grunnskolelærere. Vi føler vi har funnet et aktivitetsnivå som er artig, og vi metter ikke publikum. 

Det er godt mulig at dette er et Oslo-perspektiv, men mitt inntrykk fra konserter og festivaler på små steder, er at man kan få til en litt annen miks i publikum, fordi man i tillegg til spesielt interesserte også når en del folk som er opptatt av at det skal skje noe. Føler du det stemmer?
– Det er et godt spørsmål. Dette er et lite sted, og man kjenner igjen mange av de som kommer på konsert. Terskelen er også lav for å spørre hvem folk er og hvorfor de kom. Det har etablert seg en slags hard kjerne i medlemsmassen spesielt. De som er klubbmedlemmer får nyhetsbrev, vi har en facebookgruppe og bidrar litt her og der. Kjernen er bygd rundt medlemmer, men vi ser på hver eneste konsert og platekvelder at det støtt og stadig er nye ansikter. Vi hadde konsert med Tollef Østvang og Mars Williams, og da kom det folk vi aldri hadde sett før, og som syntes at lokalet vi hadde konserten i, et bomberom, var interessant. Når det skjer noe spennende, kommer folk. Men i Kirkenes har vi en stor moderne kunstfestival i Barents Spektakel, og på kunstfronten finnes det folk her som generelt sett er fryktelig gode på å tilby folk spennende og moderne opplevelser. Vi lever litt på bølgen de har skapt og har promotert oss litt med det, at det er “akkurat passe rart”. Så svaret er at det er en god blanding. Jeg må gi en shout out til vår faste gjest Trond, som kommer på alt, både det han liker og ikke liker og har gjort det siden starten. Så er det noen som plutselig dukker opp på én konsert, og to år senere er de på en til. Det blir fort en fordom at det ikke skjer så mye her i Kirkenes, men det er ikke sant – helgene er proppfulle av kunstutstillinger, debatter, konserter. Vi som er mye involvert i kulturlivet har ikke en helg ledig. Så når vårt publikumstall varierer, tror jeg det som regel er fordi folk velger noe annet de har lyst til å gå på. Selv måler vi jo i kvaliteten, ikke antall oppmøtte. Vi hadde en platekveld hvor ordføreren hadde et flammende foredrag om Bob Dylan. Det var ikke bare Dylan, det handlet om livet, om filosofi. Og det var ikke mange som hørte på – men det var fryktelig bra. 


Mars Williams og Tollef Østvang i Andersgrotta (tidl. bomberom). Foto: Kjell Gunnar Monsen

Du nevnte Barents Spektakel, som er en helt spesiell festival med både kunst og musikk. Hvordan preger den festivalen Kirkeneskulturen?
– De som står bak, Pikene på Broen, har lange røtter for å lage et miljø for kunst. Men festivalen har også et utspring i at vi ligger der vi ligger. Den eneste grensen til en av verdens stormakter er her oppe. I 2020 var temaet “The Russian Connection”, og handlet om Russlands påvirkning. 

Jeg var der oppe et år, og det gjorde inntrykk. Laibach spilte og det sto stolper fra Grense Jakobselv rundt i hele byen, mange av dem med bilder av Frode Berg på og en tekst om spionsaken.
– Ja, Frode er en ihuga supporter av Barents Spektakel og har vært bidragsyter lenge. Vi hadde Christian Meaas Svendsen og to russere som spilte her. Da blåste vi huet av publikum, de forventet seg et eller annet trivelig musikkinnslag, men trioen kom og satte virkelig spettet i jorda. Det skal sies at ingen gikk, alle ble der. Det skjer noe helt spesielt under den festivalen,  folk får med seg nye impulser. Vi har også lagt oss opp til samarbeid med den festivalen, og vi legger konserter dit. Året før Christian var Kim Myhr og Christian Wallumrød her, og i år hadde vi utekonsert med AUK, med Henriette Hvidsten Eilertsen, Ferdinand Bergstrøm og John Andrew Wilhite-Hannisdal. De spilte ute i minus helvetes masse. Vi hadde kledd en paviljong med moltonteppe og varmelamper. Men det ble helt magisk med frostrøyk ut fra instrumentene, og et minutt uti konserten kom nordlyset. En helt utrolig opplevelse. 

Følger dere med på russisk impro?
– Vi skulle gjerne vært bedre på det. Vi har noen venner i kunstnerkollektivet Fridaymilk, og der har vi deltatt i paneldebatt og samarbeid. Men vi har konsentrert oss om å etablere oss, og da vi skulle se mer mot Russland kom jo pandemien. Vi har i utgangspunktet et godt samarbeid på kulturutveksling oss arrangører imellom. Vi møttes da grensene var åpne og vi får med oss ting. Det skjer masse bra i Murmansk også. Det er kanskje slemt å si det, men her i Norge er fri musikk av denne typen nesten litt høykultur, mens det der er litt mer undergrunnspreg. Vi skulle gjerne vært enda flinkere, vi bor nært og det skjer masse kult i Russland. Vi har jo Barentssekretariatet i byen også. Pikene på Broen og Barents Spektakel er veldig gode på denne biten, det er masse å lære av dem. Og når det regner på presten, så drypper det på klokkeren. 

Musikken dere er opptatt av er jo “smal” i utgangspunktet, men det er også en rekke ulike nisjer og smakssaker innenfor den igjen. Føler der at dere har en tydelig profil på hva dere presenterer?
– Ja, vi er ganske tydelige, men vi er blitt veldig enige om at det viktigste er at vi som sitter i styret synes at det låter fett. Det går på intuisjon og gleden man får ut av musikken. Men vi har sagt nei til en del som i våre ører blir litt for kommerst eller streit eller hva man skal kalle det, haha. Vi brukte ordet “alternativt” i starten. Og vi sier som sagt utad til befolkningen, “kom og hør på noe rart”, det er det vi har savna mest her oppe. Det er fryktelig mye tøft og bra som vi takker nei til, siden vi ikke har ubegrenset med budsjett og tid å ta av. Vi må prioritere, uten at profilen er nedskrevet i et manifest eller noe sånt. Og vi lytter veldig mye til det vi får. Finner vi noe vi syns låter tøft, har vi noen utvalgte medlemmer som vi hører med. Vi får også tips fra medlemmer som har vært ute og reist og kjøpt plater. Så ser vi om det klaffer. Men det skal være smalt! Det første slagordet var “Smalt og sosialt”. Det skal være artig å komme på arrangementene våre – du skal møte et smil.  

Det er jo viktig med konsertserier, ofte – at det er en slags kro-opplevelse i tillegg til å treffe musikalsk.
– Ja, og det var en ting vi ble gjort oppmerksomme på ganske tidlig, i løpet av det første året. Noen sa på et møte at noe av det viktigste med Friform Kirkenes var det at man kom og møtte et miljø man ikke møtte andre plasser. Andre musikkinteresserte som er nysgjerrige og som man kan dele opplevelsen av lytte musikk med. Ikke nødvendigvis utøving, som i kor og korps eller band og så videre, men bare det å lytte, og å møte andre som er glade i å lytte. I styret er det bare jeg som er lokal, de andre er tilflytta som har funnet noe sosialt og gøy i det vi holder på med. Det som var gnisten til det var å skape det tilbudet i kulturlivet vi savnet selv. Livsgleden ligger i bunn, og vi ser på medlemmene og bidragsyterne våre at det er det som driver dem. Vi bidrar gratis fordi vi trives, og det krones med kvalitetsmusikkopplevelse. 

Hvis man ignorerer omikronen, hvordan ser neste år ut?
– Først og fremst er det vårt bidrag til Barents Spektakel. Der er vi nesten i mål, vi bare håper at alle datoer klaffer. Det er veldig lite som er helt spikra, for folk venter på svar for reisestøtte og sånn. Men vi har fått noen veldig kule forslag. Jeg har ikke noe konkret å slå i bordet med ellers, men vi håper at Stian Westerhus kan komme, det var synd han måtte avlyse forrige gang. Hvis han leser dette, vet han at han fremdeles er ønsket. Det blir en del norsk, det er lett å gjennomføre ting. Og så synes jeg jo også at det som skjer av norsk musikk på dette området er dritbra, det skjer mye og det er mange ensembler å ta av. Vi er ikke like kjappe på å få fastslått programmet som noen skulle ønske, men sånn er det når vi gjør det på toppen av alt det andre. 

Finnes det noen drømmebookinger?
– Vi nevnte Stian, jeg husker da han ga ut Amputation, det var på en måte soundtracket til oppstarten vår. Han er helt klart på lista. Så har jeg en hel haug med medlemmer som impulsivt svarer Motorpsycho som en drømmebooking, hvis det ikke var noen begrensninger. Vi har mange medlemmer som er veldig glade i alt de gjør, meg selv inkludert. Vi hadde lyst på Bendik Giske, det gikk ikke den gangen vi prøvde, men han liker vi godt. “Adjust” var det flere medlemmer og folk i styret som plukket opp. Vi leste det han skrev om tilblivelsen av den musikken, utforskningen av klubbmusikk og egen identitet, og vi ønsket å få ham hit i forbindelse med Barents Pride. Dette er jo på grensen til et land hvor du blir fengsla om du sier noe høyt om homofili, så det hadde vært en naturlig booking. 

Til sist – finnes det lydlandskaper som er “arktiske”, eller er det eksotifisering?
– Godt spørsmål. Jeg tror en hel haug med folk har prøvd å finne den arktiske lyden. Alexander Rishaug har levert en avhandling som jeg ikke vet alt om, men han har gått med kontaktmikrofoner her oppe og funnet den typen lyd. Man snakker også for eksempel om Jan Garbareks tolkninger av Mari Boines ting. Det er artig å se hvordan samisk musikk utvikler seg i dag også, og at uttrykket finner nye områder å boltre seg i. Men om det er noe arktisk sound… nja, det er nok sant at mye av det er eksotifisering. Men du har jo den nordiske jazzlyden fra 70- og 80-tallet, og så har du Tromsøs elektronikamiljøer. Det er helt klart at en del av de tingene er inspirert av hvordan det som skjer her. I Murmansk har du et  thrashmetalmiljø, som da også er en del av den arktiske identiteten. Det jeg tenker på personlig er de store kontrastene. Den bitende kulden, snøen som knirker, ting som sprekker og den myke varmen i nordlyset. Folk som er tett innpakket, men som også er varme og gode utad. Så lyden av arktis handlet om møtet mellom det vakre og det harde, det som gir livet mening. Du har jo også Ondt Blod, og det er  gutter herfra. De er også gode på råskapen, det å være forbanna og ha noe du skal ha sagt. Men i musikken deres er det også en nerve og en trygghet, selv om du er sint er det en varme og en ærlighet i det. Det tror jeg er det nærmeste man kommer! Man er ikke ferdig med å beskrive det heller, det skjer fryktelig mye bra her. 

 

2021 ifølge Tore Stavlund

I det siste utgaven av Jazznytt som kan kjøpes nå (abonnement anbefales i julegave) finner man blant mye annet et fritt assosierende essay skrevet av magasinets hus-essayist Tore Stavlund, kjent bidragsyter til norske kunst- og kulturtidsskrift og forfatter av den spenstige sakprosaboken Melk. En romodyssé (Cappelen Damm, 2016). I det fantasirike essayet i utgaven som er ute nå (Ayumi Tanaka på omslaget) skriver han om fugler og fuglesang og dens plass i musikkens blå kjerne, men kanskje ikke helt fuglesang på den måten de fleste assosierer med det. Kul sak er det uansett. Stavlund er en mann av mange interesser, og det var absolutt et interessant år for ham å se tilbake på fra utsikten i den ettertenksomme stol.

Plate
Pye Corner Audio – Entangled Routes (Ghost Box)
I Karl Ove Knausgårds roman av året, Ulvene fra ensomhetens skog, forsker den russiske biologen Alevtina Kotova på på symbiotiske forhold mellom rhizomatiske soppstrukturer og trær kan forstås som en form for skogens bevissthet. Samme tematikk er forelegg for Pye Corner Audios organisk-elektroniske Entangled Routes. Musikken kunne vært lydspor til sekvensen der Alevtina spiser fleinsopp for å forstå skogens metafysikk.

Film
Itonje Søimer Guttormsen – Gritt
Mot slutten av filmen, tar plottet en uventet vending. Etter en mislykket med gjennomføringen av et kunstprosjekt og en form for Sult-tilstand i Oslos gater, isolerer den omflakkende skuespilleren med kunstnernavnet Gritt seg i en hytte i skogen der hun går inn i en symbiotisk tilstand med mosen og trærne og jorden. Lydsporet er laget av Erik Ljunggren og ikke Pye Corner Audio, men det kunne vært slik også.

Bok
JR Moore – Electric Wizards: A Tapestry of Heavy Music, 1968 To The Present (Reaktion Books)
Jeg er svak for essayet. Særlig det som tar for seg musikk og musikkultur, noe det dessverre ikke blir publisert mye av på norsk. På engelsk derimot. Jeg kunne nevnt den sjarmerende Nina Simone’s Gum av vår alles favoritt-Bad Seeds, Warren Ellis, men vil i stedet trekke fram TheQuietus-skribent JR Moores bok om den utvidete arven etter Black Sabbath. I Electric Wizards tegner han opp en egen sti gjennom musikkhistorien. Blant annet belyser han overlappen mellom Sabbath og Funkadelic og derfra er ikke veien lang til Miles og Betty Davis.

Låt
Anika – “Never Coming Back” (Sacred Bones)
Årets låt er for meg «Kråka. Rörde Sig Aldrig Mer» med Mats Gustafssons The End, men ettersom jeg har fått spinne et helt essay rundt den i siste nummer av Jazznytt, vil jeg snarere trekke fram en annen favoritt på året, nemlig tyskbritiske Anikas «Never Coming Back». Med en tematisk henvisning til alle fugleartene som dør ut og aldri kommer tilbake, ligger den heller ikke så langt unna i tematikk.

Konsert
Ingar Zach m/ Ensemble Musikfabrik – Parts of the Horse are Notably Present i Den norske opera og ballett
Man kunne bli forledet til å tro at rytmeseksjonen fra Neil Youngs band Crazy Horse skulle bidra når perkusjonist Ingar Zach sto oppsatt under årets Ultimafestival med verket Parts of the Horse are Notably Present. Men det var de ikke (de sto nok i en låve i Colorado og spilte inn ny musikk med sjefen selv). Snarere hadde Zach med seg tyskerne i  Ensemble Musikfabrik og deler av deres Harry Partch-baserte mikrotonale instrumentfabrikk. Da Partch’ Delusion of Fury ble satt opp i Nationaltheatret under Ultimafestivalen i 2013 med samme ensemble var settingen og scenografien omkring den spektakulære instrumentparken fantastisk om enn musikken litt uangripelig. Med Ingar Zachs spesialskrevne musikk, var derimot scenografien mer tilbakeholden og musikken desto mer angripelig. Overlappende klangflater og mikrotonale figurer på sitt beste. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Buddy-prisen til Eivind Aarset

Gitarist Eivind Aarset er tildelt Buddy-prisen, norsk jazz’ høyeste utmerkelse, for 2021. En betydelig skikkelse i norsk jazzliv, og en musiker som i høy grad har bidratt til at jazzen som kunstform har utviklet seg i sin egen samtid, uttaler Norsk jazzforum i sin begrunnelse for tildelingen. – En stor ære å få Buddy-prisen, sier Aarset.

Nyhet

Stringswing-helg på Cosmopolite

Djangofestivalen på Cosmopolite i Oslo starter torsdag 20. januar og holder på gjennom helgen. Hot Club De Norvegè + Majken Christiansen, Mike Reinhardt Trio og Olli Soikkeli Trio feat. Marian Petrescu er blant band på programmet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev