Now's the time

NTT: Jaja, dere!

Karl Bjorå snakker om nytt pangalbum og AC/DC, Marianna Sangita Angeletaki Røe ser på Get Back, Johan Hauknes lytter til Sonny Rollins og vi er på den siste paneldebatten før nye restriksjoner.

God helg, god jul og velkommen tilbake til Now’s The Time. Jada, det er nok en sur uke. Om situasjonen blir verre, kommer vi sikkert til å måtte dekke det i ukene som kommer – men, som vi er inne på i den lille rapporten fra nyMusikks møte om unge musikeres vilkår lenger nede i denne ukas remse – det er kanskje tross alt mer interessant å prøve å være interesserte musikklyttere, også under bedritne forhold som nå. 

En kjærkommen nyvinning i så måte er Torkjell Hovlands nye jazz pluss-spalte i Ballade – i den første utgaven assosierer han fritt rundt tre pianister vi også er svært begeistret over – Johan Lindvall, Ayumi Tanaka og Christian Wallumrød. Anbefalt lesning! 

Det er konserter også denne uka, trass i alt. Vi troooor disse fremdeles er aktuelle:

1. Uri Caine har ikke spilt på Victoria på tolv år, men i kveld kommer han dit med trioen sin. Det er starten på en fin, internasjonal helg på Nasjonal Jazzscene, i morgen kommer gitar-kulthelten Marc Ribot dit

2. Mossa Jazz! Oslo Jazzensemble og Ola Kvernberg åpnet årets Oslojazz med nye og gamle Kvernberg-hits i storband-tapning. Vi mener å huske at versjonen av “Boog” var staselig lytting. I morgen spiller de i Moss Kulturhus. Kvernberg er også aktuell med en ny single med Motorpsycho, nasjonalskattene som nylig hadde en voldsomt fin uke på Blitz. 

3. Pianist Ayumi Tanaka har muligens norsk musikks mest fascinerende touch, og hun er hovedsaken i nummeret av Jazznytt som er på gata nå. En veldig interessant prat, ført i pennen av Anne Yven, vel verdt bladkioskbesøket! Hun spiller med trioen sin, sammen med Per Oddvar Johansen og Christian Meaas Svendsen i Bærum Kulturhus på onsdag.

Vi går videre! Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det er ikke alt vi rekker, men vi setter enormt pris på om dere sier ifra om ting, for eksempel ved å sende en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Get back, Loretta!


Marianna Sangita under årets Mandaljazz med TJO & GURLS. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Peter Jacksons omfattende dokumentarfilm om noen uker på tampen av karrieren av The Beatles er en av de største begivenhetene i kulturen og musikken på veldig, veldig lenge. Mange har fått noen eksepsjonelle kick av å se kreativitet, menneskelig interaksjon, krangler, samarbeid, fine klær, fantastisk musikk og en eiendommelig vellykket fortellerteknikk der liksom ingenting er lagt til og ganske lite er fjernet. Fantastisk er det, og det går langt forbi nostalgi og interesse for sekstitallsmusikk. Ja, jeg vil si dette er en samlende kulturell hendelse som kan sammenliknes med den såkalte knusingen mange holdt på med i begrunnelsen av Karl Ove Knausgårds bøker i Min Kamp-serien, der folk leste og leste og ikke ville snakke om annet, og så hendelser og tanker sitt eget liv gjennom den leseropplevelsen. Dette kommer vi helt sikkert tilbake til utover de nærmeste ukene, men hvorfor ikke bare spørre en av våre yndlingsmusikere og sangere de siste årene, selveste Marianna Sangita om hva hun tror om dette?

Vi går rett på sak. Har du sett Get Back – hva synes du?
— Jeg har sett de to første delene og gleder meg helt enormt til å se den siste. Filminga er så utrolig immersive, altomfattende og oppslukende, og man føler virkelig at man blir kjent med dem. Det er forfriskende å se en dokumentar der det ikke finnes noen som kommenterer hva de gjør, men du kan faktisk tolke det selv. 

Hva nøyaktig er det med opplevelsen av å se dette som gir deg kick?
— Det er så mange ting. Nr. 1 er at jeg digger at episodene er så lange. Du kan bare sette deg tilbake og bli dratt inn i situasjonen, bruke gooood tid på det, bli kjent med dem, følge prosessen nesten i real-time. Det er så utrolig relaterbart! Utrolig kick også å virkelig se dynamikken mellom dem, det er så mye vi ikke vet om hva som skjedde mellom dem og jeg synes det er så fint å se at de har så sterke bånd, det skinner virkelig gjennom. Og at hver og en virkelig bidrar med sitt i det hele. Å spille i band er som å være i familie. Og: Ringo Starr er en sykt bra trommis. Haha, jeg trodde alltid han var litt dårlig, men han har en helt egen feel. Og skikkelig fine og tunge breaks som gir kick inn i neste del. 

Totalt enig! Hva kan musikere fra miljøene du vanker i lære av å se på disse lange episodene?
— Det er veldig deilig å se at dynamikken som oppstår i et band kan være en så universal greie. Spenninger, musisering, humor, grooving, samspill, konflikter, personlighetsforskjeller. Man kjenner seg igjen i det hvis man har erfaring fra å spille i band med flat struktur. Jeg synes også at det er en god dokumentasjon på at det lønner seg å være GOD på instrumentet sitt. De spiller så mye live i den filmen og der ser du virkelig at de er like gode som på plate. De er håndverkere på instrumentene og det gir dem ekstra stor hjelp i musiseringa. Verdien av å spille bra live uten tracks og hjelp og så videre synes jeg kan løftes litt mer frem nå for tida. 

Hadde du noe ekstra dypt forhold til The Beatles fra før? Noen spesiell periode?
— Jeg hadde kjempe-hangup på Abbey Road i MANGE år. Tror jeg fortsatt kan si at det er favorittalbumet mitt sammen med To Pimp A Butterfly av Kendrick Lamar. Det er noe med humoren, dybden, produseringa — hvordan tracket bare kuttes på «I Want You» midt i oppbygginga! Det er så magisk. De lille melodiene som går igjen. Det er et helhetlig verk, virkelig synes jeg. Var også helt gal etter noen låter på Revolver: «Love You Too», «She Said She Said» og «Tomorrow Never Knows». Låter som virkelig har satt spor. 

Det blir jo mye tværing på fortidas helter, kan man mene. Kan det bli for mye nostalgi i kulturen?
— Det kan absolutt bli det, på en måte. Det kan alltid bli mye av det gode. Men jeg synes jo at det også viser et behov for å ha dype relasjoner til musikk, til ett band f. eks. i stedet for å konstant høre på spillelister og bli bombardert med ny musikk. Jeg synes definitivt at det lages mye bra nå, men jeg tar meg selv veldig ofte i å gå tilbake til det jeg starta med å høre på. Alt som lages nå kommer jo fra et sted. Fint å kunne bli bevisst på det og. 

Damn right! Du har stått forrest på scenen i opptil flere av mine favorittkonserter i år – landets mest sjelfulle vokalist er du vil jeg si. Hva skjer kommende år med deg, blir du å høre?
— Jeg driver og jobber med prosjektet Spiti/Hjem som har premiere neste sommer på Moldejazz sammen med Trondheim Jazzorkester. Jeg gleder meg veldig mye til å bringe fantastiske musikere sammen for å spille min musikk. Og i morgen blir jeg å se på gresk tv! Skal ha et lite intervju om hvordan det er å bo i Norge som gresk, hehe!

 

Snill, vennlig kjempe


Karl Bjorå. Foto: Jenny Berger Myhre

En av de mest spennende og allsidige gitaristene på scena er utvilsomt Karl Bjorå, som behersker de fleste stiler, spesielt den som heter ham selv. Du har sikkert hørt ham i band og prosjekter som Owl, Megalodon Collective, Aperture, Wizrd eller Emmeluth’s Amoeba. Nå er han ute med et frodig og vakkert verk som heter Whimsical Giant, utgitt på kvalitetssikre Øra Fonogram. Litt country til tider, eller? Det er et fortryllende lydbilde med Johanne Flottorps hardingfele i møte med Lars Horntveths steelgitar og Alf Hulbækmos harmonium, og knallmusikere som Signe Emmeluth på sax, Anja Lauvdal på synther, Andreas Winther på trommer og Bárður Reinert Poulsen på bass. Alle som har hørt litt bra norsk musikk de siste årene skjønner at denne miksen av mennesker burde kunne trylle frem noe interessant.

Gratulerer med veldig flott ny plate! Whimsical Giant er en flott og fantasi-eggende tittel, hva legger du i den?
— Tusen takk! Jeg legger svært lite i tittelen egentlig. I hvert fall ikke noe konkret i form av en person. Flere av mine venner har jo tenkt at det er meg selv, og det hadde jo passet noenlunde. Jeg er over gjennomsnittet høy og relativt surrete. Kunne også vært min lillebror, eller en killer combo av begge to. Men det er egentlig bare en helt imaginær skikkelse jeg så for meg da jeg skrev tittelsporet. Jeg pleier vanligvis aldri å ha noen skikkelse eller noe figurativt i hodet når jeg skriver musikk, men denne ene gangen var det sånn!

Fortell litt om verket – for det er et verk mer enn «bare» en samling med låter du har skrevet siden sist?
— Jeg er litt usikker på om jeg ville kalle det et verk. Mye av musikken er skrevet på ulike tidspunkt, men jeg skrev ofte 2-3 låter på rappen når jeg var i flytsonen. Jeg kan også oppleve resultatet litt som et slags verk, og muligens er det grunnen. Mye av musikken min er jo veldig konseptuell, og skrevet med utgangspunkt i noenlunde samme koffert med idéer, enten det er et rytmisk motiv eller en 12 tone-rekke – som er utgangspunktet for et par av låtene her. Blir jo smigret av at det oppleves som et verk, men det var ikke en veldig bevisst tanke bak det!

Singelen «Scenic Route» er jo en av sesongens flotteste sanger, får litt Chicago-stemning der, det blåser gjennom gatene. Eller skal vi lengre ut på prærien?
— Jeg tror jeg skrev denne låta i en periode der jeg hørte en del på Tony Rice, på tips fra Åsmund Solberg som jeg har kjent siden musikklinja i Grimstad, og da spesielt plata Church Street Blues. Med ekstra vekt på tittelsporet, helt utrolig fint gitarspill på den, finnes også en fin versjon på YouTube. Det var første gang jeg hørte type country/bluegrass spilt nesten utelukkende med plekter, som jeg syns var fett. Så da måtte jeg jo lære meg den låta!
Så svaret er vel at vi skal i hvertfall til USA, men antageligvis ikke helt dit du tenker. Det er flere som har trukket linjer til Tortoise da, og de er/var vel et Chicago-band?, og jeg er med på den! Kommer alltid tilbake til Talk Talks Laughing Stock med jevne mellomrom også, så den er nok med meg litt overalt.

Det er en spesielt flott instrumentering her, særlig med hardingfele og steelgitar som klinger godt sammen til denne musikken. Fortell litt om sammensetningen og dine medmusikanter.
— Takk! Er selv veldig fornøyd med denne gjengen. Jeg har alltid vært fan av band eller ensembler som har en litt uventet sammensetning, og det var en periode jeg og Ole Mofjell lette etter plater med det målet for øyet  – det er i hvert fall sånn jeg husker det!. Ville liksom se coveret og si «Wow, har de spilt sammen?». Nå tror jeg ikke denne besetninga kan leve helt opp til en slik sjokkfaktor, men det er likevel en litt spennende gjeng syns jeg!
Johanne har jeg kjent siden vi gikk på musikklinja i Dahlske VGS i Grimstad sammen, men vi har aldri spilt sammen før ho blei med litt i mitt band. Alf har en sinnsykt naturlig musikalitet og passet perfekt inn som et slags bindeledd på trøorgel. Anja får jo alt ho tar i til å låte bra, nesten urettferdig! Lars er altmuligmann, og har vært litt sparringspartner for meg før musikken ble sendt til mix. Han har litt nye og for meg annerledes innfallsvinkler, som var veldig lærerikt og til stor hjelp. Signe og jeg er jo partnere i stort sett alt, og vi har en utrolig fin måte å snakke om egen og hverandres musikk på som jeg setter veldig stor pris på. Vi er egentlig ganske ulike musikalsk, men har klart å finne en veldig kul plass å møtes, syns jeg. Andreas og Bárður har vært med og spilt musikken min helt siden 2014, da vi spilte trio på Jazzlinja i Trondheim, og er uhyre viktige for meg, både i utøvelsen av musikken og hvordan jeg forholder meg til og betrakter egen komponering.

Herlig gjeng rett og slett. Hva slags utstyr er det du har brukt mest av på denne innspillingen? Er du i det hele tatt en utstyrsgeek eller går det mest på utforsking av det instrumentet du har til rådighet?
— På denne innspillingen har det gått i min gamle Fender Jazzmaster, som ikke er en «ekte» Jazzmaster lenger etter at halsen røyk for endel år siden, og en Fender Stratocaster fra 80-tallet som min far ga meg en gang. Heller ikke den er spesielt original, men jeg er veldig lite opptatt av sånt. Jeg blir nok mer og mer utstyrsgeek jo eldre jeg blir, og setter mer og mer pris på å nerde på utstyr og så videre, men bruker veldig lite effekter og lignende i min egen musikk.  Er mest opptatt av at gitaren skal låte bra, og at den skal føles som en del av en akustisk helhet. Dette har alltid vært litt problematisk for meg siden jeg begynte å spille med blåsere og så videre. Jeg har i veldig mange besetninger vært den eneste elektriske i en setting, og følt at det liksom ikke passer inn. Nå har det totalt endret seg gradvis de siste årene, og det at jeg bruker DI-boks live med Emmeluth’s Amoeba er vel bevis nok på en sunnere sinnstilstand.

Noen ganger kan du observeres i kortbukse og vinrød SG, og tankene går dermed automatisk til Angus Young. Hva var din gitarhelt som yngre, og har du eventuelt fått noen andre i nyere tid?
Angus Young var definitivt min gitarhelt da jeg var yngre, men jeg eide faktisk ikke en SG før i 2020! Med rockebandet WIZRD spilte vi veldig ofte på Vaterland i 2019, og spilte «Riff Raff» en gang, samt «Whole Lotta Rosie» med Torgny Amdam på gjestevokal. Det var jo sikkert det som gjorde at jeg måtte kjøpe en SG, da. I mitt unge voksne liv har jeg vært ekstremt inspirert av Even Hermansen og Nils Olav Johansen, og jeg satt i stua og hørte i ærefrykt på Eirik Hegdals Musical Balloon med Johansen på gitar og banjo så sent som i høst. Blake Mills syns jeg også er veldig kul, og har så usannsynlig bra gitarlyd. 

Har du inntrykk av at jazzgitar gjennomgår en utvikling nå – er folk tiltrukket av det instrumentet fortsatt?
— Litt vanskelig, men godt spørsmål syns jeg. Jeg føler kanskje at jeg ser på meg selv som jazzgitarist i mindre og mindre grad, og er egentlig veldig glad for det for min egen del. Ordet jazzgitar klinger ikke sånn umiddelbart veldig attraktivt i mine ører, men det kan jo være fordi mine referanser til hva «jazzgitar» egentlig er ikke er noe jeg ville hørt på hjemme. Og om folk er attraktert instrumentet fortsatt? Tja, jeg syns jo egentlig at norske gitarister er utrolig gode til å finne egne veier forbi og gjennom uttrykket «jazzgitar». Det er for meg umulig å si: «det der høres ut som en typisk norsk gitarist». Tror kanskje det kan ha litt med det jeg nevnte tidligere å gjøre, at man er det eneste elektriske instrumentet i en ofte mer akustisk setting. 

Hva med dem som bare hører på?
— Det er vanskelig å si. Jeg føler publikummet på scenen vi opererer på bare generelt har lyst til å høre musikere live, og gjerne nye spennende prosjekter. Og det er deilig!

Du er innom mange herlige prosjekter – skal dette her gjøre noen konserter, eller konser du på andre ting parallelt fremover?
— Dette skal gjøre konserter rundt omkring i 2022! Ikke vanvittig mange, men en god del, og det gleder jeg meg villt og uhemmet til. Det kommer også et ekstra spor i februar 2022 som ikke kom med på plata, men som jeg syns ble utrolig bra. Dette er nesten et rent triospor med meg, Andreas og Bárður.
Ellers så jobber jeg mye med å få gang i trioen min Yes Deer igjen. Vi hadde 10-årsjubileum nå i høst, og vi skal spille litt konserter til våren. Emmeluth’s Amoeba spiller også en del konserter i februar og masse utover hele 2022, og jeg tror nesten alle fire i den kvartetten ser på det som sitt eget band, så det gleder jeg meg så klart masse til.

Hva var det fineste du opplevde musikalsk i 2021?
— Jeg føler egentlig jeg har ganske mange fine opplevelser fra 2021, tross alt. Vanskelig å sette noe foran noe annet, men jeg hørte Valkyrien Allstars da de hadde en uke på Kampen Bistro – og det er alltid stort syns jeg. Vi arrangerte også minifestivalen vår, Terrassejazz, hjemme på Evje første helga i juni hvor Masåva og Flukten spilte i hagen vår, og Jaga Jazzist rundet av på hotellet min mor og hennes mann driver. Det var faktisk mitt første øyeblikk med ekte håp om at konsertlivet skulle komme i gang igjen som vanlig i framtiden, og det var tre dritkule konserter, så det var ekstremt fett. Symbolsk nok hørte jeg Jaga igjen på Rockefeller på gjenåpningsdagen!

 

Rikt indre driv – unge musikere under covid


Foto: Ann Kristin Traaen/nyMusikk

20 måneder uti den nye unormalen kan vi fastslå at ingen kvelder føles så inneklemte ut som kveldene før varslede nye innstramminger settes i sving. For utelivsbransjen og scenene er det selvsagt forsvinnende liten tid å iverksette endringer på, men samtidig føltes stemninga torsdag kveld 2. desember mindre oppkavet, og somlete, enn forrige gang vi var her. Mer preget av resignasjon, erkjennelsen av at vi tross alt er ganske vant med dette. Skuldertrekket over nye, uklare bestemmelser og utarbeiding av provisoriske regelverk som sikker uansett må endres neste uke. Rutinemessige forberedelser til eventuelle nye kompensasjonsordninger. Man kan si mye om pandemi-året 2021, med sine opp- og nedturer. Blant annet dette: Covid-situasjonen er mye mindre interessant enn den pleide å være – sikkert på godt og vondt det også. 

Mye føles likt, men vi er på et annet sted enn vi var i mars 2020, et godt eksempel på det er arrangementet som ble avholdt på Kulturhuset denne kvelden: nyMusikk arrangerte i samarbeid med Norsk jazzforum SAMT #6: Kunst: Til å leve av eller overleve med?. To paneldebatter med en inneklemt minikonsert signert perkusjonist David Cariano Timme, om unge musikeres vilkår under pandemien. Egentlig hadde de tenkt å legge et post-pandemisk perspektiv for dagen – det sa både Bjørnar Habbestad fra nyMusikk og Solveig Skår fra NMH i sine respektive innledninger. Men riktig slik ble det ikke. I denne runden kan vi ta diskusjonen om konsekvensen av innstrammingene på forhånd. 


Bjørnar Habbestad, Sigrid Aftret, Guosté Tamulynaité og David Cariano Timme. Foto: Ann Kristin Traaen/nyMusikk

Det første panelet, moderert av Habbestad, besto av nevnte Timme, pianist Guosté Tamulynaité og saksofonist Sigrid Aftret. Det andre panelet var ledet av Skår og besto av Tine Hvidsten fra Konsertforeninga, Jørgen Karlstrøm fra Komponistforeningen, Hans P. Kjorstad fra Motvind og kulturbyråd  Omar Samy Gamal

To poenger stakk seg ut: Det første er at musikere som er uteksaminert de siste årene simpelthen ikke har noe særlig sammenligningsgrunnlag. Hva er et normalt aktivitetsnivå? Hvilken respons kan man forvente på nye prosjekter? Hvordan ser konsertvaner ut etter alt dette? Ingen av oss vet noe særlig om dette, og både Tamulynaité, Timme og Aftret hadde realistiske og nøkternt avventende kommentarer om det. 

Det andre poenget er, som også er vår erfaring i NTT etter 20 måneder med covid-intervjuer, at ting slår veldig forskjellig ut, og slettes ikke alt har vært negativt. Kunstneriske prosesser krever tid og fokus – og for mange musikere har også pandemien sørget for det. En mindre hektisk arbeidshverdag, en anledning til å tydeliggjøre hva det indre drivet faktisk består i. “Jeg setter utrolig stor pris på å ha hatt en periode der jeg hadde tid til å vurdere og revurdere. Valgene mine er blitt mer bevisste,” sa Tamulynaité, som blant annet har brukt tiden på det interessante kunstnerkollektivet Blomsterbed, som med hennes egne ord er et prosjekt som ikke nødvendigvis ville oppstått i en situasjon der det var “nok arbeidsoppgaver”. En prosess som ikke er ferdigdefinert fra starten, som unngikk den vanlige mølla med presse- og søknadstester, men som handler om å gjøre noe. 

Det er sårbart å trekke frem det positive i en sånn situasjon – hvordan man lærer noe essensielt om tilpasning, å gruble frem nye løsninger, å venne seg til at man lever i en uforutsigbar verden. Selvsagt er det vanskelig å være ung kunstner i startfasen nå – men selvsagt er det også for mange ganske interessante tider, hvor man virkelig får reflektert over hva det er som virkelig er grunnen til at man søker seg til en arbeidshverdag som, selv under “normale” forhold, er preget av mye usikkerhet. I det andre panelet snakket Hans P. Kjorstad om den langsiktige tankegangen som kreves om du skal lage noe som virkelig er bra. Det er en av tingene som trass i alt ikke har endret seg de siste to årene. 

Ikke for dét, debattene om politiske virkemidler for å lette situasjonen for kunstnere, både nyetablerte og senere i karrieren, er åpenbart viktige. Vi er blitt godt vant med dem nå også, og kanskje har tiden vi er inne i føre til en hakket mer spisset og realitetsorientert kulturpolitisk diskusjon, om forutsigbarhet, arbeidsvilkår og hva man egentlig kan forvente i løpet av en musikerkarriere. Men det man kan lure på, to år uti denne situasjonen her, er om ikke vi bør anstrenge oss mer for å la samtalen om kunsten i seg selv leve, å sørge for at den ikke drukner helt i prat om økonomiske og politiske virkemidler. Det ene trenger i utgangspunktet ikke å utelukke det andre, men det blir ofte sånn allikevel. Kulturjournalister landet rundt kan tute ørene våre fulle av viktigheten av scener når de er stengt ned – men når scenene åpner og fungerer som de skal, er det langt mer taust i spaltene. Normalsituasjonen vi søker oss tilbake til er også preget av likegyldighet. Og det som er aller mest slående når jeg hører Kjorstad, Tamulynaité, Aftret og Timme snakke om hvordan de takler denne situasjonen, så er det jo at dette ikke lenger er et dramatisk avbrekk fra normalen. Pandemien er mer enn noe annet en del av den vante arbeidssituasjonen deres nå, det er en tid de lager kunst i, som alle andre tider. Det var lettere å tenke at alt dette ikke helt “tells” i starten. At covid-konserter ikke er “ordentlige konserter”. Det er muligens en luksus vi ikke lenger har. Det gjør at vi ikke bare bør lytte til hva unge musikere har å si om hvordan det er å jobbe for tiden, men at vi bør lytte mer til det de har å komme med. Da får vi tross alt også mer å se frem til når dette er over en gang på 2040-tallet. 

 

Newk’s time! Tre Sonny Rollins-favoritter fra Hauken

På tirsdag neste uke er det duket for en ny runde i Oslo Jazz Circle på Victoria. Denne gangen skal saksofon-giganten Sonny Rollins under lupen – og vår jazzhistoriske reiseleder denne gangen er vår gode kollega Johan Hauknes, som støtt og stadig skriver glimrende konsertrapporter, plateanmeldelser og essays som kan leses på Salt Peanuts, og som i grunnen er et av menneskene i Norge som det er aller mest givende å lytte til når det kommer til jazzens mangslungne historie. Vi spurte ham om han hadde noen Rollins-favoritter han kunne dele med ossog Johan svarte: 

I forbindelse med min Sonny Rollins-kveld i Oslo Jazz Circle tirsdag 7. desember på Victoria – Nasjonal jazzscene, har jeg blitt utfordret av remsa Now’s the Time om å plukke ut mine tre favorittalbum av Rollins.

Sonny Rollins har jo gitt ut i overkant av 60 album i eget navn, foruten et stort antall uoffisielle utgivelser, over en karriere som strekker seg fra 1949 til hans siste utgivelse i 2016. I tillegg kommer også  flere album der han ikke er bandleder. Av disse fakta alene sier det seg at dette er en stor utfordring.

Jeg velger å forholde meg til album som er gitt ut i den samtidige perioden i hans karriere, og i den form de ble utgitt første gang. Jeg velger også å begrense meg til album der han selv hadde den fulle kunstneriske kontrollen. Jeg kan derfor ikke velge «Clifford Brown and Max Roach at Basin Street» fra 1956. Jeg kan heller ikke velge meg 6CD-boksen «Complete Live at the Village Gate 1962», utgitt i 2015. Dette selv om begge disse står høyt på alle mine lister. Heller ikke kan jeg velge den komplette 2CD-utgivelsen «A Night at the Village Vanguard», utgitt i 1999 på Blue Note, med alle opptakene gjort i klubben i november 1957. Alle disse tre er sterkt anbefalt.

Først på min liste plasserer jeg

Our Man in Jazz, RCA Victor, utgitt 1963

Dette er et liveopptak fra New York-klubben Village Gate i slutten av juli 1962. Dette er førstegangsutgivelsen av deler av musikken som er samlet på den nevnte 6CD-boksen. 

Rollins var ikke lenge før, kommet tilbake fra sin lengre «woodshedding» mellom 1959 og 1962, der hans spill på fotgjengerovergangen på Williamsburg Bridge mellom Manhattan og Brooklyn har fått alt for mye oppmerksomhet.

Han kom tilbake med en idé om å ta sin musikk i nye retninger, og etableringen av kvartetten med Don Cherry på kornett, Billy Higgins på trommer og Bobo Cranshaw på bass var en viktig del av dette. Her skapte han en særegen musikk, motivert av den samme jakten på melodisk og harmonisk frihet som også motiverte Ornette Coleman og John Coltrane. Men Rollins tok det i en helt annen retning enn Coleman og Coltrane.

 

Freedom Suite, Riverside 12-258, utgitt juli/august 1958

Den nevnte jakten på frihet har ett av sine arnesteder i Contemporary-albumet Way Out West utgitt året før, et album som jeg vet mange vil ha på sin topp-3 Rollins-liste. Jakten ble videreført på konserter, slik det også framgår av Blue Note-utgivelsen «A Night at the Village Vanguard», tatt opp i november 1957. Rollins kastet ut akkord-dominerende instrumenter som piano og gitar. Formatet er skåret ned til et minimum, saksofon, bass og trommer

Med Freedom Suite ble denne jakten intensivert. Med Max Roach på trommer og Oscar Pettiford på bass, presenterte her Sonny Rollins et større verk, et verk som også ga albumet dets tittel. Det er en slags renodlet, bar, nesten naken skjønnhet i denne musikken. Det gjør da også at det politiske budskapet i albumet blir desto sterkere. Dette er det første albumet fra en musiker av denne generasjonen, med et politisk budskap og krav knyttet til kampen for svartes borgerrettigheter i USA. Etter hvert skulle det bli flere, og langt mer aktivistiske album enn Rollins sitt.

 

East Broadway Run Down, Impulse!, utgitt 1966

Da «East Broadway Run Down» ble utgitt sommeren 1966, skulle det bli det siste albumet fra Rollins på seks år. Fra høsten 1969 forsvant Rollins nok en gang, før han dukket opp på Kongsberg i slutten av juni 1971.

Valget av den siste plata på lista er vanskelig, men igjen velger jeg meg en trioskive, md samme besetning som før, der Rollins beveger seg i nye frihetssøkende retninger. Med ett unntak på tittellåta, der har Rollins med seg Freddie Hubbard på trompet. Dette er vel det nærmeste Sonny Rollins kommer «the New Thing», som man gjerne snakket om på denne tiden. Men Rollins gjør det på sin helt egne måte, ulikt alle andre. Og uten å gå på akkord med det som er typisk Rollins; en rytmisk frihet og oppfinnsomhet, koplet med et sterkt driv mot det melodiske. 

**

Den oppmerksomme leser vil se at jeg ikke har valgt album fra perioden som starter med utgivelsen av Next Album i 1972, ei plate som følges av en rekke utgivelser på Milestone Records. Det er klare kvaliteter ved mange av disse platene, men i min verden kommer de ikke opp mot de tre valgte, eller de periodene de representerer i Sonny Rollins musikalske liv. 

Uansett: Det var live Sonny Rollins gjorde sterkest inntrykk. Det var ved å oppsøke konsertene hans, at du virkelig opplevde styrken i hans musikk. Noe som også kommer fram på de mange uoffisielle utgivelser av Rollins-konserter. Og opptak som NRKs opptak fra 1971 og 1974 av Sonny Rollins på Kongsberg jazz festival. Dette beholdt han til de aller siste årene han var profesjonelt aktiv. Som han også gjorde ved Moldejazz i 2010.

Men dette er meg og min liste. Din liste vil kanskje se helt annerledes ut?

Ses jeg deg tirsdag 7. desember på Victoria? Så kan vi kanskje fortsette denne diskusjonen over et glass?

 

Sentrale norske jazzutgivelser 2021 #1: Flukten 


Flukten. Foto: Bjørn Opsahl

Det ble et godt år i platehyllene for norsk jazz og omegn. Vi ønsker vel egentlig ikke trekke frem noen fremfor andre, men i desember er man visst pukka nødt. Da peker vi heller på vår kollega i jazzskriveriets tjeneste, vokalkunstner Karoline Ruderaas Jerve, som skriver for Jazznytt, og Ballade og er et lyttende vesen som følger med og som klarere å sette tankene nogenlunde i system og ned på papiret. Sjekk dette intervjuet med frilanseren her, og tenk etter på om du har mye å gjøre i hverdagen selv. 

Karoline skal få presentere det som ble en av årets store publikumsfavoritter og som fikk mange anmeldelser overalt, spenstige Flukten, som sikkert kan crosse over til det forjettede rocklandet om de ønsker. Men vil de det?

Flukten
Velkommen håp
(Odin/Grappa)
Med årets desidert mest blikkfangende omslag, griper Flukten essensen av koronaens ferienorge: tur og natur-besettelse, eksponeringstrang og grenseoverskridensde behov. Men det var kanskje ikke helt det de hadde som utgangspunkt da de starta prosjektet. Tidligere har bandet beskrevet seg selv som et resultat av «å ta sine ødelagte planer og gjøre noe nyttig og gøy med dem». De debuterte på Nasjonal jazzscene i juli i år, til stor jubel og begeistring.
Fra første sekund på albumet kjører Flukten i fjerde gir. De sparer ikke på kruttet, og godt er det. Tittelkuttet «Velkommen Håp»  er som ei verandadør i gjennomtrekk som blåser opp og inviterer deg ut i det vindfulle landskapet. Hanna Paulsberg ruller brusende saxløp fra langt nedi magen – de løper over fjelltoppene, og trommefills fra Hans Hulbækmo suser over stokk og stein. Bardur Reinert Poulsen holder tritt på bass, som den våpendrageren han er, mens Marius Hirth Klovning spiller hårete, virilt og spenstig på gitar.

Stødige og folketonebekledte «Budeie Boogie» er mer rein(sdyr) i sin form. Et flørtende, lekent, melodisk motiv spilt i unis med sax, gitar og bass er sentrum av låta. Hulbækmo spiller rundt sentrum. Mer dempet, med tom-tom og stikker på kanten, mer markerende, men fortsatt drivende. 

Titlene er humoristiske og låtene stort sett fartsfylte og futtsterke, men det fins også lyriske og ømme låter, slik som «Jonas og Hvalen» manifestert med Klovnings gitar som hovedgestalt. Myke, lange tenortoner og symbaler som speiler havet med sine egne lydbølger. Jonas ville flykte fra oppdraget sitt, men ble slukt av en fisk, og spyttet ut etter en skapers forgodtbefinnende. Litt slik har lockdown har føltes. «Bleik Myrk Legg» gestalter et forfyllet slendrianorkester som prøver å sykle hjem på samme sykkel mens de vingler avgårde. Eller var det Bleikmyr-klegg? En sverm av masete, summende djevler med tenna på tørk. «Mellomspill» har en underlig og vakker gitarlyd som kiler i ørene og som jeg ikke klarer å plassere. Her får Hanna Paulsberg også vist bredde med luftige multifoniske bølger og perkussive støt og odde knirk.
Er denne plata et slags gyldent snitt på det unge jazznorge, lik den Vitruvianske friluftsmannen på omslaget? En rufsete form, som fortsatt klarer å holde på sitt jazzskjelett, eksemplifisert ved Paulsbergs klare bebopreferanser? Fytti katta, hvor deilig det er å høre på folk som mollkoser seg mens de spiller. Jeg hører at de smiler, og jeg kan si deg at det er en jovial frijazz-speidertrupp med gjennomgående smittsom munterhet som er ute på tur. Utflukt, tilflukt, virkelighetsflukt, i fluks. Jeg løper til fjells!
Karoline Ruderaas Jerve

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

 

Fra forsiden

Nyhet

Oslo Jazzfestival samarbeider med Munch

Oslo Jazzfestival og Munchmuseet blåser liv i konsertserien Jazz på MUNCH denne våren med Arild Andersen Quintet, Hedvig Mollestads Weejuns og Marthe Lea Band.

Meld deg på vårt nyhetsbrev