UKAS JAZZPROFIL: Stephan Meidell

I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Stephan Meidell

God ettermiddag, Stephan, hvordan står det til?
– Jeg har nesten ikke hatt tid til å kjenne etter, men jeg tror det går veldig bra, egentlig. Jeg føler meg midt inne i en virvelvind av gjenopptakelser av utsatte turneer og nye prosjekter. Jeg har egentlig bare fylt inn hullene i kalenderen, holdt pusten og kastet meg inn i høsten 2021. Å få den til å gå opp er en improvisasjon i seg selv, hvor restriksjoner og streiker lurer rundt ethvert hjørne.

I forrige uke mottok du og Øyvind Hegg-Lunde TONOs Edvard-pris for Strings & Timpani-albumet «Voice & Strings & Timpani». Gratulerer!
– Tusen takk! Det var virkelig stor stas. Utrolig gøy og inspirerende, og særlig det at et bestillingsverk kan leve videre og ta nye former – det kan ofte være en utfordring.

Øyvind fikk forøvrig Vossa Jazz-prisen denne helga, du må hilse og gratulere med den! Hvor lenge har dere to jobbet sammen?
– Ja, det var virkelig fortjent! Det var en sann glede at den ble utdelt når vi skulle spille releasekonserten på Bergen Jazzforum. Så fikk vi feira ham på scenen.
Jeg tror vi nå er inne i vårt 20. år, faktisk! Vi møttes på Sund Folkehøgskole i 2001 og flytta sammen med en gjeng musikere på Lysaker etter det, og bodde der i ett år. Det ble en pause mens vi studerte på hver vår kant, men etter at jeg flytta til Bergen i 2008 har vi jevnt laget veldig mye musikk sammen i forskjellige konstellasjoner og som duo. Jeg tror det at vi er gode venner har gitt musikken og samspillet vårt en ekstra dimensjon. Vi har fått testa utrolig mange tilnærminger og stilarter, og å få jobbe med ham gjennom årene har vært en stor berikelse. Da er det ekstra stas at vi vinner en pris – sammen.

Edvard-prisjuryen beskriver albumet som blant annet «et helhetlig kunstverk» og «eksistensielt tåkelandskap». Fine merkelapper å få det?
– Jeg kan ikke tenke meg bedre, det går rett i presseskrivet, haha. Vi har ikke brukt så mye tid på å tenke eller konseptualisere rundt hva musikken er eller sier, men vært mer opptatt av å forfølge alle ideer og innfall fullt ut og se hvor det leder oss. Vi stoler på at vår estetikk, vår smak og våre valg har en gjennomgående rød tråd. Så gjør den enkelte lytter sine assosiasjoner basert på sin egen historie. At det til tross for all leken med ulike ideer oppfattes som helhetlig, blir jeg glad for å høre.

Og nå er dere på turné med denne musikken?
– Nå spiller vi seks utsatte jobber rundt om i Norge, og det føles nærmest som et under at vi klarer å samle syv folk og dra på turné uten avlysninger. Bank i bordet! Vi har spilt tre nå, og det har vært fantastisk – alle har vært ganske ulike. Bandet drar i forskjellige retninger, noe som gjør musikken levende og moro å spille på en scene. Og det er veldig fine folk å være på tur med.

Du er en travel musiker med flere band og prosjekter, men jobber også med lyddesign, musikk til dans- og teater med mer. Hva holder du mest på med nå om dagen?
– Akkurat nå bruker jeg mye tid som stipendiat i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Griegakademiet i Bergen. Jeg gjør et doktorgradsarbeid jeg har kalt «Lydstrømmer~», hvor jeg utforsker nye måter å improvisere sammen i elektroakustiske ensembler. Ved å sende lyd gjennom vibrasjonshøyttalere montert i de akustiske instrumentene, istedenfor gjennom et PA-anlegg eller monitorer, oppstår nye muligheter og utfordringer. Jeg sender blant annet lyd fra et instrument gjennom et annet, og improviserer med dette. Jeg er fascinert av hvordan dette kan endre hvordan vi improviserer sammen og potensielt utvide forståelsen av mitt eget og mine medmusikeres instrument.
Eksempelvis jobbet jeg en del med den fantastiske pianisten Magda Mayas i Berlin nå i høst hvor jeg sendte lyden av min gitar og modulærsynth gjennom vibrasjonshøyttalere i pianoet hennes, samtidig som jeg samplet ting hun gjorde og spilte det av gjennom pianoet igjen. Hun var en viktig bidragsyter på albumet mitt «Metrics» (Hubro 2017), og det var veldig spennende å møtes igjen med dette nye konseptet og gjøre noe helt nytt. Det var et solid kick å få til sånne møter igjen, det har jeg savnet.

– Ellers spiller jeg mest live med Erlend Apneseth Trio, som er et viktig band for meg, hvor det føles som vi virkelig har funnet hverandre og stadig finner hverandre på nytt.

Du driver også med andre interessante ting, Meidells musikkmaskin for eksempel. Fortell om det.
– Meidells Musikkmaskin er et overskuddsprosjekt, drevet av pur entusiasme – en elektroakustisk lekekasse åpent for folk av alle aldre. Kort fortalt kobler jeg elektromotorer på akustiske instrumenter for å utvide potensialet som ligger i dem, uten bruk av eksterne høyttalere, kun lyd fra instrumentene. Eksempelvis kan et nedstøvet piano bli en vindskeiv selvspillende teknomaskin med et par timers arbeid. Hvis jeg gjør alt riktig kan det uforsterkede pianoet spille sjokkerende høyt!
Jeg har også gjort noen verksteder med barn hvor de kan bygge sine egne motorer de kan ta med hjem og bruke på ukuleler, gitarer og andre strengeinstrument. Det er kaos, og det er gøy.

Bruken av elektromotorer på akustiske instrumenter skjøt virkelig fart for min del med prosjektet TRIGGER, som ble satt i gang i 2014. Jeg fikk endelig ferdigstilt en plate med denne musikken i år, kalt «Cycles & Causality» (Ideophone 2021). En del av tilnærmingene fra Meidells Musikkmaskin kommer derfra, men i TRIGGER er det synergien mellom en akustisk zither – spilt med elektromotorer – og et vell av synther som er kjernen i lyden av prosjektet. Det er opprinnelig et audiovisuelt samarbeid med en duo kalt BlankBlank Film, bestående av filmskaper Carlos Vasquez og illustratør Petri Henriksson. De bruker en del av den samme teknologien som meg for å male direkte på transparent 16mm film i sanntid, trigget av musikken.

Og du står bak Playdate som både arrangerer konserter og utgir musikk?
– Ja, det stemmer. Jeg starta Playdate som konsertserie i 2009, og har vært styreleder av og på der, og en slags sjuende far i huset. Playdate er tenkt å være totalt sjangeruavhengig og eneste kriteriet er at musikken må ha en tydelig forankring i improvisasjon. Vi har mange jazzartister der, men kan fort finne på å ha en improvisert techno-aften. Nå har bassisten Eline Rafteseth tatt over som styreleder, og det blir skikkelig bra.
Playdate Records er en slags spin-off, som presenterer eksperimenterende artister som har et tydelig utspring fra eller base i Bergen. Dette for å ha en tydelig ramme for hva vi kan gi ut.

Noen nye spennende planer framover som du har lyst til å dele?
– Det er mye å ta av, for jeg synes alt er så spennende! Jeg driver og planlegger en større audiovisuell produksjon i 2023 som jeg er veldig spent på, men jeg vet ikke om jeg har mulighet til å dele det ennå. Når ting er i skapelses – og utforskningsfasen føles det skjørt og litt farlig å dele for tidlig. Det er en del dans- og teater samarbeid i gang og på trappene, som gir mye energi. Det hjelper meg å få et nytt blikk på det jeg driver med, og får meg litt ut av inngrodde arbeidsmønstre og innfallsvinkler. Å jobbe tverrkunstnerisk gir mye verdifull erfaring.
Med Strings & Timpani skal vi turnere med lydkunstner og musiker Espen Sommer Eide i april, og etterhvert i studio med det. Vi har samarbeidet med ham tidligere, og det er vanvittig gøy. Musikken kan gå hvor som helst, fra krautrock og tekno til impro på franske filmdialoger. Espen er en skikkelig joker, og sitter på et utrolig arsenal av spennende lyder og innfall. Det oppleves skikkelig friskt, lekent og upretensiøst.
I umiddelbar fremtid har vi en del internasjonale spillejobber med Erlend Apneseth Trio i midten av november og begynnelsen av desember i Finland, Sverige og Danmark. Det gleder jeg meg til.

Og helt til, slutt har du en konsertanbefaling?
– Gå på noe du ikke er sikker på om du kommer til å like. Ta en sjans.

Og en plateanbefaling?
– Ingebjørg Loe Bjørnstad Flokje. Den kjennes som en viktig plate. En plate som måtte komme ut, som var nødvendig, prekær.