Now's the time

NTT: Det er langt igjen til toppen for Kjetil Snopheim Quartet

Andreas Veie-Rosvoll finner på band og slår et slag for musikalsklagånd i sin debutroman mens trommeslager Ola Øverby har mer enn nok med 20+ helt ekte band i sin verden.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts musikkavis i fredaglig bloggremseform om jazz og beslektede livsformer. Denne uka har vi en forholdsvis sparsom utgave, det er mye som skjer, med blogghalvdeler som både er på vei til Lillehammer og Nesodden og det som verre er, men vi har rukket å prate med folk som både er aktuelle med fersk musikk og en ny roman fra det norske musikklivet. 

Vi rekker også å ta en kort titt på den kommende uken – bassist Mats Eilertsen spiller med sin egen trio på Kafé Hærverk førstkommende mandag, og er også med i kvintetten til den fabelaktige pianisten Vigleik Storaas som spiller på Victoria East i kveld. Dit kommer kvartetten Flukten i morgen også, med en av årets store norske jazzutgivelser i sekken. 

Bandet med det studentikose, nysgjerrige navnet Universell Pelikan spiller på Trykkeriet Scene i Trondheim 25. Oktober – det er starten på en miniturné som også tar dem til Sund FHS, SALT den 4. November, BlygeHarry i Stavanger 6. November og som ender opp i Øra Studio der de skal spille inn en debutplate. Jenny Frøysa, Eirik Tveten, Oda Steinkopf, Steinar Heide Bø og Peter Robertstad er musikere vi har støtt på i diverse fine settinger før, blant annet Det Nye Norske Storband og på den finfine debutplaten til Skurkar, som vi har skrevet om tidligere. Lovende!

I forrige nummer snakket vi med Juliana Venter om Fram Festival, som setter i gang i dag og varer hele helgen på Nesodden. Verdt turen enten om du bor på odden eller i Oslo, kun litt kollektivtrafikk unna. Men den aller største hendelsen denne helga er jo Dølajazz. Vi snakker med festivalaktuelle Ola Øverby lenger ned, men kan også nevne godbiter som Atomic (Blogghalvdel Filip har faktisk en ledig billett til denne konserten som førstemann til mølla kan få helt vederlagsfritt, bare å si ifra), Ine & Edvard Hoem m/Band, Selma & Ibou med Mats Eilertsen, Nils Petter Molvær, Solveig Slettahjell Quartet, Harald Lassens Human Samling, Kjetil Mulelid Trio og mye, mye mer. Vi har som sagt sendt en blogghalvdel oppover – kos dere alle sammen, og støtt opp om deres lokale jazzfestival. Flere konserter fra norsk jazzliv finner dere også på nettsidene til Jazzinorge

Helgelytting? A Love Supreme: Live In Seattle av plateartisten John Coltrane er ute i dag. Vi har ikke fått gitt det mer enn en halv lytt foreløpig, men det låter jo bra, det gjør jo det. I mer hjemlige strøk er Musical Sanatorium av Stian Carstensen endelig ute, og da kan vi se vårt snitt til å nevne portrettet du finner i det nyeste Jazznytt, samt det svære NTT-intervjuet med ham fra noen uker tilbake

Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Med lua på snei


Ola Øverby. Foto: Simen Omland/Dølajazz

Hver gang jeg er på vei til familiens beskjedne gamle hytte i Valdres tenker jeg på Ola Øverby. Når man reiser gjennom Hedalen og ser seg omkring, spesielt om kvelden når naturen holdes litt skjult, er det rart å forestille seg at en av musikerne i landet som begeistrer meg mest, har vokst opp nettopp her. Det er liksom ikke noe der der, for å si det med Gertrude Stein. Men det er jo det. Den glimrende trommisen, som i ung alder allerede har funnet sitt unike groove, blant annet i Fieh, er denne helgen en hovedperson på herlige Dølajazz. Han skal fremføre sin vinnerkonsert lørdag som takk for at han mottok Talentprisen året før, et år med mange flotte opplevelser selv med koronarestriksjoner, der jeg spesielt vil trekke frem Munch Trio på ungdomsserien JazzIncubator (som også i år har et spennende program, konsertene tas opp av filmstiudenter, strømmes live og kan ses på festivalens YouTube-kanal senere) og fjorårets talent Eskild «Face» Myrvoll som bråket på en meget groovy måte sammen med Christian Winther, Maja S. K. Ratkje og Veslemøy Narvesen. Hvordan kommer Olas konsert til å låte? Den som går i kirken får se. Men det var på sin plass å få fatt i Øverby mellom slagene, han er så aktiv at man kan frykte at frakken hass fata ti.

Jeg var tilstede i rommet da du fikk Talentprisen på fjorårets Dølajazz. Du så genuint overrasket og glad ut. Anerkjennelse lokalt er fortsatt viktig?
— Ja, jeg blei rett og slett tatt helt på senga! Og selvfølgelig veldig glad! Som gikk fort over i en indre panikk for å  holde en takketale på sparket.  Men virkelig veldig hyggelig, moro og stas! Mange forbilder har fått den før, og lokal anerkjennelse er alltid godt og viktig. Eller kanskje ikke selve anerkjennelsen, men heller støtten og backinga fra lokale helter som egentlig burde fått anerkjennelse selv! Den backinga er det som betyr og har betydd alt helt frå starten heime i Hedalen, til her jeg er i dag. Jeg trur det er derfor det er mange flinke musikere frå distriktene… Prøver å representere og hedre gamle trakter med enten Massey Ferguson-cap eller Felleskjøpet-caps!


Ola Øverby under gårsdagens konsert med Damata på Dølajazz. Foto: Egil Sorgendal

Har Valdres og Lillehammer og Innlandet/Oppland — kort sagt bygdelivet, satt noe preg på musikken du holder på med, eller handlet alt om å komme seg inn til storbyen og utlandet så fort som mulig?
— Det har nok absolutt det! Kanskje mer enn jeg ønsker og trur sjøl, men vi fikk jo Internett i Hedalen til slutt også, og drummerworld.com hjalp meg til å finne all mulig slags musikk i ungdommen. Dog, så må jeg innrømme at det blei en del Vazelina, Hellbillies og Øystein Sunde i barndommen, men heldigvis også en god dose Pink Floyd og Beatles. Ja, det var nok en meget gira 15-åring som lengta etter å flytte på hybel i en større by på videregående, for så å komme seg fortest mulig til Oslo. Nå kjenner jeg nok atter et ønske om å kanskje flytte til en større by utenfor Norge, så det må jeg nok kjøre på med snart! Hvem veit, kanskje det hele reverseres, og jeg ender opp på bygda på mine eldre dager. Men det tenker jeg ikke på nu!

Nei ikke si det, a – kan’ke flytte helt enda! Noe annet minne fra Dølajazz? Det er i det hele tatt sjokkerende hvor mange fine jazzfestivaler det er rundt om i landet, og alle er forskjellige selv om det nødvendigvis ofte er de samme musikerne.
— Ja ass! Helt enig! Dritbra jazzfestivaler her i Norge! Har vært en glede å få oppleve mange av de i år, til tross for pandemic og så videre, men mange gode minner fra i sommer!
Fra Dølajazz er det mange gode minner, men spesielt to gode jeg vil trekke fram! Det første er fra en konsert med Beady Belle i 2012 som var helt bakkeslående for meg! Helt sjukt! Det var også da jeg møtte en lokal legende, Ruben Gilje, for første gang rett før konserten, som litt senere begynte i samme klasse på musikklinja, og to frelsa karer kom ut efter tidenes konsert i Kulturhuset Banken. Det bringer meg videre til neste minne som er da vi spilte med Sleeping Deep (Ruben Gilje, Andreas Rukan, Rasmus Lian og je) og fikk med Sofie Tollefsbøl på noen låter! Det var vel på en måte starten av Fieh! Det skjedde på Dølajazz! Også må jeg trekke frem Bjørn R. Jørgensen som alltid har hjulpet oss opp og fram! 

Men nå står du på egne bein. Hvordan har du gått frem for å sette sammen bandet for denne konserten?
— Jeg var ute etter å prøve noe nytt som jeg kunne utfordre meg sjøl på andre ting enn det jeg vanligvis gjør! Også har jeg tenkt på å samle sammen disse folka en stund. Er jo helt next level musikere jeg har fått med meg! Jeg digger hvordan de spiller, som i og for seg er svaret på spørsmålet overfor, hehe! Måtte jo bare spørre dem!  Også var jeg gira på å lage et band med gitar, kontrabass, fløyte og altsaksofon. Tenkte at det kom til å låte fett! Fikk rett! De next level musikerne er: Jørgen Kasbo på gitar, Henriette Hvidsten Eilertsen på fløyter,  Signe Emmeluth på alt-sax og Joel Ring på kontrabass.

Jeg kan gå god for den gjengen der! Men hva med materialet?
— Der har jeg prøvd å lage noe jeg synes er kult! Er jo en ganske «jazza» besetning, men jeg føler kanskje jeg har et litt annet tonespråk enn gammal trad, kanskje litt mer hiphop eller no, så det legger jo føringer for hva det blir. Blir fett å jobbe videre med det!

Jeg gikk glipp av Damata-innslaget på åpningskonserten, dessverre – hvor mange band er du involvert i nå for tida?
— Det er det flere som har spurt meg om! Er vel ca 20 +-, men det er jo litt forskjellig hvor aktive de forskjellige bandene/prosjektene er til enhver tid, og hvor stor grad jeg er involvert i de er også varierende. Ett av de jeg har brukt mye tid på det siste året, er et nytt band som heter Overcity, eller egentlig er det ganske gammalt og ble lagd for en operasjon dagsverk på musikklinja, men det lå lenge på is frem til i fjor! Vi har spilt inn mange låter, og om jeg kan si det selv, så synes jeg det har blitt sjukt fett! Er sammen en Christian Franzén og Iver Armand Tandsether. Håper vi får se deg i publikum en annen gang snart, Audun! Vi spiller jo med Damata på Salt 1. nov

Det skjer mye på SALT. Elsket å høre deg med Hanna Paulsberg, Gurls og TJO i sommer, det var jo to trommiser der, men i Haugesund kjørte du showet aleine. Det svingte kanskje enda bedre. Var jo soul mye av det dere presenterte der?!
— Veldig hyggelig! Har vært utrulig moro å spille med den gjengen! Veldig stas at Hanna spurte, og litt skummelt å skulle spille rett foran Håkon Mjåset! Men det har vært en fryd! Det var veldig artig i Haugesund, selv om det skjedde ganske plutselig at jeg skulle spille alene! Men da er det jo litt friere tøyler, og større rom for å kjøre sin egen time og groove.  Soul ja! Kanskje jeg skal foreslå et navnebytte; Trondheim Soul Orchestra! Jazz og Soul er det samme for meg, en livsstil.


Fieh (pressefoto)

Og apropos det, det er en ny Fieh-single ute denne uka. Fortell litt om den. Blir det en Dramatisk Ny Retning på plata nå som dere er på Jansen og Lars Horntveth har produsert og lagt på instrumenter?
— Yeah! Moro å endelig slippe ny musikk igjen! Blir litt dramatisk ny retning altså, noe vi var gira på da vi skulle lage ny plate! Og seff setter Lars sitt preg, noe jeg alltid synes han gjør når «Ham selv» er involvert i noe! Musikalsk dude får’n si! Jansen er veldig kule folk som tar det vi mener seriøst, og jeg trur de kan få til minst like mye som andre større selskaper! Gleder meg til å slippe mer musikk utover!

Til slutt, hva er den beste trommegrooven for den årstiden vi nå ubarmhjertig har glidd inn i?
— Frank Oceans plate, Blonde, er en slags høstplate for meg. Der er det en veldig kul trommegroove på låta «Pink + White»! Helt killer! Veit ikke hvem som spiller den, men den er grådig kul!  Håper noen kan nyte den grooven i denne ubarmhjertige årstiden!

 

Kleive 60!

Da blogghalvdel Vinger anmeldte Eyolf Dale Trios siste album i Dagens Næringsliv, ble han etter sigende kommentert på morgenmøtet av en kvinnelig ansatt som mente det ikke var innafor i 2021 å omtale noen som «landets vakreste». Ja, det kan godt hende at vi skal etablere at det er det inni som teller, men i Audun Kleives tilfelle må det også være lov å kommentere eksteriøret. Han er uansett en trommeslager det er viktig å se på, ikke bare høre på, for hans innlevelse, der det er som om hvert eneste lille slag er det mest livsnødvendige han noensinne har gjort. Sommerens solokonsert på Jon’s Hus i Molde var sjokkerende, og han innledet Dølajazz i går med noe av det samme, det vil si det samme kan det aldri bli, for alt han gjør er unikt. 

De fleste norske trommiser av en viss alder forguder Kleive, og nå er han altså blitt 60. Vi i NTT gratulerer, og håper komme tilbake med et stort intervju med ham her eller i papirorganet vi stammer fra. Han skal spille sammen med nettopp Eyolf Dale Trio i staselige omgivelser i Oslo Konserthus i kveld, der vel også førstealbumet ble innspilt? Anbefales. Det er jo mange tiår med frekke tidssignaturer og snertne skarpslag å ta av, her blir det dumt å velge. Hvorfor ikke bare gå for hans tidstypiske album BITT for en smak av eksperimentering? Eller hans arbeid med Kari Bremnes, f.eks på Blå krukke fra 1989, for en produksjon! Nesten skummelt sensuelt og edgy til tider, f.eks på tittelkuttet. Kari vil vi gjerne også komme tilbake til her en gang – for en kunstner, for en kvinne! Men enn så lenge nøyer vi oss med å bøye oss ærbødig for en vakker og viktig trommis i øvre verdensklasse: Kleiveklassen.

 

Bandlivet er en måte å drømme stort uten skam, sier Andreas Veie-Rosvoll, forfatteren av Tonefall


Andreas Veie-Rosvoll. Foto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss

Denne høsten kom Tonefall, debutromanen til Andreas Veie-Rosvoll. En vekselvis sørgmodig og tøysete skrøne om bandet Nihilist Supreme, som får en uventet, verdensomspennende hit med låta “Placeholder”. Men blir de noe lykkeligere av det? Låta ender opp med å knytte skjebnene til bandets medlemmer Simen Marbo og Emily Stever sammen med den litt livstrøtte musikkjournalisten Jacob Reiner, som etter noen tiår på lufta sliter med å finne noe i musikkverden å bli optimistisk av. Det er ikke helt ugjenkjennelig, det må innrømmes – samtidig som Tonefall også knytter sammen nåtidens musikalske virkelighet med hvordan ting fortonet seg i monokulturens tid – da folk (har vi hørt) virkelig kunne bli store, mystiske stjerner, slå igjennom den ene dagen og lage karriereødeleggende skandale den neste. Alt sammen ispedd en overdose med fiktive, tøysete bandnavn og et bankende hjerte for samholdet. Er det ikke noe sånt livet handler om?  

Veldig mange bandhistorier har gjerne en gyllen første akt, preget av optimisme og troen på fellesskapet, før peaket kommer og det rutsjer utfor. Men jeg har litt følelsen av at du hopper over det, og at det er litt dårlig stemning fra starten av. Hvor kom ideen om å skrive en mer gjennomført pessimistisk bok i den sjangeren fra?
– Det er vel for å unngå klisjeer, på en måte. Her har det skjedd et eller annet. Og det forsterker følelsen av at godeste Jacob Reiner er ganske langt nede når vi starter. Det er ingen som er helt komfortable i starten. Og det er litt kjipt å være et sånn band som Nihilist Supreme er, de har holdt på i ti år uten at noe egentlig skjer. Og det er frustrerende. 

Er det basert på egne erfaringer?
– Ja, det må jeg være stor nok til å innrømme. Jeg har spilt i band halve livet uten noe suksess. Men det har vært gøy, da. Og den ambisjonen til Simen Marbo i romanen er ødeleggende. Han klarer ikke å slappe av og ha det gøy med hvor de er. De er låst i et eller annet, de kommer seg ikke videre, og så skjer det noe. 

Veldig mye i denne boka er på en måte ting som skjer med hovedpersonen utenfra, uten å røpe noe. Det hender med ham, heller enn at han vil det.
– Det er jo litt sånn – det er ikke alltid man velger det som skal skje selv. Jeg er veldig tiltrukket av forfattere som skriver sånn, hvor det nesten er som om karakteren er en sjakkbrikke. Murakami er kjent for det, ting bare skjer med hovedpersonen, vedkommende faller inn i nye situasjoner. Det er ikke resultatet av godt gammeldags hardt arbeid at det plutselig begynner å gå bra med bandet tidlig i boka. Man møter en passiv gjeng og en passiv fyr. 

Ja, bandnavnet Nihilist Supreme passer. Man kan lure på hvorfor de i det hele tatt henger sammen – bortsett fra en av bokas andre viktige karakterer, Emily, som har en tydeligere musikalsk vilje.
– Ja, det var bevisst. Hun er den sterkeste drivkraften, samtidig som hun er den beste bandkameraten. En sparringspartner som hjelper deg. Litt av poenget er at ingenting gjøres alene – at det er et band. 

Noe veldig mange støter på, sikkert uavhengig av suksess, er klisjeen om at du tross alt må ha dine egne grunner til å spille. Å finne noe med for eksempel musikk som ingen kan ta fra deg eller gi deg. Og man kan bli frustrert i første halvdel av boka di på grunn av den mangelen.
– Ja, følelsen er at de snubler inn i den hiten uten noen sterk drivkraft eller noen plan. Og det er veldig mye av ambisjonen til Simen som handler om idolisering. Han er veldig opptatt av Einar Steenberger, kunstrocklegenden som forsvant fra offentligheten. Det er kanskje litt usunt at alle ambisjonene legges i å bli som noen andre. Det legger kanskje ikke noe godt grunnlag for å gå sin egen vei, eller den veien man burde ha gått. 

Hvor kom ideen om å skrive en sånn skikkelse inn i norsk musikkliv fra?
– Det er noe av det gøyeste med arbeidet. Jeg er veldig glad i musikktrivia, og jeg har vært det siden jeg var veldig liten. En av bøkene jeg leste mest da jeg var ung var et musikkleksikon som stoppet i 1991. Nirvana var fremdeles et band som bare hadde gitt ut Bleach og Nevermind. Så Nirvana er et av de store bandene, Kurt Cobain er en av de mest toneangivende vokalistene og så videre. Jeg leste den boka fra perm til perm og støtte på mange av bandene først senere – triviaen kom før musikken. Så jeg kunne sitte og kose meg og dikte opp en skikkelse som Einar, og alle de andre bandene. Jeg er veldig glad i teite navn, dustete bandnavn, det kommer kanskje fram. 

Det gjør det!
– Det er ren kos. Og jeg skulle ønske at Einar Steenberger fantes. Han skulle eksistert, og da kunne jeg vært hans største fan.

Man kan tenke på forskjellige personer i tilknytning til ham. Det kan minne om noe Tor Ulven-aktig, eller en JD Salinger-type. Og Paul Waaktaar er vel kanskje den nærmeste av norske pop-folk fra den tidsperioden, en sky popbegavelse. Men så er det litt mer kunstrock i det også. Tenker du at det er en mangel ved norsk musikkliv?
– Definitivt, det var et ønske om å skrive inn en slags bauta, da, med den kunsteriske integriteten til la oss si Motorpsycho og stjernestatusen til… Dum Dum Boys på høyden. Jeg vet ikke. Vi har ikke den typen i Norge, og jeg vet ikke om jeg har noen klar sammenligning. Det er litt David Bowie, kanskje. Selv om Einar Steenberger ikke rekker å bli et ikon på samme måte. Han burde jo kommet tilbake etter det dårlige albumet sitt for å markere seg i forskjellige epoker, men han velger å forsvinne i stedet. Eller gjør han det? Det er plukket litt fra alle trær. Litt nerdete, rett og slett. 

Vi er oppe i nåtiden her, fra 2017 til 2019. Men samtidig snakker vi om en parallell virkelighet. At et band med en sånn støyete, Talking Heads-aktig hit liksom kan lette fra landjorda og fly rundt hele verden føles ikke helt som vår virkelighet. Og det norske musikklivet du skildrer, hvor mange (rocke)band det er der…
– Ja, det er jo også litt ønsketenkning, på en måte. Hadde jeg skrevet den mer realistisk hadde det sett litt annerledes ut, litt flere soloartister, kanskje noen visesangere og så videre. 

Ja, og det er tonnevis av en viss type uflidde fysaker i denne  boka som kanskje ikke preger norsk musikkliv her og nå.
– Jaja. Sånn sett er den skrevet litt ute av sin tid. Samtidig tenker jeg at den crossover-hiten Nihilist Supreme har også er unormal i den verdenen boka foregår i. Mange av de andre bandene som dukker opp her fyller kanskje John Dee eller Parkteatret, liksom. Også har de kanskje en rar Japan-suksess… det er litt overdrevet og utypisk, men tanken er at Nihilist Supreme er unike i den verdenen også. De får den største norske låta siden “Take on Me”. 

Hva er det du savner i nåtiden når du snakker om ønsketenkning?
– Jeg liker jo rockeband, og skulle gjerne sett flere av dem. Los Locos, et av bandene som dukker opp, er et slags Death By Unga Bunga, et band jeg elsker. Og jeg skulle kanskje ønske de var litt større. Jeg blir veldig glad når jeg ser Pom Poko, for eksempel, og skulle ønske jeg så mer av det i mainstreamen. Jeg følger ikke alltid så godt med heller. Følgen av strømmetjenester er jo at man lever i en preferansestyrt musikkvirkelighet. Jeg vet ikke om de hadde føltes noe større før strømmetjenestene, eller om de hadde vært mindre. 

Det spiller jo litt inn på den andre biten av historien om Jacob Reiner, en journalist med et toneangivende radioprogram og som beveger seg i en musikkvirkelighet som føles litt gammelmodig. At en spillejobb på et NRK-program har noe make or break over seg. Det er nok øyeblikk som finnes fremdeles, men for meg føles det som at du bevisst har skrevet om en litt eldre virkelighet. Hva kommer det av?
– Det er nok fordi jeg skulle ønske det ikke var sånn som det egentlig er – at det ikke er så big deal å være med på Lindmo eller Skavlan – eller Skavlan er jo uansett ikke noen big deal lenger. Men jeg syns det er litt synd da, at vi ikke har det samme forholdet til at noe er noe alle ser på. Det er jo fint at alle finner sin egen mainstream, sine egne subsjangere… men det er jo bedre for historien at det er avgjørende å være med på et direktesendt talkshow, det er klart. 

Det er kanskje ikke like lett å ennå finne en litterær måte å beskrive hvordan ting tar av på ulike spotify-lister, TikTok og så videre?
– Da føler jeg i hvert fall at jeg hadde måttet skrive om en helt annen type band, eller en annen artist, og det var ikke den historien jeg hadde lyst til å skrive. Aksepterer man romanen, aksepterer man det og – at det er noen bautaer, som TV-programmer og sånn, som fremdeles eksisterer. Og at det ikke er helt sånn vi lever. 

Jeg tror jo noe som preger det å gi ut ting, eller å skrive om ting som blir gitt ut, eller å bare være lytter/leser/seer i dag, er hvor vanskelig det er å få følelsen av at mange bryr seg om det samme. At det man har å komme med betyr noe for andre mer enn én fredag, for å si det litt pessimistisk. Du har lagd en virkelighet hvor mye av det savnet er tettet.
– Ja, det bemerkes jo også i boka at det er rart at hitlåta til Nihilist Supreme ikke blir fortere borte. Jacob tenker på det, og at det også er utypisk for virkeligheten han lever i. Det meste blir borte, ting er glemt i morgen – men plutselig kommer denne låta, og så rart at vi tenker på den fortsatt. Jeg ville at låta skulle være en slags virkelighetsforstyrrelse. 

Jeg opplever jo det som en historie preget av et savn som sikkert er allment enten man liker musikk eller litteratur.
– Ja, den er nok litt nostalgisk av seg. 

Fortell litt om musikkjournalisten, Jacob-skikkelsen.
– Han er ikke egentlig basert på noen, men en tanke om noen som kanskje har jobbet i NRK litt lenge, er litt washed up og som forsåvidt har en posisjon men har grodd litt fast og ikke er helt med på notene. Jeg tror mange kan kjenne igjen en sånn type, ikke bare i musikken. Noen som har holdt på litt for lenge med greia si og ikke er hypp på fornyelse. Innerst inne er det en gnist som må tennes igjen, og for Jacob er det kjærligheten til musikk som bare har blitt litt lagt på is. Jeg syns virkelig synd på ham. Han bare får det ikke helt til og blir stuck i en kynisk limbo. Det er en felle som man lett kan havne i om man ikke gidder å følge med i det hele tatt. Da kan man bli en type som Jacob Reiner, som grettent halter seg gjennom gangene. 

Selv om han er en litt streng type virker han avhengig av at noen andre lager noen svære symboler som gir mening til programmet hans.
– Ja, han gjør ikke jobben selv, han vil bare at noen skal finne noen interessante folk han kan prate med. Og når det skjer, er han ikke veldig interessert heller, han liker bare ikke å bli fortalt hva han skal gjøre. Når Nihilst Supreme er med på hans program, tenkte jeg at intervjuet burde vært mer interessant og dyptpløyende enn det jeg skrev. Men så ombestemte jeg meg. For han er ikke så veldig interessert i dem selv om han liker låta og den kanskje er i ferd med å tenne et eller annet i ham. Selv om han ikke liker måten Simen Marbo idoliserer Einar Steenberger på. 

Ja, og der er vi inne på betydningen av at du liksom gir Norge en litt annen rockhistorie her.
– Jeg har lest noen musikkromaner, og én jeg liker godt kom i fjor, den heter Utopia Avenue av David Mitchell. Det dårligste i den boka, som er satt i 1967, er når personene i romanen møter veldig kjente skikkelser. Han møter på John Lennon i psykedeliaperioden, og flere forskjellige folk. Det blir så jævla kleint – jeg ville ikke namedroppe noen ekte artister, a-ha eller Dum Dum Boys eller deLillos… da er det bedre med Kanoon og Einar Steenberger og Maskless og så videre. Det er morsommere å finne på. 

Det er jo kanskje det jeg tar med meg fra boka – at den er tullete, og pessimistisk. Men at frelsen finnes i tullet da, at man må lage sitt eget trehus å krype opp i. Hva tenker du at folk bør sitte igjen med?
– Det er jo å gå din egen vei, men også avkle myten om det enslige geniet. Du gjør ingenting alene. Et band handler om vennskap, noen av mine beste venner har jeg spilt i band med. Vi får et bånd av å dele noen ambisjoner som er litt barnslige. Det er et trygt sted å være… ikke stormannsgal, men å drømme stort uten skam. Når du er liten skal du ønske å ta over verden, det gjør man sammen i et band. Og ingen vet hva de driver med, men det er gøy det og. Det pessimistiske ligger i alle kreftene som punkterer det. Du kan ikke sitte i din egen trehytte om du skal bli noe stort. Og det å bli populær kan bety at du mister kontrollen over hvordan folk opplever deg. Boka het egentlig Sellout da jeg sendte den til forlaget, og det var en større del av det. Men det forsvant fordi egoet i et kreativt samarbeid er mer interessant. Det ødelegger så mye å ikke samarbeide. Selv en forfatter, hvor det står ett navn på omslaget, gjør jo ikke det her alene. Det har jeg virkelig lært med denne boka. Men ellers er det et åpent, rart univers jeg håper noen kan ha glede av. Min egen lille trehytte. 

Kan du forresten nynne på “Placeholder”, den store hiten i boka?
– Nei, men jeg har prøvd. Jeg hadde en klarere tanke om den før. Men jeg tør ikke. 

Band for Band i Tonefall

Koi Pond Robbers, hva slags band er det?
– Jeg ser for meg at det er et slags tøysete indie-band. De dukker opp i en sekvens hvor jeg slenger ut masse bandnavn hvor de samme folka spiller i forskjellige band. Og da er det gjerne noen av de bandene som er fullstendig køddete. Og Koi Pond Robbers… jeg vet ikke hvor det kom fra. 

Piss Kiss…
– Har du sett Silicon Valley? I en av de siste sesongene får en av hovedpersonene en meltdown hvor han i stedet for å rope kiss my ass roper kiss my piss, og det er vel i grunnen det, bare et bandnavn. 

IPA Cunt Fucker.
– Hahaha, jeg har spilt med mange punkband og nystartede metalband, dannet i øldunst som kunne hett det. Sånn Ja, det heter vi, fuck you, hahaha! Jeg har delt scene med mange band som kunne hett det. 

Så kan vi gå over til jazzens verden. Arthur M kommer fra jazzlinja i Trondheim og har blant annet spilt med Tropical Wonderboys “før plagiatskandalen”.
– Ja, at de var jazz hadde jeg glemt litt. Men jeg måtte ha et sånt band. 

Kjetil Snopheim Quartet?
– Er ikke det et ganske jazzete navn?

Jo, kanskje…
– Mye av dette kommer fra Visit Oslo, hvor jeg jobbet i noen år. Jeg jobbet med kulturkalenderen. Jeg er ikke så bevandret i jazzverdenen, men sjangere har jo sine egne regler, både på bandnavn, men også hva folk heter, føler jeg. Kjetil Snopheim… Kjetil er et litt halv-gammelmodig navn, fint navn, ikke noe gærent med det… men jeg ser liksom for meg en fyr i en litt stor jakke “jaja, Kjetil Snopheim… spiller jo mye rundt da”, en dyktig type som kanskje ikke helt får anerkjennelsen han fortjener her hjemme, turnerer halve året minst. 

Vi har jo både Kjetil Jerve og Kjetil Mulelid, så Snopheim er… ikke helbom. Men det jeg kanskje savner fra de fiktive jazz-navnene her er for eksempel den greia hvor band heter ting som Moskus, Kongle… kanskje et band som heter Krekling.
– Ja, det er et godt band. Hva heter Karoline Wallaces plate? Stiklinger. Det var et fint intervju dere hadde med henne, forøvrig

Så har vi Tong Dinkneys Svettelosje.
– Det er en referanse til twitreren Boll Bedd som for noen år siden skrev tweeten Hva om… Harry Potter-bøkene aldri skrevet. I stedet leste alle om Tong Dinkney, skateboarderen som ble mobbet fordi han svettet altfor mye”. Det er dum humor, og jeg elsker det. Det som er fint med redaktørene mine, at de aktivt har oppfordret til mer tull. 

Tenker du at det er et band som er inspirert av den tweeten, eller finnes Tong Dinkney?
– Nei, Tong Dinkney er en eldre fyr… eller, det har jeg ikke tenkt på før, kanskje. Jeg har tenkt at Tong Dinkney er en litt rar fyr som kaller seg det. Ja, jeg heter Tong Dinkney. Men ja, kanskje det er en ung musiker rett ut fra høyskolen som sier den tweeten… det skal jeg kalle opp et band etter. 

Og så er det noe som heter Old Town Jazz Ensemble.
– Ja, men er ikke det litt jazzete, det? En litt normal tittel. 

Jeg ser for meg et tradjazzband, rett og slett. Som spiller på Lancelot i Asker, for eksempel.
– Ja, jeg tenker litt det. Det er bare noe jeg kunne sett for meg på en plakat. 

Kristne Klemmer!
– Det er en dum referanse, at jeg sier dette høyt er sykt. Men har du sett den videoen fra ti år siden hvor kristne folk skulle gjøre det kult å ikke klemme rett på, fordi det kunne lede til seksuell opphisselse. Så de prøver å innføre en “side hug”, og de har en låt jeg aldri har fått ut av huet med refrenget gimme that christian side hug. Kristne Klemmer er det da, det er liksom en sidelengs-klem. 

Så har du rapperen Unge Pensjon.
– Ja. Kunne vært? Nesten? Jeg må jo forsøke meg på noen rare hip hop-navn også, selv om jeg ikke er så bevandret. 

Tenker du at vedkommende pensjonerer andre, eller at hen er dyktig med sparing og sånn?
– Pensjonerer andre, han har attitude. Han er kanskje Cezinando før han fikk langt hår. En ung dude, 17 eller 18 år gammel, som ironiserer et gammelt begrep. Han kunne kalt seg Unge Boliglån. 

Vi kan gå over til elektronikaduoen R ö r b ü a.
Jeg måtte ha noe navn som tuller med tødler og sånne tradisjonelle rare norske ord. Det er kanskje to raringer som sitter på et loft og intervjues av Natt & Dag, og blir spurt om hvorfor de har valgt det navnet. Vi satt og bingewatcha gammel “Du skal høre mye” hos Terje og så lagde vi den låta, og da ble det det. Det er et fint landskap de er i inni mitt hode. 

Og så har vi Sextown USA.
– Ja, det er en Sparks-låt. Jeg oppdaget det bandet cirka samtidig som jeg begynte på boka og ble helt hekta. Det er flere referanser jeg tok ut også, men jeg måtte ha noen. Og “Sextown USA” er en veldig kul Sparks-låt fra Angst in my Pants fra 1982. 

Apropos Sparks – noe litt pussig i boka er at Jacob er en nesevis journalist som slår seg opp på åttitallet, og er forholdsvis kredibel på en måte. Samtidig får han en Sparks-skive av sønnen sin til jul, og da har han ikke hørt om dem. Hva ønsket du å fortelle med det?
– Ja, hvorfor har han ikke hørt om det? Jeg tror bare han har noen blindsoner, han er sta og liker ikke å bli anbefalt ting. Kanskje han har hørt noen låter, men det har bare forsvunnet fra radaren. Han er ikke helt troverdig som figur, han motsier seg selv og lyver, så han har sikkert hørt det. Men det er et godt poeng, han må jo ha hørt om det. Det er for å vise at han er litt lukket, selv om han har sin kunnskap. Han vil ikke ha anbefalninger, han vil være den som anbefaler ting til folk. 

Du er også innom bevegelsen Herrens Verksted, som er en bisarr forening, hvis Foreningen mot Bompenger hadde gått til himmels etter Trymmen sin skål. Jehovas Vitner, bare med vindusviskere, på en måte.
– Ja, det måtte jeg kjempe litt for. Man ser mye kristent forsvar av fossilt brennstoff. Det finnes i USA, åpenbart, hvor du kan kombinere kapitalisme og gud ganske sømløst om du jobber lenge nok. Det er nok ikke noen som er så out there som herrens verksted, men de gjør virkelig religion ut av bilen. Og det er morsomt for meg. 

Jeg skjønner hvorfor du måtte kjempe for det, for det føles kanskje som en egen novelle.
– Ja, det er bare litt farge. Jeg tror at de som ikke liker boka tenker at det bare er tull som helhet, men at de som fatter greia syns det tullet der hører med. 

Vi kan ta noen navn til, vi har for eksempel Thessa Gelmer, aktuell med albumet My grandfather was a Nazi during the war. Dette er jo en suksessoppskrift, det høres ut som en fin kunstpop-skive.
– Jeg tror nok en bedre artist ville vært mer subtil enn Thessa også. Kanskje kalle albumet The Letterbox, oppkalt etter boksen der du fant brevene som viste at han var nazist. 

Men dette er derfor musikk aldri selger, at du skal ha en dust tittel som The Letterbox i stedet for å si AKKURAT hva plata handler om!
– Jeg må innrømme at det ikke er så mye tanke bak det annet enn at det er en oneliner. Og at det er en følsom artist som bretter ut om noe skambelagt. 

Jeg skulle gjerne hørt den skiva. En podcast, bare at det er musikk, på en måte. Men vi må innom noen av de viktige bandene her, Kanoon er viktige, og et band som Nihilist Supreme speiler seg litt i. Der er vi i Bergen, og kanskje noe Fjorden Baby!-aktig.
– Ja, jeg liker det, og jeg måtte ha noen cocky band, noen ordentlig Gallagherbrødrene-aktige bergensere. Men egentlig er nok en del av tanken om Kanoon sparket i gang av et gammelt intervju jeg snublet over med Pirate Love hvor de sier at de skal bli det nye Turboneger. Jeg syns uironisk at det er fett at band gjør sånn, det er mer spennende enn å lese folk si at det bare er gøy å være med. Det er kult at folk sparker opp døra, rister på ølen, kaster potetgull rundt og roper det her er festen min nå! Så det er en hyllest. Kanoon er ikke noen hyggelige folk, men det at de er cocky på radio liker jeg. 

Så har Kanoon også en shoutout til en del tjommier, og det er vel en hyllest til Ut i vår Hage-sketsjen med The Sjabby Ones som snaker på radio om Bergensbølgen?
– Ja, det må jeg bare innrømme.   

Fet Tremenning…
– Ja, bare prøv å si det høyt på bergensk, så funker det. Jeg vet ikke om de bruker “fet” så mye, men jeg ser dem levende for meg. 

KillHaus.
– De har kanskje hatt et semester i Berlin, “det er mye kult som skjer der borte”, også tar de det med seg hjem til Bergen. 

Tribesmen.
– Jeg ser kanskje for meg et indieband… kanskje 60-talls, med bolleklipp og har valgt seg et navn for å passe inn i den estetikken. 

Så har du Jonas Reddingsdalen.
– Jeg tenker på en type a la Matias Tellez, en kar med fingrene i masse musikalske paier i Bergen, og med en solokarriere i tillegg. Men du har ikke nevnt det beste bandet ennå. 

Ja, hva er det igjen?
– Brent Smegma.

Oufff, ja, hva spiller de, da?
– Det er punk. Eller hardcore, kanskje. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Nesodden Jazzklubb kåret til Årets jazzklubb

Nesodden Jazzklubb ble søndag 19. mai tildelt prisen Årets jazzklubb 2024. Klubbens arrangementer bærer preg av god atmosfære, profesjonalitet og godt besøk, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for tildelingen, og trekker fram klubbens gode og varierte programmering og ildsjelenes smittende engasjement.

Meld deg på vårt nyhetsbrev