Now's the time

NTT: Daniela Reyes Holmsen om trekkspillgalskap og visesang

En lenge bebudet albumdebut, Shannon Mowday om inkluderingsarbeidet som gjenstår i norsk musikk, Nina Simones tyggegummi og Dag Arild Espeseth minnes Trond Kopperud.

Hvordan tilbrakte dere forrige lørdag klokka fire, da meteren falt? Den ene halvdelen av NTT var på Voss, og var vitne til en regelrett folkefest på en festival som har ventet lenge på dette. Den andre satt i bakgården på Revolver i Møllergata i Oslo og så duoen Ole & Silje Huleboer stå litt fast midt i en tolkning av Carole Kings “You’ve got a friend” mens vokalist Silje lette etter teksten i en svær bunke med tekstark. Hvorfor det føltes passende, aner jeg ikke egentlig – rent bortsett fra at dette er en fin duo å bruke en hvilkensomhelst lørdag ettermiddag. Men det var fint å liksom snuble over i den nye, gamle virkeligheten. På 360-festivalen var det ikke fryktelig mange folk, og senere i Grønland Kirke på Hallvardsdagene ble heller ikke dørene rent ned. Mange artister har spøkt med at tiden hvor de kan sette “UTSOLGT” på turnéoversiktene sine med dette er over… er det noe antiklimatisk over det også, kanskje? Sikkert litt. Det har aldri vært lovnader om noen stor bonus i andre enden av alt dette her, først og fremst bare fortsetter den trauste virkeligheten. Å gå gatelangs under ukas Bylarm i Oslo har noen slående øyeblikk som føles som at man har satt seg i en tidsmaskin – og i stedet for å dra til et spennende sted, har man tastet inn Oslo, en regntung høstdag i 2019. Men – akkurat det er deilig også, virkeligheten som den var føles mer enn nok. Og etter en vakker høstettermiddag forrige lørdag våknet jo utelivsvilldyret også, til noe overspent pressedekning (politiet sa i hvert fall at det ikke var noe verre enn en Nyttårsaften eller 17. mai, tolk det som du vil). Ikke verst! Og det føles poetisk at Last Train endelig fikk utdelt Oslo Bys Kunstnerpris i Rådhuset denne uka. Vi skal få til en god høst. 

Men den neste uka først! Petter Wettre er fremdeles i Paris, og der skjer det en del – The Last Album ble sluppet på det franske markedet forrige fredag, og den 4. Oktober har han en spot på jazzradiostasjonen TSFradio hvor kvartetten hans kan høres og sees, i tillegg til at han er ukas artist i Open Jazz på nasjonal radio. Han har også en releasekonsert på Sunset/Sunside i Paris 6. Oktober. Er det noen NTT-lesere i den franske hovedstaden neste uke? I så fall anbefales dette! 

Det er mye som skjer – konsertkalenderen på Jazzinorge bugner. Den største happeningen i jazzlivet er utvilsomt Fri Resonans i Trondheim som starter nå. I morgen kan du for eksempel se en forskningskonsert hvor John Pål Inderberg møter vokalist Jaap Blonk – DER skulle vi vært! Blonk spiller også med Terrie Ex, Atomic kommer innom, Susana Santos Silva og Torbjørn Zetterberg spiller duo og mye mer. En jazzklubb som virkelig byr på mye fint denne høsten er AdLib i Bodø, i kveld er det RYMDEN og onsdag neste uke kommer Harald Lassens band, som åpenbart spiller noen virkelig cooking konserter for tiden. De spiller forresten i Bergen i kveld også. Team Hegdal begeistret i Trondheim denne uka, og spiller på Nasjonal Jazzscene i kveld, og i morgen spiller bassisten derfra, Ole Morten Vågan, triokonsert med Signe Emmeluth og Håkon Thelin på Cappelens Forslag i regi av Improvierk. På mandag har også Master Oogway sin siste konsert i serien de har hatt på Kafé Hærverk – endelig for litt flere i publikum! Gjest på denne konserten er felespiller og filosof Hans Kjorstad. Også tar vi med oss Krokofant med Ståle Storløkken og Ingebrigt Håker Flaten på Nasjonal Jazzscene i morgen

Men nå hopper vi videre! Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Daniela Reyes trives både i fokus og billedkanten på albumdebuten sin


Foto: Sigurd Fadango

Det første albumet til Daniela Reyes heter Engangsdager, og er ute nå. Rart med det, på sett og vis føles hun som et etablert navn, med stor liveaktivitet kretsende rundt veldig gjenkjennelige og minneverdige låter i en årrekke. 

“Kvarter”, for eksempel, er ikke det en låt som liksom bare har vært der? Fasit sier noe annet, men… vi tillater oss å tvile litt. Det er også noe med hvordan karrieren hennes allerede rommer noen tydelig faser – fra effektboksentusiastisk énkvinnesorkester, visesanger fra markant musiker-familie til det hun er nå, både singer/songwriter i medvind, selverklært usikker musiker og trekkspilleksperimenterende representant for en svært interessant og kjærkommen NMH-sentrert generasjon som spiller på kryss og tvers i band som Fieh, Why Kai, tigerstate, Vegard og Ivar band, Mårl Gørl og i det hele tatt, og som liksom har valset inn døra og kasta en bøtte maling på en litt grå norsk musikkhverdag. Puh! Kanskje kan man, om man lytter kreativt, høre litt av alle disse fasettene på plata? Tja. Joda, ja, helt klart, for det er blitt en ganske mangslungen plate som man kan assosiere mye rundt, men mest av alt føles Engangsdager som sin helt egen skapning. Sånn måtte det kanskje bli? Vi møtte Daniela på Bylarm, rett etter at hun hadde vært i en panelsamtale om situasjonen for neste generasjon musikere, moderert av Oslos kulturbyråd Omar Samy Gamal, blant annet basert på en kronikk Reyes var med på å skrive i vinter (og som vi har snakket med henne om før). 

Er du fornøyd med diskusjonen dere satte i gang om unge studenter?
– Jeg opplever at det er blitt nyttig, bare det å møte folk som Omar, Oslos kulturbyråd. Det er selvsagt forskjellig, hvor mye folk lytter etter det du har å si, men det har vært folk som har lyttet. Vi har fått sympati og sånn også, men det er jo egentlig diskusjonen vi ønsker oss. 

Har dere snakket mer dere imellom som musikere om det?
– Jeg tror det. Én ting er den musikkgjengen jeg er i. Vi er jo veldig enige, vi er like folk som deler mange av de samme meningene. Men bare det å komme hit på Bylarm… oj, sier du det? Det er andre bransjeperspektiver, og det er lærerikt. 

Men la oss snakke om plata! Hvor er den spilt inn?
– Den startet på hytta, på Brønnøya. Mye gitar og vokal er spilt inn der, samtidig, i et hjørne med masse tepper for å dempe. Min teori var at plata burde ha en nærhet, og det funker bare om man er veldig komfortabel, chiller, og ikke når man prøver å gjøre noe veldig fancy og pent. Det skal bare høres ut som… meg, når jeg spiller gitar og synger. Nerven blir veldig lett borte, det skal få forstyrrelser til før du mister det. Hvor elsker jeg å henge og føler på roen? På hytta. Og vi måtte starte med det som er mest viktig, som er vokalen og gitaren, og så må resten av produksjonen på en måte forholde seg til det. 

Det var påfallende når jeg hørte på plata – at det er veldig tett på, vokalfremføringene. Det føltes ikke som noe som er lagt på til slutt mens takstameteret går.
– Nei, overhodet ikke. Det er på en måte kjernen. Jeg føler en del i den sjangeren stabler det sånn som man gjør, med trommer og bass først, og så noe annet, og så legger man på vokalen til slutt, og så skal det låte pent, liksom. Det er mange steder i plata som har… la oss kalle det sjarm, haha! Det er ikke helt tight, det er ikke helt reint, men det er reint nok til at det er fint, på en måte. Og det var det jeg satset på at funker. Jeg håper det! 

Det gir mening. Når man stabler den platen på måten du snakker om, med store arrangementer, kan det være litt avskrekkende når man til slutt kommer med vokalen, det kan være overveldende å skulle konkurrere med alt det andre.
– Vi har testa ut mye forskjellig, for eksempel å spille på klikk og så videre. Det ble tightere, men hva hjelper det? Helheten ble dårligere. 

Er det samme band som du spilte med på Oslojazz i fjor?
– Ja, litt utvida. 

Det er noe trompet der…
Nils Petter Molvær er med! Det er mange smålyder gjennom hele, så det er mange som har lagt på litt forskjellig. Bandet er Håkon Aase, Sander Eriksen Nordahl, Ole Morten Vågan, Hans Hulbækmo, Eyolf Dale. Frida Fredrikke Waaler Værvågen spiller cello, Andreas Rukan spiller elbass på en låt… jeg er redd for å glemme folk, haha! Men det er mange folk som har bidratt litt. For det skjer mye forskjellig i lydbildet. 

Er det sånn du liker plateopplevelser, å lage litt eventyr?
– Ja, eller, jeg kan forsøke å forklare det: Spesielt vokalen, men også gitaren, er på en måte superfokusert. Det er nesten ikke noe klang, det er veldig tydelig. Plata handler mye om tid og rom og den greia der og når man er så tydelig fokusert vet jeg hva klokka er, det er deilig å ha et fokus. Eller så har du mer atmosfærisk musikk, den som svosjer rundt, og som det er sykt digg å drømme seg bort til. Da aner du ikke hvor lang tid som har gått. Jeg ville ha noen av de elementene, men mer i dybden og bredden, snarere enn midt i. At du har den stemmen, men i et større univers. 

Det er jo låter som drar på små utflukter – for eksempel den hvor Sander Eriksen Nordahl spiller solo på en psykedelisk Neil Young-aktig gitarlåt, den føltes som en mer “episk” låtreise enn den egentlig er, sånn lengdemessig.
– Ja, det er veldig gøy, den virker mye lengre! Dette er jo et album, og den låta er “bråkehøydepunktet”. Mye annet er stille, men når Sander spiller, letter det, det er en utrolig digg følelse. Det er veldig nice om en plate har det, særlig en viseplate som er pen og fin. Litt blæsting av trekkspill og sånn, haha! Det er bra å få de kontrastene uten at det føles ukonsentrert. Jeg håper at den tydelige kjernen gjør at det henger sammen selv om det er mange forskjellige lyder. 


Foto: Sigurd Fandango

Du nevnte at dere prøvde mye forskjellige ting. Og jeg har hørt deg spille lenge, men du har ikke gitt ut et helt album. Jeg sier ikke at du har somla, men du har hatt en god stund på å stille deg selv spørsmålet om hva du ønsker å gjøre med en plate.
– Absolutt. Jeg kunne gitt ut en plate for fire år siden. Jeg er utrolig glad for at jeg ikke gjorde det, for det er først nå jeg høres ut som det jeg ønsker å høres ut akkurat nå. Det endrer seg sikkert om to-tre år, men det som var litt morsomt med prosessen var at jeg tenkte “nå må jeg bare spille inn noe”. Jeg hadde ingen tydelig plan. Men når jeg ser tilbake på det, virker det som at ting har fulgt en slags naturlig utvikling allikevel. En plan jeg ikke har lagt på forhånd. Alt har gitt mening, det har skjedd naturlig. En fin prosess. 

Plutselig bare kommer det.
– Ikke sant. Jeg har spilt mange av disse låtene en del ute, og når jeg spiller dem på gitar og vokal har jeg kjernen, det er det viktigste, og så har jeg lyst til å få til alt rundt, lage de større og bredere, strekke ting ut, ting som egentlig ikke er “så viktige”. Altså, ikke uviktige, men områder som ikke er fokuset i musikken. Jeg har på en måte hørt for meg hvordan alt skal være rundt, følelsen av det, uten å ha notert det ned eller fått folk til å spille det. Men nå som plata er ferdig, føles det som at det var sånn jeg hadde tenkt det. Det har ikke vært “gjør sånn”, men det har blitt sånn allikevel. 

Hvordan er skriverytmen din? Skriver du ting hele tiden, eller er det perioder hvor det kommer mer?
– Det er ganske periodevis, for det er mye som skjer. Under korona har jeg skrevet lite. Det er noen nye låter på plata, men jeg var ikke så inspirert, og viet tiden til produksjonen i stedet. Tidligere har jeg skrevet mye, nå er det mer opp og ned, det kommer perioder hvor jeg må skrive, og så føles det som at jeg kan spille eller gjøre andre ting. 

Er låtene som er på albumet på en måte “dette er mine ti beste låter”, eller var det et tilfelle av at du følte du visste hva albumet måtte bli, og så fant frem de sangene som passet inn i den formen?
– De henger veldig sammen tekstmessig, tror jeg. Det er ikke sånn at jeg lette etter de beste låtene, men fort kan det være sånn åh, det skrev jeg da jeg var nitten, det er kleint. Det ga bare mening med disse ti. Noen av låtene var gamle, også var det også noen helt nye da vi spilte de inn, og de var skrevet til dette albumet. Den låta med masse fugler på Montebello, der tenkte jeg at vi måtte ha med en låt hvor jeg bare spilte og sang alene. For det er på en måte den jeg har vært til nå. Og da måtte jeg bare skrive en låt som var litt sånn søt, rar låt, typisk sånn som man sitter i skogen og spiller gitar på… det må jo være litt sånn, det er det som er imaget, haha!

Men fortell litt mer om produksjonen.
– Etter hytta gikk vi inn på Propeller. Jeg hadde med meg Andrea Horstad, hun var med på hytta og videre inn i studio. Det er uten tvil en veldig “korona-ete” plate, for du har veldig mye én og én. Jeg tror det høres ganske organisk ut for det, men det har vi jobba mye med. Det var en del klipping og ordning, veldig mange syke klipp egentlig. Med den låta i skogen som jeg nevnte, var jeg fornøyd med et take, også var det noe støy fra en radiostyrt bil i skogen… det er ganske heftig å klippe når det bare er gitar og vokal, men det er noen klipp der for å komme seg rundt hver gang den bilen nærmer seg. 

Men det er jo det fine med plater også, å lage sin egen virkelighet, litt bortenfor det “realistiske”. Selv når man har dokumentar-aktige opptak.
– Så lenge det låter organisk er jeg fornøyd, og det opplever jeg at vi har fått til. Til slutt er det Mike Hartung som har mikset, og det ble vi veldig fornøyde med. 

Du spiller med Why Kai, EP-aktuelle og greier, blant annet på Bylarm nå, hvordan er det?
– Det er veldig gøy, ass, jeg tror både Jo David og meg synes det er ekstra gøy å drive med dansemusikk. Jeg spiller jo mye “fin” musikk ellers. Det er digg når Elias kommer med beaten, og publikum responderer meg en gang. Og det er gøy med bråket, å gjøre litt mer crazy ting på trekkspill. Jeg har startet på master på NMH, og blitt opptatt bruke mer tid på å spille trekkspill.


Why Kai (pressefoto)

Et instrument-kick?
– Ja, litt kick på trekkspillet nå for tiden. Jeg har lyst til å jobbe litt mer med det. Endelig, i Why Kai, kan jeg spille mer ekspressivt og gønne litt på. Det ligger ikke så naturlig for vise-Daniela, men trekkspill-Daniela kan trøkke litt mer til, haha. 

Det virker som du er en del av en generasjon hvor gleden over å både være en egen solo-artist med ambisjoner, men også det å være en del av noe i bakgrunnen er veldig sidestilt og nødvendig.
– Ja, det tror jeg. Det er jo bare deilig når noen andre fikser ting, liksom, rent praktisk. På tirsdag spilte vi med Why Kai i Trondheim, vi tok natt-toget ned, Elias og Kai ble med meg på Lindmo, så skal jeg og Kai spille en duokonsert i kveld i Mo i Rana og i morgen spiller vi med Why Kai der og lørdag på Bylarm. Jeg har spilt utrolig mye helt alene, og det er virkelig gøy å være på tur med folk, og henge. Det er bare gøy av å være en del av en gjeng, og ikke ha så mye ansvar. 

Før drev du mer med looping og effektbokser og sånn. Plukker du opp den måten å gjøre ting på en gang i blant fremdeles, eller føles det som litt tilbakelagt?
– Bare det å ha med så mange ting, det gidder jeg ikke. Men bokser og sånn er gøy på trekkspill. Jeg har ikke funnet noen spesielt bra måte å mike opp trekkspill ennå, men jeg jobber med saken. Kontaktmik funker ikke så bra, da får man bare knappelyd. Jeg har nok lagt det litt bort fra soloprosjektet – det skal så lite forstyrrelse til, bare det å skru på en boks kan vippe deg ut av det. Men på trekkspill, og i andre settinger, er det veldig gøy. Så jeg tar det nok mer med dit. 

Det er fascinerende med forskjellige trekkspill-sound. Jeg intervjuet Stian Carstensen, og i hans sound er det så mye bass, det er som en svær motor, på en måte. Mens går man til for eksempel Kalle Moberg eller Frode Haltli, er det annerledes, det føles som en skimrende lyd, som nesten kan legge seg utenpå det som skjer, om det gir mening.
– Ja.

Hvordan føler du at din lyd er?
– Jeg er litt usikker akkurat nå. Jeg er ikke på Stian-greia. Men det har også å gjøre med at han gunner hele greia sjøl. Det handler om rollen i bandet – hvilken rolle tar et trekkspill? Det kan liksom ta alle, men som regel er også de fleste rollene tatt. Det er ikke så lett å vite hvor man skal legge seg med trekkspillet alltid. Du kommer så dypt som en kontrabass, og jeg kommer opp til… en femstrøken ciss eller noe sånn. Jeg kan legge meg hvor som helst. Og det er kanskje ikke det instrumentet man tenker at groover eller pumper bra, med mindre man tenker på det klassiske trekkspillkompet. Jeg har ikke funnet ut av det enda, men akkurat nå ligger det nok litt oppå og lager teksturer.

Det er fascinerende å høre Ida Løvli Hidle, for eksempel i Skadedyr eller med Erlend Apneseth, hvordan hennes trekkspill-lyder blander seg med synth-spill av Anja Lauvdal – en sånn 3D-aktig instrument-kombo som låter som lite annet.
– Ja, i Skadedyr er det kjempefett. Når det kommer til trekkspill-inspirasjoner er det alltid givende å høre på Frode også. Åpenbart Stian også, men jeg tror ikke jeg kan høres sånn ut. Det passer ikke til noe jeg spiller med, tror jeg. Ingen kan spille som det andre enn han, så det er ikke noe vits i å prøve heller. 

I morgen er første skiva ute, plasteret er på en måte av. Hva tror du om det å lage neste skive, ta fatt på resten?
– Jeg er spent på det. Den første skiva kommer nå, det er et veldig fint tidspunkt for meg – jeg er veldig glad for at det ikke kom før og det er ikke vits i at den kom noe senere. Jeg har masteren, jeg har mye å forske på, men aner ikke hvordan det blir. Som singer-songwriter chiller jeg med gitaren, jeg spiller intuitivt. På trekkspill er jeg… trekkspiller, liksom, mer opptatt av at det skal spilles riktig. Det henger igjen, selv om jeg gjør andre ting i Why Kai. Men på trekkspill har jeg en tålmodighet, sanger kan vare lengre og være mer utfordrende enn det mer “fine” viseuniverset. En bro mellom de to tingene kommer jeg til å lage, tror jeg. Ikke at jeg skal lage sær trekkspillmusikk med fin vokal oppå, det skal nok ikke bli resultatet, men jeg vil nok helt klart finne en verdi i at de to tingene nærmer seg hverandre. På den ene bråkete låta, hvor det letter… det er en fin følelse, og det hadde vært kult å innfri det mer. Og kunne gjøre det helt sjøl. 

 

Shannon Mowday og Det Nye Norske Storband letter etter den norske jazzens ømme punkter på “Bridge over me too”


Shannon Mowday. Foto: CF Wesenberg/Kolonihaven

På mandag slipper Det Nye Norske Storband den første singelen og videoen fra sitt samarbeid med komponist, saksofonist og storbandleder Shannon Mowday. I løpet av neste uke gjester de også Cosmopolite på torsdag og Dokkhuset i Trondheim på lørdag med et verk med den iøynefallende tittelen “Bridge over me too”. Mowday er også leder for Akershus og Oslo Ungdomsjazzorkester, gjerne forkortet til AOJO, hvor det gjøres svært interessant arbeid, ta en titt på denne dokumentaren for eksempel: 

Vi ringte Mowday for å høre mer. 

Fortell om tittelen på verket, “Bridge over me too”!
– Da metoo-bevegelsen startet i kultursektoren i 2017, tror jeg at jeg følge på en viss motstand. Jeg har vært musiker i mange år, men jeg følte meg som en som hadde kommet meg gjennom en rekke negative opplevelser og at det ikke var så hensiktsmessig å dvele ved dem. Men jeg innså nok ikke hvor mye jeg hadde blitt påvirket av disse tingene. Så noen år senere var det flere omstendigheter, og en bok av Carol Gilligan som heter In a different voice, som bevisstgjorde meg på hvordan mye av rammeverkene – enten det er psykologi eller næringslivet – som er laget av menn. At hvordan du gjør det sammenlignes med hvordan visse menn har gjort det før. Og det startet en tankeprosess på hvordan det også har preget jazz. I tillegg har jeg vært involvert i forskjellige prosjekter, og jeg startet en støttegruppe sammen med kollegaer, venner, studenter og folk som har forlatt scenen. Det handlet om seksuelle overtramp, men også andre dynamikker, på scenen og i det sosiale livet ellers. For der finnes det en måte du “skal” være på. Spill på denne måten, lær deg ting på denne måten – og det var en vekker å skjønne at andre hadde hatt mange av de samme erfaringene som meg. Jeg jobber med unge musikere, og du ser de sosiale utfordringene som særlig mange jenter blir preget av. Ting går egentlig fint til du kanskje er 13 eller 14 – men der begynner ting å splittes opp. Det er en fremmedgjøring. Jeg ønsket å finne en kreativ måte å adressere alt dette på. Å øke antallet jenter i utdanninger eller på scener er ikke en garanti for suksess – man må også finne noen nye måter å samhandle på, tror jeg. 


Cover: Ailin Einmo

Noe som går igjen om man snakker med kvinnelige utøvere er det du er inne på – at tilgangen på “bandkultur”, for eksempel, ikke var helt tilstede da de var yngre. At det var en guttegreie.
– Ja, og jamming, og ikke minst henget. Gutta henger, de prater musikk, men om du som jente blir med på det har det ofte vært slik at dynamikken endrer seg. Det er leit å se på det som en jente/gutte-greie, men dette er en realitet. Jeg har jobbet med mye yngre musikere, og jeg ser det fremdeles. Det betyr også at man må starte tidligere, vi snakker om mer representasjon på universitetsnivå, men se på videregåendetrinnet – allerede der mangler det jo folk. Og da kan du ikke trylle dem frem på neste trinn. Det har kanskje noe med at jeg kommer utenfra, men jeg har et behov for å endre dynamikken. Når jeg jobber med unge mennesker prøver jeg å få dem til å jobbe sammen på nye måter. Det er litt av suksessen til AOJO – og der støter jeg på de som blir med på å forme den neste generasjonen. Det har vært vanskelig å komme seg inn på scenen når man kommer fra Sør-Afrika til Norge. Det er mye klikkdannelse på høyskolene, folk finner hverandre der og spiller sammen for alltid, hahaha! Og det er annerledes når du ikke har noen historie som går langt tilbake i landet. Vi har en låt på dette prosjektet som heter “Who’s your daddy?” – og den handler om de spørsmålene, hvem er faren din, hvem er moren din, hvor var det du gikk også videre. Nesten som om det finnes et inntakskrav der. Dette er sterkt i Norge, det handler ikke om kjønn i seg selv, men hvordan scenen er skrudd sammen. Det finnes ordtak om at du bør spille med vennene dine. Men hva skjer om du ikke har fått bli venn med de du drømmer om å spille med? Hvordan finner du veien inn i musikklivet i Norge? Det er utfordrende.
Det er en problemstilling som sikkert også ligger dypere enn å ha 50/50 på festivalplakater, for eksempel. Det krever andre svar fra “gatekeeperne”, enten det er festivalbookere eller journalister eller andre. Å åpne dem for andre ting. 

Hvordan jobber du med det når du har med et ungt, stort band å gjøre for eksempel?
– Jeg forsøker å være veldig bevisst på å ikke finne bokser til folk. Det jeg ser hos unge folk, og som jeg gjenkjenner fra eget liv, er at de ofte ikke vet hva de er gode på. De vet hva de er dårlige på i mye større grad. Og så kan de sitte ved siden av noen som er dyktige på noe i en blåserrekke, for eksempel, og tenke “det der får jeg ikke til”. Det jeg prøver å gjøre, er å finne bryteren til folk og skru den på – for om du elsker noen, kommer du til å øve som faen. Så det handler om å finne noe som er relaterbart. Og noe å spille hvor de på en måte hører seg selv og blir hørt – enten det er en liten solo, eller en annen del. Et lite sted i musikken for alle i bandet, sånn at de ikke føler seg irrelevante. Jo mer du gjør det, jo sterkere blir folk. Da kan du si, “jeg vet ikke hva du liker ennå, men la oss prøve dette” – og oftere og oftere finner folk ut hva de liker. Her er det en kjønnsforskjell – mange gutter hopper typisk nok uti det, mens mange jenter ønsker mer informasjon før de prøver.Jeg forsøker å finne veier forbi det der. Det finnes et fint sør-afrikansk ord, “ubuntu” – for at jeg skal kunne være meg, må du være deg. Det er ånden man må gå inn i det på. Jeg skriver veldig spesifikt for de ulike medlemmene. Det er noe som krever mye omhu. Mer enn “her er bandet, la oss spille”. Mange talentprogrammer er designet for de eksepsjonelle. Da får du virkemidlene du trenger. Men folk har forskjellige utgangspunkt og muligheter, og de blir gode på forskjellige måter og tidspunkter, og jeg forsøker å ta tak i det. 


Det nye norske storband

Det merker man også når man ser AOJO spille. Du kan høre en solist som er nokså “ferdig formet”, eller, som er på vei dit, og så dukker det i øyeblikk opp andre musikere som er i en litt annen fase av utviklingen, kanskje litt mindre “formsikkert” eller noe sånt, men minst like fascinerende, og hvor du hører at “dæven, her kan det virkelig skje noe”, om det gir mening.
– Ja, det er akkurat det jeg prøver på. Alle forventer at du skal spille solo, for eksempel, men det er ikke det samme for alle. Det må være en prosess. Jeg har møtt på noe kritikk om at det har vært få kvinnelige solister på noen konserter. Men soloer er ikke alt, jeg jobber med disse folka, og det tar tid – du må bygge selvtillit. Og når du får skrudd den på, lar de seg ikke stoppe. Mange jeg spiller med har vært der i seks år, jeg har kjent dem siden de var 13-14 år gamle, og de er village (?) til å prøve alt. Norsk jazz er veldig prosjektbasert, det er interessant å forsøke å ta seg tiden til å gro noe. Da jeg kom til Norge sa noen, “hvis du ikke finner de riktige musikerne å spille med, må du skape dem”. Dette føles som en investering også, og det er det som ligger litt i “bridge”-delen av navnet på denne konserten. Jeg forsøker å ta dem med et sted de ikke ville dratt ellers. Og bringe dem sammen på tvers av regioner. 

La oss snakke litt om Olav Abildgaard, som har vært med og skrive det dere skal fremføre, og som er et eksempel på en ung musiker du jobber sammen med.
– Jeg møtte ham i Stavanger da jeg gjorde workshops der. Han beatboxet og spilte trommer, det var helt vanvittig. Så flyttet han til Oslo, og jeg ønsket at han skulle møte musikerne i AOJO. Så jeg ba ham bli med, og ta med seg musikk. Så de ble kjent med ham. Han er veldig spesiell, et stort talent, men ikke så kjent. Han hadde skrevet musikk som var vanskelig, men orkesteret var klare for en utfordring. Jeg prøver å fore beistet – om du er inspirert, får du det til. Olav er også veldig politisk bevisst og reflektert. Han skrev det vi har av raptekster under konserten, og vi snakker om andre ting, men fra ulike vinkler. Hans måte å se systemet på er kanskje ikke like “kjønnsbasert” som mitt, men vil kanskje få andre til å lytte. Menn må lytte, og lære seg å endre seg. Det snakker jeg med mine musikere om også. 

Det handler jo også om det som skjer i rom der det ikke er noen kvinner.
– Helt klart, og det betyr at vi må tilbake til tegnebrettet og se på blueprinten for hele scenen. Ikke bare menn heller – det kan gjelde kvinner som har kommet seg i posisjon. Da jeg hadde vært i Norge en stund, var jeg solist for et storband med min egen musikk og arrangementer. Jeg møtte en viktig kvinnelig bransjeperson som ikke nevnte musikken, men sa “jeg hører du går ut med den og den – well done”. “Well done” er catchphrasen i låta vi slipper neste uke. Jeg hater ikke menn, men jeg ønsker meg en samtale om dette – “kom igjen, spill som en gutt” – det er en replikk jeg har fått, og som mange kvinnelige musikere vil kjenne seg igjen i. Dette er en del av virkeligheten. Det er lettere å se de seksuelle overtrampene, særlig om du ikke liker personen, men vi må se på oppførselen vår ellers. Når mannlige kolleger kommer med en kommentar om en kvinnelige kollega og vi kanskje tenker med oss selv, “ah, jeg er ikke sånn…”. Det er en type holdninger som finnes i oss alle. Det prøver jeg å snakke med unge musikere om, måter å endre båssettingen på, kanskje også endre hvordan for eksempel jamsessioner fungerer – kan det ikke være mer interaktivt, og ha plass til flere uttrykk? 

Der er du inne på at dette ikke bare handler om å endre politiske mekanismer, men at det faktisk finnes kunstneriske målsetninger med å snakke om representasjon – at det handler om en utvidelse av uttrykkene som er mulig også er en del av det. Blir det litt glemt?
– Jeg tror vi må snakke om det, å gjøre plass til flere uttrykk. Jeg kjenner igjen meg selv i det – med musikk fra den sørafrikanske bakgrunnen min, men også innflytelser fra hip hop og streit jazz. Målet må være å unnslippe båsene – det er der kunsten skjer. Du skal lage lyd som føles relevant for ditt miljø. Jeg er ikke så glad i soloer lenger – jeg pleide å være det, men det er liksom ikke naturlig for meg lenger i like store grad. Det er kanskje noe som skjer der generelt, at det ikke føles like attraktivt å spille 20 kor over “Giant Steps” eller noe sånn lengre. Det er en del av bevisstheten til mange, det å være del av noe større, snarere enn en ensom rytter. Så er det de praktiske utfordringene, som er blitt åpenbare for meg som alenemor, for eksempel i forbindelse med turnéliv. Det er mange som ikke får det til å gå opp, ikke bare kvinner, men særlig kvinner. Men småbarnslivet er praktiske problemer, med praktiske løsninger. Jeg ble forbløffet da jeg spilte på en festival i Tyskland hvor sjefen sa at de selvsagt kom til å dekke utgiftene i forbindelse med barnevakt og så videre. 

Det må være en bevissthet som blir utviklet på flere festivaler, det å være småbarnsforelder-kompatibel er jo noe man sikkert kan bli ganske god på og sikkert få mye igjen for?
– Ja, dette skal ikke være så vanskelig. Men jeg har spilt på store festivaler hvor jeg har fått andre beskjeder om at den biten ikke er noe festivalen har noe med å gjøre. Og når folk ikke en gang er villige til å gå inn i diskusjonen om det… dette er en generasjonsgreie, mer enn at det handler om kjønn. Det går an å finne løsninger – jeg foreslo et internasjonalt barnevakt-nettverk i tilknytning til disse festivalene. Det kan også handle om jamkulturen, også, hvor folk møtes og knytter nye kontakter. Kan vi også organisere den typen møteplasser på tidspunkter som ikke handler om nattelivet? Det tror jeg jo. 

Til sist – jeg blir alltid nysgjerrig på folk som ender opp med å komponere musikk for storband – hva består tiltrekningen i for din del?
– Jeg vokste opp med det, og lyden har vært i kroppen min. Så selv når jeg skriver for små band, føles det som at jeg prøver å stappe et storband inn i for eksempel en kvartett, haha! Bandet vi spiller med på torsdag er folk jeg har jobbet med lenge, jeg vet akkurat hvordan de høres ut. Det var jo metoden til Duke Ellington også – og appellen er det, å liksom vite akkurat hva jeg jobber med. Jeg tror jeg kan få mest mulig ut av dem. Det er detaljert og komplekst arbeid, å finne disse små stykkene med informasjon og utvide dem til noe større. Det er tiltrekningskraften.

 

Tyggegummi goddamn

Vår kjære konsertvenn og tidvise bidragsyter Eyvind Fredriksen, som under korona har selvstudert munnharpe, bidrar til denne ukens NTT med en omtale av en fascinerende ny bokutgivelse ved navn Nina Simones Gum:

En annen persons brukte tyggis? Det finnes knapt noe mer verdiløst blant menneskeskapte ting. En tyggis brukt av ditt idol rett før en skjellsettende konsertopplevelse kan derimot nærmest bli en relikvie. Hvis du er nysgjerrig på hva som skjer i spennet mellom de to premissene, har du en lesefest i vente i Warren Ellis’ bok Nina Simone’s Gum (Faber).

I 1999 kuraterte Nick Cave Meltdown-festivalen i London, hvor han hadde booket Nina Simone den ene av kveldene. Forventningene var høye, men Dr. Simone var i dårlig forfatning. Hun var skrøpelig og tverr, og det så ikke så lovende ut der hun stavret seg inn på scenen. Men etter en litt ruskete start leverte hun en konsert som etterlot publikum i ekstase og henne selv så fullstendig omvandlet at hun angivelig danset av scenen. Slik beskrives det i alle fall av de som var tilstede. Nick Cave skriver i sitt forord at han etter konserten husker at «Warren så besatt ut der han krabbet opp på scenen med retning mot Steinway-flygelet». Warren hadde nemlig fått med seg at Simone hadde tatt en tyggis ut av munnen som hun resolutt plantet på venstre side av flygelet. Og den skulle han ha. Han fant tyggisen liggende på et håndkle, og tok både håndkleet og tyggisen på og skyndte seg av scenen. 

Posen med tyggisen ble sjelden åpnet i årene som fulgte, det holdt for ham å vite at den var der. Som en inspirasjon, et nærvær av Nina Simones storhet. Men han var konstant redd for at noe skulle skje med den, og han flyttet stadig på posen for å føle at den var trygg. Så, for et par år siden, skulle Nick Cave sette opp en utstilling av sitt virke og liv i København og lurte på om Warren hadde noe å stille ut. Warren foreslo den første fiolinen sin, men nevnte også tyggisen. Cave ble mildt sagt entusiastisk og det førte omsider til at tyggisen ble stilt ut på en liten pidestall av marmor,  med alarm, kunstforsikring og det hele.

Boken handler i bunn og grunn om det: tyggisens vei fra Nina Simone’s munn frem til å bli utstillingsobjekt 20 år senere. Men boka er også en slags selvbiografi med hovedvekt på hvordan musikk har formet forfatterens liv. Warren Ellis var tydeligvis et talent som barn, men han skriver så ydmykt om det at jeg ikke hadde fått det med meg om jeg ikke også hadde hørt mer utbroderte versjoner av noen av historiene i en podcast tidligere. Han beskriver store opplevelser med musikk i ung alder, som ut-av-kroppen opplevelsen og følelsen av tilstedeværelse av NOE i rommet da han spilte andresatsen av Beethovens 7. symfoni i et orkester. Eller aha-opplevelsen han fikk om fellesskapet i musikken som oppsto da han som gatemusikant i Skottland gikk over fra atonal impro til å spille keltiske folketoner og opplevde både smil og mynt i kassa.


Warren Ellis. Foto: Michael Avedon

Innfallet med å ta med seg Nina Simones tyggis var ikke tilfeldig. Helt fra han var liten plukket han opp alle mulige små skatter han fant og la dem i en skoeske under senga, et lager av lykkebringende amuletter. Ellis beskriver også hvordan han har problemer med å kaste sko som har «served him well». Og da han omsider innså at han måtte kaste en haug med sko, måtte han fotografere dem først. På det punktet måtte jeg legge ned boka og stirre litt ut i luften. Ikke fordi jeg syntes han var koko, men fordi jeg kjente meg igjen: Jeg hadde selv en periode der jeg måtte ta bilde av barnas utslitte joggesko før de kunne kastes. Dokumentere levd liv, liksom. Og selve grunnpremisset for boka kjenner jeg meg også igjen i: Etter en konsert med Stian Westerhus i 2016 var jeg lynraskt oppe ved scenen da applausen ga seg og snappet med meg gitarstrengen som hadde røket under konserten. (Jeg var til og med så heldig at jeg fikk skrive om den strengen i ENO-årboken det året.)

Det var ikke bare småting Warren plukket opp som liten. På dynga der han og brødrene lekte fant han som niåring sitt første instrument, et Hohner piano-akkordeon. Broren fant en gressklippermotor og vokste opp til å bli bilmekaniker, Warren ble musiker. For lenge før jeg i det hele tatt hørte om boken var det jo gjennom musikken sin Warren Ellis traff meg først. Også som medlem av Nick Caves The Bad Seeds, men først og fremst gjennom trioen Dirty Three (som Jonas Cambien nevnte i NTT i 2019). Det rå uttrykket i fiolinlyden hans, meloditeften og energien. 

Musikkens immaterialitet gjør jo at vi aldri kommer helt nær nok. Vi kan høre på den igjen og igjen, men den er flyktig og lar seg ikke fange konkret. Så vi mennesker, noen av oss mer enn andre, forsøker å konkretisere. Vi snapper med oss tyggiser og gitarstrenger eller vi søker på discogs etter kupp på originalutgivelser. Jeg har ikke kjøpt så mye på discogs altså, jeg har heldigvis ikke hatt platespiller så lenge, men et av de første kjøpene jeg gjorde der var en pen utgave av Dirty Threes Horse Stories fra 1996. I boka skriver Ellis at den første fiolinen, som han fikk som 12-åring, klarte seg helt fram til 1996, men det var uklart om fiolinen knuste før eller etter innspillingen av Horse Stories. Det ble plutselig ekstremt viktig for meg å finne ut om fiolinen gikk i stykker før eller etter innspillingen. Kunne den platen jeg fysisk eide kobles til den første fiolinen hans, fiolinen som gjorde ham til den musikeren jeg var så glad i? Jeg bare måtte vite det og henvendte meg til Ellis på twitter. Og jeg fikk svar! Fiolinen ble knust av den sovende busssjåføren etter innspillingen. Jeg fant en ro i å få vite det. Hvorfor det? Hvorfor spiller det en rolle? For å føle en eller annen kontakt med historien? Sett med kultur-som-næring-briller blir jo dette bare tøv. Men dem om det. 

Med tyggisen på museum uttrykker Ellis at han synes det var fint å dele tyggisen med verden og at det på en måte var godt å gi slipp. Men helt klarer han ikke å slippe. Deler av boka handler om det møysommelige arbeidet med å få gjort en avstøpning, som verken ødelegger tyggisen eller Warrens nerver, som han i sin tur lager en håndfull små anheng i edelt metall av og gir til folk han synes fortjener dem. Jeg håper jo ikke at de blir masseprodusert, men jeg er ikke 100 % sikker all den tid Ellis er god på smakfull merch. Så langt har han i hvert fall satt navnet sitt på en serie el-gitarer, en effektpedal og en skjeggvoks. Sånn apropos kultur-som-næring. Warren Ellis inneholder også multitudes.

Nina Simone’s Gum er en nydelig historie om musikk, mellommenneskelige forhold, åndelighet og om å finne seg selv. Bokens fokus på denne lille ubetydelige men ekstremt viktige gjenstanden var en mer enn kjærkommen distraksjon fra all støyen der ute. Og ikke bare distraksjon, men en påminnelse om å sette pris på de tingene, materielle som immaterielle, som virkelig betyr noe.

Nick Caves utstilling «Stranger than Kindness» hadde siste dato i København i august, men utstillingen skal visst på turne. Da med en replikatyggis, for noe annet hadde ikke Warrens nerver tålt.

Tekst: Eyvind Fredriksen

 

Dag Arild Espeseth minnes Trond Kopperud 


Trond Kopperud. Foto: BERRE

Norsk jazz fikk sørgelige nyheter denne uken – Trond Kopperud, trommeslager og pedagog, døde etter å ha fått påvist hjernekreft i 2020. Fortellinger om Kopperuds vesen har kommet fra en rekke kanter – og på Jazzinorge kan du lese et minneord ført i pennen av Bjørn Willadsen og Ernst Wiggo Sandbakk. Now’s The Time sender kondolanser til alle, særlig i Trondheims jazzmiljø og til den store norske trommefamilien. Og vi ringte Dag Arild Espeseth, trommeslager, venn og kollega for å høre litt mer om musikeren og mennesket. 

Hvordan ble du kjent med ham?
– Jeg ble med på en produksjon som allerede var etablert og som het Slagverkstedet. Det var en duo som hadde fokus på forskjellige slagverkinstrumenter, og som var lagd for Rikskonsertene. Jeg begynte der da jeg gikk i andre klasse på konsen, det må ha vært i 1983, tror jeg. Jeg skulle være stedfortreder en kort periode, også var det så god kjemi at vi fortsatte å reise langt ute på nittitallet. Vi var først ute for Rikskonsertene på Island også – det var virkelig en tillitserklæring. Trond og jeg fant tonen umiddelbart og hadde mye kontakt selv om han bodde i Trondheim og jeg bodde i Oslo på den tiden. 

Var det personlig eller musikalsk kjemi som gjorde det?
– Det var nok en god kombo, rett og slett. Trond var veldig humoristisk, og vi hadde en svært god tone. Vi fant hverandre på det personlige plan, men også musikksmak. Han var nok en mer dedikert jazzmann enn meg, jeg ble en allrounder som gjorde litt av hvert. Han var veldig dedikert til jazz, spilte i forskjellige settinger, hadde et utrolig kontaktnett, og var veldig ettertrakta rett og slett.

Hva slår deg som trommeslager med ham?
– Han var veldig kreativ, og en fin time – det er aldri feil. Han kunne tilføre enhver situasjon et eller annet kreativt og positivt. Jeg lærte mye av ham… vi hadde mange timer sammen på turneene våre hvor vi prata om musikk. Jeg husker at han var i England og tok med småperk hjem til meg som han tenkte som er bra for meg å bruke. Jeg har fått veldig mange gode impulser og ideer fra ham. Og så var han en å stole på, ikke sant. Sa han ja til noe, gikk han inn for det med det største alvor og forsøkte å gjøre det best mulig. En real håndverker. Og så begynte han etter hvert å lage Ruff-trommene, et nisjeprodukt som han også tok svært alvorlig og som ble meget bra. 

Fortell litt om dem, det er jo slettes ikke alle musikere som blir oppfinnere.
– Nei, det sier litt om Trond, at han hadde sånne ideer. Han ble nok aldri rik på dem, tror jeg det var dyre, litt eksklusive trommer og det er vanskelig å konkurrere med ting produsert i Kina og Taiwan. Jeg har fått laget noen til meg, og han utstyrte sentrale figurer innen norsk pop og rock med de trommene. Bare det at han gjorde det, opprettet kontakter, tok patentene… det sier noe om hvor dedikert han var. 

Ser man på facebook er det åpenbart at mange i den norske trommefamilien har mistet en spesiell kollega – og det virker jo som at det er et spesielt tett samhold mellom dere, med mye respekt på tvers av stilarter, alder og alt det der.
– Ja, han var en av de første som gikk ut av jazzlinja i Trondheim. Og han har nok vært en god påvirkning, et lite ikon i jazzmiljøe. Sånne som Martin Horntveth, som er en gammel elev av meg, har orientert seg mot folk som Trond, som reiste rundt og spilte med a-laget når det kom til jazz. Han var en veldig dyktig instrumentalist. Jeg har ikke tenkt på det på akkurat den måten, men trommeslagere er en stor familie, det føles virkelig sånn. Jeg har i hvert fall ikke opplevd så mye baksnakking eller sjalusi og de greiene der. Jeg gikk inn på nrk-arkivet i går, og der er det mange skatter – der er det en programserie som heter “Ung Norsk Jazz”, i syv-åtte episoder, blant annet fra jazzlinja på åttitallet. Med folk som virkelig har slått igjennom, ikke sant. Der fant jeg opptak med Trond og Elin Rosseland, de var tidlig ute og hadde band. Da så jeg på det og mimra litt. Heldigvis fikk jeg besøkt ham i sommer, men det var en liten avstand siden vi bodde på forskjellige steder. Nå har vi mistet en viktig person, det er vel egentlig ikke noe annet å si enn at livet er skjørt.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Arild B. Nielsen hedret med Storbandprisen

Musiker og musikalsk leder i Hardanger Big Band, Arild B. Nielsen, ble lørdag 16. oktober hedret med Storbandprisen 2021. Nielsen er en bærebjelke for det lokale musikklivet, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for prisen, og omtaler Nielsen som en ildsjel av dimensjoner, en stor musikalsk formidler og en inspirasjon for unge musikere.

Now's the time

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Meld deg på vårt nyhetsbrev