Now's the time

NTT: Den fyrste GONG

Numa Edema lager Oslo-soul, vi rapporterer om konserter som har vært og som skal komme, pitcher et nytt kulturhus og NTTs gong-spesial byr på Paal Nilssen-Love som snakker ut om sin voksende gongsamling og vi byr på Åtte Flotte anbefalinger fra bandet Gongs arkiver.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en fredagsmusikkavis for det brede og det smale, nok en gang breddfull av nypreparert helgecontent for musikkinteresserte over land og strand! I dag starter EM i fotball – det har vi, med skam å melde, ikke noe stoff om i denne utgaven, men kan jo anbefale blogghalvdel Vingers tekst om lyden av en fotball som sparkes i D2s svært lesverdige EM-spesial. Det tikker også inn lovende signaler om mer åpning de kommende ukene, forhåpentligvis gjør det at litt flere også kan møtes, enten det er for å se kamp eller konsert eller helt andre ting. Bank i bordet. Det finnes allerede konserter å dra på, selvsagt – vi kan nevne Asker Swing Department som byr på Coronaoptimist Jazz (så glad jazzen blir under pandemien, antar vi) i morgen på Lancelot. NTT-mainstay Kjetil Jerve returnerer til Kafé Hærverk på søndag – forrige gang han spilte der var 6. Mars 2020. Og på mandag står trioen Bergstrøm, Ring & Liavik Solberg på den samme scenen. Frode Haltli vant LOs kulturpris for noen dager siden sammen med resten av POING og Maja S.K. Ratkje for sitt mangeårige arbeid med arbeidersanger, og denne uka flytter han mye rundt på seg – han gjør Volda med Sigmund Løvåsen og Erlend Apneseth i kveld, han spiller med Avant Folk i Stavanger i morgen og Haugesund på søndag, før det er duokonserter med Erlend Apneseth i Farsund på tirsdag og Arendal på onsdag. Fin runde!

Vi skriver om flere konserter lenger ned, og oppfordrer stadig folk om å sende en epost om dere ønsker å gjøre oss oppmerksomme på et arrangement – eller hva som helst, egentlig. Det fine med disse tider? Ingenting, og da mener vi ingenting, er for smått. 

Vi går videre – NTT minner som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – nytt nummer ute nå! Det er en godbit, hvor gromplate-aktuelle Marthe Lea gjør blindebukk-intervjuet, Signe Emmeluth er cover story, Endre Dalen ser på det avgjørende samspillet mellom nordiske og internasjonale musikere opp igjennom tidene, vi besøker Elephant9 i studio og mye, mye mer. Støtt din lokale musikkoffentlighet – tegn et abonnement eller tre! Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

NTT Off-Broadway topp 3


Why Kai (pressefoto)

Mens vi venter på en ny utgave av spillelista Ti tette er det vel så givende å se på vår alternative chart der vi plukker ut betydelige bidrag til kontemporær musikk, med pop og elektronisk musikk som blir laget i ånden til NTTs nedslagsfelt og mange ganger også av det man godt kan kalles jazzmusikere som bruker andre typer instrumenter. Den alternative popscenen i Norge er ved meget god helse om dagen, se bare på denne utgavens herlige låter:

1. Why Kai: «Wherever» (Jazzland)
Deilig skyggefull men også leken semiorganisk electronica, som vi vel kalte det før i tiden. Rytmisk stigende i temperatur, med et ganske norskklingende, underlig sound.  Stort crossover-potensiale, som vi vel også sa før i tiden. Og dette bandet er som snytt ut av nesa av NTTs innholdslister de siste årene. Kai Von Der Lippe har med seg Daniela Reyes, Elias Tafjord og Jo David Meyer Lysne. En større utgivelse kommer over sommeren.

2. Dorothea Økland: «Fake Flowers» (Future Boyfriends)
Ah, man får totalt kick av deilige synthlyder som får hårene til å reise seg på underarmene på denne solodebuten fra usedvanlig aktive Dorothea Økland, som ellers er å finne i mange forskjellige sjangre og bandprosjekt, alle kjennetegnet av en oppvakt melodisk holdning og mange overraskende lyder. På denne låta har hun gjort alt selv, og det er virkelig mye innhold i denne nydelige låta. Hun mottok Sildajazzprisen i 2019 og her gleder vi oss veldig til årene som kommer.

3. MIDISOFI: «Purplebook» (Potion Girl Records)
Og til slutt har vi Sofie Tollefsbøl, da, som har gitt oss så store gleder med Fieh, Vegard & Ivar Band, Tigerstate og mange andre prosjekt i og utenfor gangene på NMH. Hennes selvproduserte soloprosjekt er deilig psykedelisk elektronisk soulmusikk i forlengelsen av Solange. Også denne låten utvikler seg veldig underveis, og man blir sittende og riste på hue i ren musikkekstase. Det er sol! Et glass sjokolademelk og en lydbok nå – det er helg!

 

Oslosoul om Oslos sjel med Numa Edema

Masse ny norsk musikk kommer ut hele tiden, og heldigvis ser vi også en tendens til litt mer sjelfullt materiale der ute. I dag fredag utkommer den nye singelen fra soulartisten Numa Edema. Han har endel utgivelser på samvittigheten og denne første singelen fra et kommende albumprosjekt, hans tredje, som er preget av et organisk sound, innspillt live i studio og med tittelen Soul out of Oslo. Første single heter bare «Oslo», denne byen ingen forlater uten å lage en låt om den. Så vi huket tak i ham.

Du holder på med det man kan kalle folk/roots-orientert soulmusikk. Er du en gammel sjel som vil forsøke å få klassiske verdier inn i den moderne verden?
Det spørs jo hva man mener med klassiske verdier da, det er mye dritt man ikke trenger fra fortida, men jeg må innrømme at jeg har kjent litt på den der «var ikke ting litt bedre før». Er nok sjela som er gammel, ikke jeg som nærmer meg 40… I min sjanger, soul, er man jo mye til 60-70 tallet for referanser og «alt var bedre før»-greia, men jeg har et ønske om å lage soulmusikk som bærer i seg både fortid og nåtid. Jeg ønsker jo at sjangeren skal kunne strekke seg begge veier og utvikle seg.


Numa Edema. Foto: William Karlsen

Hiphop er så klart enormt, og R&B er også populært. Men soulmusikk er fortsatt litt mer skjult. Hvor er det man kan oppsøke den i dag?
Jeg oppdaget selv soulmusikken gjennom hiphop, der folk falt for «rapskillsa» til folk, var det ofte beaten og bruken av samples som fascinerte meg. Wu-tang for eksempel, har samplet det som er av soulklassikere. Så da jeg selv begynte å lage beats, ble jakten på samples døra inn i soulmusikken for meg, og siden jeg aldri var en rapper men en sanger ble soulmusikken fort en stor del av min verden. Soulmusikken ligger som et fundament i store deler av hiphop og R&B, så jeg opplever at den er like mye en byggesten og et element som den er skjult. Jeg opplever også at soulmusikken ligger i den svarte bevisstheten, ikke bare som en ren musikksjanger, men også politisk —  svart identitet og livsstil. Så hvor oppsøker man den? Det spørs jo litt hva du definerer som soulmusikk, hvis man kun tenker 60-tallet eller doo wop så må man kanskje lete lenge for å catche en konsert i Oslo. Ta deg en tur til min neste konsert så får du i hvert fall en smakebit.

Du er tilknytta miljøet rundt Newtone studios på Kalbakken. Fint sted, som mange artister vi har snakket med og skrevet om her i NTT har benyttet seg av. Kan du beskrive gjengen?
Gjengen oppe på Newtone er fantastisk. Foruten å være et av Norges beste studioer driver de med reparasjon av instrumenter, de lager studiokomponenter fra grunnen av OG de gjør «live» videoinnspillinger av konserter, konferanser og så videre. Det er en kreativ fabrikk med jævlig gode vibes, ass. Newtone baby!!

Hva er det at det innspillingsrommet gir til musikken?
Innspillingsrommet de har der oppe er helt rått. Det er ikke mange steder man kan gjøre en full produksjon med 10 strykere, band og korister i samme rom, mens man filmer hele greia. Det rommet er utrolig, teknikken og akustikken gjorde det mulig for min del å spille inn en plate i full «Motown»-stil. Alle musikerne i samme rom. Så mange innspillinger av idag spilles inn lag for lag. Det gjør at musikerne kan gjøre så mange «takes» de vil og rette på den minste feil. Når man spiller inn på måten vi gjorde, så er det overlytting i mikrofonene fra de musikerne ved siden av deg, så du kan ikke rette opp feil eller spille inn din linje om igjen. Det var så fett å stå der, foran alle musikerne og kjenne på at prestasjonen din i samspill med alle sammen MÅ sitte. Vi ga oss selv tre forsøk per låt, nettopp fordi at vi tenkte at mye av magien ligger i nyansene og kanskje i de små «feilene» som gjør opptaket unikt. Nerven i låta får på denne måten lov å leve.

Du synger om Oslo på nye singelen din. Hva er det byen betyr for deg? Hva tenker du når du ser den vokse så fort som den gjør nå?
Denne byen betyr enormt mye for meg. Min bakgrunn er sammensatt: Norge, Nigeria, Senegal, men det har aldri vært noen tvil om i hvilken by jeg hører hjemme. 5. generasjons Oslogutt. Denne byen har gitt meg så mye av min identitet, på godt, men også litt vondt. Jeg føler at hele byen lever inni meg øst og vest, svart og hvit. Jeg føler jeg har et forhold til alle deler av byen, den har vært liten nok til at det er mulig. Jeg er så stolt av den. Alt den inneholder og bærer. Byen får mye tyn; for mye kriminalitet, for mange snobber, for mye hipstere, for mye innvandrere, for mange muslimer, for mye corona,  for mye folk som går rundt og er høye på seg selv, etcetera, men jeg ønsker å slå et slag for byen jeg kommer fra og alt den skaper og inneholder etterhvert som den nettopp blir større. Det er så klart mange utfordringer med å vokse, men jeg tror Oslo har forutsetninger for å være en god by å leve i fremtiden også.

Damn right. Har du noen favoritt-spot? Vi her i NTT har en forkjærlighet for den lille haugen nede på Vår Frelsers Gravlund. «Ener’n» kaller vi den.
Favorittspots… hmm..Bjølsenparken er digg, rolig og frodig.  Det er en digg spot i Youngsparken, bak Bølgen og Moi på Frogner. På trappa til det store huset som ligger der. Sola går ned perfekt og det føles som du ligger og chillern i din egen private hage.

Siden det er fredag og du holder på med soul: Kan du nevne to-tre inspirasjonskilder fra musikkhistorien som er relevant for soundet iå den nye musikken din?
Vi fokuserte mye på bruken av strykerensembelet i produksjonen av plata mi, vi ønsket å dra frem nettopp dette elementet inspirert av Motown-produksjoner, og det symfoniske som de tidvis dyrket.  Et eksempel er denne låta av Lamont Dozier, en av de viktigste låtskriverne hos Motown. 

Isaac Hayes må så klart med: 

Selv er jeg en evig Al Green-fan, på grunn av hans evne til å være silkemyk og «gritty» på samma tid. Groovebasert, men samtidig tydelig låtoppbygging: 

Og til slutt Syl Johnson

Ah, Syl Johnson er bra. Men har du hørt dattera Syleena? Ha en fin Oslo-ferie, og god helg.

 

NTT kan røpe den første jazzlyden på Hærverk etter nedstengingen

Vi kan i hvert fall prøve – noen hule kvalte toner fra saksofonist Signe Emmeluth, en tilsvarende lavmælt cymbal fra Dag Erik Knedal Andersen og et uvørent buestrøk fra Magnus Skavhaug Nergaard. Som å høre noen prøve å liste seg inn et sted, men ende opp med å snuble i dørstokken med et velplassert fhlump – det er jo typisk for konserter av denne typen, de har ikke egentlig noen start, de bare starter, og så er man i det, nok en gang. Jeg ble sittende og tenke på noe jeg hørte en gang, om hvordan BBC – eller var det kanskje en annen kanal – etter andre verdenskrig meldte vi beklager den avbrytelsen, men fortsetter nå med vårt planlagte program…det må jo være en myte, men det spiller ingen rolle, det var godt å være i gang igjen. 


Foto: Lars Martin Dahl

Trioen som spilte på mandag ble dannet i fjor, og utgjør også den ene halvdelen av 2020-nyvinningen Pakten, som foruten de nevnte musikerne består av Veslemøy Narvesen på batteri, Ola Høyer på kontrabass og Marthe Lea på saksofon. De dro seg forsåvidt mot noen lignende spenningsfelt som sekstetten underveis også – trommeslager Knedal Andersen er fascinerende i helt fri dressur, og er vel sin generasjons kanskje mest kompromissløse forvalter av den frie flammen på sitt instrument i Norge – men det er også, eller kanskje nettopp derfor, fint å høre ham gravitere mot grooven, som han nesten må gjøre når Nergaard finner seg til rette i noen dype, primitive riff og ostinater som bare får gå og gå og gå… Over dette er Signe Emmeluth fremdeles Signe Emmeluth, der hun skjærer og freser rundt i lydbildet med den distinkte altsaksofonlyden sin, kompromissløs i det aller meste hun gjør, stadig med nye initiativer, stadig på jakt etter den rene, dansende musikkgleden. Den kommer også. Det første strekket de spiller har rett og slett noen virkelig fine øyeblikk i seg. Applausen etterpå er så intens som 20 publikummere klarer å få det til. De kunne egentlig stoppet der også, for de hadde spilt en god stund – men det måtte jo også selvsagt bli mer. Andre strekk bød på et jøsses-øyeblikk når Nergaard skrudde opp bassen oppe på scenen, nye runder med motiver og steder det føltes som om de kanskje hadde besøkt allerede. Noen ekvilibristiske øyeblikk her og der, et ulmende tordenvær da Knedal Andersen grep til køllene, flis-spytting og honking fra Emmeluth – men også litt så der, om ikke annet en bekreftelse på at det første vi hørte denne kvelden virkelig hadde noe for seg. 

Emmeluth er forresten portrettert av Marie Lokna i det nyeste nummeret av Jazznytt, ute nå. Det er blitt et meget godt intervju og i den forbindelse er hun avbildet på nettopp denne scenen. Det er blitt sagt mye om musikerbilder foran murvegger, men jeg vil faktisk hevde at det finnes murvegger, også finnes det murvegger – og akkurat denne er det en glede å se folk opp mot. Hun blir å høre i en rekke sammenhenger denne sommeren, ikke minst på Moldejazz hvor hun fremfører JazZtipendiat-verket sitt. 

Og det viser seg at det å gå på konsert – i hvert fall av denne typen – er litt som det var. Det er godt å se folk. Det kan gå litt opp og ned. Det starter fremdeles in medias res, midt i en eller annen bevegelse, som en distré samboer som kommer inn i rommet og svarer på et eller annet du hadde glemt du hadde spurt om. Og de slutter fremdeles på samme vis – ved at det oppstår et plutselig, stille øyeblikk i musikken, hvor musikerne står med lukkede øyne og vipper i noen sekunder – før de ser på hverandre og smiler. 

 

Asheim ved tømmene når Jazzknappleik arrangeres for andre gang

Stort sett var 2020 et år for festivalavlysninger, men sannelig ble det ikke også stiftet en jazzfestival i Norge det året. Jazzknappleik ble i fjor arrangert både i Stavanger og Bergen, og bød i all hovedsak på nye møter mellom musikere basert på sine respektive scener. Vi tok en prat med arrangørene Paal Nilssen-Love og Jens Borge i forbindelse med ideen bak fjorårets konsertkvelder forrige august. Nå har festivalen gjort et byks fremover i kalenderen, og arrangeres allerede neste uke, onsdag og torsdag på TOU Scene i Stavanger. 

Det er en god del som er annerledes, men for å ta det som er likt først – vi støter igjen på en rekke musikere, nærmere bestemt Isach Skeidsvoll, piano, Aksel Røed, tenor og sopransaksofon, Elisabeth Lid Trøen, tenorsaksofon, John Hegre, gitar, Heidi Kvelvane, altsaksofon, Øyvind Skarbø, trommer, Sigbjørn Apeland, trøorgel, Agnes Hvizdalek, vokal, Bjørnar Habbestad, fløyte, Dorothea Økland, vokal, Paal Nilssen-Love,trommer, Per Zanussi, kontrabass, Jens Borge, kontrabass, Gro Austgulen, fiolin, Kristian Enkerud Lien, gitar, Adrian Tvedten, elektronikk, Pål Asle Pettersen, elektronikk, Kristoffer Alberts, saksofoner, Simen Kiil Halvorsen, trompet og Nils Henrik Asheim, tangenter. 

Det er sistnevnte musiker og komponist, Nils Henrik Asheim, som er hovedpersonen denne gangen. TOU Scene i Stavanger er 20 år i år, og Asheim var primus motor helt fra starten der. Så Borge og Nilssen-Love har gitt ham alle fullmakter til å kuratere, komponere og innstudere musikk med det store bandet. De skal i tillegg spille på den første scenen som ble tatt i bruk på TOU, scene 2, som ifølge PNL ser kliss lik ut den dag i dag. 

Er det noe mer å fortelle? Ryktet forteller at det blir ett sett per dag, at temaet for musikken er “industri”, at det også vil bli anledning til å reflektere over en del problemstillinger knyttet til det. Kunne en sånn endring som TOU representerer skjedd i dag? Hva har endret seg? NTTs utsendte drar dit i neste uke for å finne flere svar. 

Såvidt vi kan skjønne, finnes det ikke noe mer info om Jazzknappleiken på internett enn den du har lest akkurat nå. Men – det holder kanskje? De har dessuten en fin plakat – sees i Stavanger på onsdag! 

 

NTT Profitt: Dette kulturhuset oser unike muligheter

Vi har kunnet nyte noen fascinerende fotografier av Munchs største bilder som blir fraktet på lekter og heist inn i det som nesten ser ut som en diskett-åpning i siden på Lambda de siste ukene – nok en påminner om at Munchmuseet faktisk også vil åpne en gang om ikke så lenge. Det blir fint å forholde seg til dette bygget som noe man faktisk kan gå inn i. Men det betyr kanskje også at det er på tide å gruble litt over hva vi skal kunne bruke Lambda til etter at man om uant antall tiår kanskje bestemmer seg for at arkitekturopprøret hadde rett, at bygget var litt vel skakt og grimt og at det finnes en ny og bedre plassering for Munchs malerier, et ærverdig lokale på toppen av Ekeberg-åsen, i Sofienbergparken eller kanskje Havnelageret. What to do? 

Vi presenterer – SKRONK-MUSEET I BJØRVIKA! Her vil all slags gudsjammerlig leven, på tvers av sjangere, aldersgrupper og desibel-nivåer, få sin fortjente nasjonale scene. Seminarer, utstillinger viet sentrale skronkete musikere, en restaurant hvor de upretensiøse kokkene og barndomsvennene Julius og Steffan tilbyr røff og bråkete mat og verdens største samling chilisauser med navn som TRYNEHØL, MAVESMADRER og GREVLING, et eget vitensenter for barn som ønsker å lage sin helt egen skronk og mye mer. NTT Profitt har knust tallene, og vi kan estimere opp mot halvannen million besøkende hvert eneste år. Takk til med-skronkist Sten Ove Toft for hjelp med den liflige prosjektillustrasjonen. Han anbefaler forøvrig konserten med Les Dunes på Blå lørdag om en uke (“nytt band fra Haugesund, med Per Steinar Lie og gjengen. Litt i samme gata som Lumen Drones, bare ikke så ECM-ete – også har vi jo denne godbiten her”)

 

NTT Gong Spesial 1: Paal Nilssen-Love mener alvor med gong-fasen sin


Paal Nilssen-Love. Foto: Lasse Marhaug

I morgen vil 20 mennesker i Tøyen kirke få oppleve et tilfelle av right place, gong time når de er tilstede under en solokonsert med Paal Nilssen-Love på instrumentet gong. I tillegg til PNL får man oppleve Astrid Kvalbein og Gjertrud Pedersen fremføre Ewa Jacobssons «Articulations of Waste», i tillegg til at Jacobsson selv vil spille komposisjonen «Jarring Sounds 19». Helaften! 

Noen instrumenter tar mer plass enn andre, både på scenen og i bevisstheten. Gong er et slikt instrument – det har en sjelden karisma, kan man kanskje si, en følelse av at det ikke er meningen at vanlige mennesker skal ha tilgang på det – forbeholdt templer, hørespill og 70-talls progkonserter. Og nå altså Paal Nilssen-Love, som de siste årene har utvidet trommeoppsettet sitt med både to og tre og fire gonger, som låner kirkerom til å få spilt litt skikkelig på dem og som altså gjør flere og flere rene gong-sett. Hva er det som skjer her, egentlig? Klart vi måtte ta en prat med ham om den fyste gongen og alle som har kommet siden.  


Foto: Lars Opstad/Oslo World

Det er et alvorstegn når en trommeslager dukker opp med fire gonger på en konsert, sånn som du gjorde med Circus.
– Ja, men du vet hvor mange jeg har nå? Det er syv. 

Syv?
Jajajaja. Det er helt sykt. 

Når kjøpte du din første seriøse gong?
– Det var faktisk med Lasse Marhaug i Korea for syv-åtte-ni-ti år siden. 

Var det et planlagt kjøp?
– Vi var der. Hadde jeg kanskje kjøpt en før også? Uansett, det var i hvert fall en stor fordel å ha med en ikke-trommeslager for å plukke ut en gong eller to. Deretter fikk jeg de sendt hjem. De har jeg brukt noen ganger med ulike ting, og de går i en 14 tommers kasse. Men plutselig fikk jeg  en avtale med Paiste! De tok kontakt, det var sprøtt. Jeg spurte, hvordan visste dere om meg? Kelly Paiste, som er visepresident i Paiste, hadde vært på Blå etter at de hadde hatt en showcase i Oslo. Kanskje på Rockefeller eller John Dee. Også sier hun i baren, hvor er dere fra, og de fortalte hva de gjorde i landet hvorpå hun spurte om de hadde hørt om meg. Så det er en baransatt på Blå som sørget for alt dette her – jeg må få takka henne en dag. Det ballet på seg, we want you to be part of the Paiste family – som er helt sinnssykt. For to år siden kjøpte jeg først en gong og en til… det er en tysker som har regna ut frekvensen til de ulike planetene, og gongene er stemt i ulike toner. Den dypeste er en C# med 68 hertz, og den har et utrolig bånndrag. Det er helt sykt. Jeg har hatt de hjemme, og samboeren min vil egentlig ha dem tilbake i kåken, i hvert fall en eller to. De har også en som går ned til 64 hertz, og den står på lista nå. Den sammen med den på 68 hertz kommer til å bli helt sjukt!


I Galleri Vanntårnet, Nesodden Jazzklubb. Foto: Francesco Saggio

Er det et mindfullness-element her?
– Altså, det var en traume-terapeut  som var på en konsert jeg gjorde på Galleri Vanntårnet. Hun sa, “Paal, du må være forsiktig. Du kan sette i gang angstanfall hos folk. Jeg vet hva det er, så jeg kan ta det, men det var antageligvis folk her som fikk seg en trip.” Hæ? Men altså, midt inni det stykket jeg hadde laget og jeg spilte der, var det et tidspunkt hvor det var veldig eksalterende, man kom veldig inn i det, dæng-dæng-dæng-dæng-dæng-dæng og så whooooosh på den store, og da føler du at flyet tar av. Det er ganske voldsomt og mye volum når du først kommer i gang, som har resultert i en voldsom tinnitus. Når du er nærme dem, er det noe helt annet enn bare to meter unna, det er et jævla drag. Jeg har to som har den samme tonen, men de er bittelitt fra hverandre, og når jeg spiller på dem bølger det noe voldsomt. Jeg har plassert gongene som en dusj også, kan du si, jeg er omgitt av dem. Du har jo også dette fenomenet med gong-bad. 


Gong-dusjen. Foto: Paal Nilssen-Love

Dette fenomenet med gong-bad?
– Ja, for jeg var i en sjappe i Chicago, jeg skulle ha en solokonsert og spurte Paiste-folkene om det var noen der som hadde gonger jeg kunne låne. De henviste meg til en kar som har alt som finnes av perkusjon fra hele kloden og alle gongene til Paiste. Jeg spurte ham, hvordan overlever du? Og da sa han, “Ser du de som går ut av døren der? De kjøpte nettopp en gong til 2000 dollar.” Hæ? “Ja, de skal ha gong-bad”. Og det som skjer i et gong-bad er at folk betaler hundrevis av dollar, også ligger de der mens det er en person som står og dæljer på en gong. 

I alle dager.
– En venninne i Bergen sa at det er helt fantastisk, du bare ligger der, også går det en fyr rundt og spiller gong for deg. 

Riktig. Det høres jo smart ut.
– Jeg bor på Nesodden nå, ikke sant? Jaja, hallo. Og det eneste stedet i landet som selger disse gongene jeg spiller på er selvfølgelig på Vinterbro hvor det er et gong-senter. Et bilde av en fyr som sitter i hvit skjorte, barbent og med gongene sine… og folk sitter der på yoga-matter med Imsdal-flaskene sine. Det er penger der, altså, jada. 

Har du alle planetene nå?
– Det finnes mange til, men det som er snålt er at to eller tre har nogenlunde samme tone, men litt ulik frekvens, og det er visstnok ulike planeter. 

Har du et bevisst forhold til det? Nå slår jeg på Neptun…
– Neineineinei, ikke faen! Men de har et fast oppsett. Hvis jeg kun har med tre gonger er det tre spesifikke, og ikke tilfeldig. Men dette med planetene blir så esoterisk…. Selv om jeg likte å kjøpe den siste, som var jorden. Også er det Mars, det er en D, tror jeg. Jeg likte jo det. Men det er også gøy å preparere dem, å henge isoporbokser, papir, papp, kongle… da slår du på den, også lager konglen andre lyder på den… og strikkepinner! Foran gongen, men ikke minst bak, at den henger like ved gongen og går som en pendel, kommer borti i ny og ne. 

Når jeg har sett deg med New Dance, har det kanskje vært mer sånne to gongs-giger, virker det som. Hvor low key skal det være før du bare tar med deg én gong?
– Here today, gong tomorrow, haha… det er så mange gong-vitser at du vil ikke tro det. En lydmann i Tønsberg klarte aldri å slutte…

Det er jo et festlig instrument.
– Det er faktisk det. Men ja, én gong… vi får se, jeg har ikke gjort det ennå. Men du kan gjøre ufattelig mye med bare én. Men selvsagt, når jeg skal spille inn med Frode Gjerstad og Kalle Moberg er det åpenbart alle syv gonger som gjelder. Både med preparasjoner, så tar jeg de av, teppe på, demping… det er masse lyder jeg ikke visste om. Ullike køller, hvor du treffer… ja. 

Første gang jeg så deg med gong på scenen tror jeg var med New Dance, kvartetten med Calle Neumann, Ingebrigt Håker Flaten og Ketil Gutvik. Og det er litt som det begrepet fra teateret, Tsjekkovs pistol, bare at det er en gong som henger der, på en måte. Du vet at før eller siden kommer det til å smelle.
– Tsjekkovs gong, ja. 

Det blir et filmatisk klimaks, når du tror det ikke kan stå mer i taket, og så plutselig ramler liksom gonghimmelen i hodet på deg.
– Jeg merker det sjøl, at gongen gir et press når den henger der bak. Ja, ok, jeg tok dem med, jeg satte dem opp, de tar plass… når skal de brukes, skal de brukes i det hele tatt? Det var én jobb jeg såvidt var borti dem. Men det blir feil om jeg føler at de MÅ brukes. Det er som å tenke at jeg alltid må spille med visper i løpet av konserten. Eller at du må spille den trillen på gitaren. Men det er et press, og publikum tenker jo woooow, når skal de bli spilt på? Men det er jo verdens vakreste backdrop, for den del.  

Det gir jo det hele en sånn prog/classic rock-storhet.
– Ja, det ble jeg veldig klar over da jeg så bilder av den Circus-konserten. Jeg har også hatt dem på litt forskjellige steder når jeg har spilt med ulike prosjekter, og det har også forandret måten jeg spiller på de. Hvis jeg har fire, snur jeg meg gjerne, da blir det fokus på dem. Det er litt som med qraqeb (marokkanske “metall-kastanjetter”, mye brukt i gnawa og diverse knall musikk). Når jeg plukker opp de, da er det de, ikke sant. Du kan ikke gjøre så mye mer. Men jeg vil at det skal være naturlig når jeg plukker dem opp. Det må være like naturlig som om jeg spiller med Ken Vandermark og det dukker opp en samba-relatert groove, og så ble det sånn. 

Men det er fint med det nesten komiske elementet når gongen topper alt.
– Jeg ler jo som faen av det noen ganger, for eksempel på den gigen med Circus. Det kan ikke gå inn i det pretensiøse, du skal ha det gøy med gongen. Da jeg slepte en av dem langs gulvet i Tøyen kirke… det er også en lyd. Visuelt er det også gøy å leke med, å sette dem opp på forskjellige måter. Det har vært et ufattelig kick å holde på med disse her. 

Hva gjør det med deg å fjerne seg fra trommekrakken?
– Det gir en ro, det skaper et annet tidsperspektiv. Og det er et eller annet mektig i det. Når jeg nå spiller solo, er det bare gonger. Eller, jeg har kanskje med en woodblock eller fem. Men ellers er det i det universet. På Galleri Vanntårnet var det et gelender som fungerte som en marimba. Det blir mer fysisk, skulpturelt på en måte… med Frode tenker jeg fremdeles framdrift, plutselig tenkte jeg mer rytmisk også. At jeg brukte stikker eller et eller annet. Du kan lett lalle deg inn i en greie hvor du bare bruker myke køller. Men du kan virkelig mose ut noen lyder du ikke ante fantes der. Det kan hende at jeg gjør noen solokonserter med både trommesett og gong etter hvert. Jeg vil ikke at det skal være en sånn nå er det gong-tid-greie. Det må være naturlig, og det henger også sammen med hvor de står. Det er som med qraqeb eller vispene, det MÅ være naturlig. Om man føler musikken krever det, er det bare å kjøre på. 


I Galleri Vanntårnet, Nesodden Jazzklubb. Foto: Francesco Saggio

Det der er en veldig fascinerende ting med trommeslagere – at du kan se noen liksom plukke opp en tanke, fysisk… og så legge fra seg de stikkene, eller det rytmeinstrumentet igjen. Det visualiserer på en måte tankeprosessen når man improviserer mer enn la oss si hos en saksofonist.
– Ja, det er mer skjult der. Du ser at vi tenker, og det er interessant. Jeg husker jeg så en artist som heter Bob Ostertag for lenge siden sammen med noen andre musikere. Og han sto bare og jobbet med en laptop – dette var tidlig for vår type musikere å forholde seg til det. Og det var noen i salen som syntes det var litt statisk å forholde seg til, men jeg tenkte, hvorfor står vi og ser på ham? Litt som når en del musikere sjekker ut DJ-er og står og ser på dem. Dans, da, for faen… men poenget er, når du går og ser en trommeslager kan det nesten være litt omvendt, det er for mye visuell input. Men det er også fascinerende, så klart, å kunne se og ta del i den fysiske tankeprosessen til en trommeslager. 

Jeg tror mange konsertgjengere setter pris på de visuelle sidene ved den typen konserter du holder på med. Å se, la oss si Ingebrigt Håker Flaten liksom knyte seg rundt instrumentet.
– Når han kommer i gang og fått alle svingningene som finnes i bassen… fått den skuta ut. Det er en energi i det. Audun Kleive som sitter og tygger når han spiller. Selvfølgelig. Det er interessant – som trommeslager er du privilegiert fordi du kan ta med deg så godt som hva som helst. Jeg syns det kan være komisk om en gitarist tar med seg et cymbal og klokkespill og synes det er greit… vent nå litt – er alt det du tar i liksom kunst fordi det er du som gjør det? Det er det samme med elektronikk, det har vært perioder hvor alle liksom skulle ha med seg en boks eller fem som bare står og setter i gang litt “knitring”. Noen ganger kan man føle at publikum er altfor høflige, stiller null kritikk og er fascinert over musikernes fascinasjon av elektronikken /virkemidlene de ikke har grunnleggende kunnskap om. Misforstå meg rett, jeg liker når ting er ute av kontroll, men da med et instrument man behersker og har jobba med.

Pult-impro!
– Ja, ouff, sånne ting. Som trommeslager er du privilegert, du kan liksom ta med deg alt mulig. Men du er også helt fucked, nettopp fordi du KAN gjøre det. Jeg husker jeg reiste rundt med 80 kilo, alt mulig, trommer og masse perkusjon. Så strippet jeg det ned til nesten ingen ting igjen, og så er det ut igjen. Sånn tror jeg mange har det, og det er en lærerik prosess om man er bevisst på sine egne valg.  

Når jeg har sett deg de siste par årene har det vært preget av gjenkjennelige perkusjonsinstrumenter, men de har vært veldig svære… store kubjeller, woodblocker som ser ut som svære oksesteker.
– Ja. Du må se, jeg har kjøpt en kalabass av en kubaner som bor i Fredrikstad… den er så høy og så bred og når man rister på den er det et lydvolum som ikke er til å tro. Det går ikke an å reise med den. Eller, det gjør det. Men spørsmålet er alltid, hvorfor plukker jeg opp dette nå? Og er du kjapp nok til å reagere på det som skjer? Paul Lovens sitter jo lavt for å kunne plukke ting fra gulvet kjappere. Det var en gang med Atomic hvor jeg prøvde å være kjapp med å plukke opp en cymbal og merket at ribbenene vrei seg, det er ikke så fryktelig behagelig. Du kan gjøre det mer praktisk for deg selv. Men det å inkorporere masse søppel, for så å strippe det ned. Å kunne dra på turné og spille på andre ting, lage de samme lydene, trekke ut andre ting. Det hadde vært gøy å høre Terje Isungset spille på et vanlig trommesett, for eksempel. Da bilen til Sonic Youth ble stjålet, kunne de liksom bare spille de og de låtenene, fordi de manglet utstyr til det… det blir en litt rar tankegang, synes jeg.  

Jeg har lurt på noen ganger om alle sånne utvida teknikker og utradisjonelle spillemåter på ulike instrumenter gir mest mening for meg når det kommer i forbindelse med måten instrumentet “egentlig” skal spilles på.
– Jeg kjenner meg igjen i det. Når noen stapper en cola-boks nedi schallstykket på en saxofon kan jeg lure på hva faen som er galt med instrumentet i utgangspunktet. Eller… å plukke en klarinett i tre deler, eller ta av munnstykket. Det er så mye du kan gjøre med det instrumentet i utgangspunktet. Men du må ha noen sånne faser. Og så bli glad i lyden av instrumentet igjen. 

I et intervju med Kim Myhr for noen år siden fortalte han om en sånn fase hvor gitaren lå veldig mye “på pulten” under konserter, med ulike prepareringer. Men hvordan han plutselig fikk sansen for å få den tilbake i fanget, og hører du musikken hans i dag, så ligger det et kick på strumming, “urlyden” av gitar, der. Det er en morsom reise.
– Ja. Du kommer jo tilbake noen erfaringer rikere. Ketil Gutvik med alle fotoboksene sine… herregud, Ketil, ikke fortell meg at den fotoboksen er sånn eller sånn.. Men for han er det det! Men det er også digg når han stripper det ned til den akustiske gitaren og overfører alt igjen. 

Hvordan er det når dere spiller med Calle Neumann?
– Han spiller saksofon. Og det er en befrielse for min del. Han spiller med en så vakker og feit tone, melodisk… han spiller ikke så mye, han er 75 og har levd, han jogger ikke til bussen. Men når han spiller, så spiller han, han sier ikke for mye eller for lite. På New Dance-plata spiller han kanskje på 20 av de 60 minuttene plata varer. Men det er ingen tvil når han spiller. Hvorfor må du lage lyd fordi du står på en scene? Det er noe jeg har lært av Joe McPhee også – det går an å gå på utsiden og observere. Å eksperimentere med å vente utenfor. For meg er det en befrielse å spille med dem. Du hører hele livet til Calle når han spiller også. Phil Woods hører jeg, Joe Harriott… Calle leker med harmoni, han er fri innenfor det. På øvelse sier han “fy faen, vi gjør mye gærne ting… og vi har det så gøy!” Han blir som en unge på øvingslokalet, og har det ufattelig gøy. Samtidig er det beinalvor for ham, og det syns jeg er flott. Det er ikke noe tull når han stapper saksofonen i kjeften. 

Det er også fint å se musikere lytte på scenen, kanskje smile eller le av det andre som skjer.
– Ja, og Calle er helt over seg over spillet til Ingebrigt og kan nesten ikke fatte at det går ann å spille slik. Han kan ikke tro det. Calle fikk også latterkrampe i Bergen. Og det er lov. 

Men ok, tilbake til gongen. Hva er ditt første gong-kick?
– Det må være Mahavishnu Orchestra. Der er det noe dugelig gong. Men mitt første gong-kick… faren min hadde noen mindre  gonger. Og om du går inn i instrumentet til et symfoniorkester er de tiltrekkende, med et kinesisk tegn, slipt i midten og mørke rundt… nesten truende. Og kommer du borti dem lager de så mye lyd. Han i Chicago som jeg var hos hadde åttitommeren til Paiste, det er en av verdens største… og jeg sto inntil der og bare tok borti, det var en voldsom lyd…. Kanskje det var det første ordentlige gong-kicket. Det blir ikke noe gong-bad ennå, riktignok. Jeg kunne lagd en sirkel med alle gongene også kan folk legge seg der, man kan si “jeg tror kanskje du trenger den gongen i dag”… disse greiene her er det mye penger i, om folk er overbevisende altså. Men jeg skal faen ikke inn i den verdenen der. 

Nei, jeg tror det er best vi holder den gentrifiserte, profittorienterte solo-gong-musikken på avstand her!  

   

 

NTT Gong Spesial 2: Egelands åtte flotte – hits from the Gong

Vår lille gong-spesial fortsetter med et nytt bidrag fra vår gjestelistespaltist Jørgen Sørgaard Egeland!

De kommer gjerne spontant i de små nattestimer disse skriveforespørslene fra Filip. Stort sett som en Messenger-melding skvist inn mellom plateanbefalinger og fan fiction om dansk mat-TV, men nå sist fikk jeg den saft suse meg i levende live. Tenk å møte et ekte menneske i 2021! Og attpåtil på en bar i Oslo sentrum hvor det tidligere på kvelden hadde vært konsert. «Jeg har intervjuet Paal Nilssen-Love om instrumentet gong. Er ikke det en gyllen anledning til å skrive litt om BANDET med samme navn?» lød forespørselen denne gangen, og jeg var selvfølgelig ikke vond å be. Pilsnerølet fløt fritt den kvelden så vi var begge litt beige i «gjerningsøyeblikket», men forslaget gjaldt visst dagen etter også. Her er åtte flotte fra Gong-universet, både fra gruppens opprinnelige spacerockinkarnasjon, den senere fusiontapningen ledet av Pierre Moerlen og bandmedlemmenes soloplater. Åttitallsavarten New York Gong er dessverre ikke å oppdrive på strømmetjenester.

Hør hele lista her:

“Foghat Digs Holes In Space” (Camembert Electrique, BYG Actuel 1971)
Det er tross alt en jazzpublikasjon dette her, så det føles naturlig å starte med en av bandets to LP-er på den franske jazzetiketten BYG. Her har de, på tross av tittelen, ikke tatt steget fullt ut i det ytre rom og Daevid Allens Canterbury-fortid er fremdeles hørbar. 

“Master Builder” (You, Virgin 1974)
Gongs siste LP under ledelse av Daevid Allen er i mine ører deres mest helstøpte og visker ut grensene mellom rock, jazz og elektronisk musikk. Jeg fikk forøvrig tilnavnet «master builder» gjennom hyppig idiotspilling under første pandemi-lock down i fjor. Og for et saksofonspill fra Didier Malherbe da dere!

“How Much Better It Has Become” (Leave It Open, Arista 1981)
Jeg tenkte lenge at Pierre Moerlen’s Gong bare var døll marimbafusion med Allan Holdsworth-shredding på toppen. Og bevares, det er mye av det. Men denne mid tempo-gyngeren går rett inn i DJ-bagen, sirlig plassert mellom “Over ‘N’ Above” med Soft Machine og “County Fair” med Joe Walsh.

“Heavy Tune” (Expresso II, Virgin 1978)
Enda en sure shot fra bandets grovt undervurderte fusionperiode. Ypperlig envelope filter-bassing og Mick Taylor fra Stones på leadgitar!

“Radio Gnome Invisible” (Flying Teapot, Virgin 1973)
Bandets første fullengder på Virgin, forøvrig den andre LP-en i plateselskapets katalog, er Gong på sitt mest tøysete og minst tilgjengelige. Her begynner bandmytologien å ta form og det er første instans i konseptalbumtrilogien som deler låtens navn.

“Magdalene” (Zero to Infinity, Snapper Music 2000)
På Gongs andre comebackplate under ledelse av Allen har Radio Gnome Invisible-protagonisten Zero The Hero forlatt kroppen og tatt metafysisk form. Et rimelig esoterisk konsept med andre ord, og musikken er ikke noe mindre utsvevende. Litt new age, en anelse trance, to dråper Balkan og en god klype afrobeat. Døvt på papiret, men ganske fett i praksis. 

“Hurdy Gurdy Man” (L, Virgin 1976)
Det er mye å hente på alle Steve Hillages soloplater fra syttitallet og denne Donovan-coveren fra hans andre LP L er et av de absolutte høydepunktene. Produsert av Todd Rundgren og med Don Cherry i backingbandet!

“Memories” (Banana Moon, BYG Actuel 1971)
Høydepunktet på Allens solodebut. Skrevet av Hugh Hopper til psykedeliabandet The Wild Flowers på midten av sekstitallet og her sunget av Robert Wyatt, som også spiller gitar og slagverk.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Now's the time

Jazznytt18 på Deichman om musikkglede og rasisme

Høstsesongen av Jazznytt18 er i gang, og talkshowet arrangeres nå i den staselige Deichmansalen i Bjørvika, i det som er kåret til verdens beste bibliotek. Neste arrangement er førstkommende onsdag, 20. oktober, kl. 18.

Meld deg på vårt nyhetsbrev