Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: Stian Westerhus

Gitarist og komponist Stian Westerhus har blant annet disputerte som PhD i Artistic Research og etablert seg som siderprodusent under koronaperioden. Nå jobber han med ny plate og film, og kanskje får vi høre Westerhus både live og i flere duoformat utover i året.

Hver uke presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør som Ukas Jazzprofil. Har du tips, send oss gjerne en epost.

Stian Westerhus

Hei, Stian, og gratulerer med enstemmig gjenvalg som nestleder i Norsk jazzforum!
– Tusen takk for det!

Norsk jazzforums landsmøte som ble arrangert for en drøy uke siden, samlet seg om tre uttalelser: en stortingsmelding for musikk, ny norsk musikk i alle kanaler på NRK og bedre ordninger for frilansmusikerne som nå er rammet av pandemien, kort oppsummert. Det er mye å ta tak i. Hva ser du på som de største utfordringene for jazzen og musikklivet framover?
– Uten å sette alle utfordringene opp mot hverandre når man ser tilbake på året som har vært og den krisen vi fortsatt står i, så er hovedutfordringen for norsk jazz og musikkliv å komme seg i gang igjen post-covid, selvfølgelig. Arrangører, festivaler og musikere. Den symbiosen må sveives i gang igjen. Men også – på lengre sikt – å løfte opp problemstillingen rundt hvordan mange norske profesjonelle jazzmusikere lever med svært liten inntekt og hvor utrolig sårbare mange er. Vi må se på infrastrukturen til profesjonelle musikere som ikke har ekstern lønnsinntekt. Dette gjelder f.eks. tilgang til øvingslokaler som ikke knekker banken, forsikringsordninger, måter å organisere seg på. Det er mange utfordringer som bare blir godtatt fordi det er sånn det er. Til syvende og sist påvirker dette også musikken som kommer ut over tid. Musikere og komponister må ha tid og råd til å skape, øve og formidle musikk. Alle kostnader i samfunnet har gått opp, men musikere som ikke har regulert lønn har i mange tilfeller ikke fått være med på lønnsveksten til resten av samfunnet.

Du har store deler av ditt musikervirke utenfor Norge. Hvordan har pandemien rammet deg?
– Releasekonserten av min Spellemannsnominerte plate Redundance var vel muligens den først konserten som ble covid-kansellert på Blå. Etter det skulle jeg ut på turné, men det har vært helt stille. Jeg har spilt 3 konserter siden da. Heldigvis var jeg i det avsluttende året av min PhD på NTNU i Trondheim så jeg fikk fokusert godt på det og ble faktisk den første som disputerte som PhD i Artistic Research ved NTNU! Det var mye arbeid, men veldig godt å ha noe å fokusere på og dykke hodet ned i. Ellers så fikk jeg litt kompensasjon gjennom næringsmidlene så jeg klarte å beholde studioet mitt i Oslo.

Musikere som jobber internasjonalt har ikke blitt fanget opp av økonomiske ordninger i Norge. For å hjelpe regjeringen litt på vei, kan du si noe om hvilke tiltak det er behov for
– Det var behov for å få kompensasjon for tapt inntekt på lik linje med de som fikk det for spillejobber i Norge, men det toget er gått, og de som hadde investert masse i å skulle turnére i 2020 og 2021 har tapt mer enn hva kan kompenseres indirekte gjennom lønnskompensasjonen. Nå må selvfølgelig alle slike tiltak som holder norske musikere flytende holdes vedlike.

Videre tenker jeg at vi må få på plass en løsning som muliggjør kortere karantenetid med testintervaller ved tilbakereise slik at man kan reise ut, spille, og komme tilbake og gå på jobb med eventuell fritidskarantene – kanskje ikke ulikt industrien. Klart; det beste ville vært å ikke stå aldeles sist i vaksinekøen slik de aller fleste i arbeidsfør alder, og ofte med familieforpliktelser og små barn, gjør nå. Jeg er også bekymret over at mange av våre medlemmer kommer til å ta risikoen ved å reise og spille uten vaksine – fordi de må – i utlandet som i Norge. Se det i lys av den prekære økonomiske situasjonen mange står i nå. Da får vi som Boris Jonson foreslo. Vi må “take it on the chin”. 

Vi ser forhåpentligvis en ende på restriksjonene nå, det kan se ut som om noe mer åpnes til sommeren og at høsten blir lysere, i hvert fall her i Norge. Men blir det noe turnering internasjonalt med det første, tror du?
– Alle er usikre på det, og arrangører jeg snakker med i Europa veksler mellom å være optimistiske og pessimistiske annenhver uke. Jeg tror nok at når mange innså hvor dårlig EUs vaksineforhandlinger og påfølgende utrulling var, så dro nok mange i bremsen. Mitt inntrykk er at mange tyske arrangører for eksempel hadde tro på at vaksineringstakten skulle følge planen, men nå som alle planer er endret for n’te gang er mange i overlevelsesmodus heller enn å programmere mye nå. Flere av de største bandene og festivalene avlyste 2021 for lenge siden, men det er klart at dersom man får vaksiner nok og får lov til å reise og gå på konsert så vil nok de små arrangørene poppe opp igjen ganske raskt. Hvertfall de som er igjen. Jeg tror at mange små arrangører kommer på banen igjen i høst. De større aktørene venter til sikrere tider og 2022.

Albumet «Redundance» ble sluppet bare en uke før Norge stengte ned i mars i fjor, og slippkonserter ble avlyst. Blir det turné med det prosjektet etterhvert?
– Nei, ikke slik det var tenkt. Alt ble kansellert og jeg orker ikke gå tilbake til å rebooke de jobbene enda en gang. Kanskje én eller annen konsert, men da mer for å ha gjort det. Jeg jobber med en ny plate nå samtidig som jeg lager en film som jeg håper vil bli en del av konserten såvel som en film såvel som et album. Det er en ganske overmannende prosess, men veldig spennende. Den har fått arbeidstittelen “Fear is the neighbour of God”. Det kan hende at noen låter fra Redundance sniker seg med der, men jeg har i utgangspunktet sagt at det får de ikke lov til. Jeg håper å være ute på veien med dette i 2022, hvis covid vil.

Har du andre spennende planer framover?
– Ja, det kan hende det kommer en ny plate med Sidsel Endresen, det kan hende det kommer plate av det akustiske prosjektet jeg har med Maja Ratkje hvor vi skriver musikk til tekster av Shakespeare, og det kan hende at jeg skal ha en slags festival residence på Monheim Triennale, i Tyskland, i sommer. Festivalen er avlyst slik den var tenkt, men de har masse produksjonsvilje og fasiliteter for å skape nye ting der så det kan bli spennende. Jeg skulle egentlig spille der med flere av mine prosjekter, og også duo med Fennesz, men det er altså utsatt – og forøvrig noe jeg håper å få realisert i løpet av året festival eller ikke. Det er også ny musikk på vei i Ulver og spennende planer for 2022.

Sammen med din kone, Berit Hembre, har du lansert Sandvollan Cider, produsert på familiegården Bjørka på Inderøy. En eksklusiv sider som serveres på Michelin-restauranten Credo i Trondheim. Ingen dårlig bigeskjeft. Hvordan skal du klare å kombinere dette med ditt musikervirke?
– Det er en utfordring, men samtidig så kjører jeg stort sett mine egne prosjekter og kan bestemme selv over min egen tid. Jeg er ikke så veldig frilans at det gjør noe. Ingen ringer og maser på at jeg må komme og spille gitar, og jeg får hørt utrolig mye musikk og skrevet ned mange idéer når jeg jobber med cideren. Det er jo en del av resten slik jeg ser det. Ting jeg gjør fordi jeg føler jeg må, og den kreative prosessen i det å faktisk lage cideren er helt opptil det å drive med musikk eller kunst ellers. Hørselen er byttet ut med smaken. I Sandvollan Cider produserer vi veldig små opplag fra egen frukt som blir til flasker som modner i flere år før de slippes. Det er like mye en vin i mitt hode som cider, og det kommer til å komme ekstra til syne i de cuvéene vi håper å slippe i året som kommer. Det er ganske kompromissløst konsentrerte greier fra helt rene og unike råvarer, og det er selvfølgelig en match made in heaven å få lov til å selge til Credo hvor den blir servert til mat av de mest fantastiske råvarene fra Trøndelag. Akkurat nå er vi helt utsolgt, men vi har en venteliste som det går an å skrive seg opp på da vi har lov til å selge direkte fra gården og er ikke i salg via vinmonopolet.

Det er ikke mange steder man kan gå på konserter i disse dager, men når vi er tilbake til normalen igjen, har du en konsertanbefaling?
– Det er to konserter jeg hvertfall var sur for å gå glipp av og det var Einsturzende Neubauten i København og Vanligt Folk i Gøteborg. Men herregud, det er jo så uendelig mye bra musikk. Det skal bli helt fantastisk fint å gå på konsert igjen. Høre, møte folk, ta et glass. Jeg savner å være i et svett tett lokale med høy dritbra musikk. Hvis et band kan oppfylle de kriteriene er jeg der på et blunk!

Og hvilken plate bør vi lytte til mens vi venter på nye konsertopplevelser?
– Ståle Storløkkens nye solo plate “Ghost Caravan” hvor han spiller kirkeorgel. Jeg recorda Ståle i Steinkjer Kirke, ikke langt fra Sandvollan, i 3 dager til denne platen. Første dag tenkte jeg at Ståle låt jammen helt fantastisk bra på det orgelet. Andre dagen tenkte jeg at dette blir bare bedre og bedre! Tredje dagen var det ikke noe orgel der. Det var bare Ståle som bare totalt transcenderte hele det monstrøse instrumentet og hadde gjort det til sitt. Det var en helt fantastisk opplevelse.

Fra forsiden

Ukas Jazzprofil

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Ukas Jazzprofil

Jazznytt18 på Deichman om musikkglede og rasisme

Høstsesongen av Jazznytt18 er i gang, og talkshowet arrangeres nå i den staselige Deichmansalen i Bjørvika, i det som er kåret til verdens beste bibliotek. Neste arrangement er førstkommende onsdag, 20. oktober, kl. 18.

Meld deg på vårt nyhetsbrev