NTT: Deja Voss

Hmmm, hei, Trude Storheim, det er.. Jazznytts fredagsblogg Now’s The Time som ringer her om en avlysning.
– Ja, faen, hæ? Var vi ikke gjennom dette for ett år siden?

Ja, det er faktisk nøyaktig et år på dagen siden vi gjorde det første intervjuet om avlysningen av Vossa Jazz 2020.
– Ja, det er det sikkert. I går var jo på dagen ett år siden vi avlyste, og det stemmer at vi snakket dagen etter. Det har nesten et terapeutisk element, dette her.

I går besluttet dere å flytte årets festivalen fra palmehelgen til over sommeren. Hva presset det fram nå?
– Det har vært et spesielt år – vi har lagt planer for et covidtilpassa festival. Jeg trodde ved nyttår at det kunne gå fint. Annerledes, selvsagt, men vi kjørte på og følte det var viktig for kulturlivet. De siste ukene har egentlig vært et mareritt. Det er ingen svar å få, og ingen kan si noe konkret. Jeg skjønner selvsagt at ingen kan spå inn i glasskulen, men den forutsigbarheten vi trenger både som mennesker og arrangører trenger har uteblitt. Vi ventet spent på pressekonferansen på tirsdag, da var det som kjent varsla innstramminger. Da det ikke kom, men det samtidig kom varsel om at nedstenging kunne komme veldig fort kunne vi, med respekt for alle involverte, fra publikum til artister, ikke sitte på gjerdet. Så da måtte vi ta den tunge beslutningen om å avlyse – men vi skal gjennomføre den 48. Festivalen 24-26 september. Det har vi jobbet med parallelt i flere uker allerede, vi har vært i kontakt med artister. Noen vil det krasje med, men jeg tror det er en god åpning for oss der.

Orienteringen i Stortinget på tirsdag – som kom etter en slags trailer-pressekonferanse på søndag – skapte jo forbløffelse og, tja, regelrett hån fra mange hold i Norge. Hvordan var stemninga på festivalkontoret?
– Når du starter med en trommevirvel allerede uka før, øker den på søndagen, og så kommer det ingenting håndfast i Stortinget… jeg vet ikke hva jeg skal si. Kommunikasjon og klare meldinger er det viktigste i en krisehåndtering. Vi må forholde oss til ulike departementer, vi har Kulturdepartementet, vi har Helsedepartementet og vi leter virkelig med lys og lykte etter noe håndfast. Det er ekstremt vanskelig å henge med i svingene. Man kan lure på om det er trøtthet i systemet. Og dét i seg selv er menneskelig og gjenkjennelig. Men nå er kommunikasjonen så uklar og overlatt til den enkeltes tolkning at det er sjokkerende. Vi har stått i det her i et år, og man skulle tro det var mer på plass. Det er det ikke. Kompensasjonsordningen er ikke klar, og vi har stilt spørsmål til departementet om det uten å få svar.

Det er en guffen parallell med fjoråret i at dere til syvende og sist måtte lese tebladene og ta avgjørelsen på egenhånd.
– Ja, vi kunne ikke vente lenger. Og beslutningen var uten tvil rett. Vi har klamret oss til viljen og kraften. Vi står kanskje i en siste innspurt av denne situasjonen – men det er desto viktigere å holde motet oppe. Spesielt for musikerne som er blitt overlatt til seg selv. Det syns jeg er veldig ufortjent på vegne av det norske samfunn.

Det er helt opplagt svært lite optimisme å spore blant musikere nå gjennom vinteren når jeg har snakket med folk. Men desto viktigere da å få til noe i september – hvordan ser planene der ut?
– Vi er i gang med å booke om programmet, og det er ikke tvil om at vi møter skjær i sjøen, det er ikke alle som kan, men vi skal få det til. Hvis man skal gå rundt og svartmale blir hverdagen ekstremt tung. Og nå tror jeg virkelig vi trenger å se fram til noe. Det er kanskje naivt, men jeg tror oppriktig at vi klarer det i september. Vi holder på de planene vi har lagt til palmehelgen og tar med oss avgrensningene. Vi kan håpe på at det går i positiv retning – men vi tror det ikke før vi ser det. Så vi er innstilt på at det blir en strengt regulert festival, men som blir gøy. Og hvor kunsten får lov til å være det sentrale.

Hvor mye rammer det dere økonomisk?
– Det er det vi sitter i nå og forsøker å finne ut på nytt, opp mot alle leverandører. Vi har jo offentlig støtte og den skal vi bruke på kunst og kultur. Vi skal finne ut av dette, og der er jazzfeltet samla. Det er vanskelig det her, det er mange parametere, og nye diskusjoner. Men vi har et godt kollegium, blant festivalene og med musikerne. Det er fremdeles viktig – vi føler oss ikke alene.

Men når skjønte du at dere kanskje var alene om å måtte ta avgjørelsen?
– Det har ikke gått opp for meg før vi fikk kniven på strupen. Vi har forholdt oss til det vi får skriftlig. For tre-fire uker siden skjønte vi at det er mange i departementene som er like lite kloke som meg, hahaha! Det handler blant annet om ordet bør kontra skal… jeg har lyst til å utfordre Erna Solberg på å utrede forskjellen i en skriftlig oppgave. Kodene og bokstavene er blitt en parodi. Hva ønsker de å få fram? Det er blitt mer utydelig, det ligger en tåke over hele situasjonen. Når vi landet dette her og pandemien er ferdig må det gjøres et tilbakeblikk, også med tanke på kulturfeltet og departementet. Utslagene vi har sett, med festivaler som gir store utbytter, henter ut store offentlige midler samtidig som de permitterer ansatte – det knirker alvorlig sammenlignet med kjørereglene i sosialdemokratiet. Vi må spørre oss selv om det er sånn vi ville at det skulle være på flere plan.

Den diskusjonen skulle dere også dra i gang, med et seminar under årets Vossa Jazz. Blir de planene med over i september, eller skal det arrangeres tidligere?
– Nei, denne diskusjonen må på banen nå. Datoene vi har lagt oss på i september er etter stortingsvalget, så det blir for sent. Vi jobber med å flytte det, men det er ikke bekreftet fra alle hold – så det får vi ta senere.

Ja, det blir neste prat – god helg!
– God helg!

HEI og velkommen tilbake til Jazznytts ukentlige fredagsblogg Now’s The Time, som denne uken rev av plasteret først som sist. Sesongens første store norske jazzavlysning er et faktum – og det er den samme festivalen som ble den aller første som måtte dra i nødbremsen i fjor. Det kjennes vanvittig surt å være her igjen – akkurat denne dagen kan vi godt bli ferdig med først som sist. Men hva skal vi med 12. mars etter pandemien? De siste ukene har moraliserende diktlesning fra regjeringsmedlemmer skapt en herlig liten motreaksjon – det virker som at folk har begynt å snakke mer om hvor døllt det er å skulle være såpass lydige hele tiden. Snorre Valen, politisk redaktør i Nidaros (som bør få seg jazz-og-omegnspalte forøvrig) skrev en obligatorisk, varmende harang om de demokratiske og individuelle konsekvensene av pandemihåndteringen denne uken. Ikke at vi faktisk skal begynne å sabotere akkurat nå – men la nå for guds skyld gjenstridigheten komme til uttrykk på ett eller annet vis, om enn kun verbalt. I et post-pandemisk samfunn foreslår jeg uansett at 12. Mars blir en slags 1. April, bare at vi bruker den på å gjøre akkurat som vi vil. En pils eller to på en parkbenk, litt uklok baris om solen titter frem, hadde det vært høst skulle vi gått på epleslang i direktørenes hager… men kanskje en tur langsmed Huk Aveny eller din lokale Villavei gjør samme nytten. Flere forslag (Kardemommeloven er stikkordet her) mottas med takk. Det er godt å drømme.

Noen steder, som Oslo, er med unntak av strøm med Red Kite fra Nasjonal Jazzscene på lørdag og en Kampenjazz-konsert vi kommer til lenger nede, fullstendig lagt øde for konserter. Andre steder er det ikke så galt fatt – du kan se Eyolf Dale Trio i kveld i Bergen, Hans Magnus Ryan og Thomas Strønen på Urijazz i morgen, Jon Balke & Vestnorsk Jazzensemble på Stord jazzklubb på torsdag og samme dag spiller søren meg Hedvig Mollestad Trio i Bergen. Ønsker du å rette oppmerksomheten vår mot en konsert fremover, enten den er stor eller liten? Ta for guds skyld kontakt!

Vi går videre. Vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er NTTs moderskip. Mer info om det nyeste nummeret får du senere i denne blogg. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

Ukas single #1: En skikkelig markkryper fra Kvernberg

Ola Kvernberg
Devil Worm
(Grappa)
Det putrer godt i dampdomen til Ola Kvernberg i dag. Han motstår de fleste krav til å innordne seg musikkbransjens konformitetskrav, for den nye singelen til Steamdome-prosjektet hans klokker inn på snaue kvarteret! Erik Nylander, Olaf Olsen, Martin Windstad, Øyvind Blomstrøm, Nikolai Hængsle og Daniel Formo er i seriøs lockdown-groove sammen med multiintrumentalist Kvernberg her. «Devil Worm» som den berusende godbiten heter, kveiler seg oppover som en faretruende mark i en tequilaflaske, eventuelt som den ny-injiserte nachspielpenisen til Tobias Santelman-karakteren i «Exit 2» (sorry, jeg ble tvunget til å se serien). Dette er dansbar festivaljazzrock med world-positivitet som skriker etter mer enn 200 fastmonterte seter, så vi håper veldig på at Tone Østerdal og gjengen fortsetter sitt gode lobbyvirksomhetkjør de nærmeste ukene. Oppfølgeralbumet kommer i slutten av april, meldes det.

 

Det kommer bare én for å høre Thea Ellingsen Grant i helga

Thea Ellingsen Grant. Foto: Anna Schmidt

Telemark-kvinnen Thea Ellingsen Grant er for de fleste kjent som en av to vokalister i JUNO, som utga debutalbumet Young Star på Jazzland i fjor. Hun har mange andre jern i ilden også, og bringer elementer av performance, knotte-impro og vokalkunst inn i jazzen og popen hun holder på med. Denne helgen er hun med på det på papiret meget spennende arrangementet «How to read water», på Stillverk1 i Trondy.

Hei Thea! Jeg skal ikke spørre deg om hvordan du har det, for de fleste av oss har det vel uansett bare sånn passe nå. Men når det gjelder kulturell utfoldelse, har du i det minste funnet en utvei. Og det er å dra til Trondheim! Jeg var der selv i desember på jazztur, det var vanvittig å være på restaurant og bar og livemusikk. Nesten så jeg trodde jeg drømte.
— Hei, ja det blir sykt! Nå har det vært lang lockdown i Oslo, så det gleder jeg meg veldig til. Bedre blir det også når jeg får bo i superfine Husly kunstnerbolig på beste Svartlamoen!

Mmm, jeg gikk en tur gjennom Svartlamon etter en bedre middag på Credo. En mangefasettert by, er det! Du skal opptre på en forestilling på Mette Rasmussens veldig spennende sted Stillverk1, som NTT snakket om med Mette for noen måneder siden. Ikke sant at det er viktig med slike kunstnerdrevne initiativ og småsteder?
— Absolutt! Så viktig med steder hvor man kan møte kreativitet både som utøver og publikum, og som på mange måter kjennes enda nærere og relevant når det drives av kunstnere selv. Inntrykket mitt er jo at dette fører til veldig spennende bookinger også, med rom for smalere uttrykk. Hadde jeg fortsatt bodd i Trondheim hadde jeg hengt masse på Stillverk1!

Det du skal være med på heter «How to read water». Det er en performance nå i helgen, og en oppfølger litt senere. Hva i alle dager er dette for noe, hva skal du gjøre, og hvem gjør du det samme med?
— «How to read water» startet som en tverrfaglig danseinstallasjon av samtidsdanser Anna Thu Schmidt, som vi har jobbet med siden 2018. Om hvordan havet påvirker og resonnerer i oss er kjernen i fremførelsen og prosjektet har utviklet seg til flere formater for å utforske ulike sider av tematikken. Den vises som soloimpro, «en – til – en» nå i helgen og som en større sceneproduksjon helgen etter!
Når temaet omhandler noe så essensielt og grunnleggende som vann og hav har det kjentes naturlig å bruke stemmen min som utgangspunkt for musikken. Stemmen er det bærende elementet her og jeg bruker diverse pedaler for å variere lydbildet gjennom fremførelsen. «En – til – en» performancen består av 15 minutters solopptredener for én publikummer. Soloene vil bli fremført av meg, Anna og bassist Alexander Riris! Helgen etterpå vises How to read water #2 med meg, Anna, Mina Paasche (VJ) og Hanne Dahl Geving (media kunstner) som en 45 minutters forestilling med dans, musikk og visuals!

Ikke verst. Det bandet til Riris som heter Barrage er forresten veldig bra. Det skal være en en-til-en opplevelse, sier du. Mange musikere snakker om viktigheten av å oppheve skillet mellom scenen og sal – en demokratisering av kunstopplevelsen. Her blir det jo tatt temmelig langt.
— Ja, det er egentlig litt nervepirrende, men mest av alt veldig spennende! Det at jeg ser publikum like mye som publikum ser meg gjør at rollene blir utfordret. Vi former jo da, på mange måter hvert fall, den performative opplevelsen sammen.

Dette med én publikummer får jo tankene til å spinne, både når det gjelder hva vi er blitt vant med under restriksjonene, det gjelder ideer om eksklusivitet som jo nå også er aktuelt i den digitale sfære med fremveksten av NFT-kunst, og hele tanken på skuespillsamfunnet, perspektiver og ways of seeing. Ja, det kan også nesten minne om den performance’n av Marina Abramovic som satt på en stol og så deg dypt inn i øyene.
— Ja ikke sant. Prosjektet føles veldig tidsriktig og ble jo plutselig relevant på flere måter! Anna hadde tenkt ut konseptet inspirert fra den større sceneproduksjonen hvor det er liknende opplevelser mellom oss. Gjennom samtale med Stillverk1 føltes det som det perfekte visningsrommet for konseptet! Det å i det hele tatt skulle dele kunstneriske opplevelser med kjente og ukjente, spesielt i en så intim real-life setting, i den tiden vi er i nå, føles veldig stort.

Man blir på sett og vis avkledd – det er jo uansett en rimelig heftig opplevelse å leve seg veldig inn i et annet menneskes kunstneriske henvendelse, når man tenker seg litt om.
— Enig! Uten å ha gjennomført enda er hvert fall mine umiddelbare tanker at det er en veldig sårbar og ærlig setting, hvor man ikke klarer å forberede seg på hvilke følelser og ideer som kommer til å oppstå. Det er jo det som også er veldig fint. Og kanskje enda mer nå i en nokså monoton hverdag.

Jeg tenkte litt på dette med stolen da jeg så Juno på Lillehammer i oktober, alle vi i publikum i maske og nysprita hender, med over en meter i mellom oss og armene i kors – og ikke veldig mange av oss heller, selv om det var utsolgt. For et livat band som JUNO – åssen er det egentlig å opptre for et sedat sittende publikum? Eller gir det deg bare mer kick å jobbe mot?
— Det føles kanskje mer som at når det er høy energi og stående publikum blir spillingen mer hemningsløs. Jeg tar kanskje noen andre valg, både musikalsk og scenisk, men det er ikke mindre kick å spille for sittende publikum! Bare annerledes. JUNO er jo et band som gjør litt forskjellig, og vi er vant til å ta oss litt ulike friheter ut ifra hvilken scene vi spiller på og hvilket publikum vi spiller for. Det synes jeg er veldig gøy!

Litt supersynd at verden stengte akkurat idet Juno kom med debutplata si, hva har dere gjort i mellomtiden, og er det noe på tapetet for resten av ’21?
— I løpet av fjoråret samlet vi oss da vi kunne og fikk jobbet med mye ny musikk som vil være en del av vårt kommende studioalbum! Vi skal etter planen spille inn dette i sommer, så det er veldig spennende!  Det blir også noe spilling i vår, blant annet på Victoria i Oslo og Lokal Bar i Trondheim, samt noe ting som er TBA!

Men du har jo mange andre kule prosjekt, Caramel 11 og et annet som jeg aldri klarer å skrive riktig. Klarer du beskrive disse bandene for de som ikke kjenner dem fra før? Noe nytt vi kan høre der?
— Caramel 11 er mitt skranglete pop-rock band som nettopp har ferdigprodusert debut-EPen sin sammen med Matias Tellez. Vi kommer til å slippe musikk i løpet av året og håper på å spille konserter mot høsten igjen! Et annet prosjekt jeg gleder meg til å spille med fremover er «Samtidspåpp» med Alpaca Ensemble og Eirik Hegdal! Vi spilte inn plate i fjor høst hos Øra Studio. Den kommer i løpet av året!

Ok, håper det blir fint i Trondheim i helga. Hva likte du best ved å studere og bo der? Og har det endret seg med årene, synes du?
— Tusen takk! Det jeg likte best var nok å kunne ta del i et så aktivt og blomstrende musikk- og kunstmiljø. Størrelsen på byen gjør at det meste føles i rekkevidde og man kan lett komme i kontakt med folk. Jeg var selvsagt litt i Jazzlinja-bobla da jeg bodde der og ser i ettertid at det er mange steder og miljøer jeg kunne ha utforsket mer mens jeg var der. Heldigvis drar jeg ofte tilbake, da!
Jeg har et inntrykk av at det er enda flere ting som skjer i Trondheim nå enn da jeg selv var der. Det er masse spennende arrangementer og jammer innenfor jazz og impro-miljøene, og Lokal Bar, Tyven og Rosendal Teater er jo kjempebra scener som har kommet de siste årene. Jeg er nok ikke den beste til å spørre om dette er noe som har endret seg stort fra slik det var tidligere eller om jeg bare har fått et annet perspektiv på byen etter jeg flyttet! Det er uansett supernice å se at det er mye kult som skjer!

 

Ukas single II: Siril sjekker inn

Siril Malmedal Hauge
Wooden Hotel
Jazzland
Ah, tenkte vi ikke på sangeren og låtskriveren Siril Malmedal Hauge nå nettopp? Sikkert fordi vi så på omslaget og pressebildene til hennes fine duo-album med Jacob Young Chasing Sunsets som kom før jul, og fantaserte om en nordisk krim-serie med de to i hovedrollen, gjerne noe Tjuvholmen-relatert økokrim som de to avslørte i en dekkoperasjon som musikere på The Thief. Et rikt indre liv er viktig. Men singer/songwriteren fra Sula, som vi har skikkelig tro på at egentlig «hele Norge» kan bli glad i, sjekker inn på en annen type hotell på sin nye single, der hun er i kompaniskap med sitt frekke band, der spesielt rytmeseksjonen med Martin Morland og Henrik Lødøen får Malmedal Hauges allerede livlige komposisjoner til å sprette ut av høyttalerne. Vestlandets gamle trehoteller er, som Knut Olav Åmås har påpekt i årevis, en av norsk turismes virkelige perler. Noe for koronasommeren 2021? Det er også «Wooden Hotel» – låten lover godt for det kommende oppfølgeralbumet, fortsatt med folkpop som en viktig del av jazzen, og med en bedårende solo fra den begavede saksofonisten Martin Myhre Olsen.

 

NTT tar det piano #1: Christian Wallumrød mente det var på tide med et skikkelig piano-forum

Christian Wallumrød. Foto: Christopher Tribble

I det nyeste Jazznytt, som dere nå kan kjøpe i seriøse bladkiosker eller abonnere på ved å trykke her, har vi i NTT laget hovedsaken som dette nummeret dreier seg om det mest fornemme blant instrumenter, kjent fra konserthus og hytter, omfavnet av virtuoser og amatører, kjent fra musikkstilarter som det aller meste, det mystiske møblet med de taktile tangentene – pianoet. Der har vi skrevet sjøl og snakket med 11 fremragende norske pianister med særegne uttrykk, som til sammen på en måte tegner et bilde av hvor mye forskjellig pianoet faktisk kan være i jazzen her i dag. Det er omfattende saker, og vi endte opp med å sitte igjen med mye ekstramateriale – så utover våren vil det også komme en god del stoff som handler om piano og omegn i hærverende blogg.

En av pianistene vi faktisk ikke rakk å intervjue før papirnummeret måtte gjøres ferdig var fabelaktige Christian Wallumrød – men vi er desto mer fornøyde med å åpne NTT-delen av pianospesialen med en av de mest inspirerende utøverne av pianoet innen vår musikk her til lands. Nå har han attpåtil startet et piano-forum, som spiller en gratis og bestrømmet konsert fra Kampenjazz på søndag, og hør bare her: i tillegg til Wallumrød selv hører vi Ayumi Tanaka, Johan Lindvall, Anja Lauvdal og Jonas Cambien. Vi tok en telefon for å høre litt om denne nye Elfenbenslogen.

Fortell litt om ideen bak å lage et piano-forum!
– Det er sikkert noe som har ligget og vaket litt i bevisstheten eller underbevisstheten over tid.  Men utgangspunktet var at vi hadde en dobbel-konsert på Blow Out med Brutter og et band bestående av Anja Lauvdal, Veslemøy Narvesen og Ellie Mäkelä. Da jeg hørte på Anja skjedde en sånn ting som kan skje – man kjenner kanskje igjen ikke det som blir spilt, men man hører en slags innfallsvinkel. Man kjenner igjen en arbeidsform, en type arbeid. Det er jo noe man leter etter i det instrumentet man holder på med. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Men uansett slo det meg at det er et slektskap mellom folk som spiller de samme instrumentet. Vi støter på beslektede problemstillinger, spørsmål knyttet til hva man graver etter. Så jeg forfulgte den tanken litt, og så slo det meg at det hadde vært utrolig kult å møtes litt som flere pianister og ha et arbeidsfellesskap. Akkurat når det gjelder pianister imellom er det ikke ofte man møter hverandre i flokk. Man er alltid del av et band. Det er få sånne møteplasser, jeg lurte på om det gikk an å få til. Å spille for hverandre, og rett og slett lufte og drøfte ting.

Hvordan preger det utøvelsen at pianoet er en svær gjenstand som man ikke får tatt med seg rundt – men at man må forholde seg til ulike instrumenter på hver spillejobb?
– Det er interessant, det er noe vi ikke deler med så mange andre. Normen er jo å spille på sitt eget instrument. For min del har det ganske mye å si, særlig når det gjelder solo-ting. Jeg kan få litt hangup på det, hvis jeg skal spille solo vil jeg gjerne bruke litt tid med instrumentet i forkant, vite hvordan det oppfører seg og hva som er mulighetene i rommet der det står. Det er veldig med på å forme hva jeg tenker det er mulig å gjøre. Men andre igjen har sikkert mer en… jeg vet ikke, en holdning hvor man tar det som det kommer der og da og at man former ting utifra situasjonen.

Hvordan utvikler pianister sitt forhold til hva som er sitt eget sound?
– Det er det nok også mange svar på. Jeg syns også det nesten kan føles unaturlig eller litt fremmed å i det hele tatt snakke om sound når det gjelder piano. Jeg tenker ikke automatisk på det på den måten. Da er det mer hvordan det er plassert i en sammenheng, et større kollektiv som skaper soundet. Med pianoet snakker man kanskje mer om en type touch – at det handler om tonedannelsen, attack, det dynamiske, legatoteknikker og forskjellige sånne ting. Og selvfølgelig også selve musikken, hvordan man velger å forvalte det å ha alle disse tonene for hånden, som er så utrolig velordnet i det tempererte systemet. Samtidig er jo folk gjenkjennbare.

Hva snakker pianister mest om når de møtes?
– Si det, det blir spennende. Nå skal vi bare forsøke det og se hvordan dette funker. Noe av det forlokkende var å ta utgangspunkt i folk som driver og haler og drar litt i instrumentet, mulighetene der. Som prøver å tøye et eller annet i en eller annen retning. Det er en prosess som kan ende med noe instrument-utypisk kanskje, at man graver litt i den materien. Jeg tenkte også at det kunne være artig å prøve å ha to sånne situasjoner med tid imellom, på forskjellige steder, med forskjellige betingelser. Så vi spiller en tilsvarende på Hærverk i mai, og noe av tanken er å nærme seg det fra forskjellige steder. Akkurat hvordan det kommer til å bli, hvordan vi snakker sammen er uforutsigbart. I og med at den første ikke blir med publikumere i salen blir det nok litt annerledes, det kommer til å være strammere regi på ting. Forumet kommer nok til å foregå utenom selve spillinga, det blir litt før og etter, tipper jeg.

Hva var ditt første møte med pianoet?
– Nå må jeg tenke meg om. Det er sammensatt. Det første møtet var at det sto piano hjemme hos besteforeldrene mine. Det er det første. Og så spilte jeg el-orgel da jeg var liten, i seks-syvårsalderen. Så hadde jeg en pause, men så ble jeg interessert i piano i 11-12-årsalderen. Det er litt spredt utover, på en måte. Det å begynne å spille på pianoet var inspirert av en fyr på bedehuset hjemme på Kongsberg som jeg syntes spilte kjempefint – uten at jeg kan forklare det noe mer enn det.

Hvorfor liker alle lyden av pianoet? Og er du i det hele tatt enig i det premisset?
– Si det du, det har jeg egentlig ikke tenkt så mye på. Det stemmer nok langt på vei, selv om jeg har møtt folk som virkelig ikke liker det. Det er litt fornøyelig, og jeg kan også skjønne det, på en måte, hahahaha! At man klarer seg fint uten piano. Nå tenker jeg høyt her, men det må kanskje ha å gjøre med at hele musikkulturen vår er så innmari full av den lyden. Det har vært med oss så lenge. Det har vært en så integrert del av så mye forskjellig musikk over så lang tid. Om man fokuserer inn på populærmusikken er den stappfull bare der, og i tillegg starter det utrolig lenge før det også. Veldig mye pianomusikk knytter seg til et allmenmusikalsk område. Alt som befinner seg i den klassiske tradisjonen… det er trygt og godt, veldig mye av det. Og det knytter seg veldig sterkt til vokalmusikk, som folk dras imot av naturlige årsaker. Også det er en lyd som ikke i utgangspunktet er så hissig eller frastøtende – den er ganske mild, på et vis. I hvert fall som et utgangspunkt. Kanskje det er noe ufarlig med det? Jeg vet ikke, jeg har ikke tenkt på det egentlig!

 

Ukas single #3: Stikkende grønt

Hanna Venia
Brennesle
(Fig Tree Music)
På lille Fig Tree Music, som allerede har gitt oss herlig musikk med Tiur og Wendra Hill, blir vi i dag kjent med en ny artist som kommer med sin debut single. Hanna Nydal (28) eller Hanna Venia, som hun kaller seg, er en singer/songwriter som opererer i et etterhvert erkenorsk landskap med like deler jazz, pop, folk og et hint av R&B, i et kontant komp og med sang på klingende sørlandsk som gir musikken ekstra identitet. Det er en personlig ild i utrykket her som passer godt til tematikken og tittelen «Brennesle». Det kommer noen singler til før debutalbumet lanseres senere i år

 

NTT tar det piano #2: Kjetil Mulelid lytter langt inni lokket

Kjetil Mulelid. Foto: Jenny Berger Myhre

I dag er Kjetil Mulelid, en pianist vi liker å høre på både i Wako og sjøltitulert trio, ute med et vakkert, smektende og lekent soloalbum som ganske enkelt heter Piano. Han er også, nær sagt selvsagt, dermed også en av de 11 musikerne vi har spurt og gravd om pianoets natur med pratet med i nyeste ‘znytt. Når det er plateslipp skal man ikke spare på noen ting – så vi bringer dere herved hele praten vi hadde med ham – og i anledningen ba vi Kjetil om å sette sammen en liste med sine egne inspirasjonskilder på instrumentet, som du kan lytte til her mens du leser (eller mens du, eh, tar det piano).

Piano der, altså. Hvordan landet du på det?
– Når det måtte settes en tittel var det den som sto igjen sterkest. Det her er piano, det! Det her er piano for meg.

Man kan sånn sett få en følelse av at du nettopp sier at dette er sånn du forstår ditt instrument. Føler du at skiva er blitt sånn?
– Både ja og nei. Jeg tenkte lenge på om jeg skulle gå inn i pianoet og at det skulle være en solopianoskive hvor jeg forsket på mulighetene, alt jeg kan gjøre med det – lyder, teksturer, alt jeg kan frambringe. Men det endte jeg opp med å ikke fokusere så mye på, det ble mer det melodiøse med pianoet. Låtmessig er det meg. Og sånn sett er det sånn jeg forstår piano. Men det er ikke fasiten, på en måte, det er ikke der grensa går.

Har du vært opptatt av extended techniques og alt mulig sånn ellers?
– Ja, jeg har gjort det masse. Det er nettopp det – det er ikke dit jeg har gått her. Jeg kan gjøre det på konserter, men jeg har ikke gjort det på plata. Jeg kom til et stadie der jeg heller ville fokusere på låter jeg syntes klang fint og som pianoet resonnerte fint med. Det har også med valg av innspillingssted å gjøre. Jeg spilte inn på et gammelt Bösendorferflygel fra 1919 i Athletic i Halden, og det har ikke sostenuto-pedal – den midterste pedalen. Og da er det mye vanskeligere å jobbe med innmaten. Det var jeg også fullstendig klar over. Men jeg syns det pianoet låter så fint. Det var det jeg tenkte på også, instrumentet låter eget, det er ikke så grasiøst og stort som et svært Steinway eller Fazioli. Så da gikk jeg også for å gjøre mer låter som jeg ville at skulle klinge fint og som kunne spilles på et karakteristisk og fint flygel.

Musikere har en smak i pianoer, men de er også prisgitt det som tilbys – tenker du på den motsetningen og hva det gjør med spillet ditt?
– Ja, det vil jeg kanskje påstå. Om det er et skittent piano, spiller man mer skittent. Noen er veldig kresne. Jeg vil kanskje påstå at jeg ikke er det. Særlig med Wako har jeg spilt på noen skikkelig dårlige pianoer. Og da er man mer inni pianoet og prøver å hente ut andre lyder enn tonene som ikke klinger så fint. Jeg tror man tenker mer på det etter hvert, at det kommer når man har opplevd en del. Man har spilt på en haug forskjellige pianoer og flygeler og finner ut hva som funker. Det som er det beste og det verste med å spille piano er at om man er på turné kan saksofonisten ta med seg sin yndlingssaksofon på ryggen og spille på den hver eneste gang man skal spille – man kjenner det så godt og vet nøyaktig hva man kan gjøre. En pianist må ofte ta det mer på sparket. Du slipper å drasse med deg et instrument, men må ta til takke med det du får. Av og til er det et skikkelig mareritt. Jeg har tenkt mye på det her. Du kommer til et stadie der du blir mer vant til fine instrumenter. Det er fantastisk, men av og til får man det ikke. For et år siden kjøpte jeg mitt eget flygel. Mitt første instrument. Og så kom jeg i kontakt med Joakim som driver Aspheim pianobutikk. Vi utveksla mye med tanke på instrumentkjøpet, og etter hvert fikk jeg lyst på en pianoworkshop. I første trommetime på Jazzlinja er jeg blitt fortalt at Ernst Wiggo Sandbakk ofte sitter der og viser hvordan trommen er bygd opp. Han viser trommeskinnet, at det må sitte ordentlig, være i kontakt med kassa… alt mulig sånne ting. Men jeg har aldri noensinne hatt en time eller en gang hørt med en annen pianist om hvordan instrumentet er bygd opp. Hva er mekanikken? Hva gjør at hammerne slår? Hva er det som skjer? Så jeg fikk med meg Anja Lauvdal og Jonas Cambien. Vi tre hadde en pianoworkshop, første gang var i januar i fjor. Da var vi tre kvelder i strekk sammen med Joakim nede på Aspheim. Så hadde vi det i februar, og hadde flere planer, men så kom covid. Det var inspirerende. Da begynte man å få innsikt i hva slags instrument det egentlig er. Mye av grunnen til at vi gjorde det, er spørsmålet om hva vi gjør om vi f.eks. kommer til et sted der en tangent henger seg opp. Det skjer jo ofte. Og da fikk vi masse tips. I slutten av januar skulle jeg til Færøyene med trioen, og da skjedde nettopp det. Da kunne jeg fikse det – som regel når en tangent sitter fast, er det en nål som står oppi tangenten der man trykker ned. Det er treverk, så ofte har stiften vridd seg litt. Da må du bare vri den tilbake. Det kan være løsninga – ikke alltid, men på Færøyene var det det. Om det hadde vært en måned før hadde jeg bare unngått tangenten.

Da jeg intervjua Anja for et par år siden nevnte hun at hun hadde vurdert å bli pianostemmer. Frister det?
– Ja, jeg har jo gått til innkjøp av et sånt sett, haha! På øvingsrommet fikser jeg småting, og jeg er mye mindre redd for å gjøre det nå enn for et år siden. Jeg kan bare justere det selv. Jeg syns et sånt fag, der man bare kan være med en pianotekniker, burde nesten vært obligatorisk for pianister på høyere utdanning. Det gir ingen mening at en pianist skal studere piano, men at de ikke aner hva slags instrument det er. Det er helt merkelig.

Du nevnte saksofonister, og mitt inntrykk der er at mange helst forholder seg til ett instrument og eventuelt har noe i reserve. Går du til gitar kan normen være at man har litt flere forskjellige valører – både av instrumentet og forsterkere. Noen drar det veldig langt, mange titalls – men ofte har man mer enn én eller to. Og selv om det finnes en enighet om kvaliteten på visse typer gitarer, er det også en aksept for at gitarlyd er subjektivt, eller i det minste situasjonsbestemt. Hva som låter bra må du nesten kjenne sammenhengen for å vurdere. Men, for å male med bred pensel – pianolyd føles mer som én ting. Og innenfor jazz og klassisk kan man få følelsen av at det nesten finnes det en tanke om et objektivt toppnivå. For å si det litt karikert kan man forestille seg at det finnes en slags skala med nystemt Steinway i Rainbow på toppen, og så diverse andre pianoer og innspillingssettinger nedover. Men så snakker man med pianister om alle de forskjellige rare pianoene de har hatt kick på, og forskjellige måter det kan låte bra på. Føler du deg som en del av en generasjon som åpner mer opp?
– Alt det du snakker om har med sound å gjøre, subjektive preferanser. Og det å jobbe med sound i en produksjonsverden er blitt vanligere. Kanskje man spiller inn på et superfint flygel, men legger på noe for å få det til å låte mer lo fi. Jeg har vært opptatt av extended techniques, men vært veldig fan av å bruke henda mer enn objekter – jobbe med overtoner og sånn. Det har jeg også gjort i studio. Da vi var i studio nettopp med Siril Malmedal Hauge, spilte jeg inn på kjempefint flygel, en fin balladestemning, og så sitter man etterpå og tweaker, gjør pianolyden helt annerledes. Jeg er ikke vant med det, det er rart å jobbe med sound på et piano. Det er et veldig satt instrument og det er ikke så vanlig å gjøre som Morten Qvenild, å jobbe med pianoet på en superelektrisk måte. Jeg vet ikke om jeg føler at det er generasjonstypisk, det handler om musikk generelt 2021, at man er i en utvikling som pianoet må være med på.

Ja, det jeg spurte om har vel litt med “demokratiseringen” av opptakssituasjoner og innspillingsutstyr å gjøre. Flere tar opp selv, i ulike settinger, og da er ikke nødvendigvis den ypperste standarden mulig å oppnå – og dermed presses pianoestetikken inn i nye steder. Eller mot riktig gamle lydidealer for den del. Og jo mer forskjellig man utsettes for, jo mer spør man kanskje “hva kan jeg kjenne meg igjen i selv”.
– Ja, jeg føler at det kommer fra popverdenen. Og det kommer uten tvil – siden mange pianister har brukt piano på den måten, kanskje man har vært i studio mer og prøvd ulike ting. På plata mi nå – om du hører på ECM-soloplater, er det ofte som å sitte i en konserthall, du hører piano i et KJEMPESTORT rom. Det var noe jeg absolutt ikke ville. Men den store kontrasten her er den nye plata til Kjetil Jerve kontra en ECM-plate. Der er gapet kjempestort. Jeg er i midten et sted, jeg var gira på at det kun skulle være akustisk piano, at det er det som er. Så jeg ville også at det skulle være et rom du føler at du sitter nærme i, et intimt rom, og egentlig sitter rett ved siden av. På min plate er det veldig direkte lyd, selv om du får en romfølelse også. Produksjonstankegang, å reflektere mer over disse tingene, er nok blitt mye mer vanlig i vår generasjon.

Du nevnte Kjetil Jerve, og estetikken hans henger på en eller annen måte sammen med Peaceful Piano, fra focus-spillelister. Der er kanskje idealet “bestemors piano”, neddempet, veldig avrunda. Hører man på noe sånt og setter på Facing You etterpå, høres det skarpt og heftig ut. Har du forholdt deg noe til fenomenet med spillelistepiano? Det sier jo noe om at alle liker det, det er uvanlig å si at man ikke liker lyden av piano.
– Pianoet har jo vært et instrument som har vært i mange hjem i over hundre år. På slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet ble det produsert helt syke mengder. I forbindelse med den industrielle revolusjonen flytta folk inn i mindre leiligheter, og da kom uprightpianoet til. Folk hadde ikke plass til flygeler. Så de var gjerne så små som mulig også, pianettepianoer – og det munner ut i at mange er vant til det, enten hjemmefra eller fra bestemors stue. Og alle har på ingen måte vokst opp med en saksofon. Kanskje det er forskjellen her. Og kanskje all lyd kan likes, så lenge man støter på det tidlig nok.

Startet du bare med å klunke på piano som sto i leiligheten?
– Jeg vil nok tro det. Jeg har to eldre søsken, så storesøsteren min spilte piano. Hun er åtte år eldre enn meg. Jeg husker veldig godt at hun gjorde det. I tillegg abonnerte mamma og pappa på en CD-samling som het Klassiske Mesterverk, tror jeg. De fikk en ny CD hver måned og det vil jeg egentlig påstå er det samme som spotify-spillelister, bare med velkjente klassiske stykker. Da var det for eksempel sånne moods-plater. På høsten fikk du kanskje en plate som het Skumringsmørke, også var det en plate som het Vintermåne eller noe sånt… der hadde de samlet noen klassiske mesterverk innafor en stemning. Da jeg var liten satt jeg og hørte på det i stua, Chopin og Debussy, kjempefine pianostykker. Samtidig hadde jeg en eldre bror som prøvde å proppe i meg Led Zeppelin, Cream, Yardbirds, gamle slagerband. Men jeg hadde veldig kick på pianostykkene og fikk lyst til å spille det.

Du nevnte det å jobbe med solopiano. Går det en linje tilbake til den første apellen, hva det var som gjorde at du likte det i utgangspunktet?
– Det er mer noe jeg har tenkt på generelt de siste årene enn i forbindelse med solopiano. Siden man har studert så mye… og det er ikke noe jeg har vært sykt opptatt av, men skolesystemet vil at du skal utfordre, forske, dykke inn i det ukjente og være på leit. Det er lett å miste seg selv, eller grunnlaget for hva man egentlig hadde kick på. Det har jeg tenkt på mye de siste årene – hva var det egentlig jeg likte? Og hva er det med musikk man egentlig syns er fint?

Etter all utfordringen av egen estetikk kommer man til et punkt hvor det å finne tilbake til sin egen sans for det hele er det mest banebrytende man kan gjøre.
– Da jeg gikk på videregående hadde jeg veldig lang vei til skolen. Det var vel til sammen halvannen time å gå og ta buss hjemmefra, én vei. Da hadde jeg en ipod som jeg fikk da jeg gikk i tiende eller noe sånn med 120 GB. Broren min hadde skaffet veldig mye musikk, sånn som man gjorde på 2000-tallet. Det var mye jeg ikke ante hva var, jeg likte ikke mye også. Men jeg hadde lastet inn alt og hadde en periode der jeg satt på bussen og tvang meg selv til å bruke alternativet “Miks alle”. Så skulle jeg høre på hva enn det var. Mye greier, ass. Jeg husker ikke konkrete eksempler, men noen av turene var veldig gøy, jeg oppdaga mye artig musikk. Og så var det noen bussturer som tok veldig lang tid – nå holder det, liksom. Men det er noe i det du sier, det å prøve å finne tilbake til det jo eldre man blir. Jeg er fortsatt glad i å gå ut av komfortsonen, men allikevel.

Nei, men det trenger kanskje ikke være noen motsetning. Å minne seg på grunnappellene kan være et interessant fundament for å fornye lyttingen sin av andre ting. Man kan bli mer sulten på ny musikk av det. Alt det man fremdeles er glad i, kommer jo fra en periode hvor man var veldig gira på ny musikk. Men over til soloimprovisasjon – hva er annerledes med det, sammenlignet med Wako eller trioen din? Mye av det man ellers snakker om, interaksjon osv, faller bort.
– Er du gæren, det er noe helt annet. Jeg leste intervjuet i NTT med Signe Emmeluth, og hun sa noe veldig bra: Det kan være det verste og det beste. På en dag det flyter er det bare å kjøre på, ingen hindrer deg i å gå dit du vil. Jeg kjente meg veldig igjen i det. Bank i bordet – jeg har ikke opplevd en skikkelig kjip solokonsert ennå, men det kan skje. Null inspirasjon og ingen som hjelper deg…. Det der er veldig sant. Jeg ser på samspill som “hjelp” av og til. Du kan ha kjørt deg fast noen ganger, du står og spinner, og hvis det ikke er noen som dytter deg avgårde… det er det kule med å spille sammen med folk, at folk gir deg en skikkelig dytt bakfra, og så går man videre inn i noe annet. Det er det gøyeste med å spille med folk, og det mister man. Da må man finne overraskelser ved eget spill. Jeg hadde noen morsomme timer med en dansk pianist som heter Simon Toldam. Hver time vi hadde satt vi og improviserte sammen på to pianoer. Da snakket vi ofte om det at når du spiller, så er det bedre å befinne seg i et lytterom hvor du føler at du sitter og lytter til eget spill enn at du spiller og så hører det. Om du skjønner forskjellen. Du sitter der og spiller, men du hører inni kassa – du prøver å høre det du gjør. Og da kan du av og til, wow, bli overraska. Jeg kan høre det på innspillinger, at jeg kan bli overraska i eget spill og det er gøy. Da oppnår man en retning som endrer seg, kanskje man må gå videre derfra igjen.

Er det andre overraskelser enn i annet samspill?
– Ja, det tror jeg. Jeg oppfatter det som litt vanskeligere å lytte til “meg selv” i et samspill med andre. Da er fokuset på de andre i stor grad, og da er jeg mer opptatt av å være et kollektiv og et homogent lydbilde oss imellom. At jeg skal lytte til meg selv… det er kanskje ikke feil, men det er nesten litt ego å gjøre det i en samspillsituasjon. Av og til gjør man det, men i mindre grad.

Soloplata di er et resultat av et par års arbeid, men er det låtene også?
– Stort sett er det låter fra de siste par årene. Det er to låter på plata som faktisk er noe av det aller første jeg lagde, en låt som heter “Skjong” og en som heter “Kanskje i morgen”. Det er ikke de første jeg lagde, men det er noen av de første jeg kjente jeg var ordentlig fornøyd med, om det går an å si. Jeg ble spurt av Rune Kristoffersen om å lage en solopianoplate. Det var skummelt, men jeg ble også gira og inspirert. Rune Grammofon hadde aldri gitt ut solopianoplate før, men han hadde lyst til det med meg. Det er tre år siden. Jeg tenkte lenge på det, men så var det mye annet som skjedde. Masse aktivitet både med trio og Wako, og jeg rakk aldri å sette meg ned og tenke ordentlig på det. Men da jeg flytta til Oslo og kjøpte flygel ble det liksom mitt instrument, jeg ble veldig kjent med det instrumentet, jobbet med det som mitt. Det er man ikke vant med som pianist, egentlig, man er vant med å øve på ulike instrumenter. Det føltes nytt for meg. Da gikk jeg i dybden, og så kom coronaen og et hav av tid. Da ble jeg veldig gira ganske fort, og så lagde jeg flere låter ferdig den siste måneden før jeg dro i studio. Det er et Osloprosjekt.

Apropos Oslo – mange av de mest kjente solopianoplatene er tatt opp i denne byen. Er det noen solopianoplater du har forholdt deg til mye og som har formet din tanke om hvordan en sånn plate bør oppleves?
– Jeg lagde meg selv en liten spilleliste. Jeg har hørt mye solopiano, og plukket meg ut en del ulike album og enkeltlåter fra artister som gjør ting jeg liker i opptrappingen til dette. Men det er kanskje mer låter enn spesifikke album. Jeg har hørt ekstremt mye på Köln-konserten gjennom tidene, da. Jeg hadde en fast greie hvor jeg hørte på den og Sun Bear Concerts, hver gang jeg skulle lese til skoleprøver.

Din focus-spilleliste!
– Ja, det var faktisk det. Senere har det vært mange forskjellige ting. Låter jeg har plukket meg ut. En plate jeg hørte mye på i fjor er en spansk pianist, Agustí Fernández. Veldig extended techniques-piano. Han har en plate som heter El Laberint de la Memoria. Utrolig fin plate. Men også Paul Bley, Christian Wallumrød, Nitai Hershkovits, som er en israelsk pianist. Egberto Gismonti er en superfet gitarist, men jeg liker måten han spiller piano på. Ikke så veldig typisk. Abdullah Ibrahim, Craig Taborn… konserten på 50-årsjubileumet til ECM er kanskje den feteste konserten jeg har vært på. Den tenker jeg fortsatt mye på. Apropos det å spille solopiano… det kan ofte bli så perfekt, og det kan jeg bli litt lei av. Jeg spiller veldig sjeldent etter noter, jeg føler meg bundet av det, det fjerner fokuset mitt. Jeg blir også opptatt av at ting skal sitte, selv om man kan løsrive seg. Musikk blir ofte finest om det ikke skal være perfekt, og særlig på den konserten var det øyeblikk hvor han var helt ute, han mista det, men han gjorde det med så stor overbevisning, flyt og styrke at om det ostinatet han hadde i venstrehånden halta litt, var det bare fett. Det beste som kunne skje. Det gjelder Paul Bley også, når du hører på det – det er så friskt.

 

Ukas single #4: Sinikka seksti

Sinikka Langeland
The Girl In The Headlands
(ECM)
Den unike musikeren fra Finnskogen, Sinikka Langeland, fyller 60! Vi gratulerer, og ser frem til om ikke annet kunne strømme festkonserten hennes fra Rikscenen i morgen lørdag klokken 20. Billetter finner dere ut av på et vis. Kantele-spillet hennes setter oss alltid i en helt egen og fortryllende stemning. Vi kan blant annet oppleve urfremføring av prosjektet VIND OG SOL, der Sinikka har satt musikk til dikt av Jon Fosse. Sammen med henne er fintfolk som Mathias Eick (trompet), Trygve Seim (saksofon), Mats Eilertsen (bass) og Thomas Strønen (trommer). Den utmerkede fotokunstneren og jazzelskeren Dag Alvengs arbeider er også medvirkende dette prosjektet. Men det er mer! Den første singelen fra hennes straksutkommende ECM-album Wolf Rune er allerede ute, «The Girl In The Headlands» heter den, en trollspringar etter Lauritz Tangen og Magne Halberget og den varmer dypt inn i fantasien.

 

Det lille musikkprogrammet på lineæren – avmakt og avsky etter møte i Kringkastingsrådet, 11.3.2012

Fikk vi noe ut av behandlingen av Komponistforeningens klage mot NRKs musikkdekning i Kringkastingsrådet på torsdag? Jeg ble av en eller annen grunn sittende og tenke på ordene til den tidligere NRK-sportsjournalisten Pål Gordon Nilsen etter at han ble sabla ned av ett stykk eitrandes forbanna Ståle Solbakken etter et Ham Kam-tap. Fikk sagt ifra, i hvert fall.

Og det fikk man jo, men ellers ble møtet nok et eksempel på at de som mener noe er fryktelig galt med NRKs musikkdekning og de som på ulike vis har ansvaret for musikkdekningen i NRK ikke har samme virkelighetsforståelse.

Avisene melder om “krass kritikk” fra rådets medlemmer, og det er sant at medlemmene stort sett sluttet seg til Komponistforeningens beskrivelse, selv om rådets leder, Julie Brodtkorb var nokså flegmatisk i sine oppsummerende merknader. Enden på visa var uansett at sjefen sjøl, Thor Gjermund Eriksen, sa noe a la vi hører dere, og vi har alltid mer å gå på, men seriøst, ikke lær oss å være mediehus.

Kringkastingsrådet er en merkelig institusjon. Det er ikke alltid lett å skjønne hva forumet skal være godt for i en tidsalder hvor meninger om rikskringkasteren kan ytres på så mange andre vis, i utallige andre flater. Men det var kanskje symbolsk riktig at nettopp denne krangelen endte opp i et slikt traust og gammelmodig forum. Krangelen står jo til syvende og sist mellom to syn på norsk offentlighet: ett som mener at vi lever i en spaltet tid hvor det er uproblematisk at brukerne finner sine flater, og et som mener at det er en umistelig verdi i felles, tydelige offentligheter.

Komponistforeningens klage var formidabel – 12 sider lang, med rikt fotnote-apparat (et innlegg jeg skrev i vinter om NRKs musikkanmelderi er sitert i den, så er det nevnt). Den forsøkte å si noe helhetlig om forjævligseringa, og om essensen de mener NRK mister inne blant de ulike flatene og satsingene.

Den ble levert rett etter Debatten-sendingen hvor Dagbladet-anmelder Anders Grønneberg spiste noen biter av pannebåndet til Andreas Haukeland, bedre kjent som TIX. Det var litt av et tv-øyeblikk, og det ble lest på svært ulike måter. Noen så på det som en bemerkelsesverdig, lenge etterlengtet seier for anstendigheten i møte med en gammel, kulten maktbastion. Andre så på det som en endelig bekreftelse på at alt er tapt, middelkulturen dreit på seg og daua og vi kan alle sammen egentlig bare ta ballen vår og gå hjem hver til vårt.

Klagen var sånn sett et grundig og veltimet stykke nå er det faenmeg nok. Ambisjonen om å si noe om absolutt alt, å tegne et stort, sammenhengende bilde av kritikken som faktisk lenge har haglet mot NRKs musikkprofil fra forskjellige kanter, har åpenbart skapt ekstra oppmerksomhet og ros blant mange av de som bryr seg i denne diskusjonen. Det var en følelse av at noe sånt trengtes.

Samtidig er det vanskelig å komme med presise stikk i en klage som strekker seg fra Egon Holstads hjertesukk etter Grønneberg-vs-Tix-debatten via opptelling av andelen norske opphavere i ulike flater og til ergrelse over “småpludring” (klikk og pludring er trigger-ord for en viss type kok forbanna norsk kulturkonsument). Den ble ikke nødvendigvis mer konsentrert under presentasjonen. Underveis rakk styreleder Jørgen Karlstrøm for eksempel innom et kort og nokså absurd segment hvor han, viste frem følgende visuelle presentasjon, som skulle vise hvordan ulike sjangeruttrykk faller utenom:

Det vi ser på her kan ved første øyekast se ut som tydelig infografikk, men det er egentlig bare et raseriutbrudd forkledd som kvantitativ analyse (eventuelt grafisk partitur). Karlstrøm innrømmet selv at alle disse prikkene var uttrykk for en slags subjektiv fremstilling av tingenes tilstand, greit nok, men jo mer jeg ser på bildet, jo mindre skjønner jeg. La det ligge at NRK P2-søylen tydeligvis har løsnet fra x-aksen, formodentlig på grunn av all den ergerlige tompraten. Men hva i all verdens land og rike er det som skjer i feltet mellom NRK P3 og NRK Klassisk?? Jeg var ikke klar over at det var så mye (åpenbart jævlig interessant) musikk som falt mellom akkurat disse stolene. Og hva skal vi egentlig tolke ut ifra alle de gule prikkene som havner under x-aksen? Er det fare på ferde? Har de i det hele tatt DAB-dekning der nede i undergrunnen?

Det er fristende å skrive ut dette diagrammet og henge det opp på kjøleskapet som en sorts kryptisk huskeliste over alt det vi må forsøke å dekke her i NTT. Men jeg er usikker på om det å gå amok med gul tusj over noen intetsigende søyler er den mest effektive måten å si det de prøver å si: At trass i alt NRK gjør, finnes det også en mangfoldig, bred musikkvirkelighet som simpelthen ikke kommer til noe godt, helhetlig uttrykk i noe av det rikskringkastingen foretar seg.

Svakheten med en så rikholdig og mangefasettert klage var åpenbart at NRK i grunnen kunne svare på spørsmålene de ønsket å svare på. Og det gjorde de også – med en lang rekke korte innlegg fra folkene med ansvar for P3, NRK Radio, KORK, NRK Kultur og så videre. Hver og en slapp de å ta stilling til den overhengende diagnosen, og de kunne heller fortelle om alt arbeidet som faktisk gjøres. Om timesvis med nykomponert musikk til NRKs ulike dramaserier, om arbeidet med Urørt, P3 Live, om den pågående, litt gåtefulle satsingen på anmelderi, om KORKs mangslungne, ofte forbilledlige arbeid og så videre. De fortalte også om en virkelighet der kanalen må bevege seg dit folk er for å forbli relevante. At det på mange måter er mediebrukeren, ikke NRK, som er pådriver for fragmenteringen. Og at det er lytteren, ikke radioprodusentene, som foretrekker at P2, det symbolske brennpunktet for mye av denne diskusjonen, i større og større grad blir en ren pratekanal. Kringkastingssjef Eriksen var heller ikke den eneste som rakk å smette inn noen små stikk av yrkesstolthet – Norsk Komponistforening må gjerne si noe om ståa for norske komponister, men de er ikke dermed nødvendigvis kvalifisert til å si noe om radiofaglige beslutninger.

Og dett var dett. Det er tydelig at en del oppgitte kulturinteresserte mennesker syntes det var en lettelse at musikken fikk sin dag i retten. Komponistforeningens ønske om at minst én instans skulle ta problemstillingen på alvor, etter at Medietilsynets vurdering fra 2019 ikke fant så mye galt med musikkdekningen og kulturminister Abid Raja (klokelig, er jeg nokså sikker på) holder seg på minst etpar armlengdes avstander, skjønner jeg godt. Men jeg vet ikke hvordan et “resultat” utover det rent performative egentlig ville sett ut.

Men kanskje er gevinsten med et sånt møte de små innblikkene i måten NRK forsvarer tingenes tilstand på. Når kulturredaktør Marius Hoel for eksempel ga innkjøpet av den Christer Falck-initierte konsertserien “Jazz fra Sentralen” en godt synlig plass i en plansje over mangfoldet av musikkinnhold mediehuset står for, selv om kanalen virkelig kom til dekket bord der og slike innkjøp ikke virker drevet fram av en lengre strategi, men krisetilstanden som oppsto for nokså nøyaktig ett år siden. For all del, det er bra at de kjøpte inn ting fra festivaler og konserter i fjor, og jeg håper de fortsetter – men det skulle kanskje også bare mangle.

Hoel startet sin del av redegjørelsen med å peke på det som åpenbart er et av NRKs stolteste musikkjournalistiske øyeblikk de siste årene – den fire episoders dokumentarserien Helvete, om norsk black metals historie. Denne typen grundige dypdykk, rundt et engasjerende eller interessant emne, kan vi forvente mer av også i fremtiden, sa han. Det er naturlig at kulturredaktøren skryter av serien, som generelt sett fikk mye ros og som jeg regner med ble svært godt sett også. Men det er verdt å pirke litt i også.

Helvete er en god serie hvor det er en påfallende kvalitetsforskjell mellom starten og slutten. Den får rett og slett for dårlig tid. De to første episodene, som tar for seg de tidlige årene til gruppen Mayhem, er vel den mest gjennomførte og forseggjorte gjenfortellingen av denne historien. Med mulig unntak av det fantastiske tidsbildet man finner i TV2-dokumentaren Satan rir media, er den også den mest engasjerende. Siden sistnevnte gikk på TV en uforglemmelig ukedag i 1998 er det blitt laget en nokså lang rekke blackumentaries, så det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å tilføye noe nytt.

Men grundig research betaler seg, og minst to nye kilder gir denne fortellingen en klangbunn vi ikke har hatt tidligere: Broren til den avdøde Mayhem-vokalisten Pelle Ohlin og ikke minst gitaristen Snorre Ruch, som forklarer hvordan han på Grymyrk–demoene til Thorns fra 1991 skapte den særegne, romantiske gitarstilen som ligger i hjertet av sjangeren, basert på idiosynkratiske inspirasjonskilder som Karius & Baktus-musikken og Prokofievs “Montague og Capulet”-tema. Ruch, som ble dømt til 8 års fengsel for medvirkning til drapet på Øystein Aarseth, har vært utilgjengelig for folk som har forsøkt å fortelle historien om musikken til nå. Med hans medvirkning blir vi faktisk klokere, både på det musikalske rammeverket, men også på opplevelsen av den. Jeg skjønner – det er en slags skogsflamenco, sa en norsk jazzpianist da vi diskuterte serien i fjor høst. Ikke alle vil være enige i akkurat den betegnelsen – men den sier noe om hvordan mange musikkinteresserte ble satt på sporet, både av det eklektiske musikalske idéuniverset som lå til grunn for alt som skjedde, men også den langstrakte, ungdommelige lengselen som musikken liksom langsomt flyter framover på.

Det er flere sterke, “nye” øyeblikk – Pytten Hundvin og Hellhammer på besøk i Grieghallen, der flere av de største platene innenfor idiomet ble innspilt må nevnes. Men etter at seeren virkelig har sust gjennom dramatikken på starten av 90-tallet, går historien opp i liminga. Leit, for dette er øyeblikket i black metal-historien der en ny dokumentar faktisk kunne brakt historiefortellingen et steg videre. Man kunne – for eksempel – fortalt om den høyst interessante kunstneriske utviklingen til sentrale band frem mot år 2000, som Eirik Kjøs Usterud skrev godt om i Natt & Dag for noen år siden. Man kunne skrevet om den kommersielle veksten, om utviklingen til flere internasjonale festivalheadlinere, om “gentrifisering” av sjangeren på godt og vondt, om en bredere kulturell innflytelse, om P3-listing av Satyricon, og om den etter hvert begeistrede og klamme eksportvare-omfavnelsen den fikk av det offisielle kultur-Norge. Men ingenting av det blir nevnt mer enn i forbifarten i en nesten panikkartet fjerdeepisode hvor man nesten kan mistenke at serieskaperne i utgangspunktet trodde de hadde flere sesonger til rådighet.

Det er naturlig å frykte også av fremtidige dokumentarsatsinger: Jo nærmere man kommer nåtiden, jo tynnere blir suppa. Det er jo ikke rart – jeg kan vanskelig se for meg at noen fenomener utenom mordsaker kan bli gjenstand for en såpass stor satsing som en fireepisoders serie uten at det ligger en forestilling om en gullalder og lurer et sted. Og det gjør det jo virkelig i dette tilfellet, så det er forståelig at man bruker all tid man kan på å tegne et så rikt bilde som mulig av den mest dramatiske epoken. Men det er også grunnen til at slike dokumentarsatsinger ikke er svaret på alle klagene som er blitt rettet mot NRK de siste årene – for så godt som ingen av dem handler om at NRK må bli bedre på musikkhistorie, de handler om at nåtiden trenger mer oppmerksomhet. Folk vet utmerket godt at NRK har unike ressurser når det kommer til vår musikalske fortid (selv om vi noen ganger maser om at enda mer bør legges ut i arkivet).

I forbindelse med det er det en annen detalj ved Helvete som er verdt å dvele ved. Av én eller annen grunn – kanskje han er lei av å prate om det – har ikke dokumentarskaperne fått Gylve Fenris Nagell fra Darkthrone til å bli med på nye intervjuer. At de ikke tok en reportasjetur ned til compounden til Varg Vikernes i Frankrike får være så sin sak, men folk hadde stusset noe fryktelig om Fenris ikke var representert på et eller annet vis.

De hadde heldigvis en reserveløsning. For det som må være 15 år siden lagde nemlig Lydverket en egen Black Metal-dokumentar med noen helt ubetalelige intervjuer fra en hytte uti skogen hvor Nagell sitter sammen med Darkthrone-kamerat Ted Skjellum, noen bæreposer med pils og lirer av seg en lang rekke fabelaktige og innsiktsfulle one liners som blir gjenbrukt til glede for nye seere i Helvete.

Og der har du på mange måter den langsiktige gevinsten av en jevn, redaksjonell musikkdekning av nåtiden oppsummert. Vi vet ikke helt hva som vil være aktuelt for lignende prestisjeprosjekter fra NRK i fremtiden. Men så lenge ståa er som nå, vil de som prøver seg støte på betydelige hull i NRK-arkivet. Sentrale musikere som det knapt finnes levende bilder av. Fenomener som kommer og går uten at noen en gang har gjort et klønete forsøk på å undersøke det. Fremtidens kulturredaktører får nesten bare krysse fingrene for at folka som i årevis har falt utenfor NRK-flatene gidder å stille opp – og dele egenprodusert materiale – når den tid kommer.

Men selvsagt er denne formen for journalistiske dypdykk. Det er imponerende, på en måte som selv Norges mest tabloide medier, som den dag i dag lager fancy presentasjoner og alt mulig når de har gravd litt. Nettopp derfor er jeg egentlig ikke er bekymret for fremtiden til sånne prosjekter – det er en åpenbar prestisje i å gjøre det bra, det kan markedsføres tydelig og det innebærer heller ikke så mange langsiktige forpliktelser. Jeg ser for meg at den fine ”langlesingen” om autotune, som kom for et år siden, er et eksempel på en type musikk-journalistiske lyspunkter vi også kan forvente i fremtiden på NRKs nettsider. Flott!
Problemet som forblir uløst er den trauste, hverdagslige kverninga som over tid blant annet skaper et arkiv som gjør at NRK også i fremtiden er et sted vi kan bruke til å titte oss i bakspeilet.

Så, i likhet med P2, har Lydverket, NRKs siste vanlige musikkjournalistiske program på TV, blitt et symbol på misnøyen nå. Det er litt ironisk – mange som husker programmet vil også huske det ustanselige gnålet om at det de gjorde stinket av kompromiss, manglet djerve valg, hvordan de utelot den ene tendensen etter den andre, og så videre. Når journalister fra Lydverket var på byen måtte de lytte til verdensmestere som forklarte hvordan SVTs Musikbyrån var bedre – mange år etter at det svenske programmet hadde blitt tatt av lufta.

Historien om Lydverket var i grunnen historien om et program under press, både utenfra, men også innenfra i NRK, der målgruppestyringen ble vanskeligere og vanskeligere å hanskes med. Der de for eksempel opplevde å få budsjettene sine desimert da hersens Alexander Rybak vant Eurovision-finalen. Lydverket hadde en urolig oppdragsgiver i P3, og de fant ikke en ny trygg havn, for eksempel hos NRK Kultur. Da hele greia knelte og ble nedlagt i 2012, var de lineære seertallene ved ett tilfelle nede i 18.000 seere. Det framgår tydelig fra dekningen av kanselleringen at dette er fra tiden før det ble obligatorisk for hver eneste redaktør i NRK-systemet å snakke om forskjellige flater. Ikke-lineære tall blir knapt tatt høyde for. TV-versjonen av Lydverket var rett og slett sjanseløs.

Det er en typisk hendelse fra en jævlig uhyggelig periode i norsk kulturjournalistikk – en tid hvor det oppstår noen hull andre steder i medielandskapet som vi i dag diskuterer om det er NRKs rolle å fylle. Noen korte år før Lydverket bukka under gjorde for eksempel daværende sjefredaktør i Dagbladet, Anne Aasheim, et for avisens del siste forsøk på å plante kulturflagget. Det skjedde omtrent akkurat samtidig som bunnen virkelig falt ut av bøtta på papirsalget, og avisens annonseflukt var brutal. Det ble noen fæle år i avisas historie og da blødningen ble stoppet, etter store endringer og nedskjæringer, var det med en markant annen orientering. Hva som eventuelt kunne blitt om Aasheims forsøk hadde fått utspille seg uten den strukturelle nedgangen i avismarkedet, kan man bare spekulere på (det er, samme hva du ellers måtte synes om norsk mediefloras prügelknabe numero uno, verdt å gruble litt på – det er egentlig vanskelig å forestille seg en norsk avis med bedre utgangspunkt for å knekke noen helt avgjørende koder i kulturjournalistikk på nett enn det DB hadde da).

I 2012 la avisa også ned Dagbladet Fredag, som på mange måter kan sammenlignes med Lydverket – utskjelt for sine mangler, avfeid som en lettvekter, men tross alt en publikasjon hvor karakterer som ikke egentlig hadde sjans i andre deler av den brede kulturpressen kunne dukke opp, og som dermed sørget for et mangfold i kulturdekningen. Brydde vi oss? Tja.

Dette var jo også årene hvor for eksempel ENO Magasin startet opp og hvor folk i visse målgrupper knapt kunne gå en meter uten å få slengt gratis prøveabonnementer på Morgenbladet og Klassekampen etter seg. Troen på nisjemedienes evne til å absorbere de samme oppgavene var forholdsvis høy, og det går egentlig ikke an å si at frykten for hva som ville skje med middelkulturen helt hadde sunket inn hos nordmenn som så på seg selv som kulturinteresserte. Stort sett fikk svære aviser og TV-programmer litt som fortjent, tenkte vi kanskje.

(Hei, psst: Den manglende interessen for det store bildet har vi i grunnen tatt med opp til våre dager, hvor vi for eksempel kan fly i flint på bokansvarlig i Dagbladet, Marie Kleve, om en åpenbart kontroversiell omlegging av avisas anmelderi, men hvor ingen med unntak av M24 har tatt seg bryet med å skrive om eller diskutere at kulturredaktøren i den avisa rett og slett ble flyttet ut av ledergruppa for over ett år siden. Vi spiser grøten vår fra ytterkanten og innover gang etter gang, noe som fører til den ene ubehagelige overraskelsen etter den andre. Den største og mest forutsigbare av dem alle har kulturoffentligheten fremdeles til gode: papiravisas forlengst varslede død. Hvem vet, kanskje vil det være nettopp Dagbladet som velter hele korthuset når de en dag om ikke fryktelig lenge sier at nok er nok for papirutgaven, og dermed gjør at distribusjonskostnadene til stativ-kompis VG gjør et uggent byks, som gjør at de igjen innser at det er på tide å trekke opp føttene og da har vi det jo muligens mildt sagt gående siden det vil lempe en hel masse faste trykkeutgifter over på den soleklart største papiravisen av dem alle, nemlig Aftenposten og i det øyeblikket de ikke synes det er noe moro lenger er det FINITO, kroken på døra for absolutt alle aviser som benytter seg av Schibsted trykk, herunder inkludert stort sett hele røkla av velkuraterte, meningsbærende kulturaviser med robuste opplagstall, og DER kommer øyeblikket krisa lander på dørkarmen – eller nettopp ikke gjør det – hos det som per i dag er tilfredse lesere som kanskje tenker at tabloidavisenes nitriste skjebne ikke egentlig angår dem i det hele tatt. Og om det høres ut som et litt vel drastisk scenario burde det ikke egentlig være det, Schibsted solgte trykkeritomta i Nydalen til OBOS tilbake i 2015, og kontrakten (riktignok med opsjoner på noen femårsperioder til) går ut i 2025. Men dette er og blir en digresjon.)

Borte hos NRK i 2013 ble ansvaret for musikk på TV lempet over fra P3 til underholdningsavdelingen etter at Lydverket gikk dukken. Profilen skulle bli bredere, journalistikken ble vurdert som mer vellykket på andre plattformer og resultatet var Studio1, et program der kjente og kjære norske artister som Åge, Madcon og CC Cowboys fremførte sine egne hits. Det var og er en Start-kjeks av et konsept, som noen (blant annet undertegnede) valgte å ergre seg noe jævlig over. Komisk nok kan man åtte år senere lese for eksempel Knut Nærums veldelte harnisk over Maskorama fra denne vinteren og tenke at det han ønsker seg der ikke er så hakkandes langt unna. Sånn er det – gårsdagens oppgitte stønn er morgendagens nostalgiske hjertesukk.

Men drømmen om det lille musikkprogrammet på lineæren vedvarer. Det vil alltid finnes noen som ønsker seg det – ikke nødvendigvis akkurat i form av Lydverket. Hva det heter og akkurat hva det handler om er i grunnen underordnet – bare det er et eller annet, liksom. På TV. Én gang i uka. Det virker nokså utenkelig, i hvert fall når folk som enten jobber i NRK eller har erfaring fra systemet snakker om det. Den tiden er forbi, og det handler om oss. Vi er visst ikke skrudd sammen sånn som kulturnasjon lenger – det vil ikke oppnå en stor nok pålitelig seerbase, det koster for mye og smaker for lite, og spør du femti musikkinteresserte om hva et sånt program bør inneholde, vil du få 100 forskjellige svar.

Det er vanskelig å fri seg helt fra tanken om at kulturoffentligheten oppi det hele ofte er vår egen verste fiende. At Komponistforeningen snakker på vegne av sine medlemmer, og dermed for eksempel fokuserer på norske opphavere, er helt naturlig. Men vi som bryr oss om musikk ellers er kanskje nødt til å løsrive oss fra trangen til å snakke om all kvalitetsmusikken og alle de strålende musikerne som fortjener en plass i sendeskjemaet. Det er sant på sitt vis, vi hadde jo ikke laget denne bloggen uten å mene det, men det er ikke krav dette handler om. Veien til større oppmerksomhet og eksponering handler om historiefortelling, om å få øye på det allmenne eller brede i det knirkete og smale. Litt for ofte er det som om musikk-Norge kun kan ett eventyr på deling, og det er Askeladden. Men at noe hevder seg internasjonalt, eller er på høyden, er ikke en fryktelig interessant fortelling – med mindre det man ønsker seg er et slags musikk-urix. Det er kanskje bedre å si noe om lyttere, og seere, som trenger å bli sett.

Jeg kan komme med noen eksempler som jeg bryr meg om – også finnes det selvsagt mange andre.

Jeg vil tippe at én av de 18.000 som faktisk så den skjebnesvangre Lydverket-sendingen 7. mars 2012 er moren min. Det er ikke det at hun var noen diehard-fan av programmet, men hun er en person med allmenn kulturinteresse, som liker å se den typen programmer om NRK faktisk byr på dem. Det gjør hun litt på samme måte som hun ser søndagsdramaet samme hvor elendig det er, og heller skjeller det ut i detalj når hun avlegger rapport senere (jeg tror neppe hun har hørt om begrepet hatewatching, men oboy, hun kunne holdt seminarer). I de årene Lydverket var en del av de lineære kveldsrutinene hennes, muliggjorde det flere samtaler mellom oss om ny (og gammel) norsk musikk – enten jeg så programmet selv eller ikke. Jeg lurer veldig på hvilke typer fra det siste tiåret som hadde pekt seg ut for henne. Hvem hun hadde syntes var pinlige, eller uforståelige, eller overraskende likandes, om NRK hadde blitt ved sin programpost. Lydverket ble kanskje ikke sett av så mange på oppløpssiden, men selv med få seere har man på et eller annet underlig vis fremdeles makten til å trylle ting om til fellesstoff som få andre medier egentlig har.

Et til. Jeg er blitt kjent med en kar de siste 5-6 årene, som er en håndfull år yngre enn meg. Da jeg møtte ham, var han bortimot ubegripelig oppdatert på norske musikkjournalisters gjøren og laden. Det inkluderte Lydverket, den første litt snodige kulturmagasin-varianten av tegneseriebladet Rocky, Dagbladet, Natt & Dag, ENO…. han hadde rett og slett støvsugd det som fantes av norske musikkskriverier gjennom hele ungdommen, det var klistra til hjernebarken hans. Forsåvidt gjenkjennelig, men fremdeles litt pussig å støte på det i noen andre. Etter hvert som vi er blitt bedre kjent har det blitt mer og mer åpenbart hva slags behov det der dreier seg om. Denne kisen, la oss kalle ham Ole Torstein Hovig, kommer fra et lite sted og vet 100 ganger bedre enn meg hva den litt stygge og bøllete siden av monokultur og folkelighet tross alt dreier seg om. Internett gjorde selvsagt at han kunne finne både informasjon og likesinnede andre steder – men uten kulturelle henvendelser som var rettet til ham, også i de store avisene, også i NRKs sendeflater, ville han rett og slett følt seg mer ensom om sine interesser, en nokså vanlig oppvekst, i Norge.

Det går forresten ikke an å innta den godmodig tolerante jeg syns jo at NRK burde skjerpe seg lage et skikkelig musikkprogram men jeg har nå faktisk litt sansen for han Staysman hehe med OTH, han hæler det ikke. Bredde forstått som et simpelt flertall, det minste felles multiplumet som ble nevnt en rekke ganger under kringkastingsrådsrunden, kan anta eksistensielle dimensjoner i en sånn musikalsk oppvekst. Hvor ubegripelig fjernt må det ikke ha sett ut for en kar som ham å se TIX stå der i Debatten, russebussprofittør gjenfødt som fanebærer for en prektig kommersmoralisme og tale småfolkets sak overfor den spake portvokteren Anders Grønneberg, mens pannebåndet surra i fett og hvitløk i bakgrunnen.

Så at P3 for snart ti år siden fant ut at musikkprogrammet til syvende og sist ikke traff målgruppen godt nok, betyr ikke at et slikt program nettopp var særskilt viktig for en haug yngre seere og lyttere. Og drømmen om et musikkprogram handler litt om at denne typen unge, som liker ulike små ting i det minste en gang i blant skal føle gjenkjennelse i NRKs mest synlige flater. Ikke hele tiden. Og kanskje ikke så mange av gangen. Men det er noe jævlig uggent med den samlede effekten av at flere og flere bare gir opp muligheten for at det skal kunne skje.

 

Det føles vanskelig å få følelsen av at man får noe til å tells når alt telles hele tiden. Jeg tror det er en nokså stor hodepine nettopp i NRK. Selv om mediehusets representanter gjør som de skal og forsvarer nye og gamle satsinger, og kommer med sine argumenter for hvorfor de gjør som de gjør, tror jeg denne situasjonen plager en del av dem mer enn de egentlig er villige til å snakke høyt om. For det er jo ikke no gøy å nesten bli hata, det er verre å bli gitt opp, og det er ikke noe artig at de som står for den mest aktive nevehyttingen, er de som kanskje vanligvis burde utgjort et slags lojalt betaler-lisensen-min-med-glede-grunnfjell for en statskanal, den fordømrade kulturmiddelklassen. Kanskje er det trøst å hente i brukerundersøkelser som viser at det finnes folk der ute som synes at spesialkanalene er fine til sitt bruk og at stoffet treffer dem. Men det er ikke disse stemmene som roper høyest. Som journalist kan jeg være bortimot ufyselig hårsår selv – både på egne og kollegaers vegne – så jeg tror jeg kan innbille meg hvordan det føles. Det er sant at NRK, i likhet med alle andre medier, nesten alltid snakker om pågående satsinger når de ønsker å kjøpe seg tid. Men signalene fra folk som jobber med musikkstoff på ulike kanter tyder på et eller annet alvor i det. Det samme gjør forventningene og oppmerksomheten rundt ansettelsen av en ny musikksjef. Hva kan vi som virkelig mener at ting er ute å kjøre gjøre? Kanskje anerkjenne det som var bra med Komponistforeningens klage, men også lete etter et bredere grunnlag for kritikk av musikksatsingen.

 

Følelsen etter Pannebåndmåltidet var at forståelsen av det folkelige på sitt verste ender opp med et slags simpelt flertallstyrani. Det er som om en karikatur av “bred kultur” plutselig står opp mot den reelle bredden i kulturen – og det føles uggent. Diskusjonen om mer eller mindre strategiske Lindmo-besøk ble i Debatten avfeid ganske enkelt – det er jo ikke noe galt av noen av disse unge artistene, verken TIX eller noen andre, å fortelle sin historie. Nei, det er jeg enig i. Men når kriteriene for å ende opp akkurat der fremstår som en blanding av at du skal ha en personlig historie, at du skal ha en voldsom kommersiell oppdrift og at NRK aller helst skal ha en sorts interesse i deg som strekker seg inn i andre programflater – da kan fort vekk den sofaen fremstå som et av de kaldeste stedene i Norge.

Jeg er ikke egentlig så bekymret for nisjene. Vi kommer i hvert fall ikke til å slutte å dekke våre oransje tusjprikker, og forsøke å finne flere, her inne. Og jeg vet at det er mange som heller ikke er i stand til å slutte. Jeg er mer betenkt over hva som skjer med vårt forhold til det folkelige av alt dette her. Jeg var på en konsert med nasjonalskatten Stian Carstensen i fjor høst. Selv om ikke alle i landet veit hvem han er, gjør mange det etter hvert, og jeg vil påstå at han er en typisk folkelig musiker i klassisk NRKsk Flåklypafaktor-forstand. Hva innebærer det? Jo, det innebærer for eksempel at han i løpet av en konsert er opptatt av at absolutt alle, gamle, unge, de som sitter helt forrerst og de som tar det mer lungt bakerst, musikknerdene og folk som ble dratt med av noen andre – alle skal få et eller annet de liker, og et eller annet å le av i løpet av den timen. Det er noe stilfullt og jævlig ambisiøst over musikere som er så ujålete og skarpe at de får det til. Og for meg er det ekte folkelig. Hva er alternativet? På sitt aller verste, en gang imellom, kan du føle at NRKs nye musikalske folkelighet snarere er et krav om at alle skal le av det samme. Og hvis du ikke syns det er no tess, får du pelle deg ut i en av mediehusets utallige digitale korridorer. Du vil sikkert finne likesinnede der inne, det har de faktisk tall på.

 

Ukas single # 5: Jerve og Balducci tar det piano

Kjetil Jerve & Stian Balducci
3.2 MIN
(Dugnad rec)
En av de mange fremragende musikerne som er å treffe i den ferske utgaven av Jazznytt (bli gjerne abonnent, så støtter du vårt arbeid og deg selv) er NTT-kjenning Kjetil Jerve. Han er en musiker med mange sensibiliteter, og snakker der inngående om pianoets mysterier og faktualiteter. Dette kommer vi nok tilbake til her også. Men han er også involvert i det musikalsk åpne labelet Dugnad, der ambient og elektroniske eksperimenter har en naturlig plass. Nå er første single fra et duoprosjekt han har med elektrotrollmann Stian Balducci ute, et stykke meditativt men forstyrrende ambient som aktiviserer sansene. Det får deg til å slappe av samtidig som konsentrasjonen skjerpes, med deilige drypp av tangenter, strenger, knapper og frekvenser.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger