Take 6

Profiler i europeisk jazz

Denne uken presenterer Jazznytt i samarbeid med europeiske jazztidsskrifter en serie med presentasjoner av strålende, europeiske musikere. I dag: Mélissa Acchiardi, Frankrike

Vibrafonist Mélissa Acchiardi fra Lyon-regionen har vært rundt omkring en stund. Men hun fikk ekstra mye oppmerksomhet mot slutten av fjoråret takket være sitt engasjement med den Lyon-baserte ARFI-organisasjonen InDOLPHYlités. Dette prosjektet satte seg fore å omarbeide Eric Dolphys Blue Note-klassiker Out to Lunch!  Mélissa Acchiardi er en musiker som jobber mye med kollektiver, og gjør residenser og utdanningsaktiviteter med dem. Acchiardi underviser i slagverk i Rhône-Alpes-regionen.
Hun er også medlem av Compagnie du Vieux Singe, i en mer teatralsk retning. ARFI (Association à la Recherche d’un Folklore Imaginaire – oversatt som ‘forening som søker etter en imaginær folklore’) er et nyere engasjement. Dette er et av de eldste kollektivene for jazz- og improvisert musikk i Frankrike, og hun forbereder for tiden et show basert på George Orwells roman Kamerat Napoleon.

Fortell oss litt om deg selv
— Jeg studerte klassisk slagverk i konservatorier, spesielt med Laurent Vieuble som var en viktig lærer og musikalsk inspirasjon for meg. Så på Cefedem Rhône-Alpes møtte jeg noen fascinerende folk som hjalp meg med å lage musikk slik jeg ville. Jeg spiller mange forskjellige typer musikk. For å være ærlig hører jeg ikke så mye på musikk. Jeg liker å spille det med mennesker, ikke så mye alene for meg selv. Jeg liker å finne opp ny musikk. Jeg liker å møte mennesker som har veldig annerledes liv enn mitt, og jeg bruker ofte musikk for å kunne møte folk.

Mange hørte først om deg som en del av Very Big Experimental Toubifri Orchestra. Hva betyr dette orkesteret for deg?
— Det var det første bandet jeg var i. Da jeg var 19 år gammel, kom Grégoire Gensse, dirigenten av orkesteret, for å se meg og for å spørre hvilket år jeg var på musikkskolen, og om jeg ville være en del av et orkester. Jeg sa ja. Det er nå 15 år siden. Møtet med Grégoire Gensse ble etterfulgt av oppdagelsen av balinesisk musikk, da jeg var 20 år gammel. Så møtte vi Loïc Lantoine – vi spilte alle sammen mye og hadde det veldig gøy og liker fremdeles å lage musikk sammen nå.
Det var med dem jeg vokste musikalsk, spilte komposisjonene deres, arrangerte stykker med dem, hørte på dem spille, men jeg fikk også gjennom opplevelsen av dette veldig aktive kollektivet, en tett, rik, rørende, flott erfaring. Vi har for øyeblikket tre forestillinger: den ene med Loïc, den med orkesteret som heter Dieux Poulet  – vi slipper albumet denne måneden! Og i tillegg et musikalsk walkabout-prosjekt som snart er ferdig.

Du ble nylig med i ARFI-kollektivet – og forestillingen om det kollektive virker være viktig for deg? Hva betyr denne etablerte Lyon-organisasjonen?
— Jeg oppdager gradvis at tanker om hvordan flere mennesker skaper ting sammen fascinerer meg. Og at musikk er en god ramme for det. Jeg var glad for å oppdage ARFI. Energien, oppfinnsomheten og erfaringen til disse musikerne imponerer meg veldig. For første gang møter jeg musikere fra forskjellige generasjoner enn meg, og de er alle veldig fargerike figurer! Når Christian Rollet i bilen på vei til konserter forteller meg om de tidlige dagene av sin musikalske karriere på 70-tallet, er det fascinerende. Og når vi gjør en improduett, blir det ekstra spennende! Kollektivets nye kreasjon – La Marmite Infernale – kommer ut denne måneden. Vi er nå på siste etappe. Vi ser stykkene og den flerfargede identiteten til dette nye orkesteret sakte komme frem. Jeg observerer deres måte å gjøre ting sammen på, og det oppstår mange fascinerende problemstillinger.


Mélissa Acchiardi. Foto: Christophe Charpenel

Hvordan nærmer du deg et kjent stykke fra jazzkanonen som Out To Lunch! og tilpasser den slik at den passer til instrumentet ditt?
— Jeg bruker vibrafonen uten referanser, egentlig, mer som et allsidig middel til å kunne produsere lyd. Da Clément Gibert ga meg muligheten til å spille denne musikken med dem, hadde jeg store ønsker om å improvisere, men uten å ha hatt regelmessig eksponering for dette stoffet, var jeg for å være ærlig ganske livredd. Men ARFI-musikerne var så imøtekommende at jeg kom inn til denne lekeplassen med glede. Og når man ser hvordan de spiller, har du ikke noe valg, du må bare gå for det. Jeg gjør det jeg kan — men fremfor alt er jeg bare glad for å være involvert.

I tillegg kan vi høre deg innen det tverrfaglige Dur et Doux-kollektivet, kan du fortelle oss om ditt medvirkning i dette?
— I 2011 ba Boris Cassone meg om å komme og spille i Herr Geisha And the Boobs. Det var mitt første forsøk på trommer. Jeg elsket det. Vi lagde fire album og spilte mange konserter – å oppdage Boris’ musikk var veldig viktig for meg. Så ringte Antoine Mermet oss for noen år siden for å bli en del av bandet hans Saint Sadrill – fantastisk popmusikk der vibrafonen min fant et uventet hjem. Vi har nettopp spilt inn vårt andre album.
Dur et Doux er en vennegjeng som jobber godt sammen. Vi hjelper hverandre når vi kan. Det er en veldig individuell type musikk der kollektivet beveger seg fremover på uventede måter. Det er i utgangspunktet et lystig kaos, og vi liker det på den måten.

I duoen Hidden People med Aëla Gourvennec får vi oppleve deg i en mer elektronisk sound, med stemme og trommer, kan du fortelle oss om dette universet?
— Hidden People ble født for fire år siden, og Dur et Doux hjelper mye med å lage musikken vår. Jeg har kjent Aëla i lang tid, og komponeringen kommer ganske lett for oss med disse unike låtene, laget av tekst, lyder, klangutforskning, humor, fremmedhet, spenning, rock … Vi gjør hva vi vil. Vi har begge fulgt en liknende rute for å komme dit vi er: klassisk, teater, rock’n’roll, pop, samtidsmusikk, bluegrass og så videre. Vi henter fram alt mulig, og forteller historier med det. Jeg elsker å skrive for denne duoen. Mulighetene er uendelige og ønsket om å fortelle historier er veldig sterkt. Vi laget det første albumet på Dur et Doux kalt Tambour Cloche, og vi har nettopp spilt inn det andre albumet, som vil bli gitt ut til høsten.

Du kommer til å være involvert i tilpasningen av Kamerat Napoeleon med ARFI, kan du fortelle oss om prosjektet?
— Det er en god idé av Guillaume Grenard. Det er moro å diskutere disse spørsmålene og ideene med ham og Ophélie Kern, som skal skrive teksten. Vi jobber tett med skuespillerinnen Jessica Jargot. Vi er et team av mennesker som tenker rundt hvordan å organisere seg sammen. Jeg liker virkelig ideen om å lage et møte mellom unge mennesker gjennom spørsmålene som de forskjellige politiske systemene reiser.

Hvilke andre prosjekter har du som kommer?
—Jeg har jobbet med forfattere og skuespillere i flere år nå. Jeg møtte Samuel Gallet rundt 2007, og han tok meg med på mine første skritt innen musikkskriving og skriving for musikaler. Jeg spiller nå med teaterkollektivet Compagnie du Vieux Singe og Ophélie Kern, en forfatter, regissør og skuespiller. Jeg har også sporadiske kreative øyeblikk med Eskandar-kollektivet. Og på musikksiden har jeg startet en ny duo for å feste og danse, med cellisten Colin Delzant, der jeg er på trommer og synthesizer. Vi er bare i begynnelsen, men det virker lovende!

Tekst: Franpi Barriaux fra Citizen Jazz
(Oversatt av Audun Vinger)

Fra forsiden

Take 6

NTT: Frode og Helga spiller med falsk ener

Frode Haltli forklarer sin nye Avant Folk-plate, Helga Myhr finner titler i gamle ordbøker, Creo leter etter avklaringer om festivalsommeren og vi har både ny Ti Tette-spalte og en vinner av NTTs påskenøtter!

Meld deg på vårt nyhetsbrev