Take 6

Profiler i europeisk jazz

Denne uken presenterer Jazznytt i samarbeid med europeiske jazztidsskrifter en serie med presentasjoner av strålende, europeiske musikere. I dag: Clara Haberkamp, Tyskland

«Jeg har gjort mange forskjellige ting i musikken min,» sier den tyske pianisten og komponisten Clara Haberkamp, «men på det nye trioalbumet mitt, Accumulation (som utgis på Malletmuse i august), vil jeg konsentrere meg om bare én stil som ligger nærmere kjernen av den jeg er.»

Clara Haberkamp, nå 31, har sterke minner fra den første jazzkonserten hun spilte – hun var bare elleve år gammel. Det var på jazzklubben Domicil i Dortmund, den nærmeste til byen hjembyen Unna, og hun deltok i en opptreden med de regionale prisvinnerne av konkurransen «Jugend Jazzt».
De følgende årene brakte mange, flere premier, utmerkelser og – som hun er den første til å erkjenne – fantastiske muligheter. I noen henseender kan dette forventes, fordi regionen Nordrhein-Westfalen i mange tiår har gått foran med et godt eksempel når det gjelder langsiktig støtte til sine unge musikere. Men selv i denne sammenhengen er det vanskelig å unngå inntrykket av at Clara Haberkamp ble utpekt som et helt spesielt talent fra ung alder. Hun har jobbet på det øverste nivået i lang tid. Som pianist i NRWs regionale ungdomsorkester turnerte hun Sørøst-Asia, Israel, Estland og Malta. Hun okkuperte pianostolen i det tyske ungdomsjazzorkesteret, og hennes periode i denne stillingen kulminerte med en spesielt stor hendelse, fanget på video: Hun spilte Orkesterets 25-årsjubileumskonsert med Kurt Elling.

Hun er fra en utpreget musikalsk familie: foreldrene hennes er begge saksofonister, og Claras mor, llona Haberkamp, er også biografen til en av de store kvinnelige ikonene i den tyske jazzhistorien, pianisten Jutta Hipp. Begge foreldrene oppfordret henne til å utvikle en bred interesse for musikk. Og kjønn var aldri noen stor problemstilling, noe hun uttrykker takknemlighet for: «Jeg ble oppdratt på et likeverdig grunnlag — det ble ikke gjort noe poeng av at jeg var jente. Det handlet alltid om kvalitet og aldri om posering eller fordommer». Hun har ledet sin egen trio siden 2010. Den første opptredenen var på invitasjon fra Sedal Sarden, på Berlins A-Trane Club, for å markere bursdagen til Herbie Hancock, og gruppen har blitt møtt med begeistring hele veien. Den vant Newcomer Award på Jazz Baltica Festival i 2011. Trioens medlemmer er Tilo Weber, som har vært med Haberkamp mer eller mindre siden starten, og bassist Oliver Potratz, som har vært medlem i rundt fire år. Gruppen har jobbet med noen fantastiske gjester. To opptredener på Jazz goes Föhr, sommerfestivalen på de frisiske øyer, inkluderte den amerikanske bassisten Greg Cohen (2013) og den nederlandske trompetisten Ack van Rooyen (2014). Clara Haberkamp fikk også, mens hun fremdeles var masterstudent i Hamburg, i oppdrag å komponere musikk til NDR Big Band. Et annet aspekt ved hennes musikalske vesen er at hun er like komfortabel med å snakke om jazzarven fra Keith Jarrett, EST og Craig Taborn, som om klassiske komponister som Skryabin og Ravel. Og denne doble følsomheten er der til fulle i hennes lek med trio-konteksten. Det har vært lærere og viktige mentorer underveis, særlig den amerikanskfødte vibrafonisten David Friedman, som var lærer ved Jazz Institut Berlin og som har vært en fan helt fra begynnelsen av studiene hennes som 19-åring. Hennes tilknytning til akademia har fortsatt, og hun er nå i lærerstaben til intet mindre enn to høyere utdanningsfakulteter i Berlin. Hun doktorerer også, støttet av finansiering fra Claussen-Simon-Stiftung. Hennes doktorgrad er ikke en teoretisk, men mer en praktisk satsing, og hun er involvert i å hjelpe skolelærere til å integrere instrumental improvisasjon i undervisningen generelt og i klasse-sang spesielt. Dette arbeidet gir ekstra motivasjon: «Jeg liker det faktum at det bringer de praktiske og kunstneriske sidene inn i det virkelige liv,» forklarer hun.


Clara Haperkamp. Foto: Dominik Broich

Hun føler også at hun nylig har forandret seg litt som utøver. «Det jeg gjorde før var mer i den impresjonistiske måten å spille på, med farger og stemninger. Jeg har blitt kalt en «stemningsspiller». Og selv om hun ikke liker å miste denne følsomheten, er det nå mye mer fokus på voice-leading.

En annen endring er at hennes kommende album, etter noen utgivelser som sanger og pianist, skal være instrumentalt. Hun spiller både flygel og Fender Rhodes, noen ganger samtidig, og utvikler fascinerende komplekse kontrapunktuelle tråder. Hennes egne erfaringer som «kvinne i jazz» passer godt med den internasjonale kvinnedagsmarkeringen, men det som fremdeles resonnerer kraftigst er hennes underliggende følelse av positivitet og energi som musiker.

«Som kvinne i jazz er det viktig å være tydelig på hva du kan gjøre og hva som er musikalsk mulig. Og denne vissheten om ens egen kvalitet, ens egne styrker, gjør det lettere å jobbe med mannlige kolleger. Jeg tror denne dagen er viktig fordi den minner oss om prestasjonene til våre forgjengere som vi nå kan bygge videre på.»

Tekst av Sebastian Scotney for London Jazz News
(Oversatt av Audun Vinger)

Fra forsiden

Take 6

NTT: Frode og Helga spiller med falsk ener

Frode Haltli forklarer sin nye Avant Folk-plate, Helga Myhr finner titler i gamle ordbøker, Creo leter etter avklaringer om festivalsommeren og vi har både ny Ti Tette-spalte og en vinner av NTTs påskenøtter!

Meld deg på vårt nyhetsbrev