Take 6

Indre kall, ytre press

Ingrid Øygard Steinkopf (25) er en norsk pianist og bandleder for fremtiden.

Av Audun Vinger

I samarbeid med franske Citizen Jazz, belgiske Jazz’halo og Jazzaround samt London Jazz News, presenterer Jazznytt og Jazzinorge intervjuer med seks unge europeiske musikere for fremtiden. Den norske pianisten og bandlederen Ingrid Øygard Steinkopf er først ut, og de neste dagene følger britiske Shirley Tetteh (gitar), tyske Clara Haberkamp (piano), franske Melissa Acchiardi (vibrafon) samt belgiske Yannick Peeters (bass) og Ghalia Volt (gitar).

I Norge som i de fleste andre steder i Europa er jazzen et offer for harde tider. Platebutikker er stengt, streaming-inntekter er moderate til mikroskopiske, og verst av alt: både de store og de små scenene har dratt for teppet. Noen festivaler utsetter kanskje til neste år i år — igjen. Nedskalert blir det uansett. Det er lett å miste motet. Men har man først funnet musikken, er det ingen grunn til å fortvile, skal vi tro pianist Ingrid Øygard Steinkopf (25), opprinnelig fra Vaksdal på vestlandet, nå bosatt i Trondheim midt i landet, der hun tidligere studerte ved den verdenskjente Jazzlinja ved NTNU. Hun er en av Norges mange svært lovende musikere og komponister, med de særegne bandene Briotrio og BounceAlarm som begge har strålende debutalbum i sekken. Steinkopf er også allerede mottaker av Norsk jazzforum storbandpris for sitt arbeid med Starlight Big Band, som utelukkende består av kvinner.
— Det er selvfølgelig mye frustrasjon med varierende grad av nedstengning, men her jeg bor i Trondheim har vi faktisk begynt med noen konserter igjen nå. Det er riktignok ikke lov med så mange i publikum ennå, men det blir i alle fall musikk! Jeg var med på å skrive under på et opprop i mediene for unge musikere som sliter nå under pandemien, med få inntekter å vise til fra før og uten muligheter til å gjøre noe nå. Det er fortvilende. Samtidig, når jeg under en spørreundersøkelse fikk spørsmålet om jeg på noe tidspunkt hadde vurdert å slutte, og finne på noe annet med yrkeslivet var svaret klart — det var ikke noe alternativ!


Ingrid Øygard Steinkopf kommer fra en usedvanlig musikalsk vestlandsfamilie. Foto: Eir Jørgen Bue

Å holde på med musikk er en viktig del av meningen med livet for mange av oss. Steinkopf ser verdien i å kombinere det poetiske med det pragmatiske.
— Jeg leste en konsertanmeldelse av et band her i Trondheim nettopp, hvor det sto noe om at «Dette var musikk som musikerne måtte lage fordi den brant inne i dem. Ikke for å holde lysene på hjemme eller for å fylle stadioner, men fordi livene deres hadde vært mindre fullendt hadde de ikke gjort det.» Det synes jeg var fint. Målet er å beherske den kombinasjonen mellom ren kunstglede og det å opprettholde en daglig arbeidsmoral og tenke yrkesmessig. Jeg er en ganske strukturert person, så det har gått bra så langt.

Det norske systemet for jazz er velsmurt, med spesiell oppmerksomhet rettet mot talenter under utdanning, samarbeid mellom festivaler og organisasjoner, og generelt mye kulturpolitisk arbeid med saker som kjønnsbalanse og musikeres rettigheter.
— Noen mener at man utdanner for mange musikere i Norge sammenliknet med antall jobber som finnes, og det er sant at det noen ganger føles som om det er mange om beinet. Samtidig er det også slik at de som vil, gjerne får det til. I Norge er vi flinke til å passe på hverandre, både organisasjonsmessig og på et mer personlig plan. Jazzen er preget av et inkluderende fellesskap.

Sin unge alder til tross har Steinkopf allerede kunnet dele av sin musikalske erfaring for yngre musikere.
— Jeg har selv erfaring som lærer for elever i 16-årsalderen og oppover på VGS i Molde, og det er jo slik at enkelte vil falle fra. Men selv om man skulle ende opp et helt annet sted i livet og jobbe med andre ting, er det veldig nyttig og lærerikt å holde på med musikk og å spille med andre. Nesten så det er et element av livsvisdom der.

Steinkopfs låter og spillestil engasjerer, får en til å stoppe opp og høre etter. Den ytterst sjarmerende debutplaten til Briotrio, med Thomas Lide Lossius (bass) og Arne Skorpe Sjøen (trommer), legger seg inn i en skøyeraktig norsk pianotrio-tradisjon etter Moskus, Close Erase og Svein Finnerud Trio, med enda større innslag av folkemusikkmelodier, synging og nynning. Med låttitler som «???»  skjønner man at de ikke har en for gravalvorlig tilnærming til jazzhistorien.
— Det viktigste er leken, mer enn at det skal være et prestisjeprosjekt. Alle bidrar med sitt. Det er foreløpig uaktuelt for meg å kalle noe Ingrid Steinkopf Trio – dette er noe vi gjør sammen. Er ikke det litt i trioformatets natur, da? Det blir det samme med det administrative arbeidet som med låtskrivingen. Alle tar i et tak. Slik lager man noe sammen.


BounceAlarm, fra venstre: Elisabeth Lid Trøen, Rino Sivathas, Morten Berger Stai, Christian Cuadra, Ingrid Øygard Steinkopf og Sturla Hauge Nilsen. Foto: Vegard M. Bye

Styre regnskap, gjøre booking, fikse presse, være morsom på sosiale medier, produsere og lage selve musikken … det er mye ved det å være musiker. Steinkopf finner også tid til et annet band, den litt mer amerikansklydende sekstetten BounceAlarm som debuterte i fjor med det spretne albumet Bouncing Through Some Banging Tunes. Før dette var bandet deltaker på Nordic Jazz Comets på the Barbican i London i 2018.
allaboutjazz.com skrev om dem at «Many jazz genres could be namechecked as the group changed between whiplash bop breaks, detailed and restrained cool jazz, cooking hard bop and rock energy.»
— BounceAlarm er et felles prosjekt med saksofonist Elisabeth Lid Trøen, og de andre i bandet så klart. Jeg spiller også litt tverrfløyte her, så ideen var å skrive for blåserrekke, og koble det med et komp. Hva slags musikk det er? Jeg kaller det jazz.

Ingrid Steinkopf mottok nylig Norsk jazzforums storbandpris, og det er noe uvant at den går til en såpass ung musiker. Hva er det som lokker ved storbandmusikken?
— Jeg er fascinert av ideen om storband, det å arrangere og orkestrere for mange stemmer, og det at hver stemme er så viktig, det at akkurat din stemme som trengs her. Og selvfølgelig alle de kunstneriske mulighetene man har med doblinger i sax-rekka, med å mute trompet og trombone, og at man kan kombinere på så mange måter… Jeg liker også å tenke på underholdningsaspektet, og hvordan dette på 30- og 40-tallet også var dansemusikk. Jeg har forsøkt å danse Lindy Hop til denne musikken – det swinger heftig! Jeg synes det er bra å verdsette dette i tillegg til de store, moderne verkene. Fint med musikk som har forskjellige bruksområder.

I tillegg til spenstige arrangementer og til og med innslag av rap, utmerker Starlight Big Band seg ved å ha ung og kun kvinnelig besetning.
— Det var litt tilfeldig egentlig, jeg fikk en mulighet til å sette sammen et prosjekt på Dokkhuset i Trondheim i 2018, og var inni storbandboblen min. De ønsket et nytt perspektiv og lette etter ideer. Dokkhusets produsent Arild Schei foreslo: Hva med å sette sammen et prosjekt med bare kvinner? Fantes det nok folk? Vi bare «gønna på» og klarte å fylle besetningen på første konsert, og så gikk resten av seg selv. Nå har vi dannet et styre og fått det inn i mer ordnede former – det er et prosjekt med potensial. Men vi ønsker ikke å overselge konseptet med kvinner i bandet heller, det viktigste er at det er god musikk.

Steinkopf ser seg gjerne også bakover for inspirasjon.
— Det var faktisk en liten tradisjon for dette. På 40-tallet fantes flere større band med bare kvinner i besetningen. Dette var band som fikk rom da mennene ble sendt i krigen som underholdning eller soldater. Da ble det plass i lydbildet og i samfunnet, men da krigen var over, ble det dessverre også over for disse bandene.

Det kjønnspolitiske aspektet i jazzmusikken i Norge er noe som først kom gradvis, og så plutselig. Folk er blitt mer klar over alle de store skjevhetene som fantes i jazzen inntil nylig.
— Det er litt som ordtaket vi lærte av BLM: «educate yourself» … det er så mye man kanskje ikke tenker over, men heldigvis er vi begynt å bli mer bevisste på slike spørsmål nå.

Hennes fremtidsvisjoner for egen musikk er hun i alle fall bevisst på.
— Jeg har lyst til å bidra med gode arrangementer og kreativ musikk til en allsidig storbandbesetning, mens jeg fortsetter å dyrke de mindre formatene i trioen og sekstetten. Og i det hele tatt jobbe med musikk på en mer kollektiv måte.

*

I regi av Vestnorsk Jazzsenter skal BounceAlarm ut på en aldri så liten turné kommende uke:
Onsdag 10. Mars – Voss
Torsdag 11. mars – Bergen
Fredag 12. mars – Stord
Lørdag 13. mars – tbc
Søndag 14. mars – Øystese

 

Fra forsiden

Take 6

NTT: Frode og Helga spiller med falsk ener

Frode Haltli forklarer sin nye Avant Folk-plate, Helga Myhr finner titler i gamle ordbøker, Creo leter etter avklaringer om festivalsommeren og vi har både ny Ti Tette-spalte og en vinner av NTTs påskenøtter!

Meld deg på vårt nyhetsbrev