NTT: Frie former og fredsfanatisme

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i remseform som setter passerspissen i jazzens glødende hjerte og drar store og små sirkler rundt i musikk- og samfunnslivet. Vi skulle gjerne hatt gode nyheter til dere, men man kan ikke få alt man peker på her i livet og sannheten er den at store deler av norsk musikkoffentlighet har gått fullstendig fra vettet den siste uken, vi vet ikke hvor vi skal begynne en gang. Så da kan vi like gjerne sette punktum. I dag kom det også gufne vardøger fra festivalenes verden, da metalfestivalen Graspop Metal Meeting i Belgia utsatte til 2022. Metalfestivalkjenner Asbjørn Slettemark forventer at alle europeiske festivaler av en viss størrelse vil gjøre det samme innen kort tid. Viruset kjenner åpenbart ikke sjangergrenser – så festivalsommeren vakler virkelig nå. 

Apropos det – vi følger selvsagt opp Kongsberg-debatten med en stor reportasje denne uken. Om du ønsker å hoppe rett til den, kan du trykke her. Men for all del – det er mye stoff du ikke kan gå glipp av, ikke minst en gjestespalte om Ornette Colemans stil, før vi kommer så langt.

Lyspunkter? Tja, for den som liker walking bass og 90-talls situasjonskomedier er det jo en braknyhet at Kelsey Grammer varsler at psykiater Frasier Crane returnerer til TV-skjermen. Ellers? Kvartetten New Dance spilte en fin konsert på Nasjonal Jazzkringkasting i går. Etter det vi kan dømme hakket mer neddempet og sjelfullt lune enn forrige gang de spilte der – med fnisende mellomlåtprat fra Paal Nilssen-Love og en etter hvert riktig så langhåret Calle Neumann på den musikalske giversiden. I kveld spiller de faktisk på Urijazz i Tønsberg også! For noen heldiggriser. Nyt det! 

Vi går videre og minner om følgende: Vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er NTTs moderskip. En ny utgave er i trykken, og vi kan røpe at det blir mye stoff om et visst instrument som salig Chick Corea skal ha omtalt som “88 stemte trommer” signert NTTs journalister. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

NTTs Ti Tette

Vår fabelaktige spilleliste, den mentometerknappfrie 10 i skuddet for norsk jazz og omegn, er tilbake etter noen ukers pause, og her har det jammen vært liv i omegnen siden sist. Denne musikken vi har samlet for dere er preget av en mysteriøs taktilitet, det er som om vi legger øret mot selve jordens ruglete overflate og hører dens musikalske boblen. Vi starter i det vakre hjørnet med en single fra Kjetil Mulelids kommende soloplate som passende nok er kalt «Piano». Følg med for veldig mye stoff om akkurat dette instrumentets aura i 2021 i den straks kommende nye utgaven av Jazznytt. Der er det også stort intervju med hardingfelespiller Erlend Apneseth, som har, tja, modernisert sounden ytterligere på sin kommende trioplate. Hør bare på singelen «Lokk». Denne groovy putringen hører vi også i veteranene Elephant9s musikk så klart, og det yngre men vel så eventyrlige prosjektet Wendra Hill har utgitt et usedvanlig anbefalelsesverdig og annerledeslydende album i Ungdomskilden. Rockbandet Orions Belte hører absolutt til innnenfor NTTs utvidede dekningsområde, hør det sublime gitarspillet til Øyvind Blomstrøm i møte med den dynamiske bergensduoen Chris Holm på bass og Kim-Åge Furuhaug på trommer – strålende greier. Benjamin Mørks Jazzland-plate Mechanical Piano kom nettopp ut i fysisk format, sjekk ut hans idiosynkratiske innfallsvinkel til pianospillet her i den ferievennlige låten «Gå Tur». Tortusa har med seg Arve Henriksen i den fersk singelen «Ubevegelige» fra det kommende albumet. Og når en biolog og professor ved NTNU soloplatedebuterer med Kyrre Laastad i studio og resten av banden hans, inkludert Anja Lauvdals mekaniske synther som på dette utvalgte sporet, er man nesten nødt til å gå til mykologien. Hans Stenøien, som vi regner med å komme tilbake til i spaltene her i mars, avslutter ukens NTT med sopp of the pops: «Fungus Among Us». God lytt.

 

Da Chick Corea spilte på Lillestrøm: Made in Corea minnes en musikkvenn

Om du skal lete etter gode eksempler på hvordan 2019 føltes som en annen tid enn her og nå – og hvordan det året for jazzen fremsto som nærmest absurd rik på store og små konsertopplevelser, kan du for eksempel fundere litt over dette: Jazzlegenden Chick Corea spilte flere konserter på Lillestrøm. Ikke til forkleinelse for byen – som har nok å by på til å tiltrekke seg Rosenborg-legende Pål André Helland – men finnes det en tanke som virker mer umulig her og nå enn noe slikt? Man kan kjenne på stikk av vemod – men man kan også bli litt lykkelig av at det i det hele tatt var mulig.

Det ligger selvsagt også en historie bak. Corea kom til byen for å spille med Made in Corea, et 20 år gammelt band som tar dype dykk i pianistens katalog, og som gjennom årene også utviklet et helt spesielt forhold til ham. Det var mange i musikk-Norge som sørget da nyheten om Coreas bortgang, 79 år gammel, kom torsdag for to uker siden. Men få kan ha kjent det mer som en kulten knyttneve enn akkurat disse fire musikerne. Og få er mer naturlig å snakke med for å grave litt i tiltrekningskraften i dette universet. NTT tok kontakt med gitarist Jarle Storløkken for å høre litt om livet med Chick – og hva som skjer nå.

 Det å lage et band som kretser rundt en enkelt artist tyder på en helt spesiell tilknytning – og kanskje også at vedkommende har et musikalsk univers med plass til noe sånt. Hvordan startet Made in Corea?
– Det begynte strengt tatt i 1999. Ola Lindh spiller vibrafon i bandet. Han og jeg hadde kjent hverandre siden vi var barn hvor vi spilte fotball og sånn. Vi møttes og snakka om musikk, og det kom fram at begge hadde en fascinasjon for akkurat Chick Corea. Det hadde nok en god del å gjøre med allsidigheten hans med tanke på sjangere. Uten noe særlig slit kunne han liksom hoppe fra uttrykk fra plate til plate, men det hørtes alltid ut som Chick Corea, på grunn av signaturen hans på piano. Jeg var veldig opptatt av Return To Forever og de jazzrock-tingene der, mens Ola på sin side hadde lagt litt mer elsk på latin-tingene og de mer perkusjonsorienterte platene. Vi fant ut at det hadde vært gøy og lærerikt å lage et band viet til hans musikk. Det var en utømmelig kilde av materiale, vi kunne lage konserter som spesialiserte seg på den og den perioden hos ham og ende opp med konserter som var helt forskjellige. I 2001 fikk vi med Fredrik Jørgensen på bass og Erik Jøkling på trommer. Det var  et vennskap mellom fire kompiser som etterhvert ble til et band – takket være den felles fascinasjonen for Coreas musikk. Jeg ble litt ansvarlig for at vi hadde materiale, det ble mange timer foran stereoanlegget for å transkribere ting. Jeg tror vi har et repertoar på over 80 låter nå. Vi har holdt det gående, og vi ble veldig dedikerte – ikke bare skulle vi spille hans musikk selv, men alt vi tjente på bandet har vi kanalisert inn i bandturer hvor vi har dratt og hørt ham, i Moskva, Budapest, New York og i Norge selvfølgelig.

Dere starta i 1999, og rundt den tiden spilte jo Corea en veldig viktig gjesterolle i norsk jazz. Han spilte mye i Norge, det var liksom stor tilgang på ham. Var det en del av kicket deres?
– Det var det absolutt. Vi var i Molde under residencyen. Konserten med Trondheim Jazzorkester var utsolgt, men jeg fikk lurt meg inn da bandet til min onkel, Ståle Storløkken skulle spille på Alexandria med Weather Report-prosjektet sitt. Og i og med at Chick var artist in residence, kom han og jamma. Det var på en måte vel så svært, for det var trangt og intimt og overraskende. Vi fikk ikke no personlig kontakt før i 2004, da vi dro til Budapest. Da fikk vi prata litt med ham om prosjektet. Det kunne virke som at han falt litt for dedikasjonen, at vi så på alle fasettene i musikken hans. Det resulterte i at han i 2005 kom opp på scenen med oss og spelte et sett på Kongsberg Jazzfestival.

Jeg var ikke der – men 2005-utgaven av Kongsberg var fantastisk generelt sett – varmerekord i  byen, Henry Grimes-konserten i Byorkesterets hus, et mylder av konserter. Og den hendelsen der var viktig selv om man ikke var på akkurat den konserten, for det ga den følelsen av uforutsette muligheter som en god jazzfestival bør ha. Åssen føltes det for dere?
– Litt surrealistisk, egentlig. Men det var mest i etterkant, for da begynner man å tenke på at han hadde spilt med Miles Davis, alle de andre storhetene, grammy-prisene…. det her er ikke til å tro, liksom, at han skulle spille med noen folk som har holdt på i et øvingslokale på Lørenskog. Men han syntes det var gøy, og det ble en veldig fin boost for bandet. Etter 2005 møtte vi også en helt annen gjestfrihet fra management og apparat og sånne ting når vi reiste for å se ham spille. Vi kjøpte aldri konsertbilletter selv, for det skulle bare mangle når vi tok turen og la ned den innsatsen. Det endte med et slags vennskap egentlig, som gikk gjennom mange år. Vi har reflektert en god del over at han gadd. Jeg tror det hadde noe å gjøre med at han kunne snakke med oss om mange andre ting enn musikk, toner og fraser og stil. Ola er ingeniør, så det var ofte han kom med tekniske dillemmaer han hadde grunna på, hvordan batterier funka – det var mye sånne ting vi prata om.

Hva slags fyr var han?
– Enormt raus, rett og slett. Jeg tror ikke han skilte så mye på amatør og proff, han gikk inn i hver eneste situasjon og så muligheter. Det var en journalist som skrev for Romerikes Blad som prøvde seg på et sånt “åssen er det å spille med amatører”-spørsmål og da ble han nesten forbanna, sa at du kan ikke kalle dem det, de gjør det fordi de elsker det og gir det alt de har. Så det skillet funka ikke for ham. Etter hvert som han fant ut at vi transkriberte musikken hans, sendte han også over partiturer.

Det er lett å tenke på ham som en kar som tenkte at det ikke er så nøye – man kan gjøre litt av hvert, ikke alt trenger å være så fordømt musikkpolitisk.
– Ja, jeg tror det var litt av kjernen for hvordan han funka. Han fikk et konsept i huet, og da betinget det stil og sjanger og hvilke folk han kunne tenke seg å ha med. Men det ender jo også  opp med å føles veldig som ham.

Fortell litt om Lillestrøm-konserten i 2019!
– Det jeg føler vi skal ha litt kred for i vårt lille band, er tålmodighet. Ola har vært den visjonære blant oss, som har fulgt prosjekter i mål. Jeg lurer på om det var i 2011, da vi var på 70-årsfeiringa til Corea, at han sa “en eller annen gang skal vi få ham til Lillestrøm”. Ærlig talt, Rull inn, det er helt på trynet, det kommer ikke til å skje. Men så var det jevnlige møter opp gjennom åra, og det viste seg at han var keen på det han også. I 2019 kom muligheten, da hadde han tatt kontroll over all sin egen business, booking og alt, og det gjorde det enklere. Systemet han var inni tidligere hadde vært en vegg. Det åpna seg en liten slot imellom slutten på en USA-tur og begynnelsen på en Europaturne, og da var det egentlig han som kom med ideen om å legge noen dager i Lillestrøm og spille et par konserter. Vi hadde lagt opp et ambisiøst program, masse svære ting fra 70-tallet, og jeg tror det hjalp. Da fikk han jo gjort noe han aldri ellers egentlig hadde tatt seg tid til – å se seg litt tilbake, på alt han har fått til. Jeg vet at han var stolt av det, og det var en del svære konseptuelle ting som sikkert også den gangen kosta ganske mye å få spilt. Da endte vi også opp med å være de siste som spilte med Chick Corea i Norge.

Akkurat dét føles helt riktig. Og tanken på at Chick Corea var innom Lillestrøm og spilte noen konserter har vært noe å varme seg på – ikke bare de siste ukene, egentlig det siste året. Men hva nå – tenker du at det blir en ny fase for bandet?
– Det gjør det uten tvil, jeg er litt usikker på hvor vi skal gå herfra. Det vi vet er at vi vil gjøre en konsert 12. Juni, som hadde vært hans åttiårsdag. Det er det kortsiktige konkrete målet. Også er det blitt lagd en dokumentarfilm om den prosessen fram mot konserten i Lillestrøm. Den vil også bli sluppet et eller annet sted. Der sitter de i siste fase med klipping, sånn at det kan komme ut. Jeg er litt usikker på det mer langsiktige. Vi holder det vel gående, og musikken fortjener å bli spilt. Det er jo så mye der, ved siden av “Spain” og de mest kjente tingene.

Det trenger jo ikke bli mindre kunstnerisk interessant. Dumt at det er sånn, eller kanskje det er en trøst – men når musikere dør, får man jo på en måte en annen oversikt over livsverket deres – for da er det ferdig, og det er kanskje lettere å se hva ulike ting betydde, og hvordan de forholder seg til hverandre. En litt teit sammenligning er det som skjer når en stor idrettsutøver legger skoene på hylla.
– Jeg skjønner hva du mener, nå er det avgrensa. Nå kan vi skue hele det livsverket der. Vi kommer til å fortsette å spille hans musikk, og kanskje vi får behov for å lage noen egne ting. Det ble faktisk en liten sorgprosess for hele bandet, i og med at det har vært en såpass lang reise med ham.

Ja, han ble vel på en måte deres nærmeste kollega?
– Ja, og med en god porsjon faderlig omsorg. Det var litt tøft, rett og slett. Men 12. juni skal vi få noe oppe og stå.

Vi må snakke litt til om Lillestrøm-konserten. Hvordan var det på øving? Var det lett for ham å smette inn i musikken sin, eller måtte han friske opp mye?
– Han måtte lære seg en del ting, faktisk. Det er få ganger i livet jeg har vært såpass skjelven som den første prøven. Jeg hadde så utrolig lyst til at han skulle synes at det funka. Og det gjorde han heldigvis. Det var en stor lettelse, og jeg var ikke i nærheten av så nervøs når vi faktisk skulle spille konsertene. Det var det store vippepunktet. Vi hadde samla et bra band, det var en meget god blanding av helproffe og noen som er ekstremt gode amatørmusikere som har andre streitjobber. Nok en gang – det skilte han ikke på, og det framsto ikke sprikende i uttrykket heller, for dette var folk som hadde spilt mye sammen og som kjente materialet godt. Men du veit jo aldri allikevel. Når vi fikk satt i gang var det småting det gikk på, svakt og sterkt, gå på eller holde tilbake. Som i et hvilken som helst storband eller annet ensemble.

Var det noe du lærte om Coreas musikk av å spille sammen med ham?
– Kanskje. Det var i hvert fall den tøffe måten han forholdt seg til beatet på. Det måtte vi venne oss til. Han kunne veksle mellom veldig bakpå og ordentlig frampå, og det var hans stil. Det er musikalsk å gjøre det – vi har vært mye mer metronomiske i vår tilnærming til musikken hans. Det var et jævlig kick, når han la seg bakpå og be skikkelig tung. Du skjønte at han ville dra det dit, og så plutselig rykket han framover. Det er helt naturlig når du hører på platene, men når du skal spille sammen måtte vi forholde oss til det og være ganske på.

Om du skulle forklare hvorfor dere har lagd et helt band rundt musikken hans til noen som ikke kjenner til Corea… hva handler musikken hans om?
– Jeg tenker at litt av essensen er det jeg ofte ser etter i musikk for min egen del. At han finner balansen mellom det ganske komplekse og det som er veldig catchy og fengende, til og med enkelt. Det ser jeg litt etter selv både når jeg lager musikk og hører på. Formmessig kan det være svært eller lite, men det blir aldri utilgjengelig. Også er det den gleden som ligger under, hele tiden. Alt fra det som kan virke som mørke balladeaktige ting og latinting hvor det drar avgårde. Glede og leik.

Ja, jeg tenkte litt på ham i vinter også, da Paul McCartney ga ut en skive. Den plata er ikke så fryktelig essensiell i seg selv, men det er også noe av poenget – selv ikke når han har gitt ut ordentlig røtne ting har McCartney mistet den følelsen av at det er utrolig gøy å lage musikk. Corea har det samme – og kanskje man kan si at noen ganger gjør den spillegleden at en del lyttere tenker det er litt grunt også, at han er lettest blant tungvekterne på en måte.
– Jeg kan tenke meg, at det på en måte har vært en lapp det går an å sette på ham til tider. Den McCartney-sammenligninga kan jeg trekke selv. Det er ikke så mye smerte i utgangspunktet, det er mer enn kontinuerlig leik. Men følelsesmessig kan han jo få fram de tinga der og. Låta “Duende”, som vi har spilt veldig mye, er et lite mesterverk i mine ører, og den har jo masse følelser. Så det var et register.

Ja, det føles som en påminner om at all musikk, også den sorgtunge, på en måte har røtter i leken.
– Helt sant – og der er det jo vanskelig å være uenig med ham.

 

Chicks licks: Made in Coreas favoritter

Now He Sings, Now He Sobs (Solid State Records, 1968)
Skjellsettende trioplate med Miroslav Vitous og Roy Haynes. Inneholder blant annet klassikerne «Windows» og «Matrix» som han stadig har kommet tilbake til i ulike band og versjoner.

Light As A Feather (Polydor, 1973)
Andreskiva til Return To Forever. Mange evergreens her: «Spain», «Captain Marvel», «500 Miles High»… Langt mer tilgjengelig og på mange måter mer variert enn forgjengeren.

Crystal Silence (ECM, 1973)
Første plate med den legendariske duoen Chick Corea/Gary Burton. Spilt inn på én dag i Arne Bendiksen studio, mye av det improvisert. Samarbeidet deres skulle komme til å strekke seg nesten 45 år…

The Leprechaun (Polydor, 1976)
Første soloalbum etter han startet Return To Forever. En kraftprestasjon av en plate – det 15-minutter lange hovedverket “Leprechaun’s Dream” ble spilt inn «live» i studio av et stort ensemble. Ambisiøse komposisjoner og vanvittig spill.

Romantic Warrior (Columbia, 1976)
Her stemmer absolutt alt for Return To Forever «Mark II» (Corea/Di Meola/Clarke/White). Aldri har de vært nærmere å spille «progressiv rock», med lange, komplekse låtstrukturer side om side med virtuose improvisasjoner. Energien er mer «temmet» sammenlignet med spesielt de to første platene, men fortsatt er det djervt, hardtslående og barberbladskarpt framført.

My Spanish Heart (Polydor, 1977)
En kjærlighetserklæring til spansk musikk, og da spesielt flamenco. Dobbeltalbum. Kompositorisk sett noe av det mest ambisiøse han gjorde. 67 minutter uten ett eneste dødpunkt.

Mad Hatter, The (Polydor, 1978)
Konseptalbum, ikke overraskende inspirert av Lewis Carrolls Alice In Wonderland. Avantgardeelementer, surrealistiske tekster og kraftjazz i skjønn forening. En av hans mest unike plater.

Friends (Polydor, 1978)
Chick Corea/Joe Farrell/Eddie Gomez/Steve Gadd. Ubetalelig blanding av sprudlende humør, løssluppenhet og stram, autoritær framføring. Smurfer på coveret. Kjempeplate!

Secret Agent (Polydor, 1978)
Corea ga ut intet mindre enn tre plater i 1978 (pluss liveplate med Herbie Hancock OG 4LP-boks med Return To Forever live), og alle tre er med på denne lista! Et slags hybridband, som vel strengt tatt var siste inkarnasjon av Return To Forever, koker sammen et forheksende musikalsk brygg som er både bluesy, funky, latinesque og STERKT vanedannende…

Three Quartets (Stretch, 1981)
Konseptet for denne plata var at Corea ønsket å lage et knippe kvartetter, inspirert av den klassiske musikkens mange kanoniserte strykekvartetter, men for jazzinstrumentering. Et helt meningsløst bra band (Corea, Michael Brecker, Eddie Gomez & Steve Gadd) koker opp helt vanvittige vibber her!! Bandet gjorde kun 5-6 konserter live i forbindelse med denne plata – den som hadde fått med seg én av dem…

Children’s Songs (ECM, 1984)
Syklus på 20 sanger for solo piano inspirert av Bela Bartoks Mikrokosmos. Disse fantastiske, ofte relativt enkle, temaene har fulgt Chick gjennom store deler av hans karriere.

Eye Of The Beholder (GRP Records, 1988)
Konseptalbum med Chick Corea Elektric Band. Her integreres det akustiske pianoet for alvor inn i soundet, og resultatet er deres mest helstøpte utgivelse.

Chick Corea New Trio: Past, Present & Futures (Stretch/Concord, 2001)
Redefinisjon av trioformatet. Bygger på arven fra Bill Evans og tar det videre. Telepatisk rytmeseksjon, fantastiske låter – til tider total transcendens! HELT obligatorisk!!

The Vigil (Concord, 2013)
Her fører mesteren sammen elementer fra store deler av sin karriere. Return To Forever, Electric Band, latininspirasjon – alt er her! Nytt band, nye musikalske synteser, men det er umiskjennelig Chick Corea. På mange måter en oppsummering og et tverrsnitt av det kunstneriske virket til en av de mest unike musikere og komponister verden har sett. Lenge leve Chick Corea!

 

Slåen, Narvesen & Storløkken undersøker hverandres indre steinrøys

Steinrøysa har jeg et tett forhold til, det var jo det gjengrodde og ruglete området nedenfor naboens jorde som jeg pleide å henge rundt og leke alene på i oppveksten. Den ligger der fortsatt. Men Steinmøysa NB er en ganske annen aktivitet, selv om også dette gir grobunn for fantasi, lek og utforskning på egenhånd. Gitarist Torstein Slåen, kjent blant annet fra Damata, og trommeslager Veslemøy Narvesen (Kongle Trio, Kalle) kobler her sine talenter og spørsmålstegn i et fritt musikalsk landskap. I 2019 fikk de med seg ingen ringere enn Ståle Storløkken, keyboardets kentaur, på en konsert på Hærverk som ble tatt opp og som vil bli sluppet digitalt støtvis utover året og sikker til slutt samlet på en vanlig utgave på Jazzland. Første bit «ROK» er ute nå, deilig monokrom psykedelia der man kjenner musikerenes individuelle fingre skape noe nytt, felles og ukjent. Selv om du ikke er ute i løypa denne vinterferien, kanskje ikke engang vet at det er vinterferie, vil denne musikken gi deg følelsen av å gli av gårde inn i det hvite.

Storløkken er forøvrig aktuell med en absolutt nydelig ny plate med Elephant9 som alle burde høre, Arrival of the new elders heter den, og en ny solo-LP på Hubro er også rett rundt hjørnet, men det vil bli ekstra spennende å høre denne ringreven bli utfordret av de særegne og superkule yngre musikerne i Steinmøysa NB.

 

Varsko fra norsk musikks fremtid

Skal du lese én ting fra det offentlige ordskiftet om musikk denne uken, kan det godt være kronikken Elias Tafjord, Georg Minos og Daniela Reyes Holmsen skrev i VG om mekanismene som gjør at unge musikere faller igjennom for øyeblikket. Kronikken var underskrevet av 350 musikere, mange unge, men også eldre kolleger som ser de samme faresignalene. “Underbetalte musikere er ikke bare et problem før en pandemi, men nå ser vi konsekvensene av det tydeligere enn noen gang,” skriver de, og forteller om hvordan unge artistår, som nettopp brukes til å investere i det neste karrieretrinnet, gjør at de har lite å stille opp med når kompensasjoner for tapt inntekt skal utbetales. Hvordan vil dette prege en generasjon med norske musikere? Vi tok en prat med Daniela Reyes Holmsen.

Daniela Reyes. Foto: Anna Rognelien

Tror du det er mange som faller fra nå og velger andre veier fremover?
– Jeg vil tro det. Jeg er ikke sikker, for mitt miljø er folk som allerede er i høy utdanning. Men jeg vet at det er mange som kjenner på situasjonen og har de tankene, at de lurer sterkt på hva de skal gjøre fremover.

Hva føles mest påtrengende å få på plass.
– Det er jo ulike grunner for at støtteordningene slår dårlig ut for mange unge musikere. Men om krisepakkene fra regjeringen hadde havnet der i kulturlivet det er krise, er det et bra utgangspunkt.

Dere nevner at man tar mye spillejobber for eksponeringens skyld, for å komme seg opp noen trinn i bransjen i denne alderen. Det gjør økonomien usikker – men her og nå er jo dette også et arbeid dere ikke får anledning til å gjøre. Tenker du at du har mista et viktig år?
– Ja, selvfølgelig. Og selv om det er problematisk å ikke betale i penger, er det for de fleste nødvendige ”steg” for å komme seg videre oppover. Hvert fall slik bransjen fungerer nå.

Jeg har også sett folk påpeke at det er en rekke utfordringer yngre musikere kanskje ikke har – kanskje de for eksempel ikke har barn, og en del andre utgifter. Og noen har spurt, kan dere ikke bare ta det som et øvingsår, liksom?
– Vi kan absolutt øve, men det er vanskelig å holde på motivasjonen, når du ikke har noen avtaler eller noe å øve mot. Det er selvfølgelig tyngre å jobbe mot noe ingen kommer til å Høre. Samtidig har en del folk brukt året til ting de ikke rekker til vanlig. Men det er vanskelig, og demotiverende når det tar så lang tid. De fleste trenger en eller annen form for kommunikasjon eller respons, enten i samspill eller med et publikum. Så i beste fall har man kanskje fått lagd noe kult som man ikke ville lagd ellers, men i verste fall står man bare og stanger i veggen.

Åssen har du opplevd at undervisningen på NMH har fungert?
– Det har vært mye mindre spilling, og det er ganske håpløst. Det er jo litt derfor man går der. Å få spilt med andre elever, med lærere, og få utveksla ideer. Det er veldig mye lettere å bli inspirert i et øverom enn når du møtes på zoom.

Jeg er nysgjerrig på i hvor stor grad folk klarer å holde kontakten med hverandre. Er det en utfordring?
– Absolutt. Jeg går på FRIKA, det frie kandidatstudie, som vil si jeg går i klasse med meg selv. Veldig mange av de man vanligvis møter i gangen på NMH, og spiller med – folk jeg først og fremst har noe til felles med som musiker, er vanskelig å holde kontakt med. Til vanlig vil jo mye av den sosiale biten være å møte folk på skole, spilling eller konserter. Når alt det er borte, er det få igjen.

Har dere snakket om den psykiske påkjenningen på skolen?
– Ja, faktisk – på NMH er det et prøvetilbud med psykolog som man kan ta kontakt med. Men i høst og vinter har man møttes litt, og så har det vært stengt. Det er mye av og på. I vår, da alt var nytt, var kanskje alle, inkludert lærerne, enda bedre på å ta kontakt og spørre.

Har du lagd noe som ikke ville blitt til ellers?
– Jeg vet ikke, det er vanskelig å si. Jeg har vært mye i studio, det ville jeg kanskje vært uansett. Men jeg har fått med meg helt ekstremt busy musikere som sikkert hadde vært helt andre steder i verden om det ikke var slik. Og akkurat den biten har vært et hyggelig aspekt ved situasjonen.

 

Nye steg fra Seglem

Det er få musikere i norsk jazz som har et mer totalt overblikk over ens egne kunstneriske ambisjoner enn Karl Seglem. Denne uken lanserer saksofonisten, bukkehornisten, poeten og plateselskapdirektøren nye tiltak, nye tanker, nye metoder for å få spredd sin høyst personlig-lydende kunst. Han har i en årrekke drevet et av landets viktigste plateselskap norCD, som nå har sendt stafettpinnen videre til det som kalles Nye Nor, der digitale plattformer og formater som papirbøker vil utforskes nøye.
På Bandcamp og sikkert andre strømmetjenester kan man bli med Seglems nye musikalske uttrykk, seigt, dystert og vakkert, på EP-en «Tung Alge (Arduous Algae)», der det kvaeaktige tittelkuttet gjør inntrykk med sin kobling av instrument der dyr får nytt liv og en nesten skogsrocka form, med en smak av lav og sopp. Han finner sammen med sine medmusikanter frem til helt nye lyder, fra et sted langt inni oss.
EPen fungerer også som en smakebit fra hoved-utgivelsen, det han kaller en poesicdbok med tittel Oljelenkjer, der Seglems dikt kombineres med illustrasjoner av Inger Lise Belsvik. En skikkelig lekker liten sak. Seglem har tidligere publisert sin poesi i nydelige utgivelser på Samlaget og Skald, men søker her nå å fusjonere sitt virke som poet med musikken. Låtene på poesicdboka og den digitale EPen viser hvordan språket vikler seg rundt instrumentene og omvendt, så man aldri helt må forholde seg til noe sjangermessig hierarki. Jazz’n’poetry har fra gammelt av gjerne energiske, dresskledde konnotasjoner, men det er meget vellykket også slik Seglem presenterer det i sin naturlige, naturnære og ettertenksomme formspråk. Den dvelende, og nesten sorgtunge øko-poesilyden gjør inntrykk i enkle men rike diktspor som «Pappa, seier et barn» og «Alt står på spel». Seglem er en musiker som søker å gjøre en forskjell, som håper at det vi holder på med her på jorda kan ha en betydning, og slik han lytter til jorda, kan vi lytte til ham. God bok.

 

Ekte stil – Beauty Is A Rare Thing: Ornette Coleman

Ved NNTs stilkonsulent Tord Krogtoft

Det er flere måter å starte opp en hyllest til Ornette Coleman og hans stil (i alle betydninger av ordet). Hvorfor ikke starte med tegnsetting? Nærmere bestemt bruken av utropstegn i albumtitler. I debuten, Something Else!!!! smeller han like godt til med fire, og på oppfølgeren Tomorrow Is The Question! The New Music of Ornette Coleman! går han for to stykker. De to påfølgende albumene Shape Of Jazz To Come og Change Of The Century er begge uten tegnsetting, selv om de to albumene kanskje oppleves som langt større utropstegn både musikalsk og jazzhistorisk.

Ei heller hans kanskje mest kjente, Free Jazz, var tegnsatt. Men den ble til gjengjeld til en musikalsk sjanger. Ornette selv så ikke nødvendigvis på seg selv som en foregangsfigur for frijazzen. Musikken hans var fortsatt komponert og lente seg mer mot bebopen enn det albumtittelen og skriveriene på starten av 1960-tallet skulle tilsi. Free Jazz er med hans doble kvartett (en kvartett i hver høyttaler). Coveret er ikonisk, og består i tillegg til teksten Free Jazz a Collective Improvisation By The Ornette Coleman Double Quartet, av Jackson Pollocks maleri White Light fra 1954, som for tiden ligger stuet bort i magasinet til MoMA. Ornette malte selv også, men det kan vi komme tilbake til.

Leken er vel ikke helt feil betegnelse på hans tilnærming til musikken, og til en viss grad passer det godt også på klesstilen. Han tok det ikke så kraftig ut i svingene som sin nære venn og musikalske samarbeidspartner Don Cherry (Les Ekte Stils hyllest til Don Cherrys gensere, Sweater Report: Heavy Sweater her), men det er mange gode gensere og friske dresser for den som leter litt rundt. Som hans venn, var også Ornette glad i gensere som var litt løse i strikken, coverbildet til The Shape Of Jazz To Come er et godt eksempel. Ekstra stilpoeng for den gule saksofonen!

Når det kommer til ikoniske bandfoto på platecover så finnes det jo masse fint å ta av. Debuten til Ramones er en klassiker, tissepausen på Who’s Next, Minor Threat på trappa, Highway to Hell. Men bildet på coveret til This Is Our Music er kanskje det flotteste av dem alle. Coleman, Cherry, Charlie Haden og Ed Blackwell. Sjelden, kanskje aldri, har et band sett coolere ut enn den kvartetten. Knapt noen har lått bedre, for den saks skyld.

Coleman var ikke reinspikka frijazz fra starten, han var godt forankret i bebop både musikalsk og stilmessig. Dressene var mørke og stramme, og slipset var smalt. Slik vi kjenner det fra 1950- og 60-tallet. Gullalderen til Blue Note, gjengen på Madison Avenue og professorene på Ivy League-universitetene på både øst- og vestkysten.

Men når vi kom over i andre halvdel av 60-tallet ble både stilen og musikken mer eksperimentell. Coleman var åpen og nysgjerrig, noe som albumet The Empty Foxhole (1966) er et godt eksempel på: i tillegg til å spille på sin mye brukte altsaksofon, spiller Ornette også trompet og fiolin på platen (han var selvlært). Trioen består, i tillegg til kjente og kjære Charlie Haden på bass, av Ornettes sønn Denardo på trommer. Guttungen var på dette tidspunktet bare 10 år gammel.

Far og sønn Coleman fortsatte samarbeidet i årene som fulgte. Et stilmessig høydepunkt var Ornette at 12 som kom ut i 1968. Både albumcoveret og pressebildene er verdt en titt. Far og sønn ser like kule ut, og tonen mellom dem ser også ut til å være god. Good vibes only.

Denardo Coleman spilte sammen med faren sin på tolv album totalt, og håndterte også trommene på Sound Grammar fra 2007, albumet som gav Ornette Coleman Pulitzerprisen for musikk.

På 1980-tallet spilte Denardo også på Virgin Beauty, som en av to trommeslagere i funk-ensemblet som faren startet i 1976, Prime Time. En annen som spilte på den platen var Jerry Garcia fra Grateful Dead. Kjøpelystne deadheads gjorde at platen solgte mer i sitt første år enn noen annen Coleman-plate, og gikk helt til andreplass på Billboards jazzliste. Frisk plate, men favoritten fra Prime Time-årene er Of Human Feelings (som nylig ble tilgjengelig på strømming igjen, sjekk ut!).

I min jakt på gode bilder fant jeg et fra det jeg vil anta er fra 1990-tallet. Jakken til Ornette er av det fargerike slaget og mønsteret minnet meg om noe jeg hadde sett før. Etter litt kverning kom jeg på det: Coogi-genseren til Biggie Smalls! Helt like er de ikke, men en slags dialog må man kunne si at det er snakk om. To konger av New York. Lurer på om de noen gang møttes, på en klubb eller scene?

Jeg hadde gleden av å se Ornette Coleman live tre ganger i Norge: siste gang var på Oslo Jazzfestival i 2012, og de to første var på Kongsberg Jazzfestival i 2004 og 2007. I 2004 kjørte jeg og min gamle kollega Øyvind hans Peugeot til Kongsberg etter endt arbeidsdag på Platekompaniet på Sandvika Storsenter. Etter konserten kjørte vi tilbake til Sandvika og sov i bilen før vi skulle åpne butikken igjen dagen etterpå. God plan i teorien, dårlig i praksis – selv som ung (yngre) mann. Jeg husker konsertene som store musikalske opplevelser, men ikke hvordan han var kledd. Tenker dette egentlig er et godt tegn, selv om det visuelle har sluppet taket er lydene igjen i hodet.

Dette er vår musikk.

Tekst: Tord Rønning Krogtoft

 

Men blir det jazzfestival?

Kongsberg Jazzfestivals vekst og jazzikalske identitet ligger i hjertet av sammenstøtene om sponsing av Kongsberg Gruppen. Finnes det noe albuerom fremover? NTT har snakket med funksjonærer, musikere, styreleder, daglig leder og andre med hjerte for festivalen om hvordan de ser situasjonen. 

Gunnar Sembsmoen vil egentlig ikke kalle seg en jazzmann i det hele tatt. Han er bare en ingeniør som gikk på skole med en av Kongsberg Jazzfestivals stiftere, Per Ottesen, og som ble hanket inn for å kjøre bil. Det har endt opp med 50 år i festivalens tjeneste. For to uker siden så det ut til å være slutt. Sembsmoen, en av aksjonærene i stiftelsen Kongsberg Jazzfestival, ville ikke lenger jobbe for festivalen om styrets vedtak sto. Han stakk innom festivalkontoret og ville innkalle til ekstraordinær generalforsamling. Da skjønte de alvoret, sier han.

– Hvis vi som funksjonærer hadde blitt fortalt at dette kom til å skje, hadde mange av oss sagt at det ikke kommer på tale. Og styret eier ikke Kongsberg Jazzfestival, det er funksjonærene som eier. Og dette betyr mye for vanlige funksjonærer – i hvert fall de eldre, sier han.

– Jeg har vært involvert i denne festivalen på ulike måter i snart femten år. Fortsatt kan jeg bli tatt på senga av hvor sterk kulturen, identiteten og samholdet blant mange av funksjonærene er. Hvordan de mobiliserer og støtter opp når de ser at festivalen trenger det. Men også hvordan de blir forbanna når de opplever at noe er blitt gjort uriktig. Det engasjementet viser ekte kjærlighet for festivalen, sier festivalsjef Ragnhild Menes. Hun tiltrådte ved nyttår – og beskriver de siste ukene som de tøffeste hun har opplevd i arbeidslivet hittil.

– Det var virkelig ikke slik jeg hadde sett for meg at den første tiden som festivalsjef skulle være. Stormen som blåste opp lokalt i Kongsberg var heftig å stå i, men ut fra hvordan saken kom ut og ble fremstilt i media, så har jeg full forståelse for mange av reaksjonene. Folk følte seg tråkka på og svikta, og oppfattet det som at festivalen rettet en moralsk pekefinger mot alle som jobber i Kongsberg-industrien. Det var aldri styrets intensjon med sin opprinnelige beslutning. Det har etter hvert kommet mange stemmer på banen fra ulikt hold. Saken engasjerer både lokalt og etter hvert nasjonalt. Jeg tenker at det både viser festivalens sterke posisjon, samtidig som det viser at dette er en debatt som er relevant langt utenfor Kongsberg.

Hun sier at funksjonærene i festivalen er en mangfoldig og sammensatt gruppe.

– Det er nok mange ulike meninger om saken. Allikevel tror jeg felles for de fleste nå var at de opplevde at det var en dårlig forankret beslutning, de var ikke tatt med på råd, og mange følte nok også at slik saken kom ut føltes det som et dolk i ryggen mot langvarig innsats. Men eierskapsfølelsen til festivalen er også sterk blant mange musikere, og kanskje særlig blant mange av dem som ofte har vært en del av særing-programmet, og hvor mange har vært åpent kritiske til festivalens sponsoravtale med KOG. Disse følte seg nok også dolket i ryggen av at styret gikk tilbake på vedtaket sitt i forrige uke. Så tror jeg også det er feil å skjære alle musikere under en kam. Akkurat som våre funksjonærer, er musikerstanden en sammensatt gruppe, der mange antakelig ikke ønsker å ta noen side i denne debatten.  Jeg både tror og håper at eierskapsfølelsen til både musikere og funksjonærer kan sameksistere, slik at alle som er glad i jazzfestivalen kan delta, uansett politisk overbevisning. Er det noe vi trenger mer av så er det arenaer og plattformer hvor ulike mennesker, med ulike politiske holdninger, møtes på tvers av uenighet og politisk overbevisning. Derfor tror jeg heller ikke på boikott som virkemiddel.

 

– KOG har selvsagt også en agenda

Omfanget av et eventuelt funksjonæropprør er ikke klart. At mange tenker som Sembsmoen, er det ingen tvil om. Det kan godt hende at disse forskjellene beveger seg langs generasjonelle skillelinjer, men det finnes også andre former for generasjoner innenfor jazzfestivalen. En funksjonær NTT snakket med påpekte at forholdet til festivalens jazzfaglige kjerne kan være sterkere blant de som har vært med lenge. I de siste 10 årene har antallet funksjonærer vokst i takt med festivalen – og det er ikke utenkelig at en del av disse nye har et annet syn på samspillet mellom by og festival. Én veteran som uansett ikke var overrasket over vedtaket, og som skjønner hva styret prøvde å gjøre, er Jon Erik Opsahl. Han sa ja til å kjøre Art Blakeys Jazz Messengers i en buss fra Fornebu i 1980. Siden har han vært med i teknisk, kaos, pr, lys, og musiker-service. De eneste delene av festivalen han ikke har erfaring fra er salg og styret.

– Jeg ble ikke overrasket over avgjørelsen, og syns det var veldig greit at den kom. Jeg har opplevd den problematikken der noen ganger, at musikere også uttrykker overraskelse over den tette tilknytningen til KOG. Jeg har også vært klar over Motvind. Så det forundrer meg ikke. Det jeg ikke liker er at det blir så mye følelser rundt det. På et eller annet vis burde det nok vært mer diskutert i festivalsammenheng før avgjørelsen ble fattet, uansett hvilken side du ser det fra. Gjennom tidene har vi jo hatt mye diskusjoner rundt sponsorproblematikk. Vi har vært nærmere konkurs, og så ble det en stiftelse, og i alle de rundene har diskusjonen om grenseoppgangen skjedd. Plakater på scenen ble det ikke noe av, men i de siste årene har det vært en glidende overgang uten at vi har hatt de samme diskusjonene internt.

Så det er et underskudd på diskusjon over lengre tid?
– Ja, jeg opplever det sånn. Det har vært ymta frampå i forbindelse med funksjonærmøtet, men det har ikke kommet noen reelle forslag. Hvis man først skal drive med sponsing bør det være en kontinuerlig diskusjon. Det ser vi nå, legger et press på festivalen. Det blir en spagat å gå i med tanke på musikerne. Det er helt vesentlig at de er med på laget. Det samme gjelder funksjonærer. Jeg har jobba på KV og mitt forhold til reint forsvarsmateriell er nokså uproblematisk. Men det er ikke bare goodwill som gjør at Kongsberg Gruppen vil inn. De har selvsagt en agenda, de som vil ha navnet på våre plakater.

Det er jo folk som mener at KOG strengt tatt ikke tjener så mye på det – at det har med byen å gjøre. Og at lite kreves tilbake.
– Det oppfatter jeg som helt feil. Da må man klargjøre hva som ligger i en sponsoravtale. Jeg oppfatter det som en gjensidig forpliktelse, om vi reklamerer for Cola har vi sagt at det er bra, og reklamerer vi for KDA sier vi at det er bra. Er de interesserte i å kun støtte oss, kan de kjøpe billetter og gi til de ansatte. Det vil være en måte å tenke ren støtte på. Men dette er en støtte som skal synes, som de skal ha noe igjen for. Det er klart at mange som jobber der føler et dillemma med tanke på diskusjonen i seg selv. Det er sårbart – businessen i KDA er i stor grad å selge våpen utenlands.

 

– Jazzen vil lide
– De som mener at våpenproduksjon er et onde har sin fulle rett til å mene det, vi lever i et demokrati. Men å bruke det til å presse et styre til å si nei til deler av festivalens finansielle grunnlag som gis av en virksomhet som betyr så mye i Norge, blir helt feil. Kongsberg Gruppen har til orientering delproduksjon i nesten alle norske kommuner. Det er en hjørnesteinsbedrift som ble opprettet i 1814 for å produsere våpen i frigjøringskampen. Hele ideen om at i hvert fall deler av jazzmiljøet støtter at man bruker press for å skvise ut sponsorer man ikke liker er helt uhørt, nettopp hvis man skal ha en fri kulturutøvelse, sier Kjell Gunnar Hoff. Sammen med Per Ottesen stiftet han Kongsberg Jazzfestival i 1969.

Kjell Gunnar Hoff

I dag er han varaordfører i Kongsberg for Kongsberglista, men han har fremdeles et frittalende engasjement for festivalen han har viet livet sitt til.

Kan den opprinnelige avgjørelsen leses strategisk, at festivalen prøver å imøtegå en utvikling generelt i norsk musikkmiljø for å få programmessig spillerom?
– Det er helt feil. Festivalen har vært utsatt for et press fra en musikergruppe som ønsker å politisere festivalen ved å si at de ikke aksepterer at festivalen har en våpenprodusent som sponsor.

Men problemet har omfattet flere enn Motvind spesifikt de siste årene. Serendip ville ikke samarbeide i 2019 og man må kunne regne med at disse ukene også gjør noe med måten mange i musikkmiljøet forholder seg til festivalen. Hvordan imøtegår man den utviklingen?
– Mitt svar er at det er helt frivillig å opptre på Kongsberg Jazzfestival. Det som forbauser meg er at de ikke skjønner at det kan medføre kolossale negative konsekvenser for jazzen. Det er jazzen som vil få lide, ikke folkefesten, hvis det er den man ikke liker. Det å ikke like finansieringsgrunnlaget for det du deltar på er greit det, men da sier du heller nei takk. Jeg kan ikke skjønne at norske musikere kan komme på den tanken når vi vet at mesteparten av pengene til kultursektoren kommer fra en annen virksomhet som også er under press, nemlig oljevirksomheten. Hvor ender alt dette, og hvor er sammenhengen mellom kulturpengene som veldig mange norske musikere er avhengige av – statlige midler, når vi vet at grunnen til at man har vært generøs skyldes kapitalinngangen de har fått fra oljesektoren?

Men dere holdt jo også på før store sponsoravtaler. Det er jo mennesker, ikke millioner, som ligger i bunn av festivalen?
– Det er forsåvidt riktig. Men det har blant annet skjedd en ganske kraftig kostnadsøkning når det gjelder honorarer. Behovet for sponsorer ble større da festivalen ekspanderte. Da jeg var aktiv holdt vi den innenfor begrensede rammer, vi tok ikke de store sjansene som for eksempel å ha Stevie Wonder på Kirketorget – en booking jeg forøvrig syns er innafor. Vi brukte enormt mye krefter på å prute, jeg var i New York en gang i året og brukte tiden på å snakke og bli kjent med mange av jazzens største musikere, vi brukte veldig mye krefter på å tilpasse honorarene etter det vi hadde anledning til. Og vi hadde samarbeid med andre festivaler som muliggjorde store musikalske innslag. I dag har honorarene gått veldig opp, og det var behov for en profesjonalisering av festivalen sentralt. Vi holdt jo på med dette helt frivillig inntil vi ansatte en person på halv tid – det går ikke i dag, sier han.

I likhet med Sembsmoen mener han at mange funksjonærer, særlig i den eldre garde, vil reagere svært negativt på utenfrapress fra en musikergruppe.

– Hvert år har de brukt en uke av sin ferie på arbeide gratis for festivalen. Kommer musikerne gratis og spiller? Nei, de skal ha betalt, sier Hoff.

– Man sparker til nitti prosent av befolkningen og male dem opp som samvittighetsfanger – og beskylder andre for å være klakkører for våpenindustrien siden de tar imot sponsorpenger. Vi er i den heldige situasjonen at vi har to store arbeidsplasser som vil samarbeide – KOG og FMC. Men FMC er også i slagfeltet til Motvind, så jeg lurer på hvor dette ender, sier Sembsmoen.

 

– Majoriteten forstår nok styret
Det er en kjennsgjerning at mye kritikk av kontroversielle sektorer som våpenproduksjon og offshoreindustri i økende grad blir sett på som angrep på arbeidsplasser og arbeidere de siste årene. Oljeskam er blitt et ord vi er blitt kjent med i offentligheten. Kanskje ikke så rart – det er usikre tider og disse bransjene er konjunkturutsatte. Kongsberg er en by som har opplevd mange permitteringer og mye uro i det siste. I tillegg kommer regionsreformen og opplevelsen av å ha blitt en utkant i gigakonstruksjonen Viken. De venter på Nasjonal Transportplan, men det er lite som tyder på at det blir avsatt penger til to tog i timen, som det er et sterkt lokalt ønske om.

– I Kongsberg har det vært en sterk arbeiderkultur, men i dag er vi byen med størst ingeniørtetthet i Norge. Arbeideridentiteten kommer likevel fram, den ligger der når den trengs. Men det at den kobles så tett til våpenindustrien opplever jeg som nytt.  Jeg tror folk kjenner seg usikre, og så er det enkelt å gjøre dette til en sentrum periferi-sak med Wendelboe-drikkende folk fra hovedstaden på den ene siden. Kommer dere hit og definerer? Skal dere gjøre narr av levebrødet vårt? Det kan åpenbart føles sånn. Men kommentariatet på internett er ikke hele bildet, sier Njål Vigleik Grene-Johnsen i Kongsberg SV. Han mener at inntrykket av motstanden mot den opprinnelige avgjørelsen er skjevt.

– Sannheten, og det som sikkert er litt sårt, er at majoriteten nok forstår Kongsberg jazzfestivals avgjørelse. Det er verken i KOGs eller jazzfestivalens interesse å skape noe konflikt. Festivalen har fantastisk flotte vedtekter som de er bundet av, og da er jazzmusikerne premissleverandører i større grad enn KOG.

– Jeg er født og oppvokst i Kongsberg, og min far har jobbet hele sitt yrkesaktive liv i det som startet som Kongsberg Våpenfabrikk. Jeg har opplevd det som en enorm stolthet knyttet til industrien i byen, og etterhvert som jeg begynte å ‘tenke sjæl’ har det opplevdes som utfordrende å stille spørsmål ved akkurat våpenproduksjonen. At festivalen og KOG er så forbundet med hverandre som man kan få inntrykk av i ordskiftet nå er vel en ganske ny ting, sånn historisk sett, sier musiker Susanna Wallumrød.

– Det er så klart positivt at ulike deler av Kongsberg (offentlig og privat næring) bidrar til finansiering, eller finansiell sikkerhet, for å ta større økonomiske sjanser (aka konsertene på Kirketorget med større både internasjonale og nasjonale artister) – men jeg vet ikke om det er slik at de positive sidene ved dette gjør at vi ikke skal stille spørsmål ved hvor sponsorpengene kommer fra. Gjelder dette alle aktører – cannabis-produsenter, pornhub etc – det er det samme hvor pengene kommer fra, vi skal være takknemlig for at vi får betalt for å spille i det hele tatt?

Spagaten på Kirketorget

Toto på Kirketorget i 2017. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Stiftelsen Kongsberg Jazzfestival definerer formålet sitt som å fremme interessen for moderne jazz, samtidsmusikk og beslektede musikkformer ved hvert år midtsommerstid å arrangere Kongsberg Jazzfestival. Festivalen skal bidra til at norsk jazz får best mulig utviklingsmuligheter gjennom opplæringsvirksomhet og andre stimulerende tiltak, den skal styrke eksistensbetingelsene for moderne jazz, samtidsmusikk og beslektede musikkformer i samarbeid med de øvrige norske jazzorganisasjoner og kulturmiljø. Det er ikke til å ta feil av, de kunstneriske ambisjonene er svært tydelig understreket. Men til sist kommer også formuleringen hvor man kanskje kan se kimen til sånn festivalen ser ut i dag: Festivalen skal markere Kongsberg som en aktiv kulturby ved å samarbeide med det lokale organisasjons- og næringsliv.

Det er påfallende – ingen NTT har snakket med har vært udelt positive til utviklingen det vi kan kalle folkefest-aspektet av festivalen. Når folk skal møtes og sår skal leges, kunne man se for seg at det er dette som vil forene mange – Om Kongsberg Gruppen hører som hovedsponsor er det åpenbart delte meninger om. Men Kygo??? Gå hjem og vogg. Samme hvor mye man måtte ønske å frikoble diskusjonen om sponsorer og finanser fra musikkopplevelsen, er det vanskelig – festivalens vekst er et høyst levende bakteppe for diskusjonen og hvordan motstanden har utviklet seg de siste årene.

Kjetil Møster har spilt på festivalen i 20 år. Han er vel kanskje den enkeltmusikeren som mer enn noen andre har hatt befatning med Kongsberg Jazzfestivals ytterpunkter – gjennom årene har han spilt på alt fra særingfesten til Röyksoppkonsert på Kirketorget.

– Jeg har alltid likt festivalen. Den har alltid vært kjempeviktig, særlig på tidlig 2000-tall. Den har vært et sted for utforskning av grenser. Jeg tror sponsingen blir satt litt ekstra på spissen av det. Det er en festival som mange har et bilde av som utfordrende, der man tør å ta på alvor de kreftene som ønsker å gjøre noe med det bestående. Også er det dette her som kan bli dens endelikt… det er tragikomisk.

Han ser ikke poenget med den voldsomme veksten som blant annet pengene fra KOG har muliggjort de ti siste årene.

– Jeg leste at etter at KOG hadde begynt å sponse hadde de vokst fra 9000 til 40000 i året. Jeg regner med at de 31000 billettene i stor grad finansierer den delen av programmet billettene blir solgt til. Det føles som to festivaler, og for meg fremstår det som meningsløst, som vekst for vekstens skyld. Du kunne jo lagd Kongsberg Musikkfest en uke før eller etter eller whatever. Poenget er at det er ingen kunstnerisk gevinst av de store konsertene for det som skjer på Energimølla og Smeltehytta. Hadde det vært en synergieffekt hadde jeg vært helt for, om det hadde vært kunstneriske innholdsmessige effekter av såpass stor spredning hadde jeg virkelig backet det. Men det er ikke sånn. Jeg spilte på Kirketorget med Röyksopp og det var flott, det – men de kan også spille andre steder. Kirketorg-delen av det Kongsberg Jazzfestival gjør i dag er ting du finner overalt. Men det Kongsberg Jazzfestival har hatt inntil nylig er en helt egen vibb. Du finner lignende ting ved andre festivaler, men akkurat Kongsberg-vibben finner du ikke, sier han.

Kjetil Møster på Kongsberg Jazzfestival i 2019. Foto: Jonas Adolfsen/Kongsberg Jazzfestival

Fra en tenorsaksofonist til en annen: Petter Wettre spilte på den hittil siste festivalen i rekka med sin Michael Brecker-tribute. Tidligere har han gjort såpass aparte ting som å gjøre en spontankonsert på hotellrommet til daværende festivalsjef Martin Revheim.

– Det har vært en dreining mot folkehælvete som har gjort det ganske uspiselig for folk som har kommet for å jobbe. Det gjelder ikke nødvendigvis bare Kongsberg, du kan komme på hvilken som helst festival klar for konsert, du har øvd og trent og spilt og holdt på. Og det er folk på konserten, men det er flere i ølteltet, det er colombianere med tverrfløyte… jazzen blir bare stua bort i en krok som et slags påskudd for at de som har valgt å bosette seg på Kongsberg skal drikke øl i sola. Det er ikke noe gøy selv om du kommer hjem med penger i lomma og har spilt en fin konsert, sier Wettre, som synes hele saken er pussig å følge med på.

– Jeg kan ikke nevne det der til mine internasjonale kolleger. Å nei, du vil ikke spille fordi sponsoren lager våpen? Du er fra Norge, du. Det er bare så jævla fjollete. Det er ingen andre mennesker i en jazzsammenheng i noen land som har muligheten til å velge hvor du får penger fra. Det er flott at vi har den diskusjonen og at vi kan reflektere over det. Men det er et slags eventyr også, det har ikke noe med resten av Europa eller verden å gjøre.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er med sponsorsamarbeid mellom for eksempel våpenprodusenter og jazzfestivaler andre steder i verden?
– Haha, nei, det i seg selv er jo uvanlig. Når jeg leser han presseansvarlige i KOG som svarer på kritikken, sier han at de ikke selger våpen, de selger digitale strategier til den tredje verden. Å ja. Men som dreper folk til slutt, selvfølgelig. Uansett hva man sier vil han aldri nevne det, det er digital strategi, arbeidsplasser, konjunkturer, lokalsamfunn. Festivalen har et stort problem på henda, det skjønner jeg. Og at de ikke synes det er så forenlig med å spille jazzmusikk. Jeg har spilt for sponsorer der ute med Dave Liebman og Ravi Coltrane, som vikar for Joe Lovano. De hadde en fridag, så lurte ledelsen på om de ikke kunne være en dag til og spille for sponsorene i idrettshallen der oppe. Billy Hart, Cecil McBee, Coltrane, Liebman og meg. Det var 20 folk som spiste spekemat og drakk øl i en krok. God stemning på scenen, for å si det sånn. De skjønte når vi var ferdige, og da klappa de. Men de så jo ikke hvor vi var. Hvis det må være sånn, skal de kanskje ikke ha de penga. Da må de kanskje nedskalere festivalen, for det der er bare trist for alle involverte. Hele bandet var fly forbanna. De fikk jo noen tusen dollar ekstra, så de måtte holde kjeft, men Billy Hart var faenmeg helt rabiat.

 

– Byens engasjement har økt
I forrige ukes NTT sa Laagendalspostens redaktør Jørn Steinmoen at byen på en måte er blitt fridd til av jazzfestivalen de siste ti årene. Festivalens kjerne er ikke nødvendigvis begeistret over det. Kjell Gunnar Hoff sier at han har vært åpen om at han ikke er begeistret for alt som skjer.

– Jeg vil ha mer jazz tilbake. Men det folkefestaspektet har skapt, er et engasjement i byen. Da vi lagde en smalere festival, med betydelig hjelp fra NRK, statlig og kommunale midler, klarte vi overskudd, men ikke å få folk fra byen interessert nok. Med Tore Flesjø kom en begeistring, og etter hans periode har vi beveget oss mot folkefester. Ja, det mener jeg programkomiteen skulle se på, men det er en annen diskusjon. Jeg mener klinkende klart at man ikke skal la seg presse, verken av musikere eller sponsorer når det gjelder det programpolitiske. Det var i 1969 vi bestemte oss for å rendyrke moderne jazz og ikke minst, ha mye med av den nyeste formen for jazz, det som på den tiden ble kalt avant garde-jazz. Vi tok et programpolitisk standpunkt. Det er noe annet enn at man prøver å få inn generelle politiske standpunkter.

– Internt i Kongsberg Jazzfestival er det en voldsom debatt rundt programmene vi har, og det med Kygo og Åge og Hellbillies, hva de har her å gjøre kan du spørre om til krampa tar oss uten at jeg har noe svar. Jeg er motstander, men er ikke blind for det faktum at det er moneymakers. Og det trenger vi, sier Gunnar Sembsmoen.

Men kan det hende at festivalen må rigges om annerledes i år som kommer?
– Ja, det kan hende og det må diskuteres internt – jeg har tatt opp det, vi må slutte å risikere å spise oss i hjel. Voksesyken er en tøvete filosofi, det med å bli større fordi alle de andre blir det. Men det er en læringsprosess. Vi diskuterer om vi må ned et hakk, og det er vi enige om, jeg tror i hvert fall ikke mange vil si at vi må fortsette å vokse. Det er enighet om rendyrkingen av jazzen.

Kan festivalen fremdeles representere en motkultur i Kongsberg, eller er den nødt til å ære et uttrykk for hele byen?
– Det er 750 frivillige som jobber med dette nå. De jobber rundt uka og litt mer – bortsett fra det er de skoleelever, de jobber i Kongsberg Gruppen, de er sjukepleiere… de tenker ikke nødvendigvis jazzfestival hele tiden. En kontinuerlig tankeprosess om det vil du knapt nok finne i hele styret. Jeg skjønner jo at yngre folk tenker annerledes på enkelte ting. Men samtidig vil de ha de pengene. De vil gjerne ha lønna når de kommer på festivalen, og den selvmotsigelsen bør snart gå opp for dem. Christian Meaas Svendsen er jo fra Kongsberg, og han kalte protesten “mobben i Kongsberg” – da skrev jeg tilbake, at takken for 50 års bidrag er å bli kalt det, sier han.

– Det kan jo nå synes som at kombinasjonen Kongsberg by og jazzfestival ikke lar seg forene. Jeg tror det er feil. For at festivalen skal kunne leve godt trenger man både oppslutning lokalt fra innbyggere, frivillige og næringsliv, og man trenger selvsagt tilgang på musikere for å levere et relevant jazzprogram av høy kvalitet. Jeg er bekymret for en utvikling hvor vi ikke får besøk av musikere som ønsker å sette politikk på dagsorden. Kunst og musikk har alltid stått sentralt og vært en viktig driver for samfunnsutviklingen, og det er synd om artister med et politisk budskap lar være å komme til Kongsberg. Jeg er også bekymret for at spagaten forsterkes. Jeg tror det blir viktig å bygge mer forståelse i begge leire, både i lokalsamfunnet og blant musikere. For meg er det viktig at vi er tydelige overfor våre samarbeidspartnere og funksjonærer om de signalene vi får fra flere musikere. Samtidig må vi være like åpne og ærlige overfor musikerne om at Kongsberg-samfunnet er en naturlig del av Kongsberg jazzfestival, sier festivalsjef Menes.

– Det jeg jobber med har vært den improviserte musikken, og den har vært fraværende fra de store scenene. Jeg er på den sære siden, det er det jeg syns har vært veldig moro. Og det er de som driver med mye improvisasjon og har det rammeverket der som sannsynligvis ikke vil være med på dette her. Det bekymrer meg, sier Opsahl.

Musikernes eierskap
Det er opplagt at bildet av musikere som ønsker å komme til dekket bord, med sugerør og riderkrav, har festet seg i noen deler av befolkningen. Men mange jazzmusikere har ikke bare fått jobber av Kongsberg Jazzfestival – de har gjort jobber for Kongsberg Jazzfestival. Noen sentrale musikere har vært der år etter år, og om de føler seg som stakeholders i festivalens utvikling er det helt naturlig, sier Kjetil Møster.

– Det at det er mindre forhold, gjør det mer personlig. Man blir etter hvert kjent med gamlekara i festivalen, eller han som kjører deg til flyplassen som kanskje var på konsert dagen før og som du kan snakke med i to timer om musikk. Kanskje du treffer ham til neste år. Det blir mer personorientert og man føler nok et sterkere eierskap som musiker. Det er ikke pengene det handler om. Festivalen skal selvfølgelig gå rundt, men den har av en eller annen grunn fått inn et ønske om voldsom vekst. Inni der finnes fortsatt den lille personlige festivalen som jobber med å utvikle et musikkuttrykk. Jeg ønsker ikke å forminske verdien av folkefesten. Men man må skjønne at det er to helt ulike ting man dealer med. Det handler om hva som motiverer og ligger til grunn for arrangementet man er på. Det som skjer på Kirketorget involverer ofte kanonbra musikk, og mange som drar dit får store opplevelser, men det som ligger til grunn for konsertene der er kommersielt fundert. Og det er den store forskjellen, fordi at de smalere konsertene er fundert på premissene til musikken selv og dens utvikling. Dette er livet mitt, de tonene som kommer ut av musikerene som møtes på klubben akkurat da. Jeg skønner at det må selges nok billetter til at det går rundt, men det har de tydeligvis gjort før også, og da skjønner jeg ikke at man må firedoble formatet. Det blir på en måte en utnyttelse av den kultruelle kredibiliteten som Kongsberg Jazzfestival har opparbeidet seg, også kommer det et kommersielt aspekt som rettferdiggjøres gjennom den kredibiliteten, og KOG kan få seg en kulturvask.

Selv om jazz ikke har verdens største kommersielle potensiale, virker sponsorverdien nokså innlysende – det kan handle om talentutvikling, musikalske eksportvarer, spisskompetanse… føles litt sårbart at jazzen har en effektiv salgspitch i sånne sammenhenger?
– Ja, det som den gamle jazzfestivalen er, er et fagfelt. Det er ikke massekommersialisme, det er et fag som utvikles i realtime på en scene. Og det er en stor forskjell. Jeg nevnte Röyksopp fordi jeg kjenner dem og har spilt med dem, derfor vet jeg godt hvor ekstremt faglige og dedikerte de er, og har derfor den ultimate respekten for dem, men formatet de blir presentert i på Kongsberg er ren underholdning. På en elektrofestival i Berlin vil det naturligvis være et annet fokus. Men på torget sjekker ikke folk flest ut hvilke synther de bruker, hvordan de har prosessert bassen, «professorarbeidet» de sitter på. Da er folk der for å drikke og feste – greit nok det. Men fagutviklingen på Kongsbergjazz er kjernen. Röyksopp er kunstnere med en kommersiell appell, som utvilsomt blir booket fordi de solgte 2 mill av debutplaten. Alt det er helt greit, men jazzfestivalens identitet klarer seg uten – samtidig som det er slike konserter som er hovedgrunnen til at de store selskapene vil inn og sponse, sier han.

Selv om Sembsmoen ikke er noen fan av veksttanken, mener han at kommersialiseringen også har hatt positive følger for jazzkjernen.
– I dagens versjon har vi jo flere konserter med den såkalt smale musikken enn de hadde til å begynne med, fordi vi har bedre råd til det. Tidligere gikk ikke Kongsberg-folk så mye på festivalen. Når de har begynt med det har de trykt den til brystet, de tar seg en øl i Storgata. Det skjedde ikke før. Da var det, for å si det litt karikert, langhåra hasjfreaks som utgjorde publikumet. Vi sloss med motforestillingene i 30 år, og fikk det til. Slik jeg ser det legger folkefesten seg rundt det som skjer, og å se på det som en sabotasje av jazzdelen er bare tøv! Vi har mer konserter av den typen nå, og det er fordi vi har fått mer penger. Til å begynne med hadde vi fredag og lørdag kveld, da arrangerte vi jazzdans på Grand – det var tradjazz. Det kalte vi i sin tid ingeniørenes parringsdans, haha!

At sponsorene ikke blander seg direkte inn i programmeringen er åpenbart. Samtidig presenterer festivalen selv samarbeidet med KOG slik:  Kongsberg Gruppen samler hele Norges næringslivstopper til jazzfestivalen, og bidrar til at vi kan hente inn de største artistene på festivalen. Og det er klart, antallet jazzmusikere som passer til beskrivelsen “de største artistene” er ikke økende i verden. Dermed er det vanskelig å ikke lese en slik formulering som noe annet enn en økonomisk dytt i retning kommersialisering.

Samtidig – er det så fryktelig farlig? Folkefesten skaper utvilsomt også en større lokal tilknytning, følelsen av at alle disse konsertene er del av en stor event som preger byen og som både jazzpublikumet og alle de andre kan ha glede av på dager der det virkelig stemmer. Men er det jazz-diskusjonene, som i Norge særlig har heftet ved Kongsberg og Molde, kan få noe litt prektig over seg, og de ignorerer fort at store kjente jazzfestivaler, det være seg Newport eller Montreux, stort sett alltid har holdt seg bookinger som ikke sorterer inn under en jazzdefinisjon. Om Elephant 9 og Kamasi Washington kan spille på Øya, skulle det vel kanskje bare mangle at en jazzfestival kan få besøk av a-ha eller Sting og Shaggy uten å miste fasongen. Argumentet om at disse store bookingene er det som skaffer penger til resten av moroa har riktignok en bakside – det er også disse konsertene som representerer de største økonomiske risikoene festivalene tar, og de store norske festivalene har gått på noen betydelige smeller de siste tiårene. Både i forbindelse med Molde og Kongsberg har dermed veksttankene blitt kritisert over en lengre periode. Det er forholdsvis små byer også, det er begrenset hvor mye spas de har plass til på en gang. Og flere syns det har gått for langt, sier Njål Vigleik Grene-Johnsen.

– Det er for mange mennesker på for lite plass, byen er ikke lagd for at 10.000 mennesker skal gå igjennom der. Det fremstår nesten parodisk noen ganger. Men det er også forrige regimes strategi, som Kai Gustavsen lyktes med og fikk mye kred for. Det ligger en lokal stolthet i at Kongsberg Jazzfestival solgte mer enn Moldejazz, ble størst i Norge… det ble en positiv greie. Men det er klart at det som er av interessante ting er skjøvet litt mer i bakgrunnen. Og det at folk som sjelden hørte på jazz kunne dukke innom Paal Nilssen-Love eller Petter Wettre eller noe annet litt tilfeldig over en øl på torsdag og få en god hæ-opplevelse – sånn er det i mye mindre grad nå. Folk fra andre steder vil også kjenne seg igjen i klager på konsertkulturen, på en manglende respekt for det som skjer på scenen. Og hele denne utviklingen kan man også knytte til store hovedsponsorsamarbeid. Så det er ikke ensidig positivt fra lokalt hold.

 

Styreleder Rye var også daglig leder da avgjørelsen ble tatt
Kai Gustavsen er en viktig skikkelse i denne historien. Dette vil ikke skjedd under Kai, er det blitt skrevet i flere kommentarfelt de siste ukene. Gustavsen overtok en festival med røde tall og opprørsstemning i 2012, og styrte festivalen gjennom stor vekst, nye sponsorsamarbeid og gigabookinger, frem til han i fjor ga seg. I dag er han seniorrådgiver i seksjon for kulturutvikling i Viken fylkeskommune. 40% av festivalstøtten de deler ut går til Kongsberg Jazzfestival, og det er lite han kan si om det som skjer i festivalen nå, når NTT spør ham om han kjente til styrevedtaket som ble gjort i fjor høst.
– Jeg kan bekrefte at denne saken har vært et tema lenge, jeg har vært i debatter med Motvind og så videre. Vedtaket ble fattet mens Juel Helge Rye var fungerende daglig leder og styreleder, etter at jeg sluttet og før Ragnhild Menes begynte ved nyttår. Men utover det vil jeg ikke si så mye nå, sier Gustavsen.

Tidligere festivalsjef Kai Gustavsen. Foto: Kongsberg Jazzfestival

Det man i hvert fall kan lure på, er om ikke følelsen av et vakuum i ledelsen til Kongsberg Jazzfestival har bidratt til at de ikke har klart å kontrollere historien. Når vi snakker med styreleder Juel Helge Rye innser han at det kunne gått bedre.
– Det var nok et par ting som gikk galt. Det var aldri intensjonen å ta avstand fra KOG eller deres ansatte som sådan, og vi har ikke tatt en moralsk vurdering. Vi har jobbet for å ikke være en politisk aktør, det er formålsparagrafen som styrer oss, vi er til for å lage en jazzfestival, midtsommers i Kongsberg. Og vi har prøvd å legge til rette for det. I 20 år har vi samarbeidet med KOG, i de siste seks har det vært i form av et hovedsponsorat. Nå har vi uansett satt i gang prosessen med forhandlinger. Nå håper vi administrasjonen får arbeidsro til å lage festival, samle byen og lage festival.

Hva var årsaken til at du var både daglig leder og styreleder av Kongsberg Jazzfestival på det tidspunktet det opprinnelige styrevedtaket ble fattet?
– Grunnen til at jeg plutselig hadde de rollene var at vi fikk et gap mellom Kai og Ragnhild. Det var ikke så langvarig, så det å få inn noen eksterne virket fåfengt.

Jeg spør fordi hele saken har hatt litt uklar adresse, på en måte. Og det kan se litt påfallende ut at et av de mest kontroversielle vedtakene i festivalens historie blir fattet akkurat da.
– Ja, det har jeg ikke tenkt videre over, egentlig. Det lå virkelig ikke noen tanke bak det. Dette er uansett et dilemma som styret har hatt på bordet i en årrekke, sier Rye.

Mange trodde Rye skulle gi seg som styreleder i fjor. Da det skulle velges ny styreleder under funksjonærmøtet i fjor, innstilte valgkomiteen på Ann-Christin Gjerdseth Andersen, tidligere leder for festivalens generalsponsor TechnipFMC, som ny styreleder. Forutsetningen var at Rye to ganger hadde varslet at han ikke lenger ønsket å fortsette. Men så kom det et benkeforslag fra tre avtroppende styremedlemmer og syv gruppeledere om gjenvalg av Rye. Kontinuitet i en usikker tid for festivalen ble fremhevet som grunn, og valgkomiteen valgte å trekke sitt forslag for å unngå kampvotering. De var overrasket over at Rye likevel ønsket å fortsette – og Rye sa på sin side at det var en avgjørelse han hadde tatt etter påtrykk fra flere.

Hadde det at du snudde i november og stilte som styreleder i en periode til noe med vissheten om at denne saken ville medføre en del arbeid?
– Nei.

Reaksjonene fra jazz-Norge på snuoperasjonen er sterke. Det er blitt en sak som, i tillegg til å handle om våpensponsing, også handler om armlengdes avstand-prinsippet. Trude Storheim ved Vossa Jazz forfattet et opprop som er underskrevet av det aller meste som kan krype og gå av norske jazzfestivaler. Der uttrykker de støtte til festivalens ledelse og sterk bekymring over det de opplever som politikeres innblanding: “Om ein kommune til dømes truar med å kutta økonomisk stønad med grunngjeving i at kommunen er ueinige i eit vedtak gjort i festivalen sitt styre; kva bruk av makt og verkemiddel vil det vera?” Det er særlig den markante tilstedeværelsen til ordfører Kari Anne Sand (Sp) som har skapt reaksjoner. Ikke bare kritiserte hun festivalens avgjørelse – hun har også krevd en ytteligere beklagelse fra styret etter at de omgjorde vedtaket. Saken endte også opp i formannskapet. Det ble en heller daff affære, hvor det ble uttrykt undring om hva saken hadde i et slikt forum å gjøre i det hele tatt, og hvor blant andre Kjell Gunnar Hoff var svært tydelig: “Kongsberg jazzfestival er en fri og uavhengig kulturinstitusjon. Punktum.”

Grene-Johnsen er blant dem som mente at det var meningsløst å ta saken opp. Han mener også at bildet som ble skapt av nokså unison politisk fordømmelse av festivalen er feil.

– Ut ifra det som er skrevet, virker det som at det er Høyre og Senterpartiet som har gått lengst i å kritisere. De andre har i hvert fall husket å nevne at dette er styrets enemerker. Noe av det som er sagt stinker fremdeles av populisme, men det blir i hvert fall nevnt at de ikke har noe med å gjøre. Og det er mye bedre enn den ganske plumpe kritikken av et fritt styre.

Sembsmoen er forbanna på at styret ikke brakte saken opp for funksjonærene. Men like lite som han ønsker innblanding fra Motvind i festivalens gjøren og laden, syns han ordføreren har en plass i diskusjonen.

– Hun burde ikke uttalt seg, det eneste hun oppnår er å gi dem argumenter. For oss i festivalen er det å få hennes uttalelse bare en bjørnetjeneste. De tør jo egentlig ikke å lee på budsjettene til festivalen, de kan jo bare prøve. Styret skjønte jo også lynraskt at det de hadde gjort var en jævlig tabbe, de har gått tilbake og stilt plassene til disposisjon. Det er funksjonærene, og ingen andre, som kan endre på en sånn ordning. Jeg hadde gjerne sett at politikerne hadde holdt kjeft.

Kjell Gunnar Hoff forstår på sin side hvorfor ordføreren uttalte seg.
– Jeg har lest det annerledes. Jeg føler at ordføreren har fått pepper for ting som en ordfører skal gjøre – hun har snakket om byen og om KOG som en hjørnestensbedrift og tatt den holdningen uten å blande seg inn i noe annet. Husk at en stor andel av kommunens innbyggere er ansatt i KOG og stolte av sin arbeidsplass.

Syns du Jazz-Norge blander seg for mye her?
– Jeg har tenkt å lese den erklæringen fra de andre festivalsjefene en gang til, for jeg oppfattet den nok litt negativt i starten. Men det som er farlig, er at man ikke setter seg godt nok inn i hva saken gjelder. Det er enkelt å skrive under på sånne ting. Jeg kan ikke skjønne at norske musikere kan komme på den tanken når vi vet at mesteparten av pengene til kultursektoren kommer fra en annen virksomhet som også er under press, nemlig oljevirksomheten. Hvor ender alt dette, og hvor er sammenhengen mellom kulturpengene som veldig mange norske musikere er avhengige av – statlige midler, når vi vet at grunnen til at man har vært generøs skyldes kapitalinngangen de har fått fra oljesektoren, spør han.

Da vi spurte Laagendalsposten-redaktør Steinmoen om det var grunn til å frykte en domino-effekt blant sponsorer i forrige uke, svarte han at det var svært usannsynlig. Det samme mener andre kilder – forholdet til generalsponsor TechnipFMC har for eksempel dypere røtter. Gunnar Sembsmoen mener allikevel det er verdt å minne om at selskapet har et regelverk for sponsingen som hindrer dem i å støtte politiske formål.

– De har ikke anledning til å sponse institusjoner som driver politisk virksomhet. Og om Motvind blander seg, kan det hende at de er nødt til å trekke seg. Dette er alvorlig.

 

 

Vil følelsen av det å få festivalen tilbake, kanskje allerede i sommer, få denne striden til å virke som et like fjernt minne som stappa klubbscener og duggende plastbegere med øl virker nå? Det er mye med Kongsberg-saken som minner om de skadelige demokratiske konsekvensene av pandemien – hva det gjør med deltagelse og samhandling. Vi kan jo ikke møtes, verken for å uttrykke enighet eller uenighet. Selv om folk gjør så godt de kan, er ikke møter på teams eller zoom en reell erstatning for et medlemsdemokrati. Men vi sniler oss jo mot en gjenåpning. Festivalens styre har varslet at de vil innkalle til ekstraordinær generalforsamling, de har innledet nye samtaler med KOG og de har sagt at de ønsker en stor diskusjon med alle parter.

– Jeg tror jo det er bygd opp en del ekstra frustrasjon hos de fleste for tiden, og når i tillegg alle diskusjoner og alle møteplasser skjer digitalt, gjør det kanskje ting mer tilspisset enn nødvendig, sier Menes. Selv om hun har holdt en viss distanse til et styrevedtak som ble fattet før hun tiltrådte, vil hun spille en sentral rolle i de åpne rundene festivalen nå har varslet.

– Selv om denne situasjonen festivalen har havnet i ikke på noen måte var en ønskelig situasjon, tenker jeg at festivalen i alle fall må gripe muligheten til å nå ta en grundigere diskusjon på hva slags festival man ønsker å være, hvilken retning man skal styre etter fremover, hvordan man skal utvikle seg videre. Det er et arbeid som ikke kan foregå på kontoret til festivalen, men som må skje i dialog med funksjonærene, musikerne, alle våre sponsorer og samarbeidspartnere – og ikke minst publikum.

-Det er helt nødvendig med åpne diskusjoner, sier Jon Erik Opsahl.

– Det er bare gjennom det, og konkretiseringen av ting at vi kommer ut av det. Man kan ikke drive med noe drittslenging. Man må kunne diskutere på et plan hvor man spør hvem som tjener på hva. Man må kunne distansere den diskusjonen fra de som jobber der og har det som et sted de er glade i, en trygg arbeidsplass også. Vi som jobber i festivalen frivillig må ta stilling til hvem man får støtte fra, og hva det sier om hva vi igjen støtter. Det kan medføre mye følelser. Det er mange med meg som har hatt festivalen som en stor del av livet.

Sembsmoen mener at dette hadde vært en helt annen sak om generalforsamlingen hadde fått ta stilling til problematikken først.

– Men de trodde ikke det var nødvendig. Det var en misforståelse. Nå har de fått svaret på det, og styret er såpass redelige at de reverserer det, skjønner det var helt gærent og hvis generalforsamlinga forlanger det går de av. De har på en måte gjort det de burde ha gjort nå. Selv om de burde ha gjort det før. Det er lite lurt å jobbe på bakrommet. Jeg tror ikke dette kommer til å gjenta seg.

Et maritimt kompromissforslag
Akkurat for øyeblikket skjer dog de viktigste tingene bak lukkede dører. Verken festivalen eller KOG har kommentert de nye forhandlingene om et eventuelt videre samarbeid. Vil man klare å komme opp med noe som ikke virker som et knefall for en av partene – og hva skulle det i så fall være? En mulig løsning som flere med tilknytning til festivalen nevner, og som også har vært en tanke tidligere når sponsoravtalen har vært nevnt, er at festivalen ikke får en avtale med Kongsberg Gruppen i sin helhet, men med en av de to andre divisjonene – Kongsberg Maritime eller Kongsberg Digital. Det er en sjanse for at de som i utgangspunktet synes at dette har vært en absurd diskusjon også vil synes at en sånn løsning er spill for galleriet. Samtidig er det lett å peke på fordeler med en slik løsning: Festivalen vil ha fått et resultat, om enn symbolsk, som ville rensket luften. Bedriften vil på sin side få løftet frem det som har vært refrenget for de som har forsvart den: At KOG per i dag driver med mye mer enn våpenproduksjon. Kanskje går det til og med an å innrømme at KAD ikke nødvendigvis er en naturlig kultursponsor. Selv om de kanskje vinner omdømmekampen i byen, ser det annerledes ut som nasjonal nyhetssak, hvor en del av bakteppet for øyeblikket er Riksrevisjonens nylige kritikk av den mangelfulle kontrollen med norsk våpeneksport. Det er ikke de enkelte produsentene, men UD som får gjennomgå der. Men i en diskusjon hvor likhetstegn settes mellom en statlig eid bedrift som KOG og norske interesser, vil også tapet av tillit gjelde disse bedriftene. Om jazzfestivalen klarer å løfte denne diskusjonen til konsernledernivå, vil det være spillerom, mener flere.

Hva tenker musikerne nå? Susanna Wallumrød sier hun har nok med å finne ut av hvordan hun selv skal reagere.
– Jeg tenker ikke at jeg har en løsning for alle. Men jeg håper at flere enn meg har energi til å følge litt med på den pågående situasjonen med hovedsponsor for Kongsberg Jazzfestival. Det er mildt sagt interessant og overraskende, å se hvordan det har eskalert i uventet retning. Jeg er meget overrasket over det emosjonelle innholdet som formidles; fra både politikere, ordfører og næringsliv, samt funksjonærer i festivalen, har vi kunnet lese reaksjoner som tyder på at man er blitt personlig fornærmet over at festivalen avsluttet avtalen med hovedsponsoren. Mange drøye ytringer blir servert i lokalavisa. Jeg synes ikke dette tyder på åpenhet rundt temaet i det hele tatt, det begynner å bli for sent å mane til debatt og utveksling av ulike meninger når de som har vært med på å starte festivalen sier at “om du ikke liker at Norge har en våpenproduksjon, kan du la være å spille på festivalen.” Om artister, publikum, både tilreisende og fastboende, ikke skal kunne uttale seg kritisk om hva en sponsor av festivalen tjener penger på, vil jeg si at det i høyeste grad begrenser ytringsrommet. “Vær enig eller hold kjeft”….. jeg regner med dette siste utsagnet ikke er representativt for funksjonærer eller styret/ledelse i Kongsberg Jazzfestival, men jeg blir allikevel skremt over å se slike utspill, sier hun.

Susanna under Joni-hyllesten på Kongsberg i 2019. Foto: Tommy Johansen/Kongsberg Jazzfestival

En musiker som Møster har ikke snakket om en uforbeholden boikott av Kongsberg Jazzfestival. Da snuoperasjonen var et faktum, skrev han på facebook at han ville donere vekk 3% av sitt forrige honorar – tilsvarende KOG-avtalens andel av jazzfestivalens budsjett i 2018. Og han foreslo at musikere i fremtiden, om avtalen videreføres, ber festivalen om at en tilsvarende andel tilbakeføres.

– Poenget med dette er ikke at man må tilbakeføre det nøyaktige beløpet – det er et nesten umulig regnestykke. Men det er en enkel og fin måte å si at – ellers takk, men mitt felt (jazz) klarer seg helt fint uten pengene fra ditt felt (våpen).

For hans del vil det ha mye å si hvordan festivalen og KOG fører ordet videre.

– Hvis de bare tenker at alt er greit og vil gå tilbake til sånn det var, blir det mer og mer problematisk for meg. Da skaper jazzfestivalen presedens for at man godtar å bli presset av sånne aktører. Det er lett å se for seg at andre festivaler kommer i samme situasjon og det er sinnssykt farlig. Et så åpenbart brudd på armlengdes avstand-prinsipp har jeg ikke opplevd i det jeg jobber med, og det må fram i lyset.

Men hvor “ren” kan man bli som musiker?
– Våre foreldres generasjon satte i gang et system som gjorde at vi kan gjøre ting på andre måter i dag. Og som gjør det mulig for oss å reflektere grundigere rundt disse problemstillingene. Jeg må kunne si at store deler av KOG er supert, ledende i teknologiutvikling, at de jobber med å utvikle renere skipsfart, samtidig som jeg syns det er utålelig at våpnene deres kommer på avveie i terrororganisasjoner og diktaturer. Ja, det er et poeng at Norge lever godt av oljen, men i den diskusjonen opplever jeg at det er en utvikling. I disse oljeselskapene er det en form for refleksjon rundt problemet de også representerer. Men det er vanskelig å få øye på i våpeneksporten. Jeg er ikke personlig av den mening at all våpenproduksjon må opphøre nå, hvis ikke skal jeg aldri spille på Kongsbergjazz igjen. Men jeg reagerer på måten det foregår. Det virker som at norsk våpenproduksjon ikke vil vedkjenne seg noen problemer, og det er utrolig provoserende, rett og slett. Utad nekter de å gå inn på diskusjoner fordi de forholder seg til et regelverk. Men det regelverket er åpenbart fullt av hull. Det er tausheten om disse tingene som blir den avgjørende prinsippforskjellen for min del. Vil du rydde opp? Er du åpen for forandring? Da har du min fulle støtte.

Andreas Hoem Røysum i Motvind mener på sin side at den mest fornuftige løsningen er om KOG går tilbake til å støtte festivalen på den måten de gjorde i årene før 2014: Ved å kjøpe billetter.
– Det er helt topp! Alle må naturligvis kunne henge ut på festivalen uavhengig av politisk standpunkt og arbeidsplass. Og KOG må naturligvis få kjøpe så mange billetter de vil. Det er dog noe helt annet med alt et direkte sponsorat involverer. Nå har festivalen trykket logoen deres overalt og debattert for de i fem-seks år. For meg er det tydelig hvem som tjener på et direkte sponsorat, og hvem som er skadelidende.

Sembsmoen fnyser av en slik løsning.
– Da er det liksom greit? Dobbeltmoral er dobbelt så godt som enkeltmoral. Hva slags sludder skal det være?

Så nei, det ser ikke så enkelt ut for øyeblikket. Men Grene-Johnsen har troen på betydningen av møteplasser fremover.
– Og et kompromiss er nettopp det, et kompromiss. Det gjelder nok også Motvindfløyen av musikerlivet, om man kan kalle det det. I lokalpolitikken er det gøy å vinne en diskusjon, å vinne opinionen. Men jeg vil jo henstille alle parter om å prøve å finne en vei. Til syvende og sist er selvsagt norsk jazzliv tjent med en levende og vital Kongsberg jazzfestival.

Selv om støtten fra kolleger er stor, spisses jo også konkurransen i det norske festivalfeltet. Ambisjonene til Sildajazz kan minne litt om Kongsberg på 2000-tallet, og på østlandet må man kunne forvente at Oslo Jazzfestival også på sikt ønsker en posisjon som tilsvarer byens musikalske rolle ellers i året.
– Absolutt. Så for jazzfestivalen gjelder det å hegne om vedtektene sine og huske oppdraget sitt. Det har de støtte for lokalt. Jeg husker tiden før disse tunge sponsoravtalene, og det var også fantastisk. Det er noe med å ha en by der hele byen bare oser av festival. Og sånn var det før og.

Men kan man ende opp med et resultat som gjør at stemningen under festivalen handler om en slags front mellom de som er på konserter og bybefolkningen?
– Det roer seg ned. Mye av dette er et skyggespill, dette er ikke arbeiderfolket og fagbevegelsen som samlet hytter med neven. Det er ikke folkesjela, sånn som ordføreren sier. Det er en mindre gjeng. Herre min hatt, Christian Meaas Svendsen, Skalstad-brødrene, Morten Qvenild, Wallumrød-familien, Tom Hasslan – dette er Kongsbergmusikere som er kjente i byen og som folk er glade i og stolte av. Nå som det ble som det ble og det er varslet en generalforsamling, er det en mulighet til å ta et par skritt tilbake og forklare disse perspektivene ordentlig for funksjonærfellesskapet. Det demokratiet er ganske hardt på jazzens side tør jeg å påstå. Klarer de å begynne der de burde ha gjort i starten  – å sikre ryggdekningen – kan det gå.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger