Now's the time

NTT: Til skogs med Klakegg og Eilertsen

Bjørn Klakegg lager prog foran kaminen, Bethany Forseth-Reichberg har fått platekontrakt og surdeigstarter, vi hører på soul-radio og Mats Eilertsen spiller solo og kjenner at tiden går sakte.

God ettermiddag og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts fredagsavis i digital remseform for musikkinteresserte lesere. Atter en gang står vi alle ved foten av en ny helg, og atter en gang har vi forsøkt å samle noen tråder fra den rikholdige musikksfæren som dere kan fordype dere i i løpet av de nærmeste dagene. Eller senere, NTT-stoff er som julekaker, det tørker fort og holder seg i evigheter. Apropos evigheter – det er en lang vinter vi er inni, det kjennes på mange måter, ikke minst i musikklivet hvor det stadig føles som ett steg fram og tre tilbake. Kompensasjonsmidler til rettighetsorganisasjoner er kommet på plass, men behovene er store – en rapport fra Menon viser at musikere er yrkesgruppen som har tapt mest på situasjonen det siste året, samtidig som de for øyeblikket kun får kompensert for 60 prosent av tapt inntekt. NRKs sak om musikere som ser seg nødt til å selge instrumentet må ha vært musikknorges mest delte denne ukaog det er lett å slutte seg til sinnet til jazzjournalist Johan Hauknes borte hos Salt Peanuts, særlig når det blir tydeligere og tydeligere at de store summene har endt i få, dype lommer. Det her ender ikke bra.

Vil dere lese mer om tingenes tilstand akkurat nå, kan dere hoppe ned til NTTs siste sak, hvor plateaktuelle Mats Eilertsen blant annet tenker høyt om akkurat det. Men før det har vi mye annet stoff til dere, både fra jazzen og omegnen. Dette nummeret er forresten sydd sammen til de liflige tonene av Egil Kapstads nydelige Live at Molde Jazz, som kom ut i fjor (CD kan kjøpes her). Her byr Kapstad på små potpurrier av kjent og ukjent, og det er en sann lise å lytte til, hør bare måten han fletter sammen sin egen Bill Evans-tribute “Preludium” med “Blue in Green”. Vi har også stor glede av den slepne, tydelige talemåten, når han for eksempel går med på å spille én til før alle må gå hjem. Hvem snakker sånn lenger? Det nærmeste vi kommer på er Knut Reiersrud, i grunnen. Men forslag mottas gjerne på mail og i sosiale medier. Og nå går vi videre.

Vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er hangarskipet NTT hver uke tar av fra og noen ganger lander på. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

Prog ved kaminen med Bjørn Klakegg


Needlepoint. (pressefoto)

Folk liker Needlepoint, så enkelt er det. Nå kan du si at folk liker mye rart, men folk liker også noen ting litt ekstra, og Needlepoint er såvidt vi kan skjønne blant dem. Gjennom en perlerad av utgivelser det siste tiåret, som er blitt stadig sikrere i uttrykket sitt, har bandet sneket seg stadig nærmere den norske progens flanellkledte hjerterot. Når de nå er ute med sitt femte album, Walking up that Valley, føles det som en liten høytidsstund og et lunt avbrekk i en litt guffen vinter. Noe av det handler selvsagt om evnene til bandets medlemmer,  – Olaf Olsen på trommer og høythengende cumbaler, David Wallumrød på keyboards (hver og en navngitt i det fantastiske plateomslaget, tegnet og håndskrevet av Rune Klakegg), Nikolai Hængsle på bass og Bjørn Klakegg på sang, gitar, fele, fløyte og cello. I tillegg dukker Erik Nylander opp på perkusjon. Alle må nesten finne seg i å bli kalt tungvektere i det norske prog/jazzrock/omegn-landskapet i dag. Men det elskelige med Needlepoint er jo på mange måter lettheten i det hele – måten chops og referanserikdom bakes inn i en særegen musikalsk ro. Som om den er laget et sted der tiden har et litt annet tempo. Hvor kommer den stemningen egentlig fra? Når vi ringer Bjørn Klakegg, gitarelegant og betydningsfull musikklærer gjennom mange tiår, sitter han i Sverige der de også har spilt inn albumet – og der han trives aller best.

– Det er kanskje et litt romantisk syn på det kompositoriske – men å rusle ned fra senga i det store huset, sette seg ned, ikke si noe, ta en kaffe, sette seg ned med gitaren, slå en akkord og se hva som skjer… det kunne ha skjedd i dag. Stort sett går det på ræva, men noen ganger blir det en sang av det.

Hva slags sted er det du har i Sverige?
– Det er jeg og kjæresten min, Indra som har hatt det i 18 år eller noe sånt. Veldig lenge. Indra hadde egentlig sett for seg en liten röd stuga, så vi kjørte rundt i Värmland og lette etter det. Vi fant ingenting som passa til den beskrivelsen, men det var stort gult hus som vi så på. Først slo vi det fra oss, dette var på høsten. Men tre måneder seinere så vi at det fremdeles var til salgs, og da snakket med selgerne og besøkte huset på nytt, i 20 minus. Roger, min svoger – vi kaller ham for prog-Roger, han liker Yes – er snekker. Han snuste på det og sa det var det råeste huset han hadde sett, du kunne bygge tre hus av materialet som var brukt, sa han. Så vi kjøpte det, og brukte det til kultur. Jeg måtte lære alt mulig, skifte tak… det var masse jobb og masse kos. Vi fikk pussa opp stallen og der spilte vi inn den første Needlepoint-plata. Senere fikk vi isolert og laget et gulv i den andre delen, og så har vi 70 kvadratmeter i låven som Indra bruker til dansing. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten stedet. Hjemme i Oslo ser jeg rett ut på skolebarna på Møllergata, det er noe fint med det også, men jeg får ikke så mye sol som jeg gjør her.

Krever det ro å skrive en god låt?
– For meg gjør det det. Når man snakker om komponister ser man kanskje for seg Beethoven sitte med masse ark. Og jeg hater å skrive noter, selv om jeg ikke alltid slipper unna det. Slik jeg gjør det har uansett hundre prosent vært innom telefonen i en eller annen form. Og komponeringen skjer i inspirerte, spontane øyeblikk. Som sagt – å komme ned om morran og lage seg en kaffe. Så kan det være sånn at man kjenner på en feeling, at du aner at et eller annet kan komme ut. Hvis du har den feelingen på ordentlig, som handler om ro, kan det faktisk gå veldig bra. Det er ikke en garanti. På vinteren spiller jeg ofte inn foran kakkelovnen. Så hører jeg kanskje på taleopptak fra denne tiden på sommeren, for opptakene ligger gjerne på telefonen og modner eller råtner en god stund. Da kan jeg sitte i sola og høre pipipene kvitre rundt meg, samtidig som jeg hører peisen knitre på opptaket. Når jeg hører opptakene som er gjort om sommeren foran kakkelovnen om vinteren, hører jeg fuglelyd. Jeg skriver om morgenen, jeg elsker å stå opp. Jeg trenger ro og en god stemning rundt meg for å lage musikk.

Apropos ro – det føles som at det preger synginga på dette albumet også. En veldig avslappet, åpen vibb over det. Gir det mening å si at vokalen er blitt tryggere?
– Ja, det gjør det absolutt. Jeg har lovet folk rundt meg å ikke alltid fortelle om hvor redd jeg var for det, for det blir liksom alltid overskriften. Og sannheten nå er at jeg elsker å synge, det er egentlig mer befriende enn å spille gitar. Fra å være ekstremt redd for det, er jeg blitt glad i det. Første gang jeg sang på en scene var på Bergen på Nattjazz, og det er den skumleste opplevelsen jeg har hatt. Men selv om jeg begynte å synge i en sånn alder hvor mange av stjernene etter sigende blir dårligere og dårligere har jeg hatt et utgangspunkt hvor kurven går oppover. Det som har skjedd er at ikke bare jeg, men også Nikolai merker at sangen kan stå tydeligere frem. Den grønne plata (Outside the Screen) var egentlig en instrumentalplate, men så snakket jeg med Nikolai  – hvorfor lager jeg bare instrumentalmusikk? Jeg hører jo egentlig på Alison Krauss, Joni Mitchell… så vi bestemte oss for å prøve. Da fant vi plass til litt synging i den prosessen. Det var en forsiktig start, men da hadde jeg satt i gang og siden er det for eksempel blitt en del av livet mitt å skrive tekster. Det har gjort livet mer spennende, i gamle dager tok jeg masse foto, men nå kan jeg observere ting den veien også, og samle noen inntrykk på en plate.


Needlepoint illustrert av bruttern, Rune Klakegg. 

Hvordan funker det når du skriver, er det melodi først og så tekst, har du ideer liggende som du leter etter en låt til, eller er det litt forskjellig?
– Jeg er nok stort sett sånn at musikken kommer først, men kjæresten stilte en gang det samme spørsmålet da jeg satt her på kvelden, og da tok jeg fram en engelsk bok jeg hadde liggende og prøvde å lage en låt. Capo på femte bånd, også satt jeg meg ned og begynte å synge fra side 48 fra den boka. Det ble en låt som er på en plate med det andre bandet mitt, Local Store. Da brukte jeg fragmenter fra den teksten, og så ble det til slutt en sang om palestinere. Jeg har litt lyst til å bruke den oppskriften mer, for når man har skrevet tekst først, fører det meg i andre retninger.

Når føler du at en tekst stemmer?
– Det er nesten sånn at jeg ikke har lang nok erfaring til å si noe om det. På denne plata har jeg en låt som handler om Trump, også har jeg noen låter som er mer hemmelige. Jeg er ikke der at jeg er en protestsanger. Men jeg fikk en idé. Det er jo ikke mange som ikke er blitt preget av ham de siste årene, og jeg fikk assosiasjonen til et sjakkspill, en hvit bonde som hopper rundt på det brettet og lager kaos. Det var en idé som føltes innafor, sånn kan jeg skrive en politisk sang. Så er det “So far away” som handler om å sitte og se bilder fra flyktningeleire, og den avstanden det gjør og skaper, når man skifter kanal puster man lettet ut også er man ikke der lenger. Jeg har ikke noe ansvar, men det er teit å ikke ta tak i ting også, på en forsiktig måte. Ellers handler det om ulike bilder jeg får.

Det språklige sjakk-bildet har jo noe erke-prog over seg. Har du vært glad i det tekstlige i denne musikken?
– Da jeg var 16-17 elsket jeg ELP – jeg husker jeg sang med, I tried to mend the law… et eller annet fra Trilogy som jeg ikke aner hva betyr, ikke er det riktig tekst heller. Og jeg hadde sikkert fått skambank av Joni Mitchell, for jeg har elsket henne over alt på jorden, men har ikke lest tekstene hennes før jeg begynte å skrive selv. Mitt kjennskap til prog er gjennom ELP, mens prog-Roger hørte på Yes og sånn, så jeg fikk med meg det gjennom ham. Da Aimless Mary kom, begynte prog-publikumet å legge mer merke til det anmeldere å dra paralleller til det universet, de dro for eksempel inn begrepet Cantebury-prog, som jeg aldri hadde hørt om. Jeg er egentlig helt idiot, hver gang noen spør meg om disse progreferansene henger jeg i løse lufta. Men Nikolai har full oversikt. David vet nok en del også (på mail senere utdyper Bjørn: “David veit visst ittno om prog”), selv om jeg kanskje tror han har litt andre røtter i gospel og sånn. Men Nikolai har den største platesamlingen jeg vet om og fullt koll over andre band. Jeg har tenkt helt enkelt, jeg kommer fra instrumentaltradisjon, også begynner jeg å synge, og så beholder vi det instrumentelle. Kanskje vi har en vakker liten sang, så kommer det et instrumentalparti, og så kommer det noe annet seinere.

Det høres ut som prog, det!
– Ja, nå prater jeg som en foss igjen, men det å skulle prøve å få til et uttrykk som skal passe inn i en idé om prog er et skummelt utgangspunkt hvor man kan ende opp med å prøve å herme etter den eller den sounden. For meg må jeg bare se hva som skjer. Det er jo ikke prog når jeg hører på taleopptakene, liksom. Men når vi begynner å arrangere det er Niko tilstede, og han kan få assosiasjoner og spiller noen plater. Der skjer det en transformasjon som jeg ikke skal ta skylda for alene. Også er det selvfølgelig David med de fantastiske instrumentene sine, og Olaf… hadde det ikke vært for dem, ville det ikke gått.

Jacob Holm-Lupo snakket for noen uker siden om at han hadde en litt bitter periode når musikklivet var mer preget av sjanger-tabuer som holdt prog og lignende ting utenfor. Men at det tross alt har endret seg, og at han for eksempel opplever at Needlepoint “er et uttrykk for at modne musikere har kunnet trekke et lettelsens sukk og dra fram leadsynthen igjen.” Kjenner du deg igjen i det? Har “jazzpolitiet” vært en faktor?
– Det er vanskelig å svare på… jeg vet ikke hvordan det vil oppleves om man hører på mine plater fra jazztiden nå. Mitt største problem var at jeg var stor Pat Metheny-fan, og jeg hadde en periode med mye chorus og sånn. På et tidspunkt tok jeg et oppgjør med det, så var jeg innom en vibratoteknikk med albue på vibbarmen. Så hørte jeg Bill Frisell som gjorde noe tilsvarende og fikk en slags musikalsk sorgreaksjon. Jeg måtte bare ta et farvel til den teknikken… jeg har vært bevisst på å ikke tråkke andres uttrykk for nærme, selv om jeg har fått høre både “Norges Pat” og “Norges Bill” på ulike tidspunkt. Jeg vil ikke prøve å gjenskape et uttrykk. Nå er det uansett lenge siden jeg har følt på et press. Men jeg husker det fra gamle dager, hvor noen musikere fikk gjennomgå, country var kanskje det simpleste. Jeg elsket Dolly Parton og kjente nok på det. Jeg elsket også Radka Toneff og ble kjent med henne, fikk strikka lue til henne på et tidspunkt. Og jeg husker jeg overvar en samtale på jazzlinja hvor en sunnmøring – ikke Nils Petter, altså – sa det er ikkje jazz om henne.

Det er kanskje blitt en større trygghet rundt disse innflytelsene, det er ikke så nøye. Og den første progen ble jo laget av folk som hørte på alt mulig annet.
– Ja, hva lytta progerne til? Kanskje Stravinskij, kanskje de hadde foreldre som spilte i symfoniorkestre. Jeg tenker på den prosessen når jeg skal skape noe, jeg har hatt masse elever på videregående, Foss. Og da sier jeg at forbilder, det kan man ha, man kan gå dypt i den – Miles Davis gjør sånn og sånn, ikke sant. Men hvis man bare høre på det blir man en kopist. Om man derimot tar med historien, spør hva som gjorde at Miles ble som han ble, eller hvorfor ble Pat som han ble? Han kunne jo alle soloene til Wes Montgomery. Gå videre tilbake til oppskriften deres, forsøk å finne ut hvordan de tenkte. Sånn må det også være med progmusikk. Jeg ble tatt av jazzen og tenkte ikke noe særlig på prog før jeg traff Nikolai og starta Needlepoint. Det føles som at det bandet har en litt annen tid. Og jeg var kjempeoverraska da jeg skjønte at jeg hadde laga progmusikk! Men jeg vet jo egentlig at jeg har en melodisk ballast derfra. Jeg elsker fremdeles å høre alle greiene ELP, hvordan et stort lydbilde smuldrer bort og ender med en vakker melodi som Greg Lake synger. Den musikalske ballasten er lagret i mitt melodiske indre.

Hvordan møttes du og Nikolai?
– Det var gjennom Thomas Strønen. Jeg satt på trappa foran Stubbesletta 31, hjemme i Skien. Jeg tenkte det var lite som skjer i livet mitt. Også hadde jeg hatt en trivelig jam med Thomas, så jeg ringte ham og spurte om vi skulle gjøre noe sammen. Han foreslo Nikolai, Eilertsen som han het da, nå heter han Hængsle. Så endte vi opp på en tur til Gambia med Jon Balke. Etter det ble vi venner og lagde den første plata vår, på den andre plata fikk han med seg David, og så forlot Thomas bandet og Olaf kom inn. Nikolai har vært en sparringspartner i komposisjons- og arrangeringsprosessen hele tiden. Så skjer det masse i studio i tillegg. Når jeg har skrevet en akkordrekke er David ute med de breie fingerlabbene sine og lager noen akkorder som gjør ting enda flottere. Olaf blir tatt opp i det svære låverommet og koser seg veldig. Det er en fantastisk gjeng å få lov til å være sammen med. Fy søren så heldig jeg er å få jobbe med det. Det har forandret min tilværelse fra å lage humpete, rare countryjazzplater til å begynne å synge.

Om man snakker om en prog/jazzrock-revival i Norge er få musikere mer sentrale enn Nikolai. Hva er det som gjør ham til en spesiell bassist?
– Bare se ham på scenen… han kan spille de råeste rytmiske mønstrene som fyker over hele halsen i ti minutter, man blir bare helt sjokka av det. Og jeg blir nesten sur av å høre ham spille gitar, haha! Når vi skal ha sånn snertent gitarkomp har jeg ikke nubbsjans. Jeg spelte i et band som het Out to lunch, og da spurte broren min om jeg kunne spille mer som Knut Værnes. Jeg har aldri vært en sånn tøff kompegitarist, men Nikolai kan det. Han er i det hele tatt gjennommusikalsk, og har hørt så mye. I tillegg til progen har han også røttene tilbake til Tamla/Motown. Så det er veldig mange musikalske utgangspunkt som samles i ham. En unik bassist. Men jeg skal ikke bare skryte av ham. Davids musikalitet er helt… han har vel også noe fra gospeltradisjonen i seg og spiller så vakkert. Jeg sier til ham, du må bare lage låter, sette på opptaksmaskina, sitte en søndag og spille inn, og så har du nok låter til en plate etter noen timer. Og jeg blir trollbundet av Olaf. Jeg må passe på å ikke bare prate om meg selv.

Vi er stadig innom musikk og musikere fra Skiensområdet i NTT. Går det an å si noe om hva som kjennetegner det jordsmonnet?
– Navnet som dukker opp hos meg er Guttorm Guttormsen som kom fra Gardemusikken til Skien og støtte på mor og far på kunstutstilling hvor de kom i prat. De spurte om han kunne komme og være klarinettlærer for søsteren min, også var han saksofonlærer for Rune, mens jeg var fløyteelev. Det var starten på et kjempeflott vennskap. Så jeg ble med i masse forskjellige band, spilte i storband og så videre. Jeg spilte ikke med broren min, og heller ikke med Bjørn Kjellemyr, men jeg traff dem jo. Og så spilte jeg i Skien Pedaltrio, med en svær kar som het Ole Johnny, han kunne stå på den ene siden av et orgel og bære det opp trappen til La Boheme mens det måtte tre mann til på andre siden. En gang hadde vi lydsjekk, og han sa, nei,  dette går ikke. Så gikk han hjem og hentet nye tøfler – for det var for mye friksjon. Men Guttorm Guttormsen er den sentrale figuren for broren min og for Bjørn Kjellemyr, og han hadde ansvaret for mye av jazzen som oppsto i området.

Broren din har tegnet cover og står også bak den nydelige håndskriften der. Det får utvilsomt plata til å føles som en mystisk gammel svensk progutgivelse man finner i en platekasse. Hvordan kom det seg til?
– Pappa, Arnfinn, lagde masse sangbøker. Han reviderte Mads Bergs Sangbok, han gjorde Blokkfløyteboka, som var rimelig forhatt, og så kom Skolens Visesangbok hvor Rune lagde fantastiske tegninger – utrolig kule ting. Også laget han noe som het Amerikansk Dagbok som far fikk sendt inn til Aschehoug og som ble trykket med masse kule tegninger, litt kjærlighetshistorier. Den fikk han kjempefine tilbakemeldinger på. Han har masse kule tegninger fra den tiden, men så stoppet ham inn. Jeg fikk ham i gang igjen. På AFS-opphold i USA hadde han laget en tegning av en gris i et badekar med ei dame foran som roper: “George! There’s a pig in the bathtub!!”. Det var et bilde jeg elsket i årevis før jeg plutselig tenkte på det som forside til Aimless Mary! Slik ble det..også laget han et bandbilde av oss til baksida foran en svær amerikansk buss som en journalist-kollega av deg mente var en folkevognbuss. Jeg er litt stolt over at jeg fikk ham til å ta opp tusjpennene igjen. Skriften hans er fantastisk, jeg har en kjedelig søndagsskoleskrift, men han er fantastisk. Jeg tror ikke jeg vet om noen  som skriver finere enn ham. Nå skryter jeg av bruttern også.

Haha, sitter det langt inne?
– Neida, ikke egentlig.

Du er fremdeles lærer – og vi har sikkert intervjuet flere av elevene dine i denne bloggen. Er det et kick å følge elevene dine videre?
– Absolutt, det er veldig hyggelig. Det andre bandet mitt, Local Store startet med at jeg hadde blitt kompis med Mattias Krohn Nielsen som var en veldig flink elev jeg hadde. Han måtte spille Jarrett og sånn på skolen, men hans tilhørighet var aldri egentlig jazz. Så har du folk som Martin Almagro Tonne i Pom Poko… det er mange elever som jeg treffer på gata og snakker med. Mange folk med gitar på ryggen i Oslo som jeg har vært lærer for, og det er en fin opplevelse, egentlig. Jeg føler aldri, fadern han tar mange jobber, det er mer sånn at jeg blir stolt og kry. Så er det mange av elevene som ikke egentlig har hatt noen intensjon om å bli musikere. Det å ha kontakt med den aldersgruppen er vakkert uansett. Noen ganger har jeg ikke lyst til å gå på skolen, jeg vil bare jobbe med andre ting. Men så tenker man på elever, enten de heter Jennifer eller June eller Lukas… jeg har lovet elever at jeg i hvert fall skal være lærer til de er ute av tredjeklassetrinnet. Det er litt sånn, jeg har andre prosjekter også, to band, skriving, gitarbok, jeg har ønske om å lage en plate med standardlåter. Men jeg er glad for elevkontakten – de er så åpne på det trinnet. Når de kommer ut etter Sund eller Jazzlinje er de blitt litt kulere.

Har du et fugleperspektiv på ung gitarkultur, trender som kommer og går?
– Ja, det er veldig mange nå som ser ting på nettet. Det er annerledes, man kan liksom gå rett inn i fingrene til Hendrix og se hva man gjorde der. Det er mange rare musikere der, og gitarister er noe av det skumleste – man kan bli macho av det, det er fokus på å spille fort, det er som 500 meter på skøyter. Det jeg må gjøre er å snakke med dem om uttrykk, kanskje skrelle vekk noen vaner, gjøre dem obs på ting som vibratobruken, hva er årsaken til at de gjør sånn eller sånn? Det er spennende å kle av det jeg kaller uvaner. De kan godt komme tilbake igjen, men det er bra å bli oppmerksom på at det skjer automatisk. I mine ører er vibrato for eksempel enerverende, og da kan jeg si hør på Alison Krauss, hun kan synge en lys tone, helt sylrett, og så kommer vibratoen helt på slutten. Det handler om å bruke virkemidlene musikalsk. Det er ikke alle som får til å spille fort, men da kan jeg trøste dem – det nytter ikke å være kul i feil toneart. Det er nesten lettere å få noen av dem til å spille en fin solo.

Hva er ditt forhold til utstyrsbiten av gitarkulturen?
– Tilbake til Needlepoint. Eller, før det. Jeg var kanskje den første som hadde min egen Lexicon-klangeffekt – PCM 60. Jeg var også veldig opptatt av TC Electronics, som lagde fantastiske romklanger og ekkomaskiner. Flotte digitale produkter. Men spurte Nikolai, har du ikke noen gamle fuzzbokser? Da fant jeg en fuzzboks. Jeg trodde den het Shin-Ol, men da sa Niko at det er en Shin-Ei, og at det er en klassisk fuzz. Sakte men sikkert ble det flere sånne bokser for meg også, selv om det har krympet litt også underveis. Nikolai fortalte om en gammel Uni-Vibe som var til salgs på nettet og foreslo at jeg skulle kjøpe den. Det var forsøk på å lage en slags leslieboks, og den har jeg brukt veldig mye med Needlepoint. Jeg har tre-fire fuzzpedaler, det er viktig at de låter litt forskjellig. Jeg har også en wah som jeg ikke er så flink til å bruke. Det er veldig mange rundt omkring som lager kule bokser, men det skal mye til for å lage noe som er helt unikt. Jeg lurer på om det er noen bokser der ute som har noe uttrykk som jeg aldri har hørt før. Jeg er litt sånn at jeg gjerne vil ha noe som har stygg og plagsom lyd og prøve å spille vakkert. Som å ha en stygg stemme og prøve å synge fint.

Men har du fremdeles en kjærlighet til det storslått digitale?
– Ja. Jeg hører på gamle opptak, der er det masse klang, jeg liker det litt innerst inne. Men jeg har også lært meg å bli veldig glad i fjærklang. Jeg klarer meg flott med delay og en fin fjærklang. Før hadde jeg stereo, to forsterkere på scenen og jeg sto inne i et stereobilde og mesket meg med lang klang som virvlet fra øre til øre, som en fontene med lyd… jeg tror ikke jeg vil dit igjen. Men jeg må innrømme at jeg ikke har solgt de kuleste gamle TC-pedalene. Også har jeg lyst til å kjøpe tilbake en Mesa Boogie 2x20watts. Det kan være et museum over min digitale epoke!

Hvis man ser for seg at Needlepoint er et uoppdaget band fra syttitallet må dere jo etter hvert komme med den litt stilforvirra og digitalt entusiastiske åttitallsplata hvor du har masse Lexicon-klang og Nikolai spiller fretless…
– Hysj hysj – han har faktisk fått seg fretless… det var faktisk en kjempegod idé, og Nikolai har også sagt at jeg ikke må selge de tingene. Da  skal jeg i hvert fall få tak i de Mesaene! Jeg har jo de boksene, og jeg har TC Electronics G System… det skal vi prøve å få til!

 

NTT Soul: Viktig melding, lytt til radio

Det er mye klaging på kulturtilbudet i radio, også her i bloggspaltene, slik er det bare. Men det finnes heldigvis alternativer, og internettet vi har så ambivalente følelser for, bidrar i hvert fall med mange viktige muligheter for kringkasting. Vår faste soulkorrespondent forteller her om det rike tilbudet av britisk soulradio der ute. Vi istemmer, Richard Searlings program Rare and Well Done er et eksempel på noe som er essensielt for livskvaliteten, spesielt under Situasjonen. Vi gir ordet til Ketil Sellæg Ramberg:

Når klubber er stengt, og musikk må høres gjennom andre flater, er det fint å støtte seg til (web)radio. Heldigvis har soulscenen en rekke aktører med et sterkt formidlingsbehov. Noen av dem er fortsatt besatt av å finne den neste låta, mens andre har benyttet denne stille tiden til å dokumentere soulhistorien – både fra klubben og fra artistene.

For ny musikk er det verdt å følge med på Colin Curtis, en sentral skikkelse på scenen som har vært DJ i over 50 år, og som har vært en foregangsfigur i flere viktige stilskifter innen svart musikk i UK: northern soul, modern soul, jazzfunk og house. Curtis har en rekke løpende programmer, og fyller min Podomatic-feed med opp mot ti (!) timer ny musikk i uken. House of Soul dekker ny soulful house, house og gospel, Jazz Dance Fusion, som også sendes via Gilles Peterson worldwide.fm, dekker jazz dance og The Soul Connection Show hvor Curtis spiller ny independent soul. Man kan bli litt svett av alt dette, men når man kommer inn i lyttingen er det vel verdt tiden. Colins souløre er unikt, og det er vel få, om noen som har hørt så mye musikk som ham. Jeg pratet nylig med ham for en senere feature, og han fortalte at han nok hadde vært gjennom 100.000 soulplater i sin karriere som DJ og fan.

Hver tredje uke, så litt enklere å følge med på, må Ralph Tees Luxury Soul-show nevnes. Tee driver det viktige plateselskapet Expansion og arrangerer noen av de største årlige arrangementene i soulkalenderen.

Luxury Soul sendes direkte på Solar FM, så her er det mulighet for interaktivitet på Ralphs FB-side. Ønsker man et litt mer majorlabel-preget program, er det verdt å lytte til Ronnie Herels Big RnB-show på kanalen Mi-Soul. Jeg må også gi et lite nikk til en av scenens mest undervurderte, Manchester DJen Mike Stephens. Hans Starpoint Radio-program, On The Real Side, blander nytt og gammelt på en fremragende måte.

En annen kjenning i disse spaltene er Richard Searling – en høvding i miljøet. Da BBC tok ham av plakaten, satte han i gang en massiv webradio-produksjon. Searling har satt seg fore å dokumentere soulhistorien fra hans perspektiv som DJ, historiker og radiomann, og resultatet er særdeles vellykket.

Searling har systematisk gjennomgått soulscenenes legendariske klubber, og spilt de respektive klubbenes definerende låter med tilhørende historier fra klubbenes DJer og klubbenes gjester. Dette er et fortjenestefullt og meget viktig arbeid, det er mye historierevisjonisme der ute. Det er f.eks. ikke slik at den legendariske northern soul-klubben Wigan Casino kun spilte stompers og sixties. Mot slutten ble det også spilt helt ny musikk. Peabo Brysons «Why Don’t You Make Up Your Mind», Rideouts «Someone Special», Daybreaks «I Need Love», Keni Burkes «Let Somebody Love You», Garry Glenns «Gonna Give You My Love» og Revelations «Feel it» ble alle spilt på Wigan Casino. Også mer mellow og midtempo ble spredt til scenen, eksempler kan være Kenny Wells«Isn’t It Just A Shame», The Cashmere’s «The Show Stoppers» og Little Ann’s «What Should I Do». Vesentlig mer bredspektret enn sitt rykte, altså.

Searling har også et meget interessant program om Clifton Halls i Rotherham, som på mange måter plukket opp hansken fra Wigan – i alle fall for Searling. Også her ble det spilt ny musikk, og programmet illustrerer godt at NS-scenen var fremoverrettet og ikke bare tilbakeskuende. Dette er viktig lærdom, når historien om soul i UK skal fortelles. Det er rett og slett ikke riktig at dette bare handlet om rare soul og at det kun ble spilt eldre musikk.

 

I tillegg til de nevnte går Searling systematisk gjennom klubber som Manchesters Twisted Wheel, The Pendulum og Ritz, Stokes Golden Torch, Boltons Va-Va, Leeds’ Leeds Central, Cleethorpes Pier i Cleethorpe og den kanskje viktigste av dem alle Mecca i Blackpool.

Searling har også børstet støv av en rekke gamle intervjuer som enkeltprogrammer pent sydd sammen med musikk fra artistene. Serien tar for seg Aretha Franklin, The Natural Four, Jerry Butler, Ashford & Simpson, Norman Connors, Terry Callier, Anita Baker, Sam Dees, Impressions, Minnie Riperton, Leroy Hutson, Curtis Mayfield, The Dells og Bobby Womack.

 

Av disse må jeg særlig trekke frem et rørende intervju med Anita Baker, antagelig fra rundt 1986, der hun forteller om sitt strev med å få solokarrieren av sted, og at hun faktisk hadde lagt opp som sanger etter at hun sluttet i bandet Chapter 8. Baker jobbet småjobber i halvannet år, før hun fikk platekontrakt med Beverly Glen Music, og fikk gitt ut albumet The Songstress (produsert av Patrick Moten). Jeg blir rent svimmel når jeg tenker på hva vi hadde gått glipp av hvis Baker hadde fortsatt å rydde restaurantbord. En annen favoritt er Sam Dees-spesialen. For en kjempe han er!

Alt finner man på Searlings Mixcloud-side, med handlet spurs1961. Hva er det egentlig med soulfolket fra nord og Tottenham Hotspur?

Tekst: Ketil Sellæg Ramberg

 

Langkokt ris

Now’s the time, heter det, men vi lider vel alle av en viss form for døgn- og dagvillhet for tiden? Alt glir over hverandre, dagene snegler seg avsted men tiden forsvinner likevel på et blunk. Vi lever i en dronete virkelighet. Det har derfor vært en svir å oppdage det eiendommelige prosjektet Tuluum Shimmering, laget av en kar fra nord-England såvidt vi har forstått, som lager laaaaange meditasjoner over temaer, låter og vibber som strekkes i det nærmest uendelige, der man havner i sonen og sakte ser en katedral bygges mellom ørene våre. Litt som det vi føler med The Necks, kanskje? Dette prosjektet har avstedkommet mye glitterstøv det siste året, tunes og vibber fra Grateful Dead, og en magisk cover av America’s «Horse With No Name»  for eksempel. Meget relevant for NTT er denne ferske videretenkningen over Don Cherrys uforglemmelige «Brown Rice» — passer bra å høre på mens man leser Geoff Dyers essay som tar utgangspunkt i det originale omslagsfotoet og går alle mulige veier, kanskje? Det holder også lenge å bare lukke øynene og nyte.

 

Østers og champagne

Det var lenge siden vi hadde hørt fra sanger, komponist og entreprenør Bethany Forseth-Reichberg nå, men så oppdaget vi til vår glede at et av bandprosjektene hennes, Mall Girl, også kjent som Mårl Gørl, hadde signet med Jansen Plateproduksjon for et par dager siden, og Bethany er også aktuell med annen musikk nå. Da tar man kontakt.

Gratulerer med god gammeldags platekontrakt-signering for Jansen med Mall Girl! Var det champagne, østers og store fremtidsvyer, eller hvordan er det i indiebransjen for tiden?
— Takk! Det er ordentlig stas at vi skal få jobbe videre med godgutta i Jansen. Østers og champagne ble det ikke så mye av denne gangen, men god stemning var det! Jeg har jo lenge sett opp til Jansen og mange av artistene som er signet der, så det er ganske kult å bli en del av rosteren. Indiebransjen er jo fin, den, men jeg føler jeg at den hadde gjort seg godt med noen store gester og litt luksusfellen-stemming. Jeg ser jo ikke til så mye av bransjen om dagen så hvem vet hvordan den ser ut når vi møtes på den andre siden?


Erik Jansen fra labelet, Veslemøy Narvesen, Eskild Myrvoll, Bethany Forseth Reichberg, Enis Kasikci fra 9AM.

Hva skjer med Mall Girl egentlig, blir det radikalt ny musikalsk retning, skal dere i studio snart?
— Jeg kan ikke si så mye om hva som skjer, men jeg kan si at det skjer litt bak kulissene! Med en skoleflink trommis i Trondheim og flere lockdowns i løpet av året, har vi tross alt klart å være produktive. Vi har røsket opp i gamle vaner og blitt et band preget av vår tid. Før jammet vi frem låter, nå arrangerer vi «digitale skrive-workshops». Men tross for at det høres litt teit ut, tror jeg faktisk at vi knekket en kode! Og om vi har tatt en ny radikal vending? Vent og se!

Det er mye murring i musikerkretser for tiden. Tenker du at Spotify er det primære formatet for dere, eller arbeides det også med alternativer?
— Personlig synes jeg det er vanskelig å se for meg å ikke gi ut musikk på Spotify og andre digitale streamingtjenester. Det er jo en stor forventning om at all musikk skal være lett tilgjengelig på alle slags plattformer. Og hvis man gjør som Taylor Swift gjorde for noen år siden, eller som flere fri-jazzerne og ambientfolka og punkerne gjør, og bare gir ut fysisk og nedlastning, når man egentlig ikke har en så stor fanbase, hvor mange kan man nå ut til? Ironisk nok hadde vi sikkert tjent mer hvis vi bare ga det ut fysisk enn om vi hadde bare hadde lagt det ut på Spotify… Så svaret er vel ja, Spotify er nok det primære formatet for oss, som det er for nesten alle andre musikere. Hvem vet, plutselig er algoritmene på vår side og sniker låtene våre inn på diverse spillelister, og før vi vet det er vi store! På Spotify.

Dere kommer til å bli yuge! Du er aktiv på annet vis også. Hvordan går det med dine egne initiativ, er det andre utgivelser på vei?
— Gøy å kunne annonsere planene mine på NTT! Jeg har børstet støvet av mitt eget plateselskap Fig Tree Music og jeg har signet en rekke band. Først ut er debutalbumet til Hanna Venia (bandet til Hanna Nydal). Ellers har jeg blitt godt integrert i tigerstate, et kreativt kollektiv bestående av musikere (fra Selmer, Fieh, Mall Girl, MARBLES aka ordentlig, god indie-innavl) fotografer, produsenter og klesdesignere. Jeg er labelsjef og skal gi ut musikken på sublabelet «tigerstate» og ny singel er på vei! Ellers har jeg og Martin Sandvik Gjerde skrevet ferdig et verk til duoen Tiur der vi har tonesatt noen av Bjørneboes tidlige dikt og etter planen skal vi spille det inn og gi ut som et album. Og i mellom slagene prøver jeg å skrive litt egen musikk til et soloprosjekt. I andre ord, fremover blir det bare østers og champagne!

Hanna Venia. Foto: Estera Johnsrud

Du er også med på deep house/klubbmusikk/whatever-produsent Bård Bergs supre Oslo Beats vol 2 – fortell litt om mooden i den musikken og det prosjektet.
— Ja, stas! Det var sykt gøy å høre albumet i sin helhet. Bård Berg er en flink fyr og har jo samlet en så bra gjeng! Så mooden er vel først og fremst god stemning, og så litt «jeg vil høre dette live og dra på konsert snart!». Jeg lagde faktisk tekst og melodi til den sangen jeg synger på, «Moonlight», mens jeg og typen bodde på en gård i Sverige i 2019. Jeg savnet å dra ut å danse, så det var gøy å ta med litt Oslo-beats inn i det svenske gårdsuniverset.

Har du et tips til hva vi kan gjøre for å holde humøret oppe under konsertstengningen?
— Jeg utfyller min Grünerløkka-skjebne og har blitt god på å fermentere. Jeg fikk en veldig bra surdeigsstarter av multitalentet Marcus Forsgren og jeg fordyper meg nå i matlaging som helst tar så lang tid som mulig. Det blir som regel ganske godt! Ellers har jeg kjøpt karaokemikrofon og diskolys. Så selv om det ikke fyller det store konsert-tomrommet, så trøster det litt å synge karaokeversjoner av Elton John-låter med diskolysene på og et glass kambocha med grønn te og rooibossmak i hånden.

Takk, vi ses på den andre siden, Bethany! Mulig at NTT må ta en oppfølgingssamtale med Forsgren etterhvert angående den surdeigsstarteren.

 

Livestream med Tyshawn!

Det blir livestreaming fra diverse konserter fra Victoria fremover, i kveld er det Steinar Raknes og det er mye flott de nærmeste dagene (og ukene) – sjekk programmet på Nasjonal Jazzkringkasting. Men de har internett borte i Sambandsstatene også, og Village Vanguard har gjort mye bra. Fredag og lørdag kan man løse billett til en mildt sagt topptung og baktung og fremoverlent trio, med den fabelaktige komponisten og trommeslageren Tyshawn Sorey (en av vår musikks mest ambisiøse karer), gitargud Bill Frisell og the cat in the hat, straks plateaktuelle Joe Lovano på sax. Det er hipt.

 

Alene i sporet: Mats Eilertsen på bass og ski


Foto: Torstein Ellingsen

I dag er Mats Eilertsen ute med Solitude Central, et opptak fra Sentralen i fjor under serien med publikumsløse jazzkonserter dratt i gang av Christer Falck og strømmet både nært og fjernt. Det er gitt ut for egen maskin, og må kjøpes, enten i fysisk format eller som lydfiler på Bandcamp. Hva gjør Mats ellers for tiden? Det satt han seg ned og skrev litt om her om dagen, i et innlegg som først ble delt på Facebook og som siden er blitt del 1 i Ballades serie Koronakrønikene. En tekst som er vel verdt å lese, enten om du er musiker som lurer på hvordan kollegene dine har det eller du er lytter. Som det går fram av teksten er det en forholdsvis stillestående tilværelse – men da vi ringte ham var han faktisk i studio, for å mikse musikk.

Hva mikser du?
– Jeg har spilt inn ny musikk med en kvartett, det er låter som jeg fant ut at jeg hadde laga i fjor. Jeg måtte bare gjøre noe med det, så vi spilte det inn. Nå mikser jeg litt og ser om det kan bli noe mer. Jeg er oppe på Økern, Oslo:Fuzz, har du vært der? Det er fint.

Hvem er det som er med?
– Det er Tore Brunborg på saksofon, Thomas Dahl spiller gitar og så er det Hans Hulbækmo på trommer.

Det er dere som var i Newtone i fjor?
– Ja, rett før jul fikk vi et par dager med appelsin og marsipan. Det er fint å få litt framdrift oppi alt det andre.

Du har jo gjort skribent av deg også, på et vis. Ikke bare i NTT, hvor du har skrevet om den amerikanske Jarrett-kvartetten, men også i Ballade, som har trykket et brev du har skrevet om å takle situasjonen nå. Er det betydningsfullt for deg å forsøke å dokumentere tilstanden her og nå?
– Ja, det er det. Jeg er ikke sånn som skriver og diskuterer veldig høylytt vanligvis. Grunnen til at jeg gjorde det nå er at det virket som at flere nære slet litt med motivasjonen. Jeg satt meg ned og skrev hva jeg tenkte en time eller to, og tenkte at det kanskje var lurt å dele det. Det er noe med gjenkjennelsens kraft, å finne ut at flere kjenner på samme følelse uansett tema eller gruppe, kan være ganske lurt. Det er ikke noen løsninger i teksten min, egentlig. Men svarene handlet om gjenkjennelse og om deling av erfaringer. Det er til og med kommet noen tips i den tråden da jeg la det ut, og det er fint. Det handler om hvordan man skal bruke dagene sine og sånne ting.

Skal jeg male med bred pensel, virker det som at vi er blitt mer stille i vinter. Våren og sommeren var veldig dramatiske, men også preget av veldig mye interaksjon. Det ble litt annerledes når vinteren kom.
– Ja. Musikere taklet det i vår og sommer, men det varer og rekker. Våren er nesten avskrevet, vi vet ikke noe om sommeren og da er situasjonen utrolig uoversiktlig. Det tærer på motivasjonen, i hvert fall i vårt felt. Det er et nytt sjikt av utfordringer. Og en del av det er vi ganske godt utrusta for å takle, å tenke hvordan skal jeg angripe dette, hva kan jeg kutte ut – men det var det jeg fikk litt nok av og som gjorde at jeg skrev den teksten. Den jævelen på skulderen som sier “du kan jo bare” hele tiden – for det hjelper ikke det heller, akkurat for øyeblikket.

Musikere og skribenter jobber mye med dokumentering, for å si det litt traust. Har du noen tanker om hvordan perioden i ettertid?
– Hvis jeg ser tilbake kommer nok bilder til å fortelle meg mer enn musikken. Soloplata jeg kommer ut med nå, det blir nesten ikke mer pandemiplate enn det. Den er lagd live foran ingen, sendt til skjermer og gitt ut helt for meg selv. Men om man hører på musikken er jo ikke det noe mål å minne om alt det. Jeg tenker ikke at det skal være noe pandemic-greier. Så det vil man ikke tenke på om ti år, tror jeg. Men om jeg ser bilder fra den tiden, er jeg sikker på at jeg vil bli påminnet om det på en annen måte. Det samme med innspillingen jeg har gjort nå. Jeg vil huske at jeg lagde musikken hjemme foran pianoet, for jeg har hatt mye tid til rådighet. Men musikken beskriver ikke situasjonen. For meg er det ikke et mål å beskrive noe med musikk et romantisk vis. Men det gjelder ikke alle, og det er interessant. Om man skulle se at det åpner opp og løsner hos arrangørene er de første som skal spille de som er i køen allerede. Det er det grunner til, men det som kunne vært mest spennende er kanskje å se hvordan folk har vært i den tiden. På sitt beste kan kunst og musikk beskrive sånne situasjoner.

Den køen er interessant, vi skrev om den en del i fjor. Hvordan bookinger på festivaler og spillesteder flyttes over til nye sesonger, samtidig som det er en god del ny produksjon nå – blant annet med støtte fra det offentlige. Og hva vil man egentlig høre på den andre siden? Det kan jo hende at det er en vel så stor sult på prosjekter som nettopp reagerer på situasjonen på en eller annen måte.
– Sant, jeg er veldig spent på det! Vi vet når vi kommer dit. Men jeg tenker også på det nå når jeg sitter og lager musikk som kanskje ikke vil bli presentert før om to år. Det er uvanlig langsomt. Jaja, kanskje ikke i en ECM-verden. Men ellers er det langsomt!

Mange voksne mennesker har vennskap de pleier gjennom arbeidsplassen. Hvordan funker din kontakt med kolleger nå, går det av seg selv, eller må du gjøre en innsats for det?
– Man må ta seg i skinnet. Jeg har ringt litt, men ikke på langt nær så mye som jeg tror jeg trenger og skulle ha gjort. Jeg er ikke blitt avkledt, men jeg har merket at min sosiale omgang er preget av alle jeg spiller med. Jeg er jo med i masse band og det har tikket og gått gjennom årene. Når det ikke er der er det snakk om en sosial tomhet og blottstilling. Jeg bor jo på landet også – det er ikke så mye folk her. Så jeg har måttet ta tak. I høst var det en åpning igjen, så man traff folk, men etter det har jeg merket det i min krets.

Hva bruker du dagene på?
– Veldig mye skigåing, nesten hver dag – fordi det er godt å komme seg ut, og jeg liker det. Lys, luft, god form og det er ikke minst godt å komme seg inn. Det blir en oppdeling av dagen. Det er til og med blitt sosialt, det er kommet en egen gruppe for skigående jazzmusikere på facebook!

Wow!
– Ja, det gamle jazzmusikerryktet er det ikke så mye igjen av.

Nei, det “før idretten tar dem”-munnhellet får nye betydninger nå. Over til plata – hva er ditt forhold til bass-soloplater?
– Nei… rent instrumentalt på bass har jeg hørt på flere opp igjennom. Det har vært mer sånn å få tips til basspillet. Plater av Dave Holland og Barre Phillips, for eksempel. Renaud Garcia-Fons har jeg hørt på i den sammenhengen, selv om det er mer sport enn musikk, kanskje. Nå er det musikere på andre instrumenter jeg hører mer på i soloformat, hvordan de holder en konsert, hvordan de forteller noe som er mer interessant enn å vise frem alt på instrumentet. Det instrumentale var nok mer inngangsporten min før. Jeg kommer ikke på noen navn her og nå. Jeg har både spilt akustisk og med effekter og jeg har lyst til å prøve begge formatene egentlig, for min egen del. Det er en utfordring i konsertform, og det gir to helt forskjellige ting.

Er forløpet planlagt under en sånn konsert, eller er det blanke ark?
– Det er ikke helt blanke ark, jeg har noen knagger og noen lydverdener jeg kan gå til. Og så ser jeg hvor det kan ta meg. Jeg liker å improvisere, men i soloformat er jeg ikke trygg nok til å starte helt fra scratch. Jeg liker å ha en liste med rom til å skli ut. Hvis jeg finner på noe som gjør at jeg driter i lista, er det bra, men jeg må ha noe. Jeg er for nervøs i soloformat – ellers er jeg ikke det, når jeg spiller sammen med folk. Men jeg rister de første fem minuttene, ordentlig bueskjelv.


På Sentralen. Foto: Per Ole Hagen

Audun så konserten på Sentralen som du gir ut nå, og da fortalte han at du var nokså utkjørt da du var ferdig. Hvorfor tar det mer på å stå alene på en scene?
– Jeg vet ikke akkurat hvorfor, men du har ingen andre å lene deg på. I samspill kan du som det heter i skisporten “gå billig”. Det er kanskje ikke helt sant, men du kan forsvinne litt mens andre tar plass. Det kan du ikke solo. Og det gjør noe med tidsperspektivet, du kan ikke la 20 sekunder flyte avgårde, for du tror du kjeder noen. Den tryggheten tar tid. Og uten publikum får du ikke noen feedback heller, verken applaus eller blikk fra noen som ser ut som det liker det. Så det koster enda mer. Det er kanskje noe der.

Er du glad i å øve?
– Jeg liker å spille og øve, men jeg er ikke en øver. Det er fint å ha litt kontakt og føle at det er tilstede, at finmotorikken funker. Også kan jeg øve litt ut ifra det, på spesielle problemstillinger. Men jeg liker ikke å gjøre det i timesvis. Jeg vil heller gjøre noe annet, å lage noe. Produksjonen er også en jævel på skulderen – noen ganger føles øving som å rope ut i vinden. Hvis man kunne laget musikk i stedet, er det liksom mer varig. Det er kanskje ikke egentlig sant, men det føles sånn. Å disponere tiden blir lett et press – jeg kunne øvd, jeg kunne skrevet, jeg kunne foredlet ting. Å få til litt av alt koker ned til en slags disiplin, sikkert, og da er det lettere å gå på ski.

Okei, jeg får stille et skispørsmål, da. Greit – alle norske profesjonelle skigåere er i karantene, og en VM-stafett i Lahti nærmer seg. Vi må stille med nødlandslag! Den norske stat finner ut at de som er i best form faktisk er norske jazzutøvere, siden de dessverre har hatt mye tid til å trene det siste året. Du blir utnevnt til å gå en av etappene. Hvem hadde du gått med?
– Snakker vi tid eller for gøy?

Litt begge deler! Men dette er jo Norge i ski-VM, så det er visse forventninger.
– Nå vet jeg fra vår siste skitur at Trygve Seim er en entusiast. Så kan Thomas Strønen ta siste etappen, for han er i altfor god form. Og så kan jeg ha audition… kanskje vi burde hatt seks plasser, tre menn og tre kvinner? Jeg har ikke full oversikt, det blir mest skigåing alene. Men det var et interessant spørsmål. Det kunne vært en egen gren, man merker jo at skigåing er sterkt som influenser. Om man går på ski får man masse flere likes, enn om man gir ut plate. Kanskje man kunne kombinert det å gå med å øve og booke, og på en eller annen måte måle hva man har utrettet.

Den nye plata kommer kun ut på Bandcamp, i tillegg til fysisk format. Er du spent på hvordan det går?
– Ja, jeg er litt spent. Samtidig er jeg realist, for det er ganske spesiell musikk. Det ville aldri blitt noe for de tusen hjem. Derfor føles det også lettere å ikke gjøre det på Spotify, det føltes riktig å ta avgjørelsen. Sånn har det kanskje vært ofte, men jeg har alltid lagt ut alt allikevel, for det “må jo være der”, man må liksom inn på kjøpesenteret. Men nå føltes det helt feil, jeg har lyst til å ikke være med på det. Jeg er ikke noe annerledes egentlig, vi hører jo selvsagt på Spotify hjemme også, ungene gjør det, selv om det står tusenvis av cd-er der. Men jeg vil at de som er spesielt interesserte tar det valget, og så får jeg håpe på det beste.

En del av diskusjonen om dette handler jo også om å komme med tydeligere signaler til musikklyttere om at de kan handle annerledes. Forbrukeransvar kan ikke komme i veien for diskusjonen om strømmegigantenes makt og atferd, men det finnes det også.
– Ja, jeg tror fryktelig mange forbrukere vet om det uholdbare i situasjonen. Så kan de selvsagt påpeke at noe handler om kontrakter, om å få til bedre dealer, om å gjøre noe med fordelingen. Men vi snakker om forbrukeransvar i andre sammenhenger og uten å dra sammenligninger for langt finnes det et ansvar også her. Om man vet det er urimelig, må man ta grep selv også. Så må vi artister ta ansvar og ikke være med på det alltid. Det er kanskje ikke nok av folk som tør å gjøre det. Bandcamp er ikke så innarbeidet i Norge av en eller annen grunn. Men vi er kanskje i en overgangsfase der. Det er ikke så veldig vanskelig å lytte på musikk der heller, selv om Spotify er genialt for forbrukeren. Det er det åpenbart.

Men for “smale uttrykk” handler det også om å spørre seg selv om de oppmerksomhetsøkonomiske årsakene – at man “må være der” – faktisk er sterke nok, eller om man har et publikum som kan få beskjeden på andre måter.
– Ja, man må stikke fingeren i jorda og skjønne at man snakker til de man snakker til. Den siste plata mi gir jeg ut selv og selger til de som vil ha det, så kanskje det uansett hadde vært litt utenfor streamingverden selv om det hadde ligget på Spotify. Her vi bor har vi rekoringer – i matsegmentet tror man jo også kanskje at det som er på butikken er det som finnes, men det er så mye som er utenom og ikke slipper inn i butikken. Når folk vet om det, er det betalingsvilje. Det er kanskje et sammenligningsgrunnlag.

Har du noen ideer om hvordan våren blir?
– Nei, nå har alt røket og jeg har ikke noen plan B. Den siste konserten ble avlyst, og det er ikke noen vilje til å booke noe som blir flyttet på hele tiden. Og hvis man ikke har booket noe før er det vanskelig å få plass. Så da gjelder det å gå på ski, lære meg nye matretter, finne noen bøker og skrive en snutt. Se på nyhetene.

Ouff, pass deg for det siste. Overforbruk av pressekonferanser kan føre mye guffent med seg.
– Ja, mye av kunsten er å beskytte seg for info, å finne lommer hvor det ikke trenger inn. Det mulighetsrommet er fremdeles det mest spennende med situasjonen. La infoen som trengs slippe inn, men bruke mulighetene man ikke hadde fått til ellers. Det har ikke endret seg siden i fjor vår. For min del har jeg vært for flink til å stresse meg selv, men nå tillater jeg timene å flyte ut litt. Det skjer jo ting allikevel, det bare tar lenger tid. Fantomsmerten at man ikke får realisert møter eller konserter, den krasjen i veggen er vanskelig å takle. Men nå kan det plutselig krible i magen fordi jeg har en møteavtale og en skitur på én og samme dag. Rekker jeg dette???

Jeg skjønner godt det du snakker om, jævelen på skulderen som moraliserer og sier “jammen dere kan jo bare lage noe”. Ikke alle får noe sånt ut av denne situasjonen. Men: Jeg håper jo det kommer noen galskapsmesterverk ut av dette som ikke hadde blitt skapt ellers. En forfatter som skriver noe som får Knausgårds Min Kamp til å se ut som en pamflett, kanskje et vanvittig symfonisk verk…
– Ja, more is more… jeg lurer på det selv, alle de jeg vanligvis ser og som ikke er synlige… hvor er de nå? Er de begravd i Min Kamp x1000, eller jobber de i landbruket… hvor er det blitt av gutta. Vi får håpe på noen heftige operaer, symfoniske verk og 10-cds bassolobokser på andre siden.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Christian Wallumrød Ensemble – Ultima/Victoria Nasjonal jazzscene – 21. september 2021

Festforestilling

Denne kvintetten trollbinder med helt egne og nystemte historier.

Now's the time

UKAS JAZZPROFIL: Lars Martin Dahl

Jazzentusiast, DJ og sokneprest Lars Martin Dahl inviterer til musikk- og samtalefestivalen Hallvardsdagene i Grønland kirke førstkommende helg.

Meld deg på vårt nyhetsbrev