Gro-Marthe Dickson har nettopp sluppet sin andre plate med Cole Porter-prosjektet D-Lovely, og senere i år skal hun blant annet gjøre storbandprosjektet Sing ‘n’ Swing samt et Oslo14-samarbeid med Elin Rosseland.
Hver uke presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør som Ukas Jazzprofil. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Gro-Marthe Dickson
Hei, Gro-Marthe, hvordan står det til i disse utfordrende koronatider? Du sitter for tiden i nedstengte Oslo?
– Hei, ja, jeg sitter i Oslo og prøver å gjøre det beste ut av det. Jeg tror jeg har det som de fleste andre i min situasjon nå; prøver å være produktiv samtidig som jeg stanger huet i veggen til tider. Ser enormt frem til å kunne holde konserter, reise og slappe av sosialt igjen.
Akkurat nå prøver jeg å komme i sangform etter en lang periode uten opptredener. Danser til en digg spilleliste jeg har laga.
Hvordan har dette siste året vært for deg?
– Året mitt startet med noen veldig hyggelige planer i sikte i form av en ny plateutgivelse og ulike konsertprosjekter av stor betydning. Konsertene ble utsatt, men plata ble spilt inn og kom i havn. Da samfunnet første gang stengte ned 12. mars heiv meg rundt og gjorde en livestream med D-lovely fra egen stue ei drøy uke etter. Jeg er medlem i improvokalensemblet Oslo14, og i mai ble vi invitert med på Guro Moes «Ni timer med Guro», en livestream fra Blitz, veldig gøy. Ellers var det noe bryllupstaffel i sommer, samt en klubbkonsert i september. Jeg blir litt rar av å ikke gjøre konserter. Det er rart å kun møte publikum via skjerm.
Det har vært gode øvinger, mange gåturer og tid til å pønske, jeg har lært mye om egen og andres tålmodighet. Utgivelsen av plata ble utsatt med ei uke, slippkonserten en måned, vinylen er sein i leveringa, osv. Jeg var dog veldig heldig med å få en vikarstilling som sangpedagog på musikklinja i Kongsberg i begynnelsen av året, så jeg har ikke nok lidd økonomisk helt på samme måte som mange andre musikere dessverre gjør nå. Det skal bli interessant når vikariatet går ut om en måneds tid.
Gro-Marthe Dickson og D-Lovely. Foto: Nikolai Grasaasen
Du er i disse dager aktuell med ditt Cole Porter-prosjekt, D-Lovely. Fortell om ditt forhold til Cole Porter, en av de virkelig store komponistene i The Great American Song book, og hans musikk.
– Det starta da jeg studerte musikk i Kristiansand. Det ble med idéen om å lage et Cole Porter-prosjekt den gangen. Så kom det en periode jeg hadde lagt musikken litt på hylla, og studerte musikkterapi i Danmark, hvor jeg plutselig befant meg på en jam i Oslo med Aksel Westlund (gitarist) . Vi fant raskt kom frem til vår felles forkjærlighet til Cole Porter, og så satte vi opp en konsert i stua til en bekjent sammen med daværende bassist Morten Krogh Hagen. Dette var i 2015. Idéen om norsk tekst kom ikke før i slutten av 2017.
Det som snakker til meg med Cole Porter er hans hang til det nostalgiske og melankolske. Mange av melodiene hans har en kompleksitet og retning som er gøy å arrangere rundt, og måten han dikter tekst på inn til melodien er utrolig finurlig. Det høres naturlig og avslappa ut, som om det aldri var noen annen tekst som hørte til melodien. Det fascinerer meg. Mange låter fra den tida har ulik komponist og tekstforfatter, der melodien kom først, noe som kan føre til at meninga i teksten ikke kommer så tydelig frem. Men hos Porter har jo både tekst og melodi kommet fra samme hode, og det hører man.
For en drøy uke siden slapp du din andre utgivelse med Cole Porter-låter, «Fornemmelsen av hjemland», og denne gangen har du ikke nøyd deg med å gjendikte tekstene, men skrevet originale?
– Ja. Jeg tenker jeg er i en slags forsinka prosess i å tørre å vise frem det jeg lager, det som kommer fra meg. Tanken om å ikke være god nok har stått i veien for meg i veldig mange år. Tekstene og arrangementene på den forrige plata var et slags første steg; jeg la litt av meg selv i en form som allerede fantes. På den måten er «Fornemmelsen av hjemland» et nytt steg; tekstene har rot i meg og ikke i Cole Porter, og arrangementene drar melodiene med seg utenfor standardformen. Jeg har gitt meg og mitt uttrykk mer plass, om det gir mening. Jeg har ikke turt å spille piano på plate, før nå, og det er til og med min akvarell som pryder forsiden av coveret.
Fortell mer om låtvalgene, arrangementene og om musikerne du har med.
– Jeg har egentlig bare tatt utgangpunkt i melodier som treffer noe i meg, som jeg liker å synge og som vi allerede har hatt tanker om i bandet. Platetittelen er tatt ut fra teksten til «Mørket får ei komme inn» (org. My heart belongs to daddy), og jeg syns det er dekkende for den fasen prosjektet er i nå; vi er hele tiden på oppdagelsesferd, men glemmer ikke hvor vi kommer fra.
Jeg er særs opptatt av en god groove og timing i alt jeg holder på med, og at arrangementene skal bygge opp rundt tekstene. Jeg vil si plata er en smeltedigel av stilretninger, men likevel ufragmentert, noe jeg syns viser frem oss som band. En drøm fra 70-tallet, en Waitz-aktig sjømannstristesse, et nikk til Jon Christensen og et nikk til Karin Krog, for eksempel. Noen steg bort fra standardjazz og noe mer riffbasert.
Foto: Vidar Schiefloe
– Musikerne mine, Aksel Westlund (gitar), Håkon Norby Bjørgo (bass) og Magnus Sefaniassen Eide (trommer), er kule og superdyktige folk. Vi har alle fire tydelige personligheter som har funnet godt sammen, rett og slett. Jeg tror det foregår en evig felles musikalsk oppdragelse mellom oss, stadige påminnelser om hva som er viktig, og det går ikke en øving eller konsert med dem uten at jeg går hjem med et smil om munnen. Å klare å møtes på flere plan er viktig for samspillet og lyttingen oss imellom, og noe jeg er opptatt av som bandleder. Jeg er ikke intressert i å være ekskluderende i musikken, og hovering har jeg lite til overs for.
Jeg vil også nevne Aleksander Sjølie som var med som produsent og tekniker i studio denne gangen også, og Thomas Hukkelberg og Morgan Nicolaysen som miksa og mastra. Kremfolk. Samt et godt samarbeid med Anders Thorén hos AMP Music & Records.
Og når koronarestriksjonene på et tidspunkt letter, får vi høre dette live?
– Så absolutt! Første mulighet blir fredag 19. februar på Krøsset i Oslo. Håper alle vil krysse fingre og tær for at det blir gjennomført. Både vi og publikum trenger å gjøre og høre live musikk. Vi planlegger også et eget vinylslipp. Leveringen av LPen er pandemiforsinka, noe jeg er veldig lei meg for med tanke på de som har forhåndsbestilt den.
Har du andre spennende planer framover?
– Foruten konserter med plata, har jeg noen veldig kule planer med D-lovely som har vært i emning siden mid 2019, og jeg håper kan det kan gjennomføres i sommer eller til høsten. Oslo14 har et samarbeid med Elin Rosseland jeg gleder meg veldig til å gjøre live, forhåpentligvis i mai, og Petter Hauglum Bermingrud og jeg har et storbandprosjekt kalt Sing ‘n’ Swing, som skal ha noen konserter til høsten. Jeg har også et lite samarbeid med en skotsk jazzsanger som heter Louise Dodds som kan høres ganske snart, i mars.
Til slutt, har du en konsertanbefaling?
– Live: Ellen Andrea Wang Trio, med Andreas Ulvo og Erland Dahlen. Stream: Steinar Raknes nå, fredag 5. februar fra Victoria.
Og en plateanbefaling?
– Det er for mye bra musikk der ute til å bare kunne gi én, så her er fire.
Cezinando «Et godt stup i et grunt vann», MARO «vol. 1», Kurt Elling «The questions» og Paul Simon «In the blue light»
Mer om Gro-Marthe Dickson på hennes hjemmeside og på bandcamp.
