KONSERT: Piggene fra kveldens trio stikker ikke, de pirrer.
Av Arild R. Andersen
Forrige gang jeg hørte Oscar Andreas Haug spille live, var jeg på Victoria. Det var i mars måned, og Bliss Quintet var på nasjonalscenen for å presentere nytt album: «In motion». Jeg har tatt fram Bliss-platene mine i forkant av Oscar Andreas Haug Trios plateslipp på Kampenjazz, bare sånn for å hygge meg litt med ungdommelig tradisjonsforankring og skarp tone. For å nærme meg Oscars klangunivers, kanskje. I Haugs trio spiller Torstein Slåen. Forrige gang jeg hørte gitaristen på scenen, befant jeg meg på All Ears-festivalen, der Slåen gjorde massiv trio med Maja S.K. Ratkje og Sigurd Ytre-Arne. Så er det på tide at jeg får oppleve vokalist Sanyu Christine Nsubuga på scenen. Hun er Haug-trioens tredje medlem, og hvis jeg skal tro på beskrivelsene av hennes sceneleveranser, så har alle her på Kampenjazz noe å glede seg til. Det er uansett stas med en ny trio med nytt album i kofferten og en instrumentkombinasjon ingen er bortskjemte med: trompet/gitar/vokal.
Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Når Oscar Andreas Haug lokker inn med trompettone fylt av lengsel og dragning, gjør han det klart at det entydig vakre har en plass i det som skal komme. Gitaren melder inn viftende akkorder, hvis noen vet hva det er. De er ladet med intensitet, uten å romme høylytthet. Det legger seg forventning inn i den sounden det åpnes med. Nsubugas stemme forsterker forsiktigheten, før hun låner ut en touch av soul til henvendelsen. Norma Winstone rekker jeg å tenke, men jeg lar assosiasjonen fare. Dette er Oscar Andreas Haug Trio, og den er ute i egne løyper. Uten bass og trommer i bandet får musikken en alternativ måte å flyte på. Haug og Nsubuga utveksler synspunkter, kommenterer og støtter hverandre og vrir melodilinjene inn mot trivsel. Det elektronisk skapte binder og limer. Og så kommer overraskelsene, i form av korthugde, alarmerende snutter kombinert med tilbakeblikk mot tidligere jazztiders uttrykkspreferanser.
– Tusen hjertelig takk, sier sjefen. Han forteller at de har spilt «Opening», et stykke visstnok komponert med tanke på hvordan han ville at stemningen i konsertåpningen på Kampenjazz burde være. Haug har noe å fortelle mellom låtene trioen presenterer. Det gir fin tråd i opplevelsen. Han gjør det med en tilstedeværelse, åpenhet og varme som gjør godt.
Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Så forsetter de med «Remember» som er det ferske albumets spor nummer to. Torstein Slåen starter i det myke og gjennomskinnelige, med linjer som kombinerer det imøtekommende med det smakfullt vrange. Det er godt uttrykt, og det finner sin egen krok å være i. Når Haug starter sangen, spøker Arve Henriksen i rommet, men jeg skulle jo la assosiasjonene fare! Vokal og trompet beveger seg i retning av det sakrale, men i denne kveldens musikk svinges det videre og hentes inn nytt, med påfølgende variasjon i stemningsleier. Vi skal ut og videre, inn i frie nabolag, ut i svev og gjennom kuperte gitarlandskap. Det henger fint, og framfor alt, kan det også by på særpreg. Oscar forteller at tittelen henviser til minner fra barndommen, der far spilte tuba og mor sang. Lyden av messing og sang har vært og er nær Oscar Andreas´ hjerte.
Så forteller han, med glimt i øyet, om tittelen på neste låt: «Kaktus (for en som har landet på en kaktus før»). Sanyu formidler kaktus-teksten med eleganse, før de tre bretter ut kveldens hittil mest heftige strekk og deretter bygger ned og åpner mot nye steder. Haug viser styrke og briljans i sine utlegninger, mens tekstens underfundighet smører helheten.
«Simple eleven» komponerte vår mann da han var seksten. Det er en vakker sak, med smak av søtt. Slåen fortsetter det vennligsinnede gitararbeidet sitt, mens Nsubuga og Haug kontrasterer med intense og gylne løp og utbrudd, fulgt av godlynte innestemmer i harmonisk sameksistens. Det sukkes i salen i det «Simple leven» legger seg til hvile.
Når Sanyu åpner neste innslag alene med mikrofonen, er det som om et minne fra gospel treffer lokalet, en smak av soul, med avstand til seg selv. Det er både overraskende og stilfullt, og Nsubugas lek får godt følge av vibrerende basslyd og fugl i trompeten. Dette er deres! Det er høyde over det vi hører. Rariteter i bevegelse og lydproduksjon med god farge.
Foto: Käthe Øien/Kampenjazz
Jeg liker den lette tonen trioen tillater seg å ta fram mellom de mer sammensatte sveipene. Vi får gitar og trompet-avstikkere som beveger, og det er utvidelser, med Sanyu i front. Så forteller Haug om skoletiden i København, der de tre traff hverandre. Han snakker videre om de danske bodegaene og folk de møtte på disse stedene. Reflekterer rundt det danske storbylivet, og de karakterene som snur døgnet . Disse traverne du bare ser etter midnatt. Hva gjør de på dagtid?
«Traver» har pianolyd i gitaren og bodegavemod i trompeten. Låter følsomt og tiltrekkende, nakent og ærlig. – Jeg undrer på om jeg har sett deg før, begynner Nsubuga å synge. Vi er i de ensomme fuglers område, og jeg tror Elin Rosseland ville ha likt stemningen her. Jeg lar assosiasjonen fare igjen og tenker på visejazz. Når Haug og Nsubuga synger duett, er konserten på sitt varmeste sted, og det er jo en bra plass å avrunde på. Ekstranummeret heter «Sanity», som trompetisten betegner som enda en gammel låt. Den tenner et lunt bluss og folder ut et raffinement som denne kvelden har vært fet på.
Jeg ser at det danner seg en liten kø rundt Caféteaterets platesjappe etter konsertslutt, det lille bordet bakerst i salen. «Memoirs» er et album det er verdt å skaffe seg. Det har jeg hørt i kveld.
