Now's the time

NTT: The Emmeluth twist

Signe Emmeluth spiller helt alene, selvgjort er velgjort når Husmo HAV gir ut plate, Karoline Wallace snakker om stiklinger og vi besøker Groruddalen med Øyvind Holen.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, den femte fredagen i 2021 og den siste i en januar måned som det føles helt greit å legge bak seg. Det er pussig hvordan pandemien, og håndteringen av den, på mange måter er planlagt som en såpeopera. Du har den store planen, som spenner over flere år. Så har du halv- eller helårsplott, for tiden dreier det seg for eksempel om den vedvarende usikkerheten rundt festivalsesongen. Og så kan du gå ned på ukesnivå, hvor det også dukker opp små kriser som forsøksvis slukkes. Denne uka: Musikere og bransje reagerte på at Kulturrådet har innført nye bestemmelser som gjør at artister i mange tilfeller ikke får utbetalt honorar ved avlysninger. Så gikk det noen dager, og i går fortalte Kulturrådet at de utsetter denne regelendringen. Vi venter i spenning på neste uke. En interessant ting ved saken var den opprinnelige begrunnelsen til avdelingsleder for kunstnerisk produksjon og formidling i Kulturrådet, Mariann Komissar: «Det gjør vi for å sikre at midlene går til aktivitet i kultursektoren, og fordi vi har håp om at pandemien nå nærmer seg slutten». Nå bryr jo ikke viruset i seg selv om hva folk eventuelt spår, det går sin gang. Men det var en interessant påminner på at hvordan vi håndterer det, har å gjøre med hvor lenge folk tror det er igjen. Og her og nå er vi ved et punkt hvor det finnes ganske forskjellige ideer om hvordan våren og sommeren 2021 vil se ut.

Vi mottok fryktelig triste nyheter denne uken, om at den fabelaktige treblåseren Nils Jansen, kjennetegnet av en bred musikalitet som blant annet ga seg utslag i at han spilte på saksofoner (og annet) i virkelig alle mulige størrelser, døde av et hjerteinfarkt på vei til en skolekonsert. Borte hos Salt Peanuts har Johan Hauknes skrevet et flott minneord. Vi sender en tanke til hans nære medmusikant gjennom mange år, Espen Rud, og opplevelsen det var å se dem to sammen på Ruds jubileumsfeiring på Victoria for noen år siden – både med og uten marionettedukker. Der spilte de blant annet denne vakre låta:

Som vanlig har vi stort og smått vi skal igjennom denne uken. Vi skal prate med noen formidable musikere, vi skal gi dere små korn av inspirasjon til ting å oppleve i helga, og vi skal en liten svipptur ut av dekningsområdet. Så la oss sette i gang! Dere som leser gjennom hele remsa får en fin nugget av et konsertopptak helt til slutt. Hvilken solo! Vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er hangarskipet NTT hver uke tar av fra og noen ganger lander på. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

Ti tette #4

Etter en liten juleferie fyrer vi opp spillelisten NTTs Ti Tette igjen, vår alternative 10 i skuddet for ny norsk jazz (og omegn) er oppdatert med ti ferske og fabelaktige kutt som funker til hverdags og fest, og til inspirasjon for videre undersøkelser og innkjøp av fysiske album eller lydfiler. Norsk jazz har trange kår i strømmetjenestene, dette er et lite forsøk på å samle troppene. De foregående ukers låtvalg følger etterpå, det blir for dumt å slette, og det er deilig å anerkjenne den lange holdbarheten på musikken.

Det er en herlig mixed bag for dere denne gnistrende fredagen. Vi starter og slutter med Olaf Olsen bak trommesettet, det er ny knallplate fra Needlepoint ute nå (fantastisk cover og innhold), et must for alle som elsker Canterbury-progsounden og gitarist Bjørn Klakegg. Olsen dukker også opp i det mystiske prosjektet Fra det onde, som bl.a. inkluderer den legendariske psykedelikeren Emil Nikolaisenen utgivelse vi kommer tilbake til om noen uker. Det er litt sang denne gang. Karoline Wallaces stemme kommer til å sette sitt preg på norsk musikk i årene fremover, og griper umiddelbart tak i eiendommelige «Rosehus». Vokalisten Gro-Marthe Dickson har en ny plate ute i dag, og tåler det spartanske soundet i denne låten vi har valgt ut. NTT-gjenganger Sofie Tollefsbøl fra Fieh gjør en sassy figur på den unge klubbmusikkmakeren Bård Bergs supre nye album Oslo Beats vol II med jazz- og popvokalister, mens tysk-afghanske Simin Tander og hennes sjokkerende vakre stemme nå er bosatt i Oslo-området. Da er du norsk, spør du oss! Triojazzen har sofistikerte innslag fra Circumstances Trio (med gjenganger Kjetil Jerve på piano) og Arne Torvik Trio, fra deres respektive album som allerede har gitt glede i januarkulden, og de ti tette kompletteres av bransjenyvinningen «ECM-single» fra Arve Henriksen, Jacob Bro og Jorge Rossy, i en liten hyllest til Tomasz Stanko. Lytt, del og repeterer: Ti tette og en badehette.

 

Action painting med Signe Emmeluth

Det er mye aktivitet fra altsaksofonisten og komponisten Signe Krunderup Emmeluth for tiden. Det har det vært en god stund allerede, både i konsertsalen og i platestudioet, og vi ser ingen grunn til å håpe at det stopper opp. Svært mye interessant og medrivende musikk for kropp og sjel kommer ut av det. Hun forteller om dette og mere til i dette nye intervjuet med NTT, som er gjort i sammenheng med utgivelsen av soloalbumet Hi Hello I’m Signe på plateselskapet Relative Pitch, som utgis denne helgen. Det ble spilt inn live i Oslo i høst, i sammenheng med den internasjonale, digitale festivalen Sonic Transmissions.


Foto: Juliane Schütz / coverdesign: Heida Karine Johannesdottír

Albumtittelen hinter om at dette er «deg, Signe» — er altså dette det nærmeste vi kommer kjernen av deg som musiker?
— På en måte. Jeg vil si at jeg opplever soloformatet som intimt og privat på en ganske forløsende måte — hvis det gir mening.

Mmm. Er solo-formatet det vanskeligste å forholde seg til, eller kan du snarere føle deg friere uten andre musikere og forelegg å måtte ta hensyn til?
— På en god dag er soloformatet det frieste som finnes, og motsatt: på en dårlig dag det vanskeligste. Det er forferdelig å skulle spille solokonsert hvis alt føles som dritt. Det er jo ingen andre man kan lene seg på og få inspirasjon og innspill fra!
Hodet mitt er til daglig ganske tett og rotete av diverse tanker, men når jeg spiller solo opplever jeg at alt blir stille. Jeg husker min første solokonsert, Mats Gustafsson inviterte meg til å komme og spille på serien Listen Up på Fasching i Stockholm. Jeg var sinnssykt nervøs, og hele kroppen raste av gårde. Men da jeg kom med den første tonen merket jeg at alt ble stille – kropp og hode var plutselig sammen i øyeblikket. Og det er dette jeg nyter så utrolig ved å spille solo. Det føles som om jeg er i et vakuum, hvor jeg danser bare med mig selv, og det er bra.

Vi kaller vi den dansen The Emmeluth Twist, når vi ser den oppstå på scenen noen ganger! Hvor opptatt av form er du på forhånd før du du går i gang med stykker som dette som er utgitt her nå? Det er en gjenkjennelig buet form på dette stykket, vil jeg si.
— Form betyr mye og er noe jeg arbeidet mye med, blant annet på konservatoriet. Da jeg begynte med å spille solo forberedte jeg meg ved å ha veldig konsise stykker og en nesten helt planlagt form. Form er utrolig viktig – spesielt i solo-sammenheng, da det er et så skrøpelig, men samtidig sterkt format. Der er jo ingenting å gjemme seg bak. Men nå er jeg gått litt bort fra å ha en planlagt form når jeg spiller live, siden jeg er nødt til å gjøre det spennende for meg selv også! Jeg har jo en veske full av skisser og konsepter, som jeg har utarbeidet for solospillet mitt, men formen er fri nå. Jeg vil si at jeg har et ganske impulsivt forhold til de idéene som dukker opp underveis, og kan dermed følge formen og musikken hvor enn den bærer meg.

Dette lurer jeg på om de fleste, men er det sånn at du har en indre klokke som forteller deg at nå er stykket fullendt?
— Ja, det føles som om det er et indre ur som gir beskjed om når stykket er ferdig. Men det er jo ikke så annerledes fra når en improviserende gruppe sammen merker at strekket eller en konsert er ferdig. Man tuner seg jo inn på rommet, stemningen, publikummet og tiden.

«Action painting en vogue» er tittelen på stykket her. Man tenker jo da automatisk på abstrakt ekspresjonisme i USA på 40- og 50-tallet, litt banalt forklart en energisk og spontan prosess der indre, eksistensielle problemstillinger ble splæsjet ut med maling på lerretet. Er det relevant for din musikk, spesielt her?
— Ja, jeg vil si at det er relevant for musikken min og ja spesielt i solo-sammenheng. Jeg føler meg tett forbundet med det energiske og spontane. Jeg er ganske utålmodig av natur, så det spiller nok også en god del inn på hvordan jeg improviserer og hvilken musikk som tiltrekker meg. Det fysiske aspektet er alltid viktig for meg når det kommer til musikk. Det fysiske inneholder en nerve og et nærvær som jeg føler er essensielt. For meg blir dette fysiske som oftest oversatt til energiske utbrudd og fysisk krevende spill, som gjør at jeg blir andpusten og svett. Ikke sånn å forstå at fysisk musikk må være det samme som «macho free jazz» med svette og skrik over alt. Men jeg liker den energien som finnes i den tradisjonen.

Du har tidligere uttalt, og jeg har også sett det med egne øyne, at du kan være litt «tom» og kraftløs en stund etter en konsert.
— Med tanke på den post-konsert-tomheten du snakker om, så er det ganske logisk for meg at jeg noen ganger reagerer slik. Visse konserter har jo fysiske utskeielser som er tilsvarende en intens løpetur eller en kraftig krangel. Det er så mange følelser og så mye energi, som er blitt sluppet løs. Og så blir jeg litt nummen og trøtt etterpå. Det er nesten som om at jeg selv må oppfatte hva som nettopp foregikk. En kar sammenlignet meg, etter en konsert i Krakow, med et vulkanutbrudd. Ekstreme energiutladninger, der det etter alt rabalderet så blir stille og rolig.

Action painting er jo også en velkjent, nærmest klassisk, assosiasjon til frijazz. Er det ikke et mål for deg å løsrive deg også fra de tradisjonene der, og heller fremføre pur musikk på det instrumentet du har?
— Det er alltid et mål for mig å fremføre pur musikk, som er skapt i den samtid vi lever i nå. Men jeg vil da helt klart si at jeg har mitt opphav i frijazzen og at det er i den tradisjonen jeg først fant tilhørighet. Tradisjon er en interessant ting, som er med på å forme oss og formidle historie og erfaring. Men det er, for meg, alltid mer interessant og aktuelt med tanke på min egen kreativitet, at jeg forholder meg til det jeg hører og opplever her og nå, fremfor å skulle prøve å følge en tradisjon og dens regler.

Jeg slipper ikke action painting helt ennå. Det er jo historisk sett noe man knytter til mannlige, over-maskuline kunstnere som den kontroversielle Jackson Pollock — selv om det fantes kvinnelige malere i den kunstepoken, for eksempel hans kone Lee Krasner, ble de gjerne dyttet i bakgrunnen den gang. Forholder du deg til saksofonhistorien og jazzhistorien i et kjønnsperspektiv?
— Jeg har ikke tenkt bevisst på dette, men jeg synes det er en veldig interessant kobling du kommer med. Det er et viktig poeng: at menn/kvinner ikke er fastholdt av en stereotyp forestilling om hva en mann/kvinne er i stand til. Jeg har lenge vært lei av at kjønn konstant er en ting som blir trukket frem når man er kvinnelig instrumentalist. Hvorfor kan jeg ikke bare få lov til å være en musiker som alle andre. Hvorfor skal det ha noen betydning at jeg har et X i stedet for et Y? Jeg har ofte tenkt at hvis vi fortsetter å gjøre oppmerksom på at dette er annerledes, at det er «merkelig» at en kvinne spiller et instrument og så videre, så blir det aldri normalen. Kanskje vi i stedet skal stole på at de grep som er gjort i samfunnet nå faktisk virker. Jeg er i utgangspunktet veldig anti-kjønnskvotering, for eksempel på konservatorier, må det sies, da jeg ikke tror det gjør noe godt for ens selvbilde og selvtillit å vite at man er kvotert inn på grunn av sitt kjønn.

Men i den siste tiden har jeg begynt å tenke mer aktivt på likestilling og kjønnsroller. Jeg merker en ny stolthet i meg over det å være kvinne og kvinnelig musiker. Jeg er stolt av mine kvinnelige kolleger og over å være en del av et miljø. Tidligere ble jeg svært kompetitiv når det var andre kvinnelige musikere tilstede, spesielt andre instrumentalister, siden jeg da, på grunn av min egen usikkerhet, følte meg mindre spesiell. Igjen en grunn til at jeg er litt skeptisk til den oppmerksomhet man får på grunn av sitt kjønn. Men nå føles det mere og mere som et stort søsterskap, som er utrolig positivt forankret. Noen av de hippeste kunstnerne akkurat synes jeg i stor grad er kvinner – for eksempel Marcela Lucatelli. Jeg merker at jeg blir mer provosert nå enn før, når jeg for eksempel enten selv oppdager eller blir gjort oppmerksom på at det ikke er noen kvinnelige komponister presentert på en scenes program. Lenge ville jeg ikke snakke om kjønn, da jeg ville være «en av gutta». Men det føles som om, at det blir viktigere og viktigere å stå opp for seg selv – om man så er det ene, det andre eller kanskje det tredje. Jeg synes det er en skremmende utvikling som skjer i Europa med tanke på konservativ politikk, kjønn og rettigheter. Det virker helt oldnordisk og absurd at det visse steder er mulig å innføre lover som nærmest setter land tilbake til starten av 1900-tallet. Det er jo helt vilt at det overhodet kan la seg gjøre å innføre de lovene.

Ja. Apropos komponister: Vi gleder oss veldig til Jazzstipendiat-verket ditt med Trondheim Jazzorkester skal urfremføres på Moldejazz senere i sommer. Kan du røpe litt om hva slags opplegg det blir?
— Forhåpentligvis blir det for meget og episk. Til tider hysterisk og snirklende, og andre ganger igjen som et vakuum. Tanken er at lys og lyd sammen skal formidle en fysisk opplevelse av musikken. Jeg gleder meg helt vildt til å komme i gang med øvelsene og begynne å høre hvordan musikken egentlig oppfører seg, når det er ekte mennesker som spiller den. Og jeg er ganske så spent på hvordan hele lysopplegget blir. Jeg har jo skrevet en del musikk før, men jeg har aldri arbeidet med lys. Så det skal bli interessant. Heldigvis har jeg med Philip Isaksen på lys, han har styr på sakene

Det blir jo sikkert litt konsertfri et par uker/måneder til nå, men tiden går ganske fort også i zombietilværelsen vår. Er det noe mer vi kan glede oss til fra din kant i 2021?
— Det blir til en god del plater i 2021 for min del, og det er jo alltid spennende. Hvem elsker vel ikke ny musikk?! Allerede neste måned slipper Kresten Osgood og jeg en duoplate på fantastiske Motvind. Så skal jeg blant annet spille inn et nytt album med min kvartett Amoeba – forhåpentligvis i mars. Jeg krysser fingrene for at det er mulig å få Christian (Balvig) inn fra København. Dette albumet skal utgis en gang til høsten.
Ellers skal jeg i gang med å jobbe med stykket BANSHEE, til mitt ensemble SESME (Spacemusic Ensemble). Dette blir en all-female version av ensemblet, hvor det er vekt på det kvinnelige, kraftfulle og det vokale. Jeg skal dykke ned i gamle myter og historier om den mystiske Banshee-figuren og så på en eller annen måte få omsatt inntrykkene mine til musik. Blir kult, det. Men verket skal først fremføres i 2022, så det har jo egentlig ikke noe med 2021 å gjøre – eller i hvert fall bare for meg!

 

Fem frø med Karoline Wallace


Karoline Wallace. Foto: Gard Eirik Arneberg

Sangeren og komponisten Karoline Wallace lager musikk som ingen andre, det er tydelig på finfine Stiklinger som nettopp ble utgitt av kremlabelet Øra Fonogram. Norskpråklig samtidsmusikk med lun virkelighetsfølelse, avansert men med rom for nostalgi og kreative påfunn. Vi ba Wallace om å fortelle om fem frø, eller i dette tilfellet stiklinger, som ble til musikalske ideer på platen hennes.

— Jeg ser på stiklinger som noe jeg vil bevare for fremtiden, noe jeg tar fra et sted og planter på et annet så det kan vokse og bli en del av noe nytt. Her kommer fem stiklinger fra den nye platen min Stiklinger:

1) Jeg elsker å forske på og lære ting fra ulike folkemusikktradisjoner for å utvikle meg som musiker og komponist. Låten «Rosehus» lagde jeg mens jeg øvde på en type Tuvansk strupesang, Steppe kargyraa, der du skal få tonen til å klinge en oktav under. En italiensk anmelder skrev: I listen to the first track of this work and immediately I ask myself: «how crazy is Wallace?»  Det syntes jeg var ganske morsomt.

2) I låten «Tri Loopår» (må sies på stavanger-dialekt) ligger et kassettopptak av pappa på en berg og dal bane i Hong Kong i 1986, fra han er 28 år gammel. Han brukte opptakeren som dagbok og hadde den med overalt.

3) «Plis Rosalin» er skrevet som en skillingsvise; en 400 år gammel visesjanger som er del av vår folkelige kulturarv blant annet brukt for å formidle nyheter. Jeg ville bruke formen skillingsvise som en stikling og formidle en nyhet fra i dag. Jeg scrollet på nrk og valgte nyheten om bøndene som måtte slakte tusenvis av kyr i 2019 etter dårlige avlinger grunnet klimaendringene. «Pliiiiis, Rosalin. Du må være drektig!» er et sitat av datteren til kubonden Linda som håpet at favorittkuen hennes fikk bli igjen på gården, noe hun kun kunne om hun hadde kalv i magen. (Det hadde hun ikke.) Jeg syntes det var et så vakkert sitat, for det kunne vært tatt rett ut av en nasjonalromantisk scene i Norge på 1800-tallet, «Rosalin, du må være drektig», men så sier hun på 2000-tallets vis «pliiis» først. Låten handler om dem, og deres historie blir plantet som en stikling og båret med videre.

4)  Melodien av å taste telefonnummeret til mitt barndomshjem er melodien på slutten av «Plis Rosalin». Jeg har lenge tenkt at jeg vil bruke den melodien til noe, for den sitter så godt i minnet. Jeg ser for meg hjemmetelefonen under trappa ringe etter at nummeret er tastet.

5) I siste låt på plata, «Nei, Karoline, nå kommer sola» hører du opptak av pappa på piano som spiller en av hans låtskisser fra 80-tallet (Ikke Thibault Gomez fra bandet, som mange tror!) og opptak av mormor og meg som går i hagen hennes.

 

 

Lest siden sist: Mwandishi puster fremdeles

Det er en god tid for diskografigjennomganger. I våre spalter har bassist Mats Eilertsen gått igjennom det den amerikanske Keith Jarrett-kvartetten gjorde på 70-tallet i et omfattende lesestykke. Og du slette tid, nå har Ethan Iverson, pianisten som blant annet er kjent fra The Bad Plus, gått hen og gjort akkurat det samme i en lang og grundig researcha bloggpost. Iverson har også intervjuet Jarrett tidligere, og virket hans som skribent og jazzgrubler, både på egen side og på twitter, er verdt å følge med på, også for folk som egentlig ikke er bergtatt av spillet hans. Han skriver med brodd, med et godt øye for klisjeer og gruppetenkning, og arkivet på siden hans har, siden starten i 2004, vokst seg gigantisk. Det er hyggelig at også folk som ikke kan lese norsk har noe bra å bruke tiden på på internett.

Det har de virkelig for tiden, særlig om man har åpne ører og er opptatt av det tidlige 70-tall. For litt siden nevnte vi en svært god sak om Marion Browns musikalske portrett av Georgia, et av de flotteste tidlige albumene som kom ut på ECM. Nå har nettstedet In Sheep’s Clothing gjort seg flid i anledning at det er 50 år siden den første, selvtitulerte platen til Herbie Hancocks Mwandishi kom ut. Sett på Mwandishi nå – for et band! Så deilig og fri musikk såkalt fusion var på dette tidspunktet. Det er åpenbare soniske og uttrykksmessige overlapp med Miles Davis på samme tidspunkt (i tillegg til Hancock dukket jo bassklarinettist Bennie Maupin opp begge steder), og det er ikke uten grunn at Bob Gluck både har skrevet bøker om utviklingen og konteksten til både Mwandishi og den såkalte Lost Quintet-besetningen til Davis. Begge bandene har tette forgreninger til alt det som plutselig skjer på loftscener, og begge er på sett og vis preget av tanken på at elektrisk jazz på dette tidspunktet fremdeles kan bli til hva som helst. Friimpro, både energisk og mer fiflefoflete møter funky ostinater møter elektriske instrumenter møter en studiosensibilitet vi kjenner fra høykonseptuell rock, soul og alskens psykedelia, alt sammen i en veldig løs og utprøvende regi.  Er musikk rett og slett noen ganger best før det finner soundet sitt, når man fremdeles får lov til å lytte til letingen? Noen ganger føles det sånn, man kan for eksempel få den opplevelsen av å sette på den propert titulerte “You’ll know when you get there” fra jubilant-albumet. Det som er fint med jubileumssaken, er at den tar utgangspunkt i Mwandishi og følger musikerne videre. Åpenbare favoritter som Bennie Maupins The Jewel in the Lotus og Julian Priesters Love, Love avlegges visitter i tillegg til mye annet rent gull vi er glade for å ha oppdaget, blant annet det som åpenbart er kultklassikeren Perception av Catalyst. Der, gode musikkvenner, går det unna. God fornøyelse.

 

Husmo HAV er ute med en glupsk andreskive, den eneste utfordringen er akutt pappmangel

Den første gangen Husmo HAV ga ut plate, het den Ripples og hadde et omslag som kunne forestille krusninger i en vannskorpe. Denne gangen heter albumet Waves, og omslaget ser ut som… en slags hamburger med havbølger inni? Litt av en munnfull. Det passer forsåvidt godt også, på mange måter kan man si at det er mer som skjer på den nye skiva – den er kanskje litt heitere, med flere åpenbare solistiske høydepunkt og med en tydeligere tidlig-70talls fusionvibb, samtidig som bandets åpenbare lyst til å gi hver låt en popproduksjon-finpuss videreføres fra det forrige albumet. Fine saker – vi tok en kort prat med bandets primus motor, trompetist Thomas Husmo Litleskare, før forrige album. Denne gangen var det på tide å dykke litt dypere i materien.


Thomas Husmo Litleskare

Forhåndssalget:
– Det har vært overraskende bra respons, jeg tror jeg kom i skade for å undervurdere etterspørselen. Det er jo en hyggelig ting, men jeg er for eksempel gått tom for papp, som jeg trenger for å sende ut LP-er. Jeg har litt dårlig samvittighet for de jeg ikke har rukket å sende ut til, jeg må gå på dumpster diving for å finne pappen.

Ja, for pappbutikken er ikke samfunnskritisk og åpen nå?
– Ikke for andre enn meg, haha!

Er forhåndssalg veien å gå mer generelt sett?
– Ja, eller – første gang jeg gjorde det, var med den forrige plata til Husmo HAV. Jeg skal ikke si at det var motvillig, men det var etter råd fra en jeg kjente. Jeg tenkte, ok, er det så big deal å kunne bestille plata før den er ute? Det er jo bare det det er, egentlig. Men det er noe folk tydeligvis liker, og som det er stor etterspørsel etter. Det blir noe som skjer, og du kan gjøre noe utav det. Der ligger det en del muligheter. Det at folk føler at de er med på det, og er i nærere kontakt med musikerne, er en bonding mellom artist og publikum som er etterspurt.

Jeg tror det er et aspekt til – følelsen av at det er et tidsbegrenset tilbud, gjør at folk slår til der og da, mens om man gir ut vanlig tror jeg mange vennlig innstilte lyttere kanskje har lettere for å glemme det, kanskje man sjekker ut plata på strømming og så glemmer det, kanskje man egentlig hadde tenkt å plukke den opp på releasen, men så var det upraktisk å ha med seg plata videre på bar – og så videre. Mange små banale årsaker til at det somles. Å rett og slett si nå skjer det er hjelpsomt.
– Det har litt eksklusivitet ved seg også. På denne plata gjorde jeg forhåndssalget tilgjengelig for følgerne til Husmo HAV på Bandcamp et par dager før, jeg sendte ut en melding om det. Og det utløste en del salg, faktisk. Et par digitale, et par CD-er og masse vinyl.

Om man jobber alene kan jo selve slipp-øyeblikket uansett være litt sårbart, og avhengig av en hel masse faktorer man ikke har kontroll over. Å starte salget før virker som en måte å forebygge litt av den usikkerheten.
– Jeg skjønner det poenget. Man gjør seg noen tanker når man bygger opp et plateslipp, og det er jo i oppbygningen mot slipp det meste skjer uansett.


Husmo HAV. Foto: Jonathan Vivaas Kise

Dette er den første platen deres på Dugnad Rec. Hvordan var det dere bestemte dere for det?
– Jeg skal la være å komme med noen dårlige spøker om at det har vært et dugnadsår.

Jeg har faktisk hatt litt lyst til å intervjue Kjetil Jerve om at navnet på labelet hans er blitt ramponert av den norske regjeringen. Det burde finnes en kompensasjonsordning for sånt!
– Ja, ikke sant. Men som jazzartist blir man gjerne label-nomade, man leter etter hva som passer til ethvert tidspunkt, og gjør seg erfaringer underveis. De fleste samarbeid fungerer med de man liker å være med, og der man samtidig kan ha klare forventninger og tydelige ansvarsområder. At man vet hvor landet ligger. Jeg snakket med Kjetil om at vi skulle gi ut en plate til. Realiteten er at artisten gjør det aller meste selv, så da er det like greit å være på en kul label, men hvor man vet hva man får og hvor alle har realistiske håp og vet hva de skal gjøre. Jeg har jo også kjent Kjetil i 14 år nå. Vi møttes i Midtnorsk Ungdomsstorband under ledelse av Hayden Powell. Det går det an å ha et helt eget intervju om, egentlig. Men vi kjenner hverandre ut og inn, også etter å ha vært på turné med Baker Hansen i mange år. Det er enkelt å snakke med ham, jeg vet jeg får svar, og nærheten er fordelaktig.

Realiteten for de fleste er at man på en eller annen måte gjør det selv. Men så henger jo det forståelige ønsket om å være kuratert igjen. Men er det viktigste å finne en hyggelig måte å gjøre det på?
– Jeg tror det er helt vesentlig i hvert fall. Det er fint å bli valgt ut, men om man så opplever stress, for eksempel med at selskapet har for mye å gjøre og ikke klarer å vie prosjektet oppmerksomhet, oppstår gnisninger. Det blir uansett så mye arbeid med å slippe en plate at man må sørge for at det er en kollegial og hyggelig ting. Det er på en måte ikke nok penger i det til at man kan tåle at det ikke er det også. Da vi først spilte inn en del av denne musikken i 2018, pitcha jeg den høyt og lavt. Og da fikk jeg litt napp hos ACT i Tyskland. Blant mengden av labels som ikke svarte, tok de seg bryet, han sjefen likte det veldig godt og skulle ta det opp med resten av teamet. Jeg satt i Trondheim og fikk stjerner i øynene, haha. Det endte selvsagt med skuffelse, ikke egentlig på grunn av at avslaget kom, men hvorfor: Han hadde diskutert med de andre i Berlin, og ifølge markedsundersøkelsen var ikke platesalget i Norge godt nok til å jobbe med den musikken. Det var jo… det tok jeg ganske tungt.

Ja, det er en ugrei prognose.
– Helt klart, men da valgte jeg den andre veien, gjorde promo og salg selv, og har egentlig gjort det bedre enn med mange andre prosjekter jeg har vært med i. Det er litt den analogien om å lære en mann å fiske. Jeg visste for eksempel ikke at Bandcamp hadde en så sterk og stor kjerne av hardcore musikkentusiaster som virkelig tråler nettet etter nye ting. Og som har sine egne algoritmer som gjør at folk også får nye tips.

Er det fristende å bare hoppe skip totalt, tenke at man legger ut en singel på Spotify og ellers bare har alt der? Jeg kan jo se for meg at dere egentlig har alt å vinne på det. At det man eventuelt taper i oppmerksomhet eller manglende tilgjengelighet tross alt ikke er så mye.
– Jeg har ikke gått så mye i dybden på det. Spotify er jo et singelmaskineri først og fremst. Jeg tror kanskje at vi har mer å vinne på at den tross alt ligger der, og at musikken kanskje kan nå noen nye folk. Kanskje det går an å gjøre dem til kjøpere på Bandcamp igjen. Men jeg vet ikke hvor mange av våre kjøpere som kommer fra Spotify. Uansett ville det jo vært et tydelig signal om flere artister faktisk gjør det. Men jeg får litt Fomo av at alt ikke er der også, og at vennene mine som er der ikke kan legge til låter i spillelista og så videre.

Over til plata. Både tittel og omslag peker på at det er en kontinuitet fra den forrige. Når kom det inn som en tanke – er det en større fortelling dere er i gang med, eller var det bare praktisk å sette dem i sammenheng?
– Her går det både an å mytologisere og å avmystifisere tankegangen. Men for meg var det naturlig å se på det som en fortsettelse på det vi starta på med Ripples. Den første plata var vårt første inntog i musikk-havet som band sammen, og det skapte krusninger, mens den plata her kanskje er litt mer utadvendt, mindre mørk materie, et litt brightere uttrykk og litt mer jazz, flere soloer. Så det er bølgene jeg håper albumet kan lage.

Uten at jeg har satt meg ned og A/B-lyttet disse skivene nå, var den forskjellen slående. Den forrige er melodiorientert, kanskje ikke så solistisk, og den hadde elementer som minnet meg veldig om postrock fra 90-tallet. Denne har nok en mye tydeligere fusion-karakter. På “Eliten”, for eksempel, går det åpenbart å tenke på den første elektriske perioden til Miles Davis. Er det noen tanke bak?
– Vi spilte inn en hel haug låter før vi slapp noe. Da lurte jeg på om vi skulle gi ut alt på en gang, eller om det skulle fordeles utover. Jobben lå i å lage en visjon for presentasjonen. Dette var det mest logiske, at andreplata var litt mer fusionens tilbaketog. Jeg er jo ikke noe glad i fusion egentlig.

ER DU IKKE DET?
– Nei, det jeg liker best er 70-talls Miles, Live-Evil og et par personlige høydepunkter. Men det er mange muligheter og når hele kompet blir elektrisk må man ta stilling som trompetist. Det kan bli kleint med en ubehandla trompet oppå. Det å omfavne lydbildet og se på behandlingen av trompeten er avgjørende, og har vært en del av greia her.

Du er ikke noe glad i fusion, sier du, men med unntak for 70-talls Miles. Det er jo et kjent paradoks, at han blir sett på både som “far” til den musikken, men at musikken han lagde blir behandlet med litt andre smakskriterier enn det som kom etter. Hva er det som er så tiltrekkende med det de bandene gjorde?
– Hele uttrykksrommet som ble skapt hadde andre strenger å spille på, tror jeg. For meg har det mest tiltrekkende vært å utvide instrumentparken, og å rett og slett tenke nytt om hvordan musikken kan låte. Tingen er kanskje at jazzens tilnærming tross alt har veldig mye å ta tak i i denne instrumentsettingen, det er mye å lete etter. Og det er en god miks av holdninger. Det er mange som har kick på å spille med vreng også. Det er nok rett og slett en mulighet for mange til å realisere sin indre gitarist.

Man kan ofte møte instrumentalister, kanskje særlig blåsere, som ikke “hater” instrumentet sitt, men som noen ganger har følelsen av at de kan være litt stuck med et valg de gjorde da de var små – eller som kanskje en korpsdirigent for eksempel gjorde. Hvordan er ditt forhold til trompeten?
– For det meste har jeg følt at det var helt riktig. Men det har vært perioder og samspillssettinger hvor jeg har kjent på begrensninger, særlig hvordan man passer inn klanglig med elektriske bandinstrumentet. Jeg kom til et punkt da vi begynte å spille elektrisk med Marte hvor jeg følte at det måtte skje et eller annet. For å kunne tilpasse seg settingen måtte jeg tenke utenfor boksen jeg var vant til. Noen finner extended techniques og vrir og vender på instrumentet, men for meg var det naturlig å tenke i retningen av effekter, hvor det oppstår et helt nytt univers. Det er ikke noe mer eller mindre riktig for måten å spille på enn noe annet.

Jeg får følelsen av at Husmo HAV er et bandprosjekt som ikke er så avhengig av de definerte instrumentene dere i utgangspunktet har. At det handler om låter og hvor de går mer enn besetningens potensiale. Eller er det måten dere har pakket det inn på?
– Det er bra at du får den vibben. Kanskje det har noe med å bli eldre, men det er ikke så viktig at det er et trompetband, at det skal være soloer der og der… det er fint at det kan føles mer overskridende og uforutsigbart. Og at helheten er viktigst. Instrumentsammensetningen kan utvides, den.

Dere hadde vel med dere Øyvind Blomstrøm på gitar på noen konserter?
– Ja, og det funka veldig fint. Hadde jeg hatt budsjett, hadde vi prøvd alt mulig. Å få med gitar var noe som umiddelbart stemte veldig bra med viben i musikken. Å gjenta det og kanskje utvide enda mer er noe det ligger til rette for. Alle i bandet er kreative folk som får mer ut av min musikk enn det jeg har skrevet inn i den.

Det føles riktig med en musiker som Blomstrøm, som har gjort en del ting i skjæringspunktet, Steamdome, han har vært med som vikar i Skarbø Skulekorps og nå har han Orions Belte. Han kommer ikke fra et definert “jazzgitaristisk” sted, det er en litt annen og mer rockbasert gitararv. Er det sentralt for at det skal funke?
– Det var litt av grunnen til at han passet så bra. Han spiller sin greie, og han skjønner greia vår. Jeg har ikke så stor innsikt i jazzgitarverden, men hva skjer med dem når de havner på utdanningsinstitusjon? For mange blir det et veldig sterkt kraftfell rundt Bill Frisell. Jeg elsker Frisell, men jeg kjenner meg selv igjen i det, med noen estetiske kick som det kan være vanskelig å frigjøre seg fra.

Det er kanskje ikke en ubegrenset instrumentestetikk som man kan koble på hva som helst. Og om man skal generalisere, tror jeg det er sånn at lyden av en gitar er blitt utforsket mer i en del andre sammenhenger, det har noe med at det som regel er godt med sonisk plass i for eksempel gitartrioer. Men i mange andre former for produksjoner har man vært nødt til å klø seg i hodet mer om hvordan i huleste den skal passe inn.
– Gitarjazztrioer blir utrolig fort kjedelig for min del. Samtidig som det er veldig mange som er gode på å finne en annen vei. Jeg gikk på skole med Christian Winther, som tråkket opp noe helt annet, og det å observere hva han sto oppi og måten han løste det på var veldig inspirerende for meg som kom fra en tradisjonell jazzbakgrunn og så folk prøve å finne nye måter å gjøre det på.

Er det noen referanser som har pekt seg ut for deg i arbeidet med plata?
– Ikke egentlig. For å bruke et litt forslitt uttrykk, handler det om å lage en interessant reise. eg er veldig stor fan av plater som har en kul utvikling og troverdig dynamikk, og sånn sett er Jaga forbilledlig. Nå fikk jeg lyst til å høre det igjen.

Var det et av de formative bandene for deg da du var yngre?
– Jeg fikk kanskje det kicket da jeg var 18-20. Det var noen livevideoer jeg så i 2007, i dårlig oppløsning, av Mathias Eick som spilte en syk solo på en eller annen P3-konsert som var en sånn skjellsettende ting. Det er litt det vi har vært innom, hva kan en trompet brukes til? Hvilken sammenheng kan den inngå i uten at det blir kleint? Jeg ser på det de har gjort med stor beundring. Og at de har drevet så idealistisk så lenge, det er utrolig. Det vitner om en tro på et større prosjekt.

Har du hørt den siste?
– Bare i bruddstykker, men det har vært veldig fett. Det blir en god ting å gjøre rett etter dette intervjuet!

Apropos Jaga: Les Lars Horntveths spor for spor-omtale av Pyramid her

 

JEV_HAV

Apropos Husmo Hav, ble jeg sittende og scrolle litt og se etter nye plater å bestille – nytt og gammelt, her slukkes tørsten aldri helt. Da fant jeg ut at poet og sanger Jan Erik Volds klassiske album Hav, utgitt på plate-etiketten Phillips i 1971, var lagt ut på crowndfunding-anbud på den nye serien Norske albumklassikere. Det JEV gjorde med jazz’n’poetry i disse årene, tåler kvalitetsmessig sammenlikning med alt de holdt på med borte i sambandsstatene, vil jeg si. Eventyrlig og ekte.

Det lille knippet med plater han ga ut i den perioden er tilgjengelig på litt forskjellig vis, men Hav trengs helt klart som enkeltstående CD-utgivelse, korrekt remastret og med nye liner notes og alt sånt. Foreløpig gjenstår det noen bestillinger fra folket før produksjonen settes i gang. De to hundrelappene er det verd! Det er jo tross alt Terje, Bobo, Arild, Jon og Jan i sin beste og mest psykedeliske og groovy form vi snakker om her. Dig, esse.

 

Funky fried Riisnæs

Og det er mange andre morsomme titler i arbeid av disse CD-entusiastene nå, for den som er opptatt av norsk musikkhistorie. For to uker siden ble Moose Loose finansiert, så nå håper vi det samme skjer med Kristin Berglund, Olav Stedje, ja selv NTT-kjenning Sondre Lerches fjorårsmesterverk Patience legges nå ut som mulig reissue-objekt. Den kom, i likhet med mange andre store norske albumutgivelser, ikke ut på CD. Men for folk med små særinteresser er det alltid håp. En annen plate som kan være interessant for enkelte med sans for groove og tidskoloritt, er «B.C» av Bjørn Christiansen. En skikkelig fin gitarbasert jazzfunk/AOR-plate i stil med Janne Schaffer, Larry Carlton og funky singer/songwritere fra syttitallet. Christiansen var gitarhelt i det som en periode var landets største rockband Aunt Mary, og har senere bl.a. spilt med New Jordal Swingers og discofunkstjerna Alex.

Hør bare på denne frekke saken her,

— og hvem er det som er epic sax guy i denne nøkkelklubbdiskotekbangeren? Jo, det er Knut Riisnæs.

I isolasjon i godstolen, fra Nostalgipalatset i Stockholm, fikk jeg faktisk også bestilt en vakker picture disc-syvtommer av låta «Champagne Lady» fra dette albumet. Her nevnes både «Sausalito»,  «sparkling wine», «sunny weather» og «getting so high», og solen står høyt over stereoanlegget. Så nå teller vi ned månedene til det går an for NTT å arrangere små DJ-kvelder.

 

NTT off-Broadway: Øyvind Holen om getto-begrepet i kulturen


Øyvind Holen. Foto: Eirik Linder Aspelund

Det er ikke konserter og vi trenger alle noe å gjøre, derfor innfører NTT nå en off-Broadway-spalte der vi skriver om adskilte men relaterte temaer vi synes er bra og interessante for våre lesere. Forfatter og journalist Øyvind Holen kom nettopp med sakprosaboka Getto (Res Publica), og i dette intervjuet snakker han om getto-begrepet i kulturen og musikken, og hva som kan gjøres for å trekke mer drabantbyungdom til all denne herlige jazzen som finnes.

Du har tidligere utgitt bøker om norsk hiphop-kultur og om norske drabantbyer. Er byen og urban utvikling det sentrale når historien om samtids-Norge skal skrives?
— Det er helt klart et sentralt punkt. I Norge er vi jo svært opptatt av sentrum/periferi-aksen, men jeg er opptatt av blindsonene som har oppstått i sentrum/periferi-aksen i Oslo – og også Norges andre store byer. Det finnes store deler av Oslo som nærmest føles som hvite flekker på kartet. Du kan lett se en rød tråd i bøkene mine, som jo begynte med Hiphop-hoder i 2004, et forsøk på å oppsummere 20 år med norsk hiphop-historie. Denne kom jo på et tidspunkt da det knapt var blitt utgitt bøker om populærmusikk i Norge, og føltes kanskje noe prematurt, ikke minst sett i sammenheng med hvor mange artister og musikalske bevegelser som ikke hadde fått noen bok. Men jeg er glad for at jeg gjorde det, for det ble en viktig dokumentasjon. En av tingene som slo meg den gang, var at norsk hiphop var opprinnelig et nasjonalt massefenomen i 1984/1985, men som deretter festet røttene som en svært lokal subkultur i Oslo og nær omegn. Episenteret lå i Oslo ytre øst, du kan nærmest føre en passer gjennom byen fra Storo i nord, gjennom Groruddalen, over Østensjø og ned til Søndre Nordstrand, så får du med deg de viktigste aktørene. T-bane- og graffitikultur var et slags bindeledd, og dermed ble det helt naturlig å følge opp med Groruddalen: En reiseskildring året etter. Den var i utgangspunkt fyrt opp av en irritasjon over manglende kunnskap om min hjemplass, men fant for ut at jeg omtrent var like kunnskapsløs selv om Oslos drabantbyer. Det slo meg at Groruddalen er like tett befolket som Stavanger og Sogn og Fjordane, men der Sogn og Fjordane hadde fire stortingsrepresentanter fantes det null folk på Stortinget fra Groruddalen da jeg skreiv boka våren 2005. Ting har bedret seg noe, men historiene om og fra Norges drabantbyer og lignende by-periferier er fortsatt underfortalt. Jeg har for eksempel vokst opp med et stort gap i fortellingene om byen min, fra de mange oppvekstskildringene fra 1950- og 1960-åra til den pågående bølgen med bøker utgitt i 2010-åra, står Christopher Nielsens tegneserier om narverne og ymse raptekster igjen nærmest aleine. Det er for eksempel først i de siste åra vi har fått fortellinger som fra outsidere fra tidligere tider, folk som er eldre enn meg og som ikke har hatt rød løper inn på forlagene, men har tatt grep og skrevet sine egne historier: Fred Olsens Trosterudgjengen, Arild Knutsens selvbiografi, Jan Kalleviks XTRM og Olle Thorviks Nattverden, for å nevne fire eksempler. Men hullene er enorme, hvor er innsideskildringen fra Oslos graffitimiljø eller B-gjengen, fortellingen om byvankerne i 1990-åra, oslorockens historie, ja skjønnlitteratur som skildrer drabantbyopplevelsen i Bergen, Stavanger og Trondheim tror jeg fortsatt du kan telle på én hånd. Og at vi måtte vente til 2017 for at forlagsbransjen fant ut at også drabantbyens minoritetsmenn kan skrive, er nærmest en kulturell skandale.

Din nye bok «Getto» er dermed et slags forsvarsskrift for den flerkulturelle drabantbyen?
— Jeg vil nok ikke kalle det et forsvarsskrift, mer et forsøk på realitetsorientering. Drabantbyer er stort sett helt greie steder å bo, er vel min brannfakkel. Men sammenlignet med dommedagsbeskrivelsene fra diverse politikere, rikssynsere og sosiale medier-riddere er det jo lett å oppleve boka som en forsvarstale. Målet er vel tredelt. For det første ønsker jeg å vise hvor mangesidig det vi kaller «drabantbyer» er og at det er meningsløst å skjære dem over en kam. Det er enorme forskjeller innad i Groruddalen, bare mellom Vestli og Høybråten i Groruddalen for eksempel.
Dette har vært, er, og kommer til å være boligområder som iblant havner i nyhetene på grunn av kriminalitet, vold, narkotika, ungdomsgjenger, arbeidsledighet, fattigdom, sosial kontroll og problemer i skolen. Problemet er jo at drabantbyene bare havner i nyhetene når det skjer slikt, og slik har det alltid vært. Der kommer vi til det andre poenget mitt, å vise at mange av dagens problemer ikke er av ny dato. Det som tidligere var «drabantbyproblemer», med menneskefiendtlig arkitektur, store ungdomskull og fraværende foreldre som syndebukker, er nå blitt «gettoproblemer» eller «svenske tilstander», der ikke-vestlige innvandrere, klankultur og fraværende foreldre er syndebukker. Det ligger nå nærmest et dobbelt press av forventning om nederlag på barn og ungdom som vokser, både fordi de vokser opp i drabantbyene og fordi de har innvandrerbakgrunn. Det er derfor jeg sier at Getto er en bok for alle de lovlydige drabantbybeboerne, som i over 50 år er blitt omtalt som problemer, en bok for de 97 prosent av ungdommene under 18 år i Oslo som aldri har vært i kontakt med politiet, verken som offer eller gjerningsperson; alle de som ikke har noe på rullebladet, men som like fullt føler seg stemplet fordi handlingene til et fåtall har bidratt til å stigmatisere hjemstedet deres.

Hva assosierer folk med når de hører ordet og getto-begrepet i dag? Om man skal se popkulturelt på det, og det gjør vi jo ofte, har «ghetto» nærmest utelukkende positive konnotasjoner, jeg tenker på jazz, funk, hiphop, sprutende vannfontener på en veldig varm dag, frodig kultur og hårda bud?
— Jeg vokste opp med getto som et afrikansk-amerikansk fenomen, bydeler i Los Angeles og New York, preget av fattigdom, kriminalitet og en spirende kultur. Hiphopen ble jo født i gettoen i Bronx, det fikk man med seg, og rapperne gjorde det kult å komme fra gettoen. Jeg fikk ikke dette med meg før jeg beveget meg ut av Groruddalen og begynte på Foss videregående på Grünerløkka i 1988, men det var på grunn av amerikansk hiphop at ungdom fra vestkanten begynte å kalle Groruddalen for «Gettodalen». Mange syntes det både var teit og kult å bli kobla til sint, engasjert rap som Public Enemy og N.W.A. Den voldelige hverdagen denne musikken og disse filmene formidlet fra Bronx, Harlem, Compton og Crenshaw, minnet ikke stort om våre liv, men det var noe med raseriet, nihilismen, avmakten og følelsen av å være usynlig som traff oss. Følelsen av at man alltid ble sett ned på. Ole-Martin Ihle skriver om dette i den fine oppvekstskildringen Da He-Man kom til Norge, sett fra Lysejordet borettslag i Oslo vest: «Jeg kan ennå huske mamma fortalte meg om et sted som het Harlem, der det var så farlig at politiet visstnok hadde trukket seg ut. ‘Det er verdens farligste sted’, fortalte jeg på skolen. ‘Hvis du er hvit, blir du drept bare du viser deg der!’» Han forteller også hvordan ungdommen på vestkanten så den amerikanske gettoen gjenspeilet i Oslo øst: «På østkanten var det gettoer. Det var vi sikre på. Det nærmeste man kom svarte i Norge, var tross alt innvandrerne, og jeg tror de tenkte det selv også. De kledde seg i hvert fall som rappere, de drev med tagging og graffiti, og de hadde gjenger, akkurat som Crips og Bloods i USA. Denne koblingen til hiphopverdenen gjorde østkanten litt kulere og mer spennende. Østkanten var ikke lenger Norges DDR. Det var Norges Harlem.» Alt dette kan spores tilbake til den mer militante fløyen av borgerrettighetskampen, med Malcolm X og Black Panthers i spissen. De mente at ytterligere segregasjon og selvstendighet var nøkkelen for det afrikansk-amerikanske USA. Siden gettoen ikke viste noen tegn til å forsvinne, snarere tvert imot, var det ikke da viktigst å selv ta kontrollen over utdannelse, politikk og forretninger innenfor gettoens grenser? Gettoene var blitt egne samfunn, som både var en del av – og lå på siden av – det amerikanske storsamfunnet, og ble i 1960- og 1970-åra dermed også et kulturelt kraftsentrum.

Skummelt nok kom ghetto-begrepet helt til konsentrasjonsleiren i Theresienstadt, der et tsjekkisk jazzband ved navn Ghetto Swingers gjennomførte ca 50 konserter, så lenge bandmedlemmene var i live.
— Min generasjon lærte om getto-ordet fra USA, men ordet har jo sitt utspring i de jødiske gettoene i Europa, fra og med den første gettoen fikk sitt navn i Venezia i 1516. Det var da myndighetene innrettet en liten øy i byen som boligkvarter for jødene – og bare for dem. Definisjonen av getto har sitt utspring i både den jødiske og den afrikansk-amerikanske versjonen: en bydel der én minoritet er i majoritet, og der denne minoriteten lever isolert og under dårlige kår, i et område preget av høy kriminalitet og fravær av offentlige myndigheter. Det er viktig å huske at det også eksisterte regler og lover for hvor svarte amerikanere fikk lov til å bosette seg, det var noe helt annerledes enn boligstrøk som «Little Italy» og «Lapskaus Boulevard», som var mer flytende.
Det er også i Venezia gettoen som noe positivt stammer fra. I samtida ble Venezia regnet som en bystat som var forholdsvis vennlig innstilt overfor jødene. De fikk tross alt lov til å bosette seg der, mens de andre steder i Europa opplevde å bli landsforvist, trakassert eller drept på bakgrunn av sin religion. Samtidig førte gettoen til å forsterke oppfatningen av annerledeshet, så gettoen har alltid vært et tveegget sverd. Gettoen gjorde det lettere for jødene å holde på sin egen kultur, språk og religion, men den bidro også til å legitimere jødehatet. De første gettoene var ikke forbundet med fattigdom og forslumming, det skjedde først på 1900-tallet, da det europeiske jødehatet fikk sitt fryktelige klimaks i Nazi-Tyskland. Nå handlet det ikke lenger bare om segregasjon og frykt for religiøs smittekraft. Nazistenes gettoer dreide seg vel så mye om økonomisk ekskludering og kontroll. Nå fikk ikke jøder lov til å kjøre bil eller oppholde seg på offentlige steder eller sykehus, mens barna ikke fikk gå på vanlige skoler. Jødene slapp ofte ikke utafor gettoens grenser, verken dag eller natt. Det var nå gettoen ble synonymt med fattigdom og forslumming, der det tidligere handlet mest om kulturell og religiøst enfold. Det endte i konsentrasjonsleirene, men det er viktig å huske på at dette var en kulminasjon av et jødehat som hadde preget hele Europa i hundrevis av år. Da vi i Norge skrev vår grunnlov, ble alle jøder nektet adgang til landet. Mange fryktet at opphevelsen av denne «jødeparagrafen» i 1851 ville føre til masseinnvandring, det var rykter om at det lå en flåte med jødiske innvandrere klar i Göteborg.

Har du noen favoritter innen den musikalske ghetto-kanonen?
— Kan jeg lage en Topp 5-liste?

Elvis Presley: «In the Ghetto» (1969).
Amerikanerne har et noe annerledes syn på gettobegrepet enn oss europeere. Mange forstår det som opprinnelig knyttet til boligstrøk der en ny bølge av immigranter av samme nasjonalitet klumpet seg sammen rundt forrige århundreskifte, det være seg jøder, kinesere eller italienere. Deretter fikk ordet et nytt innhold som følge av nazistenes jødeutryddelser under krigen, mens amerikanske forskere igjen tok det i bruk for å beskrive boligsituasjonen for afrikansk-amerikanere som flyttet fra sørstatene på jakt etter arbeid og frihet i storbyer i nord og vest. Elvis Presley hang seg på denne getto-diskursen i 1960-åra, og fikk et comeback med denne. Låta er skrevet av country-artisten Mac Davis fra Texas. Han skjønte nok at han ikke selv kunne spille den inn, så han prøvde først å selge den inn til Sammy Davis Jr., der Mac Davis fremførte sangen foran Davis, Jesse Jackson og andre svarte borgerrettighetsaktivister. Det gikk så der, men så ble det altså en hit for Elvis; en mørk sang inspirert av den onde sirkelen av overbefolkning, vold og fattigdom i gettoen i Chicago i 1960-åra. Den opprinnelige sangtittelen var da også «The Vicious Circle», «den onde sirkelen».

Curtis Mayfield: «Ghetto Child» (1970) + Donny Hathaways «Little Ghetto Boy» (1972)
Fra midten av 1960-åra ble «getto» i hovedsak brukt som et begrep som beskrev «amerikanske tilstander», oppildnet av kampen for borgerrettigheter, opptøyer og et ønske fra afrikansk-amerikanere om å selv ta kontroll over gettoen, gjennom musikk, litteratur og film. Nå fikk vi hardkokt gettoprosa fra forfattere som Iceberg Slim og Donald Goines, blaxploitiation-filmer og strålende soulsanger som disse to. Selv om nabolagene var preget av fattigdom, forfall og økende narkotikaproblemer, hadde gettoen aldri tidligere fremstått like levende og vital, en tendens som bare skulle forsterke seg gjennom hiphopkulturen som alt nå begynte å spire i New York.

Grandmaster Flash and the Furious Five: «The Message» (1982).
Sangen som lærte min generasjon alt vi trodde vi trengte å vite om den amerikanske gettoen:

Broken glass everywhere
People pissing on the stage, you know they just don’t care
I can’t take the smell, can’t take the noise
Got no money to move out, I guess I got no choice
Rats in the front room, broke dudes in the back
Junkies in the alley with the baseball bat
I tried to get away but I couldn’t get far
‘Cause the man with the judge repossessed my car

Men vi kjente ikke til historien bak. Låta ble opprinnelig skrevet av Edward «Duke Botee» Fletcher, som døde nå i januar, 69 år gammel. Han skrev den som «The Jungle» i 1980, inspirert av oppveksten i Elizabeth, New Jersey, og han skreiv den da han jobbet som sessionmusiker for The Sugarhill Gang. Flash & Co ville egentlig ikke spille den inn, fordi de foretrakk å satse på mer klubbvennlig musikk, men Sugarhill-boss Sylvia Robinson klarte å overtale dem, og fikk rapperen Melle Mel til å skrive sine vers. Men det er Duke Botee som står for udødelige «it’s like a jungle sometimes, it makes me wonder how I keep from going under» og flere andre linjer.

Geto Boys: «The World is a Ghetto» (1996)
De fleste av oss hadde et enkelt og oversiktlig blikk på amerikansk hiphop i 1980-åra. Musikkformen var født i New York, fikk følge av noen frekke oppkomlinger i Los Angeles – og så var det Schoolly D fra Philadelphia. Men da Geto Boys fra Houston, Texas slo gjennom på tampen av 1980-åra ble alt mye mindre oversiktlig. Vi forsto at god hiphop ikke hadde noen grenser, det var like mange regionale scener som det var gettoer, og fikk følge av ungdom fra hele verden som ville rappe og fortelle sine historier, ofte fra trange kår eller anonyme, grå bydeler. Musikken er glokal, global verktøykasse, lokale fortellinger.

Warlocks: «The VOT Click» (1996)
Apropos, da Warlocks omdøpte Groruddalen til VOT («valley of terror») skjønte jeg at norsk hiphop var kommet for å bli. A-Team/B.O.L.T. Warhead var jo pionerene, men de påvirket i hovedsak mest andre som drømte om rappere, det var først med Warlocks og Tommy Tee-selskapet Tee Productions norsk hiphop nådde ut til et bredere publikum. I dag kommer jo norsk hiphop og «urban» musikk fra alle kanter, men det har fortsatt et godt fotfeste i drabantbyene, sjekk for øvrig ut spillelista til boka.

 

Vi følger mye urban musikk i denne bloggen, og det foregår mye, også med forgreininger til jazzen, techno og improvisasjonsmusikk blant musikere med internasjonal bakgrunn i Oslo (og andre byer). Men blant publikum er det fortsatt mye hvitt. Tror du det i det hele tatt vil være mulig å engasjere drabantbyungdom til den rike musikk-kulturen og ungjazz som vi dekker her i NTT?
— Som drabantbyungdom følges du av et sett forventninger. I gamle dager skulle du spille hockey og digge hard rock, i dag forventes det en forkjærlighet for basket og gaterap. Dette skraper bare overflaten, og det finnes tusenvis av poetiske, følsomme og søkende tenåringer på jakt etter noe eget, som ikke alltid er så lett i bydeler der det er lett å forsvinne i kulissene. Jeg minnes tenåringsjenta fra Grorud som ble intervjua av lokalavisa, og ytret det for henne umulige ønsket om å få se Dimmu Borgir spille i nabolaget. Det at Satyricon samme helg spilte gratis på Granittrock hadde hun ikke fått med seg, det er lett å føle seg helt alene i sine interesser. I dag søker vel de fleste subkulturer sammen på nettet og i sosiale medier, men jeg har stor tro på å finne og hjelpe ungdommen der de er, du får ikke kids fra drabanten til å kjøpe sesongkort på Victoria. Det er en vanskelig kundegruppe å nå, jeg husker da duoen Rae Sremmurd første gang ble booka til Rockefeller i 2015, eldre hiphophoder hadde ikke noe tro på at de skulle samle noe særlig med folk, men sannelig var det ikke en helt ny generasjon konsertgjengere, sikkert fra mange fra Oslo ytre, som dukka opp. Hiphop-promotørene klarte å snu seg mot en ny generasjon på dette tidspunktet, men det er så klart vanskeligere for smalere sjangre. Men hva gjør miljøet selv for inkludering og kamp for økt mangfold i publikum, hvordan søker man ut etter nye fjes og yngre mennesker? Jeg har tro på lavterskeltilbud, mer bindestrekskids i korps, bedre, rimeligere og nærmere tilbud fra kulturskolen, gratiskurs på skoler og fritidsklubber, se mot arbeidsmetoden til Hiphop 101, som klarte å treffe ungdomsskoleelever som bare hang. Er det noe ungdom i drabantene gjør, så er det a) kjede seg b) vite null og niks om tilbudene som finnes. Jeg ser at gode tilbud som sommerskole, kurs og lignende, spesielt de som også er gratis, stort sett treffer dem som ikke trenger gratistilbud. Et annet og større tema er jo ambisjonsnivået i mange innvandrerfamilier, hvor det fortsatt er utdannelsesløp og ALI-yrkene (advokat, lege, ingeniør) som gjelder. Det er ikke nødvendigvis så lett å jage drømmen når selv arkitekt kan bli sett på som hakket for kunstnerisk karrierevalg.

For mer om dette, hør podcasten Juicy:

* * *

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Christian Wallumrød Ensemble – Ultima/Victoria Nasjonal jazzscene – 21. september 2021

Festforestilling

Denne kvintetten trollbinder med helt egne og nystemte historier.

Now's the time

UKAS JAZZPROFIL: Lars Martin Dahl

Jazzentusiast, DJ og sokneprest Lars Martin Dahl inviterer til musikk- og samtalefestivalen Hallvardsdagene i Grønland kirke førstkommende helg.

Meld deg på vårt nyhetsbrev