Now's the time

NTT: Juks og fanteri

Vi byr på faglig påfyll om ubehaget i strømmeøkonomien ved Anja Nylund Hagen og bedragerfenomenet i musikken ved Jo Fougner Skaansar, Ragnhild Fangel Jamtveit er klar med ny Pom Poko-skive, Kafé Hærverk har gitt ut en helsikkes omfangsrik samler, vi har fått leserbrev og mye mer i ukas Now’s The Time!

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en musikkavis i remseform for lange og korte fredager! Vi har et nytt nummer til dere, hvor vi byr på såkalt faglig påfyll – enten det er strømmeøkonomi eller mental helse hos musikere du er opptatt av. Kanskje begge deler?

Vi skulle gjerne sagt at det lysner med tanke på mulighetene for konsertbesøk og annet sosialt liv, men det ville i beste fall vært en halvsannhet, avhengig av hvor i landet du bor. I mellomtiden tar vi med oss at Nasjonal jazzscene gjør som de gjorde i fjor, og benytter seg av Nasjonal Jazzkringkasting for å sende konserter med Hedvig Mollestad Trio i kveld, Håkon Kornstad i morgen og duoen Hans Magnus Ryan og Thomas Strønen neste torsdag. De har flere konserter i gjære de neste ukene. Det er også hyggelig å merke seg at Kampenjazz, så lenge de ikke kan åpne for publikum, avholder konsertene sine uansett og sender hjem til folk. Det starter med Wako og Oslo Strings på søndag. Og ellers? Hør på ny og gammel musikk (vi har forslag lenger nede), les en bok, gå en tur. Hold dere langt unna Nordre Follo og tro på våren. 

En stor improvisatør med mange tykke bånd til norske scener gikk bort denne uken. Vi anbefaler den varme avskjeden gitarist John Russell får fra journalist Johan Hauknes og en rekke gode musikerkolleger borte hos Salt Peanuts. 

Om dere ønsker å kjenne mer på historiens sus står Moses Boyd for ukas mest forfriskende plateprat i sin Classic Albums-diskusjon om Miles Davis-kvintettalbumet Nefertiti.

Vi går videre. Vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er hangarskipet NTT hver uke tar av fra og noen ganger lander på. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

Leserbrev: Porcaros beste brekk?

Hei fra Nordområdene!
Etter å ha lyttet meg gjennom Audun Vingers Jeff Porcaro-liste,

kom jeg på at da Porcaro døde, var det mange av hans kolleger som trakk fra et spesielt break, nemlig det som er på slutten av Michael Boltons innspilling av «When a man loves a woman».

Les også: Jacob Holm-Lupo og Audun snakker om Porcaro i forrige nummer

Jeg lette frem låta, lyttet meg gjennom en pussig vokalprestasjon, før breaket det er snakk om kom på slutten.

Hvilken frasering! Ikke et signaturbreak, men helt klart et ganske vidunderlig et, som nesten hadde gått i glemmeboka. Så altså, noe veldig fint hva gjelder Porcaro, kommer på slutten av en klassisk låt i en drøy versjon med en kjip sanger.

Jeg sendte en link til Vinger, og det ble en liten meningsutveksling om Porcaro, før man via favoritter kom inn på break på en mer generell basis: fra strekkende sekstoler i faden på Totos «Waiting for your love» (Porcaro/Toto) til strekkende break på «Yolanda, you learn» (med Paul Vertico/Pat Metheny), til bremsende virvler i «Among the living» (Jim Keltner/The Thorns, her er også en abrupt slutt, usikker på om den kom litt plutselig på Keltner).  En fin inngang til helga, egentlig.

Men altså, vi har kanskje ikke lyttet så mye til Porcaro på grunn av overgangene?

Der går jeg vel så gjerne til Steve Gadd, og «The Signature break».

Vedlagt her, i variasjoner (og kronologisk) – de andre omtalte låtene på slutten.

Hilsen Sverre Gjørvad.

 

Verdens beste musikksmak?

Vi her i NTT, og dere som leser oss, er nok i besittelse av en rimelig godt utviklet og åpen musikksmak. En annen som har utmerket seg i senere år, er helt klart musikeren, produsenten og DJen Sam Shepherd aka Floating Points. Som musiker veksler han mellom sofistikert, basstung klubbmusikk og mer høystemt post-rock med et jazzikalsk blikk, som DJ er han uovertruffen i sin miks av de to nevnte pluss jazz, modern soul, gospel, brasiliansk folk og funk, dubstep og mye annet, i en oppvakt og sjelfull blanding. Det er altså helt fantastisk å være tilstede når han spiller plater, og vi teller ned dagene, ukene, månedene til vi kan oppleve det igjen, på et fett anlegg med fine folk rundt oss. Og det er kanskje håp: Han har en bestemor i Oslo, kunne han fortelle blogghalvdel Vinger i et intervju i Jazznytt for noen år siden, der han også fremhevet sin store kjærlighet til pianist John Taylor og sangeren Norma Winstone (han har ved flere anledninger spilt ECM-orgien med Azimuth som DJ, og spiller med sønnen deres Leo som trommis i bandet sitt). Hvorfor kom vi på dette nå? Jo, når vi uansett er innelåst i våre hjem kan vi høre på dette herlige radioprogrammet hans fra noen dager siden – aaah. Aner vi en noe lavere BPM enn før, og også litt mer kjente soulnavn? Lovende utvikling, vil vi si.

Om du vil høre god musikk uten mellomsnakk og idiosynkratisk fading, kan vi også anbefale hans nydelige miksalbum for bevisst hjemmelytting og sanselig sofakjøring som kom i 2019 i den gode serien Late Night Tales, som norske Lindstrøm og Röyksopp også har deltatt i før. Blant egne produksjoner og rimelig obskure lekkerbiskener har Shepherd også valgt ut essensiell lyd fra Michigan-bandet The Rationals (en personlig favoritt i rockebunken!), en Max Roach-låt fra viktige Members, don’t git weary, og nettopp Azimuth. Nyt! Takk oss senere..

 

På haiketur til Snåsamannen

Forrige uke utkom Cheater, en spinnvilt fengende ny plate utgitt av den norske kvartetten Pom Poko, full av intrikat og fargesterk musikkmaking. I likhet med Broen utgis de på kremlabelet Bella Union, drevet bl.a. av Simon Raymonde fra Cocteau Twins og sånt noe. Cheater var dagens album på BBC her om dagen også. Så mye turneringslansering kan de dessverre ikke regne med borte i Brexitland for tiden, men vi ønsker dem lykke til med den kommende tiden, plater er blitt viktigere enn på lenge! Og heldigvis fikk vi tak i bandets karismatiske vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit for en og en halv prat.


Ragnhild Fangel Jamtveit. Foto: privat

Gratulerer med ny plate! Den er jo veldig sprek, da! Føler du at bandet er i en modningsprosess, som det heter?
— Takk! Enig i at den er ganske sprek. Vi er vel i en slags modningsprosess ja, eller i hvert fall en utviklingsprosess. Samtidig har det ikke vært noe vi har vært bevisst, altså å gjøre denne plata annerledes, eller mer moden enn den forrige. Men jeg håper jo at noe har skjedd på 2 år.

Jeg var på en øving med dere da jeg intervjuet dere for D2 før debuten, det var fett som fy.  Jeg lot båndet gå og hørte på hjemme etterpå. Hvordan mekker dere frem nytt materiale, egentlig?
— Hehe, takk! Vi jammer egentlig bare veldig mye. Møtes ett eller annet sted, som oftest på Flerbruket, som er verdens beste sted å lage musikk, og spiller sammen til vi er inne på noe alle liker. Ofte har en av oss med en bitteliten ide, en liten rytme, et riff, eller kanskje bare et ord, også begynner vi å spille på den ideen. Som oftest ender det med at vi plutselig spiller på noe helt annet og at det blir starten på en ny låt. Regelen er at alle må like ideen, eller i hvert fall ikke hate den, før vi jobber videre med den. Vi lager ofte flere deler etter hverandre før vi skjønner hvilke funksjoner de forskjellige delene burde ha i låta.

Jeg antar det er litt bittert å ikke få turnert akkurat nå. Dere la jo ned hardt arbeid i starten av bandets karriere med utstrakt turnering utenlands, en av grunnene til at dere er blitt så sinnssvakt tighte, kanskje?
— Ja, det er ganske dritt selvfølgelig. Samtidig så er vi jo ikke akkurat alene om å syns at det er kjipt, det suger å være utøvende musiker for alle nå.  Vi spilte veldig masse i 2019 ja, det var megagøy, og gjorde nok at vi ble veldig samspilte, ja.

Jeg har jo følt på jazzskammen dette året, siden jeg var på veldig mange konserter og festivaler i siviliserte former i sommer og høst, mens mye av musikk-verden lå nede. Men et band som Pom Poko funker kanskje litt dårlig foran 200 eller 10 sittende publikummere? Blir fansene deres gærne når de hører dere live?
— Ingen skam, det var jo veldig bra at det som kunne gjennomføres ble gjennomført. Vi spilte én konsert på Oslo studentfestival i august, det var i storalen på Chateau Neuf som vanligvis har 1200 plasser, da var det 100 folk der. Der var rart, men samtidig fint, publikum fikk heldigvis lov til å reise seg og stå ved plassene sine å danse. Om fansen vår blir gærne vet jeg ikke, men det virker som mange har hatt det fint når de har sett oss spille.

Du har holdt på med sang og musikk siden tidlig i tenårene, kanskje enda lenger. Hva skjedde med deg da du kom inn i jazzundervisningen? Ble du preget av lærerne dine?
— Det som skjedde da jeg kom inn på jazzlinja i Trondheim var vel at jeg tenkte: Nå har jeg klart det, nå skjer det! Og så oppdaget jeg veldig fort og til min store skuffelse at ingenting skjedde hvis jeg ikke jobba selv. Det var en fin lærdom. Vet ikke hvor preget jeg ble av lærerne mine, men jeg hadde i hvert fall noen veldig fine sanglærere som hjalp meg masse.

Mange snakker om jazzlinja, pedagogikken og det sosiale der. Pom Poko, i alle fall tre av dere, har jo essensiell bakgrunn derfra. Men før det var det Sund Folkehøyskole. Hva er det som kjennetegner vibben der, egentlig?
— Jeg tror Sund er veldig preget av at det ligger på Inderøya. Det er helt sjukt fint der, og gjør nok noe med stemningen på skolen. Vi gjorde veldig mange fine ting der. Jonas og jeg var blant annet på en haiketur der vi møtte Snåsamannen og fikk privat omvisning i en bjørnepark. Samtidig syns jeg — jeg vet ikke hva de andre synes — at det var ganske konkurransepreget på jazzlinja der. Veldig mye fokus på å enten spille masse konserter eller/og komme inn på et konservatorium etter det året på Sund. Jeg kom ikke inn på noe skole rett etter Sund, og trodde verden skulle gå under. Heldigvis gjorde den ikke det.

Du er litt for ung til å ha fått med deg bandet IRL, men jeg får av og til vibber av Katja fra hardcorebandet Life But How To Live It, forøvrig et av de viktigste kickene til Stian Westerhus i hans formative år, når jeg ser deg og dere. Hørt på dem eller sett på Youtube?
— Nei, ikke før akkurat nå. Det var veldig fett, gleder meg til å høre mer på det.

Hva med jazzens store stemmer; Radka og Norma Winstone og Sidsel og Maja Ratkje og Sarah Vaughan og så videre. Opptatt av jazzvokal og tradisjon, standards og vokalkunst?
— Jeg var veldig opptatt av det på videregående (Rud) og Sund spesielt, hørte masse på alle du nevner, men var spesielt opptatt av Solveig Slettahjell, Ella Fitzgerald, Radka Toneff, Billie Holiday og Sidsel Endresen.  Hadde noen sangtimer med Sidsel for noen år tilbake som var helt fantastiske. Hun lærte meg så mye på de timene. Før Pom Poko var jeg nok mye mer opptatt av å synge fint. Jeg tror ikke jeg er så opptatt av det lenger, på den siste plata prøvde jeg bare å synge rett ut. Litt som et barn som synger i kor.

Hvordan er livet i jazzen i Asker nå da? Altså, ikke akkurat nå, men i de siste årene? Jeg var på Lancelot for ca 15 år siden for å se Atomic, det var hyggelig.
— Jeg vet ikke helt hvordan det står til med jazzen i Asker for tiden, lenge siden jeg har bodd der nå, men stedet kan jo skilte med noen veldig gode jazzmusikere i hvert fall. Og Rud VGS, som er i Bærum, betydde veldig mye for meg. Pianolæreren Ole Henrik Giørtz viste meg jazz på ordentlig, og lot meg synge mens han kompa i alle bi-instrument-timene. En legendarisk type.

Jeg så et fint opptak av dere for Urørt/P3 i høst. Dere har jo vært inkludert i det gode selskap i P3 hele veien, et bevis på at det går an å presentere avansert musikk for unge mediebrukere også. Har du tro på fremtidens musikklyttere?
— Ja, vi har vært litt inkludert i hvert fall, vi ble jo tatt inn i varmen av P3 Urørt da vi bare hadde holdt på i noen uker. Det betydde jo veldig mye for oss. Jeg har tro på fremtidens musikklyttere, men jeg tror det er veldig viktig at alle blir eksponert for masse forskjellig musikk. Derfor er det litt skummelt med algoritme-kjør og så videre. Hvis lytteren ikke oppsøker det, kan hen gå et helt liv å høre på helt lik musikk uten å bli utfordret.

Sånn kan vi ikke ha det! Hva slags prosjekter har du ved siden av Pom Poko nå?
— Ikke så mange musikalske prosjekter bortsett fra at jeg prøver å lære meg Logic. Har også begynt å jobbe litt som radioprodusent i ny og ne, og syns det er veldig gøy. Lyd på en annen måte.

Er det noe ny eller gammel musikk du har kick på for tiden?
— Har hørt utrolig mye på den siste Lomelda-plata og den siste til Adrianne Lenker. Det er veldig fin musikk.

Takk, Ragnhild, vi ses på konsert etterhvert!

 

Ukas album: Born Schlippi

Det er mange plater som kommer og går uten at vi helt rekker å kaste oss over dem, og en slik en fra i fjor var en ny Intakt-utgivelse med den for oss svært sentrale, tyske pianisten Alexander von Schlippenbach, en av impro- og frijazzhistoriens viktigste navn, men også en slags norgesvenn. Han har prydet mang en norsk scene, med sin ildfulle trio med Paul Lovens og Evan Parker, karnevaleske Globe Unity Orchestra, eller den øyeåpnende granskningen av en enkeltmusiker med Monk’s Casino, og senest i duo med Dag Magnus Narvesen. Vi tenker kanskje ofte på full bombing og sjelfull hamring på tangentene i den frie musikkens ånd når vi tenker på Schlippi, men det være slik? Dette spurte hans livspartner, pianisten Aki Takase seg, og klarte å overbevise ham til å gå i studio for å spille inn noen vakre, rolige og korte komposisjoner som likevel innholder en liknende intensitet. Man hører ham på en annen måte, men man hører selvfølgelig også den musikeren som har gitt en så heftige kick opp gjennom årene. Klassisk modernisme, fremført av en unektelig ganske jazzikalsk kis. Slow Pieces for Aki er en innspilling som er besittelse av intimiteten mellom to mennesker, men den skaper også egne rom for lytteren å bevege seg i, og sette seg ned i.

 

Du er ikke alene om du føler deg som en bløff noen ganger, forteller Jo Fougner Skaansar


Jo Fougner Skaansar. Foto: Jonathan Vivaas Kise

En gang i blant, når jeg intervjuer musikere, spør jeg dem når de begynte å se på seg selv som nettopp det. For noen er svaret enkelt, kanskje knyttet opp til en fullført utdannelse eller en enkelt jobb som på en måte gjorde at katta var ute av sekken én gang for alle. Men det er ikke alltid sånn, og noen ganger kan svarene være overraskende, de kan peke på noe uavklart i denne identiteten, kanskje de ikke ennå har klart å bli helt sikre på at de hører hjemme. Sånn, vil du sikkert innvende, kan vi ha det alle sammen. Og det stemmer jo. Men det er noe ekstra pikant med et arbeidsliv der rammene er uklare, hvor de offisielle titlene eller rollene er få, hvor ytre vurderinger av arbeidet ditt både er dypt subjektive og i ytterste konsekvens karriereavgjørende – og hvor det er så mange forskjellige veier til en scene og en musikeridentitet. Så det er ikke noen overraskelse at det såkalte bedragersyndromet også er noe mange musikere kjenner på. Førstkommende tirsdag arrangerer NOPA nettforedraget “Bedragersyndromet hos musikere”, åpent for alle interesserte. Foredragsholder er kontrabassist og psykolog Jo Fougner Skaansar. Bassisten har vi intervjuet tidligere om musikk – men vi tenkte dette var en god anledning til å snakke med psykologen.

Hva mener vi når vi snakker om det såkalte bedragersyndromet?
Bedragerfenomenet kalles det egentlig nå, for syndrom impliserer sykdom, og dette er et normalfenomen. Det handler i bunn og grunn om at man har en intens, skjult mistillit til egne ferdigheter og evner og at man har en følelse av at man har lurt andre til å tro at man er kompetent. Med andre ord: man er egentlig en bedrager. I forlengelsen av dette oppstår det en sterk frykt for å bli avslørt. Det er det som ligger i hjertet av begrepet. En viktig komponent er at når man gjør det bra, klarer man ikke tilskrive det til egne evner – at det er ufortjent, flaks, eller bare fordi man jobbet steinhardt, selv om man egentlig er inkompetent. Det ble først beskrevet på slutten av 70-tallet, og da var det høyt presterende kvinner i næringslivet det ble brukt om. Men det viste seg at det var mange som gikk med følelsen. Jeg tror det er mange musikere som strever med dette. Vi er en gjeng med perfeksjonister, og det er lett å sammenligne seg med andre. Det er et yrke med mye eksponering, og det er ganske tydelig hvem som lykkes og hvem som ikke lykkes i fullt så stor grad.

Hva slags betraktninger fikk du da du etterlyste det?
– I løpet av noen timer hadde mange meldt seg. Jeg bestemte meg for å prate nærmere med et par av dem før det forrige foredraget. Da snakket jeg med en jazzmusiker og en klassisk musiker, en kvinne og en mann. Den ene personen sa at vedkommende opplevde å få spillejobber fordi vedkommende var hyggelig – at man hadde “prata seg inn”, selv om vedkommende egentlig var inkompetent. Den andre snakket om katastrofetanker når vedkommende spilte, at folk kom til å le og synes hen var dårlig i orkestersammenheng. Begge sa at de egentlig har prata utrolig lite om det. De hadde en slags opplevelse om at bare de prater om det, er de allerede avslørt. Det var ikke bare følelsen av å være udugelig som naget – det var også mye skam og det satt langt inne å sette ord på det.

Musikk er et felt med mange veier til rom – i jazz er det vanlig med yrkesfaglig utdanning, men man kan også være selvlært, man kan lykkes tidlig eller seint også videre. Hvordan tror du det preger feltet at det er mange uklare skillelinjer?
– Forstår jeg deg riktig, handler det litt om det å kalle seg musiker. Det er et godt spørsmål. Dette blir helt spekulativt, men jeg tenker at vi som har gått utdannelser kanskje føler at det er lettere å kalle seg musiker. Jeg tenker i hvert fall at det kanskje er lettere å tillate seg å tenke om seg selv at nå er jeg en fullblods musiker om man har vært tilknyttet institusjoner, enten om man har utdanning fra høyskole/universitet eller om man som orkestermusiker har fått innpass. Når det gjelder bedragerfenomenet, kan det nok slå ut ulikt i forskjellige deler av musikklivet. Are Sandbakken, professor ved NMH, fortalte at det var gjort en undersøkelse, om hva ulike musikere i ulike sjangere strevde med av slike tanker. Blant klassiske musikere knytter mye frykt seg til å spille rett eller feil. I improvisasjonsmusikk handler det mye om frykten for at man ikke skal finne sitt eget uttrykk eller være original nok. Det er et litt annet aspekt. En jazzmusiker kan føle seg som en copycat, men det vil muligens være en hedersbetegnelse som klassisk musiker – det er andre foki – om det er flertall av fokus…

Jeg er ikke helt sikker…
– Jo, jeg tror faktisk det er det, haha!  For min egen del sto det på et tidspunkt mellom å søke på klassisk eller jazzlinje. Jeg kjente veldig på frykten for å spille feil og å bli målt på den måten, og det var nok en av grunnene til at jeg gikk den andre veien, hvor jeg følte det var mye mer frihet.

Det jeg har snakket med mange musikere om, og som ikke minst er aktuelt i imrpovisert musikk, er usikkerheten på hva som for eksempel har vært en god eller bare helt grei konsert. Hva var det man nettopp spilte? Noen ganger har man en tydelig følelse, men andre ganger kan det være helt i det blå. Og om man for eksempel hører et opptak, kan man ofte bli overrasket. Noen ganger på godt, men virkelig også på vondt.
– Ja, det er sant. Man kan bli veldig usikker når man har en god følelse etter en konsert, at det var bra flyt, og så hører du på opptaket etterpå og begynner å lure, du synes det låter crap… det er veldig mange ganger man blir så usikker på om det man holder på med er interessant i det hele tatt. For meg har det vært betryggende å utvikle en idé om hvordan jeg vil låte, som musiker og medspiller. Når jeg hører et opptak hvor jeg er meg selv kan jeg ganske ofte høre ting jeg kanskje ikke hørte mens jeg spilte som jeg ikke er fornøyd med. Før kunne jeg bli ganske slått ut og desillusjonert når jeg hører på det. Det går an å stoppe med å ta ting så personlig og heller se på det som en mulighet til læring. Det er en måte å komme videre på hvis man strever med disse tankene. Å slutte å høre hver feil man oppdager som en bekreftelse på at man er inkompetent, og heller se på det som en mulighet til å komme videre. Men det kan være brutalt å høre opptak av seg selv, om man for eksempel tror det har vært bra og du oppdager masse ting.

Ja, det kan minne om ubehaget ved å høre sin egen stemme i opptak for første gang. Det er uvant, og noe litt sårt og avslørende over å høre det andre hører.
– Ja, å oppleve det utenfra. Men så blir man vant til det. Derfor har jeg tro på å gjøre det hele tiden. Det går an å trekke paralleller med jobbing som terapeut, som jeg også jobber med. Der kan man også gå rundt og tro at man er en flink terapeut, og så ser man opptak av seg selv i aksjon og ser masse greier som man ikke visste at man gjorde. Det er mange paralleller mellom å være psykoterapeut og musiker. Man lærer masse teori, man øver masse og forbereder seg, men enten du står på scenen eller sitter med en pasient må du på en måte skyte fra hofta. Også kan du heller gå tilbake og se på det, være etterpåklok og lære av det.

Det som er fascinerende når det kommer til jazz og åpenbart “kunstmusikk” og sånn, er jo at mange også kan kjenne på bedrager-aktige følelser. “Skjønner jeg dette?” “Kan jeg stole på meg selv om jeg synes noe er dårlig eller bra?”, og så videre. Og det kan jo potensielt gjøre konsertsettinger enda mer pikant – når ingen er på trygg grunn.
– Ja, det er et godt poeng og jeg tror det er kjempevanlig – særlig i samtidsmusikk og impro. Det her blir kanskje en brannfakkel, men det er uhyre sjelden at anmeldere slakter en friimproplate, det har jeg nesten aldri lest. Det spørs om ikke det peker mot at dette kan være et fenomen hos et mer garvet publikum også, at man sitter med frykten for å ikke like noe eller at man er redd for å ikke ha fått med seg noe vesentlig ved et musikkstykke. Jeg tror det finnes slike bedragerfenomen blant folk i publikum og anmeldere også. Det har jeg ikke tenkt på før.

Det er jo der det ofte hjelper å gjøre settingen hyggelig – at en konsert ikke er noe stivt, men at du i det minste kan stole på at du trives, for trivsel er ikke alltid så mye å lure på. Men tilbake til de to intervjuene du nevnte – det er jo sårt, men gjenkjennelig å høre at noen føler de har fått ting ufortjent fordi de er hyggelige og omgjengelige. Som om ikke det også er egenskaper som til syvende og sist ofte kan være helt essensielle for å lage god musikk.
– Ja, det at folk føler at du er en hyggelig person, lett å samarbeide og åpen for andre er jo i seg selv bare positivt. Men hvis det er folk som strever med dette her tenker at det er selve grunnen… da blir det destruktivt. Særlig for noen år siden, da det var litt færre kvinnelige instrumentalister som holdt et høyt nivå, vet jeg at det var folk som gikk rundt med en nagende følelse av at de fikk mer oppmerksomhet, eller flere jobber, fordi de var jenter. Eller noen andre jeg har snakket med som kjente på mye oppmerksomhet, og tenkte at det var fordi foreldre var musikere, for eksempel. Dette er i utgangspunktet positive ting som man lett kan gjøre til destruktive tanker.

Hvordan tenker du at man bør gripe an disse problemstillingene?
– Det handler om å få navn på fenomenene – det er noe som heter name it and tame it. Om man sitter med en nagende uro, og så får vite at det er noe som heter bedragerfenomenet og at det er nokså vanlig, blir det mer håndterbart. I seansen på Musikkhøyskolen hadde vi gruppediskusjoner, og da var det folk som syntes det var utrolig godt å sette ord på det. Det er jo mye av grunnlaget hvor hvorfor psykoterapi funker generelt, det. Det handler om å sette ord på ordløse følelser, som man så kan snakke om og få nye perspektiver. Jeg har tro på mindre tabu. Fra å bli ødelagt av tanken om at jeg er helt udugelig etter å ha spilt en konsert, til å kjenne igjen den følelsen, å kunne si til seg selv nå kommer den tanken igjen. Da er du ikke like mye midt i det.

Antiklimakset som kommer etter ting som konserter, eller for den saks skyld albumslipp, er noe mange har kjent på. Man har giret seg opp, også skjer det kanskje ikke like mye som man hadde forestilt seg – eller, man blir kanskje ikke sikker på hva det var man trodde skulle skje i det hele tatt. Men det hjelper kanskje å skjønne at de øyeblikkene ikke nødvendigvis er de morsomme. Som regel er jo det aller morsomste å lage en plate – ikke slippe den.
– Ja, det tror jeg. Når man har gjort det et par ganger blir man litt mer virkelighetsorientert. Man kjenner det igjen, og det er sant som du sier – det morsomste er å være i prosessen. Eksamener kan være sånn også, man lengter etter dagen man leverer og blir ferdig. Og så kommer tomheten etterpå. Det var masse forventninger til hvordan det skulle føles, men som regel er det bare litt tomt. Dette er jo noe annet enn det vi snakket om med bedragersyndromet. De fleste musikerne har nok kjent på den voldsomme følelsen av antiklimaks når man har jobbet med noe veldig lenge, også skjer det liksom ingenting, kanskje en liten anmeldelse eller noe sånt. Det er en del av gamet, og man må tåle det. Generelt tror jeg det er sunt å prøve å dyrke den indre motivasjonen i stedet for den ytre. Det som kommer av ytre bekreftelser må bli en bonus. Men det er lettere sagt enn gjort. For de som kjenner på bedragerfenomenet hjelper ikke nødvendigvis ytre bekreftelser heller, de klarer ikke ta det til seg. Der og da kan det være godt med skryt, men virkningen og bekreftelsen virker bare i kort tid.

Den indre bekreftelsen, musikkgleden er jo gjerne det musikk starter med. Det er sånn vi blir musikkmennesker. Men veien til å få det som yrke, handler mer om ytre motivasjon. Er det vanskelig å holde tak i musikkgleden som det definerende som yrkesmusiker?
– Dritvanskelig. Veien er brolagt med ytre motivasjon, vi er vant med å stå på en scene, det vi gjør blir møtt med applaus og vi får generelt sett mye mer oppmerksomhet enn mange andre yrker. Den ytre bekreftelsen er avhengighetsskapende. Det er kjedelig å snakke om sosiale medier, det er gammelt nytt. Men jeg tror det skal godt gjøres å frigjøre seg fra ønsket om bekreftelse nå. Samtidig går det an å ha høy indre og ytre på samme tid, men det er lett å gå i fella at man slutter å glede seg litt, at det blir en jobb og å føle at den ytre bekreftelsen har langt mer å si for karriereløpet sitt. Det er jo ganske tydelig hvem som lykkes og ikke lykkes, på en måte. Jeg vet ikke om du er enig?

Jo, jeg tror det er sant også i en relativt rolig nisje preget av mange musikerløp og samarbeid, som jazz. Selv om det selvsagt ikke ser like brutalt og heftig ut på utsiden som popsuksesser og -fiaskoer. Jeg vet jo at vi også helt åpenbart har noen favoritter i NTT. Dét lever jeg forsåvidt godt med – som leser føler jeg at det bidrar til at en publikasjon har en sorts kjerne. Men det hjelper å være bevisst på det. Og det er kanskje mønstre det tar litt lenger tid å få øye på også, enten det er for oss, eller musikere i feltet. Eller publikum.
– Ja. Og hvis man er en musiker som føler at man burde hatt litt mer, eller rett og slett blir litt  bitter – da er man egentlig sjakk matt, for man kan jo ikke si det. Det er en tøff bransje for mange sånn sett, man kan oppleve at redaksjoner og festivalsjefer har noen favoritter som preger arbeidet i årevis. Noen føler seg på sidelinjen. Det går åpenbart ut over følelsen av å være en interessant eller god nok musiker i seg selv også. Det er nok en av grunnene til at dette resonnerer så sterkt hos mange. Fryktelig mange har kjent på følelsen, av at de egentlig ikke duger. Hvis de får suksess, har de fryktelig mye å leve opp til, og da kan også frykten komme. Så man er ikke skåna uansett for vanskelige tanker og følelser, haha!

Det er kanskje en trøst.
– Kanskje det. Det er musikere som sett utenfra gjør det fantastisk bra, og som allikevel sier at de strever veldig. Det er på en måte ingen sammenheng mellom evner og selvfølelse. Det gjelder ikke bare musikere, det gjelder alle som skal prestere på ulikt vis.

 

Ukas plate 2: Elina Duni & Rob Luft: Lost Ships (ECM)

Det var stor glede i Washington denne uken, med fine øyeblikk fra visepresident Kamala Harris, poeten Amanda Gorman, og en feisty men neddempet Lady Gaga. Så, da er det kanskje mulig å henlede oppmerksomheten vekk fra De såkalt forente stater igjen, etter fire år med bilulykketitting på diverse skjermer.  Den siste tiden har det ikke vært lett å konsentrere seg om stort annet, så det er en enorm lettelse. Vi har nok å bale med på våre egne kanter også. Noen som både påminner oss dette, og samtidig gir en porsjon sårt tiltrengt sjelefred og europeiske vibber, er sangeren Elina Duni og gitaristen Rob Luft. De er både livspartnere og har funnet en flott tone som medmusikanter, her hjulpet av Fred Thomas på piano og trommer, og Mathieu Michel på flygelhorn. Før jul kom en av de fineste platene utgitt på ECM den siste tiden, usedvanlig behagelige-men-interessante Lost Ships. Sveitsisk-albanske Duni har utgitt et knippe plater tidligere, mens britiske Luft er en jazzmusiker på kraftig vei opp. Men uttrykket de har kommet frem til på dette albumet er definitivt verd å stoppe opp ved. Det er vekt på albansk folkemusikk og middelhavtemperaturer her, i en velklingende kombinasjon med tidløse jazzstandards, fransk chanson-tradisjon, og amerikanske folketoner. Melodilinjer og tekster berører hverandre, uavhengig av utgangsposisjon. Et smule alvor er også kjennetegnet — den økologiske katastrofe som murrer under alt vi foretar oss, og den prekære situasjonen for flyktninger, spesielt i Europa, og på åpent hav. Materiale skrevet av duoen presenteres alternerende med skatter fra den albanske og italienske folketradisjonen, sammen med «Wayfaring Stranger», og melodier kjent med Frank Sinatra og Charles Aznavour. Anbefales for den som trenger å roe pulsen et par hakk. Herregud så flott hun synger. Men Luft er også noen å følge veldig godt med på de kommende tiårene, noe sier meg at hans allerede karakteristiske gitarstil kan komme til å ornamentere en virkelig mengde med viktige innspillinger fremover. Slik han gjorde på Ellen Andrea Wangs finfine trioplate Closeness i fjor, hør f.eks på «Strange Flower» eller «Erasmus». Strålende! Det er også hans andre plate i eget navn, utgitt av Edition idet pandemien var på sitt tyngste i april i fjor. Life is The Dancer het det, en anelse mer ildfull og elektrisk enn denne duoplaten, som mange kommer til å digge. En litt annen eksponent for den nye britiske jazzen er det i hvert fall. Luft er for alle!

 

Tallenes taushet: Anja Nylund Hagen om strømmeambivalensen

Strømming gjør det vanskeligere å lykkes i musikkbransjen enn noensinne. Det er hovedkonklusjonen fra et tverrfaglig forskningsprosjekt ved Institutt for Musikkvitenskap om hvordan verdier og rettigheter evalueres og forhandles når musikk produseres og formidles via digitale medier. Prosjektet er ledet av førsteamanuensis i musikk og medier, Yngvar Kjus, og har  i tillegg til de tverrfaglige forskerne Arnt Maasø og Anja Nylund Hagen involvert fagkrefter fra jus (Olav Torvund) og økonomi (Ruth Towse). På torsdag i neste uke legges funnene frem på et nettseminar man kan melde seg på her.

Prosjektet har gått i tre år og til sammen er det blitt gjort 40-50 kvalitative dybdeintervjuer med ulike bransjeaktører, musikere, komponister, managere, forlag og plateselskap, bransjeorganisasjoner og så videre i tillegg til en stor survey rettet mot et bredt sjikt i bransjen som fikk over 550 respondenter og en kontraktsstudie. 

For å høre litt mer snakket vi med Anja Nylund Hagen, som også var en av personene bak den tilknyttede rapporten Digital Ambivalens, som kom i fjor. Nylund Hagen har for ordens skyld skiftet beite og jobber i dag i Kulturrådets kunnskapsavdeling – men uttaler seg i dette intervjuet som forsker.


Anja Nylund Hagen (pressefoto)

Hva var spørsmålet da dere startet?
– Vi vet at Norge og norsk musikkbransje har omfavnet strømmemarkedet på et tidligere tidspunkt enn mange andre steder. Det er spennende å etter hvert se hva det har hatt av betydning for norsk bransje som helhet og for ulike aktører. Ser man ti år tilbake knyttet det seg mye optimisme til dette. Det gjaldt på ingen måte hele bransjen, mange mente at det var helt fatalt. Men den splittede oppfatningen er blitt en mer samlet oppfatning – det man kan kalle en digital ambivalens, som også var navnet på en rapport jeg var med på å gi ut i fjor. Ideen mange hadde om en demokratisering av musikklivet som følge av den teknologiske utviklingen, vil jeg si knuses i dette arbeidet. Mulighetene er ikke likere, de er gode for noen. 

Hvordan ble optimismen til ambivalens?
– Dette har vi mange konkrete svar på fra den store undersøkelsen, hvor vi både har tatt med mellomledd, plateselskaper, forlag, bookere og de som er skapere og utøvere. Man ser det tydelig i de åpne spørsmålene, hvor folk har svart fritt og engasjert. Noen snakker om at de opplever at de har forspranget fortsatt, det handler om å forstå strømmetjenestenes logikk. Det er lite transparent hvordan de opererer, mye er erfaringsbasert. Samtidig erkjenner de at Norge er et lite land, et lite marked, og at forspranget med å ha mye musikk og mange brukere i strømmetjenestenes barndom blir tatt igjen når store markeder med mange flere lyttere konkurrerer i større grad. Man kan si at publikum kan velge fritt, men de store mekanismene, algoritmer, volum, viralitet, bestemmer fryktelig mye av lyttermønsterne til folk. Det gjør at noen sjangere og noen typer musikk finner det vanskelig å konkurrere. Selv de som lærer mekanismene og som har etablert relevante kontakter, sier at bransjen som helhet ikke har klart å utnytte det nok. I den spørreundersøkelsen kommer det også svar fra noen som jobber i helt andre hjørner og som opplever at det er umulig å nå fram – som samtidsmusikk og jazz – men også her er det den distribusjonsplattformen man har gjort seg avhengig av, selv om for eksempel bestillingsverk og konsertframførelser kanskje betyr mer for flere av disse. 

Hvis man legger de økonomiske konsekvensene til side – så er jo noe av det fascinerende – og frustrerende – konsekvensene det har hatt for musikkoffentligheten at alt “salg” er samlet i en kanal. Det er ikke det at atskildte salgstatistikker var uproblematisk før – jeg kan huske diskusjoner om Statoilsalg og VG-lista og så videre. Men man blir lett litt tallblind – det er vanskelig å vite hva som er mye og lite i en strømmevirkelighet hvor alle lyttertall stiller helt likt. Hva er 10.000 i en jazzsammenheng, liksom? Hva med 100.000? Det er et eksempel på en sånn forvirring som har kommet inn og endret grunnlaget for gode musikksamtaler, og en musikkoffentlighet, egentlig.
– Det er veldig interessant – selv om det er vanskelig å vurdere hvor mye som er mye og hva som er lite for hver artist. Det vil variere. Likevel er det helt sikkert at telleverket og tallene er ekstremt synlige. Alltid. Alle ser hvor mange streams for eksempel Masåva har, når slapp de det, men det er håpløst om tallene alene skal få definere suksess. Samtidig er det stadig mediesaker basert på mange streams på kort tid. Selv om topplista på VG og i bestselgerlistene i platebutikken hadde dette fokuset før og, har tallene fått en mye mer sentral funksjon i hele bransjen, inkludert for lytteren. Jeg har hørt musikere snakke om at gode tall er bra, for det gir flyt og et inntrykk av fremdrift, men hvis du sliter med å få frem tydelige tall drar det deg tilbake. Oppmerksomheten omkring dette er stor, bransjeaktører bruker det som innsalg og argumentasjon, for eksempel i forhandling og når avtaler inngås. Det tredje elementet er at Spotify o.l. bruker det som grunnlag for videre arbeid. Så oppmerksomheten rundt telleverket har økt, og konsekvensen er blant annet at det som går bra ender opp med å gå enda bedre fordi tallene er synlige, og fordi så mange mekanismer i musikklivet er rettet inn mot det. En slutning er at telleverkets makt gjør det utfordrende for nye aktører å komme på banen. Cold Start Problem er et teoretisk begrep man bruker for dette, når tallene skal være avgjørende for inngangen til steder. 

Man merker at musikksamtaler ofte tiden graviterer mot statistikken.
– Effekten på samtalen på musikk har vært stor. De som driver med musikkritikk sliter også med tallenes makt på sin kant, med leserstatistikk, som har gjort at stoffet blir nedprioritert. Jeg tenker at for den helhetlige samtalen om musikk, er vi avhengig av at noen også bryr seg om helt andre ting enn tallene. Sånnsett er musikkritikk viktigere enn noen gang.  

Finnes det noe forskning på om en brukersentrisk betalingsmodell faktisk vil gi større inntekter for smalere artister? Det er mange som etterlyser det – men jeg har tillatt meg til å tvile litt i disse spaltene, blant annet siden svært musikkinteresserte brukere betaler like lite som alle andre i disse tjenestene.
– Forskningen er lite entydig – det er lite uavhengig og tilgjengelig forskning også,blant annet fordi man trenger tilgang på tall som er konkurransebeskyttet. På UiO hadde vi prosjektet Sky og Scene – et samarbeid over flere år med Telenor og Wimp, gamle Tidal. Det var et samarbeid som kunne bli til i en annen tid, i strømmetjenestenes mest formative fase og med et hovedkontor for en strømmetjeneste i Oslo. Arnt Maasø så på tallene og konkluderte at fra et lokalt og nasjonalt perspektiv ville en brukersentrisk modell gitt en god effekt. Men andre undersøkelser, for eksempel en fra Danmark og en fra Finland, konkluderer litt annerledes. Disse studiene har litt ulike fokus og tallgrunnlag, og tallene her begynner å bli gamle, det er vanskelig å få noe ordentlig sammenligningsgrunnlag. Man kan altså ikke konkludere for mye, men så langt har jo ingen klart å teste det ut, på tross av signaler om at man ønsker å prøve. Det er et viktig signal i seg selv og bekrefter at et skifte krever stor kompleksitet og en felles enighet som hittil har uteblitt. Nå er det uansett en opplevelse av at de største lager – og at makten forflytter seg fra musikkbransjen og til techbransjen. 

Ja, og her og nå er det også høyaktuelt med ulike oppgjør med big tech – det blir snakket om i forbindelse med politikk, med media, og i det britiske parlamenter har man holdt møter om musikkøkonomien. Hva tror du om hvor vi er her og nå? Er det muligheter for endring, eller er vi midt i hengemyra?
– Jeg tror det er mulig å få til ting, i hvert fall lokalt i Norge. Norsk musikk vil være en del av verden, og det er bra – man må tenke at nettverkene er globale, det er bra, hvis man sikrer seg kompetanse og nettverk til å utnytte mulighetene. Men man må kanskje også tenke stort igjennom hvilke kulturpolitiske virkemidler man har til rådighet, og spørre hva ulike ordninger gjør med musikk som skapes og eies i Norge der. Det er utfordrende å lage reguleringer inn mot de store internasjonale plattformene, for eksempel er det vanskelig å kreve norskandel. Men rapporten vi legger frem peker også på indremedisinske forhold som handler om behov for kompetanse og kunnskap. Store deler av musikkbransjen kan ikke kunne nok om egne rettigheter, har ingen erfaring med å forhandle. Mye avtaleinngåelser skjer før strømmetjenestene skal ha sin del av kaka. Det er en grunn til at de store dinosaurene, fra Stargate til Dylan, selger katalogene sine – det er fordi det er masse verdier i rettigheter den dag i dag, med langsiktige perspektiv for inntekter. Det å bygge kompetanse, profesjonalitet på forvaltningen av disse er viktig. Man lager musikk fordi man er kunstner, men om det skal være en profesjon må man også ha kunnskap om markedet og feltet man er en del av, og om mulighetene som finnes for inntekt og eierskap. Det må man snakke om uten at man skal bli slått i hjel for å være kommersiell. Det handler om å ta sin egen profesjonen på alvor. 

Ja, men hva musikklivet er er ofte omskiftelig. Det ser man også under covid, hvor vektleggelsen av å være næring er sentralt. Samtidig vil også musikklivet ofte definere seg som noe annet – som kunst, eller noe som handler om dypere verdier, når det passer. Og den dobbeltkarakteren er på mange måter kulturlivets privilegium. Men man ser at det gnisser opp mot noen veldig ubehagelige realiteter – det var ikke så mye norsk musikk tilsynelatende kunne gjøre da Spotify la ned kontoret sitt i 2019. Kunne man sett for seg en lignende avmakt i andre store næringer?
– Den hendelsen er et godt eksempel på det jeg snakker om, følelsen av at gullet man har mellom fingrene svinner hen. At makten ikke er i bransjen, den er ikke i landet en gang! Likevel er bransjen som helhet avhengige av plattformene for å få synlighet og distribusjon, og det skaper disse ambivalente forholdene preget av avmakt og uforutsigbarhet og mistillit. Med tanke på diskusjoner man har om mangfold og bredde i musikklivet er flyttingen av Spotify-kontoret et eksempel på at verdier som bredde og norskandel ikke er hovedprioriteten til plattformene. Det er ikke det de selger, det må noen andre ta ansvar for. Det må norsk musikkbransje ta ansvar for og innrette seg så godt som mulig etter. Og kulturpolitikerne. Jeg deler inntrykket ditt, og har tenkt akkurat det samme. Du kan knytte dette her til utviklingen med spotify for artists, hvor selskapet gir tall og info til eiere av musikk, men hvor hele greia med å pitche inn selv ikke fungerer for alle. I intervjuene jeg har gjort sier managere at det å komme til kontoret i NY og spille den siste råmiksen og så det frøet er gull verdt. Da kan de som jobber ved Spotify føle at de eier den. Om man har en norsk redaktør i Oslo for New Music Friday er det på en måte en del av en bransje som også er lokal. 

De deler tall – men alt av kvalitative vurderinger er det knysst om. Spotifyredaktører deltar ikke i diskusjoner om musikk sånn som tidligere sammenlignbare skikkelser – ta P3-musikkredaktører i Norge som et eksempel. Hva bidrar det til?
– Følelsen av avmakt, av ambivalensen jeg snakker om. Det skaper mistillit. Ja, Spotify deler tall – så man føler man får litt. Og det man får kan være nyttig. Du kan godt si at Spotify har gjort et gulltrekk der – det er en måte å bygge lojalitet, ikke bare til publikum, men til bransjeaktører. Jeg kan tenke meg at b2b-plattformer som spotify for artists blir et verktøy som knytter båndene mellom bransje og plattformer enda sterkere. Det er et interessant poeng som ikke er kommunisert så mye ennå. Før fikk musikkbransjen ingen inngående informasjon utenom avregningene, og det at Spotify gir noe mer tilbake gjør at bransjeaktørene dedikerer seg til dem. Den stillheten og mangelen på noen å spørre, sparre med, henvende seg til, oppleves som ekstremt frustrerende, men så får man data. 

Men her er det også en forskjell mellom store og små aktørers evne til å bruke og omsette denne dataen. Data betyr ingenting i seg selv hvis du ikke får analysert den, brukt den og omsatt den til informasjon du kan bruke i egen virksomhet.  Og stillheten som ellers råder, avstanden til plattformene som portvoktorer og beslutningstagere, gjør at erfaringsbyggingen fra management – hele den tenkningen bak hvordan du skal nå ut med en låt baserer seg mye på gjetting og magefølelse, i tillegg til erfaring fra konkrete resultater. 

Er man for redde for å teste ut plan b? Det er ikke lett å si hvor mye et norsk jazzorkester egentlig ville tapt i penger og oppmerksomhet på å bare gi ut plata si på Bandcamp.
– Det kan hende. Tendensen er det motsatte, logikken er heller at du må være alle steder framfor å satse på ett sted. Du må være på insta, tiktok, spotify og så videre i den sinnsyke oppmerksomhetskonkurransen. Selv om jeg ikke vet hvor utbredt den følelsen er i alle typer musikk. Men det er en kommersiell logikk som gjentas og gjentas – kampen om oppmerksomheten. Valgene handler ikke bare om pengeøkonomien, men også om dataøkonomien og oppmerksomhetsøkonomien. Men det hadde vært kjempeinteressant å se og måle effekt av ulike strategier her, også fra et forskningsperspektiv. Er folk for redde for å prøve, er det for stor risiko? Det er stor variasjon i hvordan ulike aktører går fram når ny musikk skal ut i verden, men et fellestrekk er at måtene musikk i dag slippes er fragmentert. Det slippes over tid og forsøker å spre det over flest mulige kanaler, plattformer, formater og markeder. Jeg har brukt et begrep som “Distribuert Distrbusjon”, haha – en logikk hvor du sprer det utover. Per nå blir det jag etter å være synlig mange steder. Det er også viktig å huske på at verden som helhet ikke nødvendigvis er like digital som det norske markedet. Hvis du virkelig skal klare å nå ut til ulike markeder, må du også vite hva som er førende der. Du kan godt komme langt med Bandcamp. Det er allikevel ett poeng som er viktig å si inn mot NTTs målgruppe – vi snakker om de store som får mest og problemene med å være liten, men det er også stemmer som sier tydelig at nisjene er forent og at det er et potensiale her. De som får det til og klarer å bruke virkemidlene kan oppleve et større marked. Det globale nisjemarkedet er stort. Det har jazzen visst om lenge, det er ikke noe nytt. Men det er krevende – det krever ny kompetanse, makta sitter langt vekk og masse kunnskap som trengs, handler ikke om å lage musikken. 

Det deles stadig skrekkeksempler om låtskrivere som får typ 23 cents for en hit som har oppnådd en gazillion streams. Men snakker man med norske musikere, vil jo mange påpeke at det også kommer inn inntekter denne veien. Ikke mye penger – men definitivt en annen virkelighet enn skrekkeksemplene. Hva forklarer det?
– Det handler blant annet om avtaleforhold. Det er flere avtaler som spiller inn, det handler ikke bare om hva strømmetjenesten gir per avspilling, det handler om avtalene mellom ulike typer selskap, som plateselskap og musikkforlag. Jeg kan ikke svare konkret på hvorfor forskjellen er sånn, men det er sant. Det kommer stadig vekk sånne historier. 

Du startet med å snakke om optimismen for ca ti år siden. Den er spist opp i dag og erstattet med ambivalens. Hva med ti år fram? Går det an å tro på endring her? Eller er vi stuck med det vi bruker i dag, og de rådende systemene?
– Det er vrient å se for seg en like stor endring som de foregående ti årene bydde det syns jeg. Men det finnes andre tjenester i verdensmarkedet som er enda større – om du ser på de asiatiske, for eksempel. Det er mange store markeder som har andre sentrale strømmetjenester og techplattformer. Det er selvfølgelig ikke utenkelig at andre giganter skal slå rot også her og at ting endrer seg. Men det er en brukerlogikk i at det man er blitt vant til og det som tok over først ikke nødvendigvis byttes ut. Det så man da Wimp kom etter Spotify – folk skjønte ikke hvorfor de skulle ta det i bruk. Det skjedde selv om Wimp hadde en kred fordi de kom fra platebutikker, noe som betydde en del for mange folk. Men vi har også diskutert brukersentriskhet i ti år uten endring. Man legger mye av skylda på strømmetjenestene alene. Men noen ting handler om andre forhold i bransjen også, kunnskap og forståelse for systemet, rollene, reglene og kanskje en generell tankegang om at profesjonalitet handler om både å lage kunsten og finne måter å finansiere den på.. Uten å være Tante Sofie er jeg nødt til å understreke at man må kunne mekanismene som gjelder i feltet man er en del av, og jeg sier det fordi vi har empiri som viser at det er mer å gå på.

 

Undergrunnen lever i Being for the benefit of Kafé Hærverk


Foto: Tord Krogtoft

Selv om byen ikke lager så mye lyd for tiden, bortsett fra barnehager og flyalarmer, er det mye å se på i Oslo. Jeg sier ikke at alt er fint eller spektakulært, men du kan gå og glane, om det er din greie. Et av mine favorittsteder er den merksnodige rekken med bygårder som ligger langs Mosseveien, under Ekebergåsen. Den ser ut som… jeg skal fortelle deg hva den ser ut som. Den ser ut som at Guden av Oslo, hvem nå enn det er, en gang for lenge siden lekte med et byggesett, og var i gang med noen alvorlig svære planer for nabolaget. Men så ropte moren eller faren til Osloguden at middagen var i ferd med å bli kald, så det vedkommende drev med der inne i det ubetydelige hjørnet av hovedstaden fikk heller vente. Og så ble det litt glemt, nye diller kom til, nye bydeler, planer ble vedtatt og forkastet. Jeg liker som sagt å se på denne lille fargerike remsa, og her om dagen tok jeg også en for meg sjelden tur bort dit, rundt middelalderparken, opp den relativt nye trappen til Sørenga bro, som også står og måper i løse luften ut mot nye Oslo, som om den har gått ut på kjøkkenet og glemt hva den skulle hente, forbi remsa og bygårdfasadene som fremdeles har noe gammelmodig shabby over seg, den store oppusningen har liksom ikke kommet helt hit, videre til rundkjøringen med monumentet som er blitt hetende Dildonissen og/eller Buttplug-gnomen, og så videre rundt i den litt merkelige og avslappende gal-side-av-sporet-delen av Gamlebyen, med jazzikalsk betydningsfulle steder som Alnafetgata, hvor den Etiopiske kirken og et ganske fint pizzasted holder til, eller for den saks skyld assosiasjonsvekkende trikkestoppnavn som Oslo Hospital, som vi gikk forbi, og så visst sognepresten meg, han hadde egentlig lyst til å huke tak i meg og si noen ord om Jonas Cambien Trio, Mosambique og andre jazzband med såkalt bred appell, men det ble visst med tanken. Jeg var uansett ikke ensom, jeg gikk der og pratet med en god venn, vi snakket blant annet om barer, både i Gamlebyen og andre steder. Kanskje det kunne vært plass til noe hyggelig her, ennå? Eller kanskje ikke, hvem vet – akkurat for øyeblikket føles det litt søkt å gå rundt og være frilansbyplanleggere. Men at det er plass til noe, er helt sikkert. Det føles fremdeles som et uoppdaget – eller snarere uplanlagt – sted, rett under nesetippene våre. Senere, etter at jeg hadde kommet hjem fra gåturen, så jeg et bilde lagt ut av Gamlebyens og Kafé Hærverks Vegard Heskestad hvor han sto under en av bydelens broer og varmet seg på et bål med noen venner mens han drakk pils. En fin protesthandling, helt i tråd med Heskestad-sitatet fra første lockdown, som jeg stadig vekk har tenkt på i løpet av året som har gått: Nå tar jeg meg en øl. Det kan ingen nekte meg.


Foto: Tord Krogtoft

Jada, vi skriver jævlig mye om Hærverk i NTT, jeg har forsåvidt forståelse om det kan fremstå monomant, kanskje provinsielt, eller litt ekskluderende om du sitter et helt annet sted og leser denne remsa uke etter uke. Forhåpentligvis skriver vi også om såpass mange andre steder og folk at vi ikke fremstår helt huggærne, men det finnes også forklaringer på hvorfor vi vender tilbake til den lille baren i Hausmanns gate – og det har blant annet noe å gjøre med følelsen av en ennå uoppdaget by. Og det har med følelsen av at noen steder – ikke bare Hærverk, ikke bare i Oslo, ikke bare i Norge, sikkert ikke en gang bare på denne kloden – rett og slett har funnet en riktig måte å dyrke musikk på. Det er en liten bar, men et stort rom, noe som med ettertrykk demonstreres på Bandcamp-utgivelsen Being for the benefit of Kafé Hærverk, ute nå, og din for 250 kroner. Her har et drøss av artister med tilknytning til stedet donert uutgitt materiale, jeg har på ingen måte kommet gjennom alt ennå, men bredden, dybden, og følelsen av at det finnes uendelig med ting å oppdage når ting åpner igjen, er svimlende. Hvor skal man starte? Denne uken var det ett år siden Atomic-uka på Hærverk, og inni mylderet her får vi høre første låt fra første sett på den legendariske tirsdagskvelden, “Crux”. Vi trekker et lettelsens sukk av at opptakene låter såpass bra – håpet om en stor boksutgivelse med hele smæla lever. Så kan man hoppe et helt annet sted, til den velskapte låta “Look Through the Fog” fra det unge bandet Hayeminol, utgitt på Hærverk Industrier, breddfull av melodisk overskudd og sprut i spillet. Det er mange personlige favoritter her – Kjetil Jerve har med en remiks av en låt fra sitt nye album, Melvinsjazzerne Kanaan, som blant annet spilte en legendarisk gig der under fjorårets Bylarm, byr på nybakt brød med crusty skorpe i “The Groke”. Trioen Espen Reinertsen, Anja Lauvdal og Christian Winther har et lekent lite stykke kammerimpro, trioen Emmeluth-Knedal Andersen-Skavhaug Nergaard er hakket mer frenetiske, deres spor “Untitled – 12. Desember” er også tatt opp på Hærverks scene må vi tro og i liveopptaket “Here we go again” slipper DNA-AND lytteren midt uti et svært, gåtefullt og atmosfærisk landskap hvor man etter hvert oppdager at en av bandets vokalister improviserer (tror jeg) over ABBAs “Mamma mia” – en introduksjon god som noen til et helt unikt improvisasjonsunivers, jeg får lyst til å sende den rundt til folk som ikke har fått sett dem ennå. Heskestads eget band, Turbonecro, er også selvsagt til stede med den gufne låta “Legalize Murder”, og hardingfelefavoritten Helga Myhr bidrar med “Moreguten”. Sånn kan man fortsette, poenget er jo at dette er en oppdagelsesreise man nesten bare må prøve ut selv. Plutselig støter man på raga i form av Manish Pingles “Like a River (Raag Bhairavi)”, støy i alle mulige ulike fasonger og spenningsgrader, Sverre Knudsen og Center of the Universe. Måten denne samlingen ble gjort på – åpne forespørsler om musikere hadde noe uutgitt liggende som de kunne tenke seg å donere – gjør at det er rariteter, snurrepiperier, kanskje kan man kalle noe av det bagateller, som vi hører. Men det er saktens noe av poenget også – det er et rikt øyeblikksbilde av musikkundergrunnen mens den liksom ikke tror noen kikker på den. Og om du lurer på hva det evinnelige Hærverk-gnålet vårt egentlig består i, eller om du simpelthen savner å oppdage noe nytt, om du er lei av å stirre i veggen og ikke vet hva du skal høre på, anbefales samleren varmt. Brenn den på en bunke CD-r-er (vi hører formatet er på moten) og finn deg en bro å stå under med sammen med noen venner.

 

Keyboard-fantasier

Vi så nettopp at Beverly Glenn-Copelands unike utgivelse Keyboard Fantasies skal komme i en flott reissue på Transgressive records, med liner notes av alle favoritt-popstjerne Robyn og gode greier. Ja takk til flere plater, sier vi, men må også henlede oppmerksomheten til den nyeste utgaven av Jazznytt (den med Maja S.K. Ratkje på omslaget, og artikler om BLM-jazz og Tor Ulven-jazz, med mye mer i), der vår fabelaktige skribent Karoline Ruderaas Jerve skriver en personlig beretning om nettopp denne fortryllende musikken.
Mens dere laster ned Jazznytt-abonnementet, kan dere se mer om nyutgivelsen her.

 

My Way

Et eklatant eksempel på den gode musikkens kraft, og hvordan den kan overleve de mest gufne assosiasjoner og tilknytninger, kom tidligere denne uken, da Air Force One tok av en siste gang med President Trump som passasjer. Før dette, ved avgang fra Det Hvite Hus, var det ikke vanskelig å catche symbolikken i at Europes «The Final Countdown» ble avspilt, i alle fall for håpefulle QAnon-tilhengere som hadde troa på endring helt på tampen, men en anelse mer umusikalsk var det da han etter en litt slapp og hverdagslig tale foran en glissen forsamling atter en gang lot gay-anthemet «YMCA» av Village People sette punktum for den, bittelitt for høyt, slik at det ble beklemt stemning der. Festen var utvilsomt over. Laura Branigans «Gloria» var en annen temalåt,  for evig besudlet etter backstageopptaket av Trump-klanen som jazzet seg opp rett før talen og stormingen av Capitol. Branigan og hennes folk har gjort det de kan for å ta låten tilbake, men akkurat nå ser det ut som at hennes livsverk er ødelagt for henne. Psykisk. Men det må ikke være slik, heller.

På flyplassen hadde et lite knippe av Trumps gjenværende fans og familie satt opp et PA-anlegg, og mens den enorme doningen taxet mer vemodig enn truende bortover rullebanen, dundret de i gang med Frank Sinatras «My Way», i det mektige arrangementet utgitt 1969. Det var ikke vanskelig å bli berørt av øyeblikket, hvor enn overtydelig og latterlig TV-serieaktig det hele var, og uansett hvor mye avsky jeg måtte føle for avsenderen og flypassasjeren. Dette var rett og slett gripende, fy fabian for en låt! Den fanger hele den menneskelige erfaring, den stolte resignasjon. Det var nærmest Nixoniansk stemning, både i og utenfor flyet. Eller som en «rett på streaming»-film om mafiaen laget av en aldrende Scorsese. Slik man føler empati for skurker og mafiosi når de blir fremstilt fiksjonelt, er det ved virkemidler som dette også mulig med medfølelse for eks-presidenten.

Selv så mye den låten er brukt opp gjennom årene, har den ikke mistet mye av sin aura.
Låten i seg selv er opprinnelig fransk, «Come D’Habitude» av Claude Francois fra 1967.

Sinatras sangkollega Paul Anka gjorde om arrangementet og skrev en engelsk tekst til Sinatra, som hadde signalisert at alt var over og at han skulle legge gullmikken på hylla. Men etter at han gikk i studio 30 desember 1968 (sterk dato) fikk karrieren hans en ny tema-sang. Og mange år skulle komme. Sinatras liv og moralske valg er i seg selv absolutt filmverdig, på godt og vondt.
Det er en del coverversjoner av denne låten, men også overraskende få, egentlig. Sinatras er uovertruffen, Elvis Presley på tampen av livet kler også denne stolte resignasjonen, men når ikke helt opp.

Gene Ammons er både følsom og litt sur i saxen i sitt take fra 1971, med Idris Muhammad og Ron Carter med i studio på en jobb som ikke føles utpreget viktig for noen av dem.
Shirley Bassey gjør seg best med litt narrativ-orienterte låt-tolkninger, og gjorde en stolt figur året før, mens uslåelige Nina Simone klarte å samtidig være majestetisk tilbakelent og fyrrig perkussiv i sin bemerkelsesverdige tolkning.

Og at den grovt sammensatte skikkelsen Sammy Davis Jr utga et funky take for Motown er kanskje ikke like kjent? Et litt mer fandenivoldsk syn på skjebnen kommer i alle fall frem.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Is i rubben

Kunst og musikk med Jo David Meyer Lysne, dikt og jazz med Karl Seglem, fiolinist Tuva Halse og Magellan legger ut på tokt og Parkteaterets Dan-Michael Danino beskriver den pågående krisen i utelivet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev