Now's the time

NTT: Hjemmelyttingen er sikret

Bassist og Sortland-legende Oddmund Finnseth gir ut sin første plate under eget navn, Julia Strzalek sto for en av fjorårets mest forunderlig fine skiver og NTTs soulspalte oppsummerer fjoråret!

God helg, og velkommen tilbake til Now’s The Times første nummer i 2021, et år som starter der det forrige sluttet. Det gjør forsåvidt alltid år, sånn er det liksom med den saken – vi får se fremover, om dette året får sin egen vibe, på godt og vondt, eller om det fortsetter å være en litt overspent oppfølger til brak-året 2020, et av de mest årete årene i nyere tid. Om du ønsker å titte deg litt tilbake, er det fremdeles mulig å lese vår grundige oppsummering av det gamle i nyttårsspesialen Jazz å nøfysevi snakker om album, om konserter, om tendenser og om følelser, og det er i det hele tatt langt mer omfangsrikt enn dette slanke januarnummeret. Vi fikk rett og slett litt kupp i hodet. Men nå er det helg, det er på tide å skru av podcasten, TV’en, og lukke fanene – unntatt alle de som handler om jazz og musikkens gleder, selvsagt!

Hvor er vi nå? Norge er stengt ned – eller, akkurat hva man mener med lockdown, nedstengning og portforbud er definisjonsspørsmål epidemologer og jurister har brukt en god del tid på allerede i januar, og vi skal ikke legge oss opp i det. Men det er ikke noen konserter for øyeblikket, i hvert fall. Og folk sitter stort sett hjemme, når de ikke er ute på tur eller i butikken. Den gode, varme januartradisjonen All Ears, som satset friskt og siktet på gjennomføring tidlig i januar, måtte avlyses – men de ser seg om etter nye muligheter.

Før vi går videre tar vi med oss at 2020 avsluttet med en sørgelig nyhet i dødsbudskapet om den store rapperen og produsenten MF Doom, Daniel Dumile. Det er en musiker noen av våre lesere sikkert har et nært forhold til – mens andre igjen kanskje lurer på hvorfor vi nevner det. Jazznytt-konglomeratet sikter på et dypere dykk i et av vår tids mest særegne musikalske univers seinere, men NTTs gode kollega, spaltegjest og Jazznytt-bidragsyter Martin Bjørnersen, fant tiden mellom forefallende arbeid og samfunnsforfall til å sende over to låter som gir et lite innblikk i universet.

 

“dette er to MF doom-produserte låter begge gitt ut i 2009, som på subtilt men markant forskjellig vis sampler Ramsey Lewis (with orchestra)-versjonen av «Julia» (The Beatles/John Lennon) og som utover den åpenbare overfladiske jazz-forbindelsen, antyder noe om en måte å forholde seg til samples på, nesten litt som standardsangboka. Og samtidig noe om Dooms musikalske intelligens som «sidemann» (lite diskutert rolle!), og høyst undervurdert produsent med en unik spontanitet i sin tilnærming til faget. Vi kommer tilbake til utfyllende presentasjon av tekstforfatteren, rapperen og den unikt komplekse kulturelle skikkelsen Daniel Dumile/Zev Love X/MF Doom, snarest mulig.”

En sørgelig anledning – men selve musikken er en god start på året. Vi har mer, og går videre. Vil du støtte arbeidet vårt og få godt lesestoff i myke permer, kan du abonnere på Jazznytt, som er hangarskipet NTT hver uke tar av fra og noen ganger lander på. Om du ønsker å få tilsendt NTT rett i epostkassa hver uke kan du melde deg på nyhetsbrevet vårt her. Bortsett fra det – ta kontakt, spre ordet, og på med musikken!

 

Oddmund Finnseth (63) er innom både swing & suites på sitt debutalbum


Oddmund Finnseth. Foto: Ove Aalo

En sjelden debutant denne uken – bassist Oddmund Finnseth er en sentral skikkelse i Sortlands jazzmiljø, både som musiker og pedagog, han er mottager av Stubøprisen, prisen som går til folk som har gjort en særlig innsats for jazzmiljøet i Nord-Norge. Han satte også sitt preg på jazzmiljøet i Trondheim på åttitallet, og har spilt med en lang rekke band gjennom årene. Men i dag er første gang han slipper et album under eget navn. Dedications er en kvintettplate hvor vi foruten Finnseth hører Alan Barnes (altsax), Roy Nikolaisen (trompet), Øystein Norvoll (gitar) og Roger Johansen (trommer). I tillegg gjester Finnseths sønn Eilif på trommer på en låt – det var også han som tok initiativ til folkefinansieringen som la til rette for at farsan endelig skulle komme seg i studio med egen musikk. Hvordan låter det? Plata er, som antydet, full av dedikasjoner til folk i bassistens liv – kollegaer og familiemedlemmer. Det er bop og bossa med oppknappet skjortehals – underveis kan man sukke vemodig og se for seg bunkene av Bodil Niska kunne solgt av denne en god lørdag på Bare Jazz… men musikken har vi. Og det føles godt å starte året her – med rykende fersk, classic jazz.  

Vi kan jo starte med å snakke om innspillingen.
– Jeg har spilt inn plate i Rainbow før. Det var gammeldans med Asmund Bjørken, Sven Nyhus, Jan Erik Kongshaug og så videre. Nå var det åpenbart ikke med Jan Erik, men med Martin Abrahamsen. Jeg hadde uansett god erfaring med studioet, og Martin var flink. Det gikk veldig bra, og så kom koronaen som selvsagt utsatte alt sammen.

Men å få spilt inn plata var et prosjekt satt i gang av sønnen din, Eilif Hallingstad Finnseth.
– Ja, ideen startet, vil jeg tro, tidlig i 2019. Det ble dratt i gang av sønnen min, kona mi og et par musikere – blant annet gitaristen på plata, Øystein Norvoll, en av nestorene i nordnorsk jazz. Han har vært veldig aktiv i å fremme musikken. Også har vi også musikere som Tim Challman og Steinar Kjeldsen som stakk hodet ut. Tim var forresten med i Vietnam-krigen som musiker. Han har spilt litt med Elvis også, i et pussig sammentreff, i Tyskland. Jeg har ikke stått veldig på for meg selv. Jeg har et motto i musikerskapet mitt, som er å gjøre andre gode. Det er min lille greie, grunnlaget for all min musiske erfaring. Jeg er lærer på musikklinja ved Sortland Videregående, og jeg har undervist i 25-26 år. Det er stas å hjelpe fram andre som ønsker det. Jeg har også bygd opp mitt eget læreverk, etter at jeg flytta opp hit. Jeg har jo spilt i USA, Rio, med Count Basies orkester to ganger… måten jeg underviser på baserer seg på erfaringen jeg har opparbeida og det musikkpolitiske synet mitt, med tanke på å spre kunnskapen.

Sønnen min sier at det bare er 2% i verden som hører på jazz, det har han sikkert rett i. Men jeg har troa på å ta vare på det som har vært, og å ta inn det som kommer. Det kommer nye impulser inn. Jan Garbarek har sagt at han ikke driver med jazz lenger, og det er en ærlig utvikling. Samtidig tror jeg på det jeg liker i jazz. Det er et landskap hvor alle kan gå i den retningen de føler, og jeg vil ta vare på det gamle. Jeg har forelska meg i det brasilianske, og jeg liker Dizzy Gillespie som tok inn det afrocubanske, Stan Getz som falt pladask for skapelsen av bossa nova. Det er så god musikk. Og det kan nå fram, for de fleste verdsetter kvalitet. Jazzen har det, samtidig som den er menneskelig. Selv om jeg har bakgrunn fra en høy utdannelse er jeg ikke noe fan av snobberiet, å gjøre jazzen til noe aparte, så intellektuelt at mange detter av. Asmund Bjørken hadde det. Han var en selvlært mann, og vi spilte sammen. Ikke bare dansemusikk, også jazz. Han hadde en ærlighet – han kom fra fjøset. Han spilte for folk, og var en av de få trekkspilerne som brukte det som en saksofon, han tenkte lineært. Det var tydelig i spillet hans. Også hadde han det at du skulle ta vare på… rytmikk blir aldri gammeldags, for den har ligget i mennesket siden steinalderen. Gleden over at ting swinger er grunnleggende. Jeg går dit jeg har lyst, så får heller noen synes jeg er en reaksjonær tulling. Jeg liker å være der.

Du nevner det folkeliggjøring. Hvordan går man frem?
– Tilbake til gamle Bjørken. Han var humorist. Han sa, når du spiller jazz må du spille for folk når du er ute og spiller for folk. Da kan du like gjerne sitte hjemme og spille for katta og komfyren. En musikkopplevelse består av to parter, de som gir og de som mottar. Du merker jo som musiker om du har truffet. Det kan du gjøre uten å lage sirkus, men du må være ærlig og åpen. Jeg har sans for å fortelle litt om bakgrunnen til musikken. Vi spilte på Herr Nilsen i 2019 en lørdag, før innspillingen. Det var fantastisk fin stemning, og da fikk jeg respons på at vi tok publikum med på laget, gjerne med litt lun humor. Den typen folkeliggjøring i stedet for mystifisering. Miles har kanskje litt av skylda for det, den tause musikeren med lite publikumskontakt. For ham var det kanskje en måte å protestere mot å bli hundsa. Det må man forstå, men jeg har ikke den bakgrunnen, jeg har ikke noe å protestere mot. Og vil du noe med musikken, må du ta folk med på reisen. Jeg prøver også å skrive litt program-musisk, a la den  klassiske tradisjonen. På plata prøver jeg musikalsk å beskrive personene som jeg har laget låter for.

Da er det naturlig å snakke om “A woman in four shades”, som er et verk i fire deler, intet mindre, tilegnet din kone Astri!
– Ja, det er en suite. Arbeidet startet ett år før hun var 50, det var vel for 14 år siden. Da fikk jeg ideen om at jeg måtte skrive noe. Hun er min nærmeste, min beste venn, kjæreste og elsker. Det var på tide. Jeg jobber ofte på høytrykk, så jeg satt og ruga på en idébase inntil det nærmet seg. Jeg ville forsøke å skrive en dame i livet med ulike satser, groover, tempoer, tonearter… en firesatsers suite der førstesatsen beskriver det hun står for – kraften hun har, det hun gjør, at hun er dyktig i jobben sin. I sats 2 er vi over i den litt sensuelle delen – det er kosen. Men så kan jeg også være irriterende, og da blir det overskya. Det hører du i tredjesatsen, den mollstemte funken hvor du nok kan høre et lite fuck you, det er det jeg prøver å få fram. Når jeg blir utvist til furtebua. Det går som regel raskt over, men det må være lov til å overdrive litt i kunsten. I fjerdesatsen er jeg tatt inn i varmen, og da hører du en bossa nova med melodisk varme, som på en måte skal illustrere det. Vi har reist med den musikken en del, og mange har kjent seg igjen.

Med fare for å eksotifisere litt her – er det noe med nordnorsk jazz og en ekstra forkjærlighet for bossa nova? Noe som har kommet via sjøveien eller noe slikt? Du har jo også utgitt dette albumet på et plateselskap som heter Finito Bacalao…
– Jeg tror du er inne på noe. Jeg har reist med Rikskonsertene, og der kan du merke litt stemningskilde når du spiller sånt materiale. Fra vår gamle riksvei 1, kysten, fikk du besøk fra Italia og Portugal… og den dag i dag møter man etterkommere av det. Mor min hadde nok litt sydlandsk blod, hun er ifra Værøy, mens faren min var østerdølsk opprinnelse, utvandrerne som endte opp i Bardu. Jeg fikk nok en miks av det, med min mors temperament. Du kan møte det på Senja, i Lofoten… det er nok noe hot der, en forkjærlighet jeg tror man kan merke musikalsk.

Du nevnte gjestespill med Count Basies musikere tidligere – fortell litt om det!
– Jeg startet et band i Trondheim i 1990 som het Trondheim Bop Service. Det var med Ernst Wiggo Sandbakk, Kåre Kolve, Odd André Elveland og Ove Bjørken. Det var et hot band, vi øvde ett år nedi kjelleren til Ernst Wiggo før vi spilte live. Og vi hadde debuten samme dag som Count Basie var i Trondheim. Vi spilte i Olavsalens lille sal, mens de spilte i store. Dette var hardbop, alt var øvd inn, stram kjøreplan, vi hadde dress og slips. Da vi spilte var det stinn brakke, det kom masse publikum etter konserten i store sal, og mange Basie-bandet kom innom. De fikk seg rett og slett en på kjeften. Vi starta med en uptempo greie, det swingte forjævlig. Etter konserten kom de bort og sa at de ikke hadde venta å høre sånn musikk der oppe. Så ble det jam, og da fikk jeg den første lille kontakten. Fem år senere, i Harstad, var det Frank Foster som leda bandet. De var trøtte, skulle til Amsterdam dagen etter. Men Tim tipsa dem om at det var jam på huset, og de kunne bare komme i tøflene. Mange kom, blåsere og trommiser, men bassisten hadde lagt seg. Så jeg spilte, først med kvintetten vi hadde og så med Count Basie-musikerne. Tim sa, nå får Oddmund blåst rein sylinderne. Da fikk jeg brukt meg selv som proff musiker. Etter en tre timers vanvittig flott spilling spurte de meg, hey man, you are welcome to join the band…så jeg var faktisk invitert over. Men vi hadde nylig adoptert en gutt fra Etiopia (som har sin egen låt på albumet, “African Skier”, journ.anm), og det hadde ikke blitt riktig å flytte. Jeg takket erbødigst nei. Men det var en veldig flott opplevelse.

Hvordan ble du bitt av jazzbasillen?
– Søstrene mine. Vi er en musikalsk familie, og jeg er yngst av seks. Det går i kunst og musikk, de skriver tekster, foreldrene mine drev med musikk. Jeg er litt som Obelix, jeg har ramla i gryta som liten og må vel egentlig ikke ha noe mer etter det. Da søsterne kom hjem med singler av Ella Fitzgerald og Louis Armstrong var jeg solgt, da begynte jeg å høre på det. Jeg kom også innom Peggy Lee og Elvis… men da bossa novaen kom og jeg fikk høre Getz/Gilberto, gikk det rett inn. Jeg satte meg ved pianoet og prøvde å finne ut av det, jeg var fascinert av låter med fine akkorder, satt og pønsket ut hva de var. Jeg visste ikke hva det het, satt bare og søkte. Så fikk jeg tidlig lov, jeg spilte først på elbass i en tensing-gruppe, og fikk meg kontrabass da jeg var seksten. Det starta med gammeldans, og da jeg kom til Trondheim og begynte på konservatoriet, kom jeg i Asmund Bjørkens armer. Foreldrene mine ville ikke jeg skulle bli musiker, de ville jeg skulle bli språklærer … så jeg studerte først filologi i Bergen. Men jeg ble trekt mot musikken, jeg var på jam med en meget ung Vigleik Storaas, og etter hvert begynte tilbudene å komme. Jeg har papir på Ex. Phil, men ikke noe mer! Jeg ble på en måte en bohem i Bergen, spilte masse og var vel en av de mest benyttede bassistene i Bergen på tidlig åttitall.

Hvordan ble du lærer? Var det et kall du på en måte visste om, eller havna du litt i det?
– Jeg havna nok i det. Jeg prøvde meg som frilanser en god stund i Trondheim, men det er ikke noen dans på roser. Du må ha flaks også videre, og du må kanskje bo sammen med noen med tryggere inntekt. Det gjelder ikke minst nå, du ser hvor sårbart det yrket er. Tidligere hadde jeg prøvd meg som vikarlærer, og merket at jeg hadde en viss teft for det. Det ligger også i slekta, og kona mi er lærer. Hun er fra Rælingen, men kjente også godt til Nord-Norge, så vi flytta oppover. Det var i 92. Det som var tungt med å dra fra Trondheim var å forlate frilanstilværelsen og bandene. Åttitallet var jo et klondyke i Trondheimsmiljøet, det var lett å finne jobber, vi hadde foten innenfor krinken på Tyholt… Jeg spilte nesten bare på den tiden. Men målet var også å starte noe her, jeg kom for å gjøre en innsats. Så begynte jeg på Sortland ungdomsskole, og fikk etter hvert foten innenfor videregående, hvor jeg har vært siden, i tillegg til kulturskolen, hvor jeg har holdt på i 25 år. Vi var tidlig ute med jazz på kulturskolen her oppe, tilbake i 92.

Hva er kicket med å undervise?
– Jeg sier at det handler om å kunne lære seg et håndverk. Vi er i en digital verden, hvor det hele veien er lett å skaffe seg ting, overfladisk kunnskap, og forvente at prosesser skal gå fort. Det er mange som ikke har utholdenhet, som ikke får lov å tenke at det tar tid å bli god. Gleden ligger i å utfordre seg selv og trikset er å ha en interesse som nesten er like sterk som sex – en besettelse, balansert med aksepten for at det tar tid. Det er strengt, men det gir friheten til å skape, noe jeg oppfordrer elever til – å lage musikk selv. Det har vært underkommunisert politisk – i fine taler om skolen er det snakk om å øke timer på matte og norsk. Men dette er så viktig.

Hvor mye lærer du av elevene?
– Det er godt spørsmål, det heter jo at man lærer så lenge man har elever. Jeg har jo skrevet nesten hele lærerverket selv, og det henter jeg både fra egen erfaring og forespørsler fra elever hvor de spør om den eller den låta. Jeg går gjerne til kjernen av låten. Som Warne Marsh sa i et seminar på jazzkonservatoriet – throw those books away. Gå gjerne til den første versjonen av en låt. Så lager jeg arrangementer som de kan strekke seg etter. Det er ikke bare basselever. Når vi har seminarer, workshops, prøver jeg å integrere alle de andre elevene, ikke bare musikerne. Om det er noen som har vært borti noe, blir de med. Det er et voldsomt kick, kanskje det er øyeblikket som fører til noe annet. Det er et viktig virkemiddel for å fremme denne kunstformen. Folk må tas med, og få kjenne på fysisk deltagelse. Så kan du legge det opp på en måte som gjør at de er med på sitt nivå. Det er min metode, andre har sin. Du lærer av elevene så lenge du er åpen for nye ting. Og så lenge du tror på ting. Kjernen i en musikkpedagogikk er at du skal formidle det du tror på. Jeg glemmer gjerne klokka når jeg underviser, og er veldig tilstede – på godt og vondt, kanskje.

Å glemme tiden er ikke det verste man kan gjøre. Men nå når du endelig spilte inn en plate under eget navn – var det mye måtte med?
– Jeg tenker som et bord fylt av, varme og kalde retter som representerer litt av bredden min musikalsk. Jeg er glad i swing-årene, men syns det er artig å spille funky, tretakt, latin, ballader…

Jeg får jo følelsen av en deilig klokka 4 på en lørdag, for eksempel på Herr Nilsen.
– Ja, og det er sant. Det er et åpent, fint publikum på Herr Nilsen, som også kan ting. Og som sagt, de må tas med. Ellers kan du bli hjemme og spille for katta og komfyren.

 

Elgen er løs!

Det blir noe hjemmetid fremover, så det er bare å begynne å bunkre opp med CDer og alskens filer, bag-in-box, nøtteposer, og så videre. En nyvinning i 2021 er lanseringen av nyutgivelsesserien Norske Albumklassikere, der en gjeng platefantaster ledet av Christer «Bendiklover» Falck via folkefinansiering skal få nyutgitt en virkelig enorm rekke med utgivelser som aldri har vært på CD før, eller som ikke har vært tilgjengelig på lenge. De skal remastres, redesignes og utstyres med grundige liner notes. Platene skal forhåndsbetales, og produksjonen settes ikke igang før 150 eks. er bestilt. Det er kundene selv som foreslår titler, i alle mulige sjangre. Det er veldig mye jazz på gang, så klart, men den første tittelen, som legges ut til forhåndsbestilling på mandag, er den sinnssvakt fete klassikeren Elgen er løs med Moose Lose, opprinnelig utgitt på Mai i 1974. Jon Eberson, Sveinung Hovensjø, Pål Thowsen og Brynjulf Blix i funky firsprang, og med Bruno Oldanis ikoniske omslagskunst. Gå inn på Facebooksiden til Norske albumklassikere og bestill, så kan vi ha noe å glede oss til snart!

 

Pass deg for sagen, Julia!

Det er lov å være blid! Det blir man i alle fall av å høre den sverigebosatte, tyske saksofonisten og komponisten Julia Strzaleks andre album TVÅ, som putrer over av smittende overskudd, oppvakte melodier, og lykkelig musisering. «Friedel» heter en av låtene, og de barnlige figurene kommer til absolutt syne overalt. Pass deg for sagen, Albert! Fine navn fra svensk jazz som Konrad Agnas på trommer og Mats Äleklint på trombone gir herlig liv til Strzaleks septett. Og ikke minst får norske Karoline Wallace, som snart er aktuell med sin egen plate Stiklinger, god plass i ensemble-rekken med diggbar og sjøsjuk ordløs ladada-vokal, og nusselig naivistisk poesi i det viktige kuttet «Snirkelhushistorie». NTT måtte ta kontakt med altsaksofonisten

Takk for at du lagde den herlige platen TVÅ. Den kommer godt med i kulden nå. Dette er din andre plate under eget navn, ikke sant? Fortell litt om bandet du har med deg – det er for denne innspillingen eller et fast band?
— Tusen takk! Helt riktig, dette er min andre plate. På Två er en stor del av musikerne fra mitt første album Kolibri med. Karoline Wallace var en del av Kolibri 13-ensemblet på forrige album, som var et dobbeltalbum med to band på, et 13-manns band og en sekstett). Mats Äleklint er ny i gjengen, selv om vi har spilt noen sammen med andre prosjekter. Niklas Barnö (tp), Johan Graden (p), Vilhelm Bromander (b) og Konrad Agnas (tr) er musikerkolleger og venner jeg har spilt med i flere år. Med min nye septett spilte vi for første gang i januar 2019 på Glenn Miller Café i Stockholm. Det var en flott kveld, en ny gjeng med mange flotte musikere, det var god energi i bandet og musikken min fungerte bra med dem. Det var da ideen om å spille inn en ny plate med dette bandet ble født. Siden den gang har vi hatt noen morsomme spillejobber, og jeg håper på mange flere med dette bandet.

Åpningskuttet heter «Friedel», og det er mange mjuke svenske vibbber her som bør være kjent for mange nordmenn her, enten man følger jazzhistorien eller bare så på svensk barne-TV i oppveksten. Riedel er viktig for deg?
— Da jeg skrev sangen «Friedel» hadde jeg en tivoli-følelse i hodet. En festlig låt som jeg ønsket å kombinere med noen elektroniske synth-vibber. Sangen var en hyllest til bestefaren min som ble kalt Friedel. Jeg er fra Tyskland, men flyttet til Sverige da jeg begynte å studere ved Royal Academy of Music i Stockholm i 2012. Jeg vokste opp med Georg Riedels musikk for barneserier som Emil fra Lønneberget og Pippi Langstrømpe. Musikken hans har inspirert meg, og jeg har alltid likt den godt. Men da jeg skrev sangene til det nye albumet mitt, tenkte jeg ikke spesifikt på Riedels musikk. Sangene på TVÅ er en samling av forskjellige typer låter. En stor del av låtene er helt nye og skrevet direkte for musikerne i bandet med lekne melodier og mye rom for improvisasjoner for å høre bandets egne stemmer. I tillegg ønsket jeg å teste litt mer poppete lyder, synth og elektroniske effekter som du kan høre på «Tokyo», «Havet» og «Trappan». Samtidig er det også sanger på plata som «Etude» eller «Kinderlied», som jeg har skrevet for lenge siden og som delvis er inspirert av tiden min på teatret, der jeg spilte i ensemblet til forestillingen om revykongen «Karl Gerhard». Saksofonist Fredrik Ljungkvist er et av mine forbilder. Jeg er inspirert av hans kreative spill, uttrykk og musikk. Ljungkvists band Yun Kan 10 har inspirert meg mye, og har nok vært en av grunnene til at jeg ønsket å spille inn med akkurat denne konstellasjonen.

Feffe er vi glade i her i NTT! Det naivistiske og lekne er to ord som også passer på flere norske jazzmusikere i din generasjon. Hvorfor er det slik nå tror du, og gjør det deg friere som musiker?
— Før jeg kom til Sverige studerte jeg ved Musikkhøgskolen i Mannheim (Tyskland). Skolen var veldig fokusert på at man skulle kopiere alle amerikanske gamle jazzidoler. Du skulle først kopiere i flere år, og så kunne du kanskje begynne å skrive din egen musikk. Det er sannsynligvis bra å få ideer gjennom at du kopierer andre og at du får et visst ordforråd. Men jeg følte meg fanget bare ved å høre og spille samme stil. Da jeg kom til Sverige, var det som å bli introdusert for en helt ny musikalsk verden. Det var helt fantastisk å høre på svenske musikere og band som Paavo, Torbjörn Zetterberg och den store Frågan, Mats Äleklints Quartet, Nils Berg, Oskar Schönning, Per Texas Johansson og så videre. Alle disse nye musikerne og bandene som jeg ble kjent med hadde så mye spilleglede, og var veldig fantasifulle og unike! Det var så befriende å høre så mye av deres egne stemmer. Det har liksom blitt litt av «signaturen» min å skrive sanger med lekne, melodiske korte fragmenter som bryter med rytmiske elementer og kollektive fri-improvisasjoner. Jeg føler meg veldig hjemme og fri i spillet mitt da. Men jeg liker også å spille helt fritt, for eksempel i duoen med trommeslager Andreas Pollak, eller med Cornelia Nilsson. Det kan være veldig eksplosivt, rotete, punk, rolig, mystisk eller mykt. Jeg liker bredden av muligheter som oppstår når ingenting er bestemt på forhånd.

Se Julia Strzalek & Cornelia Nilsson i konsert her

 

Du har med norske sangeren og komponisten Karoline Wallace i en viktig rolle i bandet. Hvordan møtte du henne, og hva gir hun til musikken din?
– Karoline og jeg kjenner hverandre fra Royal Academy of Music i Stockholm. Vi startet begge samtidig som utvekslingsstudenter på jazzlinja. Vi ble raskt gode venner, vi viste musikk til hverandre og vi forstår hverandre veldig godt på vårt musikalske språk, tror jeg. Vi har mye til felles, har ganske lik musikalsk estetikk og metode, og det flyter når vi for eksempel skriver sammen eller spiller sammen. Vi lærer av hverandre og får nye ideer, det er veldig gøy å henge og leke med Karoline. Jeg trengte ikke tenke så mye for å velge henne som sanger i bandet mitt. Det var åpenbart at det måtte bli henne. Hun er veldig musikalsk, passer veldig bra inn i gruppen og det vil være bli et ekstra nivå med vokalen som en del av gruppestemmen, men også som hennes egen stemme som forteller små historier i sangene «Snirkelhushistorie» eller «Marionetta».

Du har også spilt med Signe Emmeluth – det er godt liv i nordisk jazz nå, ikke sant? Føler du et nordisk fellesskap?
— Jeg møtte Signe for første gang da gitaristen Kasper Agnas startet bandet Kasper Agnas Cirkus med to altsaksofonister, som er Signe og jeg. Det er veldig gøy å leke med Signe, hun er veldig god og jeg føler at hun presser meg videre når vi spiller sammen. Signe, jeg og Anna Högberg hadde også en kveld i Stockholm hvor vi spilte sammen med Per-Åke Holmlander. Altsaksofon madness + tuba, det var en morsom konsertkveld! Kasper Agnas var utvekslingsstudent i Trondheim, hvor han ble kjent med Signe. Han begynte også å spille med Bjørn Marius Hegge og Andreas Winther som studerte i Trondheim samtidig. Kasper tok de med seg tilbake til Stockholm for å spille noen konserter, der jeg fikk være med i bandet. Det er alltid veldig inspirerende å spille med jazzmusikere fra Norge. Jazzmusikk ser ut til å ha en sterk kultur i Norge og jeg følger flere inspirerende musikere som Eirik Hegdal, Hanna Paulsberg, Moskus, Hegge, Kjetil Mulelid Trio, Vilde & Inga og så videre.

Men hvordan fattet du først interesse for musikk, og hvorfor valgte du alt-saksofonen som instrument, av alle?
— Jeg har spilt musikk siden jeg var liten. Jeg sang i forskjellige kor, begynte å skrive låter med venner i ung alder og lærte å spille fløyte, litt gitar og bass. Musikk har fascinert meg siden ung alder, og det å lage musikk selv føltes veldig naturlig. Da vennen min en dag spurte meg om jeg ville lære å spille altsaksofon sammen, ble jeg veldig betatt av instrumentet! Jeg syntes det var veldig kult å spille et så «spesielt» instrument som saksofon da jeg bare var 10 år gammel. Det var ikke et «vanlig» instrument slik som fløyte eller lignende som mange andre spilte, tenkte jeg da. Jeg begynte å spille i forskjellige band og fant veien til improvisasjon, noe som var veldig morsomt.

I Norge har vi hatt strenge covid-tiltak, men hadde likevel en bra sommer og høstsesong med jazzfestivaler og konserter, med redusert publikum. Hvordan var det med deg og andre i Sverige
— Det så ganske likt ut i Sverige i koronatiden i fjor. Om sommeren og høsten var det mulig å spille noen konserter, også under jazzfestivalen i oktober. Selvfølgelig med et begrenset publikum, men det var i det minste mulig å spille konserter. Siden sen høst har nesten alle konserter og arrangementer blitt kansellert på grunn av økningen i korona. Jeg skulle egentlig hatt release-konserten min i januar, men nå ble den flyttet til 12. juni på Rönnells Antikvariat i Stockholm i stedet. Alle håper at situasjonen vil bli bedre mot våren/sommeren, ved hjelp av den nye vaksinen. Jeg er veldig ivrig etter å spille med bandet mitt igjen og å kunne selge platene mine på konserter. Jeg gleder meg veldig! I tillegg har jeg spilt noen skoleforestillinger i 2020 som jeg kan fortsette med i år. Jeg vil også jobbe som musiker i en teaterforestilling.

Hva med året som kommer, da?
— Selvfølgelig tenker jeg allerede på neste plate. Ideen er en trio: saksofon, trommer og bass. En liten konstellasjon for en gangs skyld, haha! Musikken vil nok bli litt mer rå, rotete og melankolsk, men du vil også kjenne igjen lekenheten fra mine tidligere prosjekter.

 

NTT Soul: Ketil Rambergs oppsummering av soulåret 2020.

En av de mange sjarmerende sider ved soul, er sjangerens overlevelsesevne. Selv etter at sjangeren i stor grad har forlatt hitlistene, musikkpressen og også turnélivet, gis det ut store mengder med meget solid musikk. Mye er forholdsvis uoppdaget, og krever en viss egeninnsats for å få oppleve. Finnes det en mer underkommunisert sjanger enn ny soul-musikk? Neppe. Nedenfor følger NTT Souls årsoppsummering av soulåret 2020. For et år det har vært!

Carmichael Musiclover ga ut to album i 2020 og begge, Lifeline og The Best Thing Yet, er gjennomgående solide. Jeg er neppe alene om å mene at dette nok var blant de to beste utgivelsene i år. Carmichael er så independent som independent-artister kommer. Her er det fortsatt CDer som gjelder, som kjøpes fra Carmichaels hjemmeside. Fra The Best Thing Yet er det naturlig å trekke frem de to fantastiske stepperene «Chicago Style» og «More» samt balladen «Only You». Singelen «Pure Sweetness» er også verdt en lytt, og er også gitt ut på 7-tommer (via Colin Curtis). Carmichaels andre utgivelse, Lifeline, består bl.a. av to store, og fremtidige moderne modern soul-klassikere i «House Party» og «Hey, Sunshine». Settet inneholder også min personlige favoritt fra i år «We Belong Together», en sår perle fra Alabama-sangeren. Sterk anbefaling.

Andre independent-album som har fått høy rotasjon hos meg, er Debra DebsMore Than a Minute og Shaila Prosperes Under My Skin (for låter se nedenfor).

Kem kom med i år med sitt fjerdealbum. Love Always Wins er moderne voksensoul fra øverste hylle, i stor grad produsert sammen med Derek «DOA» Allen. Singelen «Lie to Me er sweet soul for 2020. Duetten med Toni Braxton, «Live Out Your Love» holder også høy standard, det samme gjør samarbeidet med Brian Culbertson på «Lonely». Også sterk anbefaling.

En annen voksensoulfavoritt er Jarred Lawson. Lawsons Be The Change er en virkelig perle og en av årsfavorittene til Expansion Records’ og Luxury Soul-connoisseur Ralph Tee. Selv er jeg svak for albumets uptempo-nummer «Why Don’t You Call Me Baby Anymore», som garantert hadde fylt scenens dansegulv i år. Det sagt, er det balladene som er Lawsons store styrke, og både «Love Isn’t Always Good Enough» og «Soul Symphony» er blant årets virkelig store. At Lawson ikke spiller jevnlig i Norge, er til å undre seg over.

Brandy slapp sitt første album siden 2012, og for fans av moderne R&B, var det vel verdt ventetiden. Fra B7 er det grunn til å trekke frem samarbeidet med Darhyl «DJ» Camper, en av de mest spennende produsentene der ute, hør f.eks. på «Rather Be» eller «Borderline». Dette står virkelig ikke mye tilbake for Brandys legendariske samarbeid med Timbaland. B7 står seg også godt som album, og lytteren får være med på Brandys strev med samlivsbrudd, alenemorskap og psykisk helse. Vel verdt lyttertiden din.

I litt samme lei som Brandy, og langt utenfor rammene til independent soul, anbefales både Kehlanis It Was Good Until It Wasn’t og Jhené Aikos Chilombo.

Men som nesten alltid innen soulmusikk, er det enkeltlåtene det lyttes mest til og som det samles mest på. Det er naturligvis også de låtene det danses til. Min bruttoliste er på langt over 200 låter, men her får det holde med de nedennevnte.

Årets låt for meg er nok Joe Leavys «Inside of You (B’s Side)». Hazy og drømmende voksensoul. «Inside Of You» er som å høre Marvin Gaye på en Leon Ware-låt.

Fem av årets nye bekjentskaper for meg er Ida Divine, D. Folks, Ollie Moore, Dejah Monea og Sound of Superbad. Ida har en distinkt vokal, og på en av årets beste singler, «Cyclone», synger hun over en vibey selvprodusert sak. Gåsehud. Ollie Moores «With Out You» er en samplebasert, midtempo groover med Ollies solide vokal. En stemme vi kommer til å høre mer fra. D.Folks leverte to strålende låter i «No One» og «The Truth». Den siste en ballade som tenderer mot skai, den første en anthemisk snapper. Dejah Moneas «One Phone Call Away» er 100 % independent R&B, et nydelig og nytt bekjentskap for meg. Til sist: Sound of Superbads «I Want ‘Cha». Cinematisk neo-soul på den riktige siden av sidrumpa.

Det kommer naturligvis også bra musikk fra UK, Shaila Prospere og Debra Debs er allerede nevnt under gjennomgangen av årets album. Særlig er det verdt å notere seg Debra Debs’ «More Than a Minute» og «Something to Love» og Shaila Prospere sin anthem «All Eyes On Us». Den siste hadde garantert fått høy rotasjon på soulscenens dansegulv. Fra UK får jeg også nevne SAULT, årets mest hypede utgivelser holder ikke helt mål spør du meg, men «Uncomfortable» er bra. Om ikke fra UK, så er i alle fall Kloud 9 sterkt knyttet til UK (alle deres siste album er utgitt av Expansion). På «21 Days»briljerer gospeltvillingene som de alltid gjør. En av årets fineste steppers.

Av mer etablerte artister leverte Tower of Power solid med sin «Addicted to You» og Charlie Wilson det samme med «Forever Valentine» og «One I Got». Glenn Jones’ og Genobia Jeters «Trust in Me» viser at det fortsatt er mye vokal igjen i de gamle gospelstrupene. I tillegg må Toni Braxtons «Dance» nevnes, selv om albumet var annensortering, og det er også naturlig å ta med Tweets flotte «Remedy» her.

Dansegulvet eksisterte knapt i 2020, men det ble laget mye bra også for det formålet: B. Goldens «Dance With Me», Salaam Remi og Teedra Moses’ «Black Love», Gregory Porters «Revival» og Hil St. Souls «One Life» hadde alle fortjent et helt annet år.

Som en bonus, de er ikke nye låter, må også Johnny Baker «It’s Your Night» og Brenda Boykins «Love Is in Town» tas med. Bakers «Its Your Night» verserte tidligere kun på kassett (i alle fall så vidt jeg har kunnet bringe på det rene), en Richard Searling-favoritt (han forlangte alltid kassettspiller da Southport Weekender holdt hoff i Fleetwood). I år kom den også som 7-tommer på Expansion (som allerede er blitt kostbar), og den finnes på årets Soul Togetherness-samler. Boykins «Love Is in Town» ble først utgitt for noen år siden, men ble sluppet på 7-tommer i år. Strålende jazzdance.

Tekst og utvalg: Ketil S. Ramberg

Hør hele lista her: NTT SOUL 2020

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

 

Fra forsiden

Now's the time

UKAS JAZZPROFIL: Grete Skarpeid

Grete Skarpeid ga nettopp ut sitt andre album, «Beyond Other Stories», arrangert og produsert av Aruan Ortiz. Et filmteam har i fire år fulgt Skarpeid og hennes samarbeid med Aruan, og til høsten slippes dokumentarfilmen «Grete - and the Cuban pianist».

Now's the time

NTT: Juks og fanteri

Vi byr på faglig påfyll om ubehaget i strømmeøkonomien ved Anja Nylund Hagen og bedragerfenomenet i musikken ved Jo Fougner Skaansar, Ragnhild Fangel Jamtveit er klar med ny Pom Poko-skive, Kafé Hærverk har gitt ut en helsikkes omfangsrik samler, vi har fått leserbrev og mye mer i ukas Now's The Time!

Meld deg på vårt nyhetsbrev