NTT: Få freebag tilbake på menyen!

God helg alle sammen og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredaglige musikkavis i remseform, et magasin vi startet for to år og noen måneder siden fordi det var fryktelig mye aktivitet i norsk musikk som trengte dekning fra uke til uke – og som de siste åtte-ni månedene har gjort vårt beste å dekke en situasjon som best kan beskrives som et sant geitehælvete.

Et av de sanneste ordtakene som finnes på norsk er er det ikke det ene, så er det det andre, og det har virkelig fått kjørt seg i år. For hver brann som slukkes dukker nye, lyse luer opp – og nå står en varslet, svært tung vinter virkelig for døren for fryktelig mange steder i landet. Vi kan ikke legge skjul på at det særlig gjelder Oslo og Bergen, som har vært nødt til å gjennomføre nye nedstengninger – og hvor det rett og slett kan se ut som at hjelpen som kommer er for lite, for sent. Vi har en prat med en barinnehaver om akkurat hvorfor tiden fremover blir tyngre enn det vi så under første nedstengning.

Foto: Bodil Niska

Fy faen – akkurat i det vi går i trykken får vi også beskjed, via facebook om at Bare Jazz, Bodil Niskas klenodie av en platebutikk og samlingspunkt, som har holdt på i nesten et kvart århundre, stenger dørene for godt. Det er ikke noe annet enn nitrist, både for norsk jazz, men også for den generelle trivselen i Oslo sentrum. Jazz er kanskje ikke for alle alltid – men det var alltid Bare Jazz. Vi er nødt til å komme tilbake til det i neste nummer – i mellomtiden setter blogghalvdel Filip på en låt fra den aller første platen han kjøpte der – den gangen butikken fremdeles lå i Kirkegata. Takk for å ha vært et helt uvurderlig hjem for denne musikken.

Men det er virkelig rart med det, selv om vi har fått skåret oss noen generøse stykker virkelighet dette året, lever fremdeles ønsketenkningen. På onsdag hørte jeg for eksempel et dødsbudskap som strengt tatt ikke kan sies å ha vært hundre prosent uventet, men en liten tverr del av hjernen brukte et par timer på å insistere på at, næh, han sniker seg ut av det på én eller annen måte. Den gang ei. Vi får sette vår lit til den nye sekulære guddomen, Året 2021 i stedet. Denne teksten om at vi har tidenes vår i vente, fra Bergens Tidende går rett inn i katekismen. Tenk dere, en vaksinert befolkning tar til gatene i sommervarmen, drikker og spiser utelivet tomt, Nakstad vandrer gatelangs og spiller trombone i underbuksa mens Høie og Johansen løser Oslo/Regjering-beefen med håndbak uten munnbind. Snart, folkens. Snart.

Men det finnes konserter her og nå. Trondheim Jazzorkester er for eksempel i gang med en turné som riktignok var nødt til å avlyse konserter i Bergen og Oslo, men som i morgen spiller i Stavanger, på onsdag og torsdag spiller i Trondheim med og uten TheMaXx, på fredag neste uke spiller i Levanger og avslutter på Røros søndagen etter der igjen. De spiller musikk av Hanna Paulsberg, Eirik Hegdal og Ole Morten Vågan – og vi gratulerer med jubileet. Apropos Trondheim satte Trondheim Jazzfestival i gang i går – de kaster seg ut i fighten på mange av byens fineste steder, og byr for eksempel på premieren på Ola Kvernbergs Steamdome vol. 2, i tillegg til veldig mye annet stort og mått – fra JUNO og Elephant9 til Ketil Bjørnstad og trioen til denne høstens store norske jazzjubilant, Arild Andersen (vi tror han blir 50). Fabelaktige Elin Rosseland spiller i duo med Johannes Eick under festivalen – og neste torsdag er hun innom Nesodden jazzklubb, som holder koken gjennom året, på Flasken med sin kvartett.

Det gis også ut en god del bra musikk, selvsagt – og for de av leserne våre som bor på steder der fint lite skjer på konsertfronten for øyeblikket kan kanskje dette være en tid vel anvendt på å stifte noen nye bekjentskaper. NTT byr denne uken på store intervjuer med to artister som har preget den sene platehøsten – Maria Kannegaard og Harald Lassen. I tillegg byr vi som vanlig på masse annet rart – så det er kanskje like greit å bare sette i gang!   

Før vi går videre, sniker vi oss til å nevne at dette er et glimrende tidspunkt å tegne et nytt Jazznytt-abonnement på! Nytt nummer er i trykken, og det er en godbit. NTT minner også om at vi blir meget begeistret over hver eneste abonnent vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.

NTTs Ti tette

Husk å huke deg på NTTs nye hitliste Ti tette, med ny norsk jazz slik den fremstår i de fryktede streaminglandskapene på Spotify. Nå også med egen logo! Hitlisten oppdateres hver 14. dag, og toppes i skrivende stund av Maria Kannegaard Trios særegne gospelfigurer, Barrages følsomt akademiske skyts, og Harald Lassens pjazz. Økonomisk er det noe dritt, og LP og CD er ekstra fint, men vi må også prøve å finne veien i det bransjelandskapet som finnes.

 

NTTs leserbrevspalte (øker mest!)

Til freebagens forsvar

Frode Gjerstad adresserer strengt tatt sitt leserbrev i forrige ukes NTT, «Om ordet freebag», til «norsk jazzpresse». Ikke vet jeg om undertegnede sorterer under det begrepet, om vi skal være nøye på det, og det er vel akkurat det den handler om, debatten Gjerstad legger opp til (eller rettere sagt legger opp til å begrave i stillhet) – å være nøye på begrepene. Likevel har jeg skrevet om jazz, norsk og internasjonal, i et par tiår mer sporadisk (også i NTTs moderskip Jazznytt, innimellom), så selv om jeg ikke kan huske særlig utstrakt bruk av ordet «freebag» selv i noe tilfelle, føler jeg likevel en liten trang til å hoppe inn med et lite leserbrev her, til forsvar for ordet og begrepet.

I så måte vil jeg påpeke en snodighet ved selve begrunnelsen til at Gjerstad ønsker ordet begravet i stillhet – det skal i følge Gjerstad (og et lett nettsøk støtter denne teorien) stamme fra en «misforståelse» under et intervju med Dexter Gordon. Mye mulig, det. Men det er vel ikke akkurat uvanlig at rene språklige misforståelser fester seg og blir til innarbeidede begreper? Faktisk er vel et av de mest prominente eksemplene på dette nettopp ordet «frijazz», som jo ble etablert som begrep i kjølvannet av Ornette Colemans Free Jazz: A Collective Improvisation – og som følge av at selve tittelen ble like dramatisk (grammatisk) mistolket som musikken og de ideologiske overbygningene forøvrig ble.

En av de fremste fordelene med det som Frode Gjerstad er inne på ganske spesifikt østlandsnorske begrepet «freebag», er jo nettopp det at det er frigjort (slik Colemans grammatikk ønsket for selve musikken!) fra bagasjen som ligger i det fra utgangspunktet feiltolkede begrepet frijazz. Og den opprinnelige betydningen av begrepet «bag», som Gjerstad påstår har gått tapt, synes jeg tvert om kommer fullt til sin rett, uten feiltolkning, i det jeg oppfatter som gjengs bruk av begrepet slik det har blitt innarbeidet – en fri greie!

En sekundær fordel er da også at ordet freebag i langt større grad enn alternativene helt naturlig innbefatter disse … frie tradisjonenes ganske fra begynnelsen av avslappede forhold til sjangerbåser forøvrig. Jeg husker for eksempel første gang jeg selv så Frode Gjerstad spille, med hans prosjekt CTO-Dansembles banebrytende tidlige samarbeid med rapperen JC-001 og hans DJ D-Zire under Moldejazz i 1989. Man kunne sikkert hengt seg opp i timesvis med kjedsommelige «men er det jazz»-diskusjoner om prosjekter som dette, særlig på den tiden der. De slipper man ganske enkelt unna om man istedet slår fast at det er eksemplarisk freebag – en fri greie! For meg er det et strålende musikalsk begrep som er like altomfattende kirurgisk upresist som musikken det brukes om, kan være på sitt aller beste.

Martin Bjørnersen
Musikkjournalist og sporadisk jazzskribent, Musikkmagasinet Klassekampen m.fl.

 

Få freebag tilbake på menyen!

Jeg leser i forrige ukes NTT at uttrykket «freebag» ønskes fjernet fra det norske språk fordi det er et artig, særnorsk uttrykk i hyppig bruk blant utøvende musikere og musikkelskere med en morsom jazz-historisk hendelse som opphav. Jeg er uenig, men siden Bjørnersen har tatt seg av den delen av motmælet vil jeg heller bruke min taletid på å rette oppmerksomheten mot en annen og sårt savnet freebag, nemlig menyvalget «freebag» på den elektroniske covid-menyen til Victoria Nasjonal jazzscene, AKA Victoria East, som glimret med sitt fravær ved mitt siste besøk.

Ved å velge «freebag» fikk man tidligere servert en «tilfeldig» valgt flaskeøl til 80kr (eller var det 75? Faktasjekker du, Filip, eller blir denne parentesen stående som en naken kropp reflektert i en blank tepotte på finn.no? (det siste, bloggred.anm.)). Det vil si at barpersonalet gir deg en hvilken som helst flaskeøl til en billig penge (80 kr for en flaskeøl av nesten hvilken som helst type er billig i disse dager, men i min erfaring med freebag-bestillingen så fikk jeg tidvis noen ordentlige kupp på bordet, fra belgisk sur til halvlitere med god, tysk hveteøl). For oss som drikker alt og liker nesten alt innen øl er fordelene i en slik ordning innlysende: Du drikker billig og blir utsatt for nye smaker du neppe hadde begitt deg utpå på eget initiativ, men som, Victoria Easts flinke bartendere takket være, slettes ikke smaker vondt. Som å gå på Moskus-gig, bare at du drikker øl i stedet (eller i tillegg).

For dere som ikke jobber i bar, som jeg regner med at er nesten halvparten av dere, er det kanskje mindre innlysende hvorfor BAREN også kan tjene på en slik ordning. Hvis alle øl man kan få for disse 80kr egentlig koster mer i fullpris utsalg, taper ikke bare baren penger på hver kunde som bestiller «freebag» da? Nei, er svaret. Eller det vil si; dersom hver enkel enhet drikke solgt i en bar bare hadde vært et tall på et regneark så jo. Den 0.33-flaska med Brooklyn Naranjito Pale Ale som kalkylen tilsier at man skal ta 92kr for, den taper du tolv kroner på å selge for 80kr, dersom Microsoft Excel kan beskrive verden, og du kanskje er daglig leder, eller enda verre: Styremedlem og medeier.

Men det er altså slik at en Brooklyn Naranjito Pale Ale på .33-flaske er en fysisk gjenstand som kjøpes inn i kasser på 24 og hvis kalkyle innregner en hel del ting som Freebag-tilbudet letter på, deriblant svinn pga utgått dato og ikke minst den tapte omsetninga på å bruke begrenset kjøleskapsplass (og tro meg, siden de voksne fikk seg Untappd på mobilen er alle Norges barkjøleskapsplasser begrensede) på ting folk egentlig ikke vil ha. Den raden støvete Svaneke Bryggeri Baltic Porter koster faktisk penger i tapt omsetning, og hvis alternativene til hva man skal gjøre med faenskapen er å servere hele restlageret til de ansatte på julebordet eller å selge dem ut til folk som tok sjansen for 80kr stykket, så begynner et mer nyansert bilde å vise seg. Drømmen må vel være at tryggheten det gir at man får solgt hva som helst med minst litt profitt åpner ølutvalgets dører og at både personal og publikum kan kose seg med lavere skuldre i møte med en stadig latterligere ølverden. Selv de ølsnobbene som foretrekker å vite hva de bestiller i frykt for å ende opp med en slank boks Stigbergets Flamingo Juice i sin lanke ville i lengden tjent på et ølutvalg i konstant evolusjon.

Så på vegne av utrolig mange, bare at de fleste ikke vet det: Freebag tilbake på menyen!

Peter Vollset
Bartender i harnisk 

 

 

Pepsi MaXx

Trondheim Jazzorkester feirer i disse dager 20-årsjubileum, og er ute på en liten Norges-turné der det fortsatt er mulig å sette opp konserter. Blogghalvdel Vinger var med i Skien i går, større rapport følger senere, men fra notatene står det: Innholdsrikt, lekent, men også pent! Hanna Paulsberg skriver de fineste låtene, «Daughter of The Sun» var rørende, men en Joni-esque låt med tittelen «Coat of Many Colors» tok kaka, med en forrykende vakker solo av Eirik Hegdal. Merk også gode vokalinnslag fra Kirsti Huke. Både Hulbækmo og Mjåset Johansen på skralle!

På toget hjem dumper det sannelig inn en promo på en ny utgivelse fra institusjonen også, denne gang konserten med The MaXx fra Moldejazz 2018. Den svenske trioen med halvtrøndere i Petter Kraft, Tomas Järmyr og Oscar Grönberg skapte full trøkk for klikken kan jeg huske fra min publikumsplass, der som alltid Mette Rasmussen og Anja Lauvdal festet seg i øregangene, i en ganske annerledes utgave av TJO, men fett som få likevel. Den som tok kaka der var den vanvittig gode og ekspressive vokalisten Mia Marlen Berg, som såvidt jeg vet på grunn av sykdom satt på en trone og sang, men gjorde dypt inntrykk. Det er noe litt større å sitte og få dette i full blast fra en konsert-PA, her var den beryktede «energien fra rocken» med i fullt monn. Derfor er oppfordringen klar: Watt opp anlegget! Finnes på  LP via det viktige norske jazzlabelet Losen.

Maria Kannegaard forklarer titlene på sitt nye album – og mye mer

Maria Kannegaard. Foto: Arne Hauge/Dokkhuset

Denne har vi ventet en stund på. Faste lesere av NTT kan ha lagt merke til at vi har et godt øre til Maria Kannegaard Trio. Tidligere har vi skrevet lenge og vel om konserten bandet, som også består av Thomas Strønen på trommer og Ole Morten Vågan på bass, holdt på Kampenjazz i november for et år siden. Sand i en vik den første plata trioen gjør etter et 12 avbrekk som Terje Mosnes både er innom i sin anmeldelse av den nye plata på Jazzinorge og i portrettintervjuet han gjorde med Kannegaard i fjor. Tidligere har vi snakket med Vågan like etter at de var i studio: “Det er en spesiell følelse å spille, det var så usannsynlig at vi kunne gjøre det igjen. Og det var skikkelig vondt, egentlig. Tanken på at vi ikke bare kunne sette av en uke eller to og gjøre noe. Jeg savna det veldig. Så når vi startet igjen, følte også vi på at det ikke bare var enda en konsert. Særlig de to første vi spilte var nesten preget av vantro oppe på scenen – tenk at dette faktisk skjer. Vi merker det med folk som hører på også. Det er noe med å høre noe man ikke kunne hørt for et år siden.”  

Nå som skiva er ute tenkte vi det var på tide å endelig snakke med Kannegaard – som også sto for en av de mest særegne albumene som kom ut i fjor, Nådeslås – om hva det er vi får høre her.

For å starte et sted – hvordan gikk innspillingen i Newtone?
– Det er et fantastisk studio. Jeg har ikke vært der før – men det er innmari flott, det er behagelig og det jobber hyggelige folk der. Så det var god stemning og vi satte oss veldig nærme hverandre, omtrent uten skillevegger, faktisk.

Hadde dere noen klar plan om hva slags album dette skulle bli?
– Vi hadde repertoaret, men ikke noen klar plan. Vi var ganske frie med tanke på hva slags versjoner det ble, der og da.

Det er gjenkjennelig fra konsertene dere har gjort de siste årene. I et intervju med NTT sa Ole Morten Vågan at dere også behandler materialet litt friere enn før. Kjenner du deg igjen i det?
– Ja, jeg gjør det, altså. Da vi hadde konserter, har vi stort sett spilt uten setliste – vi tar det der og da, og ser hva som kommer.

I samme intervju fortalte han at du ofte kommer med en bolk låter som føles som at de henger litt sammen. Hva slags prosess var låtskrivingen Sand i en vik?
– Det er låter fra forskjellige perioder. Nå må jeg se litt på låtlista… det er en låt som faktisk er ganske gammel. Det er “Bortimot”. Den er fra 2011, men vi har aldri spilt den før. Resten er fra 2014 og fremover, og mest fra 2018 og 2019. Det er fra og med jeg begynte å spille igjen. Jeg vet ikke om du vet det, men i april 2018 møttes vi og endte opp på Valkyrien. Da spilte vi litt improvisert der og da. Det var en veldig spesiell og fin opplevelse, det var som å komme hjem å spille med Ole Morten og Thomas. Etter det begynte jeg å skrive låter til trioen igjen.

Har du deres musikalitet og spillemåter i hodet når du skriver – eller er det mer snakk om å skrive uavhengig av det, også stoler du på at de finner fine plasser i musikken?
– Jeg har dem ofte i meg – følelsen av dem, jeg hører dem for meg. Så de er med når jeg skriver.

Det er tydelig at det har vært en gjensynsglede, også som gjeng. Hva betyr et sånt samspill?
– Jeg føler at vi tre er som en familie, altså – med masse kjærlighet og nærhet. Noe som er oss tre. Det er en forståelse for hverandre, og kanskje en lik tilnærming til ting musikalsk… jeg klarer ikke å forklare det selv, det føles så sterkt. Vi passer hverandre veldig godt.

Jeg har lyst til å prate litt om titler – for det er mange fine, både på dette albumet, på fjorårets Nådeslås og ellers i diskografien din. Er det noe du grubler mye på?
– Hmmm. Ja, det må liksom stemme, enten med bildet av låta, følelsen av den, eller helt konkret hva låta betyr. Noen av titlene er av så personlig betydning at jeg ikke egentlig kan si det høyt. Men ingen av titlene på plata her er tilfeldige. De har fått titlene av en grunn. Jeg så Terje Mosnes skrev en anmeldelse hvor han tolker tittelen Sand i en vik som Sandvika. Jeg syns det er en veldig fin tolkning, men det er ikke tilfelle, hahaha! Det er jo desto flottere, egentlig. Men Sand i en vik er egentlig en historie fra nærere tid. Jeg har et bilde i hode, en film. Det er en person som ligger ute i sjøen og kaver og kommer seg ingensteds. Også er det en som sørger for at det danner seg en vik av sand inne på land – eller i sjøen. Også kan den personen som kaver komme seg inn i vika, og der er det trygt å være.

Jeg tenkte også på Sandvika, men mer generelt får jeg også følelsen av språklek. Hvordan ord kan få nye betydninger, eller hvordan man kan feste seg ved uttrykk som kanskje ikke “betyr” noe egentlig, men som allikevel betyr veldig mye. Som den låta som dukker opp både på Nådeslås fra i fjor og Sand i en vik, “Min ingen”. – Ja, den er nok litt der. Den er fra høsten 2014, den låta. Tilværelsen min hadde gått helt til helvete. Det er en låt som betyr noe veldig spesielt for meg, og innspillingen som er på Nådeslås er noe jeg hørte mye på den gangen og som jeg holdt fast i. Det hjalp meg veldig. Den innspillingen som er på Nådeslås er da låta ble til. Jeg har ikke noen andre versjoner.

Var musikken på det albumet på en måte musikk du lagde for å høre på sjæl? Altså, nå lager man jo kanskje generelt musikk for å også kunne høre på selv…
– Haha!

Men handlet det om det?
– Nei, og heller ikke den låta hadde den hensikten egentlig. Men det kommer musikk man kan puste i, liksom. Det er utrolig viktig å kunne dele den med andre også. De låtene på Nådeslås… hva skal jeg si om det? Det er fra en tid som var svært vanskelig. Da jeg lagde musikk i den tiden, var det fristedet mitt, det var der jeg kunne uttrykke meg selv fullt og helt. Sånn som jeg hadde det da. Det er veldig sterke følelser. Jeg har alltid hatt det godt med å kunne uttrykke det i musikken.

Jeg opplever at Sand i en vik også er et veldig “tydelig” album – sørgelige følelser, men også leken og humoren. Det dras aldri inn mot midten, på en måte. Er det viktig å være tydelig i musikk?
– Det er aldri noe vi snakker om. Det bare blir sånn, helt naturlig. Ja. Det å være til stede og bare… være helt ærlig der og da. Da blir det naturlige følelser, tror jeg. Jeg har ikke tenkt på det med tydelighet, det er som det er.

Hva slags melodier er det som får deg til å kicke? Og hva slags musikk hører du på nå?
– Akkurat nå for tiden hører jeg på veldig mye forskjellig. Jeg har vært i Keith Jarrett-land, jeg elsker den Sjostakovitsj-plata hans. Også har jeg hørt mye på Sun Ra i det siste. Og mer gammel ny-klassisk musikk, om det går an å si det. Jeg søker opp ting som jeg ikke har hørt om før, finner komponister jeg ikke har sjekka ut og googler dem, forsøker å finne ut hva jeg egentlig hører på. Xenakis har jeg hørt på mye. Ellers er det alt mulig. Alt mulig. Jazz, rock, pop, klassisk, techno, hardrock. Det jeg faller for er noe som rører meg i hjertet, da. Jeg har lurt på det noen ganger – hvorfor jeg liker enkelte ting. Jeg kan høre på noen låter og stykker om og om igjen i årevis. Jeg tror ofte det er stemninger og små melodiske forløp, akkorder og lydbilder som går rett i hjerterota. Det kan være bare én plass i låta, og da elsker jeg den så mye at jeg må høre hele om og om igjen. Eller en groove, ikke minst det. Det går veldig på inderlighet for meg.

I intervjuet med Terje Mosnes nevner du tidlige store kick, som Rod Stewarts “Sailing” og Richard Claydermans “Ballade pour Adeline”, det føles gjenkjennelig – det er en viss bittersødme der. Har du forresten noen gang støtt på begrepet eurohope?
– Hmmm, nei.

Det er en følelse i din musikk som det går an å assosiere til det. Jeg kan sende deg et intervju om det. Men du nevnte i sted at en del av musikken du skriver har handlingsforløp – ting du ser for deg at den beskriver. Hva er forholdet ditt til filmmusikk?
– Jeg hører en god del på filmmusikk, også uten å se filmen. Og jeg har veldig mye bilder i tenkningen min. Både når det gjelder min egen musikk og andres, egentlig når det gjelder hele tilværelsen.

I fjor skrev vi litt om videoen du lagde til en Damata-låt.
– Ah, det var gøy!

Kunne du lagd videoer til alle låtene på den nye plata di?
– Jeg har tenkt på om jeg skulle prøve å gjøre noe, faktisk. Jeg kunne veldig godt tenkt å prøve. Jeg har forsåvidt noen ideer, men det er vanskelig å få til! Det kunne vært fryktelig artig, da.

Er det bare spørre om man ønsker å hyre deg inn som musikkvideoskaper?
– Jaja, men jeg er jo helt amatør, da. Jeg har bare et lite kompaktkamera. Men jeg syns det er innmari gøy. Det er jo å visualisere noe så godt man kan, et eller annet i musikken. Hvis folk tør å spørre, værsågod. Skal jeg si deg oppsettet på Damata-videoen? Nå skal du høre. Jeg hadde plassert kompaktkameraet på gølvet i bra avstand. Den kosten i bildet er ikke tilfeldig plassert. Jeg satte på musikken på ipaden, også er det jeg som hamrer i takt med musikken. Samtidig er det en som går frem og tilbake, som hun føler for selv, samtidig som jeg instruerer. Det er et skikkelig analogt liveopptak, også har jeg bearbeida det litt i en app. Det var veldig fint at Damata spurte meg, samtidig som jeg fikk litt prestasjonsangst.

Jeg klarer ikke å sette fingeren på hvor på plata det er, men under Moldejazz var det strekk i musikken som også minnet om stemningene i et pianostykke som ble brukt i TV-serien Game of Thrones.
– Hmm, gøy. For meg handler den typen historiefortelling mye om eksistens. Det blir jo egentlig en historie, fra man blir født til man dør. Også er det ganske mye imellom der, da, hahaha! Men de ytterpunktene… følelsen av at vi er heldige som lever, og det triste i at vi skal bort. Det har alltid vært noe som har ligget i meg. Angsten og redselen, ikke bare for at jeg selv skal dø, men andre. Men det blir også en positiv drivkraft. Dette er ikke ment tungt, egentlig. Det handler mer om at det er en dybde i at vi lever, og at det ikke er gitt at vi gjør det. Nå er jeg på veldig farlig vei her, men det er en fornemmelse av eksistensen som det ligger masse såre følelser i, men også veldig mye godt.

Er du tett på den følelsen når du driver med musikk?
– Ja, på meningen med livet. Å oppleve en konsert, øyeblikkene hvor alt bare klaffer. Det er mer enn fantastisk – for meg er vi ved kjernen da. Og å oppleve det med andre er… ja.

Jeg er nysgjerrig på flere titler – kanskje vi bare skal gå igjennom et par her. “Godrot”, hva ligger i den?
– Ja, for det er ikke et eget ord?

Jeg aner ikke!
– Jeg har bare satt sammen følelsen min av den låta. For meg er den som en god rot i jorda. Som et tre med dype røtter. Det er følelsen av oss tre som spiller. Så da ble det “Godrot”. Det var egentlig ganske enkel tittel.

Så kommer “Fly fly” – spiller den på navnet ditt?
– På navnet mitt?

Jeg tenkte på marihøner, maria fly-fly og så videre.
– Ah, nei, det var nytt for meg. Det er artig. Jeg får en følelse som om jeg flyr i den låta. Det er noe jeg ofte får av musikk. Men den låta er veldig flyvende, den har en følelse av et svev. Det var en ganske obvious tittel.

Riktig. Vi trenger kanskje ikke gå igjennom alle titlene…
– Jeg syns det er gøy, haha!

Okei, da må vi huske på å få med noe om åpningslåta, eller smellet, “1-2-3”. Var det en idé dere hadde på forkant, å starte plata sånn?
– Nei, det kom etterpå. Det var faktisk en kamerat som foreslo det  – det kan ikke vi ta æren for en gang. Det var en god idé, syns jeg. Det er jo litt… nå fikk jeg et bilde i hodet mitt av 1-2-3. Det omvendte av å hoppe i et isbad, når man man kommer opp. Jeg er riktignok absolutt ikke en isbader. Jeg bare så for meg at vi er gode isbadere som hopper utfor og dukker opp av overflaten med den gode følelsen, et positivt sjokk. Som isbadere stadig vekk snakker om.

Ja, jeg har hørt om det der. Da er vi kommet til “Skorpe”.
– Da ser jeg for meg… jeg syns “Skorpe” er en var og sår låt. Det jeg ser for meg der er isflak, store isflak på rolig vann som ligger og dulter borti hverandre.

Den neste låta heter “Bortimot”.
– Den er kanskje vanskeligst for meg å forklare, det er ikke en veldig dyp tittel.

Det passer jo bra sånn sett – at “Bortimot” bare bortimot beskriver låta.
– Ja, det er egentlig ikke noe mer en det, ass. Den kunne hett “Sånn her”, eller kanskje bare “Sånn?”

Siden kommer vi til et fint norsk kraftuttrykk, “Pinadø”.
– Ja, pinadø, ja.

Hvor kom den fra?
– Det var den første låta jeg skrev til trioen, og den første skikkelige jazzlåta jeg skreiv etter de årene her. Det er noe kraft i den, så da har den en kraftuttrykk-tittel.

Det er to låter med selvforklarende titler, “Improvisasjon 1” og “Improvisasjon 2”. Spilte dere mye helt fritt også i studio?
– Ja, det var noen lange strekk der, så vi bare plukket ut bittelitt til plata, egentlig.

Skriver du mye nytt nå for tiden?
– Akkurat nå holder jeg på å skrive musikk til en teaterforestilling med Siri Gjære. Du spurte om filmmusikk i sted. Jeg har gjort teatermusikk litt før, og jeg syns det er så gøy. Det er det jeg har holdt på med nå i det siste. Men jeg har også noen nye låter til trioen når vi møtes igjen.

Så er vi framme ved en som heter “Forflyttelse”.
– Ja, jeg må bare huske musikken før jeg svarer på det… den beskriver noe veldig svært. Det kunne vært et svært tog eller kontinent som flytter sakte på seg. Og som bør flytte på seg. Noe som er i veldig sakte, tung bevegelse.

Den neste er en mer direkte henvendelse – den heter “Dere” – hvem tenker du på der?
– Den låta er ganske komplisert. Jeg var på sykehuset i noen år, og den kom i huet da jeg sto og hjalp til i oppvasken etter noe kveldsmat. Det var følelsen av personalet og de som hadde hjulpet meg ellers og. En god og takknemlig følelse, til alle dem. Det er det det er.

Avslutningslåta slutter med at Ole Morten Vågan spør om teknikeren fikk med seg det dere har spilt. Den heter “Til neste gang” – er det et improvisert stykke?
– Både ja og nei. Ole Morten begynte å improvisere på en låt som ikke kom med på plata. Det er b-delen på den låta, akkordmessig. Vi skulle egentlig ha pause, og Thomas var på vei ut av rommet. Men så var det så innmari fint. Jeg sitter og leker litt på piano, og så ble det den lille greia som jeg syns ble veldig koselig, haha! Det er en positiv slutt på plata, jeg syns det er hyggelig at vi spør om det ble med. Og vi håper den låta kommer med på neste plate, så det handler også om det.

Albumet har vært ute i en uke, det har fått fine anmeldelser, og det er tydelig at en del folk lytter nøye på det. Det samme var det med fjorårets Nådeslås. Hvordan føles mottagelsen på disse tingene?
– Ja, vet du hva… jeg er så takknemlig for det. Jeg blir veldig rørt. At folk liker musikken. Jeg føler meg veldig heldig, som har muligheten til å få holde på med det og at folk setter pris på det. Det virker som at det betyr noe for folk. Hva skal jeg si – det er så sterkt.

Burde man heller satse på avgiftsletter enn støtteordninger for utelivet?

Dæven som Norge fra høyeste hold har forsøkt å hegne om julen i år – og dæven, så lite det tilsynelatende hjelper. I Oslo er situasjonen nå at det er sosial nedstengning til 14. desember, juleturneer og andre arrangementer kollapser landet rundt og med det vakler jo også stimuleringsordningen som skulle sørge for aktivitet i kulturlivet.

Men mest alvorlig er situasjonen for utelivet, hvor det er blitt sendt opp flere nødbluss den siste uken. En måling utført på oppdrag av Virke viser at halvparten av landets utesteder frykter konkurs. Daglig leder ved Parkteatret i Oslo, Dan-Michael Danino, skrev denne uka et innlegg på Facebook, senere publisert i VG, hvor han mener at utelivet langt på vei er slått konkurs når offentlige avgifter kreves inn midt i bransjens andre nedstengning på åtte måneder. Han utdyper kritikken i Aftenposten.

Samtidig som Parkteatret vakler har det vært aksjoner som advarer mot ensrettingen som kan følge et eventuelt ras på Grünerløkka. Natt & Dag har en sak om det som anbefales. Kompensasjonsordningen for næringen kommer antageligvis ikke før i januar – og hvis du har lyst til å lese et leserinnlegg som sikkert reflekterer graden av tillit til at det kommer til å hjelpe, kan du lese dette.

Men hvorfor peker en borgerlig regjering på at redningen kommer i form av støtteordninger om de kunne drevet med avgiftslette? Vi ble nysgjerrig på grepene mange i bransjen har etterlyst siden vårparten – som for eksempel å fjerne arbeidsgiveravgiften i år for steder som er blitt stengt ned. Så vi ringte en av dem som har nevnt muligheten, Willy Eikeland, som gjennom årene har vært involvert i både Blå, Revolver og ikke minst Bar Makulator, hvor han i dag er medeier og – når baren er åpen – bartender.

Willy Eikeland

– Den største kostnadsdriveren i vår bransje er husleie, lønn og varekostnad. Slik jeg har tenkt, vil det å fjerne arbeidsgiveravgiften være en direkte og enkel måte å gi støtte på i en tid hvor bransjen har hatt store begrensninger på inntjening samtidig som alt vi har gjort har krevd ekstra arbeid. Det er penger på bunnlinja som vil kunne brukes til andre faste utgifter. Jeg skjønner ikke hvorfor det er enklere å se på arbeidsgiveravgiften, momsen samt bransjespesifikke avgifter som alkoholavgiften i stedet for å begynne med lange utregninger, prosentandeler av faste kostnader, og et kompensasjonssystem som øker arbeidsmengde man heller kunne brukt på andre ting. Det vil være en veldig enkel og treffende støtte fra det offentlige.

Kan du forklare det dramatiske i at arbeidsgiveravgiften forfaller nå?
– Det er en avgift som kommer i terminer. Nå forfaller den ene midt oppi en styrt stengning – og staten skal ha pengene sine. Likviditeten er dårlig i hele bransjen, og du må ut med penger uten å vite når du kan åpne igjen – og støtta kan du først søke på i januar. Uansett hvor du snur deg får du døra i trynet.

Er det en fare for et konkursras i ukene fremover?
– Definitivt. Jeg har vondt for å se at det ikke skal skje. Det kommer ikke til å løsne så voldsomt når tiltakene kommer heller, for da har utsatt moms forfalt – og det er mange som utsatte første og andre termin, penger som de brukte under forrige nedstengning. Kassa er tom, nå kommer arbeidsgiveravgiften, kanskje du kan åpne i januar, og da kommer momsen. Du er inne i en vond sirkel, samtidig som du har restriksjoner og folk oppfordres til å holde seg hjemme. Jeg kan ikke forestille meg at det ikke kommer et ganske heavy ras med nedstengninger. Noen tiltak må komme på banen. Det er greit med en kompensasjonsordning som står for en prosent av faste kostnader, men hvis vi skal drive videre med restriksjoner, får du ikke bygd noe likviditet for å ta unna den snøballen av kostnader vi har dyttet litt foran oss for å holde liv i sjapper rundt forbi.

Mulig jeg feiltolker deg her, men dette høres ikke positivt ut.
– Det er realitetene, også er det litt flaks og uflaks som vil være avgjørende, om man har noe på kistebunnen eller noen eiere som kan dytte mer midler inn. Men det ser stygt ut med mindre det offentlige gir lengre utsettelser, som gjør at vi kan betale momsen over de månedene som kommer etter restriksjonene er opphevet, eller om man kan få en kombodeal med avbetaling av den akkumulerte momsen fra 2019 og lavere arbeidsgiveravgift når vi driver med restriksjoner. Kort sagt at staten ikke er den verste kreditoren. Jeg vil jo tro staten tjener på bunnlinja ved å unngå masse konkurser med de ringvirkningene det har. Går steder konk, får de i hvert fall ikke pengene sine. Når man får drevet normalt og får nesa over vannet, skal det på sikt gå an å betale hva enn det er som ligger der. Men hvis ikke det skjer, kommer raset.

Du har vært med på å starte steder tidligere – hva tror du kan skje med risikoviljen hos “småeiere” på sikt om ingenting skjer?
– For å ha en fet by må du ha en blanding av undergrunnskultur og penger. Du får ikke til noe lavterskelkultur uten å ha idealister som står bak det. Og idealistene har som oftest ikke så mye penger. Det er kanskje ildsjeler som gir litt blaffen, som taper noen penger her og tjener noen penger der – men som får det til å flyte, som faktisk skaper arbeidsplasser og opplevelser for sykt mye folk. Og som holder liv i miljøer som folk henger i. Det betyr mye. Vi er ikke store, vi er ikke operaen, på en måte. Og det er helt greit – men vi er verdt å holde på like vel! Sånne folk vil forsvinne, og du sitter igjen med store, kapitalsterke aktører som håver inn penger på støtteordninger og diverse greier uten å egentlig ha så helsikkes mye kostnader. Resultatet er fattigere byer. Noen vil alltid ha lyst til å starte bar – for min del, hvis Makulator kreker seg igjennom dette, er jeg klar for å gjøre mer, jeg! Det er ikke tvil. Men hvis det går dunken, vet jeg ikke om jeg gidder. Og det er folk som sitter verre i det enn meg. Du kan miste spennet i tilbud som man trenger for å gjøre en by kul for folk å bo i. Og det er trist.

This just in: Norges kommunalminister kommer til å bruke helga på å føle seg misforstått.

Obamas playlist: Hvor er Chicago?!

Mange leser Barack Obamas nye selvbiografi for tiden, velskrevne greier fra noe som virker som en helt annen tid. Selvfølgelig er det publisert en spilleliste som viser hans inspirasjonskilder og som viser det han står for politisk og menneskelig (og som merkevare). Med tillatelse fra forlaget trykker vi et utdrag der han forteller om hvordan han bruke musikk for å psyke seg opp før store debatter. Vi følger på med forslag til en alternativ spilleliste, da den har publisert i for liten grad reflekterer den stolte musikkbyen han representerer: Chicago, the windy city.

«Jeg ble også nøye med mine ritualer på debattdager. Morgenen var alltid avsatt til en gjennomgang av strategi og hovedpunkter, og tidlig ettermiddag til litt rolig valgkamp. Men fra fire om ettermiddagen ville jeg ha en ryddet timeplan. For å kvitte meg med overskuddsadrenalinet, la jeg inn en rask treningsøkt. Så, halvannen time før jeg satte kursen for møtestedet, barberte jeg meg og tok en lang, varm dusj, før jeg kledde på meg den nye (hvite) skjorten og slipset (rødt eller blått) som Reggie hadde hengt i klesskapet på hotellrommet sammen med den nypressede blå dressen. Til middag, en favorittrett: medium-godt stekt biff, stekte eller moste poteter og dampet broccoli. Og den siste halvtimen eller så før debatten hørte jeg på musikk med ørepropper eller en liten bærbar høyttaler mens jeg så over notatene mine. Etter hvert var jeg blitt en smule besatt av å høre visse sanger. Først et par klassikere – Miles Davis’ «Freddie Freeloader», John Coltranes «My Favorite Things» og Frank Sinatras «Luck Be a Lady». (Før en av debattene under primærvalgene må jeg ha spilt den siste to–tre ganger etter hverandre, et tydelig tegn på manglende tillit til forberedelsene mine.)

Til slutt var det rap som fikk hodet mitt på rett plass, særlig to låter: Jay-Zs «My 1st Song» og Eminems «Lose Yourself». Begge handlet om å trosse oddsen og satse alt («Look, if you had one shot or opportunity, to seize everything you ever wanted in one moment, would you capture it? Or just let it slip …»), hvordan det føltes å skape noe av ingenting, å lykkes med vidd, bløff og frykt forkledd som overmot. Tekstene var som skreddersydd for min innledende status som underdog. Og mens jeg satt alene i baksetet på Secret Service-bilen på vei til debattlokalet i min nystrøkne uniform og med folder i slipset, nikket jeg til rytmen i låtene og kjente et snev av privat opprør, en tilknytning til noe modigere og virkeligere enn alt oppstyret og all ærbødigheten jeg nå var omgitt av. Det var en måte å skjære gjennom det påtatte på og huske hvem jeg var.»

Alternative facts – inspirerende toner fra the windy city

Major Lance «The Monkey Time»
Sofistikert undergrunnshit fra 1963 som senere ble en stor favoritt på northern soul-dansegulv i ellers triste byer i Nord-England. En bonus er det så klart at hans datter Keisha Lance Bottoms nå er bad-ass borgermester i Atlanta – et av årets TV-øyeblikk var hennes tale til folket sammen med Killer Mike under opptøyene i vår.

The Impressions: «We’re a Winner»
Finnes det noe mer inspirerende vesen enn Curtis Mayfield? Neppe. Som låtskriver, utøver, produsent og med plateselskapet Curtom er han en av soulhistoriens største. Solokarrieren hans er jo selvfølgelig nok i seg selv, men hans tidligere band The Impressions har så mange bevisstgjørende bangers at halvparten hadde vært nok. Denne ekstatiske markeringen her gir oss luft under vingene.

Terry Callier:» Look at Me Now»
En annen gentle soul var Terry Callier som lagde mange gripende og særegne plater med elementer av folk, soul og jazz, og som fikk et comeback på slutten av 90-tallet som var hjertevarmende. Det var det å se ham på Cosmopolite også. Denne tidlige singelen er en handraiser!

Art Ensemble of Chicago: «Theme de Yoyo»
For et anthem! Umulig å gå lei av denne tungvekteren, hentet fra soundtracket til filmen Les Stances A Sophie, og kjent fra progressive dansegulv og møtelokaler siden. Soulsangerinnen Fontella Bass gir et uforglemmelig innslag av sass.

Frankie Knuckles presents Satoshi Tomiie: «Tears»
Jazz, elektrisk blues og soul er ikke det eneste. Det viktigste Chicago har gitt moderne musikkhistorie er helt klart den tidlige utviklingen av house-musikken, som fant sitt navn som et slags klengenavn på musikken og stilen DJen Frankie Knuckles spilte på klubben The Warehouse. Resten er historie, og en sjanger ble senere født. Denne sitrende låten viser hvor sjelfull og dyp dansemusikk kan bli, med intens vokal fra Robert Owens.

Cajmere feat Dajae: «Brighter Days»
Obama må bare glemme den vulgære Eminem-låten, den er det bare wankers som psyker seg opp med. Om man vil få varme i kroppen, bli inspirert og prøve å forandre verden til det bedre, er det bare én låt som gjelder, og det er Cajmere‘s veldige «Brighter Days» med traktortung vokal fra bysbarnet Dajae. Vi velger MAW-remiksen her. Cajmere tok senere spennende venstresvinger under navnet Green Velvet.

 

Garlis gesamtkunstwerk

Låtkunstneren Maria Norseth Garli står bak en av de virkelig mest ambisiøse utgivelsene i det viktige loddepunktet avantgarde pop, folk og jazz med den lavmælt intense platen Golden som ble utgitt på Øra Fonogram tidligere i år. Fine saker. Mange kjenninger er med på bidragsyterlisten også. I tillegg til disse sterke låtene har Norseth Garli utgitt poesiboken Betraktninger. Om fornemmelser, med tekster som undersøker skapende prosesser og sansene våre. Hun har også fått laget musikkvideoer til alle låtene, og i dag blir det fullført med premieren av filmen til «Salt Fire». Vi håper å komme tilbake til Maria Norseth Garli senere i år, for det er jo nettopp denne interesserte og årvåkne kunstneriske aktiviteten vi er til for! Så lenge kan videoer og annet oppleves på nettsiden hennes.

 

Strøm videre – hva er en verdifull lytter på Spotify?

Denne uka har komiteen i det britiske underhuset med det tidstypiske navnet Digital, Culture, Media and Sport Committee satt i gang sin høring om strømmeøkomien i musikken. Målet er å undersøke om musikere blir rettferdig behandlet av tjenester som Spotify, Apple og Tidal. Mange av oss vil vet allerede at svaret på det er: nei., Det er likevel interessant å høre hva som kan gjøres annerledes.

Snakker du med musikere og musikkinteresserte vil du få ulike svar, fra brenn ned skiten til vi må gjøre noe med fordelingsnøklene. Nøklene er nøkkelen for mange – i starten av 2020 bestemte for eksempel tungvektere i den tyske plateindustrien seg for å forlange en større del av kaka. Mange forbrukere med en stor musikkinteresse ønsker seg også et system hvor dem de faktisk lytter til mottar pengene de bruker på musikk – slik det var i gamle dager, sånn omtrent. Det høres i utgangspunktet rettferdig ut. Men spørsmålet er om “rettferdig” i denne sammenhengen er et system som treffer der de samme lytterne ønsker å gjøre noe med – som gjerne er å bedre kårene for “små” artister som prøver å gjenfinne inntektsgrunnlaget sitt. Det vil være vanskelig å gjøre noe med så lenge vi har et system hvor storforbrukere av musikk betaler inn det samme som sporadiske lyttere. Jeg kan ta et eksempel med to forskjellige, litt karikerte lyttertyper – Billy Joel-pappa og Eklektiske Eivor. Fine folk, begge to, forøvrig.

Det er ikke det at Billy Joel-pappa er ensporet – tvert imot, hva han setter på i bilen på vei til jobb varierer stort, avhengig av vær, humør, årstid. Nå når det nærmer seg desember, har han for eksempel for vane å velge The Nylon Curtain flere ganger i uken. Enda lenger inn mot julen stiger Joels ode til jazzige vibber, 1978-albumet 52nd Street stadig høyere i kurs. Billy Joel-pappa er langt fra noen jazzkis, men Freddie Hubbards karakteristisk presise trompet-cameo på det viktige albumkuttet “Zanzibar” lar seg høre i tussmørket. Så blir det vår, og vi kan av statistikken se at BJP har en tendens til å gå for Turnstiles når morgenen lysner – kanskje er det noe med hvor ung og munter Joel låter på denne plata som gjør det. Sånn glir den ene årstiden over i den neste – det er en tid for alt, også The Stranger, Piano Man og River of Dreams. Morgenene og ettermiddagene der alt butter, uansett sesong, er det bare én ting som nytter: Songs in the Attic, livealbumet fra juli, 1980 hvor “Miami 2017 (Seen the lights go out on Broadway)” låter større, “She’s got a way” låter nærere og hvor det påtrengende utilfredsstilte forstads-anthemet  “Captain Jack” endelig synges med sinnet og desperasjonen teksten krever – og hvor bruset fra Philadelphia-publikumet fremdeles fremkaller gåsehud, mange herrans år siden han først kjøpte albumet på vinyl.

BJP hører ikke bare på Billy Joel – men det er noe med Joels diskografi som liksom alltid funker, altså. Det pleide å være hakket enklere – i hanskerommet til den gamle bilen lå åtte godt brukte CD-er, med prislappene fremdeles på. Midprice, alt sammen, 109 kroner på PK per stykk, 872 kroner kostet det å ha soundtrack til alle slags fører, året rundt. Den nye bilen har ikke lenger CD-spiller, så nå er det telefonen det går i. Pussig nok koster spotify-abonnementet han har tegnet 109 kroner det også, per måned. Det ender opp med å koste litt mer – men det er ikke synd på BJP.

Noen ganger syns Eklektiske Eivor det er som å stå i et fossefall. Hver eneste uke kommer det ny musikk. Slett ikke alt er bra, men det er sjokkerende hvor ofte Discover Weekly og de andre listene hun har for vane å sjekke innom hoster opp et eller annet som hun har lyst til å høre igjen, og legger inn på den evigvarende kollaborative spillelisten hun har med en gammel venn. Og det er bare én av måtene hun finner ut om nytt og gammelt uhørt, mandagsmorgenkaffen med Musikkmagasinet utløser lytting, det samme gjør tips fra gode og dårlige venner, shazaming av noe de spiller i baren før konserter, det finnes en haug med band og artister hun gleder seg til neste skive fra, og når sommerfestivalene nærmer seg har hun for vane å sjekke ut mye av det hun ikke kjenner til på festivalplakatene. En gang i blant hører hun til og med på Billy Joel – det var det som ble spilt i bilen da hun var yngre. Det blir et platekjøp her og der også, spilleren blir ikke stående helt ubrukt – men er egentlig følelsen av stift mot rille et større oppdagelseskick enn å snuble over noe helt nytt, sluppet kun for et par timer siden, fra Bogota, London eller Haugalandet? Hun tviler. Selv om hun er gammel nok til å ha opplevd den siste delen av Platekompaniets storhetstid og kan forsåvidt kjenne et stikk av nostalgi når hun tenker på store fredagsinnkjøp – en DVD-sesong, litt moderat priset backkatalog, en kritikerrost ny en som står sentralt utstilt og et spontankjøp av det butikkmedarbeiderne spiller. Men var hun en bedre lytter? En god del av dette ble jo bare liggende. Gudene veit hvordan strømmetallene til mange norske godt solgte femmer-i-Dagbladet-debuter hadde sett ut… det koker jo ned til det man faktisk hører på, ikke hva man handler på musikalsk tom mage. Det eneste skåret i gleden er selvsagt det med fordelingen. Det hele hadde vært enklere å leve med om hun visste at alle de knallbra artistene hun hører på, faktisk satt igjen med kaka.

Se for deg at man faktisk hadde fått gjennom et system hvor for eksempel Spotify hadde latt det hver enkelt lytter la i potten gå til deres respektive favoritter. Hvilke lyttere ville vært mest “verdifulle”? Lojale lyttere, til svære artister, hadde sannsynligvis gitt mer avkastning  enn i dag (Mamma Mia-soundtracket hadde streama en milliard i måneden. Bare på Jessheim, som en musikkbransjearbeider tørt bemerket).

Folk med en stor, glupsk musikkinteresse, derimot – de som sjekker ut nye ting, gjerne også de som oppsøker periferien, ville derimot være en tvilsom hest å satse på. Undres hva dét hadde gjort med viljen til å ta risiko i musikkbransjen. Man må kunne se for seg at de hadde konkludert med at vinneren tar alt, mer enn noen sinne.

Det er ironisk at det nettopp er disse lytterne – undertegnede inkludert – som er mest tilbøyelige til å se på akkurat våre lyttervaner som noe det skal være mulig å få et mer generøst regnestykke ut av. Så lenge strømmetjenestene fungerer som en slags koppskatt, hvor alle musikkforbrukere betaler like mye, uavhengig av størrelsen og bredden på lyttervanene, vil det være slik: Storforbrukerne lever i en situasjon hvor de aldri har betalt mindre for å stille nysgjerrigheten sin. Og i den grad det er noen – andre enn musikere og opphavspersoner – som betaler for det gildet, så er det de som har et litt mer moderat og ensporet musikkforbruk.

Testen er enkel – pleide du å bruke tusen kroner i måneden eller mer på musikkbutikker i gamle dager der du nå betaler en drøy hundrings? Da er ikke lyttingen din spesielt verdifull i et sånt system, samme hva slags nøkkel de kommer opp med. Kanskje går det an å ta til orde for flere “tip jar”-alternativer, hvor man frivillig kan spytte i litt ekstra. Du kan også ta til orde for at et virkelig ubegrenset strømmetjenesteabonnement skal være langt dyrere enn i dag. Det trauste alternativet finnes også – kjøp musikk, enten digitalt eller fysisk. Kanskje finner du ikke råd til absolutt alle utgivelsene du er innom i løpet av en måned, det er selvsagt ergerlig – men du kan i hvert fall trøste deg med at verdens Billy Joel-fedre (og mødre) er med på spleiselaget når du tyr til den billige reserveløsningen.

 

NTT Soul: Gammel vin i nye flasker

Denne ukens NTT Soul bringer nytt om gamle helter som er ute med ny musikk.

Stevie Wonder har forlatt Motown, et selskap han ble signert til som 11-åring i 1961. Her kan det bare spekuleres, men Motowns revitalisering og nye portefølje (Lil Baby, Lil Yachty, Migos etc.) har neppe gitt Wonder den oppmerksomheten han selv mener han fortjener. Denne høsten har han sluppet to nye låter, og nå via eget plateselskap. Wonder begynte angivelig å skrive på «Where Is Our Love Song» som 18-åring, men slapp den altså først nå. Wonder har det fortsatt, det hele rusler vakkert av sted. Det slår en at fraværet av for aktiv turnévirksomhet har medført vel bevarte stemmebånd, vokalen er fortsatt intakt. Inntektene fra låta går for øvrig til Feeding America, så her kan det strømmes med god samvittighet.

Denne uken spredde det seg bilder av et nedrevet Flyte Tyme-studios. Trist. Mindre trist er det at innehaverne, Jam & Lewis, akkurat har sluppet sin andre singel fra sitt ventede debutalbum. Denne gangen med Babyface. Så vidt vites har de aldri før samarbeidet, og for et resultat! Tankene går til Babyface sitt Tender Lover-album. Bør få tung rotasjon hos alle fans av voksensoul.

Litt tidligere i høst slapp også Smokey Robinson og Charlie Wilson sitt samarbeid «All of My Love». Charlie (tidligere Gap Band) har hatt en aktiv karriere de siste årene, med flere store hits på scenen (2015s «Hey Lover» er en av mine favoritter fra de seneste årene). Smokey, vel han har blitt åtti. Uansett, å høre de to gå frem og tilbake er en fryd. Vel verdt en lytt.

Tekst: Ketil Ramberg

 

NTT soul 2 – Vingers evige helg

Det er lite uteliv rundt omkring nå, men det foregår da også dans og behag inni oss. Om du trenger en lang liste med nøye utvalgt  NTT-vennlig soul i flere av dens sjatteringer, med noen innhugg med funk og spiritual jazz (og faktisk en ekstremt fin harmony pop-perle), kan det også anbefales å følge listen NTT SOUL, som denne fredagen er på 11 og en halv time, men i stadig utvikling.

 

Spor for Spor: Harald Lassens humane samling

Hei, og velkommen tilbake til spalten Spor for spor, der vi hører gjennom nye plater sammen med musikerne som har laget dem. Det er fremdeles en ung spalte, tidligere har vi snakket med Wako om deres fjerde album, vi har intervjuet medlemmer fra Kanaan om skiva Double Sun og vi har hatt en god prat med Lars Horntveth om Jaga Jazzists siste album.

Harald Lassen. Foto: Marius Ringen

I denne utgaven snakker vi med Harald Lassen, saksofonist med tangentistiske og perkussive tilbøyeligheter og primus motor bak ensemblet som ved forrige korsvei, 2018-plata Eventyrer het Lassen, men som nå atter en gang gir ut plate under hans eget fulle navn. Innimellom der har det også kommet ut en remix-plate vi har snakket med ham om tidligere – men nå er det altså snakk om et album som kom i midten av november og som lyder navnet Human Samling. Det er spilt inn i vår, med helt innlysende utfordringer for et ensemble som også teller den Brussel-baserte pianisten Bram de Looze i tillegg til Lassen, bassist Stian Andreas Egeland Andersen, trommeslager Tore Flatjord og nykomlingen i gjengen, gitarist Sander Eriksen Nordahl, som du også kan ha hørt i for eksempel Billy Meier. Men vi kommer til hvordan denne skiva svarte på samtidens utfordringer tidsnok – la oss bare sette i gang.

– Dette har gått så fort. Ingen rekord, kanskje, sammenlignet med Paal Nilssen-Love-produksjoner. Men hele albumprosessen var i praksis fra april til august.

Det lå vel noen planer også fra før covid om å gjøre innspillinger i den perioden for dere?
– Ja, det var planen å gjøre noe i mars.

Så du for deg at det skulle bli skive i løpet av året før det?
– Jeg hadde i hvert fall bestemt meg i mars, fått kick på at vi må finne en måte å gjøre det på. Det er noe fint i at det kommer noe utenifra som tvinger deg til å tenke annerledes. Og jeg har jo aldri hatt bedre tid i den perioden, så det var tullete å ikke gjøre det. Utfordringen var at vi ikke kunne møtes alle sammen.

Skrev du mye nytt materiale da?
– Jeg har skrevet ganske mye, men dette var det jeg gikk for. På grunn av situasjonen fikk jeg ikke spilt inn alt det jeg hadde tenkt. Men derfor er det også innslag av andre ting som jeg er ganske fornøyd med at jeg gjorde. Om det bare hadde vært syv “Voyager”-låter kunne det vært fint, men kanskje litt komfortabelt også.

Du har brukt galleri-metaforen, at albumet på en måte er et rom hvor det er utstilt ulike ting, men plata har også sitt univers.
– Absolutt, det er umulig å komme fra.

Ja, men jeg opplever at nettopp de låtene som ikke er som “Voyager” definerer mye av det universet. At de liksom lager spilleregler for albumet. Og at det som låter mer vanlig er… garnet, mens de små litt annerledes låtene er strikkepinnene.
– Ja… det kan du godt si. Det er kanskje en yrkesskade, men jeg går inn i et hvert sånn prosjekt og tenker, ingen bryr seg om dette. Det er litt trist, men om noen bryr seg er det til gjengjeld en stor, positiv overraskelse. Og om ingen bryr seg, blir du ikke mer deprimert enn du allerede er, haha! Jeg er ikke vant med å få tilbakemeldinger, spesielt fra musikere og folk som ikke lytter på jazz. Det har jeg fått denne gangen. Til og med foreldrene mine har hørt på flere ganger og syns det er gøy å høre igjennom. De kjeder seg ikke, det er stadig nye oppdagelser. Det er fint.

Har du noen tanker om hvorfor det har skjedd? Har det simpelthen med noe med at for hver gang man utgir noe, så har flere assosiasjoner å henge ting du gjør på? Eller er dette noe som folk som ikke er inne i jazz føler at de kan forholde seg til.
– Det har ikke vært noe overhengende mål – det er aldri et poeng at alle skal like det.

Det er ikke noe mål å være en såkalt “crossover-artist”?
– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har sett det ordet, og jeg har til og med se noen bruke begrepet “jazzpop”. Men… det er ikke så sjangeroverskridende.

I mitt hode er kontinuiteten fra Eventyrer til dette helt åpenbar.
– Ja, hvis du hører på så mye jazz i dag som er vid og bred, vet jeg ikke om jeg ville brukt denne skiva som tidstypisk dokumentasjon på at jazzen har gått over til nye sjangere. Jeg blir ikke fornærma, folk må si det de vil, men for meg er det åpenbart jazzmusikk.

Jeg tenker melodisk også. I den grad de tingene du har skrevet her har noen melodi-familietilhørighet, ville jeg tenkt at det var jazz. Kanskje en litt fjern onkel, men allikevel. – Jajaja, helt klart. Det er en selvsensur som kan oppstå – i hvert fall hos meg, men kanskje også andre jazzmusikere som har gått en utdanning som tidvis er dogmatisk og med en veldig sterk familiær greie. Dette er så langt jeg har klart å komme meg ut av den selvsensuren til nå. Det er jeg stolt av, og da dukker det opp noen sånne låter og ideer som du finner her. Når jeg har hørt på det jeg har gjort, er det ofte bra nok, men det er også delvis innafor… noe dogmatisk.

Jeg har en teori om dette som sikkert ikke alle musikere vil kjenne seg igjen i. Men for mange tror jeg de første skivene handler om å liksom gjøre seg ferdig med noen sentrale spørsmål man har om musikkinnspillinger. Den første gangen man lager et album, er det for å svare på spørsmålet kan jeg lage et av disse? Alle tankene man har hatt om å spille inn en plate blir med inn i studio. Og så er det kanskje en del andre ting som står på bucket listen, og som dukker opp på de neste albumene – ting du har hatt lyst til å prøve lenge, kanskje siden du startet å høre på musikk.  Men så kommer man til en plate hvor spørsmålet er, ok, hva vil denne plata fortelle meg? Det er et litt tryggere utgangspunkt, men også mindre forutsigbart. Er det litt sånn i jazz også? Det å finne kjempegode debutplater innenfor jazzhistorien er jo ikke noe man snakker om – spør du om de beste rockdebutene i et diskusjonsforum, vil du få 70 forslag.  Men det er liksom ikke egentlig en greie i jazzhistorien – man er vant med at det virkelig kommer seg litt uti karriereløpene.
– Det er en  god analyse. Og hører jeg på Rainbow Sessions og Eventyrer, kan jeg absolutt høre de tingene der.  Om jeg har hatt en liste over ting jeg har ønsket å få gjort, vet jeg ikke, men det er ting jeg har likt og som jeg har hatt lyst til å gjøre. Det som er fint, er at du i jazzen har et langt liv – jeg føler meg fremdeles bare i starten av noe. Og det er kanskje der det skiller seg veldig fra mye populærmusikk. Som er mer drevet av nåtiden og trender.

Annen musikk er jo preget av fortellingen om at band har så og så mange gode skiver. “Den vanskelige andreskiva” er knyttet til fortellingen om unge mennesker som møttes i øvingslokalet da de var 15 og som er drit lei av hverandre når de er 22.
– Det kan være vanskelig, men jeg prøver å ikke å tenke at jeg må breake og få epic suksess fra starten av. Jeg er såvidt i gang, og det er vakkert med å være i den verdenen vi er i. Det får du mulighet til, og den musikken vi driver med er preget av litt andre verdier og ting det tar litt tid å komme i gang med. Man må modnes litt. Samspill – det sier seg selv at det ikke er noe som virkelig sitter første gang du prøver på det.

“Samspill” er på en måte et traust ord. Men når du skriver om musikk og presenterer den, er det noe som dukker opp ofte.
– Jeg vet ikke om jeg har tenkt på det mer enn andre.

Du virker opptatt av hva som er verdien av det.
– Ja, det går jo på hva det handler om – for det første kan det være veldig sårbart, til og med vondt, når det ikke funker. Det er en interessant verdi i seg selv, syns jeg. Det gjør det ikke bare menneskelig, men nært på en måte jeg liker. En av de få tingene jeg kan bli rørt av…. eller, stryk det. Jeg kan bli rørt av veldig mye, haha! Men innenfor musikk har det noen få ganger gått opp for meg at, her står jeg på en scene, et eller annet sted, med noen venner. Vi står der i en time halvannen, sier ikke et ord til hverandre, men bare spiller – foran vilt fremmede mennesker. Det er ganske vakkert. Om det er godt samspill, vet jeg ikke – men vi spiller i hvert fall sammen. Men nå er ikke Human Samling et dokument av episk samspill nødvendigvis.

Nei, men den handler jo litt om det allikevel – jeg tenker på tittelen, for eksempel.
– Ja, og det er to spor inni der som er interessante for oss selv. Det er de hvor vi improviserte live, og over stream. Av alle sporene på plata, er det de hvor jeg tenker, wow. Det er en stemning eller en kjerne der. “About Music” syns jeg for eksempel er dødsvakker. Vi møttes ikke en gang, men vi spilte alle sammen, samtidig. Det sier noe om kraften i det å spille sammen. Jeg vet ikke om det forklarer noe?

Kanskje. Én siste ting før vi setter på plata – den lille fuglen som dukker opp på tidligere covere er med her også. Og igjen hører vi fuglelyder på skiva, og på toppen av det hele er det jo et veldig fuglete år.
– Er det det, ja?

Ja, det føles som at vi stadig vekk har snakket med musikere som går i skauen og hører på fugl. Som har skaffet seg fuglelyd-apper, eller bare tenker på fugl.
– Det er jo et vakkert, lite individ, da. Det er kanskje et tegn på alderdom. Min far har alltid vært opptatt av fugler. Jeg skjønte det ikke da jeg var yngre. Men de er et fint tegn på liv, rett og slett. Når du er i naturen er det vanskelig å få øye på ville dyr. Men fuglen er alltid der. Den er et bilde på det som finnes av urørt natur, og det er veldig fint. Det er ikke noe mer enn det.

Det er jo ganske mye.
– Ja, men jeg har aldri vært noe opptatt av å for eksempel transkribere fuglelyder, a la Messiaen eller noe sånt.

Nei, fuglene lager jo sine egne lyder. Man kan kanskje leke med dem på litt andre måter.
– Det er litt svulstig, kanskje, men akkurat den låta de er med på heter “Thinkwalk”. Det er uironisk, deilig, og handler om å rusle med seg selv og takle sine egne tanker. Og om du gjør det i naturen, tenker du kanskje større. Jeg gikk mye i mars og april. Det er så banalt, og så svulstig, som det.

1. “Before you came”
Du bruker et instrument på denne plata som du har kalt “midi-me” og som jeg lurer på om du kan fortelle litt om.
– Jeg har samplet så mange lyder som mulig fra saksofonen, sånn at jeg kan spille den på et midi-brett. Det er alt fra perkussive lyder og tonale lyder til alle toner i skalaen. På denne plata bruker jeg kun konvensjonelle toner. Jeg har lagt dem ut på et keyboard, sånn at jeg kan spille akkorder og melodier, som en synth. Det er det du hører på førstelåta. Jeg liker å spille saksofon, og jeg blir stadig mer komfortabel med det. Men jeg tenker også ofte at det er feil instrument. Det tror jeg du kan høre fra mange musikere – jeg er ofte vel så harmonisk som jeg er melodisk. Jeg er glad i harmonier, og det får jeg ikke ut på saksofonen. Det er ufattelig provoserende.

Du har sagt tidligere at du føler deg som en pianist.
– Ja. Det er en følelse av at jeg må ut av det.

Men du har samplet alt det andre perkusive rælet også?
– Ja, det er sykt teit. Jeg bryr meg ikke.

All den smattingen og…
– Akkurat smatting orker jeg ikke.

Hva slags andre lyder på en saksofon syns du er givende?
– Tja, hva syns du? Og vil jeg i det hele tatt vite det?

Jeg vet ikke. Men for å koke det ned, tror jeg at jeg syns at sånne extended technique-lyder som regel er aller mest givende å høre på når de kommer i en sammenheng hvor instrumentet også blir brukt på mer “konvensjonelt” vis. Jeg husker jeg snakka med tekniker/musiker Kyrre Laastad om det i forbindelse med Radio Inderberg–plata som han hadde spilt inn, hvor man får mye pust og klaff og sånn – men det er på en måte nyanser av spillet. Jeg er ikke like interessert når saksofonister fokuserer på lydene i seg selv. Hver sin lyst, men det minner om noe Kim Myhr sa om at han hadde en lang periode hvor gitaren lå oppå bordet med alle mulige ekstradingser. Men så landa han litt igjen på det med at, vet du hva som også er fett? Å bruke en gitar som en gitar. Og om du hører musikken hans nå, så er jo strummingen, “kjernelyden” av en kassegitar, det som resten av universet tar utgangspunkt i.
– Jeg er jo helt enig. Jeg står ikke og knirker så ofte. Det er for det første fordi jeg ikke kan det, og grunnen til at jeg ikke kan det er vel at jeg ikke er så interessert i det. Jeg kan ikke sirkelpust en gang. Men idet jeg flytta over lydene på keyboardet er det en del ting som blir interessant igjen. Det er lite multiphonics og sånn, men om du for eksempel har en klaffelyd, om du hører den klokka, så har du en tone. Og om du pitcher den opp og ned, har du plutselig en bass-synth. Men jeg er en svært konvensjonell saksofonist.

…og stolt av det?
– Haha, det plager meg veldig lite!

Hvordan skrev du denne låta?
– Lenge skulle den som kommer etter, låt nummer to, være første låta. Men jeg savnet noe som vekket interessen på en annen måte. Det syns jeg det gjør. Kanskje det kunne vært 20 sekunder kortere… men det er fint. Jeg hadde lyst til å by på meg selv litte grann.

Det er jo en fin vibb å være i, dette her.
– Ja, og jeg syns overgangen til det neste som skjer er veldig fint.

Mal apropos – om det var én ting som satt igjen etter den litt småfæle Kind of Blue-konserten jeg så i sommer, så er det hvor effektfullt det er at det albumet har en intro. Det skaper andre forventninger, det er en tydelig måte å si nå skal det skje noe spesielt på, mer enn å gå “rett på jazzen”.
– Jeg kan si helt konkret hvor det kommer fra – jeg liker skits og introer på R&B-plater, hip hop, andre sjangere. Det syns jeg er så fett. Og det var noe Stian også hjalp meg mye med. Det er sant, det med Kind of Blue. Jeg vet ikke hvor det kom fra.

Det kan hende at Gil Evans er snytt for kreditering der.
– Helt sikkert.

Men følelsen av at sceneteppet liksom går opp kan gjøre det enklere å være lytter. I mange forskjellige typer musikk.
– Det er på sin plass noen ganger. Det er som på en jazzkonsert hvor det er litt glissent i salen. Hvis ingen én gang sier “velkommen” er det utrolig rart når musikere går på scenen og spiller i halvannen time. På fullsatt Sentrum Scene er det motsatt – der er det merkelig med en introduksjon. Men man må inviteres litt inn, og ønskes velkommen.

Er låta en av de som er gjort hjemme?
– Ja, det er gjort kjapt også. Jeg har bare lagt de akkordene, også spilte jeg inn saksofon oppå. Men det jeg driver med er at jeg dobler meg selv med midi-me-instrumentet. Det skaper en fin klang, for det er jo meg. Man spiller med seg selv, men det er finere å doble seg selv med det på merkelig vis. Du hører det veldig tydelig på det klippet av Samme Planet som ligger på youtube.

Det føles som en chorus-effekt som er litt merkelig. Jeg har vært fascinert av kombinasjonen av mellotron-fløyter og ekte fløyter før. Hva liker du best av ferske jordbær og deilig E-stoff-jordbær? Kanskje det beste er begge deler på én gang.
– Det er litt sånn.

2. “Berry Joy”
Er dette med trommeslager Tore i Sandefjord?
– Tore har lagt på sitt på slutten her. Jeg ser for meg denne låta som en flytende greie. Vi prøvde et slags rockegroove først, men det fikk vi ikke til å sitte ordentlig. Det fløt ikke, så da fikk jeg ideen om noe a la Jon C på Ralph Towner-materialet. Det syns jeg funka dritbra.

Det er en fascinerende tanke å gjøre en sånn ting – så assosiert med Rainbow, dyr lyd og så videre, i et hjemmestudio i Sandefjord.
– Ja, det er ikke noe å skamme seg over, det. Det er bare en tilstand. For fire år siden hadde låta kanskje stoppa der, men jeg må ha et brudd – og der kommer neste del av låta. Jeg vet ikke hvilke akkorder det er.

Hører vi Sander på gitar i bakgrunnen der?
– Nei, det er meg på ulike greier. Fin sax-lyd. Det er lydtekniker Magnus Skavhaug Nergaard og mikser Marcus Forsgren. M2M.

Sitter Bram i Brussel her?
– Ja. Da vi ga ut denne plata var jeg litt tilbakeholden med å si altfor mye om måten vi måtte spille den inn på. Hvor mye detaljer skulle man gå inn i? Jeg var redd for at folk skulle legge for mye vekt på det, og dermed høre mangler i samspillet. Men det er jo interessant også. Her er det så enkelt at det er et riff i bunn, og at Sander, Stian og jeg spiller inn sammen på Flerbruket (studioet og musikk-resorten som blant annet er drevet av Magnus Skavhaug Nergaard, blogg.anm). Det er viktig – du må ha en bit av det hele som man ikke kan gjøre noe med for at musikken skal bli rik. Det må være en ustabil kjerne. Så sendte jeg til Bram, og jeg ante ikke hva han kom til å gjøre. Det er noe av gleden. La oss si at vi spilte det inn og sendte det på en fredag, så brukte han lørdagen på det, og så fikk vi det tilbake og hørte det på søndagen. Det var frysninger. Det er som å høre… det er fantastisk å høre plata si ta form uten at du har kontroll på det.

Det er en fin tanke at plater lever sitt eget liv.
– Den gjorde det, og vi kommer til noen flere eksempler på det senere også. Men etter at Bram hadde lagt på, jobbet vi med Tore og prøvde noen forskjellige ting.

Hvordan var den biten av innspillingen? Da skiva kom ut takket Tore Magnus for troubleshooting underveis. Var det mer frem og tilbake, mer som en session, med trommene.
– Nei, det var ikke så enkelt. I vår verden er det jo kommet barn og spebarn og gravide folk og alt mulig annet, som gjør det litt mer komplisert. Det er ikke lett å sitte en hel helg og bare sparre. Så også her var det snakk om å godta at “det er sånn dette blir”, etter at han har sendt over noen ulike versjoner. Og det er litt fint.

Er det nettopp et poeng når man jobber med pålegg at man må finne noen andre måter å begrense mulighetene til å ta ting på nytt og så videre?
– Nesten. Hvis det ikke er helt feil. Men det er det jo sjelden med de folka. Oppgaven er, tabloid sagt, hvordan man skal spille inn jazzmusikk uten å være sammen. Og for å beholde kjernen av spontanitet må man sette noen begrensninger. Og det uperfekte.

Hvordan forholdt Bram seg til det? Var det én lytt og så prøve no greier eller jobbet han mye med det.
– Spør ham – jeg aner ikke, haha!

Så du får en mail med “no subject” og bare en lydfil?
– Det er ikke langt unna sannheten.

Vet du i det hele tatt at det er Bram de Looze som spiller på denne plata?
– Haha, nei, det kan jo hende det er dama hans, som også er pianist. At han bare har outsourca det!

3. “Voyager”
Dette minner om et eller annet.
– Ja… her er det to pianoer, jeg spiller og Bram spiller. Bram gjør veldig fine ting. Dette er kanskje det saksofonspillet jeg liker best på skiva. Litt nonchalant. Sigarett-aktig. Og litt surt, jeg digger det.

Snakker vi samme oppsett som “Berry Joy” innspillingsmessig?
– Det er noen steder jeg nesten ikke husker prosessen, det er litt gøy. Fint bass-spill her. Tore har faktisk spilt inn trommer helt alene først. Det er imponerende, jeg skylder ham… alt for det. Jeg har spilt inn en elendig demo på el-piano og klikk. Det er viktig at en demo er dårlig, hvis ikke får du kick på demoen. Den var elendig, men tight. Han måtte føle på flowen her og utviklingen, og sitter helt alene uten oss. Så har Stian og Sander og jeg spilt inn oppå, med en del gitarpålegg. Og så er det Bram til slutt. Så lenge det går liv igjennom oss (3.00)… Wenche Myhre. Det er der den melodien er hentet fra. “Vi Lever”.

Er det via Beglomeg?
– Nei, den versjonen har jeg aldri hørt. Det er Wenche med KORK. Det som skjer her (3.40), syns jeg er veldig fint. Det var shocking å høre det Bram sendte over.

Har han tatt opp ting hjemme?
– Ja, du hører at det er et helt annet rom. Og det var ikke noe poeng å forsøke å skru seg vekk fra.

Det er noe med pianolyd – det er ren luksus å høre den dyre versjonen i et godt studio med nystemt flygel, men lyden av andre rom kan også være veldig fint.
– Dette er jo ekstremt stuelyd. Han hadde to rørmiker, men jeg tror bare den ene fungerte her. Du hører litt susing og sånn. Jeg syns det er skikkelig fint. Dette var interessant å høre. Tore har også lagt på en del perk i ettertid, det er en god del pizza-spade og litt grytelokk. Det som er interessant med en del av denne plata, er at Brams piano hjemme er stemt i 438. Det gjorde prosessen komplisert, vi måtte stemme ned en del av låtene. Det skaper mye lok, om man glemmer å stemme ting som han skal legge ting oppå. Jeg vet ikke om det har noe å si, men det gir kanskje en liten twist.

Tittelen “Voyager” – er det romfart, eller er det en tittel a la Eventyrer, en tanke om et reisende vesen?
– Det er så enkelt, jeg syns det er en reisende stemning. At jeg sitter på et tog nedover kontinental-Europa.

Nå trodde jeg du skulle si Sørlandet.
– Langt ifra. Men det er ikke noe mer enn det, det er bare flyten. Og ikke så mange stoppesteder, den bare fyker avgårde.

Det er ikke et stykke som går tilbake til det første temaet igjen. Akkurat det temaet kan man kanskje assosiere litt mer til noe som er blitt sagt om deg, at du som blogghalvdel Vinger skrev i en anmeldelse av Eventyrer, ikke er uredd for å “nærme deg G-punktet i norsk jazz”. Er det urettferdig å tenke inn en Jarrett-Garbarek-innflytelse her? Eller er det bare en banal assosiasjon av å høre gospel-vibber i den typen jazz.
– Jeg hadde i hvert fall et forhold til gospel i ti år før jeg hørte om Keith Jarrett, den bakgrunnen går mye dypere. Det blir en litt forenkla fortelling. Og Jarrett er jo ikke en gospelartist, selv om det jeg kanskje liker aller best med ham. Men om man trekker inn Garbarek, syns jeg det blir rart. Kanskje det er litt av det, men jeg hører ikke mye Garbarek i det. Det er ikke det at jeg bevisst har gått vekk fra ham, men jeg sliter med å finne strikkegenseren her. Jeg blir ikke sur, alle vet at jeg har vært interessert i det.

Tonen din er jo lenger unna Garbarek enn noen gang på denne plata.
– Om man skal være så nerdete her og si noe om hva jeg vet at jeg har vært inspirert av, hører jeg kun Charles Lloyd på den introen på denne låta. Utelukkende. Det har ikke påvirket noe annet av det jeg spiller her.

Man kan gjenkjenne flyten Lloyd har.
– Ja, det er veldig fluffy, og så lander han plutselig. Det er en kontroll i det. Jeg prøvde å spille innafor… men det er vanskelig, den hopper over noen taktslag og er gasnke komplisert. Det å spille det med litt mer svai, mer sjømannsaktig, fungerte mye bedre. Du kunne nok hørt Jarrett i pianospillet mitt om du hadde hørt det isolerte sporet. Men jeg hører også Steely Dan. Nå finnes det forsåvidt en forbindelse mellom Steely Dan og Jarrett også, når jeg tenker over det.

Dette er en god låt å prate om Sander også. Tingene han gjør er gjenkjennelig fra Billy Meier også. Atmosfærisk, men kanskje ikke på en jazzgitar-måte. Mer en form for illustrasjoner man kan gjenkjenne fra kosmisk rock og pop, Kåre & The Cavemen, et “gitarmusikk-univers”, på en måte. Jeg vet ikke om du kjenner deg igjen i det. Men hva var grunnen til at du har tenkt at han passer i din musikk?
– Jeg så eksamenskonserten hans for noen år siden, og det var villt bra. Da spilte han surf-ete, Steely Dan-aktig musikk. Det er det han virkelig kan. Jeg har også hørt ham i Billy Meier og sånne ting, og han har en særegen fargeleggingsevne. Jeg var opptatt av å utvide lydteksturen her. Jeg hadde ikke lyst til å begynne for mye med synther og sånne ting. Jeg har hørt mye på Mamas & the Papas, det er fantastisk – der bruker de mye strumming og sånn. Uten at jeg skal lage sånn musikk, syns jeg det er så fint. Jeg måtte ha en gitarist som ikke har en veldig rockete approach, men noe som er litt mer sofistikert, hvis det er lov å si. Uten at det er veldig kaldt heller.

4. “Thinkwalk”
Er det du som har gjort feltopptaket med fuglelydene her?
– Ja, alt sammen.

Hvor er det du går her? Eller er det hemmelig?
– Det er ikke noe hemmelig fiskeplass eller molte-sted! Det er fra Maridalsvannet og innover der. Gitarspillet er fint. Dette er 100% improvisert, bare et take. Midi-me, bass og gitar. Og feltopptakene.

Hadde du dem i bunnen?
– Nei. De er gjort etterpå. Dette er sånn improvisasjon jeg liker godt, å bare sitte og føle seg fram, legge på noen toner, se om de funker. Innafor. Man sitter bare sånn, i en tilstand.

Veldig fuglete gitarspill også.
– Det er kanskje det som ga meg ideen.

Hele skiva kunne nesten bare vært sånne moments også.
– Ja, men det er mer som skal sies. Og kanskje ikke. Forhåpentligvis lurer noen på hva som kommer nå etter å ha hørt de foregående låtene. Det er en fin overgang til neste låt her.

5. “Stella”
– Her spiller jeg midi-me i bakgrunnen, som en synth. Bare for å illustrere hva jeg mente med det.

“Strikkegenserjazz” kan vel bety så mangt, antar jeg – men sånn melodisk sett får jeg assosiasjoner til 70-tallet av denne melodien.
– Det er en litt teit låt. Litt TV-serie.

Litt “Syv Søstre”.
– Ja, det er litt det. Jeg liker akkordene her.

Tittelen “Stella”, er det en vits?
– Nei, altså…. Det er Stella, liksom. Jeg liker gitarsoloen her, jeg får en Walter Becker-følelse.

Er dette bygd fra trommer og opp?
– Det husker jeg faktisk ikke. Jeg er enig i at det er et syttitalls tonespråk. Ikke Garbarek, kanskje, men helt klart syttialls. Jeg måtte ha en låt som dette her. Akkordene på slutten er veldig Kirk Franklin, en veldig kjent gospelfyr. Det var viktig å ha et sted på plata hvor vi slapp helt opp og pøste på. Den er ikke perfekt, men jeg syns det er gøy.

Det er kanskje den låta som lydbildemessig har et tydelig “indie-preg”
– Ja, litt garasje.

Hvor mange forskjellige referanser eller lydidealer snakker dere om med tanke på miksing?
– Vi hadde to sessions på to dager hver med miksing. Det er jo egentlig veldig lite. Dette er ikke plug and play-musikk, og den prøver ikke å late som det. I praksis hadde vi på en måte tre dager på å treffe det vi skulle. Jeg syns ikke miksing er å kjøpe en tjeneste, det er et kunstnerisk samarbeid hvor det er kompromisser hele veien. Denne låta ville jeg skulle være litt mørk i klangen – jeg ba Tore om å spille lavt stemte trommer. Men Marcus har også pitcha ting noe piano opp, hører jeg. Det er tydelige og fine innspill han har kommet med.

Marcus Forsgren har mikset to plater med deg nå – hva er verdien av å jobbe med samme mikser over flere plater? Finnes det et mer langsiktig perspektiv der?
– Jeg har ikke tenkt så langt fremover. Men jeg merker det er en helt annen dynamikk nå når han kjenner meg bedre. Han har veldig god smak og peiling, og er ikke redd for å si akkurat hva han mener. Det er kult, sånn er jeg også, så det funker på et vis. Jeg har nok pusha det i litt mindre retro retning, om det går an å si. Litt mindre gammal rør-stemning. Men vi møtes et sted imellom. Og han gjorde saksofonen ganske mye skitnere. Siden at mye av det vi gjør har gamle referanser, er det fint om lyden vippes i retning av noe som føles her og nå.

Det er jo forseggjort, men det beholder følelsen av at det tross alt er noen folk som spiller i et rom. Men det har sceneskifter.
– Marcus er veldig intuitiv på miksinga. Han lager ikke alltid “sånn” lyd, men han har en følelse for hva settingen er.

6. “ListenTo”
– Dette er det ListenTo-konseptet som jeg har forklart deg. Bram er den første i kjeden her.

OK, så dette er en improvisasjon over stream. Først hører Bram kun seg selv, og så sender han til en musiker som hører både Bram om seg selv…
– Ja, Bram sender til toeren som hører seg selv og Bram, han sender summen til treeren som hører seg selv, Bram og toeren og til slutt hører fireren alle fire. Samspillet går liksom bakover. Her er Bram nummer 1, Stian nummer 3, Tore er nummer 3 og jeg er nummer 4.

Det er interessant med ubalansen i hvem som vet hvor mye av hva som foregår.
– Ja, her vet jeg “alt”, mens Bram aner ikke hva det er som skjer – bortsett fra at han spiller på klikk. Vi har ikke bestemt noen ting, han legger noen random akkorder og Stian må prøve seg fram. Det henger såvidt sammen.

Frister det å fortsette med uavhengig av om det er mulig å møtes?
– Ja, Stian og Tore har vært veldig klare for å gjøre det mer. Det er en måte å lage musikk på som er kul, og det mest interessante er at man må tenke nytt når man improviserer. For man må alltid skape plass til noen som kommer bak deg, og som du ikke aner noe om. Det gjør at du må spille mer sparsomt, og det er en god øving når du er impromusiker. Å spille enkelt og lite. Alle har behov for å øve på det, og dette er en god møte å gjøre det på. Om man spiller i samme rom, er det lett at det blir til kok etter hvert.

Ja, er dette metoden for å virkelig få til det gamle mottoet ditt, Ikke få kick?
– Hahaha, ikke la det henge ved meg. Det er fint å få kick. Jeg bryter heldigvis den reglen ofte.

7. “Awaa!”
– Ah, nå er vi i denne delen av plata, ja. Bram spiller ikke på denne, her er det kun meg. Du hører midi-meen.

Dette er litt bøsere musikk.
– Ja. For å være ærlig var det denne låta jeg tvilte mest på. Det starter litt sånn… harry. Men utviklingen her, det er det vi holder på med. Jazzen må starte et sted, og så setter det seg uti. Hele den reisa her gjør at det første er verdt det.

Måten du jobber med en figur på her (1:30) minner om ting du har jobbet med live sammen med Åsmund Skuterud, sånn “rytmisk improvisasjon”.
– Absolutt. Repetisjon i utvikling, hahaha!

Den formen for langstrakt improvisasjon med saktegående utvikling har virket som noe også Harald Lassen-bandet har ønsket å gå inn i.
– Ja, men det rare er at vi ikke har gjort det live – for vi spiller jo aldri. Det er ingen som vil ha oss, haha! Det er klart at jeg har fått utrolig mye igjen for å være med på sånne ting med Åsmund. Det handler ikke om at musikken skal “bli techno” – det handler om de underliggende ideene. Det som er viktig for meg i jazzen er menneskeligheten. Alt er ikke dritbra. Jeg syns starten på denne låta her er meh, men det må man ofre. Det var viktig for sjangeren å ta det med, haha – for det er verdt det. Man skal tillate seg sånne øyeblikk.

Hva er følelsen hvis du har gjort 40 minutter uten et eneste øyeblikk hvor det er sånn?
– Nei, altså, det blir kunstig å se for seg at det er noe feil med det. Man må ikke ha sånne øyeblikk. Det hadde vært rart om de hørte på Belonging og sa “dette låter bare for perfeksjonert. Vi må ha noe struggle her”. Det ville vært idiotisk. Men denne låta var sånn, og enten tar du den med eller ikke. Jeg prøvde å klippe inn låta seinere, men det var vilt uhipt. Man måtte ha med det rockebeinet på starten for å komme til kjernen.

8. “About Music”
Dette er jo også en tittel.
– Ja, er det ikke det? Dette er også spilt inn på ListenTo-viset.

Når var det du hørte det Spontaneous Music Ensemble-sitatet som brukes her?
– Jeg var én av sikkert ti stykker som hørte på Jazzklubben på P2 i vår, og da var det Lars Mørch Finborud som spilte et konsertopptak. Det starter med at trommeslageren, John Stevens, har en pekefinger-intro. Men jeg syns det er vakkert. Jeg har også brukt det noen ganger når jeg spiller med Solveig Wang og Andreas Wildhagen, som jeg setter inn en gang i blant. Han snakker så musikalsk. Her har vi bevisst skrudd lyden sånn at det høres litt sample-aktig.

Men der er vi tilbake til det å minne lytteren om at spontanitet i et rom skal settes pris på.
– Det er sikkert noen kollegaer som ler i skjegget og mener at jeg lager veldig tilgjengelig musikk – at det ikke er den musikken et sånt sitat tilhører. Men jeg syns det. For de fleste uinnvidde vil musikken jeg også driver med være ute et sted langt borte. Det gjelder jazzklubber og hvor som helst også. Sånn er det. Min søster syntes at Pixel var veldig alternativt – bare for å illustrere bobla vi lever i. Men det sporet der sier ikke noe om hele plata, jeg syntes bare det var noe vakkert om musikk, som passet oppå det vi spilte. Men det var litt hassle å få tak i rettighetene til det, jeg maila en gammel krok borti London, saksofonisten… for Stevens er død. Men det viste seg at det var NRK som satt på det. Jeg har ikke mer å si om det, det snakker for seg selv.

9. “How it feels pt. 1” og 10. “How it feels pt. 2”
– Etter “Stella” har vi på en måte tatt en tur ut i noen andre sfærer på de tre neste låtene, prøvd forskjellige ting – og her samler det seg. Det er det knirkete pianoet til Bram nede i Brussel.

Er det pedallyder vi hører?
– Ja, et gammelt piano fra 1800-tallet.

På andre plater har jeg noen ganger lurt om den typen lyder er knirk fra pianoet eller om det er en meeeeeget smakfull og abstrakt perkusjonist.
– Her spiller Bram så å si det jeg har skrevet. Vi satt i studio en søndag og trykket play, og jeg fikk sjokk da midi-synthen kom inn på del 2. Jeg delte dem opp midt i. Jeg hadde sagt at han skulle spille den linja – men at han valgte den lyden ante jeg ikke.

Er dette en låt hvor lyttinga di på klassisk musikk kommer mer frem?
– Veldig. Med jazzakkorder. Det er også oppadgående akkorder på “Ekstase” fra Eventyrer. Jeg hørte for meg horn i bakgrunnen her. Bram spiller veldig fint på denne delen. Og så kommer det noe mer rytmisk – den eneste ideen her er rytmikken, det var ikke noe mer spesifikt enn det. Jeg likte melodien til saksofonen såpass godt at jeg doblet det med en stemme etterpå.

 

Hvordan arter klassisk-kicket ditt seg?
– Det er vel litt som det med fugler. Noe som har vært i tilværelsen og omgivelsene siden jeg var liten, men som har fått større betydning nå. Jeg bor jo sammen med en klassisk pianist også. Jeg tar det ikke frem i all klassisk musikk, men jeg hører det i et stykke som “Thinkwalk” også, at det er noe Arvo Pärt-aktig. Plata kunne sluttet der, men jeg hadde med et stykke til som binder det sammen med den første.

11. “Pillow talk”
Det er noe i rytmen her som minner om rytmeboksen til et sånt gammelt stueorgel fra Yamaha.
– Absolutt, det er morsomt du sier det, for bestemoren til samboeren min har et sånt et hjemme i stua som jeg har spilt ganske mye på. Samba, forskjellige ting. De er kjempefine, jeg digger det. Denne er litt sånn. Det er en bit av denne melodien som er fra Grieg. Og den er veldig kirkeorgelaktig, denne slutten.

***

Det var alt vi hadde denne fredagen – ha en god helg, alle sammen!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger