Saksofonist Ola Asdahl Rokkones sjonglerer mellom jazz og klassisk, og har en rekke internasjonale samarbeid. Han driver også plateselskapet Finito Bacalao Records, og som nyvalgt styreleder i Nordnorsk Jazzforum jobber han for å styrke jazzmiljøet i nord.
Hver mandag presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør som Ukas Jazzprofil. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Ola Asdahl Rokkones
Hei, Ola. Nylig dumpet det inn et nyhetsbrev fra Nordnorsk Jazzforum i innboksen min, en forening du er nyvalgt styreleder for. Fortell, hva er det Nordnorsk Jazzforum driver med?
– Så kult at nyhetsbrevet vårt har nådd frem til dere! Det er så mye som skjer på jazzfronten her nordpå, som sjelden blir lagt merke til utenfor landsdelen. Det var derfor vi startet opp et månedlig nyhetsbrev nå i september.
Nordnorsk Jazzforum er en medlemsorganisasjon for både musikere, storband, jazzklubber og –festivaler i Nord-Norge. Den ble stiftet i 1969, og har som formål å bedre forholdene for å drive med jazz i landsdelen vår. Det er nok mange som blander Nordnorsk Jazzforum og Nordnorsk Jazzsenter. Sistnevnte har sine paralleller i de andre landsdelene som et profesjonelt jazzkontor, og driver som de andre jazzsentrene med turnéproduksjon, kompetanseheving, diverse støtteordninger og masse bra. Ulikt dem jobber vi i jazzforumet frivillig, og vi driver verken med noen konsertproduksjon, økonomisk støtte eller turnévirksomhet.
Nordnorsk Jazzforum var med på å stifte jazzsenteret i 1998. Siden da har vi hatt to personer i deres styre som velges på vårt årsmøte. Ut over dette har Nordnorsk Jazzforum som formål å jobbe musikk- og interessepolitisk, og å bidra til kartlegging av nordnorsk jazz. I løpet av de siste tiårene har dette materialisert seg i to samleutgivelser med nordnorsk jazz – Distant reports (1999) og Distant reports No.2 (2014), og ikke minst boka Nordlands trompet, sax, piano, gitar, bass, trommer og vokal (2010), ført i pennen av tidligere jazzjournalist i NRK, Jan Ditlev Hansen. Dette er altså en bok som tar for seg nordnorsk jazz gjennom 90 år (!). I 2019 hadde vi et 50-årsjubileum, og da lagde vi konserten Tidenes jamsession sammen med Festspillene i Nord-Norge, der flere sentrale nordnorske jazzmusikere gjennom tidene var delaktige. Det ble masse fine live-opptak derfra, så vi har håp om at dette også kan bli en fin dokumentasjonsutgivelse etter hvert.
– Jeg ble valgt inn i styret i Nordnorsk Jazzforum først nå i sommer, så jeg er ganske fersk i gamet! Som nyvalgt styreleder har jeg imidlertid ganske mange idéer om hva som kan gjøres for å styrke jazzmiljøet her i nord, og med meg har jeg heldigvis et styre som jobber både konstruktivt og kreativt. Veldig fin gjeng! Fra og med september i år begynte vi altså med det tidligere nevnte nyhetsbrevet, blant annet med samlet konsertoversikt over det som skjer av jazzkonserter nordpå. Jeg ble selv helt slått i bakken over å se hvor mye bra aktivitet som foregår, til tross for pandemien som herjer. I oktober hadde medlemmene våre godt og vel 40 arrangementer, og november ser ut til å bli minst like aktiv. På bakgrunn av den store aktiviteten, har vi inspirert landsdelsavisa Nordlys til å begynne med kulturjournalistikk igjen. Sist fredag lanserte de jazzspalten Improvisert, en spalte som skal komme ut annenhver uke fremover med jazzstoff fra landsdelen. Utrolig kult! Vi har økt aktiviteten på sosiale medier betraktelig, og vi har begynt å se på hvordan vi kan få stimulert oppstart av flere jazzklubber rundt omkring. Jeg har tro på at vi virkelig kan gjøre hverandre gode, bare vi får jazzsamtalen opp å gå igjen! Inntil videre ser det veldig veldig lovende ut!
Ola Asdahl Rokkones med Don’t Worry Be Gypsy. Foto: David Gonzalez
Men dette er på siden av ditt virke som profesjonell musiker. Hvilke prosjekter har du selv på gang i disse dager?
– Ja, jeg lever av å spille saksofon, og det er jeg veldig takknemlig for at jeg kan gjøre! Men for øyeblikket blir jo alle planer stadig utsatt og omkalfatret. Ganske frustrerende å hele tiden ikke vite hva man skal jobbe med og øve på. De siste årene har jeg jobbet veldig mye med bandene TRESKATRESK, og Marit Sandvik & Nova Onda, så de er absolutt å regne som to av mine hovedprosjekter. TRESKATRESK er en jazzkvartett der vi er to nordmenn, og to russere. Ved siden av meg på tenorsax, er det Jakop Janssønn på slagverk, Andrei Kondakov på piano og Vladimir Volkov på kontrabass. Veldig kult for oss unge å jobbe med to av nestorene i russisk jazz. Musikken er egne komposisjoner basert på historier og opplevelser fra Nord-Norge og Nordvest-Russland. Nordisk sound med russisk tekstur! Vi gav ut albumet Man in the Sea i fjor høst, og fikk skikkelig mye bra tilbakemelding, blant annet på JazziNorge, i Downbeat, og i den tyske musikkbloggen Nordische-Musik – som skrev at «[…] selv en viss Herr Eicher fra det fjerne München kunne knapt ha produsert noe bedre”. Vi havnet til og med på Europe Jazz Media Chart, wow! Releaseturnéen gikk til Varangerfestivalen, Tromsø Jazzfestival, Oslojazz og fire russiske byer. I høst skulle vi ha vært på turné til Baltikum, Minsk, Sankt-Petersburg og Arkhangelsk, men det ble selvsagt ikke noe av, haha! Nå er det utsatt til våren 2021, og slåes sammen med en norgesturné.
– Marit Sandvik & Nova Onda er en sekstett som spiller brasilianskinspirert jazz. Det var vel i 2008 at jeg begynte å spille med sangeren Marit Sandvik og gitaristen Øystein Norvoll. Etter noen år med vekslende bandnavn og konstellasjoner fikk vi med oss Simen Iversen Vangen på slagverk, Morten Steene på bass, og Eirik Fjelde på tangenter, og i 2013 ble Marit Sandvik & Nova Onda etablert. I 2018 gav vi ut vårt første album Flor. Vi har siden gjort flere turnéer i Norge, både på festivaler og klubber, med en blanding av egne komposisjoner og brasilianske klassikere. Selv om det funket bra i Norge, var vi veldig spent på hvordan det kom til å gå på turnéen vår i Brasil for nøyaktig ett år siden! Da gjorde vi konserter i Rio de Janeiro, Sao Paulo, Florianopolis og Sao Carlos. Responsen var helt enorm, selv på vårt eget materiale, og vi ble invitert tilbake til å gjøre turné nå høsten 2020..! Det er selvsagt også utsatt på ubestemt tid.
– For øyeblikket forbereder jeg meg først og fremst til to turnéer i januar og februar, som forhåpentligvis kommer til å finne sted – begge i Troms og Finnmark. Den første er med prosjektet Don’t Worry – Be Gypsy, med den bulgarske trekkspilleren Martin Lubenov i front, Angel Demirev på gitar, og Emil Ribarov på slagverk. Dette er bulgarsk sigøynermusikk blandet med jazz! Martin Lubenov og jeg har spilt sammen siden 2015. Han er en av de ledende bulgarske trekkspillerne i dag, og er med på å forme den bulgarske musikktradisjonen med sine komposisjoner. Utrolig inspirerende! Deretter går det bare kort tid før jeg skal ut på en ny turné med sigøynermusikk, denne gangen med Magyar Hot Club. Vi er en kvartett som spiller ungarsk sigøynermusikk, og kanskje mer med et utgangspunkt i klassisk musikk. Erika Toth er bandleder og kapellmester på fiolin, og bortsett fra meg på altsax er det Rune Larsen på trekkspill og Pål Thorstensen på kontrabass. Veldig veldig artig musikk å jobbe med! Disse to prosjektene er tilsynelatende beslektet, men er oppsiktsvekkende ulike. Selv om det er sigøynermusikk som har hovedrollen i begge, så er de bulgarske og ungarske musikktradisjonene veldig forskjellige. Førstnevnte er basert på mye improvisasjon og skeive taktarter, mens sistnevnte krever en utrolig virtuositet og presisjon. I Magyar Hot Club skal jeg dessuten fylle rollene som tradisjonelt hører til 2.fiolin, klarinett og bratsj! Med tanke på hvor lydsterk saxofonen er sammenliknet med en fiolin, krever det at jeg også spiller veldig svakt…!
Ved siden av jazz spiller du mye klassisk. Hvordan er det å veksle mellom to så ulike sjangre?
– Jeg har vel egentlig aldri klart å legge vekk den ene eller den andre sjangeren. Til slutt måtte jeg bare forsone meg med å omfavne begge. Kanskje gjør det at jeg aldri blir lei? Etter en intens periode med klassisk musikk og mye fordypning i noter, er det utrolig befriende å sette seg ned med hodetelefonene og bare plukke jazzkor i noen uker. Og etter en periode med jazz, er det veldig godt å koble av med notelesning og et helt annet fokus på klang og teknikk. Det hender faktisk at jeg varmer opp med litt Charlie Parker før jeg går på scenen for å være solist med et symfoniorkester.
Det at jeg er en slags musikalsk kameleon tror jeg er til stor hjelp for meg. Det gjør jo at jeg stadig vekk har konserter. Hadde jeg gått rundt og ventet på de klassiske solistoppdragene, hadde det blitt mye dødtid for å si det mildt. Når de først kommer, er jeg uansett i siget fordi jeg nettopp har stått på scenen i en annen sammenheng. Samtidig er det veldig viktig for meg at jeg tar hver sjanger på alvor med sine idiomer. Noen utvikler ett sound de bruker på tvers, men jeg vil heller ha et klassisk sound i klassisk musikk, og et jazzsound når jeg spiller jazz. Må innrømme at det av og til gjør meg litt schizofren… Særlig lurt er det vel heller ikke, fordi det blir jo vanskelig å høre med en gang at det er jeg som spiller! Så langt har jeg to klassiske album ute; Norwegian Saxophone (2018) på LAWO Classics – med tre verk for saxofon og orkester, og Zwei-Mann-Orchester (2019) på Finito Bacalao Records – med nyskrevet musikk for duoensemblet Mean Steel, der jeg spiller sammen med Hans-Urban Andersson (cello, barysax, klarinett, trommer).
– En ting jeg har tenkt mer og mer på er hvordan jeg kan finne overføringsverdier mellom sjangrene på en subtil måte. Høstens store prosjekt for meg var å urfremføre Terje Bjørklunds saxofonkonsert Arctic Lines, med Arktisk Filharmoni i midten av oktober. Terje Bjørklund er jo en fantastisk klassisk komponist, men har en utrolig karriere som jazzpianist bak seg. Han etablerte jo også jazzlinja i Trondheim i sin tid. Jeg jobbet derfor intenst med akkurat denne problemstillingen når jeg øvde inn dét verket – og tenker vel at jeg har oppnådd noe om klassiske musikere synes jeg spiller altfor jazzaktig, mens jazzmusikere synes det høres altfor klassisk ut, haha. Kanskje blir konsertopptaket sendt på NRK radio en av de nærmeste ukene.
For ett år siden var jeg så heldig å bli invitert til Dresden for å jobbe med samtidsmusikkensemblet El Perro Andaluz. Der urfremførte jeg saxofonkonserten ALO av Erik Stifjell, og vi fremførte også ”…Loops for Al Jourgensen” av den østerrikske komponisten Bernhard Lang. I Lang sitt verk følte jeg virkelig at jeg fikk bruk for min jazzbakgrunn – rett og slett for å få senket skuldrene og la musikken flyte; Det var 14 sider med bitteliten noteskrift, tettpakket av effekter som kvarttoner og multiphonics, og en hel drøss av merkelige taktskifter. Hvis jeg kun hadde hatt klassisk bakgrunn tror jeg at jeg hadde freaka helt ut!
Du har også ditt eget plateselskap, Finito Bacalao Records. Hva er årsaken til at du startet opp det?
– Vi var fire unge musikere i jazzkvartetten DripP som startet plateselskapet sammen. Anledningen var vårt første album Pirate Bay, og etter en langdryg og dødfødt runde hos de etablerte selskapene som ikke ville satse på noe ukjent, endte vi med å starte vårt eget selskap. Vi klarte å overbevise den fantastiske Håkon Gjesvik i Musikkoperatørene om å gi oss distribusjonsavtale, og plutselig hadde vi en skikkelig bra greie på gang. Debutalbumet til DripP kom ut i 2010, så nå har plateselskapet faktisk 10-årsjubileum!
Det tok ikke lang tid før det var flere nordnorske musikere som ønsket å gi ut musikken sin på en label med distribusjon. Vi gav ut Live Foyn Friis sitt debutalbum Joy Visible, som faktisk vant pris på Danish Music Awards, og Brynjar Rasmussen sitt store prosjekt Arctic Moods. Siden ballet det på seg med utgivelser av Kristian Olstad, Cats vs. Kitchen Utensils, Benjamin Mørk, thebandcalledOh – som ble nominert til Spellemann, Heidi Solheim, Jardar Johansen, Hjerterå, Ole Jørn Myklebust, TheBonBons, Robaat, Marie Vangen, Dratapp, Mean Steel, Cliff, Sex Magick Wizards, Treskatresk, Eline Hellerud Åsbakk, Mike del Ferro Quintet, Marit Sandvik & Nova Onda, og Jakop Janssønn. I alt 26 albumutgivelser, og en hel drøss med singler..! Heller ikke bare jazz. Men jeg merker at å prøve å pushe musikk jeg ikke har peiling på er ganske vanskelig.
Det er mest jobb, og knapt noe utbytte av å drive plateselskap. Jeg gidder ikke å ta store prosenter av salget for å prøve å tjene penger, fordi jeg vet jo at musikerne har hatt nok av utgifter før de kommer med utgivelsen sin til meg. De tjener oftest ikke penger de heller på det de skal gi ut, dessverre. Først og fremst gir det mening for meg at nordnorske musikere kan bruke plateselskapet mitt som en anledning til å få musikken sin ut i verden. Hvis de senere får en deal med et større plateselskap, føler jeg at vi har lyktes med noe. Etter alle disse utgivelsene begynner jeg selv også å forstå noen av de mekanismene som foregår i musikkbransjen, og prøver å hjelpe artistene med sine markedsstrategier og slikt med den kunnskapen jeg har opparbeidet meg. Og så gjør jeg så godt jeg kan for å pitche musikken inn til radio og anmeldere. Jeg kommer vel til å holde på med dette så lenge jeg synes det er gøy og meningsfullt! Dessuten er det fint at jeg har en label som jeg også selv kan gi ut musikk på når jeg har noe klart.
Asdahl Rokkones på Huken Brygg med Dag Okstad, Sverre Gjørvad og Øystein Bolstad. Foto: David Gonzalez.
Hva er det som er aktuelt hos Finito Bacalao Records denne høsten, og hva kan vi vente oss framover?
– Trommeslageren Jakop Janssønn sitt debutalbum Bricoleur, kom ut 16.oktober. Anbefaler alle å sjekke det ut, virkelig nydelig musikk, i et åpent nordisk jazzlandskap. Med seg har han Daniel Herskedal på tuba og Håkon Aase på fiolin. Arktisk Filharmoni er også med på noen av sporene. Jeg ser ikke bort ifra at det kan stå igjen som en av årets store jazzutgivelser, hehe. Artisten Cliff gav ut sin fjerde single, Søvnløs, rett før helgen, og det er vestkystpop på nordnorsk – sterkt inspirert av TOTO og Stevie Wonder. Utrolig dyktig musiker, komponist og låtskriver som har spilt inn alle instrumentene selv bortsett fra trommesettet..! Fremover blir det ganske stor variasjon i utgivelsene på Finito Bacalao. I løpet av de nærmeste 2-3 månedene er det hele tre album som er i støpeskjeen. Dedications med Oddmund Finnseth (jazz), Viimmat med Áidna (samisk pop), og Det va de åran (vise) med Ragnar Olsen. Releasedatoene er ikke helt klare, men hold øyne og ører åpne! Kanskje blir det singlereleaser før jul og albumreleaser etter jul.
Utrolig nok blir albumet til Oddmund Finnseth hans debutalbum. Bassisten fra Vesterålen har vært helt sentral i nordnorsk jazz i en mannsalder, og har bidratt på en rekke innspillinger. Dette albumet blir hans første egne album, og det er på høy tid. Det er sønnen hans, trommeslager Eilif Finnseth, som har vært pådriver i prosjektet. En spennende og unik utgivelse! Bak artistnavnet Áidna står sangeren og låtskriveren Anneli Guttorm, som for de fleste er et ubeskrevet blad. Men hun har laget en rekke catchy poplåter, med god bistand fra bassist Kjetil Dalland som også er produsent. Tror mange vil få øynene opp for henne i tiden som kommer! Ragnar Olsen er på sin side antakeligvis kjent for de aller fleste. Albumet Det va de åran fanger opp flere av visene han har laget opp igjennom årene, som ikke har blitt spilt inn og gitt ut med Boknakaran.
Det blir med andre ord en intens høst på platefronten! Føler meg veldig privilegert som får jobbe med både så flotte artister, og så fin musikk!
Og en gjenganger i denne spalten: Hvordan tror du verden vil bli om et år, vil koronapandemien og smittevernrestriksjoner fortsatt prege kulturlivet? Og hvilke begrensninger tror du eventuelt det vil legge på ditt kunstneriske virke?
– Jeg er faktisk ganske optimistisk! Kall meg gjerne naiv, men jeg tror og håper at det kommer en vaksine som fungerer like før eller etter jul, og at pandemien derfor går tilbake i løpet av våren 2021. Forutsatt at dette slår til, tror jeg ting raskere og raskere faller tilbake til det gamle. Det blir sikkert noen litt seige og treige måneder først, før utviklingen akselererer. Og da er vi vel kommet til oktober-november 2021, som er ett år til?
At vi i Norge er heldige, er det ingen tvil om. Jeg tror Norge raskt kommer tilbake i gjenge igjen. Men jeg jobber mye internasjonalt, og internasjonalt er situasjonen en annen. Jeg vet at flere musikere i andre land har vært nødt til å skaffe seg andre jobber for å få endene til å møtes i denne tida, fordi det ikke har vært noen konserter. Det spørs jo hvor mange profesjonelle musikere, arrangører, klubber, festivaler og orkestre som har overlevd når pandemien er over. Hyra utenfor Norge har ofte vært lavere i utgangspunktet, og den økonomiske infrastrukturen i andre land har vel ikke blitt bedre av pandemien akkurat…
Til slutt, har du en konsertanbefaling?
– Jeg hadde tenkt å anbefale konserten til Evelina Petrova Trio på Salt i Oslo, men nå ser det tydeligvis skummelt ut for de aller fleste konserter i hovedstaden fremover. Da vil jeg heller oppfordre de som kan å ta turen til Nord-Norge! Veldig mange flotte konserter på plakaten her i løpet av november. Konsertproduksjonen til Scene Finnmark Lyd i Mørketid, med bl.a joikerne Ingá-Máret Gaup Juuso og Niko Valkeapää, Ole Jørn Myklebust på trompet, og Ensemble Nord, tror jeg blir helt magisk. Dessuten skal de gjøre 9 konserter mellom 19. og 27. november, så dersom én av konsertene skulle bli avlyst så er det fortsatt flere muligheter til å oppleve den. Spilles i Kjøllefjord, Kirkenes, Vadsø, Hammerfest, Alta, Storslett, Manndalen, Målselv og Øverbotn!
Og en plateanbefaling?
– Ja, jeg har jo allerede anbefalt Jakop Janssønn sin utgivelse. Så da sier jeg; sjekk ut Beyond the valley, den siste plata til Evelina Petrova som kom ut nå i oktober! Nydelig OG kul musikk!
