NTT: Spellemenn med overtenning!

Det er dystre tider, men her i Now’s The Time forsøker vi å holde motet oppe.  Det var gode konserter senest i går, og ting skjer absolutt, både i helgen og fremover, men de nye restriksjonene er en påminner om den faren hele musikkfeltet, og alle andre folk, lever med for tiden. Det durer stadig i lommen med FB-varsler om konserter som av forskjellige årsaker er avlyst. Tonen blant musikere, bransjefolk og utelivsansatte har fått en mindre optimistisk og mer tverr klang. Det var for eksempel  fælt å lese om at BLÅ midlertidig stenger etter jul, siden de ikke har råd til å holde kulturarrangementer. Her forventer vi at noen stepper opp og inn, for den verdiskapningen som foregår på BLÅ og har gjort i 22 år, er formidabel, og må verdsettes. Ikke at vi skal henfalle til Kjære Abid-brev, men jo.

Men vi må tenke positivt. Det går an å glede seg til jubileumsfesten for Now’s The Time, som skal foregå på Nasjonal jazzscene Victoria Øst onsdag den 11. november. Meld deg på og finn billetter i eventet her.

I tillegg til Andreas Røysum, DJ Lars Martin Dahl og bestillingsverket Ole & Silje Huleboer spiller Silje Nergaard, er det et meget fett husband denne kvelden. NTT All-stars består av musikere vi elsker og som bidrar med verdiskapning året rundt, og som vi skriver om uke ut og uke inn, siden de inspirerer og imponerer oss hele tiden.

Det er søtnosen og konsertarrangøren Ståle Liavik Solberg på trommesett! Det er Trondheim Jazzorkester-leder Ole Morten Vågan på kontrabasss! Det er vår nye favoritt Liv Andrea Hauge fra Kongle Trio på flygel! Og det er Signe “The Incredible” Emmeluth på alt-sax og karatespark! For en gjeng. Skaff deg billetter mens det fortsatt finnes.

Vi anbefaler å oppsøke små steder også, det er av erfaring meget trygt, men også meget givende — og de trenger pengene som genereres av oppmøte. På Kafe Hærverk kan du f.eks. støye det til med Lahestan, Linn Nystadnes og Håkon Lie i kveld, dra på Improverk på lørdag med Katt Hernandez & John Andrew Wilwhite som utgir platen Bei-Spiel Kartografi på Motvind Records (Torben Snekkestad opptrer også solo), og det er saker på Blow Out! tirsdag. Da opptrer plateaktuelle Vilde & Inga, og den celebre duoen Carl Magnus “Calle” Neumann på altsax og Paal Nilssen-Love on drums! En begivenhet, det, og mer om Paal straks! På Hamar spiller Øyvind Brække Sekstett i kveld, mens Benjamin Mørk og Leagus har dobbelkonsert på Nordland Teater, Mo i Rana. Hildegunn Øiseth & Sissel Vera Pettersen gjør duo på Dokkhuset i Trondheim tirsdag 3., mens Øyvindland skal til Inderøy jazzforum på torsdag 5. Ting skjer. La det skje!

Noe annet som kan skje, er at dere tegner et Jazznytt-abonnement her, det kommer forseggjort magasin fire ganger i året og handler om det samme, det er jo også en strålende julegave. Det er også fint om du abonnerer på nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene dine av denne remsa kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Det er en tjeneste du kan melde deg på her.

 

Størsta möjliga tyssssstnad, det er et nytt sirkus i byen!

Paal Nilssen-Love, Juliana Venter, Signe Emmeluth, Oddrun Lilja, Kalle Moberg, Thomas Johansson og Christian Meaas Svendsen. (pressefoto)

En fin bivirkning av nedstengningen av verden, er at vi også får sett litt mer av folk igjen. De kommer seg ikke unna, og må gjøre ting lokalt. En av disse er onkel reisende Mac, tromme-esset Paal Nilssen-Love, som har konsert med et helt nytt band fredag kveld på Cosmopolite, PNL Circus heter det, og inneholder flere store NTT-favoritter. Vi fikk Paal til å spelle litt i tellefon’.

I likhet med flere andre norske musikere har du rukket å starte nytt band under  unntakstilstanden. Altså, det er alltid givende med nye prosjekt og det å holde seg i kunstnerisk bevegelse, men det også nå blitt NØDVENDIG å tenke nytt, også på scenen og i jazzbransjen, for å holde seg og gjøre seg aktuell?
— Jeg har alltid likt og har alltid dratt nytte av å spille med nye musikere og band, men tiden er som regel begrenset når man allerede har 5-10 turnerende grupper gående… men nå så jeg jo at 99% av gruppene jeg er med i og samarbeid på tvers av kloden ikke har sjans å møtes før 2021 eller så sent som 2022. Band med musikere fra Brasil, Japan, USA, Etiopia og så videre, så da må jeg også tenke “norsk”. Turneer i Europa vil ikke eksistere før sent 2021, uansett hvor musikerne kommer fra… og i Norge er man faktisk så heldig at man fortsatt kan gjøre konserter. Jazzen skal alltid være aktuell, musikken skal og bør representere det som foregår i dag, i nuet og jeg tenker at man som jazzmusiker er pliktig å inneha et uttrykk som reflekterer tiden man lever i, politisk, geografisk, kulturelt og historisk.

Preach! Prøv å beskrive Paal Nilssen-Love Circus med din skarpe stavangertunge?
— Jeg skulle ønske man kunne danse i disse dager … få vekk stoler og bord, og la svetten piple. Men ok,  jeg vil at musikken skal kunne trigge mange følelser hos folk; rytmisk, emosjonelt, energisk, mystisk, være både nakent og grandiost…  Jeg var i Addis, Etiopia, under høytiden Timkat i januar, i Brasil før og under karnevalet i februar og tilbake i Addis for enda en høytid (Adwa) før turneer og alt ble kansellert. Jeg har latt meg påvirke av musikk, kultur og alt dette innebærer, i både Etiopia og Brasil, noe som har kommet mer og mer frem i måten jeg spiller på og tenker om musikk, dans, livet og så videre. Når jeg da får forespørsel fra Oslo World er det naturlig for meg å tenke i disse baner, og jeg ønsker å få frem inspirasjon og influenser jeg har tatt til meg.

Det er litt av en gjeng du har fått med deg også, snakk dem opp!
— Oddrun Lilja er en gitarist jeg forstår og hører har jobbet mye med musikk og gitar-tradisjon fra afrikanske land jeg også er begeistret for: Mali, Senegal, Sør Afrika m.fl. Hun har også et åpent sinn og virker villig til å utforske mer. Hun er i likhet med meg og andre, langt ifra ferdig formet, men søker med seg selv i bånn.

Kalle Moberg har klassisk bakgrunn, men har stupt ut i fri improvisasjøen og tilnærmer seg all musikk med et veldig åpent sinn. Med en musikerfamilie som representerer noe litt annet enn fri improvisasjon og/eller samtidsmusikk, har han også røtter til folkemusikk og rock, og i dette bandet her er det ingen tvil at Kalle er drar gang litt mer folkelige riff og toner… om ikke Roland Cedermark så hvertfall Luiz Gonzaga!

Juliana Venter er en jeg virkelig har sett frem til jobbe med her. Dette blir første gang jeg vil ha med vokal, jeg lærer mer om stemmen, tekst, lyder og ord. Juliana er en ekstremt sterk personlighet, og vil og skal få sette ny dagsorden for hva vokal kan være. Stemme er intimt, kan være behagelig og ubehagelig, konfronterende, lage lyder med alle mulige assosiasjoner. Alle har jo en stemme og nettopp derfor tror jeg det er avgjørende hva vokalisten gjør med stemmen sin om man attraheres til musikken eller ikke…

Christian Meaas Svendsen er stødig som en bauta, men også full av overraskelser og har en evne til å trekke frem helt andre nyanser av skrevet materiale… er klar for sprell og energi. Meget trofast og lojal bassist. Hypp på å spille!

Thomas Johansson, bra å endelig spille med ham igjen og hvilket jævla trykk! Og ikke minst lederskap i front med cue-ing. Han er lojal og stiller opp på og for det meste.

Signe Emmeluth har energi og tilstedeværelse ja, i musikk og i person, og trosser all motstand og spiller på som f! Signe har, i likhet med Kalle og Thomas, en fantastisk evne og vilje til å hjelpe en trommeslager-komponist-hjerne med korrigering av feil notering, transponering, og ikke minst orkestrering … fantastisk å ha slike på laget!

Høres bra ut! Hva var din favorittøvelse på sirkus som barn. Flammeslukeren, trapesartisten, eller den gamle elefanten?
— Jenta som ble båret av elefanten? Nei, det må være de som hoppet og kasta seg fra tau og liner flere meter over bakken…

Er dette sirkuset sett på som en one-off eller kommer det flere konserter?
— Jeg håper og tror dette kommer til å funke bra, og vil så klart få bandet ut på veien, men det er opptatte folk med, så vi får se.

Driver du og tenker på nye store prosjekter som skal skje noen år når alt er tilbake som det var, eller kommer det krypende en følelse av en «ny normal»?
— Jeg vil fortsette med band som var i gang før pandemien, store som små, men jeg ser at jeg ikke kan “stikke” ned til Addis eller over til Brasil like lett som før, og at verden vil se og oppføre seg ganske ulikt det man var vant til. Og jeg spør meg selv om dét var normalt … Jeg håper vi får gjort nightliner-turne med Large Unit og Fendika fra Etiopia, som så klart ble kansellert nå i juni… vi får krysse fingre og tær. I tillegg har jeg nå flere Paiste gonger å bryne meg på og bruker tiden til å utforske alskens klanger her i stua.

Du skal altså spille på en World-festival uten særlig tilreisende artister. Hvis man glemmer egen arbeidshverdag en stund, er det også slik at man burde bekymre seg for at den kulturelle utvekslingen skal bremse alvorlig opp i årene fremover?
— Absolutt. Det er ganske skremmende og faktisk deprimerende. Hvem har tilgang til vaksine, hvor kan man fly fra og til, hvem er gått bort under og etter pandemien. Jeg ser jo som sagt at band jeg har gående med folk fra hele kloden er satt på hold og at ingen vet når vi ses igjen, ei eller kan stå på samme scene igjen.

Du har jo et par av dem, men har du oppdaget en bra plate i det siste som får deg til å glemme alt det kjedelige som skjer i verden?
— Ja, har oppdaget Skrillex/Diplo «Jack U» og gjenoppdaget Pavarotti – Puccini og Verdi.

 

Fra Radkas platesamling

Forrige utgave satt vi igjen og drømte oss bort i Radka Toneffs platesamling, uten å vite at opphavsmannen bak en av hennes sterkeste tolkninger, «Mr. Bojangles», hadde gått bort samme dag. At Jerry Jeff Walker skrev denne låten på sekstitallet og at det ble en hit for forskjellige country-artister på 70-tallet, deriblant NRBQ, er rart å tenke på, det er en låt som liksom alltid har vært der. For en evergreen! Radkas smerte kler teksten i denne låten, skrevet om en glimrende steppdanser som dessverre har havnet i uløkka og ofte er i buret, fordi han “drinks a bit”, dessuten er bikkja hans dau. Men noen ganger kan han fortsatt glimte til, og han formelig flyr gjennom luften, full av grasiøsitet. Radka gjorde denne på Winter Poem, og vi glemmer den aldri. Her er forresten Jeff Tweedy fra Wilco i forrige uke.

 

Familier som spiller sammen, holder sammen

Vi er temmelig store fans av Hans Hulbækmo her i bloggen, og har også snakket med og skrevet om broren Alf Hulbækmo om hans ambisiøse og sterke musikkforståelse, som fikk sin hittil største uttelling med det store bestillingsverket «Skumringsbarda» i fjor. Men de virkelige stjernene i den familien er jo mor Tone Hulbækmo og far Hans Fredrik Jacobsen, som med sin sangkunst, harpespell, strengeleik og utallige fløyter har satt sitt saftige preg på norsk musikkliv i flerfoldige tiår allerede. I kveld skal alle fire sammen opptre sammen, da Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester har konsert. Plata deres fra 2017 er fin som smør, hør f.eks på «Hans sin låt» og se om du kjenner den igjen. En ypperlig anledning til å huke tak i Tone Hulbækmo er det uansett!

Tone Hulbækmo (pressefoto)

Takk for sist! Hva slags konsert blir det i kveld? Har kulissene med «verdensmusikkfestival» noe å si, eller har det du og dere holder på med alltid vært musikk av verden, mer enn ren videreføring av norske tradisjoner?
— Jeg syns familieorkesteret passer veldig bra på en festival med ordet verden i seg. Og vi trenger i hvert fall ikke å legge om repertoaret for denne konserten. For det første mener jeg at det lokale ofte er det mest globale, fordi folkemusikken uttrykker de mest grunnleggende menneskelige behov og er direkte påvirket av grunnleggende livsbetingelser i alle kulturer. For det andre har Hans Fredrik og jeg turnert og samarbeidet med musikere over hele kloden og konkret lært musikk eller blitt inspirert av musikk og folk fra ulike kulturer. Hans og Alf var med på mange turneer, så det er også familiens musikkhistorie. De har gått sine veier, men det er ikke slik at de representerer improvisasjonen og det nye, mens Hans Fredrik og jeg er folkemusikerne. Vi har også alltid jobbet innen ulike sjangre og ser ingen motsetning i å lære det tradisjonelle, ha respekt for tradisjoner, samtidig som vi omformer, viderefører tar inn elementer fra andre sjangre og gjør musikken til vår.

Sant nok. Hva er de største kjennetegnene ved dine medmusikanter i Familieorkesteret?
— Et åpent sinn, lydhørhet og store ører, musikalitet i en djupere forstand

Man kommer kanskje litt ekstra nærmere hverandre ved å lage musikk sammen, på godt og vondt?
— Syns det er mest på godt. Det er veldig bra å kjenne hverandre godt og stole på hverandre når en skal åpne opp og gi seg hen i musikken. En blottstiller seg jo da.

Hvor mange fløyter har Hans Fredrik, tror du?
— Over hundre må det vel være. Han er samler og har vel tatt med seg hjem noen fløyter fra hver turne vi eller han har vært på rundt i verda. Han er heldig som spiller på et såpass nett instrument. Harper og liknende er litt større å dra med seg …

Apropos favorittinstrumenter, kan det noen ganger bli litt mye blokkfløyte når Hans spiller trommer?
— En kan trygt si han er en god del flinkere på trommer som i lengden er atskillig mer interessant å høre på. Men det er vel ikke etter det parametret det er meningen å bedømme dette. Det kan komme noe nytt og spennende av å utforske ulike lyder og klanger i et instrument en ikke egentlig kan spille på i konvensjonell forstand. Men i familieorkestret er plassen som blokkfløytist allerede opptatt.

Du sa en gang til meg at det noen ganger har føltes som et element av «pynt» når jazzmusikere har samarbeidet med folkemusikere, men at en ny generasjon under dere har funnet løsningen på hvordan musikken på finest måte kan operere sammen og reell improvisasjon oppstå. Har du noen eksempler på dette?
— Jeg syns det har skjedd noe i begge leire. At folk som kommer fra jazzen har mer forståelse, er mer lydhøre for folkemusikken, men også at folkemusikere bruker sine instrumenter på nye måter, utforsker og blir gode i improvisasjon, som åpner opp for en helt ny arena, en plattform for felles improvisasjon. Det kommer noe helt nytt ut av det. Hans og Anders Røine, Morgonrode, Erlend Apneseth med musikere, er gode eksempler.

Det var fint å se igjen musikkvideoen din til «Svevende Jord» fra ’86 på nettet her forleden, her ser vi også kloden vi alle bor på fra forskjellige vinkler — men inni er vi like?
— Vi bor jo faktisk på EN klode.Videoen sier noe om det universelle aspektet ved musikk, og på noen nivåer kan vi virkelig kommunisere gjennom musikk der språket kommer til for kort, sjøl om det er mange koder vi ikke forstår. Det har jeg opplevd utallige ganger på turneer og musikalske samarbeid rundt i verda. Svevende jord er bygd på en gammel kulokk fra Vingelen i Nord-Østerdal. I alle kulturer har mennesker lokket på dyra sine. Gjennom musikk/dans har mennesker uttrykt kjærlighet, sunget for barna sine, lagd rytmer for å utføre arbeid, danset, festet, uttrykt sorg og glede, forholdt seg til natur og livsbetingelser. Det er det universelle aspektet, slik er vi like. Vi stiller de samme spørsmåla, men finner fram til ulike svar.

Også fint å se hvor viktig del av musikkbransjen det var (da) – videoen var nominert til Spellemann sammen med Pål Thowsen og a-ha?
— «Svevende Jord»-videoen var den første musikkvideoen laget til folkemusikk, vel å merke temmelig modernisert folkemusikk. Plata ble jo kalt det store synthefallet i norske folkemusikk. Syns faktisk både videoen og plata står seg den dag i dag. Musikkvideomarkedet den gang var ikke så stort enda, så det var en slags begivenhet.

Det er mange vonde nyheter og mismot rundt omkring i verden. Hvordan kan vi bevare gleden over naturen og meningen med livet oppi det hele?
— Ved å være mye ut i naturen. Den virker helende på oss. Vi skjønner at vi ikke er i sentrum. Det tror jeg betyr svært mye for alle i familien. En utrolig sterk ballast og en styrke og motvekt mot et til tider stressende, rastløst, sjølsentrert liv som turnerende musiker der du kan finne ro, glemme deg sjøl litt, se deg sjøl i en større sammenheng.
For en musikant er jo også meningen med livet sjølsagt å få skape og formidle musikk, for meg særlig på konserter i møte med publikum, det som skjer mellom oss akkurat der og da. Det er derfor det har vært tungt med korona, dette økende savnet. Jeg gleder meg av den grunn utrolig til å spille på Oslo World i Kulturkirken Jakob med familieorkestret i kveld. Må bare passe på ikke å få overtenning!

 

Mats Eilertsen tråler seg gjennom Keith Jarretts omfattende American Quartet-diskografi med Dewey Redman, Charlie Haden og Paul Motian 

Forrige uke kom nyheten om at Keith Jarrett antakelig aldri kommer til å kunne spille flygel igjen. Det er jo svært vemodig. Men det er godt å ha kick og minner mens han fortsatt er i live også, så de nærmeste numrene blir det litt Jarrett-stoff hver gang. Det er jo mange faser der, en av de viktigste men ofte litt glemte, i alle fall her til lands, er bandet han hadde i USA parallelt med Belonging-bandet her i Europa. Shades og Survivors Suite er store personlige favoritter, men øverst troner Death & The Flower, som betyr svært mye. Med femten års mellomrom ble tittelkuttet fremført i både min far og min mors begravelse, og jeg glemmer det aldri. Så vakkert det er! På et sosialt medium her forrige uke, kunne vi se at den flotte bassisten, komponisten og fotografen Eilertsen hørte seg gjennom store deler av produksjonen av Jarretts amerikanske 70-tallskvartett. NTT ba selvfølgelig Eilertsen om å høre mer og skrive mer om denne fascinerende og enormt omfangsrike diskografi. Til inspirasjon, her er Mats sine smaksnotater:

Birth (Atlantic) fra´72 (samme session som El Juicio)
Åpningslåt med samme navn er vemodig vakker med Redman syngende sårt i saxen. Kontrasten er stor til wahwah-tripen «Mortgage on my soul», som alltid minner meg om salige Bjørnar Andresen. «Remorse» byr på inderlig klarinett-spill av Redman servert på en seng av seige Haden-toner med innslag av steel drums.

Fort Yawuh (første på Impulse) ´73
Live fra Village Vanguard og den klart frieste og løseste i snippen av alle platene. Forrykende start med rytmiske insisterende pianotoner og drivende pianosoli, før Redman intenst og inspirert skriker og roper i saxen over en ustoppelig beltevogn av et komp. Jarrett kaster fra seg perkusjonen og blir med på sopransax i et Ornette-inspirert tema.
Etter en pirke-i-pianoet-intro på låt 2, kommer en Misha Alperin-aktig pianodel fra 2:20. Redman byr på musette(?) tilberedt over deilig elastisk og gyngende komp. Applausen etter låt 2 såpass spredt og lite intenst på en måte du aldri senere hører på Jarretts plater.
«Still Life, Still Life» begynner med en stilig strøm av økende og modulerende Jarrett-fraser.
Med Danny Johnson på perk. Han var en venn og maler som var på alle konsertene, som kom med sitt orientalske teppe og ble med på perk denne kvelden uten å ha spilt med dem tidligere.

El Juicio (Atlantic) innspilt ´71- utgitt ´75(?)
Fra samme session som trio-plata The Mourning of A Star og kvartett-plata Birth.
Nydelig spill av Redman, men også strålende sopransax av Jarrett på «Toll Road». «Pardon my Rags», for comic relief, og den i disse dager svært passende «Pre-Judgement Atmosphere». Og for et deilig luggende trommespill av Motian på «Piece for Ornette»!

Expectations (Columbia) ´72
Etter sin for mange ukjente singer songwriter-plate Restoration Ruin, (´68) der han spiller alle instrumenter og synger, forsøkte han lykken hos Columbia. Mildt sagt sprikende album fra orkestralt med blåsere & strykere og nachspielaktig blues i «Take Me Back». «Roussilion» er nydelig der Motian og Jarrett eksploderer etter en liten bass-transportetappe rett etter tema. Men, «The Circular Letter»! Wow! «Nomads» er  70-tallsfunky med orgelalarmer. Fantastisk sydende trommespill under «Bring Back The Time»-soloen. Og under en avspilling hos strømmetjenesten Tidal overrasket algoritmene meg veldig med å foreslå «Forgotten Love» fra Jaco Pastorius´ debutalbum umiddelbart etter endt strykeseksjon på Expectations’ siste låt «There is a Road».
Bare hør hvor sømløst det er! 

Treasure Island (Impulse!) ´74
Spilt inn 2 måneder før Belonging og åpningslåt med karakteristisk og kjent bluesy-vamp med after-beat i trommene og greier. Kan det være den ene låta i Jarretts karriere som byr på mest hoing og utrop, montro? Så mye at guicaen(?) fra rasleposen til Guilhermo Franco på andre låt mistolkes som roping. Sam Brown på gitar med vibrato-tone på to låter som skiller seg (litt vel?) ut i regien. Forholdsvis stram og arrangert plate med innsmett av frilynte soli og partier med «Angles» som et eksempel på kokende og drivende rubato-spill over en tilbakevendende pianofigur.

Death and The Flower (Impulse) ´74 (samme session som Backhand)
Etter en lang naturprogram-musikk-start, entrer den karakteristiske basstonen til Haden som enhver bassist kjenner (med pålegg).  Det 22 minutter lange strekket byr på et aldeles praktfullt tema og oppbygning. Og ringeklokka til Franco!
«Prayer» kunne vært en Ennio Morricone-låt. «Great Bird» er  hypnotisk og suggererende.

Back Hand (Impulse!) ´74/75
Innspilt 6 måneder etter Belonging og fra samme session som Death and the Flower. En forrykende, forrykt og sydende «Inflight» åpner platen med en Jarrettsk vamp som snor & vrir seg flere veger. «Kuum» improviseres med fløyter og rasleposer. Redman blomstrer på «Vapallia». Og Motian pakker inn siste låt «Backhand» i en elegant gummikappe av time og groove som strekkes, tøyes og bøyes, og fordeles utover det ganske trommesett og svinger aldeles herlig. 

Shades (Impulse!) ´75/76
En skjult perle? Låter inspirert. «Shades of Jazz» svinger av gårde og «Southern Smiles» er en rysare av en låt. «Diatribe» byr opp til friere spill med denne kvartettens signatursound. Samme session som Mysteries og kort tid etter også Bop-Be og Byablue, etter sigende et forsøk på å innfri kontrakten med Impulse! der 4 plater gjenstod.

 Mysteries (Impulse!) (del av dbl-session ´75 der også Shades ble spilt inn)
«Rotation» åpner forrykende og låter veldig som et tema den europeiske-kvartetten kunne spilt. Men så utrolig fascinerende annerledes det låter av denne kvartetten. Fyr og flamme. For et trommespill under den første pianosoloen! Og Redman er i superslag. Hør hans inngang 6:47. Tar sats som om det var selve Planica han setter utfor.
«Everything that lives Laments» (også på trioplaten The Mourning of a Star ´71)  7:30 Motian/Jarrett sammen i vamp/tammer under Redman! «Flame» innleder improviserende på karakteristisk vis den fine «Mysteries» med sårt foredrag fra Redman.

Byablue (Impulse!) ´76/77, hovedsakelig låter skrevet av Paul Motian!
I tillegg til vakre «Rainbow» av Margot Jarrett med en pianosolo som virkelig peker fram mot de senere trio-innspillingene. Villskapen fra tidligere album er fraværende her, men Motian bringer noe skakkere ting til torgs.

Bop-Be (siste plate for Impulse!) ´76/78 fra samme session som Byablue, denne gangen med låter av Redman og Haden.
Den klart streiteste platen fra denne kvartetten. Frilek på «Pyramids Moving» og en oppsiktsvekkende høyt mikset og polvott-i-papp-klingende basstromme på «Bop-Be».

The Survivors´ Suite (ECM) ´76/77
Kanskje min favoritt. Første plate for ECM etter at forpliktelsene til Impulse! ble innfridd. For en oppbygning og form! Suggererende vamp. Bruddet ved 12:40 og pianosolo fra 13:17. Tema 15:35 som Redman fører videre fra 16:00 før han en foredrar en forrykende solo. Haden synger sobert fra 18:45 over mykt celeste-pledd. Neesten «Spain» 21:20 men snor seg unna og til en pianosolo som drar deg mot opp på Personal Mountains-aktige tinder. «Conclusion» starter temperamentsfullt. Redman og Motian sparrer godt. Jarrett i fyr fra 8:00 og synger med som aldri før. (9:40!) Slutten låner fra «Great Bird»-teamet (Death and the Flower).

Eyes of the Heart (ECM) Mai ´76
Fascinerende live-album innspilt én måned etter The Survivors´ Suite, og dette er kvartettens siste konsert. Det var 4 personligheter som sikkert hadde noe å utsette både på hverandre og kosmos, alt etter dagsform, hotellutsikt, nykker, temperaturen på tevannet eller eventuelle publikummeres hosting og harking.
Det er slående hvor lite Redman spiller og hvor mye de venter og piano vamper og venter og vamper og venter.
«Part 1» begynner karakteristisk med perk og pose, og Haden spiller på strengene under stolen. Jarrett spiller utrolig fint sopransax denne kvelden, men på slutten av sin solo drar de det ut litt og venter, hinter om at det er klart for neste, før nesten 30 sekunder med stillhet, bare litt forsiktig rasling i perkavdelingen, er der. Ingen applaus før Jarrett begynner på piano med forsiktige korder. Det er jo ikke det at de 4 musikantene ikke har noe å komme med, hver for seg kunne de jo spilt solokonserter, men de har jo en egentlig en plan, etter sigende å spille Survivors´ Suite, men etter en stund setter Jarrett selv av gårde.
«Part 2 er en vamp», som bereder grunnen for …noe. Motian entrer med litt sirkusaktige trommer som gir seg etter en liten stund. Jarrett blir igjen alene med vampen sin. Hør ham vente (eller insistere?) fra ca 5:27… I beste fall suggererende, men ingen tvil om at det ventes. Før han bryter 7:37. Venter enda litt til, før salme/koral á la Jarrett fortsetter. Noen må jo spille. Kanskje er alle av scenen, kanskje har Motian og/eller Haden gått for å se etter Redman?
«I was having a glass of wine» skal Redman ha sagt, som entrer scenen 10:30 ut i part 2, gode 30 min ut i konserten. Sannsynligvis var det en veldig god og fløyelsmyk vin backstage, for makan til tone og sound han entrer med! Motian gnistrer og gløder under.
Men det er på ekstranummeret det skjer. Redman er med på del 1, A, og leverer en sår og bluesy solo før Motian får kvernet, knust og malt den god-jolly vampen inn til en trommesolo som går over i B der Jarrett nå er bevæpnet med sopranen i nydelig samspill med Redman. I 2. runde av temaet skrur de opp tempoet og Jarrett rapper den første soloen temperamentsfullt og spiller utrolig flott. Han terger og tirrer opp kompet på Miles-vis, Motian fyrer med bomber, granater og flammekastere som effektivt sender Redman av gårde i full fart i en gnistrende hardtsvingende solo, Jarrett på bongos i bakgrunnen. Platen avsluttes med en C, en Jarrett-koral improvisasjon.

***

Avslutningsvis bør det jo nevnes det er en ufattelig produksjon på Jarrett, og at alle disse 13(!) nevnte platene er innspilt med kun 5 års mellomrom fra juli 1971 til siste konsert i Mai ´76. I tillegg til dette kommer i denne perioden alene soloplater som Facing You, Bremen/Lausanne, Köln Concert, Staircase pluss orkesterplater som Luminessensce, Arbour Zena, samt selvfølgelig Belonging.

En annen kuriøs og kanskje skjult Jarrett-perle fra denne tiden som kan nevnes, er duoen Conception Vessel fra Paul Motian-platen av samme navn (ECM 1973) med en eventyrlig bra og ekspresjonistisk duett med sikker formsans og fortellerglede med begge i toppslag. Hør Jarretts loop fra 4:10 og hans lyse løp og toneras ved 5:20 som tjores i bunnen av frasen med et smell fra Motian. Det hoies og ropes entusiastisk og konkluderes på mesterlig vis!

Mats Eilertsen

 

Et skikkelig beinrangel!

Erland Dahlen. Foto: Morten Andersen

En av de fineste nyvinningene på internett de siste årene, er den Ernst Wiggo Sandbakk-initierte intervju-presentasjonen Hvordan spille moderne trommesett – kun for gøy! som legges ut på Facebook med jevne mellomrom, der trommeslagere endelig får skinne i all sin prakt. Her dukker både kjente og for oss mindre kjente navn opp fra hele den norske trommis-familien, og alle har så mye å si, og har utrettet så mye! Vi er glade for at trommisene gjør det. Les for eksempel om Erland Dahlen i dag, med innledning fra superfan Gard Nilssen. 

Erland klarer å få settet til å synge som ingen andre, og er i dag aktuell med den herlige soloplata Bones. For noen soundscapes han klarer å jobbe frem her! Han skal ha lanseringskonsert på BLÅ 11. desember, med tanke på situasjonen er det obligatorisk oppmøte! Vi kommer tilbake med mer om og med Erland her i bloggen når den tid kommer, sjekk ut plata hans så lenge!

 

Standard opplegg: Jakten på den grønne delfin

Hva slags gate ser man for seg at Green Dolphin Street er? Det må være et sted der musikk skjer. Med små scener og en bar eller tre hvor det er mulig å få seg klassiske cocktails servert på diskret vis, der det regner utenfor, der det er vedfyring og parfyme i luften og der høstmørket klenger seg til det blasse lyset fra gatelykter i jern og porselen. Lykter av typen man finner igjen i filmer om aristokatter og dalmatinere eller på omslaget til albumet Green Dolphin Street av Bill Evans med Philly Joe Jones og Paul Chambers. Det er ikke så nøye hvilken by gaten har ligget i, men det går gjetord om den, ja, det er sikkert og visst, og både musikere og stamgjester kan finne på å gi beskjed når drosjesjåfører ikke tar de lureste snarveiene dit.

Delfinen har jeg ikke så mye jeg skulle ha sagt noe om, men det er mye blått i den grønnfargen som nevnes, alt dette hører du av de første åtte taktene av låta, som i dag har sin egen plass i jazzmelodiens periodiske tabell, kanskje endog en edelgass. Det er noe med melodiens glideflukt nedover, den dirrende pedaltonen i bunnen der, som setter bilder på netthinnen, av en saktmodig kamerakjøring i en gammel film, ned over et vakkert urbant landskap, før den lander nede på gata, akkordene begynner å bevege på seg og det knipser og swinger avgårde. Og alt dette er helt sant, det kan du som sagt høre selv, men ingenting av det stemmer.

Green Dophin Street var riktignok en film, en historisk katastrofefilm fra 1947, intet mindre. Den er satt til den lille øya Guernsey i den engelske kanal, et sted mange kanskje forbinder mest med fotballgeniet Matt Le Tissier, Southampton-legenden som ble kjent for å være en spiller som kanskje ikke jobbet så mye, men som gang på gang på gang scoret nærmest umulig vakre mål, timesvis av susere og drusere og lobber og volleyer og markkrypere og shitpingers og thunderbastards som den dag i dag ligger ute til allmenn forlystelse der slik vises og som tydeligvis var de eneste målene han var i stand til å score.

Men Guernsey er tydeligvis bare utgangspunktet, for i filmen er Green Dolphin navnet på et skip, og det er skipskapteiner og leger og kjærlighetsdrama og renkespill og flere kontinenter og et og annet jordskjelv. Den var populær også, folk gikk mann av huse for å se det som ble solgt inn som den mest episke filmen siden Tatt av Vinden og Mytteriet på Bounty, og i kjent katastrofefilm-stil rasket den med seg et par tekniske Oscar-statuetter. Låta, komponert av filmkomponist Bronislaw Kaper (som også komponerte filmen til nevnte mytteri på Bounty), med tekst av Ned Washington. Den var ingen suksess, og det er egentlig ikke så rart. Sånn her går første verset:

Lover, one lovely day
Love came planning to stay
Green Dolphin Street supplied the setting
The setting for nights beyond forgetting

Fælt. I høyden høres det ut som om det kunne vært en sarkastisk sjangerøvelse av Stephin Merritt, gjemt bort på starten av første vers i et ugjestmildt, ukuleleklimprende hjørne av 69 Love Songs. Jeg syns synd på Ella Fitzgerald og Sarah Vaughan og Johnny Hartman og alle de andre som har vært nødt til å forsøke å puste liv inn i glosene gjennom årene. Hvem sin skyld er det? Noen jævla instrumentalister, selvsagt, i denne sammenhengen kan du enten skylde på Ahmad Jamal, Miles Davis, Bill Evans eller en kombinasjon av de tre. Jimmy Dorsey-versjonen fra filmen i 1947 var jo ingen stor suksess, den var en kjapp visitt innom hitlistene før den forsvant.

Så sov denne låta i et lite tiår før pianisten Jamal plukket den opp og hadde den med på Count ‘em 88 i 1956. Jamals gjennombrudd kom med neste plate, At the Pershing: But not for me, men også Count ’em 88 er gjennomgående lur og snerten triojazz, noen små hakk hippere og mindre stressa enn det aller aller meste man kan støte på her i livet, og ikke minst kjennetegnet av et helt sjeldent øre for melodier og for romlighet i musikken. Selvsagt gir det mening at en av tidens store musikere, som hadde band som nettopp var kjennetegnet av slike ting, hadde et alvorlig musikalsk crush på Jamal. Miles Davis var i Chicago mye på denne tiden og han dro til Pershing Hotel for å se dem hver gang han fikk sjansen. Han fortsatte å dra med seg folk på konsert med Jamal, og å dytte denne musikken på venner og bekjente, til utpå syttitallet. Det er ofte gjort et stort nummer ut av måten Miles Davis etter hvert forlot jazzen, også som lytter, men kanskje poenget først og fremst var at han hadde noen få utvalgte favoritter som betydde mer for ham enn veldig mye annet, og at dette var musikk han tviholdt på. Sånn har jo mange det.

Det er særlig to artister som peker seg ut som store innflytelser på materialet femtitallsbandet til Davis spilte – Jamal og Frank Sinatra, som Davis også elsket, og som skal ha vært inspirasjonskilden bak låtvalg som «I Fall In Love Too Easily», «My Funny Valentine», «Stella by Starlight» og «It Never Entered My Mind». Fra Jamal plukket han på sin side opp låter som «Autumn Leaves» (som Davis kun spilte i studio på Cannonball Adderley-skiva Somethin’ Else), «New Rhumba», «Surrey with Fringe on Top» og «On Green Dolphin Street». Mye av dette materialet har jo en innlysende storhet, og ville vært stolper i standardrepertoaret selv om trompetisten ikke hadde fattet interesse, men det er åpenbart at Davis var en musikalsk superspreder og at han hadde evnen til å endre måten folk lyttet til melodier på, som da han omfavnet den vakre Disney-balladen «Someday my Prince will come», et valg som på mange måter innevarslet medmusikant Coltranes «My Favorite Things» og en mildt subversiv covertradisjon jazzen sysler med helt opp til våre dager, som den mest naturlige ting i verden. At «On Green Dolphin Street» er en del av dette bildet føles egentlig ikke selvsagt. Det jo vanskelig å leke med folks forventninger når ingen bryr seg i utgangspunktet.

Jamals versjon av «On Green Dolphin Street» er en slu, liten sak som lister seg bortover på vispekomp og lodne akkord-strumminger på kontrabassen. Da Davis plukket den opp, i 1958, hadde sekstetten hans nettopp fått to nye medlemmer – Jimmy Cobb på trommer, og Bill Evans på piano. I mai det året gikk de i studioet for første gang, der spilte de ifølge Ian Carr inn «On Green Dolphin Street», «Stella By Starlight», «Love for Sale» og den egenkomponerte «Fran Dance». Davis var forelsket på dette tidspunktet. Og bandet var sensasjonelt. De fire låtene er faktisk de eneste innspillingene Evans gjorde mens han var fast medlem i dette bandet – når vi kommer frem til Kind of Blue året etter var han bare med som prominent studiogjest og liner note-forfatter.

Det hadde selvsagt vært stas om arkivet var fullt av uhørte innspillinger med Evans-utgaven av sekstetten. Men det føles også passende at akkurat dette ensemblet står igjen med et kresent og staselig, skrullete sterkt utvalg. Versjonen av Stella de spiller inn kan i grunnen minne om de fire Prestige-platene kvintetten gjorde, eller det vi hører på Milestones og Round about Midnight, men med Cobbs sindige swing i bunn og det nesten demonstrativt avsondrete kompet til Bill Evans er det allikevel en helt annen verden enn tidligere utgaver av bandet. Det er i det hele tatt så mye av hva vi forbinder med jazzens atmosfære – den blå kjernen, den urbane elegansen, som fremstår tydeligere formulert hos denne sekstetten enn noe annet sted, i så stor grad at folk kan finne på å ergre seg over de mange effektive klisjeene om jazz Kind of Blue knesatte.

Også åpningen på «Green Dolphin Street» er et eksempel på alt dette. Først hører vi pianointroen til Bill Evans, som er et sånt musikalsk øyeblikk som får folk til å nevne innflytelsen fransk impresjonisme hadde på spillet til Evans, men som akkurat her kanskje er mer tilstede som en vibb enn som et sett med konkrete musikalske virkemidler, uansett mer enn rikelig til å gi denne musikken et slør av transatlantisk storhet – når sordintrompeten sildrer som kvikksølv nedover låtas tema, blander bygårdfasader og gatelys fra Paris og Stockholm seg med New Yorks rykende kumlokk og kjølige vinder fra Chicago seg i det indre klisjégalleriet. Så Green Dolphin var opprinnelig et skip? Jeg kan leve med det.

Davis og Evans skilte lag, men begge tok med seg låten videre, slik de hadde for vane når de fant noe de likte å spille. Evans oppkalte som nevnt et trioalbum etter den, han spilte den også på Tokyo Concert, på den fabelaktige easy listening-plata Bill Evans Plays the theme from «The VIPs» and other great songs. I versjonen på California, here I come – spilt inn på Village Vanguard i New York (tolk det som du vil) sammen med Philly Joe Jones og Eddie Gomez, noterer sistnevnte seg for noe svært spretten og klåfingra bassing som er en påminner om alt det rare og lekne som ligger og lurer her, i den tragiske skyggedalen mye av karrieren til Evans utspilte seg i etter bassist Scott LaFaros endelikt i 1961.

 

Hos Davis dukker låta opp i en rekke versjoner. For et par år siden ble liveopptak fra den siste turneen med Coltrane sluppet i en svær, flott utgave, og der kan man høre den fra kvelder i Paris, Stockholm og København – alle versjonene er lange, nærmest overdådige, og inneholder Coltrane-kor som nesten får låta til å revne. Som nevnt mange ganger før, også i denne bloggen, er disse konsertopptakene et gripende og nesten smertefullt portrett av et kunstnerisk samarbeid som måtte opphøre. Låta er også tilstede når Davis begynner å gjøre ordentlige opptak av klubbkonserter, på The Black Hawk i 1961 hvor Hank Mobley har tatt over på tenorsaksofon og hvor du også sitter med en følelse av at noe snart må skje – en slags vakker, estetisk stillstand som sikkert har litt å gjøre med lytterens privilegerte utkikkspunkt, vissheten om at dette materialet kun noen få år senere skal gå inn i en helt ny og ustabil tilstand, med et nytt band, på Live at the Plugged Nickel.

Det er liksom alltid en eller annen provokasjon med i bildet i forbindelse med store liveopptak i Miles-mytologien. Flere fantastiske konsertplater skal ha blitt foranlediget av krangler i bandet eller murring. Ifølge Wayne Shorter-biograf Michell Mercer skal Tony Williams ha sittet på flyet til Chicago og oppfordret resten av bandet til å spille “anti-musikk” på årets siste spillejobber, 22. og 23. desember. Like, whatever someone expects you to play – that’s the last thing you play, sa han, og selv om synet av Teo Macero som rigget opp til opptak inne på klubben skal ha overrasket dem, viket de ikke unna den oppfordringen. På Plugged Nickel-opptakene kan man høre punktum settes, spørsmålstegn stilles, eviglange tankestreker og kaskader av utropstegn som velter utover cymbalene og scenegulvet. På disse opptakene dukker «On Green Dolphin Street» opp én gang, i andresettet som spilles på lille julaften. Det er saktens ikke det mest slående opptaket i denne språkfornyende skattekisten, men den nye friheten finnes også her. Og var det kanskje nettopp det å måtte spille snart 20 år gamle filmsoundtracklåter som fikk unge Williams til å komme med oppfordringen til resten av bandet? Deres nyeste plate var E.S.P., men kun «Agitation» fikk innpass i setlistene. Det skal ha vært en del gnuring om denne påfallende konservatismen hos bandlederen. I og for seg forståelig – men i ettertid er jo nettopp noe av moroa med å høre Davis-grupper i slike brytningsperioder det å høre musikere liksom grave seg ut fra midten.

Den var uansett med da sidemennene til Davis ble gjenforent ti år senere – på den tiden de hørte Plugged Nickel-opptakene for første gang selv – og turnerte og spilte inn med Freddie Hubbard på trompet under det litt krevende V.S.O.P-navnet, kanskje passende for et tidspunkt i karrieren hvor disse herrene, Hancock, Williams, Carter og Shorter, på en måte er middelaldrende for første (men ikke siste) gang i karrierene sine.

Etter Plugged Nickel-opptakene er ikke «Green Dolphin Street» lenger noe som dukker opp på noen store liveinnspillinger med Miles Davis. Det er til gjengjeld mange andre som står klar for å plukke den opp, søker du den opp i din foretrukne strømmetjeneste stopper lista aldri, her finnes koselige og hverdagslige vokalfremføringer av Ella Fitzgerald med Joe Pass på gitar, mens Sarah Vaughan kler låta i en orkestral og eksotisk gallakjole som tar mer eksplisitt utgangspunkt i mystikken i de åtte første taktene. Det finnes en lynrask latin-versjon hos Paquito D’Rivera, Tito Puente senker tempoet litt men er fremdeles dansbar når han spiller den og når Albert Ayler spiller den høres det ut som det gjør når Albert Ayler spiller standardlåter. Hos Eric Dolphy får låta et riff som minner mer om versjonen til Ahmad Jamal enn tolkningene til Davis og Evans – og når Dexter Gordon gjør den i trio med Niels-Henning Ørsted Pedersen og Alex Riel på Steeplechase på det glade danske syttitall er det med en lignende riffkonstruksjon i bunn, men ikke helt likt, og det minner egentlig mest av alt om at det kan være en litt selsom opplevelse å høre NHØP spille fhønky.

Slik kunne man fortsatt, men la oss heller spole frem til Bjørn Marius Hegge Trios album Standards, som er ute nå, tilgjengelig på vinyl fra Particular Recordings og hvor «On Green Dolphin Street» åpner ballet og allerede har vært singel og greier. Det er kjent stoff trioen har valgt seg ut – her finner vi «Oleo», «Autumn Leaves», «All the things you are» og «All of Me», for å nevne noe. De tar en folk kan. Tidligere har de også gitt ut et liveopptak av «Tea for Two» fra Glen Miller Café som enkelstående singel.

Standards er trioens andre skive i år, etter at de slapp With Fredrik Ljungkvist Live at the Glen Miller Café vol 2 for litt siden. Det er ikke så mange unge aktive band som setter seg ned og spiller inn masse standardlåter, i hvert fall ikke i disse grendestrøkene og denne delen av musikken. Det dukker kanskje opp en låt her og der, men det skjer ikke så fryktelig ofte det heller. Da føles det nesten mer vanlig å høre bearbeiding av samtidige låter fra andre sjangere. Som om vi er ved et punkt der å spille «Autumn Leaves» er den siste ironiske coveren man faktisk kan gjøre.

Ikke det at Hegge Trio er utelukkende ironiske. Men de er det også, og ikke at det er noe galt med det. Ironien står kanskje i et motsetningsforhold med det inderlige, men ikke alle veier til hjertet går gjennom inderlighetens motorvei, tvert imot har ekte kjærlighet ofte et skjevt, underlig smil. Og å forelske seg kan være å le av det samme, i samme øyeblikk. Det er ikke slik at ironiske handlinger automatisk ikke er til å stole på. Når musikk har eksistert i noen tiår, har det lurt seg inn inneforståtte vitser, vissheten om at noen lyder og fakter har endt opp med å bli tolket på spesifikke vis opphavspersonene ikke ante noen ting om. Utgangspunktet overfor kildematerialet kan i det ene øyeblikket manifestere seg som distanse, i det neste er det mer som oversikt, fordi avstanden i tid selvsagt skaper begge deler. Innenfor musikk som har med improvisasjon og lekent samspill å gjøre er jo latteren, på scene og i sal, et av de punktene man søker etter, gang på gang uten at noen nødvendigvis stopper opp og tenker, vent nå litt, ler de “av” eller “med” musikken nå? I diskusjoner om humor og/i musikk er det ikke alltid at man klarer å grave seg inn til kjernen av (ikke-)problemet, som er at lek som i tøys og lek som i eksperimentering er uatskillelig for mange musikkmennesker.

Skal du for eksempel forsøke å bli glad i bebop-gullalderen fra et 2020-utkikkspunkt lønner det seg egentlig bare å omfavne det faktum at dette også var en ironigenerasjon. Ellers blir det bare rart, du klarer kanskje ikke å tenke deg hva slags mennesker de hadde vært i dag – selv om det burde være tydelig, vi lever jo i en musikalsk tid preget av meming og evig rekontekstualisering av kjent materiale. Om du ikke godtar denne syrligheten blir det nok også vanskeligere å få øye på fascinasjonen i bunn, og det som tross alt også var en stor kjærlighet til kildematerialet de satte seg fore å demontere. Det verste med ironien er ikke at den ikke er såkalt inderlig, tvert imot er det få unntak vanskelig å helt stole på kunstneriske ytringer som presenterer seg selv hundre prosent alvorlige. Som om det er laget av folk som har glemt at det henger to masker over inngangen på gamle teatre. Nei, et vel så stort problem med ironien og musikken er heller at den i mange tilfeller kan føles litt for tenkt. Men overtenking er noe varmblodige mennesker gjør hver eneste dag.

Kanskje en plate som Standards startet som en spøk, på en lydsjekk eller en dag i studio hvor de hadde litt ekstra tid? På «Tea for Two» gjør pianist Oscar Grönberg låtas første intervaller til et dissonant og barnslig riff som kunne vært en egen skapning hos veldig mange nåtidige snodigjazzere. Siden sniker låta seg inn i mer kronglete landskap før temaet kommer i en halt utgave, som om den liksom stavrer seg med fillete klær ut av en musikalsk Asterix-slåsskamp. Det er i det hele tatt mye stotring, hør bare starten av «On Green Dolphin Street», der trommeslager Hans Hulbækmo sitter med en shaker og gjør no greier, det høres ut som om han spar i en liten grushaug for å finne noe han har mista (kanskje en blokkfløyte), mens Grönberg og Hegge gradvis finner frem til låtas kjerne i en form for skulderdultende samspill som blir med over på «Oleo»-versjonen, hvor Hans også beveger seg i rappe og lette bevegelser over små og store trommeflater. På «All of Me» er det romantiske alvoret der, men det er fremdeles et pussig alvor, en krokete og stammende gjenfortelling av låter, fraser og ideer som i utgangspunktet assosieres mer med slentrende kosmopolittisk musikalsk eleganse. Som om det ikke kan bli oppriktig deres med mindre det dekonstrueres på riktig dette viset. I og for seg en ånd som kanskje ligner på den Tony Williams hadde på den flyreisen, hvor han ikke hælte å spille disse låtene streit en eneste gang til og satte i gang et nesten anti-humor-aktig fosskok som siden kjølte ned og ble til nye fjellformasjoner vi vandrer rundt i i dag.

På Standards kommer det vakreste øyeblikket til slutt, på platas lengste spor, en skjønn versjon av «You must believe in spring» som starter veldig rolig og straight faced før også den svinger innom kjøkkenavdelingen og nesten løses helt opp var det ikke for Grönberg som liksom skriver den sørgmodige melodien i luften mellom Hegge og Hulbækmos romsteringer. Etter et tålmodig og nesten helt stille parti hvor trommeslageren er alene i lydbildet kommer temaet inn én gang til, spilt helt ordentlig denne gangen, det er fristende å se på det som etterordet, ikke bare til låta, men til hele skiva. Kanskje det vil være litt sent for en god del lyttere. Kanskje de har et poeng også.

Men så skal man heller ikke gå spesielt langt for å finne andre versjoner av disse låtene, det gjelder også «You must believe in spring». Igjen er det snakk om en låt Bill Evans har oppkalt en hel skive etter, i 1981, hvor også en låt som «Suicide is Painless» fra M*A*S*H, en av datidens store komediesuksesser, dukket opp.

I Norge har Karin Krog gjort en versjon med Bengt Hallberg på deilig elpiano og en helt fantastisk versjon på den litt oversette plata som også heter You must believe in Spring, en samling Michel Legrand-tolkninger hun gjorde i 1974 med orkester arrangert og dirigert av Palle Mikkelborg. Den starter med Krog som synger over fuglelyder, som gradvis glir over i et landskap med crispe gitarer og strykere før et sjelfullt lite band plutselig sniker seg inn.

En sjelden reise det der, men når man skuer nedover listen over versjoner er det vanskelig å ikke feste øynene ved en annen norsk utgave, fra albumet Musikalske Minner i 2008. Det var slett ikke den første plata til Harald Heide-Steen Jr. – Harald synger griseviser 1970 er jo en klassiker folk bør sjekke ut fordomsfritt, vi må også nevne at han er Åpen Klasse (verbal)-vinner fra 1978 og det er vel mer enn litt saxofon-skronk i tolkningen hans av Emanuel Desperados i Flåklypa Grand Prix. Men dette var første gang han turte å synge den musikken han var aller mest glad i, hvor han unnet seg et stort jafs av jazzens fem-seks-syv mest elskede ballader og behandlet den med den ydderste respekt, nesten som om han vil si jeg er bare på et kort besøk her inne, altså. For ham må dette ha vært alvor, noe som det var viktig å rekke å få gjort. Nettopp derfor er det ekstra fint, kanskje til og med en lettelse, at han husker at også narren må få være til stede helt til sist, ved teppefall, i årvåkne fraser et stykke uti den sorgmuntre lille «So ro Lillemann».

 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger