Now's the time

NTT: Hestejazz og lassopop

Malin Pettersen mister NRK-jobben men er snart klar med nytt herlig album, Jan Ole Otnæs forteller om situasjonen i det internasjonale musiker- og bookingmiljøet under denne hersens epidemien, Hans-Olav Solli sjokkslutter i Moldejazz, Silje er på streaming, og vi hører på Skurkar. Now’s The Time!

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, bladet for spillerkåthet og lytterglede som kommer ut hver fredag på moderskipet Jazznytts hjemmesider og som vanlig er skrevet av Audun Vinger og Filip Roshauw. Vi har som vanlig litt av hvert vi skal igjennom, men kan ikke starte uten å nevne at Eirik Hegdal spiller med sin musikalske Balloon på Verftet i kveld, at Solveig Slettahjell spillerHamar Jazzfestival, som de neste dagene også kan by på ting som Harpreet Bansal BandHarpreet har vi nylig intervjuet her – og Helge Lien Trio. Det blir Maijazz i Stavanger til uka også – gjenskapt som Oktoberjazz. Der spiller blant annet Svein Olav Herstad Trio, som spilte en fin konsert på Sildajazz i sommer, og en annen mild og sympatisk pianotrio, nemlig Eple Trio. Sjekk ut fullt program her.

Halve NTT-redaksjonen er på vei til Trondheim for å jobbe, og der er det også musikk denne uka – blant annet i form av festivalen Fri Resonans, som har en rekke NTT-favoritter på programmet. Apropos NTT-favoritter – et av landets mest fascinerende orkestre uansett sjanger, DNA? AND?, spiller på Kafé Hærverk med Sara Li Stensrud på søndag. Det kan bli en sjelspleiende opplevelse.

Men vi har mye vi skal gjennom – så nå går vi videre og minner som vanlig om muligheten for å tegne et Jazznytt-abonnement her, og om du også ønsker å motta nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene, kan du melde deg på her.

 

Ukas leserbrev

Kjære Now’s the time. Jeg har tatt feil av deg. Lenge har jeg trodd at det er Charlie Parker som er ditt opphav, men denne uka fikk jeg tilsendt Dick Griffins låt og få stykker musikk forbinder nåtidens spirituell jazz- gjenoppvåkning med 90-tallets glade jazztider, og med 70-tallet. Det hele med en herlig aura frigjøring som understreker jazzens og bloggens relevans. Blogg on!

Lars Martin Dahl

 

Silje tilbake i feeden!

Det er Anjazz på Hamar i helga, og alle i området må støtte opp om musikalsk engasjement i regionen. Men det er mer Hamar-relatert på gang. Den store nyheten i dag, om man ikke er USA-ekspert, er at Silje Nergaards tre første album endelig er tilgjengelig i strømmetjenestene, etter mange år i limbo. Man blir øm om hjertet av den optimistiske vibben som var på nittitallet, og som oser ut av låtene her, hun er så ivrig og vil ut, og det merkes, på fraseringer og engasjementet. Det er et element av ny vin som sprenges ut av av gamle flasker i debuten fra 1990. Det er noe ujevnt materiale, men den som liker jazzete, småquirky pop av typen Suzanne Vega og Rickie Lee Jones har mye fint å finne her. På debuten er det riktignok brutal kompetansehevning i versjonen av “Tell Me Where You’re Going” med jazzhistoriens viktigste stripegenser på karakteristisk gitarspill. Dette er en av de flotteste norske låtene noensinne, og den blir nesten bare finere for hver gang jeg hører den. Nakken får også fin sving på seg i deler av “Louie Come Back”, det er støvete sepia-stemning i “Roundabout” og “Marlena” er og blir et av de fineste navnene å bruke når man skal lage låter.

Den selvtitulerte oppfølgeren fra ‘92 låter litt dyrere, med flere elementer av west coast, smooth soul og litt acid jazz. Den abstrakte åpningstrudelutten “Collage” skulle jeg gjerne hørt noen flere minutter av, og groovy “What is Bobby Doin’” har betydelig oppdrift. I “Holding Back Inside” synger hun i et litt dypere register, til en deilig gospel-fusion-bassgang, og hvem kan vel motstå en duett med Morten Harket, som hun koser seg med i “Where You Are”, eller eksotiske 90s-David Paich-vibes som i “Kyoto Wind”?

I’m gonna break all the rules, synger hun på tredjealbumet med den uimotståelige tittelen Cow On The Highway (1993) som helt riktig hadde litt mer countryknekk, og gikk rett inn i datidens meget sterke rootsbølge i Norge, som vi forsåvidt igjen opplever nå med Malin Pettersens nordicana osv. Det er noe intrikat groove i “Be Good Or Be Gone”, ellers er vi i mer globale farvann i “Care”. Etter denne platen kom Silje med to norskspråklige album før hun fant sitt mest karakteristiske sound med noen ekstremt suksessfulle jazzalbum. At et av dem solgte 140 000 eks er informasjon til å besvime av i dagens tørre marked.

Men vi må ikke dyrke tristessen, apropos nittitallet, spirit of Lillehammer og alt det der, hvor drøyt fett er det ikke med koloritten i studio her?

 

Malin Pettersen tar av Kåbbåi-hatten


Malin Pettersen. Foto: Jonathan Vivaas Kise

Det finnes lyspunkter i NRKs musikksatsning – i sommer har de for eksempel vært flinkere enn vanlig til å hente inn dokumentasjon av festivalene som har skjedd. De to første episodene av black metal-dokumentarserien Helvete er obligatorisk TV-titting som faktisk kommer med en del nytt om et gjennombeskrevet tema. Men det er også – som vanlig – mye MJÆRV, og en sørgelig forutsigbar nyhet er at NRK P13 varsler store kutt, som medfører at frilansproduserte programmer tas av luften. Dermed ryker programmer som Joddski og Don Martins Hip hop/reggae/et cetera-program Superstars og Malin Pettersens countrysending Kåbbåi. Det skal liksom ikke være lett. Kuttene kommer for å gjøre plass til satsing på unge og podcaster. Ikke for å harselere med podcaster – masse fin journalistikk skjer i dette formatet, også innenfor musikk – er det sørgelig at flere og flere nyhetsformidlende musikkprogrammer ryker. Det er kanskje en traustere og mer generell oppgave enn å grave frem de sykeste narrativene musikkhistorien har å by på eller å drive med dypnerding av enkelttemaer – men de programmene er med på å skape følelsen av en slags musikkoffentlighet på tvers av lyttere og musikere. Jaja. Uansett – Kåbbåi-nedleggelsen minnet oss om at vi må ringe Malin P, for fasan! Hun er jo på toppen av det hele aktuell hvert øyeblikk med albumet Wildhorse.

Hva skiller den nye fra tidligere album du har vært med på å lage, Malin?
– Jeg vet ikke hvor mye du har hørt på den første soloplata, men den tenker jeg på som mer rocka. Dette er spilt inn live i ett rom med enkelte pålegg etterpå. Men det er mer vibbete, mer filmatisk og lydlandskap-aktig. Det er selvsagt vanskelig å vite om andre tenker det, men jeg har hørt at folk har plukket opp det med vibb når de har hørt på. Den ble spilt inn i februar og september i 2019 og var egentlig veldig et prosjekt som vi ikke visste hva var, eller om det i det hele tatt skulle bli noe. Det startet med at jeg møtte disse folka i Nashville og hadde en nattjam med dem. Å være i det studioet deres var som å gå inn i en musikkdokumentar fra 60- eller 70-tallet. Jeg hadde ikke vært i noe lignende i Norge. Så i etterkant av det satte jeg meg på en fly og dro dit. Da hadde jeg bare møtt disse folka noen få ganger, jeg hadde sendt noen låter, og det hadde de også. Men ingen visste hva de skulle bli. Målet mitt var egentlig å lage noe hvor man ikke visste hvor man skulle før man begynte. Lytteren får høre bandmusikk i sin grunnform hvor folk har laget noe uten at det er så veldig planlagt på forhånd.

Er det målet etter hvert, å forholde seg helt spontant til det å jobbe i studio, eller tenker du at det går an å veksle mellom det og mer gjennomplanlagte ting?
– Den første soloplata var mye mer planlagt og kontrollert. På et personlig plan var det nok min test på om jeg kunne lage musikk uten Lucky Lips-gjengen. Det var jo konteksten jeg hadde lagd musikk i. Denne gangen forsøkte jeg å se hvordan musikken kunne bli om jeg slapp kontrollen. Jeg var for eksempel ikke produsent, selv om jeg er ekstremt delaktig. Det var digg å kjenne på – det kan lett bli mye ansvar. Grunnen til at man begynner å spille musikk, er jo at det er fett. Men det kan man bli tvunget til å bevege seg vekk fra. På grunn av økonomi og på grunn av tid er det ofte sånn at vi må kunne låtene før vi går i studio, planlegge og så videre. Denne gangen holdt vi liksom bare på, så lenge vi kjente at vi var inne på noe. Det var en påminner om gleden over å teste ting.

Jeg husker du hadde masse på trappene i mars i år – blant annet spilling under SXSW-festivalen i Austin. Det skjedde ikke – men åssen har året utviklet seg etter det?
– Noe jeg er glad for er at jeg i løpet av årene er blitt litt mer kjent med meg selv. Så jeg vet for eksempel at jeg ikke er god på store omveltninger. Da dette skjedde var jeg i USA, jeg skulle til Austin og SXSW. Jeg hadde drømt om å spille der helt siden jeg visste hva det var. Da jeg innså at jeg måtte hjem, og at det kom til å være stille lenge, skjønte jeg at nå må du innstille deg på at det ikke blir noe, Malin. Å leve i et limbo-landskap, hvor man fremdeles håper, takler jeg veldig dårlig. Så har jeg jo også to barn som måtte være mye hjemme, som alle andre, og det krevde at man var veldig tilstede, at man klippet og putta glitter på ting… plutselig fikk jeg egentlig tid til å være masse sammen med dem og med kjæresten min og ta en pust i bakken som jeg aldri kunne tatt meg om det ikke var for at det skjedde. Etter hvert som tiden gikk kjente jeg at gamle interesser og deler av meg selv kom til overflaten. Det var ting jeg ikke har hatt mulighet til å gjøre på mange år – musikken har krevd et enormt fokus. Jeg fikk tid til å lese, plukke opp bøker om filosofi og vitenskap, ting som jeg egentlig er veldig nysgjerrig på. Jeg fikk tegnet. Jeg ble litt kjent med meg selv – eller, jeg ble veldig klar over at jeg er en hel person med flere interesser. Vi slapp den første singelen i mai, og den neste singelen skulle i september. Da vi satt de datoene tenkte vi at det kom til å gå dritfort. Men da jeg satt i august tenkte jeg det var lenge siden jeg hadde gjort noe. Det var deilig da labelet gira om. Samtidig som jeg har kjent på at de tingene jeg har gjenoppdaget i fritimen er ting jeg må ha med meg videre. Jeg må beholde mer ro og tid til andre ting.

Det du sier der er gjennomgående for veldig mange aktive musikere vi har snakket med det siste halve året. Kan man bli for ensporet opptatt av musikk, rett og slett? Du jobber jo veldig mye med det, det er det mange som gjør – men kan det hende at også musikken blir skadelidende av det ensporete fokuset?
– Det er vanskelig å si. Folk er forskjellige, men for meg har musikksatsingen krevet at jeg har måttet ha 1-2 jobber ved siden av, og ellers har jeg måttet skrive, høre på mikser, legge planer, svare på eposter… det er mange ting som må være på plass for at man skulle leve av det. Dette er drømmen min – ikke å bli stjerne, ikke å bli kjent, men å leve av jobben jeg har. Det har definitivt gjort at det å sette seg ned og lese en bok ikke er noe jeg har følt jeg har hatt mulighet til så veldig ofte – da har liksom en mail eller søknadsfrist eller et budsjett sneket seg inn i bakhodet. Og hvis det er noe jeg ikke gjør, har jeg vært redd for å ikke gjøre nok. Da ender musikk opp med å liksom bli det eneste som får lov til å bety noe. Men nå har jeg fått fem minutter til å reflektere, jeg har vært heldig som har en frilansjobb ved siden av. Det har gjort at jeg kunne se disse utfordringene litt fra andre sider.

Ja, en jobb du har hatt var en av grunnene til at vi ringte nå. Når fikk du beskjed om at P13 kutter i frilansmateriale, og at Kåbbåi dermed legges ned?
– For en god stund siden. Det er… vanskelig å si noe om, det er kjip. Jeg skjønner at det er masse forskjellige hensyn, og har ikke tatt noe for gitt. Men jeg syns det er trist.

Hva er verdien av å ha sånne mennesker som sitter og lytter og formidler? Du har jo på en måte både vært en av dem og en artist som har opplevd det fra den andre kanten.
– Uavhengig av om man er musiker selv eller ikke, er det jo positivt med radiofolk som er veldig glad i musikk. Det høres veldig generelt ut når jeg sier det sånn, men det er det ikke. Jeg kan lett høre på Transmission med Espen Omdahl om et band eller en artist jeg aldri har hørt før. Men fordi det blir formidlet med kunnskap og historier, henger jeg med. Kanskje gir det meg refleksjoner rent menneskelig, eller kanskje jeg får en ny favorittartist. Mitt personlige prosjekt når det gjelder Kåbbåi har handlet om at jeg vet at countrymusikken er noe noen har fordommer mot. Jeg vet også at countrypublikumet har fordommer mot annen musikk som ikke er country. Så i det prosjektet her har det vært viktig å knytte det vi spiller opp mot annen musikk, og vise at det ikke oppstår i et vakuum eller er noe som foregår separat av alt det andre. Det er musikk som er tilstede og snakker like mye med resten av verden som hip hop eller jazz eller rock eller pop gjør. Det er ikke sikkert at jeg hadde vært så opptatt av å formidle det poenget med mindre jeg hadde villet at folk skal forstå det om min musikk eller musikken vennene mine lager. Holdningene til countrymusikk er blitt mye bedre også – men det gjelder også å henvende seg til folk som syns det for eksempel er teit at NRK ikke har mer plass til country – men så syns at alt annet er drittmusikk. Prosjektet er blitt å trekke inn hvordan denne musikken henger sammen med all annen musikk. Og at folk som liker honkytonk kanskje kan like noe popaktig, eller at folk som hører på americana kan oppdage George Jones, og så videre og så videre.


Den kommende musikkbloggeren Andreas Vinger nyter gjestelistetilværelsen og Malin Pettersen på Øya sommeren 2019. Foto: Audun Vinger

Apropos lytting over sjangergrensa – i forbindelse med at jeg skrev om Siril Malmedal Hauges country-ish-album Uncharted Territory, ble jeg gående og lure på hvorfor det ikke er mer musikerutveksling på tvers her. Det er jo masse utveksling mellom jazz og ulike typer folkemusikk, så det føles litt påfallende at ikke flere musikere deler scene denne veien.
– Helt klart – det er morsomt at du sier det, for jeg har tenkt mye på det, og at jeg ønsker å få til mer den veien. Det går på trommer, for eksempel, den frie følelsen av hvordan det fungerer i jazz. På mine ting har jeg vært heldig og fått hatt med Olaf Olsen, som har kjærlighet mange veier. Men jeg har lyst til å kommunisere mer med den scenen. Det er kanskje en slags ærefrykt fra min side, jeg har enorm respekt for de musikerne. Det tror jeg mange har. Det er ikke en sjanger jeg kan fungere i som utøvende musiker, og det er skummelt å spørre om de vil ta del. Men jeg tror veldig spennende og morsomme ting kan skje om initiativet kommer.  Store deler av countryhistorien skjer jo også i nærheten av jazzen. Så jeg forsøker å speide etter muligheter her. Die With Your Boots On og veldig mange andre folk som er assosiert med den nye americanagjengen rundt omkring i landet har vært flinke til å etablere at vi finnes. Det veit liksom folk nå. Jeg tenker at neste steg er å ta det videre ut, og ikke være “en separat gjeng” som blir sett på i sin egen sammenheng hver gang, men at man jobber utover til folk som driver med pop, jazz, hip hop… at man er en del av musikknorge generelt, og ikke eksisterer i et vakuum, egentlig.

 

Ukas Now’s The Time

Vi vet ikke så mye om dette opptaket av «Now’s The Time»; annet enn at det finnes på samlingen Rare Live Sessions 1956-1957 med Miles Davis og Lester Young

Men vi vet at Oslo Jazz Circle kommende tirsdag er viet Young, med et foredrag av Jan Evensmo. Sørkern har vært ubrutt siden 1948, så de vet hva de snakker om. Det var veldig god stemning på forrige evenement på Victoria Øst, den gang om Bird, og det er ingen grunn til at det ikke gjentar seg. Vi leser litt Olav Angell mens vi venter.

 

USA klamrer seg til håpet

Et halvt år etter midten av mars vet vi fremdeles veldig lite om hvordan ting kommer til å bli. Aksjonen #RedAlert, lyste opp norske kulturbygg i rødt denne uka for å protestere mot at kompensasjonsytelsen for frilansere og frilansere faller bort fra 1. november, samtidig som strenghetsgraden i nye innstramminger i steder som Oslo har preget drakampen mellom helseminister Bent Høie og Oslobyråd Raymond Johansen. Der hvor støttepengene faktisk kommer, blir det også bråk: Kulturdepartementets ordning for festivaler er sånn innrettet at kommersielt drevne festivaler sitter igjen med svært mye mer enn ideelt drevne. Vi har med andre ord nok å stri med – og skrive om – utover høsten.

Og da har vi ennå ikke nevnt det som skjer utenfor landets grenser. Det finnes steder der veien frem til noe som ligner på normalitet er mye lengre. I USA, for eksempel, er situasjonen for jazzmusikken kritisk. En skremmende liste legendariske klubber frykter for fremtiden sin, det finnes minimalt med støtte å få, og musikere får ikke praktisert kunsten sin. New York Times skriver en god del om det som skjer på klubbkartet i New York for tiden, denne artikkelen er interessant og dyster lesning om man vil lese mer.

Jan Ole Otnæs, daglig leder på Nasjonal jazzscene, er en av de i Norge som pleier tett kontakt med folk på den amerikanske scenen. Vi tok en telefon for å høre litt om hvordan det står til nå.


Jan Ole Otnæs. Foto: Trym Schade Warloe

Hva er ditt syn på hvordan det står til med den amerikanske jazzscenen for øyeblikket?
– Mitt klare inntrykk er at det er ekstremt krevende. Jeg har kontakt med noen musikere direkte, med agenter og noen som jobber med arrangører. Alle skjelver med tanke på ettervirkningene. Jeg følger ganske tett med på New York, og der er det stort sett strømmekonserter med ganske få, eller ingen, i salen. Jazz Gallery, Smalls er ganske aktive. Village Vanguard har hatt en del, det samme har Blue Note og en del av klubbene i Brooklyn. Jeg fikk en mail fra en musiker som sa at i New York har man ikke hatt muligheten til å opptre i det hele tatt. I Europa er det jo faktisk en del aktivitet – det er festivaler som gjennomfører i mindre skala, som vi har sett i Norge. Og bevegelsesfriheten i Sentral-Europa er en annen. Det er ikke snakk om fri flyt, men det er sånn at en del folk kan dra rundt uten karantener og uten obligatorisk testing dersom det er med invitasjon og uten at det er snakk om lengre opphold. På mandag skal vi gjøre et opptak av Trygve Seims Sangam som skal vises på storskjerm i Skopje. Festivalsjefen der har kjøpt opptak fra New York, og Oslo, i tillegg til lokale musikere. Klubbene jeg har kontakt med i Europa har en viss aktivitet med de samme begrensningene som vi møter på.

Det er spredte forsøk for å få til krisemidler for amerikanske musikklubber, men man kan forsiktig fastslå at sikkerhetsnettet er annerledes enn her. Hva tror du enden på visa kan være der borte?
– Det er forferdelig vanskelig, det er lite støtteordninger, lite penger i oppløp. De jeg snakker med sier ikke veldig mye om hva de tenker, bortsett fra at de er bekymra. Kultursektoren er veldig dårlig stelt der borte.

Hva må til for at det skal bli mer normalt med tanke på internasjonale besøk på norske scener og omvendt fremover?
– Vi har jo masse amerikansk som står på plakaten utover vinteren og våren. Young Mothers er vel de første i slutten av januar, så skal Ambrose Akinmusire, Craig Taborn og John Scofield komme og så videre. Jeg tror egentlig ikke det er realistisk sånn som situasjonen er nå. Norge og Danmark har vært veldig strenge med innreise og jeg tror ikke våren blir noe annerledes. Det er ikke så mange som snakket høyt om det, men Raymond Johansen gikk denne uka langt i å si at det første halvåret i 2021 blir sånn som det her har vært nå. Jeg tror ikke det blir noen løsninger før vi får vaksine. Jeg vet det har vært tatt initiativ i EU for å få en felles reiseordning i EØS, men så langt har ikke det skjedd. Og de som kan mer enn meg sier jo at helse ikke er en felleseuropeisk ting hvor EU har makt til å overstyre nasjonale myndigheter. Vi skulle egentlig ha noen slovenske musikere her i år, de har vi avlyst, men de reiser til Belgia, som er åpent bortsett fra indre sentrum av Brüssel. Hos oss måtte de vært i ti dagers karantene eller i fem med to negative Covid19-tester. Det var grunnen til at Schlippenbach-konserten røk – vi som delte på konsertutgiftene måtte brukt til sammen 10.000 kroner på hotell og tester. Og dersom han testet positivt måtte han jo blitt enda lengre!

Én tanke vi har snakket om er muligheten for å hente en artist, for eksempel fra USA, som blir her i ukesvis av gangen. At “alle klubbene” spleiser på vedkommende. Det høres jo snålt ut, men folk tar tanken oppsiktsvekkende seriøst når den nevnes.
– En del amerikanske musikere og agenter snakket om å komme over til Norge og være i karantene, og siden jobbe med nasjonale musikere. De kunne reist rundt i Norge. Men så langt er det ingen som har tatt initiativene, og opplevelsen jeg har med agenter og musikere er at de tror det skal gå over. De har hatt klokkertro på at det ikke skal vare. Hadde man tenkt at Ambrose, som vi har i januar, hadde tatt karantenetiden her og reist på turné med folk rundt i Norge, hadde det vært mulig. Men det er ingen som har gått på det, fordi det er større kostnader knyttet til det. Det er mulig vi må se på sånne løsninger utover vinteren og våren, for å få litt større variasjon i programmeringen. Vi har brukt mange norske musikere og må antageligvis begynne med gjenbruk. Det blir ikke så enkelt for festivaler til neste år å gjøre programmer som skiller seg fra hverandre. Kulturrådet melder fra om at ekstremt mange festivaler har søkt om midler til bestillingsverk, så det kan hende at festivalene forsøker å sørge for eksklusivitet den veien. Vi må starte en prosess – hva gjør vi med alt det vi har nå? Kan vi se på både norske og internasjonale residencies? Det gir noen muligheter for å tenke annerledes om vi må stokke om. Men nå har vi hatt nok med å flytte internasjonale konserter, og så får vi se.

Hva skyldes optimismen til den amerikanske bransjen, tror du? Er det snakk om at situasjonen er såpass desperat, og at det er så lite sikkerhetsnett at de like gjerne kan håpe på det, handler det om en mer generell mentalitet, eller er det noe annet?
– Jeg tror det er det første du sier. Om de ikke har tro, så har de i hvert fall et håp. Jeg syns også at norske myndigheter har kommunisert merkelig nå. Når Bent Høie sier vi kan få en vaksine til jul, sier han egentlig ikke at vi har en godkjent kandidat rundt da, men at den skal produseres, distribueres og settes. Men det som kommer frem er at dette vil ta fram til sommeren, minst. Jeg så ikke hele debatten med Trump og Biden, men presidenten signaliserer også at vaksinen er like rundt hjørnet. For amerikanske musikere og agenter, ser de vel desperasjonen der ute. Det tok lang tid før agenten til Bill Frisell innså at det ikke var mulig å komme hit i oktober. Vi visste med 99% sikkerhet at det ikke kunne gjennomføres lenge. For to dager siden tok vi Uri Caine ut av programmet, det tok lang tid å overbevise ham. Det har sittet mye lengre i, det håpet, enn i Europa.

Hvordan er situasjonen for klubbene i Europa, som er en viktig arbeidsplass også for norske musikere?
– Støtteordninger er mer utbredt her enn i USA. Klubbene jeg er i kontakt med har enten nasjonale, lokale eller regionale støtteordninger som gjør at de holder hodet over vann. Det gjelder festivaler også, de har ordninger som de klarer å flyte.

Har du gjort deg noen tanker om de siste bestemmelsene, hvor det blant annet blir lov med opp til 600 publikummere på utendørsarrangementer?
– Jeg så pressekonferansen. Og de sa også at de må gjøre vurderinger opp til 600 innendørs på sikt. Det betyr jo at man anser at man har god kontroll. RBK dokumenterte tidlig at de uten problem kunne ta inn 10 kohorter på 200 hver uten problem på stadion. Det som ble problematisert var store ansamlinger utenfor arrangementene, på innslipp og utslipp og reise til og fra, og at det ble vanskeligere å håndtere. Men det å få 600 inn er bedre enn to hundre for kultursektoren. Selv om det fortsatt er strengt.

Man merket at situasjonen var ytterligere skjerpet under konserten med Hegge forrige fredag – da var det ansatte på Victoria som noterte seg hvor folk satt og så videre. Det er jo arbeidsintensivt. Hvor krevende er det å lage konsert nå?
– Vi tok initiativ til  å gjøre det på den måten på bakgrunn av en diskusjon vi hadde om smittesporing. Det var for å være proaktiv med tanke på innstramminger fremover. Vi ringte rett og slett bydelsoverlegen, som sa at hvis noen oppgir at de har vært hos oss, sender de et smittesporingsteam som finner ut hvor vedkommende har sittet. På eget initiativ bestemte vi oss for å registrere hvor folk satt. Det viser seg også at den appen vi bruker til servering av drikke også kan registrere det på en måte som er innenfor GDPR-restriksjonene. Da meldingen om nye bestemmelser kom på tirsdag, med faste sitteplasser, regnet jeg med at vi var innafor. At det ikke er snakk om fastskrudde stoler, men at det handler om et fast salkart som er likt gjennom hele konserten. Vi har praktisert det hele veien, vi har egentlig vært ganske strenge – og gjennomført godt over 100 arrangementer. Så nå er det brukbar rutine på det.

Tror du forresten bordservering kommer til å bli etter at man kan ha flere publikum igjen? Det gir jo mening også, på en del konserter.
– Det blir ikke mulig å gjøre om vi skal ha inn 300 mennesker. Det har fungert veldig godt, men det kommer ikke til å funke for 170-180 oppover. Kanskje vi ser på differensierte ordninger. Jeg var en smule skeptisk – jeg var redd for at salget skulle gå ned. Men det har gått opp, vi får gode tilbakemeldinger på at det er mindre uro i rommet enn det er når publikum valser frem til baren. Servitørene er gode på å bevege seg ubemerket gjennom rommet og folk kjøper for eksempel flasker i stedet for fire glass.

 

Ukas album: Skurkar!

Skurkar
Skjulte Motiver
(Øra Fonogram)
Jeg må si at irritasjonen meldte seg umiddelbart da jeg så tracklisten på bandet Skurkars debutalbum. Det virket som en overdrevet parodi på den underfundige crazyhumoren til Hegge, Moskus og så videre, med låttitler som “Tandemtrøbbel”, eller hva med “Soppatorsk på Autobahn” eller “Jag er inte sur”. Dette kunne kjapt vært litt vel gjøglete og studentikos musikalsk gymnastikk på en grå ukedag, bensin til magesåret,  men gleden er stor etter gjentatte omganger med denne gjengen. Den skandinaviske gjengen har funnet en helt egen greie her, detektivjazz kaller de det, men det er mer enn spennende biljakt og amorøse støt med barytonsaksofonen her — den selvforklarende og skjønne “Skurkar har også følelser” viser hvilke dynamiske egenskaper de har. Barytonen er det Jenny Frøysa som står for, ved siden av danske Amalie Dahl på alt, Oda Kristine Steinkopf på kontrabass og svenske Emma Lönnestøl på trummor. Bandet møttes på Jazzlinja i 2018, og selv om de nevner Carla, Ornette og Mingus som naturlige inspirasjonskilder, med sin skumle og smilende oppfinnsomhet, har de med sitt tørre og kontante sound, som besetningen tilsier, muligheter til å spikke frem et helt eget stilas å stå på. De åtte låtene veksler mellom heftige kast og innsmigrende stryk, hele tiden med fremdrift og løsningsorientering som ledestjerne. Håper vi får sett disse på en scene snart, og det kan vi jo, som en del av Jazzintro. All denne detektivjazzen får meg forresten til å savne den hakkandes låten som Hans Hulbækmo skrev for Atomic og Trondheim Jazzorkester for to år siden, inspirert av Roberto Bolanos frodige roman Savage Detectives. Legg ned koronaen og samle den gjengen igjen!

 

Hans-Olav Solli skifter jobb (og anbefaler Uriah Heep)


Hans Olav Solli. Foto: Moldejazz

Denne uken kunne Hans-Olav Solli, mangeårig festvalsjef på Moldejazz, fortelle at han fra 2021 blir direktør for Romsdalsmuseet. Dermed skifter begge de to største jazzfestivalene leder i år – forrige uke snakket vi jo med Ragnhild Menes, den nye festivalsjefen på Kongsberg Jazzfestival. Er det noen årsak til at det skjer akkurat nå? Hvordan føles det å ha 2020 som den siste festivalen man arrangerer? Og hvordan kom du i det hele tatt frem til at det var på tide å skifte beite, Solli?

– Det var en kombinasjon av ting. Jeg har faktisk gjort femten festivaler nå. Ni som markeds- og sponsorsjef og seks som festivalsjef. Jeg kunne fint gjort et par til, men spennende jobber i kultursektoren vokser ikke på trær i Molde og det gjorde at jeg måtte vurdere det ordentlig da denne muligheten kom. Da jeg fikk festivalsjefjobben på permanent basis var målsetningen å gjøre mitt for å bidra til at festivalen fikk et løft inn mot jubileumsåret i år. Det ble selvsagt veldig annerledes, men det var desto mer tilfredsstillende at vi klarte å lage en festival. Så jeg føler at delmålet er oppnådd, jeg er fornøyd med festivalen. Det er absolutt emosjonelt – det bidro til noen litt dårlige netter da jeg veide det frem og tilbake. Men det føles bra nå. Jeg tenker at Moldejazz er noe alle i Molde bør hegne om, og det vil jeg gjøre også i fortsettelsen. Romsdalsmuseet er jo en viktig samarbeidspartner, og det kan det jo være fremover også. Behovet for utendørsarenaer vil ikke forsvinne.

Hvordan spilte 2020 inn i avslutningen?
– Det er mulig det har påvirka meg littegrann. Men det var jo veldig spennende å lage festival i år også. Den blir ikke noe mindre interessant jobb fordi det her har skjedd, altså. Jeg tror kanskje ikke det finnes et “godt tidspunkt” å forlate en festival på. Det vil alltid være en eller annen utfordring man står foran og jeg tror det hadde føltes veldig mye rarere å bytte jobb rett før dette skjedde enn sånn det er blitt nå. Vi har lagd et grunnlag i år, som kanskje blir malen i en del år fremover. Det tar lang tid frem til normalen, altså. Og når vi når frem dit er det “normalen” vi snakker om. En ny tilstand. Jeg er overrasket over hvor mange som tenker at det går an å komme seg tilbake til det som var. At deler av kultur-Norge ser ut til å vente på “normalen”. Det vil komme nye virus, og vi må tenke annerledes på det å lage festival. Alle som driver i festival-og-kulturbransjen må spørre hva man mener med vekst – kampen har vært å bli stor, større, størst. Er det målet? Eller er det andre typer arrangementer som har større verdi?

Hva tenker du om rollen Moldejazz har spilt i så måte? Festivalens nyere historie vil jo være noe mange forbinder med en veksttanke, som har slått ut på ulike vis.
– Jeg tenker at vi også har vært ledende. Vi måtte på en måte ta det innover oss i 2002. Da solgte vi 70.000 billetter, Paul Simon var i byen. Vi måtte se på hvor stor vi ønsket å egentlig være, for det verket i alle ledd i byen. Vi ønsket det ikke. Etter det har vi hatt en holdning til at 25-30.000 billetter og det å være på 10 arenaer er passe antall.

Hva tror du blir de mest interessante utfordringene til neste år?
– Vi lagde en kjernefestival i år og forsøkte å inkludere folkefesten gjennom å kjøre ekstraforestillinger med de mest folkelige konsertene, Stillhouse med Steinar Raknes, Ane Brun og Ytre Suløen. Vi kunne gjort mange flere konserter bortover med dem. Håpet må være at man får til å bygge større arenaer med tilstrekkelig sosial distansering. Jeg har satt i gang utredninger av nye alternativer. For eksempel nye ting på Romstaldsmuseet, som jeg gjerne fortsetter å jobbe med nå.

Du går av nå, Kai Gustavsen på Kongsberg trakk seg tidligere i år og er blitt erstattet av Ragnhild Menes. Øyvind S. Larsen og Andreas Meland hadde sine første festivaler i år på Oslojazz og Sildajazz. Er det et slags generasjonsskifte i bookingen av jazz i Norge nå?
– Jeg tror det er litt tilfeldig. For to måneder trodde jeg ikke at jeg skulle bytte jobb. Men dette er ikke jobber man ønsker å ha i altfor mange år, det er såpass tøft at det nok ligger i sakens natur at nye kommer til jevnlig.

Til sist spør Audun om du har en låt av Uriah Heep for dagen.
– Hahaha! Mange tror kanskje jeg har et nært forhold Uriah Heep, siden jeg spiller i Araya Heep. Men vi heter det fordi et av medlemmene heter Araya til etternavn, det er bare et ordspill. Vi har forøvrig vært i studio og gjort en ny låt – den ligger faktisk på spotify. “Hands on the money”, heter den! Men om jeg skal velge en Heep-låt, må det bli “Easy Livin’” – det blir jo  det for meg fremover.

 

Helgens langlesing

En av de kjedeligste legendekonsertene på en stund var det Archie Shepp som sto for, en sommeraften på Kongsberg i fjor. Men han kan absolutt tilgis, med tanke på all den ilden han har påsatt i musikkhistorien og for sitt arbeid for sosial forandring. Man merker det er påskrudd på en helt spesiell måte der, en sjelfull og ildfull poesi som fortsatt virker på kroppen i dag, det er ikke bare et tidsdokument fra 60-årene. Våre kolleger i New York review of Books publiserte nettopp et langt og interessant intervju med Shepp, med svart motstandskamp som rød linje. Intervjuet er foretatt over lengre tid av hans sønn, Accra Shepp. Og det er tydelig hvordan fredagstacoen forløp hjemme hos the Shepps:

My father was a revolutionary, both musically and politically. His music is intimately connected with the Black Power movement of the 1960s. At home there were Black Panther Party magazines lying about, and it was around the dinner table that I first heard of the Tuskegee Experiment, the FBI infiltration of the Black Power movement, and the fact that Thomas Jefferson had fathered Black children. Mostly, though, the talk was of music. I remember hearing stories about Miles Davis, John Coltrane, and other people my father knew; about the 1969 Pan-African Cultural Festival in Algeria, which he participated in while visiting Eldridge Cleaver in exile; about Billie Holiday’s “Strange Fruit” and one of her last performances on the Lower East Side, which my father had attended shortly before her tragic death.

Les hele saken her, og sett på Fire Music i bakgrunnen.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Mangfold i konsertbooking

Under Feminalen i Trondheim søndag 25. oktober arrangerer Femme Brutal, Stilllverk1 og Balansekunst panelsamtale og workshop om mangfold i konsertbooking samt konserter med Propan og Lydia Brunch.

Meld deg på vårt nyhetsbrev