Now's the time

NTT: På generelt grunnlag fan av død og vulgær elendighet

Ragnhild Menes tar over Kongsberg Jazzfestival, Susanna Wallumrød tolker Baudelaire, Emilie Heldal Lidsheim visedebuterer og vi hører på Prince.

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en musikkavis i remseform som våkner til live hver fredag og som varer hele helga ut! Som vanlig har vi samlet et knippe intervjuer og betraktninger – alt av fersk karakter – men som vanlig starter vi med å kaste et ørlite blikk på konserter den kommende uken.

Går det an å spille lørdagsjazz på en fredag? Selvsagt gjør det det. Hegge, dette skummende og  begervennlige bandet anført av bassist Bjørn Marius Hegge, men som også inneholder Jonas Kullhammar, Vigleik Storaas, Martin Myhre Olsen og Håkon Mjåset Johansen, spiller i hvert fall på Victoria East i kveld klokka ni. Sett på denne her fra sisteskiva Feeling, og kom deg på konsert! Hegge spiller også lørdagsjazz på lørdag, da er bandet på Urijazz i Tønsberg sammen med Martin Nodeland. Sjekk også ut Christian Meaas Svendsens solokonsert i Tønsberg i morra.

Apropos Urijazz: Blant festivalsommerens høydepunkter for oss i NTT finner vi både gjensynet med Stian Carstensen og Gammalgrass på Sildajazz og Erlend Apneseths Fragmentarium, som avsluttet Oslo Jazzfestival. Apneseths musikk, først fremført på Kongsberg Jazzfestival i fjor, sto klarere frem denne kvelden enn de gjorde første gang, og i kveld på Urijazz spiller bandet og Carstensen solo – det anbefales.

Lørdag på Victoria er Lage Lund Kvartett, med Ole Morten Vågan, Gard Nilssen og Håkon Kornstad. Av andre kvintessensielle lørdagsopplevelser kan vi nevne Big Chief Jazzband på Lancelot i Asker og Hot Club de Norvege på Oslo Søndre Jazzklubb! Den må vi komme tilbake til. Improverk på Hærverk har en litt annen vri på lørdagsjazzen – denne gangen med solosett fra Hans P. Kjorstad og Dag Erik Knedal Andersen, i tillegg til et duosett hvor de spiller sammen! To fantastiske musikere, det der. Og på Hadeland spiller Karl Seglem i regi av Hadeland Jazzforum i den lille middelalderkirken Sct. Petri under Terje Johansen-dagene klokka 13.

Improserien Fritt Fall har flyttet seg til søndager, hvor de vil presentere seks improviserte konserter denne søndagenblant annet blogghalvdel Filips gamle kollega Svein Egil Hatlevik i tillegg til fem andre sterke blad. Og etter det er det Backcountry på Kampenjazz. God søndag! Til sist tar vi med oss at den kommende uka byr på Marthe Lea Band på ‘verk, Knut Riisnæs Kvartett på Stavanger Jazzforum og Eirik Hegdals forunderlige Musical Balloon på Verftet i Bergen neste fredag!

Nu vel, flere tips kommer nedover i remsa – vi går videre og minner som vanlig om muligheten for å tegne et Jazznytt-abonnement her, og om du også ønsker å motta nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene, kan du melde deg på her.

 

Crazy og skummelt og alt på én gang: Ragnhild Menes er ny festivalsjef i Kongsberg


Foto: Kongsberg Jazzfestival

Akkurat idet vi satt og skapte denne ukens NTT, brast nyheten om at det er Ragnhild Menes (36) som skal ta over jobben som festivalsjef for Kongsberg Jazzfestival etter Kai Gustavsen. Vi gratulerer! Hun har jobbet i og for festivalen i mange år, har interesse for ny og gammel jazz, og dette har vi rett og slett trua på. Ring oss før neste festival, a! Vi tar en prat.

Herregud, Menes, dette er jo kjempefine nyheter! Og så midt i korona’n, da!?
— Takk, føles bra og crazy og skummelt og alt på én gang! Det er jo en merkelig tid å starte i en ny festivaljobb, når bransjen sliter og man ikke aner hvordan verden ser ut om to måneder, seks måneder, ett år, to år… Men desto viktigere, tenker jeg, at institusjoner som Kongsberg Jazzfestival med lang fartstid og offentlige tilskudd, ikke tar formidlingsansvaret noe mindre alvorlig eller senker ambisjonsnivået, selv om man potensielt må fylle salene med færre publikummere. Det blir en god øvelse for festivalen med Kongsberg Jazz Weekend i november, og jeg er helt sikker på at vi skal få til gode ting i 2021.

Skal du rett i gang med å droppe folkefest, våpenspons og fylleslag for heller å konsentrere deg om å utvikle Særingfest og Avanthagen, eller hvordan blir det?
— Hehe. Jeg har absolutt planer om å løfte og utvikle Særing-delen av programmet! Men jeg mener også at folkefesten er en viktig del av Kongsberg Jazzfestival, og at alle delene av programmet er avhengig av hverandre for å skape den dynamikken og miksen som er KJF. Men fylleslaget kommer jeg gjerne til livs. Og jeg ønsker å få til at folkefesten og jazzprogrammet i større grad forsterker hverandre, i stedet for at det oppleves som to forskjellige festivaler som pågår parallelt, for å sette det på spissen. Kritikken rundt festivalens sponsoravtale er jeg selvsagt klar over, og kommer til å gå nærmere inn i denne problematikken i samarbeid med festivalens styre når jeg tiltrer over nyttår.

Det er uansett en god mulighet til å fornye festivalen nå, nesten alle festivalene er vel nødt til det i den perioden vi er inne i — og det på ubestemt lang tid.
— Absolutt. Det blir jo et slags nullpunkt det her. Sånn sett er det faktisk en veldig interessant periode å overta stafettpinnen som festivalsjef. Alle involverte tvinges jo til å tenke endringer og nye løsninger, uansett om de vil eller ei.

Du har jobbet i festivalen tidligere og har hjerte for både byen og festivalen. Hva er det som karakteriserer Kongsberg for deg?
— Festivalen og byen henger jo uløselig sammen for min del. For meg er Kongsberg først og fremst Jazzbyen, selv om jeg hører andre krefter omtale den først og fremst som Teknologibyen. Jeg har blitt kjent med byen gjennom det engasjementet og den kjærligheten folka i byen har for festivalen, uansett om det er musikken som er grunnen for engasjementet eller helt andre ting. Den dugnadsinnstillingen og det lokale engasjementet som finnes i byen, er veldig Kongsberg for meg.
I tillegg synes jeg at Kongsberg er en by med historisk sus, selv om den på ingen måte oppleves prangende og spektakulær, bare jordnær og vennlig. Det er jo så mange fine bygg (selv om jeg har hørt onde tunger hevde det motsatte)! Barokkirken, Bergseminaret, sitronpressa (gamle kinoen) og gatene med eldre trehusbebyggelse på vestsida av sentrum. Der har jeg lyst til å bo!

Har du noen ekstra gode konsertminner derfra?
— Selvsagt. Noen øyeblikk i tilfeldig rekkefølge:
The Thing XL på Smeltehytta (2014): Kok!
Seun Kuti & Egypt 80 (2015) – nattkonsert på Mølla: Mer kok!
Stevie Wonder på Kirketorget (2014): Et viktig øyeblikk for festivalen, og stort å høre selveste Stevie.
Valkyrien & Fredrik Høyer i den gamle kinoen (2018): En utrolig sterk forestilling!
FeMail & Wolf Eyes (2005): Den første konserten jeg hørte på Kongsberg Jazzfestival. Jeg må innrømme at jeg ikke husker så mye fra konserten lenger, men min venninne Line og jeg etablerte en tradisjon der og da med at man som festivalgjenger alltid må starte festivaloppholdet med noe som utfordrer ørene skikkelig. Det har jeg tatt med meg videre.
Sylvie Courvoisier & Mark Feldman Quartet (2019): En fantastisk konsert!

Godkjent. Nå savnet jeg å være i festivalkoket, merket jeg. Du jobber nå som fagsansvarlig i Norsk jazzforum — hva «er» egentlig norsk jazz for tiden? Spesielt om vi vender blikket ut av oslogryta.
— Ah, for et spørsmål! Det er jo umulig å svare på – heldigvis. Det pågår jo så mange strømninger og initiativer til enhver tid, som gjør at det er umulig å si at «slik er norsk jazz akkurat nå». Det er jeg veldig glad for! Men hvis man skal prøve å si noe generelt… Man kommer ikke unna sjangerlekenheten som norske jazzmusikere bærer med seg, og den viljen til samarbeid som man ser på tvers av generasjoner og sjangertilhørighet. All musikalsk ballast man bærer med seg er ok nå, hvis du skjønner hvor jeg vil, og kan brukes til å forme jazzuttrykket anno 2020. Man kan jo tenke at når det blir for mye lek med sjangre og uttrykk, så blir det vanskelig å fange essensen i hva som er jazz i dag, men det tror jeg ikke vi skal bekymre oss for. Da juryen i Jazzintro, som jeg er en del av, gikk gjennom over 60 bidrag fra unge norske jazzmusikere fra alle deler av landet i forkant av Jazzintro-runden som pågår nå, tenkte jeg først og fremst at det kommer sinnssykt mange gode musikere med egenart og drivkraft ut fra utdanningsinstitusjonene i dag. Jeg opplevde også at påfallende mange opererte innenfor et akustisk uttrykk med tydelige referanser til jazzhistorien, uten at det på noen måte skygget for en sterk egenart og kunstnerisk vilje.

Okok. Noen prosjekter du jobber med nå på tampen som jazzfans burde få med seg?
— Alle jazzfans bør følge med på allerede nevnte Jazzintro, der målet er å til slutt kåre «Årets unge jazzmusikere». Her får man høre morgendagens gull! Vi har allerede gjennomført to innledende runder der de to nydelige bandene Kongle Trio og Damata gikk videre til finalen. Vi har fortsatt to innledende runder igjen der vi skal få høre Amund Kleppan Kvartett, Hein Westgaard Trio, Front!Front og Skurkar. Den ene runden blir digital, mens den andre blir under Trondheim Jazzfestival i slutten av november. Til slutt blir Jazzintro-finalen på Nasjonal jazzscene i januar.
Vi har også et nordisk samarbeidsprosjekt kalt Nordic Jazz Comets, som etter planen skal gå av stabelen under WeJazz-festivalen i Helsinki i desember. Det er et nordisk showcase-arrangement med konserter og seminarer, der det inviteres mye nordisk og internasjonal bransje, i alle fall i et normalår. Det norske bandet som skal delta her er Kjetil Mulelid Trio. Med tanke på tiden vi står i begynner Helsinki-planene å henge i en tynn tråd, og vi ser nå på alternative måter å gjennomføre på.

Ok, lykke til med kongler og skurker og alt annet jazz, Ragnhild!

 

I å’n Prince

Prince-dobbeltalbumet Sign ‘O’ The Times fra 1987 er en av det tiårets store mesterverk, og denne helgen utkom en virkelig omfattende nyutgivelse, som blant annet teller 44 uutgitte låter fra samme periode. Gulp! Blogghalvdel Vinger skriver mer om dette i DN i morgen, men ønsker å sette lykten på det som for jazzinteresserte muligens er det mest interessante, i alle fall på papiret. I 1985 var det nemlig en innspillingssession med Miles Davis som ikke har vært allment tilgjengelig før nå. Prince hadde møtt helten ved en tilfeldighet, og ble så motivert av det møtet at han spilte inn en låt, sammen med sin faste saksofonist Eric Leeds. Prince var hyperkreativ og lagde svært mye, i tillegg til å holde lange øvelser, lange konserter og også gjerne aftershows — hver dag. Han lagde en kult men temmelig prosaisk funk-sak ved navn «Can I Play With U?» (så søtt), og sendte den til Miles med full tillit. Miles var like sjarmert, og plateselskapet Warner ble begeistret og ville rydde plass på Miles’s kommende album Tutu. Men Prince følte den ikke passet inn i resten av materialet på Miles-albumet, og nektet dem likevel å bruke den, da den ikke holdt helt mål. Sånn ble det med den saken. I boksen finnes også en DVD  med et konsertopptak fra Paisley Park nyttårsaften 1987, og etter en sedvanlig laaang og fantastisk konsert, dukker Miles opp på scenen i siste låt, en medley-versjon av heftige «It’s Gonna Be A Beautiful Night». Det kunne blitt mer av disse to!
Av de 44 låtene er det også andre langt mer interessante bidrag for lesere av denne bloggen, og det kommer vi sikkert nærmere tilbake til i neste utgave. Kos dere med boksen i helgen så lenge.

 

Mind the Gap!

Viser er en del av den norske jazztradisjonen, og nå ser vi at også ungjazzen deler scene med visesangere i stor utstrekning. Skulle nesten tro folk har noe til felles?! En artist som er seg selv, men som også kan sies å være en del av denne fortsatte utviklingen, er fiolinist og nå og singer/songwriter Emilie Heldal Lidsheim, som i dag albumdebuterer på kremlabelet Øra Fonogram med albumet Gap, innspilt sammen med en liten gjeng musikere vi jo kjenner fra andre sammenhenger her i NTT.

Gratulerer med debutplate! Hvordan kom du frem til dette uttrykket som foreligger på albumet her, og hvordan fungerte veien fra låtskisser til ferdig plate?
– Takk! Det har vært en lengre prosess å finne fram til platas uttrykk. De første låtene på plata ble til allerede i 2015, og arrangementene og uttrykket har gradvis funnet sin form gjennom øvinger og konserter med bandet, og ikke minst i studio med Morten Qvenild som produsent.

Du har bakgrunn som klassisk fiolinist, men også vært med på en rekke store prosjekter innen mange forskjellige typer musikk. Det er likevel et stykke fra å beherske bratsjen til å skulle synge låter, eller er det like naturlig for deg?
– Jeg hadde egentlig ikke trodd for noen år siden at jeg skulle skrive og synge egne låter. Det er ikke en naturlig forlengelse av det å være klassisk fiolinist, men jeg har også vokst opp med min far Karl Heldals norske viser og har spilt med ham helt siden jeg begynte å spille fiolin. Så for meg var det kanskje mer naturlig å synge egne viser enn jeg først trodde. Jeg måtte bare få frigjort denne siden ved meg selv.

Presserende tema i vår samtid som trusselen mot miljøet blir omsunget, men du ønsker ikke å fremstå belærende. Hvorfor det?
– Jeg tror ikke endring skjer ved å være belærende, uansett hvor viktig budskapet er. Jeg ønsker å lirke litt i følelser og tanker rundt disse temaene med musikken, så lytteren kan få en annen innfallsvinkel til det. Jeg tror det er først da vi kan få til en endring, når vi kjenner det «på kroppen» og kan identifisere oss med temaene rent emosjonelt.

Albumet er spilt inn med Morten Qvenild i produsentstolen og som musiker, som du sa, og en meget sprek liten rytmeseksjon bestående av Stian Andersen og gladgutt Ivar Myrset Asheim. Dere fant tonen i studio? Fortell litt om gjengen.
– Jeg har fått med meg en fantastisk gjeng i studio! De har bidratt så fint på hver sin måte, med gode arrangementer, improvisasjoner og bra musikalsk energi. Ivar er solid, positiv og en rå trommis. Stian er roen selv, spiller nydelig bass, bidrar bl.a. med en alle tiders solo på «Gap» og fin koring. Morten har bidratt med mange fine ideer til arr, produksjon og så videre, og har sørget for en fin helhet på plata. Han har også bidratt nydelig som musiker på plata med både piano, synth og trøorgel. Han redda også låta «Den samme månen». Vi fant ikke helt formen på den i bandet, men med Mortens små og geniale grep og ved at han ble med å spille ble det en helt ny låt med en fin nerve. Jeg er innmari takknemlig for å ha med meg disse tre! I tillegg vil jeg si at Johnny Skalleberg i Amper Tone har gjort et fantastisk arbeid med miksen!

Johnny vet. Tekster på norsk, til låter med elementer av vise, pop, jazz, folkemusikk og samtidsmusikk føles som noe som passer vår tid nå, i alle fall i de utvidede pop og jazzmiljøene vi vanker i. Har du tenkt noe på hvorfor det?
– Jeg tror tilgjengeligheten av så mye forskjellig musikk er med på å forme oss. Vi kan høre på hva som helst hele tida og vi reiser også mer, i alle fall før korona, og blir gjennom det eksponert for forskjellig musikk og kulturer. Dette gjør nok at hver genre utfordres og utvikles og at vi blander uttrykk friere enn før.

Du har bl.a. spilt med Matona’s Afdhal Group og forteller om en reise til Øst-Afrika som endret dine perspektiv på verden og på musikk. Kan du utdype litt om det?
– Jeg bodde en tid på Zanzibar i 2014 og jobbet som musikklærer og musiker der. Til da hadde jeg for det meste vært klassisk musiker og var nylig ferdigutdannet på Musikkhøgskolen. På Zanzibar møtte jeg en helt annen kultur, musikere med en helt annen bakgrunn og en annen tilnærming til musikk. Mange var nesten selvlært og improvisasjon var en helt naturlig del av musiseringen. For meg som kom fra en ganske streng skole, var dette enormt frigjørende. Og for første gang opplevde jeg også å ikke ha øvepress og jeg kjente dermed at kreativiteten blomstret. Dette var rett og slett et vendepunkt for meg og jeg kom hjem til Norge som en friere og mer kreativ musiker. Jeg hadde så mange inntrykk og opplevelser derfra, og fikk også et nytt syn på mitt eget samfunn. Alt dette førte til et behov for å uttrykke meg med ord og nye musikalske uttrykk, og vipps var jeg i gang med å skrive egne låter.

 

Ukas reissue

Schlippenbach Quartet
Three Nails Left
(Corbett vs. Dempsey)

Five leaves left av Nick Drake er en av folk-historiens fineste plater, og har en meget mystisk forlokkende tittel. Jeg mener å huske at det kommer av en advarsel som sto trykket på det femte siste papiret i sigarettpapir-pakken, om at nå var det snart tomt og du burde skaffe deg en ny pakke. Three Nails Left høres derimot noe mer foruroligende ut, så er det da også et meget intenst opptak av Alexander von Schlippenbachs kvartett, opprinnelig utgitt på LP på FPM i 1975, innspilt på konserter i Moers og Berlin, nå utgitt på en flott CD, og Bandcamp. «Tensile pedal-to-metal freeplay» omtaler plateselskapet Corbett vs. Dempsey dette som, og det stemmer. Man blir nesten litt skremt til tider, men man blir også overmannet av en sjelfull begeistring som disse musikernes weltschmerz lar renne over oss, der vi sitter naglet. Både jazztradisjonen og historiens dirrende kraftlinjer går gjennom kroppen. Schlippi er i sin fulle bredde over tangentene og strengene, Peter Lovens’ cymbaler skingrer i ørene, unge Evan Parker gjør ting med en saksofon som Zlatan neppe klarer å gjøre med en appelsin, og Peter Kowalds basstrenger klarer såvidt å klamre seg fast i helheten og binde det sammen. De tre kuttene viser disse musikernes angrepsvilje, men poesien er aldri langt unna.
Corbett vs. Dempsey er forøvrig et meget fresht galleri, art space, kurator-par, bokforlag og plateselskap, basert i Chicago. Det er mange musikkbøker av John Corbett i hyllene, for eksempel på Tronsmo – sjekk nøye, og undersøk også hjemmesiden deres for å se hva de holder på med, utgir, og formidler i butikken.

 

Med ondskapens blomster ved pianokrakken


Foto: Petter Sandell/Punkt

Susanna ga nylig ut en kresen LP ved navn Baudelaire & Piano (med et veldig flott omslag, så det er verd den ekstra innsatsen, dessuten får du med tekstene) der hun kun med et piano og sin karakteristiske og sterke stemmebruk, graver seg ned i diktene til den franske, epokegjørende poeten Charles Baudelaire, og setter musikk og melodi til noen engelske gjendiktninger av dikt fra samlingen Les Fleurs du Mal. «Det är musik som har med vågor och vind att göra, med årstidernas långsamma skiftningar, med en infektions finkänsliga verkan. Lyrik som passerar genom märg och ben och lämnar en blottställd», som Joni Hyvönen skrev om Susannas album i Vagant nettopp.

Nå i helgen skal hun gjøre et knippe eksklusive konserter i et av østlandsområdets flotteste steder, Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden i Bærum (det går buss), en passende anledning til å strekke ut en hånd.

Ideen høres enkel ut: et piano og Baudelaires tekster. Men selvfølgelig er dette blitt en rik lytteropplevelse. Hva er det med tekstene og symbolikken her som gjør at du ville sette musikk til dem? Det passer jo utvilsomt til din musikerpersonlighet.
— Det var den spesifikke oversettelsen til Anthony Mortimer, utgitt i 2016, som trigget nysgjerrigheten min med tanke på tonesetting. Jeg synes den er spesielt musikalsk, og nesten syngende, allerede på papiret. En anmeldelse av albumet hos nettstedet AllMusic minte meg på at jeg har holdt på med dikt & musikk lenge. Allerede på min debut List of Lights and Buoys tonesatte jeg to dikt av Dorothy Parker, «Distance» og «Theory», som jeg satte sammen og kalte «Distance Blues & Theory». Å arbeide med andres tekster var en måte å belyse mitt eget melodiske univers fra en annen kant; en annen vei inn i musikken. Slik er det langt på vei fortsatt. Ordene til Baudelaire får meg til å høre/lage/synge andre harmonier, innenfor rimelighetens grenser — jeg er fortsatt meg, hehe.
Uansett er jeg veldig tiltrukket av både det rå og mystiske i Baudelaire sine dikt. Det er helt finstemt vakkert og vibrerende, i kontrast til det brutalt stygge og mer realistiske. Han unngikk jo ikke temaer som død og vulgær elendighet, noe jeg på generelt grunnlag er fan av, i et ønske om å kunne omfavne alle sider ved å være til.

Pianoarrangementene er lite ornamenterte, slik at ordene og melodiene ligger og dirrer ganske for seg selv. Litt plystring er det riktignok plass til. Er det viktig for deg å vende tilbake til dogmeprosjekt som dette, etter mer omfattende prosjekt som det med bandet Brotherhood of Our Lady?
— Ja, eller nå var ikke dette tenkt som noe spesielt dogmatisk i utgangspunktet. Baudelaire hadde begynt å sive inn i musikken allerede i Garden of Earthly Delights. Å fordype seg i Les Fleurs du Mal føltes som en forlengelse av det jeg holdt på med. Samtidig er det godt for meg å bruke ulike sider av musikaliteten gjennom de forskjellige prosjektene; tolkning av andres låter i Go Dig My Grave, komponering av splitter ny tekst og musikk inspirert av Bosch, og å synge dikt av Baudelaire hører sammen for meg.

Noe som er essensielt for pianoarrangementene, er at diktene er små historier, ladet med mange bilder og stemninger. Gjennom det repeterende eller relativt strengt oppbygde i piano og vokal opplever jeg en tilhørighet til en mer tradisjonell låtstruktur. Når det er sagt opplever jeg materialet som veldig innholdsrikt, og nettopp av den grunn ønsket jeg å introdusere sangene i det dogmatiske piano & vokal-formatet. Det er nakent, med masse plass til klangen av ordene. Og jeg har en plan, som Egon Olsen, om å ta sangene med inn i nye instrumenteringer og settinger.

Baudelaires diktsamling Les Fleurs du Mal (1857), forøvrig storartet gjendiktet til nynorsk av Haakon Dahlen som Det vondes blomar,  omhandlet det moderne mennesket og dets mange sider, inkludert mange «dårlige», og var så oppsiktsvekkende at det i sin tid ble forbudt. Vi lever nå i en tid der mange kunstverk og ytringer igjen står i fare for å kunne bli forbudt eller i alle fall møte sterk kritikk. Har du gjort deg noen tanker om dette?
— Å ja, så absolutt. Det er mange føringer i vår samtid som går i retning av at kunstverk ikke skal stille spørsmål, eller være ubehagelig på noe vis. Kunst og kultur skal lages for masse-konsumering, treffe «flest mulig», og tankegangen begynner å få solid fotfeste langt inn i kulturbransjen. Dette vil påvirke både hva som blir laget, og hva som får plass i offentligheten. Så er det jo også en stor utfordring at «offentligheten» slik vi kjenner den, er i ferd med å bli en ren markedsstyrt flate. Det er en ny form for sensur, kan man si. Om ikke helt ny, så har utviklingen virkelig fått fart på seg gjennom den digitale revolusjonen.

Du er en meget karaktersterk utøver, men kan i noen av prosjektene dine sies å tilhøre singer/songwriter-tradisjonen. Det selvutleverende var et viktig poeng for mange slike utøvere på 70-tallet, men du konsentrerer deg mer om det rent musikalske. Er det sentralt for deg å bruke andres tekster, og billedkunst, som forelegg, slik at privatpersonen din kommer mer i bakgrunnen?
— Jeg opplever først og fremst å komme nærmere meg selv gjennom de ulike aspektene ved det andre har laget; låter, billedkunst og tekst. Når det gjelder singer/songwriter-tradisjonen så har vel den også beveget på seg, som så mye annet. Jeg synes ikke nødvendigvis fokuset på privatpersonen er så interessant i musikk og kunst, samtidig som jeg ønsker å sette mitt personlige preg på det jeg gjør. Sånn sett er jeg er både hjemløs og med mange hjem innenfor sjanger-verden.

Du fremførte musikk fra Baudelaire-plata på Punkt-festivalen i KRS for et par uker siden. Var det ikke fint der i år? Og ikke minst, hvordan ble stoffet ditt tolket av DJ Bendik Baksaas i den påfølgende liveremixen han gjorde, synes du?
— Ja, jeg fikk mulighet til å presentere en liten før-premiere på Punkt, og det var stor stas å spille igjen. Festivalen var et meget kjærkomment innslag i et rart år; å få treffe gode kollegaer igjen og ikke minst høre levende musikk var ufattelig deilig.  Jeg ble overrasket over hvor mange elementer fra konserten min som Bendik brukte i sin remiks. Det var veldig gøy å høre. Og det ble så klart noe helt annet. Fascinerende!

Du skal ha en konsertforestilling med musikken fra plata i Studio-salen på Henie Onstad Kunstsenter nå denne helgen, men da også med mer enn bare piano og poesi, om jeg ikke har misforstått?  Hvordan vil den opplevelsen arte seg for oss, og for deg?
— Ja, idéen med konsertforestillingen basert på denne sangsyklusen springer ut fra ønsket om å lage noe nytt av det «gamle» (som i diktene til Baudelaire). Første innfall var å kombinere diktene med tekstil — det er så mye tekstur og mange ulike lag i Baudelaires poesi. Jeg har fått med meg scenograf og kostymedesigner Thale Kvam Olsen, som har laget fantastiske paneler, elementer og kostyme til meg. Forbindelsene videre til annen stofflighet i lys, video og ikke minst musikk for kassettspiller av Stina Moltu kom naturlig i forlengelsen av arbeidet med denne musikken.
Det er på en måte sammenlignbart med å lage et album, det å sette sammen elementer i en liveproduksjon som skal fungere som en helhet. Men jeg har gått litt utenfor det jeg pleier å gjøre denne gangen. Det føles massivt, selv om jeg lefler med det subtile og mystiske sånn kunstnerisk.

Studio er jo en historisk viktig venue hvor det har vært mange sterke konserter og happenings, noe du husker spesielt godt selv?
— Jeg har hørt en rekke gode konserter på Henie Onstad – og vil spesielt trekke frem hvor viktig Lars Finborud og Lasse Marhaug har vært i å kuratere og fasilitere musikk på HOK i nyere tid. Nå gleder jeg meg enormt mye til å spille der ute igjen.

 

Lonely in the night she wanders

Ellen Andrea Wang har et nytt lytteverdig album ved navn Closeness ute i disse dager, med luringen Jon Fält på trommer og Rob Luft på nydelig gitar. Charlie Hadens spøkelse lurer mellom rillene i dette prosjektet, og sannelig gjør de ikke også en coverversjon av Ornette Colemans standard «Lonely Woman», allment kjent som en av jazzhistoriens mest gripende låter, men som mange likevel har ønsket å sette sitt eget preg på. Digitalabonnenter av Jazznytt kan søke i arkvet for å finne et skikkelig godt og langt essay av forfatter Tore Stavlund om nettopp denne låten. Noe av det flotteste han har skrevet for blekka, rett og slett. Vi her i bloggen nøyer oss med nikke anerkjennende, og sitere fra det kjente intervjuet Coleman gjorde med den franske filosofen og forfatteren Jaques Derrida

Before becoming known as a musician, when I worked in a big department store, one day, during my lunch break, I came across a gallery where someone had painted a very rich white woman who had absolutely everything that you could desire in life, and she had the most solitary expression in the world. I had never been confronted with such solitude, and when I got back home, I wrote a piece that I called “Lonely Woman.”

Vi bidrar med en uhøytidelig topp tre med andre norske versjoner av denne fantastiske låten:

1. Radka Toneff med band gjorde jo en uforglemmelig versjon av denne på det virkelig gode og sitrende Live in Hamburg, men kan også oppleves i et NRK-opptak fra 1982 med Arild Andersen på bass, Jon Balke på piano og Alex Riel på trommer. Se om du tør, Radka er sterk kost.

2. Karin Krog har selvfølgelig også eierskap i denne låten, her på det halvalvspeisa abumet Different Days, Different Ways fra 1976, også dette med Arild på bass, og ingenting annet.

3. Bushman’s Revenge, dette trehodede troll oppkalt etter en hotsauce, med Gard Nilssen på trommer, Rune Nergaard på elbass og Even Helte Hermansen på stor minigitar, har laget en helt annen og mer rocka versjon, som foreligger på albumet Never Mind The Botox fra 2007. Det som er fett med denne låten er det mange forskjellige arrangementene den kan oppleves i, og den kan endre karakter totalt, med og uten vokal.

Vi mistenker at Nilssen også kan dumpe innom låta kommende onsdag, da skal nemlig det som på kort tid er blitt en av denne bloggens favoritt-duoer, nemlig Ramblin’ være superreserver på Victoria Øst. Duoen er som kjent fritidsklubben han har sammen med Skienskompis og dobbelsaksofonist André Roligheten, for å dyrke deres felles fandom for Ornette Colemans låter. Det er sprelsk, medrivende og vakkert det de holder på med, og hvor mange låter rekker de gjennom? Vi har forøvrig bestilt den nye boken om Ornette – The Territory and the Adventure av Maria Golia. Vi sier fra når vi har fått lest den, må bare prøve å komme gjennom syv hundre sider om Wagner først. Ny bok fra Alex Ross, serru.

Men tilbake til Ramblin, de kommer til å få gjort unna en god del gigs i høst og vår tror jeg, etter som de internasjonale gjestene dessverre blir avlyst på grunn av … Det var i alle fall tilfelle med Alexander von Schlippenbach, den store mester ved klaveret, som skulle i sin faste duo med den norske trommeslageren Dag Magnus Narvesen denne onsdagen. I stedet får han improvisere med Ayumi Tanaka og Kristoffer Alberts — ingen ueffen erstatning vil vi si. To konserter på onsdagen, altså. Da er man vel ikke ensom.


Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Mangfold i konsertbooking

Under Feminalen i Trondheim søndag 25. oktober arrangerer Femme Brutal, Stilllverk1 og Balansekunst panelsamtale og workshop om mangfold i konsertbooking samt konserter med Propan og Lydia Brunch.

Meld deg på vårt nyhetsbrev