Fredag slapp gitarist Oddrun Lilja Jonsdottir sitt debutalbum, «Marble», til strålende kritikker. Det blir slippkonsert med LILJA under Oslo World 31. oktober, og utover høsten fortsetter hun blant annet med med sitt hjertebarn, OK Sessions, gjør konserter med Jo Skaansar og spiller inn ny musikk med Frode Haltli Avant Folk.
Hver mandag presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller jazzaktør som Ukas Jazzprofil. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Oddrun Lilja Jonsdottir
Gratulerer, Oddrun, med slipp av debutplata «Marble». Denne har vi ventet på.
— Takk for det.
Albumet har fått strålende mottakelse. Hvordan føles det endelig å få den ut?
— Det føles veldig godt å endelig få gi den ut! Og det er jo ekstra gøy når så mange virkelig setter seg inn i det og lytter både på og mellom notelinjene. Det sies jo at den største glede er å kunne glede andre, så å få tilbakemeldinger om at folk finner glede i å høre på plata, at den betyr noe for noen, oppleves veldig meningsfullt.
Du har over flere år reist verden rundt, samarbeidet med lokale tradisjonsmusikere og opplevd unike møter med folkemusikk fra hele verden. Hva var det som trigget denne lysten, og hva har de musikalske møtene betydd for din egen musikalske utvikling?
— Uten at jeg har tatt noen personlighetstest, vil jeg gjette at jeg vil score ganske høyt på personlighetstrekket «openness to experience». Så, når jeg har fått muligheten til å gjøre disse samarbeidene har jeg ofte takket ja uten å tenke meg så mye om. Møtene har betydd veldig mye for min utvikling, både som musiker og menneske. Noen ganger har man sider ved seg selv – igjen, både som kunstner og menneske – som ligger latent, men som trenger å møte noe tilsvarende eksternt for å bli trigget eller oppdaget. Sånn har mange av møtene vært for meg, at jeg har oppdaget sider av meg selv som musiker, som jeg måtte ut i verden for å oppdage. I møtene med de ulike tradisjonene har jeg også implementert ulike teknikker, tonaliteter og rytmiske fraseringer inn i gitarspillet mitt. Og, når det er integrert i meg, vil jeg helt naturlig ta det med inn i alt jeg gjør.
Musikken på debutalbumet handler om tilhørighet, et tema som sprang naturlig ut fra reisene og møtene du hadde?
— Da jeg i 2013 reiste til Libanon for første gang for å jobbe med et barneorkester i flyktningeleiren Rashedie, opplevde jeg at mange, selv om de var tredje eller fjerde generasjon i leiren, ventet på å komme hjem til Palestina. De hadde fortsatt nøkkelen til huset som besteforeldrene hadde, uten at de noen gang hadde vært der, eller visste om det i det hele tatt eksisterte lengre. Det fikk meg til å reflektere
rundt konseptet hjem. Hva er et hjem? Når er man hjemme? Er hjem et geografisk sted, eller er det en tilstand man kan være i, uavhengig av hvor man befinner seg?
Arbeidstittelen på albumet var jo «Hjem til verden». Og det er dette det egentlig handler om, nemlig prosessen med å komme hjem, som jeg tror at alle mennesker må igjennom i løpet av livet. På hver sin måte.
Til albumet har du valgt deg ti byer du har vært i og komponert en låt til hver by. Fortell litt om prosessen og om musikerne du har med deg.
— De ti byene som utgjør låttitlene på albumet representerer ti reiser hvor jeg har vært og jobbet med lokale musikere over tid. I 2011 tilbrakte jeg noen uker i jazzmiljøet i New York, hvor jeg spilte med blant annet saksofonist Jay Rodriguez, bassistene Al McDowell og Alex Blake og trommisene Josh Dion og Victor Jones. Det var jo utrolig lærerikt og spennende – og selvfølgelig litt utfordrende å reise alene til New York som 19-åring og spille med de folka der. I årene etter ble det mange tilsvarende reiser, blant annet til Øst-Afrika, Marokko, Libanon, India og Nepal. I 2017 kjente jeg at jeg hadde et stort behov for å være litt mere hjemme i Oslo. Jeg fikk også et behov for å bearbeide alle disse inntrykkene, og jeg skjønte at den fineste måten å gjøre det på var å lage dette prosjektet her. Så da begynte jeg å komponere disse ti låtene. På plata har jeg fått med meg veldig fine musikere. Helge Andreas Norbakken (perk), Jo Skaansar (bass) og Sanne Rambags (vokal) er virkelig et drømmeband. Det føltes også naturlig å ha med noen gjestemusikere. Sitarist Ashraf Sharif Khan fra Pakistan har jeg jobbet med i mange år, og han har lært meg alt jeg kan om ragamusikk. Ham var det naturlig å ha med i studio sammen med Andreas Bratlie på tablas. Bugge er jo også en person som har betydd veldig mye for meg, og han er veldig morsom å jobbe med i studio. Utrolig effektiv! Og en utrolig bra musiker. Ellers spurte jeg noen venner som jeg har møtt rundt på disse reisene, om de kunne bidra på albumet. Fadhilee er en vokalist som jeg møtte i Bagamoyo, som nå har flyttet til Sverige. På Paris har ulike venner spilt inn sine favorittord på fransk, som vi har mikset inn i låta. På låta «Tyr»har Music in Refuge spilt inn det palestinske barneorkesteret i flyktningeleiren jeg besøkte i 2013 og 2016. Så dette har vært et stort og fint samarbeidsprosjekt hvor veldig mange har bidratt! Det er jeg veldig takknemlig for.
Du har slippkonsert under Oslo World 31. oktober, men det blir kanskje uten internasjonale gjestemusikere?
— Ja, vi får se. Heldigvis har vi veldig mange bra musikere her i Norge!
Og når kan resten av landet få oppleve LILJA live? Blir det en slippturné?
— Å, nå ble jeg inspirert til å booke ordentlig turné. Det er så stas. Det blir mange fine konserter. Vi starter med en duokonsert på Drammen Sacred Music Festival tirsdag 15.9, samt feiring av Bugge som får kulturpris samme dag. Det blir Oslo World 31.10 og Hellviktangen 1.11. Til våren skal vi spille på Stavanger Jazzforum, festivalen Interpuls og Nattjazz. Vossa Jazz tar vi i 2022, så da har vi noe å glede oss til langt inn i fremtiden.
Har du andre spennende planer fremover?
— Ja! Konsertserien OK sessions på Victoria er jo et lite hjertebarn, som jeg synes det er veldig stas å være med å kuratere. 2. oktober blåser vi liv i et gammelt samarbeid mellom Jon Balke og Miki Ndoye, i tillegg til Sarah Camille Osmundsen. Paal Nilssen-Love skriver også ny musikk til nytt band Oslo World/ Cosmopolite, som jeg får lov å være med på. Vi har noen fine jobber med bandet til Jo Skaansar, og så skal vi spille inn ny musikk med Frode Haltlis Avant Folk i oktober, med konsert på operaen 29.11. Så det er veldig mye gøy som skjer fremover. Deilig å få spille igjen, det har vært savnet.
Vi kommer aldri helt utenom korona-spørsmål i disse dager: Hvordan tror du verden vil bli om et år, vil korona fortsatt prege kulturlivet? Og hvilke begrensninger tror du eventuelt det kan legge på din musikk og på dine internasjonale samarbeid?
— Vi har jo alle måttet tenke nytt i denne tiden. I starten var det jo mange som startet nye samarbeid over internett. Det var fint å se. Jeg har også måttet legge om planene, og finne andre løsninger, som blant annet har vært flere online-løsninger. Jeg håper jo at det vil gjøre at vi på sikt begrenser reisingen til det absolutt nødvendige, og at verdier som tilstedeværelse og ro også får en større status i samfunnet.
Helt til slutt, har du en konsertanbefaling?
— Jeg gleder meg til å se samarbeidet mellom Sidiki Camara og Knut Reiersrud på Oslo World 28. oktober.
Og en plateanbefaling?
— Jakop Janssønn kommer med plate snart. Jeg har fått høre litt – gled dere.
