Intervju

Når alle gode ting endelig er tre

Dag-Filip Roaldsnes avrunder sin albumtrilogi med «Resonans» og ensemblekonsert denne uka.

Korona eller ei: Førstkommende fredag spiller pianist/komponist Dag-Filip Roaldsnes (35) med sitt Dag-Filip Roaldsnes Ensemble i Parken Kulturhus, Ålesund. Konserten markere ikke bare lanseringen av albumet «Resonans», men også fullføringen av en albumtrilogi som startet med «Først» i 2012, fortsatte med «I eit landskap» i 2016 og nå avsluttes med «Resonans».

– Det blir kjempespennende, jeg gleder meg skikkelig, sier hovedpersonen pr. telefon fra sin barndoms Valderøya, dit han flyttet tilbake for fem år siden og bor med kone, to døtre på 11 og 7 år og øyekontakt med Ålesund.

– Får du samlet hele ensemblet ditt til konserten? Saksofonist Hanna Paulsberg, klarinettist Morten Barrikmo, fiolinist Magnhild S. Torvanger, cellist Ingvild N. Sandnes og trommeslager Tore T. Sandbakken?
– Faktisk gjør jeg det. De fleste tar morgentoget fra Oslo og kommer via Åndalsnes, vi tar ikke sjansen på kansellerte fly. Det blir en lang dag for dem, men det går bra. Morten og Tore har vært med på hele trilogien, de tre andre på de to siste platene, så musikalsk har mye ligget klart. Skjønt, da jeg skulle sende ut noter og partitur i forrige uke, ble jeg sittende og klø meg i skjegget, for jeg hadde glemt å notere alle forandringene som vi gjorde under innstuderingen av musikken. Det jeg hadde trodd skulle bli en halv dags jobb, ble til flere dager med forsøk på rekapitulering for å få tingene på plass.

– Komponisten og ensemblelederen på sporet av den tapte tone?
– Det er sånn det blir. Som komponist sitter du der og skriver, men det er jo i møtet med musikerne at ting virkelig begynner å skje med musikken. Da kommer endringene, da formes musikken og tas videre fra partituret. Det er en veldig spennende prosess, men det er klokt å notere.

– I den fine omslagsteksten din på «Resonans» skriver du at arbeidet med albumet på mange måter begynte da du møtte Misha Alperin på Musikkhøgskolen, og at han allerede i den første timen snakket om det å finne sin egen stemme. Var det da det ble klart for deg at «Først» skulle innlede en trilogi?
– Nei, trilogi-tanken sto ikke klart for meg der og da. Inspirert av Misha bare startet jeg på den musikalske reisen som i 2012 ble til «Først», og i de neste åra fortsatte jeg med å utvikle ensemblet og tankene om musikken fram mot det som ble til «I eit landskap». Etter at den utkom i 2016, ble det på en måte bare å fortsette den samme reisen, men mens jeg er midt i skriveprosessen til «Resonans», dør Misha. Jeg begynner å tenke veldig mye på ham og på ideene hans. Hva var det jeg lærte av ham? Hva snakket vi om i timene? Hva er det jeg tar med meg derfra? Det ble liksom å fullføre den impulsen, det prosjektet, som startet med Misha, og det var da det bare falt på plass, at disse tre platene hører sammen.

– Trilogi-aspektet dukket altså opp nokså seint?
– Ja, mellom de to siste platene. Du begynner å se tilbake, ikke sant, se sammenhenger. Det er noen grunnelementer som er veldig like for alle de tre platene, for eksempel dette å jobbe med orkestrering og ha to treblåsere og ingen kontrabass i ensemblet.

– Et noe spesielt besetningsgrep?
– Ja, et forsøk på finne nye kreative løsninger. Med en gang du begynner å spille vanlig, klassisk jazzkvartett, er det så mye historie som klinger med. Du faller veldig lett inn i velprøvde roller og måter å løse musikken på, løsninger som du vet funker. Men når du fjerner et instrument som kontrabassen og heller tar inn bassklarinetten – og pianoet har jo også et vanvittig bassregister – får du med en gang en ny kreativ problemstilling som jeg syntes var veldig fruktbar og som på en måte gjelder for alle de tre platene.

– Du nevner Paul Motian som en annen inspirasjonskilde for «Resonans»?
– Ja, den er veldig inspirert av Paul Motians «Lost In A Dream», der han spiller trio med Jason Moran og Chris Potter på Village Vanguard. Og av «Tapet Tapet!» med Eirik Hegdal og Alpaca Ensemble, den hørte jeg masse på i forbindelse med «I eit landskap». Jeg prøvde å få til en form for kammerjazzmiks, men det klarte jeg ikke, og måtte skrote en hel del. Likevel var det en kjempeviktig erfaring, den fikk meg inn på et spor som funka for meg, så det var nyttig for meg å feile.

­– I omslagsteksten skriver du også at du «har kommet hjem til melodien». Det er en sånn setning som kan få enkelte til å klappe i hendene, mens andre vil se rødt?
– På Musikkhøgskolen hadde jeg mest samtidskomponister som lærere i komposisjon, så jeg vet at «melodi» kan få noen til å juble, mens andre er mer kritiske og heller vil jobbe mer med for eksempel klang. Jeg elsker å jobbe med klang og form og improvisasjon, og har gjort veldig mye av det, men akkurat da jeg jobba med «Resonans»-prosjektet, skrev jeg musikalsk dagbok hver dag – og det er Misha igjen, han snakket masse om dette – og der jeg satt og improviserte og tok opp ting, var det mer og mer melodier som meldte seg. Jeg bestemte meg for å følge det sporet, det føltes veldig riktig der og da.

– Betyr det at du nå er blitt en innbitt forsvarer av melodien og en hater av det frie?
– Nei, overhodet ikke. Jeg er nok ikke så firkantet som person heller, det er mer tale om både og, og alt til sin tid. Man går igjennom ulike faser både som menneske og musiker, og det som er viktig underveis, er å fortsette å være nysgjerrig og forsøke å utvikle seg.


2011: The Peacocks – musikkhøgskolestudentene Dag-Filip Roaldsnes, Adrian Myhr og Kristoffer Eikrem – hadde fått æren av å spille åpningskonserten ved Ungjazzfestivalen i Ålesund. Året etter utkom Roaldsnes’ debutalbum, «Først». Foto: Terje Mosnes

– Du har enkelte ganger dukket opp i andre sammenhenger enn solo eller i ditt eget ensemble. Har det vært forstyrrende eller befruktende med tanke på trilogi-musikken?
– Befruktende. De siste åra har jeg jobba en god del med Jorun Marie Kvernberg, Daniel Herskedal og Unni Boksasp i Perleskum, et band der Jorun Marie har skrevet melodier til tekster av Vinje, og jeg tenker at den melodiske teften hennes har påvirket arbeidet mitt med «Resonans» veldig positivt. Så har jeg vært med på Lena Nymarks «Trapped in The Silence»-album, reist litt med Edvard Hoem og Hilde Brunsvik og spilte nylig på Klangfestivalen sammen med Karl Seglem og Berit Opheim. Alt dette har gitt meg mye, men samtidig er det en kjensgjerning at når du skal komponere, vil du gjerne komme inn i komponistbobla og forbli der. Det vil alltid være litt forstyrrende å måtte tre ut av den, så i praksis vil du ha noen fruktbare perioder der du skriver veldig mye, og andre der du bare må legge komponeringen fra deg. Livet kommer alltid litt i veien, sånn er det.

– I tillegg til «Resonans», utgir NORCD nå alle de tre platene samlet i en liten boks, «Trilogi», med begrenset opplag. Men er du helt sikker på at trilogien ikke kan komme til å bli utvidet til en kvadrologi?
– Det er et godt spørsmål. Man kan aldri være sikker, det kan godt hende at noe vil skje i forhold til ensemblet en eller annen gang i framtida. Men nå har jeg har jobba veldig mye med musikk for stort ensemble, det er ganske tidkrevende, og jeg har ingen planer om å skrive ny musikk for ensemblet med det første. Det viktigste nå er å få spilt konserter med det.

– Hva med videre komponering?
– Når det kommer til nye skriveprosjekter, er det solopiano som vekker nysgjerrigheten min. Jeg elsker å jobbe med det akustiske uttrykket, det er det jeg fascineres av. Pianoet har så lang kulturhistorie, og det å få lov til å være en del av den tradisjonen, synes jeg er veldig givende. Jeg er nysgjerrig på å prøve å finne min plass i den tradisjonen.

– Er du komponist og utøvende på heltid, eller underviser du også?
– Jeg jobber som frilanser og jeg underviser, noe som er en veldig god løsning for meg. Jeg har en liten stilling ved Sula kulturskole i Langevåg, det gir en viss trygget og jeg trives med å undervise. Å reise for mye synes jeg er slitsomt, så det er fint å ha noe som binder meg litt fast.

– Tilbake til fredagens konsert: Blir den en engangsforeteelse, eller skal du spille «Resonans» på konsert med fullt ensemble flere ganger?
– Jeg håper virkelig det siste, men bakdelen ved et såpass stort ensemble er at det blir veldig mye å administrere. Enn så lenge skal jeg søke om ensemblestøtte fra Kulturrådet, for så lenge du ikke har noe fra disse støtteordningene som en grunnpott, blir det et spørsmål om hvor stor risiko du kan ta. Å spille flere konsertert er absolutt en plan og en ambisjon, men det gjenstår litt papirarbeid for å få det til.

Fra forsiden

Intervju

Now’s The Time er i hundre!

Mette Rasmussen om stor aktivitet i Trondheim, Bjørn Alterhaug priser vennskap og improvisasjon, det oppdages jazza ting hos Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš, Eyvind Fredriksen drar til munnharpe-smie, vi hører på Radkas platesamling.

Meld deg på vårt nyhetsbrev