Now's the time

NTT: Fra jazzens små rom til Jagas pyramider

Lars Horntveth om ny Jaga-plate, Fredrick Arnøy om billedkunst og jazz, Kristin Andersen Høvin om SPUNK-jubileum, Charlie Parker feirer 100 år, det gjør Rowland Greenberg også, i Bergen drikker de te og spiller impro, fuglene synger når de er rusa, og Jerve spiller piano.

Hei, god helg og velkommen tilbake til en fyldig utgave av Now’s The Time, din ukentlige fredagsmusikkavis i remseform om beslektede stilarter og dessuten jazz. Denne uken kan vi by på brev og artikler om gilde hundreårsjubileumer, vi sveiper innom et 25-årsjubileum også, vi prater om nye skiver og skal innom billedkunstens verden. Men først er vi nødt til å ta et sveip innom konsertene som skjer den neste uken, for det er en ganske omfangsrik meny, rett og slett. Om du ønsker å følge denne utviklingen løpende, minner vi om Jazz i Norges konsertkalender, som samler opp rubbel og bit av det som skjer i feltet. Men vi har også plukket ut noen ting som vakte ekstra interesse.

Det er jo friskt og deilig ute nå – og fremdeles ikke for kaldt til å unne seg utendørs konsertopplevelser. Om du er i Bislett-traktene i Oslo på søndag, kan du stikke innom Stensparken, der Caledonia Jazzband fortsetter tradisjonen med å spille på utendørs gudstjeneste arrangert av Fagerborg Kirke og Vestre Frikirke. Det skjer klokken 12.30, og kan kombineres med en tobenkers parksamtale, eller kanskje en tur innom Jessenløkken.

Karin Krog sto, passende nok, for den aller første konserten blogghalvdelene så i levende live etter nedstengningen i vår, og siden den gang er det blitt mye spilling. Gildest av alt var nok residencyen på Molde med fire konserter, men det kjentes også ekstra riktig da blogghalvdel Roshauw trasket bortover Møllergata under Oslo Jazzfestival og så Karin og Terje Gewelt stå og henge på hjørnet utafor Revolver – rett ved det lille og ofte sølefylte hullet i asfalten som på folkemunne kalles syndens pøl – mellom to konserter på Revolvers nylig avsluttede bakgårdskonsertserie, Drømmedag. Det føltes liksom helt riktig – og det er en god anledning til å takke Revolver for en annerledes og bemerkelsesverdig konsertsesong, som ikke er riktig ferdig ennå, for i helgen er det Musikkens Dag i Oslo. Men allikevel. Vi nevner også at Karin spiller med samme band – altså Terje Gewelt på bass og Staffan William-Olsson på gitar – på lørdag på Røverstaden.

Men jo, det blir altså Musikkfest, i gamle dager kjent som musikkens dag, denne helgen. I motsetning til sånn det er ellers, er det ingen midlertidige utescener og sånn, men i Oslo har 16 scener allikevel klart å kaste seg rundt. Man må bare skaffe seg billetter på forhånd. På Blå har de satt en heller symbolsk billettpris på 25 kroner, som bidrar til at bandene i motsetning til vanlig sitter igjen med vanlig. For den summen kan man for eksempel se Helga Myhr og Jan Bøhler i samme bordsetting! Senere på dagen, på andre bordsetting, kan man for eksempel sjekke ut det yndete NTT-intervjuobjektet Bosses Bongoband. En av de virkelig store Musikkfestopplevelsene de siste årene, sto DNA? AND? og Motorpsycho-med-mer-gitarist Hans Magnus Ryan for i 2018. Det har vi blant annet skrevet om her, i årsoppsummeringen fra den gang. Nå skjer det igjen – tre forskjellige sett blir det også, og det kommer med en virkelig helhjertet anbefaling.

I helga er det også sesongåpning på Nasjonal Jazzscene, som ofte går under andre, kjære navn i denne bloggen. Victoria East inntas i kveld av Steamdome 3, som spiller en dønn utsolgt konsert – mens det i morgen er John Pål Inderbergs trio, plateaktuelle og spilleklare, og som blogghalvdel Roshauw har gjort et intervju med til det kommende Jazznytt-nummeret. Her kan vi også love ekstramateriale i bloggs form etter hvert! Til uka blir det også Ayumi Tanakas Trio og et Charlie Parker-jubileum vi kommer tilbake til lenger nede i bloggen. Sjekk ut hele programmet her.

Noen har sesongstart – mens andre lakker og lir mot slutten. I forrige uke intervjuet vi New Dance, det nye bandet til Calle Neumann, Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og Ketil Gutvik, og da minnet sistnevnte oss om at den langtlevende konsertserien Gutvik Ukentlig fremdeles har konserter igjen i sommerprogrammet. På tirsdag spiller Guoste Tamulynaite i duo med Gutvik der, mens den tradisjonsrike ungsoloen blir fremført av Jenny Frøysa. Den dagen blir i grunnen travelt om du liker det frie og er i Oslo – for kvartetten Røysum / Lea / Nergaard og Mofjell spiller på Hærverk!

Men vi kan ikke utelukkende være en blogg for Witchi-Tai-To-eliten i Oslo. På mandag skjer for eksempel Fri Form #60: Fri Form-lotteri på Dokkhuset i Trondheim, der den strålende konsertserien Fri Form i sin sekstiende utgave snurrer hjulet og setter sammen nye møter mellom disse musikere: Oscar Grönberg, Heida Karine Johannesdottir, Mona Krogstad, Lars Ove Fossheim, Amalie Dahl, Nicolas Leirtrø og Martin Heggli Mellem.

Man kan vente seg mer stoff om Punkt-festivalen i Kristiansand i neste ukes nummer – men den starter allerede på torsdag med Moskus og Susanna + live-remikser, og vi tenkte vi bare skulle nevne det. Program kan sjekkes ut her, en NTT-prat fra i fjor kan leses her og et ukas jazzprofil-intervju med Erik Honoré kan leses her!

I tillegg er Jazz fra Sentralen i gang nå. Vi nevnte den såvidt i forrige nummer, den byr på Bugge Wesseltoft og Beady Belle, Gard Nilssens Acoustic Unity og Elephant9, Arild Andersen, Silje Nergaard og Bendik Hofseth og mer til – i tillegg til intervjuer som blogghalvdel Vinger har gjort med de ulike artistene. Konsertene ligger ute til 26. September, så det er plenty av tid både for dere og oss til å sjekke det grundigere ut. Mange er begeistret over arbeidet, som uansett hvordan man vrir og vender på det er et ganske sjeldent og rikholdig bilde av den norske jazzscenen på et helt spesielt tidspunkt. Sånn sett er det fristende å tenke seg at den virkelige betydningen lettere står fram om noen år. Men det finnes også innsigelser – en grundig en kan du lese, ført i pennen av jazzjournalist Jan Granlie hos Salt Peanuts.

Vi kan ikke glemme bakteppet helt, trass i at aktiviteten på våre scener er påfallende høy fremover. Det dekker fremdeles for eksempel ikke inn for inntektstapet artister har i utlandet, og som man ikke får kompensasjon for, en problemstilling som i høyeste grad gjelder jazzfeltet også. Det er en sammensatt problemstilling vi kommer tilbake til i neste uke.

Men nå går vi videre – Jazznytt er snart på gata, og vi minner om muligheten for å tegne et Jazznytt-abonnement her, og om du også ønsker å motta nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene, kan du melde deg på her.

 

100 Birds – Bird lives! Blogger bopper!


Charlie Parker, Carnegie Hall, New York, N.Y., ca. 1947. Foto: William P. Gottlieb / Wikimedia Commons

Blogghalvdel Vinger har bursdag på tirsdag. Gleden var da stor da det ble oppdaget at det skulle være 100-års jubileumsfeiring for Charlie Parkers fødsel på Victoria Øst samme dag, og det med et skarpt program. Det er Oslo Jazz Circle som står bak, og vår gode kollega og konsertvenn Johan Hauknes fra nettidsskriftet Salt Peanuts ble invitert til å skrive noen linjer om arrangementet og om Parkers relevans, her på vår lille jazztue. Bop er sentralt for begge blogger, om man tenker seg litt om. Men da gir vi bare ordet over til Hauken, som repliserer med overskriften:

Lever Bird fortsatt i norsk jazz?

Flere av oss som vokste opp på 1960- og 1970-tallet oppdaget «vår mann» tidlig. En som hadde levd «rock ‘n roll»-livet helt ut, lenge før rocken var oppfunnet. Riktignok døde han ikke 27 år gammel, han var drøyt sju år eldre da han døde 12. mars 1955 i suiten til baronesse Pannonica «Nica» de Koenigswater. Men allikevel! Legen som ble tilkalt etterpå, bedømte den nyss avdøde til å være rundt 55 år gammel, langt unna de vel 34 år som Bird hadde vært med oss.

Lørdag 29. august er det nøyaktig 100 år siden Charlie Parker ble født i Kansas City på Kansas-siden i 1920. Siden vokste han opp i Kansas City, Missouri. Han fikk tidlig i sin karriere kallenavnet «Yardbird», seinere forkortet til «Bird», og ble en stilskaper i den moderne jazzen. Tar du Charlie Parker ut av jazzhistorien, tar du blodet ut av all jazz som vokste fram flere tiår etter hans død.

Sammen med John Birks «Dizzy» Gillespie og andre unge jazzmusikere i New York skjøv Parker den store swing-industrien ut i kulissenes skygger og skapte en helt ny uttrykksform for improvisert musikk bygget rundt mindre grupper og ensembler. Musikken som ble omtalt som jazz var etter det aldri mer det samme. Bebopen var kanskje det aller første musikalske ungdomsopprøret. Det markerte i det minste et tidsskille, en musikalsk revolusjon, der avgrunnen som skilte tradisjonalistene – de mugne fiknene – og de unge beat-folka, var uoverstigelig.

Revolusjonen som for rundt 75 år siden fødte det musikalske uttrykket som ble benevnt som «be-bop», eller «bop», var i samtiden uløselig forbundet med Charlie Parkers liv og virke, hans musikkutøvelse og hans komposisjoner. I historiens klare bakspeil gjelder dette kanskje enda mer.

«Bird Lives» skrev Beat-poeten Ted Joans på mange vegger i New York etter Parkers død. Ved hundreårsjubileet for Birds fødsel stiller vi spørsmålet: Lever Bird fremdeles i Norge i 2020? Er Parker fortsatt relevant for improvisert samtidsmusikk 65 år etter sin død? Er han en inspirasjonskilde for norske jazzmusikere i et musikalsk og sosialt territorium som er langt unna 1940-tallets New York, både i tid og i sted?

I forbindelse med 100-årsjubileet vil Oslo Jazz Circle (OJC) og Nasjonal jazzscene (NJS) feire Charlie Parker og hans musikk tirsdag 1. september 2020 på Victoria. Dette vil skje gjennom framføring og hyllest av Parkers musikk av en kvartett med noen av dagens ledende jazzmusikere i Norge. Kvartetten som skal framføre musikk forbundet med Charlie Parker denne kvelden består av Kasper S. Værnes på altsaksofon, Jørn Øien, piano, Trygve Fiske på bass og Hans Hulbækmo på trommer.

Leserne av disse linjer har vel rimelig god oversikt over Birds liv og musikk, så det er ingen grunn til å gi noe sammendrag av hans virke. La det bare kort være sagt at han skrev et stort antall låter – mange av disse ble senere en viktig del av repertoaret for svært mange jazzmusikere. Ikke minst jazzens saksofonlitteratur i tiårene etter 1955 ville ha vært vesentlig tynnere uten Charlie «Bird» Parkers komposisjoner.

To av Parkers låter lever i dag videre som navn på organ for omtale av improvisert musikk. Det ene organet er det du leser akkurat nå.

«Now’s the time» skrev Charlie Parker til en plateinnspilling for Savoy i november 1945. Med seg under innspillingen hadde Parker blant annet Miles Davis på trompet, Dizzy Gillespie (som Han Gates) på piano og Max Roach på trommer. Låta ble i 1946 utgitt som 78-plate med gruppen Charlie Parker’s Ree Boppers. Den ble i LP-eraen første gang utgitt på 10-tommeren «New Sounds in Modern Music, Volume 1» i 1950.

Det første kjente live-opptaket av «Now’s the Time» er fra Hi-De-Ho Club i Los Angeles i første halvdel av mars 1947. Der har ett av de mange piratopptakene av Parkers konsertsoli som Dean Benedetti sto for, fanget Parkers soli over låta i løpet av seks dager.

«Now’s the time» er i bunnen en 12 takters blues, men med en litt utradisjonell,  «boppet» akkordstruktur. Som en bebop-blues utvider den det harmoniske landskapet vesentlig fra en tradisjonell blues. Disse «boppede» bluesene er det mange av i jazzen, som Parkers «Billie’s bounce» som også ble spilt inn første gangen samtidig som «Now’s the Time». De to bluesene ble for øvrig gitt ut første gangen på hver sin side av Savoys 78-plate fra 1946, med «Billie’s bounce» som førstesiden.

Låter som er bygget over det samme akkordskjemaet som en annen låt – harmonisk sett er de kun variasjoner av den opprinnelige låta – kalles i musikken for kontrafakter. Hvorvidt det er «Now’s the Time» som er kontrafakten og «Billie’s bounce» originalen, eller om det er omvendt her, skal være usagt.

Det å skrive kontrafakter over kjente jazzstandarder ble en vesentlig del av boppernes musikalske uttrykk. De kyndige delene av jazzpublikummet kjente igjen det underliggende akkordskjemaet og kunne høre hvor boplåta kom fra. Ofte la også den nye opphavsmannen inn – gjerne humoristiske – hint i navnet på komposisjonen. Som når John Coltrane kaller ei låt bygget over Tadd Damerons «Lady Bird» for «Lazy Bird», eller når Charles Mingus gir ei låt navnet «All the things you could be by now if Sigmund Freud’s wife was your mother».

En av de mange kontrafaktene Charlie Parker satte sitt tydelige preg på, selv om han ikke var opphavsmannen til den, er Dizzy Gillespies «Salt peanuts». Denne låta, med sitt «glimt-i-øyet»-talekor over et oktavsprang er et svært typisk uttrykk – kanskje det mest typiske – for musikken som vokste ut av samværet og jammingen de seine nettene på Minton’s Playhouse i Harlem tidlig på 1940-tallet.

«Salt peanuts» er skrevet som en kontrafakt over den låta som kanskje mest av alt sto som inspirasjon for «boppernes» nye låter, George Gershwins «I got rhythm» fra 1930. En kjapp opptelling viser at Parker aleine i det minste har skrevet opp mot ti låter over dette akkordskjemaet. Noen av de kanskje mest kjente av disse låtene er «Anthropology», «Chasin’ the Bird» og «Moose the Mooche».

Selv om Gillespie allerede hadde spilt den inn med andre musikere tidlig i 1945, er det opptaket fra 11. mai 1945, med Parker, Al Haig, Curly Russell og Big Sid Catlett om ble det definitive uttrykket for denne låta. Men aller best egnet låta seg for å bli opplevd i en live-setting. Som i opptaket av Town Hall-konserten 22. juni 1945 der Dizzy og Bird gir en overveldende framføring av låta.

Da Gillespie skrev «Salt peanuts» var det også på bakgrunn av inspirasjon fra andre musikere. Mange påstår at temaet er hentet fra Count Basie. Andre peker i andre retninger. Dizzy Gillespies egen framstilling av hvor låta kom fra kan du høre i et tidligere ukjent opptak fra Montmartre i København. Under en konsert i 1978 var det Gillespie redegjorde for låtas opphav. Opptaket fra konserten kan du høre ved å følge denne lenken til det nordiske nettidskriftet salt peanuts*.

Johan Hauknes

Victoria – Nasjonal jazzscene, tirsdag 1. september 2020, kl 19.07

 

To hundreåringer


Rowland Greenberg. Foto: Jazzbasen.no

Like før vi gikk i trykken mottok desken følgende brev fra den store jazzhistorikeren Bjørn Stendahl. Det er en gild helg, folkens! 

I slutten av august kan vi feire to hundreåringer! 28. august 1920 ble trompeteren Rowland Greenberg født. Dagen etter, 29. august 1920, ble Charlie Parker født. Legenden Rowland var stolt av å være født én dag før legenden Parker.

Rowland Greenberg var den første i norsk jazzhistorie som fikk Buddy-prisen. Da prisen ble opprettet i 1956, var det ingen tvil om hvem som fortjente den mest, nemlig swingtrompeteren Rowland. Den gang diverse blad drev med favorittavstemninger om beste jazzmusikere, vant Rowland hvert eneste år (1952–61) på sitt instrument. Han hadde begynt som aktiv yrkesmusiker allerede da han var 18 år, spilte i England 1938–39, mye i Sverige 1946–51, på jazzfestival i Paris 1949 og fikk spille med Charlie Parker (!) i Danmark og Sverige høsten 1950.

Han fortsatte som en dreven swingtrompeter, i en personlig og lett gjenkjennelig Rowland-stil helt fram til slutten av 80-tallet, altså i femti år! Etter en sykkelulykke ble han imidlertid syk – og døde 2. april 1994, 73 år gammel. Han har etterlatt seg mange plater, blant annet ble opptak 1956–1987 utgitt av Oslo Jazz Circle i 2001, «Portrait of a Norwegian jazz artist: Rowland Greenberg».

Charlie Parker trenger jo ingen lang presentasjon. Hvem er jazzhistoriens store stilskaper? Armstrong? Ellington? Monk? Ornette? Mingus? Coltrane? Miles? Dizzy? Eller Charlie Parker?

Aktiv jazzmusiker 1937–1955, en av be-bop’ens oppfinnere, en 40-tallets avantgardist – en stilskaper alle kan påberope seg å stå i gjeld til. Døde dessverre bare 34 år gammel…

28. og 29. august – skål!!!

Bjørn Stendahl

 

Apropos fugler: Nå lager’em jazz også

Fra forskningens verden kan vi melde at fugler som har inntatt opiater begynner å lage jazz. Det er i hvert fall sånn et studie i Nature, gjengis via New York Post via The Daily Mail (åfyttihælvete), og det høres kanskje ikke helt feil ut for alle som har ligget våken og grublet med åpne vinduer om sommeren. Fugler som har inntatt ørsmå doser av det livsfarlige stoffet fentanyl starter nemlig å bælje ut det som beskrives som “gregarious” songs akin to “jazz.””. Det høres riktignok ut som en fornærmelse, men det de mener å ha kommet fram til, er at fugler ikke bare synger som en del av parringsritualer, men også som en del at disse bøtte fjerne fuglene synger av glede, at de improviserer, stokker om pipinga si, utelater toner og legger til nye ting.

– Våre resultater tyder på at fugler synger fordi de har det bra, og at synging hjelper dem med å bevare denne positive stemningen, sier biologen Lauren Riters, som har ledet arbeidet, til Daily Mail.

Vi kan legge til at mange jazzmusikere er ivrige fuglekvitterentusiaster – i vår intervjuet vi Espen Berg om dette temaet. Utover det er fugl og jazz et langt lerret å bleke, men vi kan jo plukke ut et par favoritter. Dave Hollands Conference of the Birds er, utover fuglen vi nevnte lenger opp, kanskje det første mange tenker på. Tittelsporet er en flott fugle-tribute, det, men det mest fuglete sporet på skiva er nok “Q & A”, som Holland nylig besøkte igjen med Evan Parker, Craig Taborn og Ches Smith:

Fugl gikk også igjen på Lassens nydelige Eventyrer fra noen år tilbake – feltopptak var til stede både i starten og slutten av albumet, og dukket også opp i livefremføringer:

Den plata ble også gjenstand for en liten haug med remikser – og i Anja Lauvdals versjon av “Det er dette som er meininga”, dukker det opp masse fugl:

Slik kunne vi selvsagt fortsatt, nærmest i det uendelige, med mer eller mindre konkrete koblinger til fugleriket. Men la oss avslutte med en episk dose, i form av Marion Browns jøss, så dette ble også gitt ut på ECM-klassiker Afternoon of a Georgia Faun, hvor man får lov til å være ute i lunden sammen med pippipene leeeenge.

God fugl!

Te og skronk på Bryggen i Bergen

Det er litt av et band som skal åpne konsertserien Tedans i Bergen nå til helga – Kjetil Møster, Thomas Johansson, Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen. De femti som får skaffet seg billetter hit vil sikkert få det nokså hett mellom øra – og det er vel sånn man ofte har det som publikummer når man ser konsertene arrangørene Isach Skeidsvoll og Aksel Øvreås Røed har med kvartetten General Post Office. De avsluttet årets Blow Out-festival, så vi var i det hele tatt fysne på å prate litt med pianist Skeidsvoll, både om hva han gjør som pianist uten hemninger og som arrangør i restriksjonenes tid.


General Post Office da de spilte opp til Tedans på Bryggen i juni. Foto: Susanne Lohne Iversen

Trivelig kvartett dere har fått på plass – hvor kom initiativet fra? Og hva tror du Tedans-publikummet kan forvente seg for slags musikk?
– Ja, ikke sant! Dette må jo bli bra! Er faktisk ikke sikker på hvor initiativet kommer fra helt opprinnelig, men det var i hvert fall Kjetil Møster og vi i Tedans som ble enige om at han skulle sette sammen en kvartett for anledningen. Det gjorde han rimelig kjapt! Jeg tror publikum kan forvente seg en konsert med masse trøkk og spilleglede. Rett og slett en perfekt åpning på sesongen!

Det loves flere konserter utover høsten – går det an å hinte til noe av det som skjer fremover?
– Alt er ikke helt offisielt enda, men det blir en god blanding av up & coming og mer etablerte folk! Jeg gleder meg veldig til duoen til Andreas Røysum og Axel Dörner, de kommer i oktober! Også skal Bergens egen trommeguru Frank Jacobsen spille fribag som en del av en adhoc-trio! Det blir rått. Dette og mye mer!

Våre kilder i Bergen har forklart at grunnen til at det heter Tedans er at det vanligvis skjer i en tebutikk hvor denne merksnodige sammenvevingen av te-fascinasjon og kunstmusikk dyrkes. Hva er greia med det? Er du slik en te-connoisseur?
– Kildene deres har helt rett. Tedans holder egentlig til på Tedragen, en bitteliten te-butikk på Bryggen. Det er John Hegre og Nils Are Drønen som holder til der, begge to sentrale musikere i impro-miljøet i Bergen. Også har de jævli mye kunnskap om te. De har arrangert litt konserter der tidligere. Jeg og Aksel Øvreås Røed, som styrer med Bergen Improklubb, har hengt masse med dem, og i fjor fant vi ut at vi kunne slå oss sammen og lage en Tedans-konsertserie også. Tror det var John Hegre som kom på navnet. Så der henger vi ofte å drikker te å hører på mye bra musikk. Pre-gig er det ofte John Coltranes Live at the village vanguard again! som druses på. Fats Waller og Louis Armstrong kommer snikende over anlegget post-gig. Tar man med den faktiske giggen, og at det serveres gratis te av beste kvalitet gjennom det hele, så skjønner man at det er en episk greie og en herlig kombo! Og nei, jeg er ikke en te-connaisseur, og har lite kunnskap om te-faget/kunsten, men liker å drikke det.

Tatt i betraktning at vi lever i interessante tider, drar det seg til med påfallende mange jazz-og-omegn-konserter nå, i flere byer. Har du troa på at det går an å få til gode konsertopplevelser på scenen fremover, eller vil noe savnes sammenlignet med den såkalte normaltilstanden?
– Det går absolutt an å få til gode konsertopplevelser selv om vi ikke er i normaltilstanden, både for musikere og lyttere. Det merket man jo egentlig med en gang de ga ekte konserter grønt lys igjen. Tror det blir sånn fremover også. Det er klart man savner å slippe å tenke på hvor mange personer det er lov til å slippe inn på venue osv, men gleden av å kunne spille og lage konserter igjen seirer over disse kjedelige corona-greiene. Jeg synes det ser lyst ut!

Og hvordan føler du musikkbyen Bergen takler brasene for øyeblikket?
– Musikkbyen Bergen takler alt dette meget bra vil jeg si! Jeg synes de forskjellige arrangørene er flinke til å samarbeide og hjelpe hverandre. Stephan Meidell og Playdate, for eksempel, de har vært helt rå på å hjelpe Aksel og meg i Bergen Improklubb, både økonomisk og ved å gi råd og veiledning. Med tingenes tilstand og alt, så er jo det ekstra nødvendig å hjelpe hverandre mot felles mål. Rino Sivathas Experiment var forresten på improklubben og spilte for et corona-fullt Victoria west, og det har vært mange som har meldt sin interesse for lørdagens tedans. Man merker at folk er gira på å møte opp, og det er jo det viktigste! Ja, og på onsdag starter jo Evans Jazzclub på igjen etter en lang covid19-pause også!!

Hvordan var det forresten å spille under Blow Out med General Post Office?
– Jo, det var kjempemoro! Også var det jo en utrolig kul kveld med mye forskjellig på programmet! All ære til folka i Blow Out.

Stilen din, hvor albuer og whatnot deiser ned på klaviaturet titt og ofte, er meget karakteristisk. Når starta du med det? Og når er det du kjenner at helsikke heller, nå holder det ikke med bare fingre lenger her?
– Jeg starta å utforske det i 2014 når jeg gikk i andreklasse ved Musikklinja i Molde. Men det var ikke før i 2016 at det ble en stor del av mitt musikalske utrykk. I 2016 starta Bear Brother å spille, og da ble det bare mer og mer av det, veldig naturlig egentlig. Det blir jo jævli mye lyd av å spille sånn, og det i seg selv er jo noe jeg liker. Av og til gjør jeg det fordi musikken ber om det, og av og til når den ikke ber om det, bare for å dytte det i en annen retning. Mye makt i et piano sånn sett. Jeg har egentlig ikke reflektert så veldig mye rundt det. Jeg gjør det når jeg føler det passer, og som sikkert flere har fått med seg, så føler jeg det passer ofte, hihihihi.

Og krever det noen spesiell form for bekledning for å ikke bli øm på albuene og sånn?
– Nei!

 

Ukens låt: Kjetil Jerves buljongterning

Det er mye støy nå, både inni og utenpå. Hvordan skal vi klare å komme oss gjennom alt sammen? Da jeg sto og ventet på bussen, og knuget munnbindet i hånda og gruet meg til de latterliggjørende blikkene man gjerne får etter seg inne i kupen enten man har på seg munnbind eller ikke har på seg munnbind, ble jeg forstyrret av enda en grusom lyd, og tittet opp. Der sto det et menneske i gul vest med trykkluftbor eller lignende instrument oppå taket av Y-blokka og pigget løs. Det ble liksom en symbolstøy oppå alt det andre. Men det finnes en kur for sånt. Den eventyrlige pianisten, komponisten, improvisatøren og formidleren Kjetil Jerve har i lengre tid hjulpet på sjelefreden med sin serie Daily Piano, små vignetter og trudelutter, små buljongterninger av noen storverk, som nettopp skal vise klavererets evne til å få oss til å slappe av på en våken måte. I dag, på Jerves bursdag, er noe av denne musikken også å finne som single i strømmetjenestene, og den vakre, fortryllende figuren «Iben» er av typen man vil høre om og om igjen. Man stopper ikke bare opp, man beveges videre til finere steder. Dette er musik mange vil kunne ha nytte av.

Kjetil Jerve: Iben (Dugnad)

Les intervju med Kjetil Jerve om blant annet Daily Piano her

 

Kristin Andersen Høvin fra solo på Blow Out til SPUNKILEUM på Deichman


Kristin Andersen Høvin. Foto: privat

Apropos Blow Out – det var jo mye som skjedde før General Post Office avsluttet festivalen med tramp i klaveret, blues og bombing lørdag kveld. Vi rakk ikke å se absolutt alt, men bare ved å stikke innom én kveld får man med seg veldig mye forskjellig. Den midlertidige flyttingen til Victoria East var nødvendig, blant annet for at musikerne skulle kunne henge andre dager enn da de selv spilte. Og det gjorde de, som vanlig. Selvsagt savnes det tette møtet med impro på liten bule litt, men samtidig fikk en lydmann som Stig Gunnar Ringen spenne opp et større, nesten episk lerret på noen av konsertene. Møter som Ole Mofjell og Knut Reiersrud nøt godt av det, det samme gjorde trioen Karawane, som sto for en av fjorårets store Blow Out-opplevelser i desember og den nye sekstetten Pakten, bestående av Dag Erik Knedal Andersen, Veslemøy Narvesen, Magnus Skavhaug Nergaard, Ola Høyer, Signe Emmeluth og Marthe Lea. Det var forøvrig et fint, nytt bekjentskap, groovy, intenst og sjelfullt – bør kunne være bookbart for mange 2021-festivaler. Men den aller største lydopplevelsen kom i solosettet til Kristin Andersen Høvin, som satt på scenen badet i grønt lys og spilte et sett som strakk seg fra rytmisk, sub-dirrende trompet-surkling og klaffelirking, opp i skylagene ved hjelp av tre blokkfløyter i stadig minkende størrelse, inntil alt som gjensto var en sorts høyfrekvent fuglekvitring. Det er vanskelig å gjenfortelle sånne ting i større detalj, så vi skal la det bli med det – det var en fantastisk liten lydreise, uten dødpunkter, som rett og slett låt fjetrende bra inne på et blikkstille Victoria.

En god konsert er uansett en god anledning til å snakke med musikeren, som ikke bare er aktuell med en jævla bra konsert, men som også snart skal feire 25 års jubileum med SPUNK under Ultima-festivalen.

Takk for solokonserten på Blow Out, Kristin!
– Jo, takk skal du ha – det var gøy å få vært med på.

Hvor ofte er det du får spilt helt alene?
– Ikke veldig ofte, helt solo har jeg spilt kanskje to-tre ganger før. Da har det vært i små, uformelle settinger, type Fritt Fall-konserter. Det er ikke noe jeg har fokusert mye på som musiker. Men nettopp derfor var det veldig fint å få anledningen.

Det var et veldig fint forløp også, det føltes som en veldig givende kurve – og med byttene fra trompet til tre blokkfløyter, den ene lysende etter den andre. Hvor mye av sånne ting har du egentlig tenkt ut på forhånd?
– Veldig lite. De fleste konsertene spiller jeg med SPUNK, og der pleier vi ikke å planlegge. Jeg hadde vurdert noen ulike planer uten å lande på noe. Lite var fastsatt, bortsett fra at jeg så for meg at jeg skulle igjennom alle instrumentene jeg hadde tatt med meg.

Det var et nydelig, nesten komisk øyeblikk da du avsluttet delen hvor du spilte på den dypeste fløyten med en glissando helt til toppen av registeret, la fløyta ned, plukket den neste opp og fortsatte på glissandoen videre oppover. Nesten et lite stykke musikalsk prop comedy, og det minnet meg om en gammel Donald-tegnefilm hvor han drar den ene fløyta etter den andre ut av ermet.
– Haha! Den tror jeg ikke jeg har sett.

Anbefales, det går noe fryktelig unna der. Men la oss snakke om det forestående SPUNK-jubileumet – ble det nogenlunde som planlagt, trass i fordømte Covid og alt det der?
– Det er ganske nært opptil de planene som var i utgangspunktet. Noe av det vi har planlagt har åpenbart fått mengdebegrensninger, så vi spiller for eksempel konsert i to omganger, for å få med oss mest mulig publikum. Planene handlet også opprinnelig om å gjøre det på Munchmuseet, men bygget er ikke klart for arrangementer ennå. At det ble Deichman syns jeg var helt strålende, det gleder jeg meg veldig til.

Har du vært der ennå?
– Nei, det har jeg ikke! Jeg har bare registrert det utvendig da jeg var i Oslo. Jeg gleder meg veldig til å innta innsiden. Det blir en spennende dag med mye forskjellig SPUNK-relatert stoff.

Hva slags tanker hadde dere i utgangspunktet om 25-årsjubileumet? Hva er det viktig å få frem når man gjør en sånn oppsummering?
– Hva skal jeg si… vi ville først og fremst gjerne spille en konsert, og var veldig glade når Ultima ville gjøre noe stort ut av det. Vi ønsket å få med ting som handlet om samarbeid vi har gjort, folk vi har jobbet med, og belyse historien på et vis. Og så er det i det hele tatt veldig merkelig at det er tjuefem år, det er litt ubegripelig for meg.

Hva er det rareste med det?
– Haha, jeg vet ikke. På en måte blir det personlig. Det er underlig at det er 25 år siden vi fant på dette, og at vi har holdt fast med det i tykt og tynt i så mange år. Det var ikke gitt, sånn uten videre. Noen føringer ble lagt underveis, da vi fant på det langsiktige med Das Wohltemperierte SPUNK, bandt vi oss jo til et samarbeid over flere år. Men da påfunnet kom, var det litt sånn, vi får prøve og se om det går. Det var ikke gitt at vi skulle få fullført, selv om det ble et prosjekt som bandt oss sammen over tid. Arbeidet vi la ned i starten i utforskning av måter å spille sammen på, det å komme fram til en metodikk og et språk gjorde at alle sammen fikk en solid bakgrunn gjennom dette samarbeidet. Det har gjort at å spille med Spunk føles som å komme hjem. Det gjør det fremdeles, vi spilte en konsert på torsdag og da var det en god stund siden forrige gang, men det føltes som en uke siden.


Spunk. Foto: Kim Hiorthøy

Det er jo noe mange sier om sånne langvarige prosjekter – at det er situasjoner hvor man kan reflektere over utviklingen man har ellers. Er dere et verbalt band?
– Det er vi absolutt. Vi har vært opptatt av å snakke om det vi gjør og det vi har gjort når vi har spilt konserter. Akkurat hva man har gjort hver for seg utafor er med på å skape underliggende referanser og det gjør at alle til stadighet bidrar med noe nytt. Hver enkelts utvikling fyller på med materiale.

Hvordan har settingen rundt Spunk, musikkscenen, endret seg?
– Jeg opplever det som veldig forskjellig. For 25 år siden var det ingen steder å spille den typen musikk, vi måtte på et vis starte scenen selv. Det var i en brytningstid, samtidsmusikken måtte ut fra konsertsalen og inn i kafeen og pubene. Vi falt litt mellom alle stoler uansett i hvilken sammenheng det var, vi var liksom verken jazz eller samtidsmusikk eller noe annet, så da måtte vi skape vårt eget sted å være. Det var også typisk for den første perioden, at det var lettere å få spille i utlandet enn i Norge, siden det var flere scener. Det har forandret seg helt enormt, kanskje særlig de siste 10-12 årene eller noe i den duren. Det virker i hvert fall som at det har blomstret. På et tidspunkt opplevde jeg at jeg hadde passert et generasjonsskifte sjøl og at jeg så en ny generasjon som i større grad tok denne sjangeren for gitt, som noe naturlig.

Jeg tittet litt gjennom bilder av SPUNK-konserter. Og jeg kan ta feil, for så langt tilbake husker jeg ikke, men det slo meg at måten en sånn konsert ser ut, med musikere som sitter i en halvsirkel med bord hvor det er duppeditter og så videre, er et ganske velkjent syn i dag. Men det var det kanskje ikke i like stor grad da dere startet opp?
– Det har jeg ikke helt tenkt på. Da vi begynte å spille konserter hadde vi øvd sammen nokså lenge før vi spilte. Da satt vi typisk gjerne i sirkel, nettopp for å jobbe med kommunikasjonen oss imellom. Det er måten vi oftest sitter på, i en sånn halvsirkelform som alltid har føltes naturlig. Jeg tenker at vi sitter i en klassisk kammermusikkformasjon ofte, som en strykekvartett. Men så har vi også sittet i full sirkel, som i det bestillingsverket til Henie Onstad som de viste på sidene sine her nå nylig, som heter Lys.

Du nevnte generasjonsskiftet og spillerommet yngre musikere har – gjenkjenner du SPUNKs arbeid og tanker i de som kommer opp nå?
– Jeg vil si ja, absolutt. Det språket og den måten å kommunisere og spille sammen, som vi jobbet med… vi hadde ikke noe forhold til at det eksisterte andre steder da vi spilte på slutten av nittitallet. Det var annerledes. Nå ser jeg det nær sagt over alt, og når jeg går inn i ad hoc-settinger med folk som er generasjon yngre, merker jeg at vi spiller og kommuniserer på en veldig gjenkjennelig måte. Jeg tror nok at vi gjorde et sorts pioner-arbeid med tanke på improvisasjonsmetodikken. Det var noe av utgangspunktet vårt, å gjøre det litt grundige arbeidet, og å finne ut av hvordan kan man gå fram for å improvisere når man ikke vil gå inn i jazztradisjonen eller den klassiske tradisjonen, men bare dra noen veksler på dem.

I platetitler og så videre har man kunnet ane noe spøkefullt – måten dere hentet mer enn bandnavnet fra Pippi, for eksempel. Hvor kommer den tonen fra, og hvorfor er den nyttig i en samtids-setting?
– Når man gir ut plater med improvisasjonsmusikk, har man ofte jobben med å navngi noe som egentlig ikke har noe navn, og som ble skapt på en måte som gjør at det å gi det et navn er litt fjernt. Så hva skal barnet hete? Vi har alltid fulgt innfallsmetoden, umiddelbare assosiasjoner, og i og med at vi allerede hadde valgt bandnavnet fra Pippi, var det naturlig å følge opp med sitater fra det kapitlet som handler om ordet spunk. Etter hvert var det naturlig å gå bort fra det også. Men det spøkefulle entrer idet man sitter og lurer på hva skal man kalle det her, da. Det er morsomt å følge innfallet, og gi litt skakke titler på ting som egentlig kan hete hva som helst. Ingen av oss hadde noe ønske om å falle i den der fella med pretensiøse, nøytrale titler, på en måte.

Det er jo noe man kan gjenkjenne hos andre også, og sånne titler føles som en åpen lytterinnstruks – en fin måte å si at dette kan du le av, eller du kan assosiere fritt, eller kjede deg eller hva som helst.
– Helt klart.

Apropos titler – du nevnte Das Wohltemperierte Spunk tidligere, hvor dere over 12 år spilte 12 toner i løpet av 12 konserter på 12 ulike steder i Oslo. Lå det en tanke om hvor dere skulle spille helt fra starten av?
– Det første stedet var betydningsfullt. Vigelandsmausoleet, som på det tidspunktet egentlig ikke var kjent som konsertsted i det hele tatt. Jeg er litt usikker på hvordan avtalen kom i stand, det var nok noen andre i bandet. Og det var et fantastisk sted å gjøre akkurat dette. Hele den større greia starta nok også med at det var en morsom dato, den 20.01.2001. Vi fant på at vi kunne spille klokka 20.01 i tillegg. Og når det var på plass, kom vi raskt fram til at det kom 12 sånne datoer i årene fremover. 12 er også et fint tall i en musikksammenheng. Så den overhengende planen var der allerede fra den første konserten. Det er heller sånn at dedikasjonen kom litt etter litt. Den andre konserten var på et litt mer “tilfeldig” sted, og det var veldig morsomt. Det ga startskuddet til tanken om at det skulle skje på rare steder i Oslo som ikke nødvendigvis var konsertarenaer. Vi fant også ut at det kunne skifte med årstidene, sånn at vi hadde utendørskonserter når det passer. Å finne de lokasjonene, å ha prosjektet i bakhodet når man gikk rundt omkring gjennom året, var en morsom del av prosjektet. Noen steder planla vi nok i lang tid, mens andre kom mer spontant, eller ut ifra at vi trengte noe.

Det startet på Emmanuel Vigelands Mausoleum, som i dag er et velbrukt konsertlokale. Da dere spilte den siste, var det i et annet av byens mest særegne – og kanskje litt underbrukte rom, i Fysikkbygget på Universitetet i Oslo.
– Ja, det var veldig flott. Og det kom ganske seint, jeg husker ikke helt når. Jeg husker den siste konserten som en av de som gjorde størst inntrykk på meg personlig, siden det var den siste i en lang rekke. Det var en nå slutter verden-følelse.

Hvilket år var det igjen?
– Det var 2012.

Åja, men da var det jo mange som så for seg at nettopp det skulle skje!
– Haha, det er sant!

Har du noen favoritt blant de tolv?
– Ooouff… det er veldig vanskelig å svare på, siden de er så forskjellige. Det var veldig morsomt å spille på Oslo City, rett ved rulletrappa med butikkansatte som kom bort og pirket en av oss på skuldra og spurte om når vi var ferdige. Så har du det, hva skal jeg kalle det, private øyeblikket i den lille hytta ute på Nakholmen. Den første konserten var også uforglemmelig, både fordi det var den første og fordi den var i Vigelandsmausoleet. Det var i det hele tatt mange fine steder.

Ligger det noen planer fremover, etter jublieumsmarkeringen? Utgivelser eller lignende?
– Ingenting konkret ennå, men vi har hatt et studioprosjekt som ble påbegynt for en god stund siden og som ligger og kverner i bakhodet. De siste par årene har vært en litt stille periode, så jeg er spent, hva gjør man etter at man har runda 25 år? Jeg håper svaret på det er mye forskjellig.

Er det noe du er skuffet over at ikke er blitt bedre de siste 25 årene?
– Oj, det var et vanskelig spørsmål. Det er ikke noe jeg har tenkt veldig mye på, her kan det hende at andre SPUNK-medlemmer kan ramse opp mer, de frekventerer ulike scener oftere enn meg. Det har skjedd veldig mye, først og fremst. Jeg syns jeg ser veldig mye gode arrangører rundtom. Sånn som Blow Out som jeg var på selv, er kjempebra organisert. Men det handler forsåvidt også om at når man har holdt på i 25 år er det kanskje de mer etablerte arrangørene man har kontakt med. Hvordan det oppleves for de som er tjuefem år yngre enn meg, vet jeg ikke, og det er kanskje de som sitter på det relevante svaret her. Men framveksten av de små scenene for sjangeren, gjør at det er en lavere terskel for å få presentert det man holder på med i dag, det er jeg ganske sikker på.

Er det noe som begeistrer deg av nye ting?
– Det er igjen et veldig vanskelig spørsmål. Jeg bruker kanskje mer tid på å skjerme meg mot inntrykk enn å ta inn. Det handler om personlige preferanser. Men inntrykket mitt er at den yngre generasjonen framstår som veldig oppegående, rett og slett, og i stand til å gjøre alt mulig rart. For eksempel Marthe Lea, som jeg spilte med på Gutvik Ukentlig i forrige uke og som jeg hørte på Blow Out med Pakten. De settingene var utrolig ulike, den ad hoc-kvartetten og det hun gjorde i sekstetten. Å mestre et så stort spenn av måter å spille på syns jeg er veldig kult. Det er inntrykket mitt av hele den gjengen, de er veldig flinke, hahahahaha! SPUNKs metodikk føler jeg var nokså hardt tilkjempa på egenhånd, men nå er inntrykket mitt at de får utrolig ut av utdannelsen sin. Det er ikke en utvikling jeg har fulgt nøye med på, men på nittitallet var det nok mer sementerte skiller mellom de ulike sjangrene, mellom klassisk, samtidsmusikk, jazz. Prosjektet til SPUNK var nok veldig mye å gå imellom de skottene.

Hvordan endrer det at flere barrierer er fjernet prosjektet til SPUNK? Er det annerledes å lage musikk når visse “musikkpolitiske” mål som har ligget innbakt i prosjektet endrer seg eller oppnås?
– Ja, hva skal man si til det… prosjektet til SPUNK er på en måte en evig søken. Det har aldri vært meningen å lande i en måte å gjøre ting på definitivt uansett. Men det oppleves som lettere, da, du må ikke rettferdiggjøre det lenger. Det er lov, hahaha. Den første tiden, i flere år, egentlig, ble det for eksempel mye fokus på det å være et band med bare kvinnelige musikere. En masse utenommusikalske problemstillinger som vi slipper nå. Det sier også mye om utviklingen egentlig.

 

Spor for spor: Jaga Jazzists Pyramid med Lars Horntveth

Tidligere i august kom Jaga Jazzist ut med Pyramid, bandets første LP på fem år og deres aller første på det tidsånddefinerende labelet Brainfeeder. De hadde egentlig siktet på april-slipp, men dere veit, og selv om det er nokså skrint med muligheter for å spille konserter slik de er vant med, har de kastet seg rundt og fått til en forlengst utsolgt eksklusiv konsert på en scene de har stått ufattelig mange ganger, nemlig Blå, i kveld. Support står progspruterne WIZRD for. De som virkelig er sugne på å få sett dem kan alltids snike seg innom eventet og se om det er noen billetter til salgs – det er det erfaringsmessig for tiden.

Men for oss som ikke kommer oss dit, er det mye å grave i ved bare å høre på plata – eller for den saks skyld se på den – til vinylutgaven har designer Martin Kvamme laget en fiffig speilpyramide, som man kan sette sammen og snurre rundt på platespilleren sin. Singelen “Tomita” har også fått en vakker og passende video signert animatøren Jengo:

Men akkurat nå er vi først og fremst her for å prate litt med Jagas faktotum, daglige leder og låtskriver, Lars Horntveth om innspillingen. NTT vet ikke åssen andre medier lager track by track-intervjuer – men i vår spor for spor-serie, skjer det sånn at vi setter på skiva, og så går intervjuet samtidig.

Les også: Spor for Spor med Wako
Les også: Spor for Spor med Kanaan

 Vi møtte Lars Horntveth i studioet Pooka, inneklemt mellom et besøk på en bandøving med Fieh og en midlertidig flytteoperasjon, og trykket play.

1. Tomita

Jeg leste i et annet intervju at dette sammenlignet med tidligere hadde vært en kjappere, eller mer kompakt innspillingsprosess.
– Bare mer intens, egentlig. Under den forrige plata hadde halvparten av bandet fått barn, og i den bobla der var det helt umulig å få samlet alle sammen til å jobbet. Da flyttet jeg også til LA, for det passet bra, så da gjorde jeg mesteparten selv der, og så kom noen over dit. Marcus (Forsgren, gitar) var der, Martin (Horntveth, trommer og bror) og Øystein (Moen, keys), tror jeg. Så gjorde vi mye her i studioet, vi spilte inn én og én, bytta ut det jeg hadde lagt selv og forbedra ting. Men vi øvde aldri alle sammen, vi var aldri i samme rom på den måten. Denne gangen dro vi til studioet til Sjur Miljeteig og Peder Kjellsby i Sverige. Der var det fullt knott-utbrudd. Det var helt umulig å være ute i mer enn ett sekund, så da fikk vi gjort sykt mye. Studioet ligger i en hytte nede ved vannet, og så er det tre hytter oppe på et tun. Og det var egentlig bare å løpe frem og tilbake, det ble liksom tolvtimersdager. Så det er én grunn til at prosessen ble som den ble, knotten som gjorde at det aldri ble en ekstra røyk eller mulighet til å sitte ute og kose seg.

Men studioet er også jævlig fint, veldig åpent og med vinduer. Så du føler virkelig at du er i naturen når du er der. Og det var ti år siden One Armed Bandit, som vel var sist gang vi spilte inn ting nogenlunde live. Siden den gang har vi jobbet veldig mye sammen utenom Jaga. Even (Ormestad, bass) har produsert masse Martin har spilt trommer på, Martin har produsert ting som Marcus har mikset, jeg har spilt inn greier Marcus har produsert. Alle har sine egne forhold seg imellom, og det var kult nå – det var veldig mye mindre gnisninger og studiostress. I tillegg hadde vi egentlig ikke tenkt å spille inn en skive, vi ville bare sjekke ut noe materiale, gjøre så godt vi kunne. Vi hadde booket en studiosession tre måneder etter dette igjen, og det skulle liksom være greia. Men så fikk vi gjort så mye, vi øvde inn mens vi sto i studio, og da hører man godt hva man driver med. Det var effektivt og ble dritkult.


Jaga Jazzist. Foto: Brainfeeder

Når var øyeblikket der dere skjønte at det faktisk var selve skiva dere jobbet med, kom det kjapt eller etter at dere hadde vært der?
– Det kom egentlig ganske kjapt. Marcus skrur jo dødsbra lyd, og Even hjalp også til med lydting. Det låt sånn som vi hører nå i innspillinga, det er på en måte ikke miksen som gjør det. Så da vi kom i gang, tenkte vi, OK, nå lager vi skive. Den siste låta på albumet, “Apex”, var også den siste vi spilte inn. Det var en låt jeg tok med uten at jeg var helt sikker på om det var noe vi kunne spille, for den er såpass annerledes. Det var mye motstand i den, i hvert fall i starten før vi skjønte hvordan vi kunne spille den uten å liksom bare kopiere Lindstrøm eller Todd Terje. Man gjør det til sitt eget, plutselig blir det noe. Da vi hadde fått til den også, hadde vi plutselig rundt 40 minutter, og da tenkte vi at om vi er fornøyd med dette, kan vi like gjerne gi det ut og heller gå i studio litt kjappere neste gang. Vi var ikke no gira på å gi ut et dobbeltalbum, og jeg hadde ikke noe mer musikk heller, egentlig. Så da var det egentlig bare å mikse og gjøre det ferdig.

Når er det du begynner å samle materiale til en ny Jaga-skive? Følger det en slags rytme, eller er det en sone du må inn i?
– Det er en sone. Den “Apex”-låta lagde jeg for noen år siden, i hvert fall mesteparten av den. Egentlig til forrige plate, på en måte. Så er det den “The Shrine”-låta, afrobeatgreia. Førstepartiet hadde jeg lagd til en filmmusikk-jobb for noen år siden. Utover det ble alt laget i februar-mars i fjor, også spilte vi inn i juni. Det er også derfor vi gir ut skiver såpass sjelden. Jeg må sette av mye tid, det å skrive er ikke noe jeg syns er enkelt. Egentlig syns jeg det blir vanskeligere og vanskeligere, siden vi har gjort såpass mye over så mange år.

Ligger det en tanke der om at en ny skive må sette et nytt preg på alt dere har gjort?
– Vi prøver det. Og vi vil gjerne at det går såpass lang tid mellom hver skive at vi er forbi de referansene vi hadde på forrige skive, eller litt lei av dem, sånn at man har en eller annen frisk idé. Men det er ikke noe dogme. Man kan alltids starte med én eller annen overhengende idé om hva ting skal være, men når man begynner å jobbe, er det jo det som er gøy. Da følger man bare flowen, men så prøver vi alltid å rendyrke det vi kanskje ikke har vært så mye innom tidligere underveis. Det som føles friskt og nytt. Det er lettere sagt enn gjort, selvsagt.

Diskuterer dere hvem dere er nå, hvordan innflytelser endrer seg og sånn?
– Ikke noe særlig, vi er jo ikke nødvendigvis enige. Dilemmaet med band som har holdt på såpass lenge er kanskje at noen i bandet til enhver tid føler at det er dette som er Jaga, at denne eller denne musikken er det vi kan stå inne for. Og hvis det ikke føles som Jaga… men det er ofte de tingene som blir kulest, da må det gjennom bandkverna slik at det føles som oss, hva enn det er. Det er en låt på en av de tidligere som heter “Toccata”, som er en Steve Reich-tribute eller ripoff. Da vi lagde den, føltes det ikke som Jaga først, men det ble jo til det etter hvert. Og det har endt opp med å bli en av låtene vi har spilt mest, for den er mer spesiell enn andre ting. Det som føles mest som bandet er alltid verdt å kjempe litt imot. Jeg vil utfordre meg sjøl skrivemessig, men det handler også om å utfordre folka i bandet. Men med en gang man begynner å diskutere sånne ting konkret kan det fryse til, det blir som å gjøre intervjuer hvor man forsøker å definere hva det er. Og alt går jo over i hverandre, så det er ofte like greit å unngå praten.

Men denne låta oppgir en tydelig inspirasjon i tittelen. Var det noe du tenkte underveis, at jøss, her har jeg lånt noe fra Isao Tomita, eller var det planen hele veien?
– Her var jeg hypp på å lage musikk inspirert av det jeg føler han gjør veldig bra. Hele skiva er på en måte inspirert av Tomita, med tanke på synthlyder og sånn. Å kunne lage symfoniske synthluker midt inni en låt, noe som dukker opp litt uti denne. Av en eller annen grunn hadde jeg flere låter hvor jeg hadde skrevet trompet som leadinstrument, for det passa så jævlig bra. Men så har jo Mathias (Eick, journ.anm) slutta for ti år siden, så det passet dårlig. Det meste av det jeg skrev blir enten spilt med althorn, eller med synth. Jeg syns Tomita var veldig flink til å få synther til å låte som blåserinstrumenter eller vokal. Det blir personlig og solistisk hos ham, det er ikke bare å sette på en preset og spille linja, men hele tiden jobbes det med modulering og filtere. Å være en synth-solist, på samme måte som en blåser spiller variert tonemessig.

Det var én innflytelse, å gjøre alle melodiene så blåseraktige som mulig. Men så er det mer den generelle vibben hans. Jeg er mest inspirert av tingene hans som er mest kjent, syttitallstingene som låter mørkt og retro og som funker fint med kompet på denne plata, som også egentlig låter ganske retro. Det var en overhengende referanse for hele albumet. Denne låta som starta nå kunne like gjerne hett “Tomita”, for eksempel.

2. Spiral Era

Ligger det noe bak denne tittelen, eller er det en av de låtene som bare har et navn?
– Det ligger jo litt bak det, men det er ikke noe som har noe med pyramide-konseptet for eksempel. “Spiral Era” er et kjapt bilde på tiden vi lever i, hvor ting eskalerer i alle retninger og baller på seg. En ballade til den tiden, på en måte. Men disse titlene er ganske shallow opplegg, altså, seriøst. Spør en hvilken som helst jazzmusiker om titler, med unntak av Mingus kanskje, så får du jo bare møkkasvar.

Men er pyramide-tanken en storform på plata?
– Vi lette i hvert fall etter noe som hadde fire elementer. På vinylen var det også meningen at cd-en skulle være inni pyramiden, og da ville du fått en ekstra flate, med det indre speilet. Men det handler like mye at det kunne bli et fett cover, og at vi kan ta det med oss videre live, inn i lysarbeidet og sånn. Også er det jo en fin, episk tittel jeg vet at mange har brukt før. Musikalsk handler det om at det er fire låter og en symfonisk tankegang. Så tenker jeg at “The Shrine” liksom kan være inni pyramiden, at “Apex” kan være toppen… det kuleste med titler er om de er såpass løse at de kan bety et eller annet, men at de setter en tankeprosess i gang som kan ta deg på en liten reise. Men navn har jo kanskje en tendens til å gjøre det uansett, samme hvor dumme de er. Dum Dum Boys hadde sikkert skifta navn om de kunne. Det samme hadde Jaga Jazzist definitivt gjort.

Er man virkelig streng kan man jo kanskje si at alle bandnavn er litt dårlige eller upassende. Bortsett fra muligens Slayer eller noe.
– Haha, ja.

Men apropos Pyramid – det gir jo en sorts mening at skulpturer dukker opp i navn på Jaga-komposisjoner. For meg handler musikken deres mye om areal, om lange strekk hvor ting endrer seg underveis, formes og så videre.
– Ja. Det er kanskje en periode jeg er inne i også. Jeg driver med et bestillingsverk nå, hvor det liksom er bolero-form på det meste, ting som går og går med små ornamenteringer og veldig lite vers-refreng-tankegang. Den låta her er veldig sånn, det er en klar Bolero av Ravel-tanke. Den skal bare utvikle seg hele tiden. Det er lenge siden jeg har lagd korte låter.

Det er jo et stort malerskrin bandet har.
– Ja, det handler om å utnytte paletten, de ulike instrumentene. Jeg hører også veldig mye på elektronisk musikk og klassisk musikk som er repetitivt. Jaga er mye mer action enn det, men det er mye av det jeg hører på hvor man går inn i en tilstand heller enn å høre på en låt i fire minutter.

Er Bolero en inspirasjon fra barndommen? Det er et klassisk verk folk gjerne blir nysgjerrig på tidlig, og som inneholder en eller annen gåte som er tiltalende for unge ører.
– Ja, jeg likte det godt da jeg var liten. Jeg tror jeg var 10-11 år da jeg hørte det for første gang, og det står fortsatt sterkt.

3. The Shrine

Ganske nylig hadde Martin Horntveth en tekst i NTT med sine favoritter fra Jon Balke. Og de gamle musikalske innflytelsene man har med seg og vender tilbake til ser jeg for meg er umulig å unngå om man har et band sammen med broren sin, eller folk man har spilt med i 25 år. Hvordan sniker de seg inn hos dere?
– Det gjør de hele tiden. Av oss som er med i Jaga nå, er det nok mest meg og Martin som har nihørt mest på sånn som Balke. De har selvsagt hørt det, men det er ikke nødvendigvis det som var viktigst for dem da de var ti. Men den låta vi hører på nå, starten hadde ikke vært helt unaturlig hos Magnetic North Orchestra.

Det å ha blås i et band er utfordrende, for det er ikke alltid at det passer, men det er nettopp det at man tvinger det inn og får det til å passe… det er en av de tingene som gjør at det låter Jaga. Jeg plukker ganske ofte opp gamle ting når jeg er hjemme til jul. I platesamlingen til muttern og fattern er det en god del jeg har nihørt på når jeg var kid. Og når jeg sitter der i jula, hører jeg oi, der har jeg rappa den og den linja. På skiva Blå Koral med Knut Reiersrud og Iver Kleive er det for eksempel en del linjer. Jeg kan ikke pinpointe dem nå, det er ikke salmene de spiller, det er improvisasjoner hvor jeg har tatt det og det. Alle driver med det, men det sitter skikkelig i ryggmargen, da. Det er litt av grunnen til at jeg nevnte Out to Lunch i presseskrivet til denne plata. Jeg elsker dem, men det er lenge siden de holdt på. Men starten av den skiva her, da prøver jeg så hardt jeg kan å spille som Vidar Johansen. Det er kanskje ingen som hører det, men det er min tanke. Melodisk er det kanskje vel så mye Klakegg-brødrene som Jon Balke i dette materialet. Spesielt skiva som heter Out to Lunch fra rundt 88, den hørte jeg mye på. Det er DX7-heaven, da, men jeg elsker det.

Det er jo masse fra den tiden der, classic CD-hylle-jazz, som kanskje fortjener å bli lyttet mer til nå? Det er uansett en morsom videreføring at det dukker opp her og der i deres univers, som også på sin egen måte har vært tidsånd-definerende. At det ligger noen Kirkelig Kulturverksted-skiver og lurer i soundet.
– Jaja, men herregud, man tar jo alt det man liker. Det er ikke alltid så klare referanser, men det ligger der fra gammalt av, og kan ikke unngås i måten du skriver på. Hadde det ikke vært for innkjøpsordninga og Tønsberg Bibliotek, at de hadde alle disse jazzskivene, hadde vi ikke hørt på det. Det var årsaken til at Martin og jeg ble veldig opptatt av Odin-jazz, en interesse som begynte rundt 1990 for min del. Da vi starta Jaga var det på en måte inspirert av Oslo 13, men det var jo et rappeband i starten, førsteskiva er fem låter med hip hop-greier. Vi har vært over alt, særlig i starten, og det var aldri et mål at det skulle låte sånn.

Sånne boleroformer – ligger arbeidet med å få kurven til å sitte i komposisjonsarbeidet, eller er det noe dere skjønner når dere kommer i studio? Er lengden komponert på forhånd?
– Så godt som mulig. Når jeg skriver forsøker jeg å ta pauser fra materialet også, sånn at jeg kanskje reagerer annerledes neste gang jeg hører på låta, og justerer på den. Jeg er jo ikke interessert i at ting skal være langt. Planen er bare at ting skal få lov til å fungere, utspille sin rolle. Som regel progger jeg trommer ganske dølt. Det låter forsåvidt fint i demoform, men jeg har ikke prøvd å få ting til å låte ordentlig kult. Så det er spesielt når vi får på trommer i studio at jeg skjønner hvor lenge noe kan gå før det blir kjedelig. Veldig mye av driven ligger i det instrumentet. Det er i det hele tat lett å skrive for mye musikk når man skriver noter, blant annet fordi det ikke er lett å tenke inn effekten av trommene, hvordan de får ting til å swinge og preger ting rundt seg. Så det blir alltid noen runder etter komponeringen. Alle låtene på denne skiva er nok kutta noen minutter fra sånn de var da jeg komponerte dem. Enten i studio, eller i miksing.

Men denne skiva her gikk også ganske fort å lage. Det var i grunnen en ny utfordring, jeg er vant til å jobbe med Jørgen Træen, og da remikser vi mer enn vi mikser på vanlig vis, egentlig. Vi klipper og limer, vi finner fram andre ting man ikke har spilt inn i utgangspunktet, og er kreative til siste sekund. Her spilte vi inn skiva, tok de store valgene underveis i innspillingen og det var fremdeles så ferskt at vi ble jævlig sveiseblinde i miksinga. Som produsent eller lydmann er man vant til å komme inn og ta tak i problemer og ser ting utenfra, men både Marcus og jeg var så inni det da vi starta! Det var utfordrende å finne hva riktig balanse av alt mulig skulle være. Hvor klanga skal det være? Hvor stor skal basstromma være? Og hvor liten må bassen være da? Det er så mange problemer en utenforstående kanskje ville tatt tak i mye kjappere. Jeg er dødsfornøyd nå, det låter varmt og fett, syns jeg, men det var en lang mikseprosess.

Hvor lang tid tok det?
– Det var i oktober i fjor, og jeg tror kanskje vi brukte tjue dager. Det er ganske mye, men vi rota oss bort litt her og der, da. Også måtte vi gå tilbake på ting.

Jobbet dere med alle fire låtene parallelt, eller mikset dere en og en låt og gikk videre?
– Parallelt. Plata har fått gode mottagelser, men jeg har fått med meg at noen syns den er dørgende kjedelig også. Jeg var hypp på å lage en skive som kunne spilles drithøyt, men som også kan stå på i bakgrunnen uten at man får magesår av det. Vi har lagd ganske mange intense skiver gjennom, og jeg var gira på å lage noe som ikke var like fortetta og litt mykere. Det passet til musikken som var skrevet. Den forrige er hakket mer elektronisk og skarpere.

Er det et tegn i tiden? I mye eksperimentell eller impromusikk har det vært en viss medgjørlighet, mye myke toner også.
– I mye impro blir vel folk lei av å holde på med den samme aggressive støyen hele tiden. Man trenger kontrastene og hvileskjærene. Det kan hende at man bare er blitt litt mer voksen også.

4. Apex

Dette er den Oslo-discolåta?
– Jeg veit ikke om de folka som lager det syns det ligner noe særlig, men jeg prøvde å lage en Lindstrøm-aktig låt som jeg kunne høre på da jeg kjørte bil. Jeg lagde faktisk denne i huset og studioet til Øystein Greni i LA. Jeg hadde akkurat fått lappen og tenkte, fuck, jeg må lage noe sånt, for det var sånne ting jeg hørte på hele tida. Min versjon av “Apex” gikk med disco-beaten hele tiden, men sånn som vi har gjort det, forandrer trommene seg på prog-partiet som kommer uti låta mye mer. Vi hadde en Jon Theodore-referanse vi jobba etter, selv om du kanskje like godt kan si at det er en Martin-greie, som vi kombinerer med en Michael Jackson-aktig synth-linja, som åpenbart er inspirert av “Speed Demon”.

Hvordan gikk det seg til at dere forflyttet dere til Brainfeeder?
– De Ninja Tune-folka er jo nydelige folk. De har alltid elska Jaga, pusha og puttet inn masse penger og sånn. I fjor sommer sendte jeg over skiva og fikk et litt underlig svar. De visste ikke om de hadde tid til å gi det ut, og i hvert fall ikke akkurat da vi hadde lyst til å få ut plata, som var april 2020. De har ekstremt mye på plakaten, men hvis de hadde villet prioritere det, hadde de jo gjort det også. Så de ga fra seg opsjonen sin – jeg tror de slanker litt i stallen, de har så jævlig mange artister og ønsker nok å fokusere på tingene de virkelig elsker mest og som det er penger i. Jaga har ikke vært noen gullgruve for dem. Men det er ikke noen bitter sak, de har virkelig backa oss i alle år. Men det som er greia, er at Brainfeeder er et underselskap av Ninja Tune. Med én gang de sa det, sendte jeg albumet til Adam som har den daglige driften av Brainfeeder – det er han, også er det Flying Lotus som sitter med en vetorett og driver med A&R og kuratering. Jeg var masse sammen med dem da jeg bodde i LA, så jeg kjenner dem ganske godt og spurte rett og slett om de ville høre. De sa ikke ja med én gang, det var ikke en sånn greie – men de endte opp med å ville gi det ut.

Det som er litt morsomt da, er at veldig mye av jobben – promo, trykk, alle sosiale medier-greier – går gjennom Ninja Tune. Så vi jobber med akkurat de samme folka vi har gjort før, bortsett fra at Adam er involvert. Det er ikke den Yankee Hotel Foxtrot-storyen om Wilco (En merksnodig episode på starten av 2000-tallet hvor Wilcos album ble droppet fra Reprise, eid av Warner, og så ble signet på Nonesuch, et annet label som også er på Warner, en prosess hvor bandet endte opp med å tjene gode penger – og gjøre stor suksess med skiva, men hvor Warner og kanskje også platebransjen som sådan endte opp med å se litt pussige ut, journ.anm), men det er ikke milevis unna heller. Men de folka vi alltid har jobbet sammen med er supergira, de, så det er vinn-vinn. Det er gøy å være på Brainfeeder også, som har mye jeg faktisk digger, mens jeg vel egentlig ikke har hørt så mye på Ninja Tunes opplegg på mange år. Det er kult å være i den gjengen.

Det var vel kanskje litt et ekko av måten øyenbrynene hevet seg da dere i sin tid ble plukket opp av Ninja Tune?
– Adam og Steven, Flying Lotus, har jo også likt oss i 20 år, så det er ikke så unaturlig.

Hvor viktig er det for dere å ha et selskap i dag? Hvordan hadde det sett ut om dere møtte flere stengte dører på dette tidspunktet?
– Si det. Det er noe helt eget med å ha noen som kuraterer deg. Når vi gir ut på selskapet betyr det at Flying Lotus, som er en supermusikalsk rå fyr, og som mange hører på, setter et stempel. Og det er så mye å gjøre ellers for dette bandet. Jeg fungerer som manager fra dag til dag, og det er mye styr. Sånn har de andre det også, i Jaga har vi delt det opp, Øystein har søknader, Erik har økonomien, Line (Horntveth, journ.anm) gjør merch, Martin gjør internett og cover, Marcus mikser, Even gjør alt det tekniske i forbindelse med live ting, og så gjør jeg det dagligdagse. Det er mye fra før av, og om vi skulle gitt det ut selv… jeg veit ikke om jeg vil tenke på det. Men herregud, det hadde jo selvsagt gått på et vis. Det er bare positivt å stå i samma hylle som andre fine ting i platebutikker. Vi er jo veldig et vinylband også.

Apropos en hel masse av dette – Motorpsychos nyeste kommer denne fredagen. Har det å jobbe med et annet band som har jobbet så lenge gitt deg et blikk på hva Jaga er?
– Absolutt. Det er veldig mange av deres holdninger vi også har tatt med oss. Jeg begynte å høre på dem da jeg var femten og var blodfan, både musikalsk, men også tanken om at hver skive skulle gå en eller annen egen vei, at ting ikke skulle “følges opp”, men at ting tar nye og friske retninger. Motorpsycho har en annen greie, som er at de øver hver bidige dag og har gjort det i 30 år. Det gjør ikke vi, og det gjør at de har sykt mye musikk. Men veldig mye av det de driver med er sånn sett innafor Motorpsycho, mens vi har tusen prosjekter som ikke er Jaga. Men fra dag én har vi hatt t-skjorter, vi har alltid hatt med oss lysmann… Motorpsycho har vært noe å herme etter. Vi prøvde å komme oss ut i Europa så fort som mulig, og brukte vel litt den samme ruta som dem de første gangene, i tillegg til å varme opp litt for dem og spille med dem.

Åssen er det å jobbe tettere med et maskineri man har vært så påvirket av?
– Jeg husker da jeg begynte å spille med dem første gang. Da var jeg nitten, og blodfan, og hadde ærefrykt. Det ble litt ødelagt av at man plutselig sitter i en buss og tjabber. Idolmagien går litt vekk. Men da spilte jeg blås, sammen med Mathias og Jørgen (Munkeby, journ.anm). Nå har jeg spilt keyboard og gitar, og det er morsommere, for da er man i bandet, ikke bare en som står og tuter på toppen. Jeg ser mye av meg selv  i Bent, han er jo utvilsomt primus motor i det bandet, på samme måte som jeg er det i Jaga. Og jeg ser at han har jævlig mange ideer om hvordan ting skal bli, som kanskje ikke alltid kommer frem på helt riktig måte. Samma som meg. Den fyren lager helt sykt mye musikk. Det er funny å være en del av et annet band som har en sånn kis og en banddynamikk som er dritgammal.

Er det en lettelse, eller kan det være skremmende også?
– På en av turneene jeg var på, hadde de øvd inn halvparten av materialet de vanligvis øver inn. Det var kanskje to og en halv time med musikk, mens de vanligvis øver inn fire eller fem timer. Jeg var jævlig glad for at jeg slapp å gå hele det løpet. Jeg er jo ikke egentlig keyboardist heller, det er ofte jeg sitter på en scene og tenker, hvordan i helvete speller jeg denne musikken her? Jeg har aldri spilt en blues eller en sånn-og-sånn, men så tenker jeg ok, jeg sa ja til det og prøver så godt jeg kan. I fjor lagde de et bestillingsverk med Motorpsycho, Ola Kvernberg og meg. Jeg har nesten bare spilt min egen musikk, jeg har aldri gjort pubjobber. Det har enten vært eget band eller noe jeg har produsert og kan ut og inn. Det å ta inn så inn i helvete mye musikk… og særlig sånne ting, hvor det er små valg hele veien, det kan være vanskelig å huske på om den eller den melodien skal gå opp eller ned. Men for den som har skrevet det, er de greiene der dødsviktige, det er ikke noe slingringsmonn. Der kjenner jeg meg igjen med tanke på Jaga, det er noen linjer som tydeligvis ikke er så catchy som jeg tror. Og når noen spiller det feil, kan jeg bli helt satt ut. Man blir sær på det, og det var en utfordring å få inn så sykt mye musikk pluss at Bent legger opp til at det ikke er to takter som skal gå før det er noe lureri i den tredje… det er alltid noe lureri. Og helt ville taktarter. De er på en helt annen progskala enn det Jaga har vært. Järmyr er helt vill på sånn polyrytmikk.

Om det hadde vært en ung musiker som kom inn i Jaga og som tidligere hadde vært dødsfan av dere, er det lett å se for seg at vedkommende hadde sagt, kan ikke dere gjøre den eller den tingen – for det elsker jeg, det er favorittgreia mi med Jaga.
– Ja, men det er litt kult. På den første turneen med Motorpsycho hadde vi øvd inn to og en halv time, men da vi kom på første jobb, var det åpent for forslag, og da kunne jeg foreslå ting. Vi endte opp med å spille en ny låt vi ikke hadde øvd på hver kveld. Det var ting jeg ville spille, som “S.T.G.”. Det er jo drømmen å spille gitar på! Det var den, “Plan #1”, “Manmower”, kanskje “The Wheel” og “Pills, Powders and Passion Plays”. For meg var det gull. Det funka bra også, for den skiva de turnerte med da, The Tower, er veldig intens. Det var deilig å få inn noen roligere eller mer dronete ting som folk kjente. Og digg å spelle. Det er fint at ikke alt er superkonsentrasjonsøvelse hele tiden.

 

Fredrick Arnøy Ensemble


Fredrick Arnøy. Foto: LNM.no 

En av bloggens største favoritter blant landets unge malere, går nå inn i avslutningshelgen av sin utstilling på Landsforeningen Norske Malere, LNM på Bankplassen i Oslo. Finissagen anbefales sterkt for visuelle kicks, og er du smart går du også til innkjøp, for dette er bilder som varer. Kunstneren selv, som vi tidligere har presentert jazzmusikerskisser av, heter Fredrick Arnøy, og vi ønsker velkommen til bloggen.

Hvordan begynte du å male, egentlig, er det en livslang estetisk lengsel som gir seg til kjenne på den lille flaten?
— Absolutt! Haha. Jeg skulle jo helst vært musiker, men det er jo lett å si nå. Har helt fantastiske foreldre, men de var også veldig opptatt av at alt skulle være «lystbetont», og da var nok terskelen for å plukke opp et instrument litt for høy. Dessverre. Men tegneblyanter og ark lå der lett tilgjengelig, så jeg ble veldig tidlig glad i å tegne og skape mine egne billedunivers. Etterhvert ble det også en måte å rydde opp i eget hode på. På et tidspunkt var jeg fast bestemt på å bli filmregissør og kanskje aller helst animatør. Det siste kunne vært et gøyal spor å plukke opp igjen, i grunn. Jeg kan jo gjøre hva jeg vil nå. Nesten.

Hvor har du din utdannelse, og ikke minst din dannelse, fra?
— Tja, det begynte jo med noen tegnekurs hos den lokale kunstneren Bernhard Østebø på Karmøy i min ungdom, før turen gikk via folkehøgskole i Søgne og to år på Einar Granum kunstfagskole til jeg endte opp med en bachelor i billedkunst fra Kunstakademiet i Oslo i 2016.
Jeg hadde forresten et katastrofalt år med kunsthistorie på Blindern da jeg flyttet til byen i 2010. Det var vel omtrent på den tiden jeg begynte å henge på Victoria og tegne musikerne som spilte. Hang der faktisk så mye at jeg til slutt ble hanket inn til baren for å jobbe. Er det ikke der jeg har dannelsen min fra, mon tro?

Når blir man «ferdig»?
— Blir man egentlig ferdig, da? Da er jeg vel også ferdig som kunstner. Tenker en hel del på det, frykten for å gjenta meg selv fordi jeg har funnet «min greie». Så kommer jeg på Håkon Bleken, som har vært aktiv kunstner i minst 70 år, der han sikkert har knotet med de samme problemstillingene i tiårsperioder før han kom seg videre, virkelig jobbet seg inn i materien. Det gjelder å minne seg selv på å se de lange linjene.

«Our house …»-bildene dine er oppkalt etter Graham Nash’ naive linjer om huset han og Joni skulle bygge et liv i. Det er jo en flott låt, samtidig aner jeg en smule sarkasme i bruken din. Er drømmehjemmet/lykken en illusjon blott?
— En nydelig låt, men det er jo nesten ikke måte på hvor inderlig fint og flott alt er, og da begynner det å skurre for min del. Ser for meg besøket hos barnepsykologen, der barnet skal illustrere hvordan det egentlig står til og begynner med å tegne et hus. Fyller inn noen menneskefigurer. Smilefjes / trist fjes. Hjemmet inneholder jo nettopp alt — i gode og onde dager, og så videre. Jeg vil ha hele det spekteret! Komedien og tragedien er uløselig knyttet sammen. Så nei, drømmehjemmet/lykken er på ingen måte en illusjon, men den er skjør og kan når som helst bryte sammen, hilsen optimistisk melankoliker. Jeg har tidligere lånt tittelen «All Tomorrow’s Parties» til et maleri jeg laget av et interiør som imploderer mens kransekakene tyter ut. Spiller litt på det samme der også.

Ja, det er et element av fravær i mange av verkene dine, selv om varmen og menneskeligheten er påtakelig. Er det noen traumer som behandles i strukturmaleriene dine, en ødelagt barneleke eller Rosebudsk kjelke som skal settes sammen på nytt?
— Takk, jeg blir veldig glad for at du fremhever varmen og det menneskelige, det er nemlig veldig viktig for meg. For å dra analogien med dette barnet videre: tenk på putefortet, behovet for å lage sin egen trygge sfære i hjemmet, som bare er sitt eget sted. Kanskje disse trekonstruksjonene jeg maler på er mitt voksne jeg sitt putefort.

Jeg tenker på Atomic-låten «Geometrical Restlessness» når jeg ser endel av bildene dine. Er det noen strukturer fra musikkens verden som har inspirert deg opp gjennom?
— Fin tittel. Kanskje jeg skal låne den også, haha! Jeg føler nok at det i hvert fall over de fleste av arbeidene mine hviler en slags ro som jeg ikke finner i akkurat denne låta. Og selv om jeg hører på og lar meg inspirere av veldig mye musikk mens jeg jobber på atelieret, er det ofte for å komme i en arbeidsflyt og sjelden noe som gjenspeiles i maleriene mine.
Jeg tenker litt på Christian Wallumrød Ensemble, spesielt de nyere tingene, de litt stakkato komposisjonene som plutselig kollapser under sin egen vekt og at her finnes det noen fine fellesnevnere. Humrer litt på tanken av et gammelt intervju med Paul Desmond, der han sier noe sånn som at det å høre på Ornette Coleman er som å bo i et hus der absolutt alt er malt rødt. I det siste har jeg fullstendig forelsket meg i en type akrylmaling med fargen «engelsk rød», den har en tendens til å snike seg inn i alt nytt jeg lager og noen ganger ta over helt. Spesielt når jeg hører på nettopp Coleman. Konsertskissene mine er noe annet, der handler det jo nettopp om ENERGIEN og streken.

Hus-bildene dine gir kanskje et nikk til Hanne Borchgrevinks bilder. Jeg hadde en strålende opplevelse med hennes store utstilling i Lillehammer for noen år siden. Det ble mange hus! Hva skjer egentlig når kunstnere stadig vekk gjenbesøker et liknende motiv?
— Det er noe veldig vakkert ved å stå i det samme over lang tid, da! Jeg synes nettopp Borchgrevink snakker så fint om hvordan hun kan bruke det samme enkle motivet om igjen og om igjen til å utforske møtene mellom form, flate og farge. En uendelig kilde: jakten på den ene lille interessante forskyvningen fra det ene bildet til det neste. Eller Kjell Varvin, som har holdt på siden 60-tallet og stadig finner nye gøyale innganger til de abstrakte tegningene og figurene sine. Jeg tror man blir jævlig presis og god til å se, det er det jeg tror skjer.

Har du forresten hørt platen der norske musikere tolker et av Borchgrevinks hus-tryptikon? Bl.a. Maja Ratkje, Hans Hulbækmo, Lene Grenager og Rolf-Erik Nystrøm … Hvilke ville du bedt om å «dikte videre» på dine bilder?
— Ja, jeg liker det prosjektet veldig godt! Hvordan beskrive husmotivet med lyd… fint utgangspunkt. All den tid jeg forholder meg så mye til musikere, har jeg jo lenge tenkt at et liknende samarbeidsprosjekt kan være nærliggende. Skal ikke legge skjul på at jeg trives bedre i jazzmiljøet enn i kunstmiljøet, det føles på en måte rausere.
Jeg inviterte jo Harald Lassen og Magnus Skavhaug Nergaard til å spille et kort improvisert strekk foran maleriene mine på åpningen, og det synes jeg ble skikkelig fint sammen! I innspurten til utstillingen fikk jeg også høre den siste liveskiva til Moskus, og hadde det ikke vært for det helt vanvittige drivet i den siste improvisasjonen deres, tror jeg sannelig ikke jeg hadde kommet i mål til åpningen. Gurimalla. Det er jo så mange å velge mellom. Mats Eilertsen, utelukkende basert på den siste solokonserten jeg opplevde med ham. Hvorfor ikke Kris Davis? Eller om det er lov å fantasere om noen fra de dødes rike: Jimmy Giuffre? Bill Evans hadde vært en god match. Han spilte jo alltid nesten romantisk, men man slipper aldri helt inn. Fyren bar på en gåte. Det kan jeg like. Eller da kan jeg forresten ringe Røysum, kan lett se for meg han i fri utfoldelse her. Men dette er jo musikk og musikere jeg allerede har et sterkt forhold til. Kan se for meg at de mest interessante møtene er med musikere jeg nettopp ikke kjenner særlig godt til. Åpen for innspill, jeg.

Jeg la merke til noen røde «solgt»-lapper ved bildene da jeg var der nede på LNM. Noe jeg ofte lurer på med kunstnere er hvorvidt de er opptatt av at bildene skal blir solgt fort, om de føler fantomsmerter når de blir borte, og hva de føler når de ser bildene plassert over sofaen eller ved Hi Fi-kroken hos bekjente?
— Salg er bra, det gjør det mye lettere å å fortsette, heve blikket forbi denne utstillingen og tenke på det neste prosjektet, hva enn det måtte bli. Regninger blir betalt. Har drømmer om å starte med pensjonssparing. Noen bilder blir jeg jo mer glad i enn andre, men det gjelder å gi slipp. På denne utstillingen har jeg for eksempel hentet fram gamle malerier fra 2012 som jeg ikke har ønsket å selge før nå, men tiden var moden.

Oppdaget plutselig en dag i en sånn hjemme hos-reportasje med en fyr som hadde funnet drømmeleiligheten, at der stod det jaggu et lite maleri jeg hadde laget sammen med noe nips fra Afrika og en Magne Furuholmen. Synes det var koselig, jeg. Sånn kan det også være, liksom.
At onkler og tanter kjøper et bilde her og der er også fint, jeg tror ikke de kjøper kunst for å være snille, men fordi de føler en personlig tilknytning til verket, og det er viktig, men viktig på en annen måte enn hvis for eksempel en samler eller institusjon kjøper. Jeg liker tanken på at maleriene får et trygt hjem, men jeg vet da søren hva jeg legger i det. En magefølelse.

Du er ofte å se din dagjobb nede på Jazzscenen Victoria Øst. Hvordan har det vært der i høst, merker du en annen mood på gjester og musikere?
— Dagjobb og dagjobb, fru Blom, jeg har lenge operert under mantraet kunst om dagen, jazz om natta. La det være sagt en gang for alle at jeg elsker vertsrollen, være den som tar i mot musikerne og sørge for at de får et fint opphold, være flua på veggen under lydsjekk, ønske velkommen til publikum, alt det der. Derfor føles det så utrolig deilig å være i gang for fullt, skjønt med redusert kapasitet og strengere husregler. Musikerne virker oppriktig gira og glade for å kunne spille foran et publikum igjen. Det er ikke like gøy å være han kjipe som må løpe rundt med pekefingeren til folk som aller helst bare vil mingle, men som istedet blir henvist til å nikke anerkjennende til hverandre på tvers av båsene. De fleste tar det heldigvis med godt humør og er stort sett bare glade for å være på konsert igjen.

Ja, jeg fikk en kort advarsel på Blow Out sist uke. Og det ryktes at Espen Rud fikk tre gule kort i løpet av én kveld. Stort sett er det jo en glede å være nede der, så takk for det Fredrick! Ha en god finissage.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Lokale smittebølger over jazz-Norge

Den lokale smittebølgen som slo over Bergen i starten av september ble dramatisk for kulturlivet, og institusjonene som hadde satset gjennom sommeren for en høst med mindre begrensninger og større produksjoner, måtte stoppe billettsalg tvert. Vi hørte med bergenske jazzprofiler om hvordan en lokal smittebølge påvirker jazzen, og hvordan vi kan ruste oss mot frykten for framtidige bølger.

Meld deg på vårt nyhetsbrev