Intervju

Festivalklar med «Sagn» og soli

Etter kvartettjobber på Moldejazz og Sildajazz, blir det «Sagn» og solistjobb for Arild Andersen på Oslo Jazzfestival.

I morgen starter Oslo Jazzfestival i all sin nedskalerte velde, og når det ny-navnede Oslo Jazzensemble åpner ballet med to konserter på Sentralen, er det med Arild Andersen som en av tre gjestesolister. Møtet kan gjerne betraktes som et fireårsjubileum for det samarbeidet som bassisten og bandet innledet på Kongsberg Jazzfestival i 2016, da Oslo Jazzensemble fortsatt het Ensemble Denada, og på konsertene i morgen blir det ventelig gjenhør med Andersens «Infinite Distance» og «The Day», stadig i Erlend Skomsvolls arrangementer.

Om 2016 virker som fjern og lykkelig fortid, blekner imidlertid fire år mot det tidsspennet på 30 år som ligger til grunn for Andersens andre Oslo Jazzfestival-konsert i år: Lørdagens for lengst utsolgt jubileumsframføring av «Sagn». Dette folkemusikk-inspirerte verket ble laget på bestilling fra Vossa Jazz og uroppført der i 1990, og etter at en studioinnspilling ble utgitt på cd av Kirkelig Kulturverksted samme år, og av ECM året etter, turnerte Andersen og Vossa Jazz-bandet – Kirsten Bråten Berg, sang; Bendik Hofseth, saksofon; Frode Alnæs, el-gitar; Bugge Wesseltoft, tangenter; Nana Vasconcelos, perkusjon – flittig med musikken i de neste årene.

– Vi spilte til og med i New Yorks Town Hall, sier Arild, som sist framførte verket i sin helhet ved Canal Street i Arendal i 2013.

– Da var stadig originalbesetningen intakt?
– Ja. Nå, etter at Nana døde i 2016, måtte jeg finne en erstatter. Grunnen til at jeg ville ha med Nana, og ikke en av de gode trommeslagerne som fantes i Norge også i 1990, var at jeg ville prøve å distansere meg lydmessig fra amerikansk jazz. Med bare perkusjon og ingen trommer, følte jeg at det ble et litt mer etnisk drag over det. Nå er Nana borte, og jeg tenker at Helge Norbakken vel er den i Norge som kan fylle rommet på best mulig måte. Han var hjemme hos meg i vinter og kunne hele plata, det var helt rått.

– Blir konserten lørdag del av en større jubileumsfeiring?
– Jeg hadde ikke regnet med noen feiring i det hele tatt, men så kom Christer Falck med ideen og initiativet til å ta opp «Sagn» på Vossa Jazz og Oslo Jazzfestival pluss på en turné i september. Koronaen satte en stopper for Voss og turneen krympet, men det blir konserter i Kristiansand, Skien, Ski og Sandefjord i tillegg til Oslo.


1990: «Sagn» er akkurat urframført på Vossa Jazz i palmehelga 1990. F.v. Bugge Wesseltoft, Bendik Hofseth, Arild Andersen, Kirsten Bråten Berg, Frode Alnæs og Nana Vasconcelos – alle tilsynelatende ganske godt fornøyde med gjennomføringen. Foto: Terje Mosnes

– Hvordan nærmer du deg Sagn nå? Har du gjort forandringer i forhold til 1990-versjonen?
– Den mest vesentlige forandringen handler om Bugges rolle. I 1990 hadde jeg ikke tenkt å bruke piano, men så sier Frode: «Kan vi ikke ta med keyboards, så får jeg litt akkordstøtte på soloene mine? Det er en som heter Bugge Wesseltoft som sikkert kunne gjøre den jobben fint.»
Så fikk jeg tak i Bugge da, og han gjorde keyboardjobben. Den besto mest i å lage noen bakgrunner, og kanskje spille en solo eller to. Men så, i løpet av den tida vi jobbet sammen gjennom 90-tallet, vokste jo Bugge til en gedigen solist, så nå har jeg har fordelt soloppgavene litt mer til fordel for Bugge. Vi må jo ha med ham i dette her, så Bendik og Frode får vike litt. Vi gjorde det for så vidt sånn i 2013 også.

– Er du helt sikker på at Bendik og Frode ikke pønsker på å utfordre litt på akkurat det punktet?
– Haha – nei, det kan man aldri være sikker på, men det har jeg ikke ofret en tanke. Det er egentlig fritt fram, den som kommer med et forslag, får lov til å spille. Men jeg har nå liksom satt opp et lite kjøremønster, da.

– Da du tok med Bugge i 1990, var han bare 26 år. Du var 44, og det var verken første eller siste gang du slapp til et yngre talent. Er du fortsatt like flink til å komme deg ut av sofakroken for å høre på nye musikere som det kanskje kunne være være gøy å spille sammen med på et eller annet tidspunkt?
– Jeg er nok ikke like mye ute og hører som jeg pleide å være. De siste åra har mye av det sosiale livet mitt bestått av å dra på festivaler og treffe musikere, for eksempel hørte jeg Marius Neset og Gard Nilssen første gang på Moldejazz i 2012 da de spilte musikken til Marius med Trondheim Jazzorkester. Og jeg er fortsatt som en fuglehund som tar stand hvis jeg kommer inn i et lokale og hører noen som spiller et eller annet som får meg til å reagere: «Oj – jøss, her skjer det noe!» Sånn har det vært helt siden jeg hørte Pål Thowsen da han var 14. Han og Jon Balke var bare 19 da de ble med i den første kvartetten min i 1974, og det samme skjedde da jeg hørte Tore Brunborg og Nils Petter Molvær før vi startet Masqualero. Og med Bill Frisell…jeg hørte bare noen takter av en plate før jeg fikk tak i ham til 1981-konserten i Molde. Paal Nilssen-Love var også en sånn ung musikant som fikk meg til å spisse ører, men det ble ikke noe mer samarbeid mellom oss enn den triokonserten vi gjorde i Molde med Pat Metheny i 2001. Paal ville ut i det frie landskapet, og jeg hadde ikke lenger et så sterkt forhold til frijazz som jeg hadde hatt på 60-tallet, så da ble det sånn.

Yngre selskap: Arild Andersen i sin nåværende kvartett med Helge Lien (piano), Marius Neset (saksofon) og Håkon Mjåset Johansen (trommer). Sistnevnte har vikariert så mye for bandets opprinnelige trommeslager, Gard Nilssen, at kvartetten nærmest er å anse som to ulike, men like vitale versjoner av samme sak. Foto: Terje Mosnes

– Hva hører du spesielt etter?
– Det kan jeg ikke helt sette ord på. Men det har å gjøre med hvordan folk håndterer det som skjer på scenen der og da. Tilstedeværelsen, konsentrasjonen om øyeblikket.

– Hvordan går impulsene når dere begynner å øve? Blir du Læreren og de unge musikerne Elevene, eller flyr impulsene begge veier?
– Veldig mye begge veier. Jeg trives enormt med  å få innspill fra de yngre folkene. Jeg husker den første øvelsen med «Mingus-bandet» før Oslo Jazzfestival i 2014, det var første gang jeg spilte med Gard. Det drivet og den input’en han ga bandet passet meg så j… bra. Og den første jobben med Marius på Voss i 2018, måten han spilte musikken på, ble også et kick.

– Hvordan er «lærermetoden» overfor de nye musikerne i bandet?
– Jeg gir ingen tydelig instrukser, forteller dem ikke hva de skal spille. Det jeg prøver, er å legge musikken til rette slik at de skal føle seg trygge til å spille hva de vil akkurat der og da. Prøver å holde det åpent hele tida, det blir jo en form for overlevering, på samme måte som jeg sjøl opplevde på 60-tallet da jeg ble tatt med av eldre, mer erfarne musikere og fikk lov til å slippe meg løs, uten at jeg på forhånd kunne forklare nøyaktig med ord hvordan jeg ønsket å låte. Og da er vi tilbake til det med tilstedeværelse og konsentrasjon igjen. Jeg oppfattet at det var dét det handlet om, enten jeg spilte ganske så fri musikk med Jan Garbarek eller melodibasert med Stan Getz. Som leder har jeg i alle år vært fascinert av hva slags input som kan komme når folk får slippe seg løs.

– Men en eller annen form for styring utøver du vel?
– Jo, hvis vi spiller musikk som er mer gjennomarbeidet, som for eksempel «Sagn», tenker jeg at hvis jeg lager et j… bra ovarenn, får musikerne ta seg av svevet sjøl og sørge for at det blir bra musikk, og så kan jeg kontrollere at nedslaget sitter. Jeg må ha et sted å starte musikken fra, og et sted å fange den inn.

– Reflekterer du over at ikke flere musikere fra din generasjon har gått inn i den formen for mentor-rolle som du har gjennom å lede egne band?
– Litt, men ikke veldig mye. Jeg vet jo sikkert ikke om alle som hatt forskjellige band med yngre folk. Bjørn Alterhaug har jo hatt band med ynge folk enn seg selv, men jeg vet ikke om han startet med det så tidlig som da han var 30. Og det er sikkert flere.
Men altså – folkene i det bandet jeg har nå, er jo ikke noen ungfoler, akkurat. Helge (Lien) og Håkon (Mjåset Johansen) er tross alt 45, Gard (Nilssen) og Marius (Neset)  er midt i 30-åra, det er ikke som med Nils Petter og Tore som var 22 da vi startet Masqualero. Men for meg er de nye musikere og en generasjon eller to etter meg…jeg kunne jo vært faren til alle sammen, og det er alltid gøy å høre på dem.

Fra forsiden

Intervju

Inderøy jazzforum er Årets jazzklubb 2020

Inderøy jazzforum i Trøndelag ble tirsdag kveld tildelt prisen Årets jazzklubb 2020. Klubben har med sitt høye kunstneriske program og sin solide lokale forankring, opparbeidet seg en helt spesiell status hos både et trofast publikum og hos entusiastiske musikere.

Meld deg på vårt nyhetsbrev