Intervju

Moldejazzveteranen

Petter Pettersson har deltatt på samtlige Moldejazz-festivaler siden starten i 1961. Moldejazzveteranen gjennom snart seksti år innehatt de fleste roller og verv, og er fortsatt medlem av programutvalget.

Av Bjørn Stendahl

Petter Pettersson – en ung mann på 81 år – var styremedlem i Storyville Jazz Club og pianist i klubborkestret fra han var seksten år, midt på 1950-tallet.
I 1958 flyttet han til Oslo for å gå studentfaglinja på Handelsgym. Samme høst møttes vi på årsmøtet i Norsk Jazzforbund; jeg var seksten år og han en voksen mann på nitten. Han ble valgt til sekretær i forbundet. Et godt vennskap oppsto umiddelbart. I februar (1959) inviterte jeg ham til å geleide Bengt Hallberg (på hans første Norgesbesøk) fra Fornebu flyplass til jazzklubben i Tønsberg. Og der møtte Petter sin kjæreste – hvilket førte til et evigvarende ekteskap.

Etter militærtjeneste 1959–60 (der han drev Brigland Jazz Society i Bardufoss) flyttet han til Oslo og ble igjen sekretær i jazzforbundet, samt redaktør av Jazznytt (1960–61). Deretter studerte han et halvt år i Borås (1961) og et halvt år i London (1962). Derfor ble det ingen verv i festivalledelsen helt til å begynne med, men han var like fullt aktivt med i grunnleggelsen, fulgte ivrig med i festivalens start – og var selvsagt til stede på de første begivenhetene. Hans far, ordfører Petter Pettersson d.e., åpnet festivalen i 1961. Derfra var Petter jr. med på samtlige festivaler, med ett eller annet verv i snart seksti år. Han var sekretær, PR-sjef, nestleder og fortsatt etter mange år medlem av programutvalget.

– Jeg har vært alt bortsett fra sjef! … og så var jeg aldri kasserer!

Han har altså vært med på det meste i Moldejazzen, med store og berikende opplevelser fra år til år. På hans 60. festival tillater jeg meg å spørre: – Hva er ditt største musikalske minne fra alle festivalene?
– Det har folk spurt om så mange ganger! Og jeg har svart like mange ganger: Keith Jarrett’s solokonsert i 1972.

– Og andre sterke opplevelser, utover det rent musikalske?
– Det må ha vært midnattskonserten til Miles Davis i 1984. Den skaffet oss 24 timers kontinuerlig jobbing, fra da bandet til Miles kom på onsdagen, gjennom det å vente på at den magesjuke Miles ble fløyet i privatfly fra Paris dagen etter, og å holde publikum i spenning med regelmessige bulletiner utover dagen, inntil vi klokka tre om natta også kunne takke for en sterk musikalsk opplevelse.
Miles hadde neppe vært så langt nord i verden før. Jeg hadde hørt ham i Oslo i 1971. Da han fløy inn over Romsdalsfjorden seint på kvelden i 1984, så han en blikkstille sjø under seg. Etter landing spurte han undrende: – Is that all ice???

Petter har altså nå, ved festivalslutt, deltatt aktivt i seksti Molde-festivaler.

– Hva har festivalene betydd for deg personlig?
– Først og fremst har de gitt meg masse god musikk. Og det har vært utfordrende å være med, det holder hodet i gang; slik aktivitet motvirker at vi «går i frø».

– Hva har festivalene betydd for moldefolk generelt, tror du?
– Viktig at de har fått høre noe nytt. Folk flest er jo opptatt av det de har hørt før, og det er jo synd. Det er viktig å bli eksponert for bredden i musikken – og der har festivalen hatt en misjon. Sammenliknet med andre byer i verden av Moldes størrelse, tror jeg nok at moldefolk generelt vet ganske mye om jazz.
Ved festivalen i 1972 spurte en gammel dame (den gang i 60-årsalderen) om hva hun burde høre på; hun hadde vært medlem av Musikkens Venner og en ivrig konsertgjenger siden krigen. Jeg anbefalte den modernistiske Keith Jarrett. Etter konserten utbrøt hun: – Dette er det mest fantastiske jeg har hørt – tusen takk skal du ha!

– Hva slags forhold har du selv til annen musikk enn jazz?
– Jeg er glad i folkemusikk, særlig når den har samme elastisitet som jazz, og jeg liker såkalt «moderne klassisk», fra Stravinskij til Alban Berg. Jeg er allergisk mot pop med statisk rytmikk, det jeg kaller «hvit rytmikk». Jeg liker åpen rytmikk, og elastisk musikk. Jeg liker ikke sidrompa dansemusikk, det som den legendariske 20-tallsmusikeren Labben Stang kalt «germanerhomp». Jazz er noe helt annet, den er rytmisk med afrikanske elementer.

– Er det upassende å rangere og gradere musikk?
– Ikke alltid. Elite er tillatt i fotball – hvorfor ikke i jazz? Noe er bra, noe er dårlig. Når du hører jazz på radioen, jazz du ikke selv har valgt ut, er det veldig mye kjedelig, og for lite variasjon. Mye er bra, men det kan spilles så ofte at jeg kan bli lei. Jeg blir til og med lei Ravels Bolero. Leif Andersson skrev en gang: – The first kiss is magic, the second is routine, the third – well, you know…

– Er du modernist?
– Nei! Mener fortsatt at Louis Armstrong er den største i jazzhistorien. Trompetspillet hans hadde et helt eget uttrykk – det var ikke en etablert stil, han utviklet noe nytt.

– Var han større enn Coltrane?
– Et håpløst spørsmål. Men Armstrong har nok betydd mer enn Coltrane. En enorm personlighet. Men jeg vil helst omgå spørsmålet… – Mine husguder kommer fra forskjellige stilarter. Blant pianistfavoritter har jeg både Art Tatum, Cecil Taylor og Paul Bley. Jeg liker musikk fra 20-tallet, 80-tallet og fra i dag – og alt imellom. Stilarter er sekundært.

*

I 1989 holdt Edvard Hoem åpningstale på festivalen: Hit kom ein framand fugl og slo seg ned. Ein sjusovar, ein natteranglarånd, ein «Bird» på radioen som fann eit reir hos kremmarar som Kikkan Sættem og Petter Pettersson!

Om Petter var en «kremmar», kan betviles. Han var riktignok født inn i tekstilbransjen, men jeg vet at han som tidlig voksen helst ønsket å bli journalist. Og han ble et skrivende menneske, skrev i lokalaviser om jazz og fiske helt fra 50-tallet, og er ennå aktiv. Han har en meget nøktern holdning til tekstilbransjen, kler seg aldri spjåkete, heller det motsatte – og jeg synes det var morsomt at tekstilhandleren en gang (i Lisboa) ble nektet adgang til en motemesse på grunn av antrekket…

Molderosen ble opprettet i 1967 for å hedre folk som gjorde en spesiell innsats for festivalen. Og den skulle bare gis til utenbysfolk. Men allerede i 1975 gjorde man et unntak, og ga prisen til Petter (og Kikkan Sættem). De samme to ble i 2003 tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull, og Petter mottok samme året «æres-Buddy» av Norsk jazzforum.

Petter har en del daglige gjøremål, som for eksempel å gå tur med bikkja. Det trekker ham ut i marka, og bidrar til fred og ro og form. Men han rakk to–tre konserter hver dag under årets festival.

– Vi liker jo ikke å rangere, men hva var årets store opplevelse?
Han var rask til å trekke fram noe av det ferskeste, Hedvig Mollestads konsert på lørdag kveld. – Det var sterk rytmisk musikk. Et teppe av kraftig lyd, men det var jazz! – både gjennomtenkt og levende ledig rytmikk.

– Bød de avantgardistiske brødrene Skeidsvoll på ledig rytmikk?
– Definitivt! De er åpenbart inspirert av Cecil Taylor og halve jazzhistorien deretter, med rytmiske variasjoner, fra åtte-taktere til det helt frie. Og for å gå tilbake til mandagens konsert med Arild Andersens band: det var strålende da Arild og Håkon Mjåset Johansen åpna opp det rytmiske, med enorme variasjoner og rytmisk driv. Arilds kvartett var så mye på én gang: freebag, nybop, inside, outside – ikke mange som går utenpå. Når jeg sier sånt, kan jeg virke elitistisk, men det er greit…
Det var så mye fantastisk på årets festival. Og vi må selvsagt ikke glemme vår residerende artist, Karin. Hun bød på alt fra avantgarde, via Monk, til kjente standardlåter. Og jeg vet at mange ble rørt til tårer da hun brakte opp «Black lives matter»-temaet og framførte en virkelig innlevd versjon av den både betagende og grusomme «Strange fruit».

Fremmed frukt – evig aktuelt?

Fra forsiden

Intervju

NTT: Når bassklarinettene blir lange

Kristine Tjøgersen vinner Arne Nordheims komponistpris, Christian Winther tenker nytt og høyt om plateutgivelser, Oddrun Lilja om inspirasjonene bak høstens mest bejublede skive, Pål Strangefruit Nyhus snakker om Nils Petter Molvær mens vi hører på ny musikk og minnes en av jazzens største kranglefanter.

Intervju

Nils Petter Molvær runder 60 på scenen

18. september fyller Nils Petter Molvær 60 år. Går alt som planlagt, kommer han til å tilbringe mye av både bursdagen og dagen derpå på Nasjonal jazzscene Victoria.

Meld deg på vårt nyhetsbrev