Intervju

Residerende artist og Molde-veteran

Karin Krog Moldejazz-debuterte på den aller første festivalen i 1961, og i år var hun residerende artist på den 60. festivalen.

Av Bjørn Stendahl

«Eldre jazztilhengere måpte, og selv de mest ivrig dansende ante snart at her foregikk det noe utenom det vanlige. Hun sang – denne ukjente unge damen – med en selvfølgelighet som tok pusten fra de aller fleste.» Slik uttrykte journalisten Tore Lauritzen seg i «Filmjournalen» etter å ha hørt Karin Krog under en jam i Penguin-klubben i desember 1955. Da var hun atten år. Hun hadde da sunget et par år i band med nye talenter, derpå ett år med Kjell Karlsens sekstett (1955–56). Fra 1957 spilte hun med kapasiteter som Einar Iversen og Mikkel Flagstad – og i 1959 ble hun kåret til landets beste jazzvokalist i Verdensrevyens favorittavstemning. Dermed var karrièren i gang på et meget høyt nivå.

 – Hvem var dine første idealer blant sangerne?
 – Det var nok Billie Holiday og Sarah Vaughan. Og Dinah Washington!

 – Du var jo tidlig ute med avantgarde-musikk. Allerede fra 1963 finnes et opptak fra Sverige, den meget frie og avanserte «Tystnaden». Høsten 1962 hadde frijazzeren Cecil Taylor spilt en uke i Oslo, og hadde silsvettet; det ble heftige avisdebatter, og jeg husker du var en av de få (i tillegg til meg, da) som likte musikken. I din versjon av «My favourite things» (på Metropol-LPen fra 1963) synger du: «Yes, I dig Cecil, my favourite Taylor». Hvordan ble du tidlig åpen for ny musikk?
– Jeg var tidlig ute med å være klok – haha. Hørte mye på Schönberg og Alban Berg. Finn Mortensen bodde i samme hus som jeg i Nobels gate. Mannen min, Johs Bergh (president i Norsk Jazzforbund 1961–63), var åpen for det meste. Han sto for bookingen av flere utenlandske navn på Metropol, inviterte blant andre Cecil Taylor hjem til oss, og han ble en sentral jazzmedarbeider i NRK. Pappaen min hadde noen swingplater og spilte litt piano, mor likte best klassisk musikk. Hennes mor var sanger, og oldefar, Anders Heyerdahl (1832–1918), var en kjent komponist. Dertil har jeg studert med Anne Brown (1962–69) og Ivo Knecevic (1969–72).

 – Du har altså vært en skapende avantgardist i omtrent seksti år. Er det noe som har endret deg på denne tiden?
 – Jeg vet mer om hva jeg driver med. Kan mer om musikk. Noe har en jo lært…

 – I mars 1965 stiftet du organisasjonen Norsk Jazzforum (ikke dagens Njf. red. anm.). Hva var formålet?
– Vi hadde merket at det såkalte «jazzkrakket» var på vei. Flere klubber hadde forsvunnet allerede i 1964, og på Penguin-klubben var det blitt mye pop. Svenskene hadde merket dette før oss; allerede i 1963 hadde de dannet jazzmusikerforeningen «Emanon», de ville ha jazzen «ut av puben», til spillesteder uten røyk og dans. I Stockholm ble Moderna Museet et godt konsertsted. For oss ble dette et forbilde, og vi så at Munch-museet fra 1963 var klar til å ta oss imot. Her arrangerte vi regelmessige konserter med våre dyktigste musikere i tre år fra 1965 til ‘68, hvoretter vi flyttet til det nye Henie-Onstad kunstsenter. Min mann, Johs, var med i styret hele veien, formann 1967–69.

 – Da er vi kommet til året 1969, da den berømte «Break of day in Molde» ble framført i Molde kino. Moldes nasjonalsang… Da hadde du allerede vært til stede på de fleste Molde-festivalene siden åpningen i 1961?
– Ja. Ved den første sang jeg med Kjell Karlsens kvartett i Revehallen, overnattet hjemme hos ordfører Pettersson, så hadde jeg egne grupper noen ganger, og deltok på jammer.

 – Du hadde debutert som plateartist i eget navn med LPen «By Myself» i 1964, deltok samme året på festivalen i Antibes, og i 1965 mottok du jazzforbundets Buddy-pris (under opphold i Molde), spilte inn din andre LP «Jazz Moments» i 1966, var samme året i Warszawa og Praha, i Hamburg, Berlin, Bruxelles og USA 1967, spilte inn plater med Don Ellis og nådde til topps i Down Beat’s kritikeravstemning i klassen «artists deserving of wider recognition», hadde egen kvintett i Montreux i 1968, og spilte samme året inn LP’en «Joy». Et begivenhetsrikt tiår! – Hvordan oppsto «Break of day in Molde»?
– Vi var en lykkelig gjeng som i 1968 spaserte ned fra jam på Vardestua klokka fire om morgenen, da sola hadde begynt å lyse opp Romsdalstindene, og alt var så vakkert. Carla Bleys melodi «Ida Lupino» begynte å kverne rundt i våre hoder. En tekst om «break of day in Molde» la seg inn i melodien. På hjemturen til Oslo ble teksten bearbeidet, og under en lyrikkforestilling i de tidlige festivaldagene i 1969 ble den framført av litt tilfeldig deltakende musikere, pianisten Bernt Egerbladh, trompeteren Ted Curson, harpisten Elisabeth Sønstevold og jeg. Det ble et historisk øyeblikk, innspilt i studio i Oslo like etter hjemkomst.

 – I år var du altså «artist in residence». Det ble fire flotte konserter, med Arild Andersens energiske kvartett på mandag, trio med Staffan William-Olsson og Terje Gewelt på tirsdag, dine egne «Meantimes» og din samboer John Surman på onsdag, og med Surman’s «Valhallakvartett» på torsdag. Den siste konserten var viet Thelonious Monk’s komposisjoner, ellers var det alt fra avantgarde til kjente standardlåter. Og jeg skjønte at mange ble rørt til tårer da du brakte opp «Black lives matter»-temaet og framførte en innlevd versjon av «Strange fruit» – blood on the leaves and blood at the root – strange fruit hanging from the poplar trees… – Medrivende!
– Takk for rosen…

 – Jeg merket meg at publikum ble oppmerksomt og høflig. Ikke for mye forstyrrende applaus mens dere spilte. Vår venn, Johs, og jeg hadde for lenge siden inngått en avtale om å aldri klappe mellom soloene.
– Der er jeg enig. Applaus etter hvert kor er forstyrrende, ødeleggende og gammeldags.

 – Under Monk-konserten hørte jeg en del kromatiske passasjer, som for eksempel i «Blue Monk». Gjør ikke kromatikk melodier vakrere?
– Vanskelig å si. Kromatiske løp kan være krevende å spille – og å synge…

 – Den eneste gang du møtte Monk, på en bar i Oslo i 1966, hadde dere følgende konversasjon: – Thank you, Mr. Monk, for a beautiful concert. – Do you really think so? Det var det… – Er de fleste jazzmusikere ordknappe eller hyggelige?
– Vanskelig å svare på. Det er ofte et spørsmål om høflighet.

 – En av dine flotte medspillere i duoformat, har jo vært Bengt Hallberg. Er ikke han bare hyggelig? Og så er han klok. I Orkesterjournalen definerte han en gang jazz som «en måte å sette sine feil i en meningsfull sammenheng». Da jeg senere konfronterte ham med det utsagnet, sa han: – Har jag sagt något så klokt??? Det er forresten flere som har kommet med liknende utsagn, for eksempel Bill Evans: «There are no wrong notes, only wrong resolutions».
– Det er som i kokekunsten. Vi gjør gjerne et par feil – men det er feil vi kan gjøre noe med…

Karin ga oss fire uforglemmelige konserter ved årets Moldejazz. Og hun har i over seksti år gitt oss en rad av uforglemmelige opplevelser. Vi kan ikke gå i detalj, men vil gjerne nevne noen av de utmerkelser hun har fått etter Buddy’en i 1965: Statens reise- og studiestipend 1970, flere ganger med i European Poll Winners, Statens arbeidsstipend 1971–74, Årets Spellemann 1974, Årets kvinnelige vokalist av European Jazz Federation 1975, flere Spellemannpriser, Oslo kommunes Kunstnerpris 1981, Gammleng-prisen 1983, ridder av 1. klasse i Den kongelige norske Sankt Olavs Orden 2005, Anders Jahres kulturpris 2007, Ella-prisen 2008, NOPAs hederspris 2017 og Molderosen 2017.

Og hun er flink til å hedre andre: Hennes datter Tine Bergh bistår med forberedelser, transport, platesalg og så mye annet. – I dag er det et enormt arbeid rundt konserter, arrangementer, teksting med mer. Uten Tine hadde det ikke gått, gitt…

Fra forsiden

Intervju

Jazzknappleik

Paal Nilssen-Love og Jens Borge har trommet sammen hele 18 improvisasjonsmusikere fra Vestlandet til en todagers festival midt i august. Festivalen begynner i Stavanger og slutter i Bergen.

Intervju

Maijazz i oktober

Det blir likevel Maijazz i Stavanger i 2020. Kjartan Fløgstad med band åpner festivalen mandag 5. oktober, og det fortsetter med et helnorsk program med blant annet Eple Trio, Svein Olav Herstad Trio og Arild Andersen Group.

Meld deg på vårt nyhetsbrev