Now's the time

NTT: Det er sommer det er varmt om natten, Liv har tatt på seg den hvite hatten

Oslojazzprogrammet er her, vi snakker med Endre Dalen om Melafestivalen og Shabaka Hutchings, vi minnes Keith Tippett, anbefaler lesestoff, konserter og små pusterom i varmen.

God fredag og velkommen tilbake til Now’s The Time, en fredagsmusikkavis i jazzremseform! Sommervarmen krever sitt, og snart er det ferie, men vi står fremdeles klar med noen assorterte småretter og smuler fra musikkens koldtbord.

Det finnes musikk! Den aller siste konserten blogghalvdel Roshauw var på før ting stengte, var med ungdomsstorbandet AOJO på Kampenjazz. Det var godt å få med seg – ikke bare er det en stor, bra gjeng med unge musikere, men også et oppkomme av god, nyskrevet musikk for stort band – både fra orkesterets nåværende leder, saksofonist Shannon Mowday, orkesterets gamle leder trombonist Kristoffer Kompen og fra den bemerkelsesverdige unge trommeslageren, snodigtwitterat og slampoet Olav Abildgaard den kvelden. De har rett og slett vanvittig mye å by på, og nå på søndag spiller de på Salt i Oslo, som virkelig holder på i sommer, fremover byr de blant annet på Sidiki Camara, Hildegunn Øiseth, Tord Gustavsen Trio og Morgonrode, for å nevne noe. Men aktiviteten er frenetisk, og programmet bør sjekkes ut selv. I neste uke spiller også 9 grader nord en konsert på USF Verftet, og vi må også nevne neste ukes Mandaljazz som vi allerede har gjort et intervju om, og som vi drar ned til og dekker.

I går snakket blogghalvdel Vinger med Arild Andersen under åpningen av Nasjonal Jazzscenes sommerserie, som skjer hver torsdag klokken 20.00. Nå har de fått lov til å ha i overkant av 100 stykk der inne også – og den kommende torsdagen er det Knut Reiersrud, intervjuet i forrige nummersom spiller sammen med Tuva Færden og Marit Halvorsen. Vi ser frem til nye bekjentskaper som Flukten, en kvartett bestående av Hanna PaulsbergMarius KlovningBárður Reinert Poulsen og Hans Hulbækmo, og som ble skapt nå under covid-hælvete og som sistnevnte musiker er innom i et intervju her. De spiller 2. Juli, og uka etter er det duket for en annen ny konstellasjon i kvartetten New Dance, bestående av Calle NeumannKetil Gutvik på gitar og rytmeseskjonen Nilssen-Love/Håker FlatenInneklemt mellom der er det Motvind også, 4. Juli. Apropos Motvind – på Hærverk spiller Andreas Røysum Ensemble førstkommende torsdag. Håper vi sees på konsert fremover – og har du noe NTT-relatert musikk som skjer i løpet av sommeren og som du gjerne skulle ha fått på radaren vår? Gjerne fra utenfor Oslo? Når som helst i løpet av sommeren? Send en mail, neste uke kommer NTTs sommernummer! I mellomtiden kan du for eksempel høre på platedebuten til BarrageThe was and is to Comeeller få deg en dose sesongbetont musikk, både ny låt og remixer, på Arthur Kays Holiday Pay EP.

Vi går videre og minner om at det går an å bli Jazznytt-abonnement. Vi  nevner også nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Festivalsjef Øyvind S. Larsen ble superglad fire ganger


Øyvind S. Larsen. Foto: Miriam Sørlie Larsen

I går ble det offisielt hva slags program og i hvilken form det blir Oslo Jazzfestival denne sensommeren. Vi gleder oss stort til det, blant mange gode navn merker vi oss NTT-favoritt Daniela Reyes i et nytt bandprosjekt sammen med flere sterke musikernavn fra jazz & omegn. Vi fikk tak i festivalens frankofile frontfigur Øyvind S. Larsen sånn cirka rett før han skal ha en veldig hyggelig helg.

Det ble jo litt av et drittår du ble festivalsjef for. Hvor glad ble du da det gikk opp for dere at det faktisk kunne bli en slags festival likevel?
— Vi har hele tiden jobbet for at det skulle bli festival på den ene eller andre måten. Selv da det så som mørkest ut, jobbet vi med en idé om å gjøre alt på radio, som en slags motstrømsfestival. Men når vi etterhvert så hvor etablert strømmingen ble, la vi dette til radioideen. Nå ser det jo virkelig lyst ut, og vi kan til og med ha publikum! Summen blir at vi gjør både radio med NRK, strømming via Jazzwise og med publikum i salene. Tre ønsker på en gang!  Så for å være mer direkte på spørsmålet, ble jeg superglad først den ene gangen, så den andre og så den tredje. Nå som vi har sluppet programmet er jeg superglad en fjerde gang.

The Source. Fotot: Pål Dybwik

Hva slags venues skal dere bruke og hvorfor? Åpningskonsert i Operaen utgår vel, men hva skjer i stedet
— Åpningskonserten i operaen med The Source of Oslo, var den første vi måtte kansellere da alt ble nedstengt i mars. Risikoen ble for stor, og vi skulle etter planen fly inn en god del musikere fra fjernt og enda fjernere til denne konserten. Da vi bestemte oss for å gjennomføre festivalen, var planene å konsentrere seg på kun ett spillested, for så å kunne justere festivalen etter hvordan Covid-19 påvirket oss. Hovedprogrammet blir derfor i godstua Nasjonal jazzscene, Victoria, hvor vi skal presentere 13 konserter på fire dager —  så det blir tett! Åpningskonserten er med et større ensemble, så der trenger vi mer plass, og landet på Marmorsalen på Sentralen. Vi har jobbet langsiktig med Sentralen over lang tid, så det følte riktig å presentere noe der også. I tillegg har vi både administrasjon -og frivilligkontor på Sentralen. August er en super sommermåned i Oslo, og det er en tid hvor det er digg å sitte ute. Så nytt av året er å gjøre et samarbeid med Salt. Der skal vi arrangere vårt Nordisk Showcase-program, som i år blir norsk, presentere to finalister til Jazzintro, og gjøre samarbeid med Jazzpurk og Serendip. I tillegg blir det konsert på med Fieh lørdagen.

What – ikke noe Herr Nilsen?! Kan man ha jazzfestival i Oslo uten å bruke det stedet, da? Skal dere også forsøke å bygge et nytt og større miljø for jazz i byen, eller er festivalen til for de innvidde?—I et normalt år ville det være absurd å ikke være på Herr Nilsen, og det er flere steder vi normalt bruker som vi ikke er hos i år. Med det ble det noen knallharde prioriteringer i nedskaleringen, også når det gjaldt det kunstneriske. Som jazzhovedstad skal vi være både for de innvidde og bygge miljø. Vi er opptatt av å være med på eller å initiere samarbeid, blant annet ved å gjøre flere arrangement gjennom året. Om det er å legge opp turneer i regi av den kulturelle spaserstokken, eller strategiske samarbeid med andre kulturinstitusjoner. Samtidig står den kunstneriske kvaliteten høyt hos oss, og vi håper at denne kvalitetstenkningen både når de innvidde og de som vil innvies.

Du har reist mye rundt i jazzens tjeneste de siste årene. Er det noen utenlandske festivaler du vil fremheve og som er til inspirasjon?
— Jazzdoor i Strasbourg er en festival jeg inspireres av. Festivaldirektør Philippe Ochem sa til meg en gang da vi diskuterte programmering, at hans mål er å prøve å programmere hva jazz er i dag. Jeg syns det er god formulering, fordi jazzen alltid har vært sammensatt av musikkuttrykk fra mange forskjellige kulturer. Og spørsmålet om hva jazz er, er på en måte alltid aktuelt siden jazzen alltid er i bevegelse. Jazzdor har også en festival i Berlin, og festivalen(e) har over tid bygget interessante samarbeid mellom de to byene.

Koronaen gjør at man blir tvunget til å tenke nytt. Mange av de norske jazzfestivalene har vært preget av stor vekst, blir det nå en anledning til å nullstille og «starte på nytt» med et annet kunstnerisk og kommersielt perspektiv?
— Å bli tvunget til å tenke på nytt er en god øvelse, selv om veien til avgjørelse kan være lang og kronglete når koronaspøkelset blir hengende over oss. Men å starte på nytt blir å ta i for hardt, og mye av det vi hadde programmert for 2020 flyttes til 2021. Jeg skal ikke uttale meg på vegne av jazzfestivalfeltet, men for Oslo jazzfestival, mener jeg vi har en god balanse mellom det å programmere både tradisjonelt og eksperimentelt og gjerne det som også er midt i mellom. I tillegg er vi hovedsakelig en klubbfestival, selv om vi pleier og ha en og annen konsert i Operaen, Oslo konserthus eller i Karpedammen. Rent kunstnerisk er det å tenke kortreist og lokalt en velsignelse, med alle de utrolig bra musikerne som bor i Oslo og omegn. Hva dette betyr for fremtiden er vanskelig å svare på, men jeg er innstilt på å programmere internasjonalt når pandemien har lagt seg og vi er tilbake til en eller annen normal.

Det er kun norske artister på programmet, og alle som leser denne bloggen vet at det er veldig allsidig og intenst musikkmiljø i Norge. Hva kjennetegner den norske jazzen i dag, slik du ser det?
— Det som kjennetegner den norsk jazzen i dag i mine ører, er dens ustanselige kreative vesen. Den uredde tilnærmingen til improvisasjon om det er i tradisjonelle former eller i uhørte konstellasjoner. Et annet kjennetegn som kanskje er litt mer internt, er hvor godt jazzmiljøet er. Det er som om det er knyttet et vennskapsbånd mellom musikere, festivaler, jazzklubber og organisasjoner. Selvfølgelig finnes det en og annen feide, men et godt vennskap tåler nettopp det.

Ellen Andrea Wang. Foto Julia Nagle

Alle konsertene er like viktige, er du nødt til å si, men er det noen ting på programmet som er spesielt for Oslo Jazz Festival i år?
— Vi gleder oss veldig til å presentere Finity som skal spille Destiny´s Childs debutalbum, som de også gir ut på plate på Jazzland, og det blir stor stas å høre Ellen Andrea Wang og Jon Balke i duo sammen. Videre blir det en ære å presentere premieren av Oslo Jazzensemble (tidligere Ensemble Denada) med Torunn EriksenKalle MobergArild Andersen og Ellen Andrea Wang som gjester.

Sola skinner sterkt i dag, Øyvind. Har du en jazzplate som passer godt i den årstiden vi er midt inne i nå?
Jimmy Giuffre with Bob Brookmeyer og Jim Hall «Western Suite». Dersom du har sett den vidunderlige dokumentar/konsertfilmen Jazz On A Summer’s Day fra Newport-festivalen i 1958, er det tittellåten på dette albumet som setter den salige stemningen for hele filmen. Nå som tropevarmen bølger seg over østlandet, er dette en sommerplate som både er god til å ha i bakgrunnen til lange jobbøkter, og til svale kvelder med en forfriskende limonade i glasset.

 

BLM-bordet på Tronsmo fanger

Vi er glade i å tusle innom oslobokhandleren Tronsmo med jevne mellomrom, og har stort sett vokst opp i den sjappa. De har fått seg en flott LP-avdeling i det siste, den kommer vi tilbake til, men denne uken vil vi gjerne gi en oppmerksomhet til et eget bord som nylig er satt opp med Black Lives Matter-relaterte bøker, romaner, fotobøker, filmer og LP-plater. Spørsmål som disse har Tronsmo vært opptatt av i årevis, så det var egentlig bare å samle ting de uansett hadde i hyllene sine. Det er mye å lære og få frysninger av der, til stor inspirasjon for et bedre liv for flere. Vi ba bokhandler, poet og platefreak Terje Thorsen om å velge tre favoritter for helgen.

Linton Kwesi Johnson
Selected Poems
Å skrive var en politisk handling og poesien var en kulturelt våpen, har LKJ dubba fast. Ingen forfatter jeg kjenner til har så effektivt formidlet erfaringer av livet som ikke-hvit i Storbritannia, og hans dikt og ikke minst plater fra åttitallet bæres fram av sinne og protest mot Thatchers regjering. Diktet Di Great Insohreckshan er en knallhardt oppgjør med politivold mot unge svarte og bare et av mange umistelige dikt som gjennom hans unike og oppfinnsomme turnering av språket, både skriftlig og muntlig, formidler en annen virkelighet enn jeg kjenner på en insisterende, levende måte.

James Baldwin
Another Country
Fortellingen om den svarte jazztrommisen Rufus Scott og hans forhold til den hvite Leona fra sørstatene er en uforglemmelig roman om utenforskap på alle plan. Baldwin skildrer muligheten av kjærlighet på tvers av både svart/hvit og skeiv/streit på et Manhattan som syder av begjær, desperasjon, raseri, egoisme, sorg og jazz. Fram til denne boka hadde jeg stort sett lest mannlig, hvite amerikanske forfattere. Gjett om jeg fikk korrigert mitt bilde av landet jeg lenge hadde idolisert ut av alle proporsjoner.

Billie Holiday
Lady Sings the Blues
En tidløs sjølbiografi som aldri kommer til å føles uaktuell. «Mom and Pop were just a couple of kids when they got married. He was eighteen, she was sixteen, and I was three.» En like mesterlig historieforteller som sanger, med full kontroll over sine litterære virkemidler. Kan gjerne leses i tandem med Beneath the Underdog av Charles Mingus. Om bøkene går lytefrie gjennom faktasjekken for dem som leser med rødpennen i hånda er ikke så viktig, de formidler begge sannheten hvis man lytter med hjertet.

 

30 seconds of calm

Det er meget stressende tider, bransjelokalt og sosiopolitisk på verdensbasis. Det er lett å miste motet. Men vi vet råd. Bare nyt denne filmen av Roger Arntzen noen ganger på repeat om du trenger å roe deg litt ned. Nå slapper vi heeelt av.

 

Endre Dalen om Melafestivalen og Shabaka Hutchings

Én av de mange tingene denne våren har dreid seg om, er måten festivaler har vært nødt til å kaste om på seg og arrangere helt andre arrangementer enn de så for seg i starten av mars. I jazznære omgivelser ser vi nedskalerte varianter av Moldejazz, Sildajazz, Oslojazz, Mandaljazz, Motvind og så videre – i tillegg til en rekke andre store og små justeringer som gjøres av spillesteder og institusjoner. At det eksisterer en form for avmaktsfølelse i det norske kulturlivet i møte med mispass i ordninger, mer eller mindre glemte ledd i bransjekjeden, NAV-mareritt og så videre er både åpenbart og velbegrunnet. Og samme hva som skjer med avstemningen over en utvidelse av krisetiltakene rettet mot kulturlivet i Stortinget om noen timer, vil det fortsatt finnes hull, og diskusjonene kommer til å fortsette gjennom sommeren og utover høsten. Men det samme kommer til å gjelde forsøkene nytekning. Neste torsdag skjer første utgave av en ny serie med konserter arrangert i samarbeid mellom Melafestivalen, til vanlig en av sensommerens vakreste eventyr, og plateselskapet OK World og dets primus motor Bugge Wesseltoft. Endre Dalen er medarbeider i Melafestivalen, og han er også redaktør i Samora Forum, som snart slipper et nytt høyaktuelt nummer. I tillegg skriver han i Jazznytt, og har blant annet stått for et svært interessant intervju med Shabaka Hutchings fra nummeret som er på gata og i postkasser nå. Vi snakket med ham om alt dette.


Endre Dalen. Foto: privat

Når fant dere ut at det ble Mela-konsertsertserie i år i stedet for festival?
– Vi var veldig usikre først, ingen visste jo hvordan man kunne gjøre noen ting. Så vi valgte å se situasjonen an mens vi diskuterte muligheter. Etter hvert kontaktet Bugge Khalid Salimi, lederen for Mela, Bugge mener det er et behov for mer flerkulturell musikk. De fikk ikke plass på mange av de eksisterende plattformene på et eller annet vis. Det er ikke så lenge siden Bugge tok kontakt, men vi fant ut at det kan være en idé å gå inn i samarbeid med OK World. Både Bugge og OK World er aktører som det er vanskelig å sammenligne noe med i Norge og nytteverdien var ganske åpenbar. Vi går ut med artistene som skal opptre i slutten av neste uke, men vi starter rolig med konserten neste torsdag. Bugge kommer til å være med på flere av konsertene, så det blir nok en del jamsessioner i kjent stil hvor man ikke helt vet hva som kommer til å skje – utover at vi vet hvilke musikere som skal være med.

Hva slags tidshorisont har dere her?
– Den første konserten er nå i juni, og i Mela-helga blir det noen konserter hver dag. Det blir ingen konserter i mellomtiden, men etter det kommer det til å være annenhver torsdag. Alt kommer ikke til å være veldig åpenbart noe som har med OK World eller Mela heller, vi kan prøve forskjellige ting.

En liten universutvidelse?
– Ja, når man går sammen på denne måten, skaper man kanskje noe som er litt større enn summen av partene. Det er i hvert fall planen. Vi har blant annet Transjoik, og vi har et band som vi har kalt New Conception of Raga som er Oddrun LiljaTejaswinee KelkarSanskriti Shrestha og Rohini Sahajpal. Det er såpass mange gode kvinnelige utøvere innen raga-tradisjonen at det kunne vært kult å sette litt fokus på det. Oddrun Lilja tilhører også den tradisjonen, hun har hatt Ashraf Sharif Khan som læremester. Han spilte på Mela første gang i 2004 og har siden kommet jevnlig tilbake. Bugge har jo allerede bandet sitt, New Conception Of Jazz hvor to av de musikerne er med i, så navnet føltes naturlig, siden dette er et samarbeid med Bugge.

Man kan jo se for seg at tiden fremover tross alt også kan brukes til å utforske nye kroker av den norske scenen, og se på nye sammenhenger.
– Ja, det er et veldig interessant poeng. Det hadde vært kult å riste litt mer om på musikklivet, at de som ikke vanligvis spiller plutselig står på samme scene. Det ser man jo i andre større byer. Det hadde vært kult å endre konvensjonene folk følger når de spiller med hverandre – at ting man ikke nødvendigvis forbinder med hverandre plutselig står i en sammenheng. Jeg håper at det blir et varig men av det her. Vi har jo etter hvert ganske mange bra musikere innen mange sjangere som ikke nødvendigvis får så mye plass.

Det er jo unektelig en utfordring med musikkformidling når man jobber med en ting som Mela – at man må unngå at flerkultur blir en “egen sjanger”, så å si.
– Ja, man må forbi eksotifiseringa. Jeg var i Pakistan for noen år siden sammen med Bugge, og det visste jeg forsåvidt før, men et band som Black Sabbath er guder der borte, det er dritsvært. Og i bandet Bugge spilte med, hadde i hvert fall bassisten, gitaristen og trommisen bakgrunn fra rock, samtidig som de finner måter å innlemme det i sørasiatiske tradisjoner, enten det dreier seg om folkemusikk eller court music, raga-tradisjonen. Man ser mye av det i Coke Studio, som er et jævlig heftig fenomen.

Hva er det for noe?
– Det er Coca Cola, rett og slett, som streamer konserter. En youtubeplattform som har eksistert lenge og som finnes i jævlig mange land. Mange norskpakistanere i Oslo følger det veldig tett, og der møter man en blanda tradisjon med moderne uttrykk. Den musikken som er der, er veldig polert – veldig popmusikk og det finnes andre ting som jeg personlig er mer interessert i, scener for elektronisk musikk i Karachi, som er på et mye mer underground nivå, som ikke har noen ting med den popmusikken å gjøre, som også har connections til india som har en kjempestor elektronisk musikkscene. Men ingenting av denne musikken trenger å eksotifiseres, er poenget. Den må bare høres, på samme måte som man hører på alt mulig annet.

Du har jo skrevet mye om et begrep som “World Music 2.0” og om nye former for pop og klubbmusikk fra for eksempel afrikanske land som finner nye lyttere. Å lese om en festival som Nyege Nyege i Uganda virker ikke først og fremst som en “annerledes opplevelse” – selv om det fremstår unikt. Mest av alt virker det som et sted der ny og gammel musikk virkelig lever, og som er tiltrekkende for musikkinteresserte fra over alt. Tror du den interessen kommer til å øke også?
– Ja. Jeg tror virkelig det. Jeg vet at i Kampala er det full lockdown, jeg kjenner folk der nede som sliter skikkelig, de har ikke penger til mat og kan ikke komme seg ut på gata, som er nødvendig for å overleve. For øyeblikket får de ikke utøvd musikken sin, for internett er dyrt og rævva. Det er nesten ikke mulig å gjøre mye av det man har sett i Norge. Der er det er åpenbart et kjempestort skille sammenligna med Europa og andre afrikanske land, hvor det fremdeles er dyrt, men det er mulig. Men uansett – jeg tror vi blir bedre, men at det tar tid.

I siste nummer av Jazznytt har du et svært intervju med Shabaka Hutchings som jeg tenkte vi må innom – for nye lesere, hva slags figur er han?
– Han er jo litt eldre enn mange av de andre man forbinder med den nye bølgen av jazz derfra. Og han blir jo fort nesten en litt sånn lederskikkelse for en god porsjon av den scenen. Mange av de kuleste platene hans, om du spør meg, er ting han er featuring på. Sånn som Sarathy Korwar, Yazz Ahmed og mange andre konstellasjoner som han er med på. Han spilte med Mulatu Astatke og Heliocentrics allerede i 2009. Det er sånne ting jeg har oppdaget flere år etterpå, at jeg har hørt på ham før jeg egentlig visste hvem han var. Det er veldig mange internasjonale forbindelser – samarbeidet med Makaya McCraven og folk fra Chicago, der kom det ut en plate på nytt for litt siden som er ganske kul. Nå kommer det også en plate som tar utgangspunkt i sørafrikansk elektronisk musikk og andre jazzmusikere derfra som jobber med London-musikere, albumet skal hete Keleketla! og er ute i juli. Samtidig kommer det et samarbeid mellom Kenya, London og Uganda, som heter Extra Soul Perception. Jeg syns det er kult at det også skjer, transkontinentale samarbeid. De tingene jeg nevnte nå ble starta før lockdown-skiftet vi har hatt nå. Men Shabaka er er en interessant fyr, ikke bare musikken – han har jævlig mye å si. Jeg vet ikke om jeg fikk det beste ut av ham heller, jeg har lest mange intervjuer hvor han sier ting det er verdt å lese. Vi snakket om hvordan lockdownen også kan fremprovosere et kulturelt skifte, som vi ser tett connecta til BLM, vil jeg påstå. Vi har sittet inne i tre måneder, og folk blir kanskje ekstra hypp på en forandring. Jeg bladde i Morgenbladet tidligere i dag fra forrige uke. Og jeg tenkte faen heller, er det Samora Forum jeg leser – hver eneste artikkel handler om rasisme. Det tror jeg er en tendens man ser over alt. Som vi er litt inne på i det intervjuet – hvis man ser historisk på det har disse tingene også skjedd før. Pandemier har vært en del av sånne kulturelle skifter siden tidenes morgen. Jeg leste en artikkel for litt siden hvor svartedauden blir satt i sammenheng med slutten på middelalderen. Eller se på 20-tallet etter spanskesyken, hvordan nye medier som radio og plater, store teknologiske fremskritt preger samtiden. Jeg tror kanskje det handler om at nedgangstider provoserer frem ting. Hvor vi er nødt til å tenke nytt. Jeg har forsøkt å lese meg opp og finne informasjon om dette, men jeg har ikke sett den artikkelen jeg vil se ennå. Det å ha en ustabilitet kan føre til noe nytt. Selv om det er utrolig dramatisk og det er dritdøvt å ikke kunne leve som vanlig.

Er det andre ting du har lyst til å skrive om nå?
– Det er jævlig mye. Bare de siste to ukene har jeg lest om mange temaer som er ting få skrev om for få år siden. Jeg har skrevet mye om afrikansk-amerikansk litteratur før i tiden, det er noe jeg har gått dypt inn i – klassikere, alt mulig. Kanskje jeg kunne bidratt mer nå. Samtidig føles det her kanskje som en god anledning til å skrive om noe annet, siden mer av det skjer uansett. Det er vanskelig å si hvor mye de siste ukene kommer til å prege diskusjonene fremover. Debattene om migrasjon, om svart kultur og rasisme er jo debatter som aldri tar slutt, det tar nye former. Antirasismen endrer seg, det samme gjør rasismen. Og det finnes mange mulige svar på alle spørsmål, det er ikke én person som har rett. Men jeg har lest mye gammal jazzlitteratur- og journalistikk, ting som Val WilmerRalph EllisonLeRoi Jones. Og det er det samme som med hip hop-journalistikk, der har mange av problemstillingene som er i mainstreambildet nå blitt diskutert lenge.

Ja, i løpet av høsten skal vi få til en liten jazzlitterær lesesirkel i denne bloggen. Til sist – hva skal du høre på i sommer?
-Jeg veit da faen, jeg håper jeg kan komme meg mer på konserter snart.

Bonusspor: Tre utvalgte Shabaka Hutchings-låter

Shabaka Hutchings og Sarathy Korwar var del av The A.R.E. Project med Chicagos techno, house, noise og avantgardejazz-innovatør Hieroglyphic Being. Sammen spilte de inn en EP i 2017 på et studio-skip fortøyd langs Themsen.

Shabaka Hutchings’ We Are Sent Here By History var ute den skjebnesvangre uka i mars da bortimot hele verden ble avlyst på ubestemt tid.

Det tok litt tid før jeg skjønte at jeg hørte Shabaka Huchings allerede i 2009, som del av The Heliocentrics med ethio-jazz-pionér Mulatu Astatke.

 

Femme Brutal har laget fanzine!


Konsertarrangørene og aktivistene i Femme Brutal er nettopp ute med sin første selvproduserte fanzine, noe som føles stadig mer aktuelt, både som informasjonsformidling og estetisk objekt. Let det opp der du som regel finner fanzinene dine om kunst, politikk, litteratur og musikk. I den første utgaven er det mye uvøren samtidskunst, dikt, DIY-typografi og sterke fotografier, samt artikler som «Kvinner og køntri» og «Lesbisk trekkspillklubb mot patriarkatet». Ingrid Fadnes skriver om by versus natur, eller fallos-liknende skyskrapere versus feminine vaginafjell. Ja, for er ikke fjellet hunkjønn? Dette burde vi tenke på under våre respektive norgesferier i år. Vi drister oss også til å sitere et av diktene i utgaven, signert Erik Egenes:

Inst i Berdalen
Sit ein frikar på Rong.
Ho venter på å sprette
Ut or si kokong
Frå Youtube spelar
Ein sørgmodig song
Kanskje vert ho òg
Rockar ein gong?

Fem minner om Keith Tippett


Keith Tippett. Foto: Wikipedia Commons

Forrige uke mistet verden atter en viktig musiker. Den britiske jazztangentøren Keith Tippett (1947 – 2020) minnes her via fem utvalgte lydspor, fremkuratert av Rob Young fra Bristol og Nordstrand, redaktør i Jazznytt og bl.a. forfatter av den moderne klassikeren Electric Eden – Unearthing Britain’s Visionary Music (2011)

1. Keith Tippett Group
‘Stately Dance for Miss Primm’ fra You Are Here… I Am There (1970)

Keith Tippetts debut ankom under en indian summer for britisk jazz, da rockplateselskaper kunne signere frijazzprosjektter, folk-album gjerne inneholdt improv-gjester, og folk som Tippett kunne dukke opp på King Crimson LP-er. You Are Here … med åtte Tippett-komposisjoner, fanger essensen av britisk jazz i den perioden. ‘Stately Dance for Miss Primm’ har en groove og basslinje som ville sitte komfortabelt på et Portishead-album, og en elegant og konsis elektrisk pianosolo.

2. Keith Tippett
‘Dance’ fra Blueprint (1972)

Keith møtte Julie Driscoll i studio, mens hun spilte inn albumet 1969 for Polydor. De giftet seg og forble et livslangt musikalsk og romantisk partnerskap, og laget ekstatiske album som Couple In Spirit (1975) og Blueprint, som kombinerte AMMs totale improv med folkaktig kassegitar og det oppfinnsomme slagverket til Frank Perry. Tippetts piano dukker opp på halvveien, som en sliten yacht som trekker seg løs fra stormen.

3. Hopper/Dean/Tippett/Gallivan
‘Echoes’ fra Cruel But Fair (1977)

Den amerikanske trommeslageren Joe Gallivan er litt glemt i våre dager, men han hadde en eksplosiv tilstedeværelse i elektrisk jazz fra 70-tallet og utover. Denne lite kjente kvartetten med Tippett og kollegene Hugh Hopper og Elton Dean laget finfin musikk i løpet av sin korte levetid. På den salige ‘Echoes’ gir Tippetts glitrende elektriske pianospill Joe Zawinul og Chick Corea knallhard konkurranse. Fun fact: Cruel But Fair ble spilt inn på The Basement i Oslo og gitt ut på norske Compendium Records.

4. The Dedication Orchestra
‘Sondela’ fra Ixesha/Time (1992)

Tippett var drevet av ønsket om å å bringe folk sammen, ofte med ulik bakgrunn. Hans tidlige 70-tallsband Centipede inneholdt prog-rockere på scenen med avant garde-jazzere og klassisk-musikere. Fra tidlig på 90-tallet fortsatte The Dedication Orchestra det inkluderende oppdraget, og sammenfattet Tippetts forbindelser med sørafrikansk jazz til en sjelfull, svingende feiring av enhet under forskjeller.

5. Keith Tippett & Matthew Bourne
Two piano improvisation, Bristol Colston Hall (2017)

Denne pianoduoen, tatt opp live i Tippetts hjemby, er som en elv av lyd som renner forbi på et blunk. Med krusende, Debussy-lignende mønstre til surrende, prepared piano, gir den gamle mannen fakkelen videre til en representant for neste generasjon av britisk jazz. Bourne har sagt at Tippetts pianospilling ‘er grunnen til at jeg spiller piano slik jeg gjør’. Det finnes ingen bedre hyllest til en mann som har brukt hele livet på å tjene musikken.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Få freebag tilbake på menyen!

Maria Kannegaard forteller om trio-comebacket, Harald Lassen går gjennom sin nye plate spor for spor, freebagdebatten raser videre i spaltene våre, konkursras truer utelivet, Barack Obamas musikksmak kommenteres, souldekningen lever og mye, mye mer i ukas NTT.

Meld deg på vårt nyhetsbrev