Now's the time

NTT: Siljes overjordiske kick

Silje Nergaard feirer 30 år som artist, Martin Horntveth om sine Jon Balke-favoritter og Balke selv om sin nyeste utgivelse, Janne Eraker om steppdansens vilkår i det frie feltet, del to i vår munnharpeserie og en prat om gjennomføringen av Mandaljazz.

Hallo alle sammen, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige digitale remse med stoff om jazz og annen musikk. Vi kan by på litt av hvert i dette nummeret, fra steppdans til munnharpe, fra Jaga til jazzpop.

Siden sist har vi faktisk vært på konsert – onsdag spilte Karin Krog på Victoria, og du kan lese blogghalvdel Vingers anmeldelse her. Hvordan var det egentlig? Litt som Audun sier, egentlig. Det er godt å se folk på konsert igjen, godt å se musikk bli spilt med egne øyne. Men selvsagt også fremdeles preget av situasjonen, av mer eller mindre strenge tiltak og forsiktig spøking med det surrealistiske i situasjonen. Sånn må det nesten være – eller sånn er det blitt, som det heter. Kanskje den frasen burde erstatte dugnads-retorikken? På kollektivtransporten i Oslo har de markert hvilke seter man ikke kan sitte på for øyeblikket – et hjelpsomt grep, som erstatter enn del grubling om den nye trikk/buss-kutymen. På setene som er ulovlige å sitte på står det noe sånt som “Forbudt å sitte her grunnet smittevernhensyn – takk for at du deltar på dugnaden.”. Kanskje det kunne stått “Forbudt å sitte her grunnet smittevernhensyn – sånn er det blitt, gitt, mvh Ruter.” Uansett – det som er fint å merke seg er at Victoria tross alt ikke føles glissent, selv med såpass få publikummere. Og om litt blir det forhåpentligvis lov til litt flere. Etter hvert vil flere og flere heldige publikummere ha opplevd noen virkelig rystende konsertopplevelser under restriksjonene også – og da vil kanskje den hersens situasjonsbevisstheten også endre seg. Vi får se – plutselig er vi i hvert fall der at flere og flere festivaler annonserer ting igjen – Sildajazz har utsolgt åpningsshowet sitt og annonserte en rekke nye ting i dag, Mandaljazz har bestemt seg for å holde festival, vi snakker med dem lenger nede i remsa om det, og Motvind har bestemt seg for å gjennomføre en kveld som kanskje ikke ligner på det helt spinnville programmet de kunngjorde tidligere i år – men 4. juli blir det Moskus, Maja Ratkje & Lasse Marhaug og Per Anders & Ingvill Marit Buen Garnås. Vi kommer tilbake til det, og alle de andre små, men store konsertene som lurer i sommeren når de nærmer seg.

Denne fredagens store jazz-event er utvilsomt Ni timer med Guro Moe, som sendes fra Blitz og som, slik tittelen også antyder, er ni timer med musikk fra Guro Skumsnes Moe, bassist, komponist, forfatter – kanskje vi like gjerne skal si kunstner. Dette skriver hun selv: “Jeg fikk ideen til denne nokså langstrakte konserten etter å ha hatt tid til å reflektert rundt tid. Hva har skjedd ved å, på sett og vis, fått en helt annen tid i over to måneder? Hvor starter vi fra når vi setter i gang igjen?

Det kom samtidig et sterkt ønske om å utfordre meg sjøl, i kjølvannet av reiserestriksjoner og alle avlysningene. Erkjennelsen av at det å våge noe er nærmere én selv enn man tror.

Velkommen til et samspill mellom TID, AVSTAND og nye BEGYNNELSER. Gjennom nye møtepunkter i det skapende med andre musikere, dansere og én poet. Bundet sammen av høytlesning fra et utdrag tekster av Henry David Thoreau, som jeg synes passer inn i denne sammenhengen.”

Herligheten starter klokka 15.00 og varer frem til midnatt! Men nå må vi videre – det er Jazznytt-innspurt denne uken, og da passer det jo glimrende å minne om at det går an å  abonnere på Jazznytt! Ny utgave i posten om ei uke eller to!

NTT minner også om at vi elsker abonnentene vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse på fredager fredag. Den tjenesten kan du uansett melde deg på her.

På sporet med Silje


Silje Nergaard. Foto: Mathias Bothor

Det er mer enn bare stupetårnet. Knut Faldbakken, Vegard Skogheim, min svigermor Bjørg … Hamar har fostret mange storheter. Blant dem må vi også telle Silje Nergaard, en av norsk jazzlivs mest kjente artister, med et knippe skikkelig fine poplåter på samvittigheten. I disse dager markerer hun sitt 30-årsjubileum med en duo med Espen Berg der hennes katalog nytolkes, og en ny plate med norske tekster. Nerden i meg snublet over en liten artefakt fra fortiden som også pirret nysgjerrigheten, og heldigvis fikk jeg tak i jubilerende Silje.

Du feirer 30-årsjubileum som profesjonell artist i disse dager. Gratulerer! Har den kunstneriske driven din endret seg underveis med bransjen, eller går det stort sett ut på den samme gleden over å skape?
— Takk! Jeg har vært skapende og hatt en helt egen musikalsk verden i meg siden jeg var liten jente. Den kunstneriske driven er fortsatt sterk, på et vis også sterkere, fordi jeg merker at jeg skaper fra et dypere sted, og det kjennes mer viktig enn noen gang. Før ventet jeg på inspirasjon, nå vet jeg at jeg må ta ansvar for å finne den. Jeg er takknemlig for å ha fått gaven det er å kunne lage en verden av musikk. Musikk er livsviktig, den gjenspeiler følelser og stemninger en ikke alltid kan sette ord på. Musikken betyr stort noe i folks liv, og det inspirerer meg.

Men på den nye norskspråklige musikken din tar du utgangspunkt i togsporet på Hamar der du kommer fra, og alle mulighetene til reise og livsforandring som de symboliserte for deg da, og nå?
— Som liten jente sto jeg ofte på perrongen på Hamar Stasjon. Jeg elsket å se togene komme og gå, se dem forsvinne på de skranglene jernbaneskinnene, ut mot den store, store verden, og jeg følte at jeg kunne reise hvor som helst, selv om jeg bare sto stille. Jeg kjente på meg at det var uendelige muligheter der ute, og jeg tenkte at også jeg skulle dra ut i verden en dag. Å reise har vært en stor del av livet, følelsen av å være på vei — å sitte stille men å se at verden der ute forandrer seg. Jeg er heldig som har fått dele musikken min med folk fra hele verden. Men historiene og sangene mine begynte på Hamar. Den trygge fine byen hvor jeg gikk rundt i gatene og sang for meg selv. For å feire 30-års jubileum kommer jeg tilbake til Hamar og til togstasjonen hvor alt begynte.

Men stopp en halv, jeg har jo en single her fra 1984, utgitt på Phillips. Det er jo seks år før det du har jubileum for! Den er forøvrig til salgs for 65 euro på samlernettstedet Discogs.  Hva i alle dager er dette for noe?
—Jeg har deltatt i to konkurranser i mitt liv — en tegnekonkurranse på Hamar da jeg var 10 år som jeg vant(!) og en sangkonkurranse (årets hedmarkvokalist) som jeg vant! Premien var å få lage en single i et studio i OSLO (!!) og jeg husker  ikke om jeg bidro til valg av musikere men der satt Audun Kleive bak trommene og Geir Holmsen spilte bass. Jeg har vel alltid hatt teft for å spille med de beste, hehe, og dette må ha vært en bra begynnelse! Alle de unike musikerne jeg har hatt rundt meg har lært meg så mye, de har på et vis vært min musikk-skole, jeg er ellers helt autodidakt. Jeg liker å jobbe med folk som gir motstand og som tåler å få det. Skal jeg nevne en musiker som jeg har spilt med kanskje lengre enn noen andre, er det trommeslager Jarle Vespestad. Han har satt stort preg på musikken min de siste 15 årene, og har alltid pushet meg og utfordret tankesettet mitt. Det blir en bra greie, en strikk som tøyes.

Den er produsert av datidens bransjesuperhelter som Johnny Sareussen og Freddy Lindqvist, og rytmeseksjonen kan jo ikke bli mer funky. Har du noen minner om dette, var det skummelt?
— Kanskje litt skummelt … det var jo første gang i et ordentlig studio, det var liksom STORT! Audun var dessuten utrolig kjekk! Men de var så vennlige, og jeg var uredd og nysgjerrig og gira. Men jeg forsto nok ikke helt hvilke storheter jeg hadde rundt meg i studio,

Det er en cover av «My Funny Valentine» her, men husker du hvordan du skrev «One of These Mornings?»
—  Ja, jeg hadde en DX 7 hjemme på Hamar og den komponerte jeg «One of These Mornings» på, inne på rommet mitt. Teksten skrev jeg også. Mener å huske at den kom lekende lett.

Senere har du arbeidet med andre tekstforfattere, f.eks. Jeff Wassermann på din mest kjente tidlige låt , fantastiske «Tell Me Where You’re Going», og Mike McGurk i mange år senere. Hvordan er det å dele kreativiteten på den måten, og si litt om sistnevnte?
— «Tell Me …» var et sammensurium av flere tekstforfattere, jeg skjønner egentlig ikke den dag i dag hva den låta handler om, haha.  Den har et driv og gir følelsen av å være på vei med vind i håret… Jeff Wasserman var en av de første tekstforfatterne jeg jobbet med, og han har skrevet flere nydelige tekster for meg.

— Jeg møtte Mike for over 20 år siden, og vår aller første sang «Be Still My Heart» ble til ved en «beautiful accident». Jeg hadde sendt ham en kassett med en helt annen låt, han skrev tekst på den (som allerede hadde tekst) og sendte en nydelig tekst til meg som ikke passet til min melodi. Så jeg måtte skrive til hans tekst, noe jeg sjelden gjør, og snublet meg gjennom. Det tok tre måneder og «Be Still My Heart» ble til. Den låta ble viktig for meg og åpnet døra til den internasjonale jazzscenen. Mike er en unik tekstforfatter med engelsk som morsmål, og vi har hatt et langt og personlig arbeidsforhold i lang tid. Han «trenger seg inn» i mine dypeste rom, hører ordene der jeg synger lyder, og er lydhør overfor mine tanker og ideer og historier bak melodiene. Hans tekster har rørt lytterne mine dypt, og uten han hadde ikke sangene reist så langt.

Apropos reiser, du slipper heller ikke unna å snakke om Metheny. Den fremdriften som er i versjonen av «Tell Me …» med ham, gir fortsatt frysninger, det er som om låten får vinger og flyr avsted. Husker du hva du tenkte da du hørte det gitarspillet til din låt?
— Ja, Pat … han er jo mesteren av det jeg kaller det «gingelingeling-gitar», han skapte en helt egen sound og jeg elsker den. Den gir en heldig følelse av å suse avgårde på et tog! Jeg lagde låta på en gitar som Knut Reiersrud hadde glemt hjemme hos meg på hybelen, den var stemt slik at jeg kunne spille sånn, og slik ble refrenget på «Tell me …» til.  Da Pat spilte den inn første gang var vi i Rainbow studio med Jan Erik Kongshaug, og jeg husker faktisk at Pat spurte meg om hvordan jeg hadde gjort voicingen på grepene. Haha, da måtte jeg jo le. Jeg kan ikke spille gitar.  Kanskje var han bare veldig høflig! Den endelige innspillingen ble gjort i Rio i Brasil og jeg husker jo at jeg satt i kontrollrommet og fikk litt overjordisk kick. Det var en vill start på karrieren.

Du får til å feire med noen konserter med færre folk i sommer og høst, eller? Det er lov å være positiv?
— Jeg gleder meg til å spille for folk igjen, det er noe med energien som skjer i rommet mellom artist og publikum, den er unik, det er der magien blir til. Mange eller få folk, spiller ingen rolle. Intimkonserter har jeg alltid likt, jeg synger ofte uten mikrofon også, det er noe avkledd og veldig nært over det. Jeg kjenner at noe er i ferd med å skje, og jeg gleder meg helt sykt.

Mandaljazz skjer!


Festivalsjef Eirik Kristensen. 

No livnar det faktisk litt i lundar her, altså. Forrige uke snakket vi med Moldejazz som har bestemt seg for å gjennomføre – fullt programslipp til uka – og denne uken har nyheten om at festivaler som Motvind og Mandaljazz gjennomføres. Riktignok med et endret program, selvsagt, men allikevel. Mandaljazz har kuttet programmet fra utgangspunktet på 18 arrangementer ned til 7. Men, sier festivalsjef Eirik Kristensen, mange av de arrangementene er ting som jam og ulike intimkonserter. Så stammen i festivalen består.

Hvordan kom dere frem til avgjørelsen om å kjøre på?
– Vi diskuterte det ganske mye i komiteen som styrer med Mandaljazz hele året. De fleste ville gjøre ett eller annet, men det føltes feil å ta en beslutning på egenhånd. Vi fant ut at vi måtte inkludere alle frivillige, og hadde en lang og god prat med dem på Zoom hvor vi lodda stemningen. Vi hadde forberedt et løsningsforslag, med kutt og så videre, og det ble stemt fram.

Betyr det at maskineriet som vanligvis ville vært i sving på Mandaljazz får laget festival i år?
– Ja, egentlig, men vi har behov for færre frivillige siden vi kutter, og på grunn av smittevernhensyn. Det føles liksom litt feil å skulle pøse på med folk som jobber også i en sånn situasjon. Vi har ikke kommet til det punktet at vi har for mange ennå. Det kan jo være, da må vi se hva vi gjør. Det blir jo for eksempel vanskelig for alle å se konserter som vanlig, om vi også skal selge billetter. Men de aller fleste som har vært med over mange år, har meldt seg allerede, og de får bli med.

Litt av grunnen til at jeg spør er jo at Mandaljazz har veldig engasjerte frivillige – i fjor tatoverte noen av dem logoen deres og alt mulig.
– Ja, og skulle vi hatt like mange frivillige som i fjor, hadde vi fylt kapasiteten bare der. Men det kommer ulike ideer om å gjøre noen andre ting, noe sosialt for den gjengen, om det melder seg såpass mange i år. Utgangspunktet er uansett at vi ikke kan ta oss vann over hodet når vi arrangerer i år. Vi har egentlig mer enn nok med å følge opp smittevernregler og så videre skikkelig.

Nå er vi jo der at man snakker om Norges-turisme, og ser på måten kulturarrangementer også spiller en naturlig i det puslespillet. Har dere vært noe i kontakt med det offentlige om det?
– Nylig i lokalavisen i Mandal var det faktisk en sak hvor turistkontoret fikk nokså heftig kritikk med tanke på hvor bakpå de var når det gjaldt framsnakking av Mandal. Etter det var de raskt ut med å love én million kroner til markedsføringstiltak. Men vi er ikke der at vi har tatt kontakt ennå. Det er jo såpass små forhold, hvor mange tilreisende trenger man egentlig for å selge ut i år? Vi håper jo at det blir noen som tar turen hit og at vi får plass til det.

Hva slags program blir det?
– Hele programmet blir sluppet på mandag, men til nå har vi kunngjort Hedvig Mollestads Ekhidna-prosekt, Fredrik Høyer og Bendik Baksaas, Maria Kannegaard Trio, Skarbø Skulekorps og Andreas Røysum Ensemble. Også jobber vi med å lande den siste avtalen.

For stamlesere av NTT bør jo det der være både bredt og fint! Vi kan være prisgitt bortimot “rent norske” plakater også til neste år. Hvordan tror du man kommer til å takle den utfordringen på større festivaler?
– Godt spørsmål. For min del, når jeg går på Øya for eksempel, ser jeg faktisk nesten bare norske ting. Så jeg hadde klart meg fint. Mange vil kanskje oppdage at de ikke savner så mye som de trodde? Det minste problemet vi har hatt de siste syv årene er i hvert fall å finne bra musikk. Det er veldig lett, det føles som Ajax i fotball eller noe, en talentfabrikk hvor det alltid dukker opp noe nytt. For vår del vil det i ikke være noe problem. Men det hadde vært fint å kunne åpne for de nordiske.

Ja, dere har jo blant annet vært en over gjennomsnittet dansk norsk jazzfestival, for eksempel.
– Det har vært naturlig, og er noe vi har vært opptatt av. Vi ble med i den nordiske ordningen som heter Puls, og da ble det mye danske og svenske artister, som dessverre må kuttes i år. Vi har invitert folk tilbake til neste år. Det er jo særlig naturlig med Danmark, siden det er såpass nærme. De kan liksom ta en bil og dra på ferja, og det åpner spennende muligheter for oss.

Harpe Diem del 2


Foto: Eyvind Fredriksen

Vår faste leser, kjære konsertvenn og tidvise bidragsyter Eyvind «Åpen Klasse» Fredriksen har fått vekket en nysgjerrighet for munnharpens mystikk. I denne andre delen i en serie (les første del her) han skriver for oss om hvordan han nærmer seg kunnskap om instrumentets beskaffenhet, skal vi også en tur ut i skogen:

Hypotesen Espen Berg fremsatte i NTT 24. april, om at fuglesang, og naturtoneskalaen i seg selv, har vært inspirasjon for folkemusikken, traff en entusiastisk nerve i meg. Så klart! At natur og omgivelser har påvirket musikk virker jo selvfølgelig, men at påvirkningen kan ha vært så direkte som fra fuglesang, hadde jeg ikke tenkt på før. Hvorfor høres folkemusikk i forskjellige land ut som den gjør? Handler likheten om de samme begrensingene, mens ulikhetene om forskjellige inspirasjonskilder? At andre fugler har tilpasset seg  de skogskledde dalsidene i Norge enn i ørkenlandskap i Mali?

Hjemme hos meg er det stor interesse for dinosaurer for tiden, og derfor vet jeg at de første fugleartene utviklet seg fra små rovdinosaurer for ca 160 millioner år siden. Vi måtte under hjemmeskolen her finne frem en tommestokk på én meter for å sette dette i perspektiv: De første dinosaurene oppsto rundt 0 cm, og urfuglen på ca 30 cm. Rundt 71 cm inntraff den såkalte kritt-paleogen-utryddelsen, hvor anslagsvis 75 % av alt liv på jorden, blant annet alle de store dinosaurene, døde ut. I de kommende 66 millioner årene skulle langsomt pattedyrene komme til å dominere jorden, men altså også det vi kjenner som fugler utviklet seg gradvis her. De første menneskene kom til på 99 cm, altså ca 2 millioner år siden, og de første munnharpefunnene i Norge, for ca 800 år siden, var tre tusendels millimeter unna den ytterste kanten av messingbeslaget på tommestokken — 100 cm-merket, vår tid. Det har med andre ord eksistert fugler ufattelig mye lenger enn både mennesker og munnharper.

Med en nyfrelst overbevisning om at musikken stammer fra naturen, fikk jeg et behov for å teste klangen i munnharpa ute i skogen. Så en morgen nå etter at vi endelig kunne følge til skolen igjen, hadde jeg tatt med meg harpa lomma og på vei ut av skolegården svingte jeg i retning et av holtene med skog i nærområdet. Jeg tok av fra grusveien ved elven og klatret oppover i skråningen, mellom de eksplosivt grønne trærne fulle av kvitrende fugler, vel vitende om at hvis jeg gikk for langt, ville jeg møte bebyggelse. Jeg kjente jo på at det var litt snålt det jeg skulle foreta meg, så jeg hadde ikke noe behov for å bli oppdaget. Jeg fant et passende sted for min lett sosialt avvikende aktivitet (funn på stedet antydet at det åpenbart også var egnet sted for å drikke pilsnerøl av aller billigste sort) og fant stålet fram fra jakkelomma. Så da sto jeg der da, og prøvde klangen nokså forsiktig i et fellesskap av trær, fugler og ølbokser med elven brusende et sted under meg.


Foto: Eyvind Fredriksen

Munnharpen på bildet er laget av Bjørgulv Straume, mannen bak det kommersielt intuitive, men designmessig sjarmerende, munnharpe.com — et sted som er lett å finne hvis man er helt grønn og leter etter smidde munnharper til salgs. Da jeg kjøpte den ante jeg jo ingenting, så det ble ekstra stas å lære om Straumes posisjon i det norske munnharpemiljøet litt senere.

For noen dager etter skogsturen dumpet omsider Fille-Vern-CDen ned i postkassa, denne samlingen av opptak av spelemenn fra 1930-tallet og fram til da den ble gitt ut av NRK og ta:lik i 2007. I det tjukke, gode heftet inni dobbel-CDen er noe av det første man leser at munnharpetradisjonen i Norge nesten var utryddet før den fikk et oppsving på 80-tallet med utgangspunkt i Setesdal. En av dem som bidro til at tradisjonen reiste seg fra essen, både som  smed og spelemann, var nettopp Bjørgulv Straume. Han bidro blant annet på Kirsten Bråten Bergs proto-Åpen Klasse-utgivelse Frå Senegal til Setesdal i 1997 og har fått munnharpedesignet sitt foreviget i den femti ganger forstørrede harpa kalt tusenårsmonumentet i Valle i Setesdal. Spørs om ikke innlandsferien denne sommeren åpner for et besøk der.

Straume er født i 1938, og har såvidt levd i Setesdal samtidig som munnharpelegenden Mikkjel Kåvenes, tidligere nevnt i NTT, som døde året etter. Den harpa jeg kjøpte på måfå viser seg med andre ord å være en kontinuitetsbærer av de sjeldne. Jeg holder motet oppe, og fortsetter.

Eyvind Fredriksen

 

Jon Balke gjør diskursanlytiker av seg på ny soloplate

Forrige fredag kom Jon Balke ut med soloskiva Discourses på ECM, en plate som er verdt å høre på, men for å få en liten smak på hva slags konseptuelt univers det er som møter lytteren, kan man simpelthen se på titlene, som alle samme heter ting som «the polarization», «the first argument», «the second argument» og så videre. Til sammen forteller låtlista rett og slett et lite hendelsesforløp – og vi snakket litt med Balke om hvordan han kokte opp dette.

Jon Balke. Foto: Tone Myskja/ECM Records

Discourses er improvisasjoner basert på komposisjoner, for å si det enkelt. Av eget stoff. Det som er spesielt med denne er at jeg har tatt utgangspunkt i språklig retorikk i improvisasjonen. Hvordan man kommuniserer med språk, også har jeg forsøkt å overføre det i pianoet – introdusere et argument, utarbeide det, og komme til en konklusjon.

Hvordan kom du fram til det?
– Det har i og for seg vært en interesse lenge. Vi har også holdt på med språklig inspirasjon i Batagraf, hvor vi har prøvd å se på rytmikken i språket, hvordan det kan åpne opp andre måter å spille perkusjon og puls på. Sånn sett har jeg puslet med sånne studier i lang tid, men jeg har aldri forsøkt å overføre det direkte. Det er for eksempel interessant å se på hvordan språklig kommunikasjon i politikk har utviklet seg. Hvordan lederne som dominerer nyhetsbildet i dag har gått vekk fra dialogen som en måte å snakke på og over til en retorisk slagord-basert måte å argumentere på. Alt det der er ikke direkte overførbart til pianospillet, men det har vært en inspirasjon.

Hva slags research gjør du når du griper tak i et sånt tema?
– Det finnes masse lingvistisk teori og akademiske analyser av språket på forskjellige vis som jeg har lest meg litt opp på. Alle titlene på plata er tatt fra elementer i dialog, fra analysen av dialogen som fenomen. Men det er ikke noe akademisk verk. Jeg syns bare det er interessant å ha den typen rammeverk i hodet når jeg utvikler musikk.

Er det spesifikke språkbrukere som inspirerer deg?
– Poenget med dialog er ikke egentlig at en av partene skal vinne, men at partene går ut av dialogen og har skjønt noe mer. Så jeg syns det er interessant å lese om konfliktløsere og familieterapeuter, folk som jobber med konflikter på en kompetent måte. Og så er det fascinerende å høre på folk som er velformulerte og som kan presentere et budskap på en klar og tydelig og rik måte. Det er masse sånne TED talks som er veldig morsomt å følge med på, synes jeg.

Hvordan har dere jobbet med tale i Batagraf?
– Der har det vært et fokus på puls, hvordan man snakker. Det er jo ingen av oss som snakker rytmisk, vi strekker, snakker fort en periode, så legger vi tilbake og tenker oss om. Den typen elastisitet – selv om det ikke er metrisk rytmikk er det en type som øker og sakker. Det er morsomt å prøve å implementere i perkusjonsspill, syns vi da. Litt nerdete, men interessant.

Jaga-Martin velger seg Balke


Martin Horntveth

Jaga Jazzist måtte utsette turneen sin av naturlige årsaker, men musikkverden ser fortsatt frem mot utgivelsen av deres neste album Pyramid, som vi håper utkommer på selveste Brainfeeder records nå til høsten (hør singelen «Spiral Era» her). Sånn at ikke alle skal gå på veggen mens de venter uvirksomme, kom vi på at trommis Martin Horntveth og de andre aldri har lagt skjul på sin respekt for Jon Balke og hans musikk, som direkte inspirasjon for de unge Tønsbergfolkene. Så siden Balke er albumaktuell, ba vi Martin om å lage en glorifisert spilleliste. Take it away!

— Jeg tipper at vår interesse for Balkes musikk kom via vår musikalske onkel, Terje Johannesen som ledet mini-storbandet Slagen Storband fra Tønsberg. Dette ensemblet har huset haugevis av jazzmusikere fra området. Blant annet Knerten Kamfjord, Audun Erlien, Jon Rosslund, Andreas Bye, Marius Reksjø, Dag Einar Eilertsen, Torben Snekkestad og mange fler. Ikke minst Lars Martin Myhre som også startet storbandet.  Flere av oss fra Jaga blei tatt under vingen i veldig ung alder og det var her egentlig alt startet.
Vi vokste opp med norsk jazz på tidlig 90 tall og i tillegg til Out To Lunch og andre Odin-klassikere blei fort Jon Balke og hans musikere de største heltene. Og det er disse i kombinasjonen med rock (Motorpsycho, Radiohead) og rap (Public Enemy, NWA, De La Soul) som var hovedinspirasjonen da vi starta Jaga Jazzist, påska 1994. Derfor var det også naturlig for oss og spørre Jon om å skrive musikk til Jagas 25 års jubileum i fjor. Ståle Storløkken skrev også musikk for oss i den anledning.

«Once»Oslo 13Off Balance (Odin)

Denne låta må ha vært noe av det første vi hørte av Jon Balke. Hovedtemaet i låta gjentar Balke på neste skive. Det synes selvfølgelig vi var noe av det kuleste vi hadde hørt. Det kommer én takt som et sitat ca 4 minutter ut i låta «Blic» fra Nonsentration. Og som en hyllest til Balke og slik «leking» med temaer og musikk la jeg en en takt med dette i en gammal JJ-sang jeg skrev. Låta er bare fremført én gang og det var iført russedresser 16. mai 1995. Øystein Greni var på denne konserten og blei evig fan og med det startet et fremtidig samarbeid og langt vennskap.

«Blic»Jon Balke w/Oslo13Nonsentration (ECM)

«Stop»Jon Balke w/Oslo13Nonsentration (ECM)

Kombinasjonen av Balkes tonespråk på piano/synthbass og Audun Kleives trommespill med ivrig hjelp av mange perkusjonister er kanskje noe av det tøffeste som finnes. Det er så groovy, lekent, musikalsk og det ligner ikke på noe annet. Da jeg skrev musikken til TV-serien Twin (NRK 2019) lagde jeg et musikalsk tema som skulle hjelpe til med kaos, stress og desperasjon. Dette er veldig inspirert av Balke-musikk som dette. Låta «Mess» fra det soundtracket er nok en hyllest og homage til Balke, men også til min store helt Audun Kleive.

«Horizontal Song»Jon Balke w/Magnetic North OrchestraFurther (ECM)

Denne skiva hørte jeg på platesjappa i Sandefjord. Jeg gikk på Sandefjord Musikkgymnas og løp bort i storefri for å høre denne. Det var da man måtte stå ved disken og høre med headset for å få sjekka ut ny musikk. En fin tid. Jeg blei helt bergtatt av de nye elementene med vokal og stryk. Var heldig å se bandet live på Copenhagen Jazzhouse også.

«Muggen Fallskjerm»JøklebaJøkleba (Norsk Plateproduksjon)

Denne skiva er et mesterverk. Noe av det beste som har kommet fra Norge, mener jeg. Blei fortalt en historie om at den er produsert med et «fiktivt» popbudsjett på flere hundre tusen kroner. Og da falt mange brikker på plass for meg, for makan til produksjon og lydestetikk finnes det nok ikke mye av med improvisert og «sær» musikk som dette. Nå er ikke dette sært for meg, bare rein nytelse fra første til siste tone. Det originale coveret, designet av jazzelskeren og den fantastiske kunstneren Lars Elling, finnes dessverre ikke på den digitale utgivelsen. (Jeg kunne studere det i timesvis når jeg hørte på musikken)

«Hvileskjær»JøklebaJøkleba (Norsk Plateproduksjon)

Dette var i mange år «min» låt. Jeg skulle ønske de spilte den på fritidsklubben slik at man kunne danse rolig og tett til denne i stedet for Mariah Carey og Bryan Adams. Jeg synes dette er en av de vakreste låtene i verden. Den får meg til å gråte og bli rørt hver eneste gang jeg hører den og beveger meg på linje med Springsteen’s «Thunder Road».

Steppdansens ulv

Janne Eraker. Foto: Martine Petra

Nysgjerrige sjeler har kanskje fått med seg at det foregår steppdans rundt omkring i jazzens mulm og mørke, blant annet med opprettelsen av konsertserien Steppesalong på Kafé Hærverk i Oslo. Det er Janne Eraker som står bak herligheten, som steppdansutøver og primus motor for arbeidet med å spre bevissthet om steppdansens improvisasjonskraft, dens historie og potensielle framtid. Blogghalvdel Vinger følte han måtte ta kontakt, spesielt siden han fikk et flashback til barndommen og Oslo Karneval, da han kom utkledd som Gene Kelly, etter å ha sett et meget inspirerende dokumentarprogram om Metro-Goldwyn-Meyer på NRK en lørdagskveld. Men som Eraker forklarer, er det langt mer ved dette en stilige dresser og stokk.

Når, og hva var det du falt for ved steppdans?
— Jeg hadde allerede steppdanset i 3-4 år da jeg kom til New York i 2004 og så Michelle Dorrance. Jeg sto bakerst i et altfor lite dansestudio sammen med sikkert 30 andre steppdansere, og inn kom denne dynamoen av et menneske, i fillete jeans og med håret opp i to knuter. Hun satte i gang før hun hadde fått på seg begge steppdansskoa, og sendte oss av gårde i én og en halv time med noe av det mest groovy jeg noen gang hadde opplevd. Det var da jeg skjønte hva steppdans er. Et par år senere så jeg henne opptre i Stockholm, og det var som å få en beskjed fra gud selv. I fjor sto vi sammen på scenen på Kafé Hærverk, en absolutt ønskedrøm gått i oppfyllelse.

Jeg tenker umiddelbart på gamle MGM-filmer når jeg hører ordet, men når det først oppleves er det mer intuitivt nå-tid enn gammel glamour. Det er rytmisk, men også meget ekspressivt, og det kan formidle intrikate lag med følelser og ideer. Kunstformen utvikler seg med samfunnet?
— Steppdansen var i utgangspunktet en sosial dans, eller gatedans, om du vil. Så ble den tatt inn i minstrel-shows og vaudeville, og kombinert med alt fra akrobatikk til tåspissdans. Det var hipt å steppdanse på 20-30-tallet, og Fred Astaire var en av de som tok materialet inn i filmindustrien. Det han faktisk gjorde var å kombinere steppdans med ballroomdans (tenk på duettene med Ginger Rogers). Filmene spredte seg til hele verden, og han og hans stil ble selve bildet på steppdans. Mange tror at man må ha hatt og stokk for å steppdanse, men det er jo ikke sant. Mye av det steppdans er har blitt underbelyst og glemt. De afroamerikanske steppdanserne fikk nesten ingen «screen time», og dette er tragisk. Ved siden av steppdans i filmindustrien var det steppdans på scenen. Duke Ellington jobbet med mange steppdansere, og hvert show hadde en steppdans-act. Her snakker vi om Bill Bojangles Robinson, Four Step Brothers, Bunny Briggs, John Bubbles, og mange, mange fler. Etter krigen gikk musikkindustrien i vasken og mange steppdansere mistet jobben. Det ble vanligere å jobbe i små besetninger, som f.eks. jazztrioer. I bebop-tiden hang det steppdansere både inne og utenfor klubbene. Det sies at steppdansere som Baby Laurence og Groundhog hadde stor innflytelse på Max Roach. Men heller ikke her fikk steppdanserne nok kred, og ble ikke eksponert på samme måte som jazzmusikerne. Baby Laurence tok opp et album som heter Dancemaster, men ellers var det ikke mange opptak (hverken film eller audio). På 80-90-tallet var det en slags steppdans-renessanse. Gregory Hines og Savion Glover fikk steppdansen ut på TV og Broadway med produksjoner som presenterte steppdans som rytmen i funk-musikk og hip hop. Brenda Bufalino startet American Tap Dance Orchestra, og produserte store forestillinger der steppdanserne utgjorde et rytmisk orkester i samspill med live musikk. I nåtiden finnes det litt av alt: Folk som er eksperter på «old-school» steppdans, folk som produserer scenisk dans basert på steppdans, folk som bruker det til å jamme med musikere av alle slag.

Du er medlem av Norsk jazzforum som musiker. Har du måttet kjempe mot fordommer som instrumentalist, og er det lettere å gå i dialog med andre musikere nå enn tidligere?
— Det er vanskelig å få folk til å forstå hva jeg driver med. Man vil ikke tro at det er musikk før man har hørt det live. Så den første reaksjonen er som regel noe sånt som «Å, jeg trodde det skulle være litt kleint, men så er det jo fett! Og det er jo faktisk musikk!» Og så kan man begynne å snakke, spille eller hva det skulle være. Det er jo hyggelig at folk som regel er positivt overrasket (vi kaller det eksotisme-bonusen), men det er også litt synd at man ikke bare kan gå rett på sak istedet. Det tok noen runder i styret på Norsk jazzforum, og til slutt måtte noen komme å høre på en konsert, før jeg fikk melde meg inn som musiker. Men alt dette er jo også forståelig da, jeg er ikke bitter, haha. Den beste taktikken er bare å fortsette med arbeidet, og spre ordet sakte, men sikkert. Jo flere jeg jobber med, jo bedre går det. Steppdans til folket!

Hvordan er det å ha Steppesalong på Hærverk, ei bule som ellers konsentrerer seg om techno og frijazz?
— Kafé Hærverk er et utmerket sted å ha salongene på! Tregulv, avslappet stemning, fine folk, bar og alt! I salongene er det improvisasjon det handler om, og vi fokuserer nettopp på samarbeid med frijazz-musikere som for eksempel Rolf-Erik Nystrøm og Juliana Venter. Vi har også hatt salonger i samarbeid med støy-musikere som Harald Fetveit og Dario Fariello, beatboxer Julian Sommerfelt og slam poet Taro Vestøl Cooper, swingpianist David Skinner og andre sjangeroverskridende folk som perkusjonist Anders Kregnes Hansen, kontrabassist Christian Meaas Svendsen, gitarist Oddrun Lilja og trommeslager Michaela Antalová.  Tilfeldigvis er mandagens Salong inne på Flerbrukshallen, noen dører lengre inn på Hausmania.

Under koronatiden er det jobbet med gulvet der inne på Hærverk, er det gode nyheter for deg?
— Oh yes. Særlig det at gulvet nå er tyggis-fritt! Folkens, slutt å legge igjen tyggis på Hærverk-gulvet, da.


Janne Eraker, Vegar Vårdal og Roger Arntzen på Hærverk.

I en jazzkontekst, er det noen trommeslagere du tenker på som utpreget steppedansaktige i stilen?
— Når vi steppdanser på sand kan det høres litt ut som brushes. Når trommeslagere slår på rim’en (tre mot metall) får det fort et steppdansaktig preg over seg. Men da snakker vi mest om klangen. Når trommeslagere fraserer på en 3-and-a-break-måte kan det minne om steppdans fordi det ligner på timesteps. Timesteps er små groovy trinnkombinasjoner som en steppdanser bruker til å formidle hvilken groove, feel og time man er i.
Det finnes en haug med trommeslagere som også kan steppdanse. Buddy Rich og Steve Gadd, for eksempel. Omvendt er det også flere steppdansere som spiller trommer. Savion Glover gjør et poeng ut av at hællyden kan være en basstromme, mens tålyden kan være en skarp (og han demonstrerer dette med armene mens hans steppdanser). Boom chak, liksom. Steve Condos bygget opp en hel steppdansmetode basert på rudiments som han gjorde som trommeslager. Paradiddles for føttene, ikke sant.

Men det er et vanskelig spørsmål, fordi hva er “steppdansaktig”? Er det gammeldagse double-time rytmer ala Bill Robinson (tenk militæraktige virvler og crispy cleane 16-deler)? Eller er det medium swing med en og annen synkope? For meg kan det være både det, og alt annet! Det er vel heller motsatt; at jeg hører steppdansere som har en utpreget, spesifikk musikkstil / sjanger. Når jeg hører Roxane Butterfly, så hører jeg bebop-trommene i det hun gjør. Når jeg hører Sebastian Weber, så hører jeg brasilianske rytmer. Når jeg hører Thomas Marek hører jeg blues. Når jeg improviserer med folk som Ulrik Ibsen Thorsud eller Jan Martin Gismervik går samspillet slik at jeg fort kjenner igjen min steppdans i det de gjør.

 Fortell litt om prosjekten One Small Step som har opptreden på mandag.
One Small Step er en improtrio som jeg har med Roger Arntzen (kontrabass) og Vegar Vårdal (fele, og krykker, haha). Vi jobber med elementer fra minimal music, frijazz og folkemusikk og kaster oss som regel ut i langstrakte økter der ting kan utvikle seg vekselsvis veldig sakte og plutselig. Det hender at Roger og Vegar blir mer bevegelige av seg, eller at jeg fikler med noe slags perkusivt utstyr som for eksempel en haug med steppdansjern. Jeg jobber med å finne nye klanger og teksturer i steppdansen, og skyr ingen midler for å få tak på de. Vi interesserer oss for et utforskende samspill, og stoler fullt og helt på hverandre. Det er kjempegøy å jobbe med spennet fra vakre folkemelodier til skurrende, hard frijazz.

Det er den internasjonale steppdansdagen, og dette markeres søndag, kan NTT-leserne være med?
— Den internasjonale Steppdansdagen er vel strengt tatt USAs Nasjonale Steppdansdag, adoptert av resten av verden. Den faktiske dagen er på mandag, 25. mai (Bojangles bursdag!) og det er da vi har Salong. Det er plass til 4 publikummere til i skrivende øyeblikk. En mer uformell og lett tilgjengelig markering gjør vi på søndag kl. 13-15 i Torshovparken. Da kan hvem som helst komme. Ta gjerne med sko og plate, og vær med på jam, eller se på. Med god 1-meters-avstand, da.

Hva er ditt håp for steppdanskulturen i fremtiden?
— Mitt håp for steppdanskulturen er at den på alle måter skal få mer plass. Jeg ønsker meg at steppdanserne i verden skal få bedre muligheter (midler, tid, synlighet) til å gjøre sitt kunstneriske arbeide (være seg som solist, dansekompani eller band), slik at flere kan nå sitt fulle potensial og publikum kan få øynene og ørene opp for steppdansens fantastiske uttrykkskraft.

Har du noen eksempler som kan illlustrere kunstformens storhet for deg?
— Jeg kan velge tre! Det er jo nesten umulig.

Bill Bojangles Robinson i King for a Day, 1934

Stil: elegant, rett opp og ned, helt perfekt.
Legg merke til at han er den eneste uten black-face. Han var så berømt at han kunne stille kravet om å slippe. Han var den første afroamerikaneren uten black-face på scenen.

Jimmy Slyde med George Benson, Jo Jones og Milt Bucker i 1972

Stil: her har du jazz, da! Jimmy Slyde, ingen over, ingen ved siden.

Dorrance Dance med SOUNDspace, 2019

Stil: mer dans og bevegelse, alle danserne har sin egen måte, sammen er de verdens kuleste.


Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Kjetil Mulelid Trio klar for Nordic Jazz Comets 2020

Det årlige showcase- og seminareventet Nordic Jazz Comets vil finne sted for 21. gang på We Jazz Festival i Helsinki den 2. desember 2020. Kjetil Mulelid Trio deltar sammen med fire andre nordiske band.

Now's the time

Nesodden jazzfestival i miniugave pinseaften

Spacemonkey med Arild Andersen som gjest står på programmet til Nesodden jazzfestivals miniutgave lørdag 30. mai. I pinsen neste år planlegger festivalen å returnere i fullversjon.

Meld deg på vårt nyhetsbrev