Now's the time

NTT kjenner Vosselarmen i det fjerne

Selv festivaler som ikke avholdes kan få spesialutgaver. Vi snakker med tingingsverkkomponist Ingebrigt Håker Flaten, festivalsjef Trude Storheim, plate- og vosseuaktuelle Hildegunn Øiseth, Lyder Øverås Røed skulle også spilt og Tom Stalsberg har skrevet dikt.

Hei, god helg alle sammen, det er en spesiell helg – Vossa Jazz skulle egentlig gått av stabelen, og det skjer ikke. Vi snakker en god del om det i denne ukas NTT, men vi kan også by på noen musikalske krokuser, denne uken med et naturlig Vossa Jazz-fortegn. For festivalen lever jo, selv om den ligger i gips og sørgmodig kikker ut på finværet. Vi fortsetter også vår dekning av hvordan denne tilstanden preger jazz og omegn-livet, og lenker til vår dekning av uke 1, vår dekning av uke 2 og vår dekning av uke 3.

I kveld kan du se bandet Reformasjonen spille en konsert presentert av Vossa Jazz på USF Verftet. Vil du mimre, kan du lese vår spesial fra fjorårets festival. Du kan også tiitte i NRKs arkiv, for eksempel på Sidsel Endresen Group – eller jubileumsprogrammet 20 år med Alpejazz. Du kan også tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer ett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Ingebrigt Håker Flaten skulle vært på siste gjennomspilling nå


Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Årets tingingverkskomponist var – eller, helsikke heller, er – bassist Ingebrigt Håker Flaten, en musiker både faste NTT-lesere og tilfeldig forbipasserende jazzinteresserte lesere sikkert kjenner godt fra før. Han hadde med seg et transatlantisk band også, som besto av Josh Johnson på altsax og tangenter, Jacob Wick på trompet, Atle Nymo  på bassklarinett og tenor, Oddrun Lilja på gitar og vokal, Kaja Draksler på piano, Veslemøy Narvesen på trommer og Frank Rosaly på trommer og samples. Vi tok en prat med ham om hva han gjør i stedet for å være på Voss og gire opp til en av de store årlige hendelsene i norsk jazz.

Åssen går det?
– Nei, hva skal man si? Det går jo bra. Man er heldig som er her – for å ta den varianten. I USA er det litt mer trøblete. Det virker jo som at folk har oversikten her allerede, gjør det ikke? Norge, ass, haha! Vi tok det valget om å dra hit på tampen. Det var en heavy avgjørelse, vi vet jo ikke hva som venter på andre siden. Jeg er glad for at vi gjorde det, men det er rart.

Snakker du med folka dine der du bor til vanlig, i Austin?
– Ja, jeg holder kontakt med de nærmeste jeg har der. Det er litt mer dystopisk. I og for seg har nok Austin ganske god kontroll, men det er kaos – bare basics som å gå på butikken virker ganske stress. Og folk jeg snakker med, holder seg stort sett hjemme. En side note er at jeg har veldig bra helseforsikring der, og jeg får mailer fra legesenteret jeg går på hvor jeg kunne tatt korona-test nå. Det er fascinerende, en side som fungerer akkurat der jeg er, og en påminnelse om at ulike steder takler det på ulike vis, både dårlig og bra. Men jeg er veldig glad for at jeg er her og har med hele familien.

Hvordan var opplevelsen av at dette skjedde for din del, og det å skjønne at tingingsverkkonserten ikke ble noe av?
– Det var rart. Jeg var i Bogota før det her og jeg skulle komme rett hit. Den uka det skjedde var deadline for meg selv med tanke på å sende ferdige noter til alle. Jeg begynte å ane uråd, og da lå det baki hodet, at det ikke var sikkert at det ble noe av. Jeg bestemte meg allikevel for å sende ut mailen med full oversikt, og dagen etterpå kom meldingen fra Trude Storheim. Det var merkelig, men det var veldig tydelig fra Trudes side umiddelbart at det blir neste år. Det var fint. Men det kan hende at det blir en annen variant, det er jo også snakk om hvem som kan være med. Ting må planlegges på nytt.

Tenker du på å videreutvikle verket? Nå har du jo liksom “fått” et år til på å la det modne.
– Det er et godt poeng, jeg har tenkt litt på det. Jobbing med sånt verk blir intenst, men nå kan jeg la det ligge en god stund, jeg kan gå tilbake med friske ører. Det kommer nok til å bli endringer. Sånn sett er det veldig interessant. Slett ikke dumt, når det først ble sånn. Men nå kommer jeg til å la det ligge en god stund, det har vært så mye av det.

Har du tenkt på hva du skal bruke tiden på fremover?
– Ja, hva gjør man om det skulle vare i månedsvis? Det store valget var om jeg skulle være i USA og deale med det der, eller om jeg skulle dra hit og deale med det her. Jeg tok det valget av flere grunner. Og om man ikke har turnering, er det jo gull å jobbe med øving, om man kommer seg over bøygen. Man får jo ekstremt mye tid. Det er rart – den første uka halvannen etter at det skjedde er det beste jeg har sovet på månedsvis. Det var ingen ting som lå over meg. Det var veldig interessant å oppleve. Men så skal man komme seg inn i nye rutiner og en ny tralt, og det tar tid. Når jeg er ferdig med karantene skal jeg til moren min på gården i Oppdal

Har du snakket med andre musikere om det? Altså, om hva de planlegger fremover?
– Nei, men det er jeg veldig interessert i å snakke med noen om. Hvordan de bruker all denne tiden her. Selv kommer jeg veldig fort inn i arbeidsrutiner av gammal vane. Men nå har man muligheter til å åpne opp ting man ikke har hatt mulighet til tidligere. Å gi seg selv mer space. Det er en utfordring det byr på. At man ikke nødvendigvis skal gjøre seg selv så busy hele tiden, kanskje dette handler om dét også for oss som er i den situasjonen.

Hva tror du om fremtiden egentlig, også med tanke på stedene du spiller på til vanlig?
– Herlighet, det er utrolig vanskelig å si. Det er fort gjort at man som musiker blir sittende og tenke på seg selv. Men dette er helt sykt vanskelig for dem som presenterer musikk. Nå er det tid for virkelig å forstå helheten, ta seg av de andre og finne ut hvordan man kan hjelpe de også. Så man har noe å gå til. Jeg har tenkt på det med tanke på festivalen jeg har i Austin, hvordan jeg kan bruke den. Tenke kreativt på hvordan man kan hjelpe klubbsiden og andre musikere. Hva som skjer ellers? Det kommer til å forandre seg på noen vis, selv om livemusikken alltid vil være der. Den nett-greia kommer ikke til å gå over selv om pandemien går over. Det er interessant – på mange måter langt fra negativt heller. Man får prøve å se det positive, de nye tingene.

Føler du deg som en optimist oppi det? Mange jeg snakker med strever nesten med å plassere den optimismen de også kjenner på oppi en dramatisk situasjon. Som om alle kontrastene er skrudd opp.
– Ja, jeg er jo normalt sett optimist, selv om det er mørkt som et helvete. Langsiktig ser jeg lysere på det. Ikke minst aspektet med at folk må fatte – uten å bli for esoterisk – at det vi har blitt utsatt for i dag henger sammen med andre ting, syke måter å forflytte seg på, et vanvittig tempo vi har lagt opp til i livene våre. Det er mange tegn i tiden som sier at ting må forandre seg. Jeg tror og håper at folk ser det tydeligere enn noen gang.

Hvordan er tilstanden for deg økonomisk?
– Jeg har mista sykt mye nå de to neste månedene, det er mange spillejobber og jeg har ikke mye penger. Jeg har fulgt med debatten om Nav, og har meldt meg arbeidsledig, men som Anja Lauvdal påpeker i Klassekampen er det ingenting som ligger til rette for at vi skal søke om dagpenger. Man får følge med, og på én måte er det nesten noe man må forsøke å også ikke tenke på hele tiden, egentlig.

Dette her inntraff om våren, og kan ramme hele sommeren. Hva vil det si for musikere å miste akkurat den delen av kakediagrammet?
– Ja, si det. Det har gått veldig opp og ned for min del. Noen somre er det plutselig masse, og andre ganger er det ikke. For meg er det den jevne turneen gjennom året som er innbringende. Men det er klart at for veldig mange musikere er det en lukrativ sesong fremover som starter med Vossa Jazz og som går slag i slag. Det er mye forsvinner. Den timinga er ganske sjuk for vårt yrke.

Vi får ikke høre tingingsverket ditt nå. Men vi har jo fantasi – og mye god musikk skjer i huet også. Har du noen stikkord som gjør at vi kan forestille oss litt ting?
– Tja… nei… jeg må si at den utfordringen der var noe som trigget et ønske om å utforske et norsk aspekt, komponeringsmessig og soundmessig. Kanskje mer enn jeg gjør til vanlig. Det er forsåvidt et urbant sound i bandet, i hvert fall sånn som jeg hører det i mitt eget hode. Men det trigger nok noen norske stemninger. Det er en bra kombo av ting som jeg prøvde å male ut der.
Men – jeg fikk jo for meg at jeg måtte gjøre noe etter avlysningen. Det føltes så rart å egentlig skulle møtes på tirsdag. Så jeg gjør et lite prosjekt, jeg ba alle om å sette sammen en liten videosnutt, og så setter jeg sammen en teaser. Da får man en litt større idé om hva det er. Men det er et bra spenn på de musikerne i bandet, så jeg vet jo ikke hvordan det egentlig blir. Jeg gleder meg fremdeles veldig til å få satt i gang. En cool gjeng folk, om jeg får si det selv. Det som har vært kult med å jobbe med Trude, var hvor kjapt hun tok en avgjørelse – og tanken på at de har et år på seg på å ligge de nye brikkene på plass varmer. I denne bransjen har vi plutselig masse tid som man kan bruke til sinnsykt mye man ikke får til ellers. Det er en god side.

 

Hildegunns håndlag med hornet


Hildegunn Øiseth. Foto: Juliane Schütz

Trompetisten, bukkehornisten og bandlederen Hildegunn Øiseth er en luring, det ser man i det litt fandenivoldske glimtet hun kan få i øyet før en solo, og man hører det i hennes beherskede teknikk og tilstedeværelse i musikken. Denne helgen kommer hun med albumet Manana på Jazzland, med et finfint band med Per Oddvar Johansen på trommer, Magne Thormodsæther på bass og Espen Berg på piano.

Du skulle lansert ditt nydelige nye album på Voss i helga. Det er jo bittert, men sånn er livet. Har du noen spesielt gode minner fra Vossa Jazz, og hva er det som kjennetegner feelingen der?
— Ja, det var jo som en drøm at lanseringen skulle være på Vossajazz. Vi elsker selvsagt jazzfestivaler, og Vossajazz er som et eventyr. Hver gang blir en musikalsk fest og et herlig møtested. Husker særlig godt da vi veltet inn på Vossajazz med Marilyn Mazur’s Shamania. Vi hadde det hysterisk gøy både før under og etter konserten. Kanskje publikum ble tatt på senga av så mange bra damer på en gang. Feelingen på Vossajazz er at det er brillefint, klokkene skal ofte stilles og snart er det påske. Jeg husker godt at en vennegjeng dro meg med til Vossajazz da jeg nettopp hadde flytta hjem til Norge på starten av 2000-tallet. De syntes ikke at jeg kunne være bekjent med å være norsk og samtidig ikke ha hørt mange av våre største jazzmusikere. Jeg ble nok overrasket over å høre at jeg selv hadde så mange likheter med norske trompetister. Det var også irriterende, ettersom det siste man ønsker som jazzmusiker er å ligne på noen. Heldigvis tok det ikke mange år før jeg fant frem til min egen musikalske verden i møte med bukkehornet. Det jeg gjør med det instrumentet ligner i alle fall ikke på noe jeg til dags dato har hørt. Jeg har hatt med meg hornet på mange reiser i Asia og Midt- Østen, og har hentet mye inspirasjon fra instrumentet duduk.

Hvordan har veien vært frem til denne nye plata?
— Bukkehornet endret mye. Noe eget album hadde jeg ikke brydd meg om å lage tidligere, jeg mente lenge at det fantes mange gode trompetalbum allerede, og at verden ikke trengte flere. Men  bukkehornalbum, derimot…  Dermed var innspillingen av albumet Hildring i gang. Jeg lagde alle låtene selv. På den utgivelsen var det også plass til mye elektronikk. To år senere ble jeg overtalt av Jan Erik Kongshaug til å lage en trompetplate. Dermed satte vi sammen en kvartett. Jeg inviterte musikerne til å ta med egne komposisjoner. Vi møttes i studio og spilte inn uten å ha øvinger på forhånd. Det kom tre akustiske kvartettalbum, ganske tett etterfulgt av hverandre. Nå var vi i gang. Jeg trivdes godt med å turnere med kvartetten, og følte ingen umiddelbar trang til å lage noe nytt album.  Det var mer en trang til å samle mine egne uttrykk som gjorde at jeg åpnet opp for ideen med et nytt album. Spennende å kunne blande inn mer av min verdensmusikk i tillegg til mine gamle elektriske pedaler i et ganske akustisk band. Det var også et ønske å ta tilbake bruken av min egen stemme i tillegg til at bukkehornet får en like sentral rolle som trompeten. Lykke til, tenkte jeg, men her sitter vi med resultatet i hånda.

Det er en strålende balanse i bandet ditt på denne platen, fortell litt om sammensetningen av musikere og mennesker.
— Det er både krevende og vidunderlig å velge musikere fra den aller øverste hylla. Jeg er blodfan av hver enkelt av dem. De er selvsagt sinnssykt etterspurt. Jeg synes vi er fire ganske ulike personer og at vi har et temmelig ulikt utgangspunkt og temperament. Det i seg selv er en ressurs som vi utnytter. Jeg tror at alle blir dratt litt i ulike retninger på en positiv måte. Det er bra for meg å spille med folk med andre ferdigheter enn meg selv.

Jeg fant i alle fall en nysgjerrig ro i musikken din denne gangen. Lite stressende, er det noe i albumtittelen Manana som tilsier dette?
— Tittelen betyr takk, på pashto. Det er pussig at vi stadig må minne oss selv på å føle takknemlighet, men det hjelper for alt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt meg selv si den siste uke: Aldri så galt at det ikke er godt for noe! Jeg ønsket også å la meg inspirere fra tiden jeg bodde i Sør- Afrika. Der var oftest helgen lenger enn uka. «Safe Mode» tok utgangspunkt i hvor trygg jeg ofte har følt meg i såkalt farlige områder i verden, men samtidig hvor skummelt det var å flytte hjem til Norge.

Du har et nydelig håndlag med trompeten, hvordan var det du falt for det instrumentet? Samtidig er det en moderat bruk av effektbokser, som paradoksalt peker i retning av bukkehorn- lyden. Når var det du begynte å utforske disse tingene?
— Jeg brukte stemmen mye i mange år og hele 90-tallet var jeg glad i å bruke elektriske effektpedaler på trompeten, ettersom jeg ikke var så begeistret for lyden av instrumentet i seg selv. Mitt behov for å berøre er mye større enn behovet for å imponere. Av det vokser det fram et spekter av lyder. Kanskje trompeten har begynt å ligne mer på bukkehorn? Nå veksler jeg ofte mellom stemmebruk, trompet og ulike bukkehorn uten å tenke på det. Det blir som kroppsdeler som er med uansett hvor jeg går. Jeg innrømmer at jeg har navn på alle bukkehornene mine og at de blir passet mye bedre på enn trompeten. Det er mest fordi hvert horn er helt unikt og uerstattelig.

Du har som sagt bodd en periode i Sør Afrika, hvordan har det preget deg musikalsk og din verdensanskuelse?
— Det har preget meg enormt mye og jeg kunne vel skrive en bok bare om det. Erfaringene vil jeg ha med meg resten av livet. Jeg har blandet inn inspirasjon og minner fra Sør Afrika i flere av låtene på denne plata.

Avant Folk, der du også spiller, viser jo en tankegang der verdens folketoner og dermed folk er forbundet på sterkere vis enn mange kanskje tenker over. Når slike globale hendelser som den vi lider under nå inntreffer, ser vi jo tegn på det. Er det globale fellesskapet viktig for din kunstforståelse?
— Ja, det er viktig, og jeg tenker mye på at tradisjonsmusikk fra ulike himmelstrøk har flere likheter enn ulikheter. Det var ganske tydelig i møtet med pakistansk raga. Jeg har også et stort band, Sharaka Ensemble, hvor halvparten av musikerne bor i Palestina og resten er norske. I det bandet blander vi hele tiden norsk og palestinsk tradisjonsmusikk. Det er selvsagt fascinerende med likhetene. Det er også interessant med vår tendens til melankoli og deres evner til humør og glede. Jeg liker ikke stengte grenser. Denne kvartetten jeg gir ut plate med nå er det eneste bandet jeg har hvor alle musikerne kommer fra Norge.

Alt er annerledes men albumet må likevel ut, regner du med å få flyttet konsertene dine nå til senere i år, eller er de de blanke arks taktikk fremover?
— Ja albumet er smittefritt og må ut. Noen konserter er flyttet til høsten og til 2021, men de fleste er avlyst. Jeg ser forresten at bare fram til 31. mai er det 30 oppdrag som er strøket i min kalender. Jeg håper at det aldri skjer igjen, selv om det genererer mer tid til å komponere, planlegge nytt jazzkurs i høstferieuka på Griegakademiet eller øve.

Mange holder på med nettkonserter, rydder i spisskammerset eller på loftet i disse dagene, Hva er det du gjør? Skriveraptus eller øvingstørke?
— Ja, alt det. Den første uken kunne jeg ikke spille. Kreativiteten gikk bare til å holde humøret oppe, så jeg måtte finne på noe lurt. Nå er arbeidsstudioet mitt delvis nyoppusset og lysten til å spille er tilbake.

 

En helt spesiell helg for Vossa Jazz og Trude Storheim

Det er fjerde uke på rad vi ringer Trude Storheim, daglig leder for Vossa Jazz. Den første gangen var fremdeles kun en håndfull timer etter at avlysningen av festivalen var et faktum – og det føles i det hele tatt fryktelig lenge siden. Det er mye vi vet nå, som vi ikke visste da – og ikke minst er det kommet en trillebårlast med nye ting som vi ikke vet. Forrige gang snakket vi en del om fremtiden, om følelsen av å få 2021 i sikte. Men dette er en annerledes uke – for nå skulle festivalen vært.

Åssen går det nå?
– Nå er det litt tungt. Det har seget inn rått og brutalt at nå er det festivalhelg. Jeg fikk en fysisk reaksjon i går, jeg kjenner det skikkelig. Dette hadde vært min trettiende festival, i en eller annen form. Jeg tror kroppen…. det er et eller annet som ikke stemmer, det føles som en stor sorg. Spesielt med tanken de over 200 musikerne som hadde vært på vei hit nå. Det blir en rar helg.

Hvordan merker du det?
– Jeg tror vi havnet i en unntakstilstand da det kom over oss. Det var en ekstrem situasjon for hele samfunnet, og vi måtte inn i  en status og en rolle som var en ukjent vei, hvor du ikke helt visste hva du bega deg ut på. En rar modus, men også en hvor du henger med, og slår litt på pauseknappen. Men i går kjente jeg at jeg reagerte på at “nå er helga her”. Da slo det inn for fullt. Det er jo den store helgen for meg i løpet av året, en enorm fellesskapsfølelse i tillegg til alt det kunstneriske. Det er et hull som ikke dekkes inn. Det er viktigere ting i livet, men for meg er dette veldig viktig.

Hvordan ville det sett ut nå til vanlig?
– Det ville kokt. Vossajazztoget ville reist fra Oslo, vi hadde rigget klart hele festivalen. Det ville vært uforutsette ting, kansellerte fly, mange akutte ting som oppsto i tillegg til forberedelser til kvelden, hvor jeg skulle vært konferansier. En haug med detaljer. Sjekke tingingsverket, at Ingebrigt og gjengen hadde god kontroll på de siste øvingene. Jeg ville vært veldig lite i ro, jeg ville flydd rundt og forsøkt å  dele ut store smil – det er en viktig del av det, glede og energi – å sette stemningen. Så banale og viktige ting.

Har du snakket med andre? Det er jo garantert mange frivillige som opplever det samme som deg nå.
– Ja, garantert. Veldig mange har jobbet her i veldig mange år. Vi har en vanvittig kontinuitet, folk som er blitt sjefer i de ulike “departementene” våre. Og så er det publikum og musikere som kjenner på det samme. Det er jo godt å se oppi det hele at Vossa Jazz er viktig for mange. Det er derfor vi skal komme oss gjennom det. I kveld har vi den konserten med Reformasjonen, og da er det små samlinger rundt omkring, og vi skal prøve å se konserten sammen. Det blir jo en slags åpning av Vossa Jazz.

Gleder du deg til å se den konserten? Denne uka skrev Martin Bjørnersen i Musikkmagasinet om konsertopplevelser på nett – at det ikke er det samme, at det ikke erstatter å være i rommet, på samme måte som hjerteemojis ikke erstatter klemmer. Men, som han skrev – det gjør på en måte ikke hjerte-emojis og alle sånne ting noe mindre viktig.
– Utvilsomt, jeg er helt enig med ham i det. Det handler om å gjøre det beste ut av det. Det kan vi gjøre ved å sende hjerter, gi gode smil. Vi må ikke bli mistenksomme og redde, folk er folk. Det er en enorm oppblomstring av kultur også, og det er fantastisk bra – det vil jo også være med oss framover. Men jeg gleder meg ekstremt til å sitte i en konsertsal igjen. Det er ingenting som slår det.

Hva er det med å være i rommet? Hvorfor blir vi så fryktelig avhengige av det?
– Det er energien som oppstår i fellesskap. Med publikum og musikere. Å se uttrykk utfolde seg, å oppleve kommunikasjon, mellom musikere, og gjennom musikere og publikum. Det gir energi og kraft. Jeg liker de intime konsertene der man kommer tett på best. Styrken i improvisasjonen, der du ikke vet hva du får – konserten som blir unik uansett.

Og opplevelsen i sånne settinger av at, om man er et godt publikum, blir konserten enda villere.
– Helt klart – det er som både musikere og lærere sier. Responsen du får av et publikum som er på og vil noe, er helt avgjørende. Alle har et ansvar når de er på konsert, jeg kan ikke bare løse inn billett og sette meg ned og forvente noe. Jeg har en rolle, jeg skal være skrudd på og delta i det jeg opplever.

Vil det være en lettelse å komme seg forbi helga?
– Ja, jeg tror det. Å begynne med blanke ark – eller, ikke blanke, men å videreutvikle det vi har. Vi kommer til å ha flere ting i løpet av året. Vi sitter egentlig på alerten til å gripe dagen. Jeg gleder meg til helga, det er konsert i kveld med Reformasjonen, og på søndag skal Irene Tillung  og Tore Brunborg spille konsert i Vangskyrkja. Det blir et samhold i løpet av helgen. Også blir det et nytt steg videre på veien når den er over og man kan riste det av seg.

 

Tom

Poet, bladfyk, musikant, fotograf, og diversekar Tom Stalsberg skulle opptrådt sammen med Kjartan Fløgstad Band på Voss i helga, sammen med Steinar Raknes og Odin Staveland. Men akk. Som et plaster på såret blir det i stedet bestillingsverk på et av radioapparatets flotteste programmer Bluesasylet på NRK i morgen lørdag, der Stalsberg og forfatterkollega Lars Saabye Christensen får følge av Mathias Eick og Amund Maarud. Høres ut som noen buickete greier.


Tom Stalsberg. Foto: Lars-Eivind Bones

Blogghalvdel Vinger har redigert litterært tidsskrift før, han, så han var ikke flau over å be om noe nyskrevet poesi av Stalsberg der han satt i sin isolasjon på Fagerborg med et krus te og penn allerede plantet i hånda. Take it away, Tom:

Kanskje fins det fine dager, sa Gunnar Lunde.

Kanskje fins det en blue note i himmelen for Bird, Mingus, Miles og Jon.

Kanskje, er mer enn nok for meg som

sliter med tre grep, siste akkord og første kasse langpils (Frydenlund).

Kanskje fins det ei gjenglemt seng for dem som alltid seiler de andres sjø.

For dem som blir akterutseilt på Club Tropical Owl, som våkner

i baksetet på The Wizard of aah´s… den nye 1966 Fairlane Convertible!

 

Kanskje, kanskje ikke, men definitivt sjekke inn på Hotel Oloffson i Port-Au-Prince.

Henge i baren til siste be bop er pantsatt/

før døden herjer med meg, sier Jorge Luis Borges.

 

Kanskje fins det fine dager, sa Gunnar Lunde.

Kanskje fins det en longdrink i enden av regnbuen.

Kanskje, er mer enn nok for meg.

Kanskje vi skal by opp under bordene i kveld? Hvem speller?

 

Svette Lyder fra badstua, rolig er det nye rask, og Fieh lager Armageddon


Slow is the New Fast. Foto: presse

Lyder Øvreås Røed er en gjenganger her i NTT, fordi vi er glad i hans tut-tut på trompet og flygelhorn, enkelte dansetrinn, og fordi han er involvert i mange herlige prosjekter. Denne helgen skulle han spilt på Vossa Jazz med Terje Isungset, men et fint plaster på såret er at bandet Slow is the New Fast, som ga ut en av jazzens fineste norske debutplater i 2018, er aktuelle med singelen «The First Thing I Remember».

Flott ny single med Slow is the new fast! Men det er ikke bare singelen som er ny, her er det røsket litt opp i besetningen også? Hva er kongstanken denne gangen?
— Tusen takk for det! Helt riktig at det ikke bare er singelen som er ny. Besetningen er noe annerledes enn den var da vi ga ut vår første plate Slow. Hans Kjorstad ga seg i fjor grunnet litt vel mye å gjøre i mange forskjellige sammenhenger. Som erstatter for Hans har vi fått inn både Håkon Aase og Henriette Eilertsen. Da Hans ga seg tenkte jeg like gjerne at vi kunne stake ut en litt ny kurs men fremdeles ta vare på selve essensen av tankene bak musikken og musikken i seg selv. Nå er vi enda mer lyriske og litt mindre abstrakte. Det er helt magisk å spille i «blåserekke» med Henriette og Håkon! Jeg har også jobbet med å inkorporere noen av tingene vi jobber med i andre band som jeg er delaktig i. Da tenker jeg spesielt på beat- og groovefokuset i Fieh, Bangkok Lingo og Mosambique. Det har vært spennende å prøve å snike det inn i det lavmælte akustiske landskapet som Slow Is The New Fast opererer i.

Det låter litt «dyrere» og spenstig, hvor har dere vært hen? Tror du det blir mange hjemmestudio-innspillinger i neste års platehøst, forresten?
— Vi har vært i Halden. Studioet heter Athletic Sound og Dag Erik Johansen har vært bak spakene. Vi er superfornøyde med prosessen. Jeg var der mye i fjor høst og ble godt kjent med Dag Erik, veldig fin fyr å jobbe med. Artig at du spør om det faktisk. Det er nesten det eneste jeg gjør for tiden. Sitter ved «hjemmestudioet» mitt og spiller inn musikk. Jeg og Torstein Slåen skal faktisk lage ambient plate! DIY-style. Tror nok det er mange i samme situasjon også. Akkurat det tror jeg er gull verdt nå, og jeg er glad for at jeg blir tvunget til å finne ut av litt tekniske ting.

Dere var tidlig ute med å spread the gospel om at verden måtte kule’n ned litt. Tror du denne tvungne stillesittingen vi bedriver nå vil forandre litt hvordan vi forholder oss til verden, og hva slags type kulturuttrykk vi foretrekker? Altså at det blir litt mer slow og ettertenksomt?
— Jeg håper det. Man har jo sett tendenser til det før korona også, med at stillheten begynte å bli en luksusvare som folk begynte å betale mye for. Jeg håper egentlig at vi kan roe ned litt. At man kan ta seg tid til å se at den som setter de største kravene ofte er en selv og ens egne forventninger. Det er vanskelig å se når alt jager rundt deg hele tiden, men kanskje det blir lettere nå? Vet ikke. Vi må jo bare håpe på at gresset er grønnere på den andre siden! Jeg har sett at det er et par musikkanalytikere/forskere som har spådd at jazzen skal bli populær igjen blant almenheten. At man kanskje blir lei av alt det overproduserte og perfekte som florerer over alt. Dette blir jo selvfølgelig bare spekulasjoner, men alt beveger seg jo i bølger og sirkler og det kan jo godt være at den situasjonen vi befinner oss i nå fremskynder prosessen? Det hadde jo vært en bonus hvis folk som vanligvis ikke hørte på improvisert musikk kanskje fikk en økt interesse for det. Hvis man sitter hjemme alene og lytter på musikk så hvorfor ikke utvide paletten?

Hvordan får du øvd og spilt med andre mennesker i disse dager? Er du mest hjemme alene, eller er det mange små, trygge møter med en og en musiker?
— Jeg er sikkert den mest irriterende naboen i verden! Haha. Øver hele tiden i leiligheten. Bruker ikke øvingsmute en gang. Jeg skal roe ned hvis jeg får klager, men det har ikke skjedd ennå. Jeg har også spilt litt duo med forskjellige folk og hatt en del møter over nettet. Synes det funker fint.

Jeg så deg sammen med Torstein Slåen på en nettoverført brakkegig her om dagen, eller var det forrige uke, det går litt over i hverandre. Men uansett, det funka veldig bra synes jeg. Havna i sonen som lytter. Var det en slags duo fra før, og blir det flere slike ting i fremtiden?
— Vi har vært en fast saunasession duo i ca et år nå. Vi har spilt jevnlig på Salt for folk som svetter. Ca en søndag i måneden spiller vi rundt en og en halv time med ambient. Responsen har vært veldig bra. Tror det er et eller annet i det. Når man sitter i en sauna vil man gjerne ha ned tempoet litt og høre på noe som ikke krever annet en at man er til stede. Det var dette som startet duoen, og som nå forhåpentligvis skal kulminere i en plate. Den platen vil i så fall komme takket være korona så det er jo noe! Med i prosessen har vi fått med oss Oskar Johnsen Rydh på trommer og teknikk. Vi tror det blir veldig bra!

Du skulle spilt på Vossa Jazz i år også, det er en spesielt nydelig festival, ikke sant? Du skulle spille i «is-bandet» med Terje Isungset, hva var planen å gjøre der, er det også med is-flygelhorn?
— Vossa Jazz er helt fantastisk! Har vært der vært år fra jeg var 16 sikkert. 10 år? Noe sånt. Det er helt sykt rart å ikke sitte på toget dit nå, kjenner jeg. Jeg har vært med Terje før og spilt på faktiske is-horn, men på dette prosjektet skulle jeg få æren av å spille ekte trompet, og sikkert mest flygelhorn kjenner jeg meg selv rett. Det hadde vært utrolig stas å få gjennomføre de konsertene der. Være vikar for helten Arve Henriksen og spille sammen med Terje Isungset og Anders Jormin og resten av den fantastiske gjengen. Herregud. Det hadde vært så gøy.

Som du vet er jeg temmelig intens fan av Fieh. Nå blir det vel litt knekk i utenlandslanseringen en liten periode, men åssen ser det ut med dere til neste år, er det en ny plate delvis i kassa allerede? Dere var i Electric Lady-studioet i fjor? Kunne jo vurdert å slippe en låt i sommer uansett, da?
— Jeg vet at Sofie skriver som en gal og at det er nærmere 30 låter som ligger og lurer, men vi har ikke spilt inn noen av de nyeste. Da vi var i Electric Lady spilte vi inn noen demoer for å begynne å jobbe litt med Russel Elevado, som er tekniker/produsent for D’angelo, Erykah Badu, Roy Hargrove og de der. Blant annet «Telephone girl» som vi har spilt en del live i det siste. Den ble veldig bra! Tror uansett at vi sikkert skal spille den inn igjen senere i år. Vi gjorde en cover av en Wayne Shorter-låt som heter «Armageddon» fra platen Night Dreamer. Den skal komme ut på en Blue Note-plate en gang. Jeg trodde det skulle være i vår, men kanskje det blir senere. Jeg håper egentlig at den kommer ut i løpet av sommeren, det hadde vært kult. Syns vi løste oppgaven med å covre Shorter ganske bra! Tror han hadde godkjent det. Vi skal uansett lage ny plate senere i år og det gleder vi oss stort til! Også krysser vi jo selvfølgelig fingrene for festivalsommeren. Neste uke den 12. april spiller vi på festivalen «Et helt annet sted» på Vierlive.no, samme dag som Sigrid. Det er noe å sjekke ut i påskebrakkesyken!

Har du kick på noe gammel eller ny musikk om dagen som du har lyst på å dele med oss?
Cyrillus Kreek skal slippe plate på ECM om en stund. Singlene han har gitt ut er helt magiske korarrangementer som gir ro i sjelen i disse stunder. Tjommy Petter Asbjørnsen har sluppet plate med Øyvind Skarbø og Kjetil Møster: PAT Supergolden og en annen bassist og tjommy som har studert i Bergen; Arne Toivo Fjose Sandberg har sluppet plate med min lillebror Aksel på saks: Toivo Quintet, View. For de trompetinteresserte kan jeg anbefale YAYennings Quartet, Daniel Schenker Quintet Times of Innocence og Michael Rodriguez Reverence.

 

Dagbok uke 3: Den jævla våren med sine hersens tidsinnstilte bomber

Selv om jeg er veldig glad for måten man får venner i voksen alder, hvor man møtes gjennom delte interesser og erfaringer, hvor bånd formes etter hvert som man virkelig får sansen for hverandre, er det fremdeles morsomt å tenke tilbake på en tid i livet hvor ting fremsto helt annerledes. På grunnskolen, for eksempel, hvor man i langt større grad var prisgitt hvem man simpelthen havnet i samme rom med, og hvor ting som pultplassering eller hvilken bokstav du hadde i etternavnet kunne føre til at du fikk et unormalt tett forhold til noen du i senere stadier av livet kanskje aldri ville snakket sammen med i det hele tatt. Sånn blir mange av de kompliserte, givende og vonde vennskapene man kaller “gamle venner” til, og sånn oppstår også merkelige minner av folk du var veldig tett knyttet til i korte perioder, før dere fant ut at dere ikke var noe for hverandre.

Et konkret eksempel: En jeg gikk på barneskole med var født en dag før meg, og det betydde at vi i en tidsperiode måtte være nære venner. Foreldrene våre – som visstnok hadde møtt hverandre på fødestuen – måtte koordinere bursdagsselskapene våre, og vi kunne gå rundt og fantasere om de bursdagene, hva vi skulle spise, hva vi ønsket oss også videre. Det jeg husker vi ønsket oss, og som knapt kan ha vært mer enn én høst, men som i ettertid virker som hele barneskolen, var sykler. Jeg husker ikke hvilke merker og sånn det var, men det var snakk om fine farger, og det var snakk om tre gir – drømmen om enogtjue gir og pedaler som også lot seg tråkke bakover lå fremdeles kanskje et år eller to fram i tid. Sykler var viktige der og da, det hadde med frihetsfølelse å gjøre, men tiden går jo også, og etter hvert ble den i hvert fall for meg først og fremst et sporadisk framkomstmiddel og den dyreste gjenstanden i “ting det er forbausende lett å miste/bli fratatt”-kontinuumet (det ser forresten sånn her ut, fra billig til dyrt: penn/lighter/paraply/instrumentkabel/tamburin/sykkel). Den store tohjulte drømmen var nok noe som virkelig opptok hodet i en begrenset, men intens periode.

Uansett, her er poenget: Mange år senere, mens jeg var og gikk sammen med noen gamle venner i området rundt den gamle skolen, møtte vi denne vennen – som vi forlengst hadde mistet kontakten. Og han så ut som om han bodde inni en sykkelbutikk. Jeg tør ikke tenke på hvor dyr den doningen var, og han var kledd fra topp til tå i ting som simpelthen skreik sykkel! “Hva driver du med for tiden”, spurte vi. “Jeg sykler”, svarte han.

Jeg er bombesikker på at livet hans inneholdt og inneholder en rekke andre ting, selvsagt, men når jeg tenker på den episoden, tenker jeg også på våren. Spesifikt kanskje den fasen vi er inne i nå, hvor denne sesongen kommer med aromatiske bakholdsangrep som plutselig minner dritten ut av deg om et eller annet øyeblikk, eller en eller annen tilstand, som sikkert ikke varte så lenge, men som allikevel fremstår så klart og komprimert, at den klarer å lure deg til å tro at det er sånn livet egentlig arter seg. Om en måneds tid, eller kanskje litt mer enn det, kommer syrinene til å blomstre, og den duften er jo full av løgn og forbannet dikt, den kan få deg til å tenke at det å henge lange kvelder i parker med jenter og gutter da du var 14 år gammel var noe som skjedde hele tiden, selv om det strengt tatt kanskje var noe som skjedde halvannen gang.

I løpet av denne uka lærte jeg at det finnes et engelsk ord for lukten av asfalt etter det har regnet, og at den norske varianten av dette visstnok heter “sjimpanse”, jeg har ikke faktasjekket det, men etter halvannen time med nokså forvirret vær i Oslo, hagl, regn og solskinn her om dagen, kunne jeg lukte det utenfor i bakgården. Og den aromaen, i riktig lyssetting, er tett forbundet med en sorts frihetsfølelse som oppstår på denne tiden av året, som har med småsko og lengre kvelder og lettelsen over at en bedriten sesong er i bakspeilet. “Dette hadde vært en kveld hvor jeg sikkert hadde undervurdert hvor mye klær jeg egentlig trenger, og hvor jeg hadde pådratt meg en vårforkjølelse”. Det er ikke sorg, kanskje, det er savn, og der sorgen er straffen vi får for å ha hukommelse, er savnet straffen vi får for å ha fantasi.

Jeg skjønner de rasjonelle argumentene mot å dele inn året i sommer- og vintertid, og har respekt for arbeidet med å bli kvitt hele ordningen, men den søndagen etter at klokka stilles har vært en av mine favorittdager i året, en sorts sekulær helligdag etter hvert som man beveger seg uti kvelden og merker at lyset liksom ikke gir seg. Det var en selsom opplevelse å sitte og bare se det skje, med følelsen av at det egentlig ikke kunne brukes til noe nyttig. Joda, man kan gå tur, liksom. Men det kan man gjøre om vinteren også, eller på formiddagen, lange kvelder handler om sosialisering. Det er rart å bare sitte og se på en dag, og vite hva den egentlig kunne bli brukt til. Og det er lett å tenke på de som for eksempel jobber med Vossa Jazz, som akkurat nå er vitne til en langhelg de vet utmerket godt hvordan hadde artet seg i virkeligheten – men det er liksom ikke der de er. Det blir mange sånne øyeblikk fremover, for nær sagt alle sammen, skulle man tro, som sagt, våren er nådeløs og den kan ikke noe for det, den kommer til å utløse små tidsinnstilte bomber av lukter og andre fornemmelser, kunne du vært på en uteservering, kunne du vært på marsjøving med korpset, kunne du ha møtt noen nye, også videre.

Det er et poeng her som ikke handler om sinnstilstanden, men som handler om økonomien til stedene vi skriver om til vanlig. De aller fleste stedene jeg frekventerer har opprettet bidra-aksjoner, medlemskapsordninger og lignende de siste ukene. Albatross på Torshov lager det glimrende magasinet Ucrispe Tider – det forteller et eller annet om tiden vi er i at folk entrer mediebransjen for å finne redningsbøyer. Makulator, et av få steder som inntil videre opplever økonomien sin som forholdsvis trygg, ba folk om å tenke gjennom hvilke steder de virkelig ikke kan se for seg byen sin uten, og rette eventuelle pengebidrag dithen. Samtidig er oppmerksomheten rundt hva som skal gjøres med leien – ikke bare for utesteder, selvsagt, en rekke steder innenfor mange bransjer risikerer å gå dukken her. Rødt kom med et forslag om å halvere all husleie – “også Stordalens hoteller”, kommenterte en venn tørt i et videochatrom. Ja, kanskje, hvorfor ikke – jeg vet ikke helt. I dag kommer en redningspakke på 20 milliarder kroner i måneden til bedrifter som er korona-stengt. En bareier sier at det ikke ser rosenrødt ut, men at det vil bli lettere å gå “i dvale” for en del aktører som er blitt pålagt stenging. Pakka kan også forbedres. Det er ikke alt – og sterkere lut enn å oppfordre utleiere til å “være snille” må også til.

Men mer og mer synker det inn at faste utgifter mens bedriftene er stengt også bare er en del av sykdomsbildet. For nå kommer våren – og tenk hva den har å si for folk som lever av sammenkomster og øl. En dag som 17. Mai alene – hvor mange arrangementer på den hustrige delen av året dekker ikke den inn på ulike steder over hele landet? Hva vil det si å miste musikkens dag? Og så videre. Og hvordan kommer det til å se ut når restriksjonene forsiktig løftes? Blir vi uforsiktige? Vil folk møtes på sånne steder? Hvor lenge er det evenutelt til? Kommer det et “faren over”-signal på noe tidspunkt, og vil Norge eksplodere på unorsk vis, i en slags krysning av åttende mai-feiringene og Caligula? Blir det scener i gatene?

Jaja, vi får se. Inntil videre får man sysle med disse hersens surrogatene – eksperimenteringen med improvisasjon hvor to mennesker ikke er i samme rom foregår i ulike band og miljøer – uten at det egentlig har kommet veldig mange gode svar. Men folk prøver. Jeg snakket med en musiker som har nølt litt, “Jeg hadde jo egentlig ingen spillejobber nå fremover. Føles litt rart at nå skal ALLE ha gig. Samtidig er det jo et moment, enten man vil det eller ei, og jeg får jo lyst til å delta i det, det er kanskje sånn man må se på det nå”. Et moment, eller flere, i et øyeblikk hvor man mister ti ganger så mange. Det er kanskje måten man bør se på disse greiene.

Apropos å gå glipp av øyeblikk – vi hadde egentlig planlagt en aprilsnarr forrige uke på Brakkesyke. En gjendiktning Peter Vollset og jeg jobbet med, av Bob Dylans ferske singel “Murder Most Foul” på norsk. Greia ville sett noe sånn som dette her ut:

Kjære alle sammen! I dag har vi en stor nyhet til dere. I samarbeid med norske dylanologer og musikk-Norge som sådan, kan vi kunngjøre at samtlige norske artister på slaget 12:00 vil ta til balkongene sine og delta i allsang av en ny, liberal gjendiktning av Bob Dylans “Murder Most Foul”. Kompet vil bestå av et stjernelag norske musikere og komponister som streamer via bilradioer og DAB, i tillegg til rådhusklokkene i utvalgte norske byer. Evenementet vil også bli filmet av ROLFS DRONER, som på rekordtid har fått på plass en armada av flyvende kameraer som vil stenge sola ute i deler av landet. Nærmere beskjed om det kommer. Her er teksten, for folk som vil synge med:

Det utspilte seg i Koronaens tid

Jeppe satt hjemme, Per Spellman fikk fri

En gammal mann vasket topplua si

Som han var så glad å bli avbildet i

Mye var opp ned, men noen ting sto ved lag

Tirsdag var fremdeles gubbens vaskedag

Han tasset ned trappen for å se lua si tørke

Og fant ut at han ei var alene i mørket

En malmfull stemme – var det Smokerings? Var det Borge?

Nei – det var sjelen til UTELIVS-NORGE.

Som romlet fra trommelen der luen hans lå

Og som holdt døren lukket samme hva han prøvde på.

 

“Spill sommerkassetten – opphøgd vazelin

Spill den der cabaretlåta om kokain

Spill Knutsen og Ludvigsen for en krabat

Og Tusmørkes uendelige mellomlåtprat

og mimre om tiden med Momrakattak

Spill Darkthrone for en femtenåring i frakk

Spill Cezinando og for hans mor

Spill kringkastningsorkester og kammerkor

Ella kan synge med Stella på harpe

Spill det norske progbandet Karpe

Spill Finnerud Trio

Spill Karin og Grieg

Spill søsknene Bremnes

Og kom deg på gig

 

Hør med Kokken om maten han mekker på Viccen

lytt til Hinkel når han ber deg om å tappe på mikken

Lytt til Paals cymbaler, hør på synthen til Anja

hysj på sidemannen som utbryter «dette er BANN ja»

Eller vent, la ham være, han har ventet på dette

På koket som kommer uti andresettet

på billetørens hilsen, på å se alle sammen

selv på bandet som slutter med «den lange jammen»

Spill det tredje riffet, spill den fyrste songen

Ring Horntveth og spør om å låne den gongen

Hør Kirkenes skape et Barents-Spetakkel

Hør Pete på Blå klage over kablenes vakkel”

 

Den gamle ble tenksom, pirket albuespissen

kjente trekken stryke koldt over den blanke issen

“Jada, jeg skjønner, det er mye som skjer,

men er lista di ferdig? Var det noe mer?”

 

“PÅ INGEN MÅTE!

Hør Alf synge mjukt om Gunnar på Mo,

hør Arif om far sin, hør Musti om Gro

Sjekk skorpen til Staysman, sjekk ut Harald Lassen

Hør slageren om Kongen av Campingplassen

Hør Hubrografien, hør eksporteventyret

Hør Bjellas sanger om bygdedyret

Hør kontratenorer begeistre salen

Hør en friker fortelle om “den gangen på Alen””

 

““Javel”, svarte Olav, “det er sikkert bra saker”

“Men jeg har to ord til deg, det er “leie” og “taker”

Rett skal være rett, selv om gutta kan spelle

Evigheten? Fint nok, men penga må telle

Og over til saken, jeg fryser på knollen

Hvilken vei finnes ut av jazzkontrollen

Det hjelper jo ikke at en gammal kalk hutrer

selv om frisører, ryddevakter, bandverter sutrer”

 

“Nei det hjelper ikke, men det er en viss stimulans

I fravær av Jæger, av gynget til Hans

ja, penger er penger – men “klyse” er “klyse”

Og slik ting står nå, så lar jeg deg fryse

Jeg kan godt gi deg fasit på åssen døra blir åpen

Brett ut øra, facts kommer –

 

og seriøst, ta og knyt igjen morgenkåpen.

 

For slapp av da mann, du slipper med skrekken

brannfellene dine rører seg ikke av flekken

ettertiden kommer, og etter den blir det sommer

hvor ølen og vinen og pengene flommer

Så ta deg et tap, og ta deg et til

Det er folks jobber, Olav, ikke et spill

Før det er jeg lukket, jeg lar meg ei røre

av folk med kroner på bok, men som ikke eier et øre.”

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Jazzknappleik

Paal Nilssen-Love og Jens Borge har trommet sammen hele 18 improvisasjonsmusikere fra Vestlandet til en todagers festival midt i august. Festivalen begynner i Stavanger og slutter i Bergen.

Now's the time

Maijazz i oktober

Det blir likevel Maijazz i Stavanger i 2020. Kjartan Fløgstad med band åpner festivalen mandag 5. oktober, og det fortsetter med et helnorsk program med blant annet Eple Trio, Svein Olav Herstad Trio og Arild Andersen Group.

Meld deg på vårt nyhetsbrev