Now's the time

NTT: Noen drømmer allerede om 2021

Vi snakker med Charlotte Dos Santos og Andreas Hoem Røysum, vi skriver dagbok, minnes Manu Dibango og snakker med konsert- og festivalarrangører i vår løpende dekning av all dritten.

Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Times tredje kriseutgave. Og god helg, da, folkens! Vi håper virkelig det i det minste finnes et snev av helgefølelse der ute. Om vi kan bidra til det, er det et ærlig dagsverk. Vi skal ikke si så mye i starten, men lenker til vår dekning av uke 1 og vår dekning av uke 2, siden noen av intervjuene denne uken, med Moldejazz, Nasjonal jazzscene og Vossa Jazz er naturlige fortsettelser på det som står der.

Du kan også tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver utgave kommer ett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Charlotte i hjemmestudioet


Charlotte Dos Santos: Harvest time (Because Music)

Akkurat idet den norske souljazz-auteuren Charlotte Dos Santos skulle lansere sin brillefine EP Harvest Time for det norske og internasjonale markedet, gikk hele musikkverden i frø. Ikke noe hyggelig, det, men musikken er i alle fall tilgjengelig, og liflig sådan, og vi rakk også se henne opptre på BLÅ under Bylarm like før stengningen. Husk forresten at det går an å bli støttemedlem av BLÅ, det er viktig, sjekk hjemmesiden deres, men altså – Charlotte Dos Santos har virkelig funnet frem til et fortryllende sound, og det var stort å høre henne synge live, hun skilte seg kraftig ut i mengden på ‘larm. Måtte vi få muligheten til det igjen snart! Imens ser vi på hennes video til singelen «Helio»

Hei Charlotte, håper det går bra i denne rare tida. Du kan jo begynne med å beskrive arbeidsprosessen med den nye utgivelsen Harvest Time, kontra hvordan det var med Cleo?
– Takk! Selve prosessen var veldig lik som med Cleo, jeg har hjemmestudio så alt skjer hjemme i min egen komfortsone. På Harvest Time har jeg venninne ved navn Mercedes Aviles som spiller fiolin i tillegg, det spilte vi inn hjemme i leiligheten hennes i New York i mai 2018. Ellers er prosessen annerledes i den forstand at Cleo hadde mange samples og på dette prosjektet er det kun jeg som produserer og arrangerer alle låter.

Du har gjort mange konserter med band de siste årene, har dette forandret måten du skriver og tenker musikk på?
—  Nei egentlig ikke, jeg har fortsatt håp om å få spille med et symfoniorkester. Jeg tror det er derfor arrangementene er så store og dramatiske, og varierende med tanke på instrumentering. Jeg har alltid store ambisjoner, og jeg føler vi har mye så mange muligheter som låtskrivere og produsenter nå i 2020. Jeg synes alt er lov, spørsmålet er da bare hvordan man vil få det til live, eller hvordan man ønsker å gjøre det. Siden jeg alltid bruker elektronikk, blir livesettet mitt når jeg spiller solo meg selv, keyboard, datamaskin og sampler. Men i fremtiden kan jeg kanskje realisere drømmen om å spille i Norske Operaen?

Ble du overrasket over å bli så omfavnet av jazzfestivalene, spesielt her i Norge, den gangen? Det som er flott med musikken din er at den kan operere på flere flater samtidig, synes jeg.
— Nei og ja, jeg ble på en måte litt overrasket, kanskje mest fordi jeg aldri tenkte på Cleo som jazz, men jeg tenkte aldri på det som ikke-jazz heller. Siden jeg har ganske tung bakgrunn i jazz fra barndommen og i USA, ble det sånn da vi spilte live. Vi gjorde bare det som føltes bra for oss, vi følte oss frie og at det var mange veier å ta låtene på, så jeg tror at etter etpar jazzfestivaler bare ballet det på seg. Men mest av alt var jeg bare glad over å få spille, så jeg tenkte ikke så mye over det, for å være helt ærlig! Jeg er ikke en person som må kategorisere alt, jeg lar ting flyte og så får det være det det er. That’s it.

Samtidig er det virkningsfullt når du opptrer alene med keyboard og bokser, det er kanskje også mer i tråd med hvordan musikken på nye EPn er tenkt ut?
– Ja, det funker fint men som nevnt ser jeg for meg at jeg alltid at jeg har med et symfoniorkester på scenen, hehe. Jeg liker godt å fremføre solo, fordi jeg har mer kontroll over laget som skal ligge under, samtidig som at det er fint at man kan høre tekstene og ordene tydelig, siden jeg alltid har folk som ønsker å lese tekstene mine.

I denne usikre perioden for de fleste musikere, da man ikke kan gjøre konserter, ser vi flere ta initiativ til nettoverførte konserter, ikke bare for å få inn noen kroner men for å vise at man eksisterer og skaper fortsatt. Har du tenkt på liknende ting, siden du også var midt oppi en internasjonal lanseringprosess nå? Oppsettet ditt er jo forresten skreddersydd for den slags opptredener…
– Ja, jeg prøvde meg på en Live Stream-konsert fra YouTube-kanalen forrige uke, og jeg skal fortsette med det. Det er kjempetrist å måtte avlyse hele USA-turneen min og alle konserter fremover, når det var store konserter i vente som Glastonbury og The Great Escape, men det er ikke noe man kan gjøre med det, så man må bare bli kreativ. Det er utrolig rart å måtte tenke nytt på den fronten hele tiden, folk synes kanskje det høres digg ut å skulle holde konserter hjemmefra, men halvparten av opplevelsen som musiker når du opptrer er responsen fra publikum, kommunikasjonen, og dansen som foregår mellom deg og publikumet. Eller praten etterpå, med lyttere. Så jeg håper virkelig vi kan ha konserter mot sensommeren, det kommer til å bli svært emosjonelt å kunne spille for mennesker igjen etter dette.

Du har en internasjonal karrière og jobber der ute, men har du noen føling med norsk ung soul og jazz som foregår nå for tiden?
Karoline Wallace er min favoritt norske sanger og komponist, og en gammel venninne, og hennes album Lang Vinter er nydelig!

Helt enig! Har du lyst til velge ut tre andre moodpieces; låter som har vært viktige for deg i det siste året, og komme med en kommentar om hver av dem?
Moses Sumney «Dont Bother Calling». Moses-albumet kom da jeg dro til Lanzarote alene i ti dager i februar 2018 for å roe ned og og skrive musikk, det minner meg om de fantastiske majestetiske vulkanfjellene og dramatiske landskapet på Lanzarote, som jeg elsker så dypt. Det river litt i hjerteroten når jeg hører på albumet fra start til slutt. «Lonely World» er også favoritt.

Charles Sullivan «Now Ill Sleep», fantastisk vokal av Dee Dee Bridgewater, den er så trist og romantisk og vemodig. Jeg er ganske melankolsk av meg og elsker det klassiske «Tristeza». Jeg vet ikke hvem som har skrevet teksten, men den er perfekt.

Massive Attack «Teardrop» kom tilbake til meg i 2018, og hele albumet deres Mezzanine hørte jeg endel på da jeg skrev Harvest Time og låtene rundt den tiden. Jeg elsker den hjemsøkte vokalen til Elizabeth Fraser og hun mykner låtene så veldig, jeg synes fortsatt det albumet er relevant og spennende.

 

Moldejazz: Hans-Olav Solli begynner å få dreisen på limbodansen

I NTTs løpende dekning av pandemiens konsekvenser for jazzfeltet har vi til nå snakket med en avlyst festival, vi har snakket med musikere, klubbeiere og med Norsk jazzforum. Men det var på tide å snakke med noen fremdeles lever i usikkerheten. I sommer er det fremdeles slik at Molde International Jazz Festival kan bli avholdt. Samtidig ser absolutt alle, festivalen inkludert, skyene på horisonten. Vi snakket med festivalsjef Hans-Olav Solli om åssen en festival forholder seg til den situasjonen.


Hans-Olav Solli (pressefoto)

Dere er i en sorts limbo nå, hvor dere fremdeles belager dere på festival, samtidig som det er høyst usikkert. Hvordan er det egentlig?
– Jeg kan ikke legge skjul på at det er kjempevanskelig. Limbo er et godt ord for det, det er ikke en dans jeg har drevet med, men akkurat for øyeblikket kunne jeg sneket meg under noen ganske lave høyder. På den ene siden lever vi fremdeles i et svakt håp, eller i håpet om at det er mulig, men vi ser at sannsynligheten etter hvert er større for at det blir avlysning. Det er en veldig merkelig situasjon og for vår del kan den ikke pågå så lenge. Jeg ser at mai-festivalene ikke har avlyst ennå, men situasjonen for oss som bygger såpass mye infrastruktur og som har mange avtaler er muligens annerledes. Vi går inn i en siste planleggingsfase de tre siste månedene – fra den dagen tiltakene slutter eller fornyes, 13. april. Så ganske umiddelbart over påske må vi gjøre opp status.

Kan du si noe om hvilke mekanismer som gjør at man drar i nødbremsen? For mange festivaler er det essensielt å få en instruks om det, med tanke på force majeur-klausuler og lignende.
– Det er helt riktig som du sier at den letteste bakgrunnen for å avlyse er et myndighetspålegg, enten fra FHI eller fra lokale myndigheter. Jeg så en festival nå som søkte kommunen og fikk avslag. Da er saken grei. Men mitt spørsmål, som jeg har stilt via Jazzforum osv er at det som har skjedd har ødelagt så mye med tanke på salg og planlegging, slik at bli kanskje blir nødt til å avlyse selv om myndighetspålegget ikke finnes. Det vil fremdeles være en force majeur-situasjon. USA ligger etter oss, og om ikke de amerikanske artistene kommer – om ikke Herbie, John Zorn og Charles Lloyd kan spille, blir det ikke Moldejazz som vi kjenner det. Vi har vært International Jazz Festival siden starten i 1961.

Har du gjort deg noen tanker om 2021? Det blir nødvendigvis et spesielt år, man kan regne med mye ny musikk i tillegg til at ting som var aktuelle i 2020 også vil forsøke å få jobbet med musikken.
– Jeg skal være litt forsiktig med å forskuttere, men en del av de større prosjektene som vi har brukt mye ressurser på å få til, vil vi nok prøve å flytte til 2021 i så fall. Det er ingenting vi har satt på programmet som vi ikke har hatt tro på og som vil fungere til neste år. Men hvor lett det eventuelt vil bli å re-booke hele plakaten, det er tidlig å si, for det er et puslespill. Det kan også være artister som har andre planer. Utgangspunktet er å forsøke å ombooke bestillingsverk og større ting. Men det er jo viktig å få frem at, så lenge det er et snev av håp, lever vi i det. Vi var på nippet til å lansere siste bolken nå nettopp.

Åssen føles det?
– Det er veldig frustrerende, men vi er en positivt anlagt gjeng. Og i utgangspunktet hadde vi satt i gang så mye at vi ikke visste hvordan vi skulle rekke over alt. Vi har et prosjekt om presentasjon av festivalhistorien vår, og vi er i ferd med å inngå en arkivaravtale med Nasjonalbiblioteket. Nå har vi flyttet krefter over på det. Det at det er sekstiårsjubileum til neste år er et slags lyspunkt – da kan vi eventuelt både feire seksti år og den sekstiende festivalen.

Ja, det er jo tilfredsstillende. Tenker dere på noen form for markering om det ikke skulle gå i år?
– Vi har noen tanker rundt markering av festivalen. Kanskje en minifestival – vi klarer ikke å lage et nytt Moldejazz på høsten, det er for svært. Vi har noen tanker, men hva er litt prematurt å snakke om.

 

Ymse ting fra skauen


Andreas Røysum. Foto: Niklas Lello

En av de norske platene som har svømt hyppigst ut av høyttalere og headsettet så langt i år, er den usedvanlig livvigende selvtitulerte platen fra ti menn og kvinner sterke Andreas Røysum Ensemble. Det anbefaler vi alle å lytte til, uavhengig av livssituasjon i desse dagane. Det gir en vanvittig oppdrift. Røysum er en mann med tanker og et hjerte som banker for ting som han tror på, så det var egentlig en no-brainer å ta kontakt med ham i relativ isolasjon for å få noen inspirerende innspill til helgens kontemplative arbeid.

Gratulerer med herlig plateutgivelse. Nå er mange platebutikker stengt, men rakk du å få solgt noen eksemplarer av den før krisen inntraff? Som du sa her om dagen er det fortsatt rikelig med digitale kopier igjen …
—Har solgt overraskende mange plater, men fortsatt ikke så mange altså. Sikkert fordi den starter med et utrolig fengende bassriff!

Det er mye informasjon å prosessere på den, heksebrygg omtalte jeg det som i finanspressen, samtidig opplever jeg den som lett og luftig, ganske positiv og lystig. Det har kanskje noe med Henriette Eilertsens fløyte å gjøre, får litt Shaman-vibber av den?
— Det er slett ikke noe motsetning mellom positiv, lystig, lett, luftig og heksebrygg. Snarere tvertom! Hekser definerte vel forholdet sitt til skaperverket selv blant annet gjennom et inngående og praktisk-magisk forhold til naturen, og ble forfulgt av et makthaveri som kuer ved å definere det for en. Når jeg hører «heksebrygg» ser jeg for meg en blanding av ymse ting fra skauen som gjerne både smaker digg, har helsebringende effekt og bringer med seg en psykedelisk opplevelse; akkurat som musikken vår.
Sjaman-vibber hører med. Wikipedia om sjamanisme; «Sjamanen opptrer som bindeledd mellom menneskene i sin kultur og åndene, inkludert forfedrenes ånder. Bindeleddet blir konkretisert gjennom sjamanens redskaper og symboler». Blant sjamanens funksjoner listes blant annet følgende opp: «å lede seremonier, å bære tradisjonen ved å memorere lange sanger eller fortellinger, helbrede, forebygge sykdom og harmonisere menneskets forhold til naturen og gude-/åndeverdenen». En kunstner kan ha samme funksjon, og rystende musikk har nettopp denne effekten for meg. Så takk for sjaman-kompliment!

Om jeg får komme med flere private assosiasjoner, er jo «tilbake til Afrika»-mooden til nylig avdøde McCoy Tyner på de herlige Blue Note-platene hans, Asante og de der, noe å tenke på av og til. Har du hørt noe særlig på ham?
Asante var en av de første jazzplatene jeg digga skikkelig (først var det Alice Coltranes Journey in Satchidananda, Pharoah Sanders Thembi og Don Cherrys Brown Rice), men også den eneste Blue Note-Mccoyen av de jeg hørte på mest. De andre er på Milestone; Sahara, Enlightenment og Song For My Lady. Utrolig flott musikk, men det er lenge siden jeg har lyttet til den. Jeg har brukt mer tid på f. eks Cecil Taylor, Monk og Mal Waldron, men alt man har gjort, blitt eksponert for og fascinert av blir vel en del av systemet og farger det en selv hører og spiller. Jeg tror faktisk det går motsatt vei også. Alt av dritt man kan bli eksponert for påvirker også musikaliteten. Det er derfor det gjør så utrolig vondt å høre døll musikk. Sjelelig tortur setter naturligvis sine spor! Jeg hadde f. eks sikkert hatt et renere verktøyskrin om jeg aldri hadde hørt den 4 Non-blondes«What´s up»-låta.

Det åndelige ved musikken er også en klar karakteristikk, hvordan påvirkes dere av å fremføre denne musikken, egentlig? Dere må jo ha svevet ut av Victoria etter lanseringsgigen rett før krisa?
— Hva gjør at musikk høres «åndelig» ut? Jeg skjønner hva som menes med det, og har fundert på om det som får folk til å anse musikk som åndelig er at musikken høres ut som et resultat av nødvendighet og inspirasjon. At musikken høres «naturlig» ut. Som om den er komfortabel og sikker på sin form og funksjon. Jeg foretrekker å skrive musikk basert på melodier og idéer som dukker opp i hodet. Låter kan utvikle seg over lang tid i hodet, og de beste glemmer man ikke siden de er fete, mens de som kanskje ikke hadde vist seg å være så fete blir borte. Jeg foretrekker å la musikken åpenbare seg fremfor å tvinge den frem, og syns man kan høre det når musikk har blitt tvunget frem. Det som ofte omtales som åndelig musikk er da kanskje musikk som har fått lov til å åpenbare seg på egne premisser, på «naturlig» vis?
Jeg kan ikke svare for noen andre enn meg selv vedrørende hvordan en påvirkes av å fremføre denne musikken, men for meg er det utrolig gøy og digg å spille musikk man liker med folk man liker generelt. Kropp og sinn forent! Når man har ti kropper og sinn forent i musikken så er det naturligvis rystende kick.


Foto: Niklas Lello

Jeg tipper du savner medmusikantene dine no jøtt, hvordan holder du kontakt med dem for tiden?
— Savner naturligvis alle venner, men det har ikke gått noe særlig tid enda. De fleste av vennene mine ser jeg ikke i løpet av to uker uansett. Har dog deltatt i videochatter for første gang! Også pratet i telefon, sendt både meldinger, e-post og snart til og med brev, som sammen med e-post er det lekreste format i min bok.

Hvordan fyller du ellers dagene?
— I grunn samme type livsførsel som da jeg var tenåring og ikke måtte gjøre noe: øver, hører på musikk, leser, ser på film. En deilig tilværelse inntil videre!

Det er mega bummer med stengte venues og konserttørke, samtidig blir jo vi mennesker passet på litteran av den norske staten. Det ordner seg kanskje.  Er det slik at du går rundt og er redd for din egen situasjon, eller kanskje for verden som sådan?
— Det ordner seg helt klart på et eller annet vis. Kunne vært jævlig mye verre, og menneskeheten har henta seg inn relativt bra fra mye helt ute greier tidligere. Nå får man vel bare, som alltid, praktisere den generelle improvisasjonskunst så godt man kan. Jeg er ikke noe mer eller mindre redd for verden enn før. Om noe så kanskje litt mindre, da det er håp om at denne situasjonen kan fungere som en katalysator for sårt trengt forandring. At dette virusproblemet får så mye oppmerksomhet gjør ikke at de enda større underliggende problemene blir noe mindre, men resulterer forhåpentligvis i et verdenssamfunn som i mindre grad preges av skruppelløs grådighet og som er opptatt av å kødde det mindre til for seg selv. Kanskje et nødvendig vippepunkt. Uansett svært spennende i det minste!

Jeg fikk sendt en hundrings til din fars Vipps forresten, for Brakkesyke-gigen i kjellerstua. Men, og det er et viktig men, noen ganger føler jeg at det er litt vel mye vekt på vipps og inntekt og jobb-biten av det hele, og at kicket og meningen med livet-aspektet med det å holde på med musikk forsvinner litt oppi det vi snakker om nå, med alle digitalkonsertene og så videre.  Savnet handler om mer enn penger.
— Det er generelt litt vel mye vekt på inntekt og jobb-biten av det hele med lite meningen med livet-aspekt i miksen. Har registrert tidligere at mange musikere snakker mye mer om forretningsdrift enn musikk (resulterer forøvrig ikke i så «åndelige» uttrykk), men det er en naturlig følge av at alle må tjene spenn for å overleve. Det er kult å se at folk støtter opp om steder de bryr seg om og musikere de liker uansett om det er «på ekte» eller på internett. Men jeg foretrekker selvfølgelig selv den gode gamle ekte varianten hvor man henger ut på klubben og er med hverandre og med musikken i rommet, og savner det allerede som juling
Alle er underkastet pengenes verdensorden, og det virker kanskje som om det går opp for flere at det kunne vært en idé å sjekke ut noen nye fordelingsprinsipper og rettferdighetsforståelser. Kanskje folk slipper å vippsgjøgle på internett neste pandemi?

Du har forlengst booket ferdig et mildt sagt imponerende program til Motvind-festivalen i juli. Det gikk kjapt! Når du ser større kolleger av deg nå avlyser sine festivaler, på våren og mange andre er nervøse for sommerarrangementene sine, hva tenker du da? Det er vel spesielt det internasjonale programmet som er problematisk, man aner jo ikke hva slags reiseregler som vil være i kraft da. Men jeg regner med at du kjører på med full pinne uansett?!
— Akkurat nå er det ingenting å gjøre annet enn å vente og se hvordan situasjonen utvikler seg videre litt til. Veit at det jobbes for å få avklaringer fra myndighetene til arrangørfeltet så fort som mulig. Har en lei følelse i magen, men vi kjører på med den pinna som finnes om det finnes noe pinne. Om det i aller verste fall ikke går an å ha festival i det hele tatt de neste par årene, så kommer vi i så fall tilbake noe så %&/&%#¤ om tre.

Har du oppdaget noe ny eller gammel musikk i karantenetiden som di vil dele med oss?
— Jeg har kost meg fælt med å blant annet fordype meg mer i favoritter som Cecil Taylor og John Carter.

Cecil Taylor – Dark To Themselves (1976, Enja Records)
m/ Jimmy Lyons, Raphe Malik, David S. Ware & Marc Edwards

John Carter – Castles of Ghana (1986, Gramavision)
m/ Bobby Bradford, Baikida Carroll, Marty Ehrlich, Benny Powell, Richard Davis, Terry Jenoure, Andrew Cyrille

Og en fet dokumentar om John Carter & Bobby Bradford som kan ses her:

 

Jan Ole Otnæs: Vi vil snart i det minste få se innsiden på Victoria igjen

Ja, nei, dette skulle jo også vært en tid hvor vi fikk på oss småskoene og besøkte Victoria East, også kjent som Nasjonal jazzscene igjen. Kanskje spist en softis i pausen mellom settene, og vært der musikken er. Sånn er det åpenbart ikke – men hva skjer fremover for en av hjørnesteinene i norsk jazzkonsertliv? Vi tok en prat med Jan Ole Otnæs.


Jan Ole Otnæs. Foto: Trym Schade Warloe

Hvordan ser dere an situasjonen fremover?
– Til nå har vi avlyst 23 konserter, dels på grunn av forbudet som kom 12. mars og dels på grunn av at internasjonale artister har avlyst på egenhånd. Det handler om at inn og utreise er komplisert, og det handler om at turneer i Europa har gått i oppløsning. Land har forskjellige vedtak, og et sted som Nederland har stengt for innreise lengre enn vi har gjort i Norge. Og ingen vil dra til Italia. Så veldig mye av det som skulle skjedd, er i forvitring. Vi har 23 konserter fra 13. april og fram til midten av juni. Vi legger trøkk på Oslo Kommune for å få et tydelig signal om hva som skjer, sånn at vi kan forberede avlysninger.
Så langt har vi klart å kompensere 14 konserter med nye datoer til høsten og neste vinter og vår. Det er et puslespill, men det er viktig å få plassert de vi kan. Så regner vi på de økonomiske konsekvensene. Kulturdepartementet har ennå ikke kommet med signaler om hva som skjer med støtten, om det blir avkorting. Kulturrådet har ikke kommet med noen avkorting, og jeg var i kontakt med departementet i forrige uke. De har en arbeidsgruppe som ser på virksomhetene som har den støtten. Jeg tror ikke at det blir noen avkorting, men vi kan ikke foreta oss noe før vi vet hva som skjer. Sånn har vi det akkurat nå – de fire faste ansatte sitter på hvert vårt sted og har jevnlige skypekonferanser. Vi har mye å gjøre – men muligheten til å ha fullt trøkk er ikke tilstede. Forhåpentligvis blir det bedre etter påske. Vi har også en del deltidsansatte som vi vurderer situasjonen til. Permitteringsreglene for deltidstilsatte i kulturvirksomheter med stor offentlig støtte er spesiell, men vi håper på å finne gode løsninger.

Vi har spurt andre om det denne uken – 2021 seiler fort opp som et år preget av musikalsk trafikkork, hvor to år med musikalsk produksjon skal finne plassen sin på scenene. Det kommer til å lages mye nytt nå, det sørger både hverdagen og midler som stilles til rådighet for. Hvordan skal man takle det?
– Jeg skjønner spørsmålet tildels, og det er en interessant problemstilling. Vi hadde blant annet bestilt et prosjekt i samarbeid med Trondheim Jazzfestival, laget av Paal Nilssen-Love og Ingbrigt Håker Flaten. Da Paal fikk vite om avlysningen, sa han at han er desperat etter å gjøre nye konserter, men at han må bruke pausen til å øve og skrive. Kulturrådet gikk ut med en ny tilskuddsordning om gode ideer på alternative formidlingsformer. Vi går inn i en spennende tid. Jeg satt med utvalgsledere i Kulturrådet og hadde videokonferanser som fungerte utmerket. Neste uke skal vi ha rådsmøte med sytten stykker på den måten. Det er krevende og interessant og det vil nok gjøre noe med bruk av fly og bruk av reise. Det kan komme mye godt ut av det også.

Nasjonal jazzscene har jo jobbet med den typen tilgjengelighet lenge – mange konserter har vært tilgjengeliggjort på youtube, slik at det går an å se dem både live og i opptak. Har du gjort deg noen tanker om hvordan kulturlivet må jobbe med det etter krisen?
– Fra den ideen om å streame konserter kom opp, har vi vært veldig på. Vi har gjort rundt femten per år, et arbeid som stoppet opp i fjor på grunn at vi måtte inn i en dialog med NCB. Men så fikk vi en avtale med NCB, som hadde tatt inn over seg den nye virkeligheten, og plutselig ble en ordning som kostet mange titusener per konsert til kanskje ti tusen per år. Vi var i dialog med Christer Falck da han startet opp sin greie da. Vi var ikke klare riktig ennå,, men vi skal se på det etter påske. Det er viktig å supplere livemusikken med den muligheten til å få tilgang på konsertopplevelsen.

Det har vært mye fokus på frivillige betalinger – men dette kan jo også være en måte å få gjort seg nytte av turnestøttemidler og andre penger øremerket konsertavvikling som finnes der ute. Tror du det kan fungere som en slags flytebrygge, for å holde arbeidet med musikk på scene i gang?
– Det er vanskelig å spå. Jeg håper ikke dette gjør at tilgangen på levende mennesker som møter opp på konsert blir redusert, men at folk som også ser mye musikk online blir stimulert til å se den samme musikeren på en scene. At den generelle interessen for musikk økes, ikke svekkes. Det er sånne spørsmål vi har hatt tidligere – er dette en måte å skjemme folk bort på? Vi har opplevd det motsatte så langt, og håper også at dette er situasjonen fremover.

Men det ligger i kortene at vi kan være på Victoria i løpet av våren på en eller annen måte?
– Ja, vi kommer også til å gå ut og minne folk på at det ligger en del på vår youtubekanal. Så skal vi se på hva som er mulig å sette i gang etter påske. Det kan hende at noen av konsertene som er planlagt blir avviklet som en streamet konsert.

Da skal vi grave litt i arkivet og finne fram noen Victoriafavoritter neste uke! I mellomtiden setter vi på Jonas Cambien Trio.

 

Langt, langt borte: Dagbok uke to

For oppmerksomme pessimister som fremdeles har fantasien i behold går det an å få øye på både små og store endetidstegn for tiden. Om man er blant dem som foretrekker de store, er det bare å åpne nærmeste nettavis. Eller så kan man sitte der og bare ta inn de små, som når en kollega forteller at kjøleskapet konker fire dager inn i karantenetiden, eller som her om dagen, da en liten firkant poppet opp på facebook hvor det sto en melding fra Henie Onstad: “Atlantis er avlyst”.

Det handlet om konserten Heida og Anja, duoen tidligere kjent som Skrap, skulle holde i forbindelse med den forestående svært gode utgivelsen The big bounce. Men faen heller – Atlantis er avlyst også? Man kan snart ikke stole på noen ting som helst her i livet. I forrige uke kalte jeg tilstanden for en slags kontrastveske, som understreker det man har eller ikke har i livet ekstra sterkt. Det stemmer fremdeles, men det er som om det gjør noe med meningsløshetene, eller de små tingene også. I går lyttet jeg til låter jeg har hørt mange, mange ganger før – som “My little town” av Paul Simon og “Langt Langt Borte” av Lillebjørn Nilsen, og de var liksom nye låter. Sånn vet jeg jo at det er med gode låter, altså. Lillebjørn har ikke gitt ut hele album med nytt stoff siden før Lillehammer-OL, men han er allikevel en låtskriver vi tyr til når det røyner på – de to mest gripende “minnesmerkene” jeg vet om fra ti år tilbake er det knuste VG-vinduet hvor falmete avissider fremdeles henger – Solskjær er nyansatt Molde-trener – og en opplasting av “God Natt, Oslo” til youtube en helt spesiell sommernatt. Universet hans er tydeligvis generøst nok til å romme nåtidens Oslo og Norge også – sånn er det med en kar som vandrer i gågata i en provinsiell hovedstad og hører Beethovens niende, antar jeg. “Jeg vet bare at du er / Langt langt borte / Likevel så nær / Nesten som om du var her.” Mein gott. Stay safe, Lillebjørn.

 Stundene av ekstrem virkelighetsnærhet antar mange former – i løpet av den siste uken hadde jeg et øyeblikk der jeg med ett innså at jeg ikke hadde tenkt på Erling Braut Håland på over to uker. Da måtte jeg faktisk sette meg ned. Et annet sterkt øyeblikk var da NTT-korrespondent og venn Eyvind Fredriksen postet 45 sekunder fra David Murray Trios fremføring av “Natural Woman” fra en av konsertene deres på Kafé Hærverk i fjor. Herre min skaper. Jada, det er fremdeles mange gode grunner til å holde et slags konsertlivsurrogat i live på nettet – det kan være viktig for lyttere, for musikere, for de som arrangerer konserter. For alle scenene som i likhet med andre småbedrifter opplever enorm usikkerhet – hvem faen skal gidde å starte noe i Norge etter krisen om kavaleriet ikke kommer dem til unnsetning? Men det tok ikke mer enn tre kvart minutt med opptak av ekte vare for å minne om hvor mye jeg savner alt det der. At det kanskje mest sentrale ved å oppsøke musikk live er å være i rommet. Å slippe unna støyen. Det er jo sånn jeg føler det. Jeg var innom en bakgård her om dagen for å gjøre et intervju, og der hørte jeg en liten trupp omreisende musikanter synge et bredt utvalg av covers – kassegitar og sang. Det var ikke nødvendigvis min bag, men jeg innså at det er første gang på ukesvis at jeg så noen andre faktisk spille, med mine egne øyne. Også det ble sterkt, der og da, og en påminner om hvor sanseløst privilegert jeg har vært til daglig inntil rullegardina gikk ned. Heldigvis har vi jo også en minnebok, et par og sytti NTT-remser fra før krisen satt inn som det kanskje går an å bla i etter hvert. Men ikke helt ennå.

Samtidig som endetidstegnene er der for dem som leter, virker det som om folk ikke helt vet hvor de skal gjør av optimismen de også kjenner. Følelsen av at det også kan komme genuint bra og nødvendige ting ut på andre siden av dette. Et slags ekstremt bullshitfilter som blant annet presser fram endringer i reisemønstre. En reevaluering av hva som faktisk er viktige yrker. De politiske konsekvensene av at mange hundre tusen nordmenn som er vant med å ha jobbsikkerhet støter på NAV-systemet.

Store numre gjøres ut av musikerne som tyr til internett med skaperkraft, men når jeg snakker med folk nå, støter jeg like gjerne på det motsatte. Folk som venner seg vekk fra det, og dykker inn i musikken på andre måter. Skriver nye ting, finleser partiturer, plukker opp instrumenter de ikke kan og gjør seg kjent med dem. Folk kommer til å kunne veldig mye rart på den andre siden av dette her. En kompis i isolat satt og snekra fuglekasser, han hadde funnet instruksjoner i en gammal bok som ligger ute på Nasjonalbibliotekets hjemmesider. En kveld hvor jeg gikk i sirkler ute på parkeringsplassen utafor Landbrukets Hus, støtte jeg på Einar Stenseng, som ikke har nett hjemme i det hele tatt. Han satt og prøvde å lære seg gresk.

Det blir jo også utfordringen fremover for musikklivet, noe jeg spurte de ulike intervjuobjektene om denne uka. Det kommer til å bli skapt mye nå fremover. De musikerne som hadde 2020 som et år hvor ting skulle materialisere seg, har enorm uflaks. De som uansett skulle inn i en prosess hvor ting skrives, lages og så videre kan ha hatt, ikke flaks kanskje – men en usedvanlig mulighet til å borre enda dypere. Jeg satt og tenkte på det da jeg chattet med en artist som slapp sin aller første plate disse ukene. Om det hadde vært mitt band – om Big If, som vi kåla så mye med at vi spilte den inn to ganger, brukte tre år, gjorde alle tabbene i boka men fikk det til til slutt – om den hadde kommet nåværende fredag? Jeg er usikker på om det bandet hadde overlevd det, for å være ærlig. Musikken må videre – det er vanskelig å tenke seg at en eneste festival til neste år ikke har et distinkt post corona-preg, både når det gjelder avvikling og kunstnerisk innhold. Noen kommer til å bli smadra av dette her. Vi kan forsøke å forhindre det, endevende verktøyskassa, prøve alle triksene i boka og en hel masse nye. Men ulikheten i hvordan dette rammer kommer forhåpentligvis til å presse seg fram, alle steder i samfunnet, også det lille musikklivet. Vi er alle i malstrømmen, men i samme båt? Det er vanskelig å se for seg.

 

Vossa Jazz uke 3: Trude Storheim tenker på 2021

Har du sett Groundhog day, Trude?
– Hmm, nei, jeg er litt usikker?

Det er en film fra åttitallet, “En ny dag truer” heter den på norsk. Bill Murray spiller en journalist som våkner til den samme dagen om og om igjen. Jeg tror det jeg lurer på er om du er lei av at jeg ringer hver torsdag.
– Nei, jeg syns egentlig det begynner å bli en koselig tradisjon!

Okei, jeg skal huske på å stille det spørsmålet i neste uke også. Men da kjører vi på! Hva har skjedd siden sist?
– Vi jobber med programmeringen sammen med musikere, med tanke på å flytte ting over til 2021. Mye kommer til å g over til neste år. Nå er vi også i fasen der søknadsfristene for 2021 går ut, så det opptar som vanlig en stor del av arbeidet pluss det å nøste opp i de økonomiske konsekvensene av avlysningen. Vi har ingen billettinntekter blant annet, og hadde jo store kostnader allerede siden mye var kjøpt inn og festivalen egentlig var klar for å settes i gang.

Er dere kommet nærmere å finne ut hva slags markering dere skal ha av festivalen?
– Ja, vi skal være med i en digitalfestival som Verftet arrangerer i Bergen. De skal presentere mange konserter,  og fredag 3. april er det Vossa Jazz som presenterer. Vi har satt sammen et nytt band, Reformasjonen, med Kjetil Møster, Mari Kvien Brunvoll, Jørgen Træen, Chris Holm, Stein Urheim og Øyvind Skarbø.

Du nevnte at mye av årets program flyttes over til 2021, og der er vi inne på en interessant situasjon musikklivet støter på i det året. Musikk som skulle vært aktuell i år, vil fremdeles forsøke å være det – samtidig som vi kan regne med at veldig mye musikk også kommer, særlig siden musikere ikke kan gjøre annet enn å lage nye ting nå, og det er en god del midler som styres til musikkutvikling også.
– Det er litt av det som er problemet. En festival har et visst antall konserter som skal produseres. Vi føler stort ansvar for musikerne som skulle spilt i år og har valgt å videreføre mange ting til 2021. Vi har selvsagt også andre bestillinger på gang. Men det er litt av den knipen vi sitter i nå, hvordan vi skal lande dette. Må vi utsette noen bestillinger til 2022, må vi arrangere flere konserter? Men en ting som tingingsverket til Ingebrigt Håker Flaten har kommet langt – han har sendt ut skisser og var klar til innstudering på Voss. Jeg er spent på å høre med ham til neste år, hvordan det har utviklet seg i løpet av et år til. Så det er mange spennende ting som oppstår også. Mange er plateaktuelle nå vil være “uaktuelle” til neste år, men kan vi gjøre andre ting med dem? Kan vi krysse konstellasjonene, og skape nye ting av musikerbasen som er booket inn? Vi blir nødt til å være kreative.

Er en del av følelsen nå at du har ekstra god tid til å tenke på 2021? Jeg får litt det inntrykket, at det tross alt er en veldig spesiell situasjon å kunne jobbe med en festivalutgave med så god tid. Føler du at du har fått en ny festival oppi dette her?
– Utvilsomt, og den roen vil skape mye kraft. Vanligvis bruker man hele høsten på å booke et sterkt program, de er hektisk. Men mye av puslespillet ligger der allerede nå, og det åpner for at kreativiteten må brukes på andre måter.

Er det viktig å finne “kunsten” i det så fort som mulig, snarere enn at alt dreier seg om redningstiltak?
– Ja, er det et felt som står fritt til å bruke dette her til nye ting, så er det kanskje kunst og kulturfeltet. Vi er kanskje rigga for det, og privilegerte sånn sett. Det er jo mye uforutsett som skjer generelt, i hvert fall i festivallivet. Det hjelper nå.

Hvordan tror du kulturfeltet kommer til å se på tilgjengelighet etter ukene og månedene med digitale forestillinger, ulike ting som slippes på nett? Vil dere for eksempel oppføre dere noe annerledes?
– Det er interessant, det har jo presset seg på nå. Tidligere har vi snakket mye om det, og det har blant annet vært diskusjoner om folk vil slutte å komme som kanskje har gjort at mange har nølt. Det er en helt reell og grei bekymring, men nå skjer det jo – man får konserter i stua si hver dag. Jeg tror heldigvis man når et nytt publikum av det, folk som ikke tidligere har vært innom, folk som kan prøve ting de kanskje ikke hadde kjøpt billett til. Jeg håper resultatet er at flere vil nyttegjøre seg av de faktiske fysiske tilbudene også. Jeg er uansett åpen på å se på muligheten for å være mer tilgjengelig, at det kanskje er en ting vi skal gjøre om vi har et offentlig ansvar og mye støtte. Alt som skjer nå er uansett veldig spennende, og vi må definitivt se nærmere på det, også til neste år.

Hvordan kommuniserer dere forresten akkurat nå?
– Vi snakker i ulike grupper på facebook. Pressestaben har facetime-møter, jeg og min kollega Karin har et stort kontor hvor vi sitter med fire meter avstand. Så det er både vanlige kontorsamtaler og på ulike nettverksplattformer. Vi snakker om hvor kjekt det skal bli neste år, vi forsøker å begynne å være kreative. Engasjementet rundt Vossa Jazz er helt enormt – vi baserer oss jo på en hovedvekt av frivillige. Og entusiasmen vi merker, alle de bankende hjertene – uten det hadde vi ikke klart å reise oss igjen. Det er på grunn av dem vi klarer å gå på det med friskt mot.

 

Gjestespilleliste fra soknepresten

Vår kjære konsertvenn, NTT-leser, DJ-kollega og sokneprest i Gamlebyen og Grønland menighet, Lars Martin Dahl, har i sin isolasjon laget en spileliste som vil få denne inntestengte perioden til å føles litt åpnere, gi oss luft under vingene, ja søren heller, bringe et element av håp inn i tilværelsen. Lytt og del, som det heter.  Lars Martin er av natur et menneske som ser viktigheten av å dele godene, noe han gjør i sin gjerning som prest og som musikkdigger. Hans blikk for alle i bydelen er viktig, og til inspirasjon.
Og vi vil gjerne minne om den meget flotte bokutgivelsen Et åpent hus, som ble utgitt i sammenheng med Grønland Kirkes 150-årsjubileum i fjor. Med nydelige bilder og sterke tekster fortelles historien om kulturelt mangfold i byen, sett gjennom kirkerommets beskyttende men også omfavnende porter. Sjekk ut den boken, for eksempel ved å kjøpe den på eller fra Tronsmo.

Åpne landskap
Karantene er ikke helt meg. Kanskje det hadde kledd meg bedre om jeg bodde alene, men det gjør jeg ikke. Forleden dag fortalte legen at jeg er koronasmittet selv om jeg har vært mer klein enn syk. Verre enn min sykdomsprogresjon er fangetilværelsen, den har avdekket min spaltede personlighet og har samtidig overbevist meg om at fengselsstraff er en umenneskelig praksis. Dr. Jekyll trives beste mutters alene, helst uten noen som helst kontakt med folk han er glad i. Mr. Hyde er glad i å være blant folk. Hjemme kan jeg hverken være alene eller ute, og begge forhold rammer overraskende hardt. Streaming av konserter har i lengden vist seg å ikke kunne erstatte ekte varer, og det å høre på plater med andre til stede er ikke tingen. Min dugnadsånd henger i en tynn tråd og blant de få tingene som holder den intakt er tanken på Victoria med NTTs lesere bak meg i barkøen – det, og platene mine grytidlig på dagen.

Jeg visste ikke at jeg har hatt så mye friluftstøy eller turtøy, men i det siste har jeg lagt merke til at jeg har begynt å kle meg i turantrekk selv om jeg ikke skal noe sted. Kanskje jeg påfører meg selv mer innvendig kaos med en slik bekledning, eller kanskje det er fordi det har kledd mye av musikken jeg har begynt dagene med. I turtøy har en ny overlevelsesstrategi etablert seg. Her om dagen våknet jeg litt før kl. 6 og benyttet timene før familien våknet til å mate Dr. Jekyll med kaffe og musikk som brakte ham og Mr. Hyde langt ut på tur til der det er masse luft og utsyn. Det viser seg at min «spirit animal» er en Ulf Lundell som «trivs bäst i öppna landskap» og mye av den norske jazzen har ført meg ditt – jeg er oppriktig og inderlig takknemlig.

Som den koronapioneren jeg tross alt er, deler jeg en spilleliste med åpne landskap myntet på isolasjonens utfordringer. Lykke til med absolutt alt.  

Lars Martin Dahl

Hør spillelisten her.

 

Manu Dibango — Kameleon i pop-folkloren


Manu Dibango i storform på Mela-festivalen i Oslo 2019. Denne uken gikk han dessverre bort i korona. Foto: Alexandre Bouce

En av dem vi treffer oftest ute på gig, blaftende gjennom platebunker eller strategisk plassert i nærheten av en DJ-pult er Endre Dalen, som vi heldigvis også fikk til å bli spaltist og skribent for papir-Jazznytt (husk å bli abonnent, det hjelper jazzen). Han jobber for Mela og i tidsskrifter Samora, og det var naturlig å be ham gi sitt besyv med Manu Dibangos storhet i sammenheng med hans bortgang tidligere denne uken:

En av Afrikas største musikere de siste 60 årene er historie. Han døde av korona-viruset, 86 år gammel. Manu Dibango virket ungdommelig, sprek og vital da han besøkte Melafestivalen (som jeg for ordens skyld jobber med) i fjor sommer. Han føyde seg inn i en lang tradisjon for besøk av storheter som Miriam Makeba, Hugh Masekela, Ravi Shankar og en annen litt yngre Manu – Manu Chao som besøkte Mela/Melahuset for tredje gang i fjor.

Er det en naturlig symbolikk i at Manu Dibango ble den første virkelig store musikeren som døde av korona – i 2020 når en ny generasjon afrikanske pop-musikere er på vei inn på markedet i Vesten? Naturens gang kan virke mer skremmende for hver dag som går for tiden, men pust ut, og hør på musikken til en artist det kan virke som har vært del av flere musikalske sjumilssteg enn Miles Davis.

Grand Kalle et’l African Jazz
«Mama Ya Mufango»
Surboum African Jazz 1961
Misappropriasjon er kulturens lov i følge Paul Gilroy – det er sånn kubansk rumba ble til kongolesisk rumba – og derfor blandingen av afrikanske og latinske tradisjoner på Cuba ble til rumba før det igjen. Full sirkel, men det er også sirkler inne i sirkelen – rumba ble den mest populære afrikanske popmusikken i det 20. århundre, spesielt i de franskspråklige regionene.
Manu Dibango er født i den tidligere franske kolonien Kamerun, og studerte i Frankrike, men etter et møte med Joseph «The Grand Kalle» Kabasele i Belgia ble han med til Belgisk Kongo, for å være en del av bandet hans African Jazz. Kabasele var den største kongolesiske artisten på den tiden og er mest kjent for den pan-afrikanske frigjøringssangen «Independence Cha Cha» fra 1960. På «Mama Ya Mufanga» er Dibango kreditert som saksofonist, og det uten at vi hører noen saksofon på låta. Noe gikk galt med etiketten, men Dibango var også en formidabel pianist, og det er den ukrediterte pianisten som stjeler showet på begge sidene av denne singelen. Vi kan aldri bli helt sikre, men legenden tilsier at det er Dibangos fingre som triller over pianoet.

Lafayette Afro Rock Band
«Soul Makossa» fra Soul Makossa
Musidisc 1973
«Soul Makossa» fra 1972 har i motsetning til det man skulle tro, ikke noe særlig med makossa å gjøre, sjangeren fra Kamerun som kan ligne på rumba såvel som afrofunk. Låta derimot, er ikke bare del av fundamentet til afrofunk – men funk, disco og hiphop. David Mancuso spilte tidlig plata på «Loftet» sitt på Manhattan og Afrika Bambaataa mikset den inn i break-klassikere på parkeringsplasser i The Bronx, noe som skapte uante ringvirkninger.

Fordi originalen var så vanskelig å få tak i var det mellom fem og ni versjoner på Billboard-lista samtidig, og totalt 23 versjoner av låta i sirkulasjon. Inkludert en versjon Dibango gjorde med Fania-All Stars og Lafayette Afro Rock Bands hit som du kan høre her. Senere ble frasen «mama-say mama-sa mama-ko-sa» en integrert del av pop-folklore gjennom «Wanna Be Startin’ Something», selveste førstelåta på Michael Jacksons Thriller, som igjen ble samplet av Rihanna på «Don’t Stop The Music» over 25 år senere. Det kan trygt sies at Manu Dibango utløste noe som aldri kommer til å ta slutt.

Klipp fra Soul Power
Regi: Jeff Levi-Hinte
Antidote Films 2008/1974
Dokumentarfilmen om Zaire 74, festivalen i landet som i dag heter Kongo går lett inn i historien som en av de beste dokumentarfilmene om en festival noensinne. Hugh Masekela og Stewart Levine organiserte festivalen der James Brown, BB King, The Spinners, TPOK Jazz, Bill Withers og Miriam Makeba var headlinere. Zaire 74 skulle egentlig foregå samtidig som Muhammad Ali og George Foremans «The Rumble In The Jungle», men grunnet forsinkelser i forbindelse med boksekampen ble Zaire 74 en begivenhet i seg selv seks uker før. Manu Dibango stod ikke på programmet, men dukker jammen opp i Kongo og er med i en musikalsk scene i filmen som en musikkhistorisk Forrest Gump.

Manu Dibango
«Ceddo» fra Bande Originale Du Film Ceddo
Fiesta 1977
Manu Dibango toppet seg selv aldri kommersielt etter «Soul Makossa», men å kalle ham en one-hit-wonder vil være å undergrave hans status på det afrikanske kontinentet. Om vi ikke regner med Franco Et Le TP OK Jazz, er han i allefall den største i Vesten ved siden av Miriam Makeba og Fela Kuti. Denne marimba-funken er del av soundtracket som han komponerte til den senegalesiske filmen Ceddo fra 1977, og gjør blacksploitation-funk og nouvelle vague-stemning om til særegen afrikansk filmmusikk. 1970-tallet var gullalderen for film i Senegal, der spesielt Touki Bouki går inn som selve eksempelet på afrikansk sosial-realisme.

Manu Dibango
«Electric Africa» fra Electric Africa
Celluloid 1985
I 1985 var Manu Dibango også på den musikalske ballen, albumet Electric Africa inkluderer Herbie Hancock og mange fra teamet som Bill Laswell jobbet med på den tiden som Bernie Worrell, Aiyb Dieng og Wally Badarou for å nevne noen, men også Mory Kante. Vi er i electro-æraen nå, men «Electric Africa» er ikke den mest progressive låta på albumet. Manu Dibango hadde på midten av 1980-tallet en uoversiktelig karriere både foran og bak seg, og det er ikke enkelt å vite hvor man skal lete etter den beste musikken hans. Det finnes kanskje ikke noen helt åpenbare album å begynne med, utenom Soul Makossa. Men utallige samleplater er i sirkulasjon der blant annet Best Of Africadelic er å anbefale, om du ikke vil kjøre safe og gå til The Rough Guide To Manu Dibango.

Endre Dalen

***

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: To horn i kjeften og ett cymbalslag, takk!

André Roligheten er konsertaktuell, Håkon Mjåset Johansen er dobbelt plateaktuell, vi leser kortprosa om en obskur duett, tenker på Jimmy Cobb og lytter til nye skiver og signaler fra Kulturdepartementet.

Now's the time

Jazzintro-startskudd på Moldejazz

Koronakrisen avlyste alle fire innledende runder av Jazzintro 2020, men nå legges det et nytt løp med konserter. Startskuddet går på Moldejazz i juli med finale i Oslo i desember.

Meld deg på vårt nyhetsbrev