Nyhet

UKAS JAZZPROFIL: Filip Roshauw

Filip Roshauw er musiker, skribent, redaksjonsmedlem i Jazznytt og én av to bak fredagsjazzbloggen Now’s The Time. Nå har han også blitt konsertarrangør med Brakkesyke 2020.

Hei, Filip, hvordan går det? Du har travle dager som digital konsertarrangør med Brakkesyke, en umiddelbar suksess med snart femti tusen følgere på facebook. Tror du initiativ som dette vil overleve når hverdagen er tilbake til normalt?
– Hei, det går forsåvidt bra! Begynner å kjenne trøkket, ikke bare med tanke på arbeid og sånn, men også trangen til å sosialisere på andre måter enn gjennom skjerm. Jeg savner folk. Og prosjektet vi satte i gang er litt av en sånn art at det i ett øyeblikk er gøy, og i et annet veldig nervøst, med masse bismaker og ubesvarte spørsmål. Men jeg er glad for at vi har noe å henge fingrene i akkurat nå, i hvert fall. “Vi” er forresten Geir Ramstad Sletvold, Eivind Eide Skaufjord, Sten Ove Toft, Ingrid Reime, Linn Margrethe Skoie og veldig veldig mange andre, både musikere og folk som til vanlig arrangerer konserter og i det hele tatt. Jeg tror Kjetil Møster skal trå til som digital bandhost. Det er en bisarr virkelighet for øyeblikket.

At denne formen for fremføring av livemusikk vil ha et annet omfang også etter at det er mulig å oppsøke scener igjen, virker åpenbart. Det har jo egentlig ligget i kortene lenge – det er mange former for musikk som har fungert godt, både på youtube, twitch og via facebook og lignende. En av de tingene jeg har kost meg med de siste årene når jeg har vært hjemme, er jo både livestreams fra Victoria og når det plutselig popper opp en liten firkant hvor det står “Kafé Hærverk streamer live” – også er det vel Marius Gustavsen som filmer én eller annen konsert med mobilkameraet sitt, som jeg kan se på sengekanten. I tillegg til en fascinasjon for såkalt youtube-fusion, Kjetil Jerves daily piano-serie og mye mer. Det var nok sånne ting som lå i bakhodet da vi satte i gang. Selv om det også bare var en ryggmargsrefleks etter en til da litt mørk uke.

Om akkurat Brakkesyke 2020 “overlever”, vet jeg ikke om er naturlig. Det første vi skrev inne på den siden var at det var det eneste eventet hvor du kan glede deg til avlysningen. Og det gjelder fremdeles for meg i hvert fall – på flere måter. Jeg syns det er et kick å se musikere få bra ting ut av situasjonen, og håper eksperimenteringen fortsetter, men jeg tror kanskje det naturlige endepunktet for den siden er å forsøke å få folk til å komme seg ut og dra på konsert, å oppsøke alle de artistene vi viser frem, og alle de vi ikke rekker over, på scener rundt omkring.

At et sted som DigitalScenen overlever som en mindblowing portal hvor man kan oppleve virkelig alt mulig, tror jeg kanskje er mer naturlig. Jeg håper i hvert fall det skjer, for jeg rekker ikke å ta det inn så mye som jeg gjerne skulle gjort, siden vi er opptatt på vår kant.

Én av de udelt positive opplevelsene jeg har hatt med dette, og som forhåpentligvis er noe hele kulturfeltet lærer en del om nå og legger seg på hjertet, handler om tilgjengeligheten av kulturopplevelser. I “seerfeltet” på de konsertene vi har, er det selvsagt mange kjenninger fra konsertlivet ellers som jeg får øye på. Men det er også mange tilbakemeldinger som handler om at folk faktisk er glade for å få sett sånne ting, for det får de ikke ellers. Det kan dreie seg om småbarnsforeldre eller folk som bor på steder hvor det ikke er så mange kulturopplevelser som er tilgjengelige, også dreier det seg for eksempel om uføre. Akkurat nå virker det også som at det er en del som ser på det som en liten sosial erstatning, om det gir mening. Vi tenkte jo sikkert mest på å få sett noen konserter selv, og å skape noe musikerne kunne ha glede av da vi satte i gang, men den biten blir jo en viktig del av det vi holder på med. Det er en motivasjon til å holde på selv om stemningen skulle endre seg litt, og selv om det er jævla mye oss i monitor akkurat nå. Og om det finnes et før/etter for kulturlivet i forbindelse med denne situasjonen, så tror jeg definitivt at det også handler om den greia.

Med Brakkesyke har du blitt en slags redningsmann for frilansmusikere i økonomisk krisetid. Men du jobber frilans selv, både som musiker og skribent. Hvordan har koronakrisen påvirket din egen arbeidshverdag?
– Jeg syns det er en veldig ugrei tittel, og må nesten skrive ut hvorfor, snarere enn å kokettere det vekk. For det første var jo i hvert kimen til dette for min del å se Per Oddvar Johansen og Ayumi Tanaka spille et sett på instrumentrommet til Per Oddvar, tror jeg. Musikerne satte i gang selv, det ser man på alle kanter. Det er jo de også som utveksler mest erfaringer og kunnskaper knyttet til det tekniske, og som holder diskusjonen om hva alt dette her egentlig betyr i gang. For det andre er jeg ikke uten videre noen teknologioptimist når det kommer til hvor mye dette kan bety for musikerne økonomisk. Tiltakene rettet inn mot frilansere og selvstendig næringsdrivende, i tillegg til krisepakken inn mot kultursektoren var de to viktigste tingene som skjedde i løpet av den forrige uken. For oss er det vanskelig å trekke noen konklusjoner når det kommer til inntektspotensialet – hvor mye av det dreier seg om at dette er nytt, og hvor mye av det er indikativt for hvordan den typen ting kan gå fremover? Hva har det å si at de gjør det under en felles avsender hos oss kontra å gjøre det på egen hånd?

Det er nok sånn at noen kan gjøre dette til en del av levebrødet sitt, men jeg tror ikke de første ukene forteller oss så mye om hvordan det kommer til å funke økonomisk, nødvendigvis. Vi som startet det opp så jo heller ikke for oss at det kunne dekke inn så fryktelig mye tapt inntekt – det var mer motivert ut fra tanken om at alle monner drar, at det å se konserter er en fin ting når man sitter rundt omkring, og at det finnes et spillebehov der ute.

For min egen del ser i hvert fall sommeren annerledes ut på grunn av dette. Det er nok mye journalistarbeid og en god del spilling med Thea and the Wild og The Switch som går fløyten. Samtidig står jeg ikke på bar bakke, jobben i Oslo World er jo der, Jazznytt finnes fortsatt og andre jeg frilanser for holder det gående, noen med tilsynelatende fornyet kraft. Jeg har mange venner, ikke bare musikere, som med ett har en helt annen hverdag, hvor de er permitterte og får beskjed om å holde seg i ro.

Du legger ned masse gratisarbeid i Brakkesyke som kommer oss publikum og dine musikerkolleger til gode. Hva med dere bak? Kan alle vi som nyter godt av initiativet få vippse litt administrasjonskroner for å sikre at dere kan holde på videre?
– I og med at det er såpass mange som legger ned en arbeidsinnsats her, må vi jo se på muligheter for å få honorert noe av det arbeidet. Mange av dem det gjelder går også en usikker arbeidsfremtid i møte, så det hadde kommet godt med. Men jeg tror det er lurt å se på måter å løse akkurat den biten på vis som ikke er pengeinnsamling. Jeg ser på det musikerne eventuelt tar inn som betalingsvilje for kultur, ikke veldedighet. Vi forsøker å presisere at det ikke er en økonomisk “redningsaksjon”, at folk eventuelt får betale om de syns det er verdt pengene. Men jeg tror vi må se i øynene at det er vanskelig å unngå at noen opplever det sånn. Her og nå tror jeg det å plutselig skulle be om noen penger sentralt virkelig hadde forkludret bildet. Det vil finnes andre måter å få midler til noen honorarer her – man ser jo for eksempel at ulike fond reagerer på situasjonen nå, og setter av penger til digital formidling. Jeg tror vi må jobbe den veien med de som tar en stor arbeidsbyrde på Brakkesyke – også håper jeg først og fremst at folk kan være tilbake i vanlig jobb, for travle til å sysle på facebook, så fort som mulig.

En knapp uke før landet ble koronastengt, hadde bandet ditt The Switch slippkonsert for en ny utgivelse. Hva gjør dere framover?
– Det er et godt spørsmål! Vi har jo en del 2 av det vi ga ut for noen uker siden, et digitalt album som er planlagt å komme på høsten. Jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal få til å gjøre det, det kan godt hende at den også blir fortere ferdig på grunn av situasjonen. Jeg har inntrykk av at det skjer rundt omkring – mye krefter som ellers hadde blitt brukt til turneer og lignende flyttes inn i studio. Også jobber vi med en begrensa utgave i fysisk format av den første delen. Vi har jo også spilt inn stoff til en liveskive fra Moskus i Trondheim, som vi kanskje må se på måter å gjøre oss ferdige med. Men det er kanskje ikke det mest presserende for dem heller, akkurat for øyeblikket. Vi får bare skynde oss langsomt.

Har du andre spennende planer for året?
– Nei, det kan jeg vel egentlig ikke si at jeg har, haha!

Helt til slutt, to spørsmål som vi stiller alle ukas jazzprofiler:
Er det en spesiell konsert du ønsker å anbefale?
– Det må nesten bli de første konsertene alle spillestedene har når de eventuelt kan åpne igjen. Et litt platt svar, men jeg mener det jo virkelig.

Og har du en plateanbefaling?
– Skammesjå. Av ting som kom ut i år, er jo Røysum Ensemble-plata fantastisk. Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra-plata er jo både god og et eksempel på en form for musikalsk sameksistens det kan bli en stund til vi får oppleve igjen. Helt i andre enden, har du jo soloskiva til Maria Kannegaard fra i fjor, “Nådeslås”, som hun har laget uten andre involverte om jeg har skjønt ting riktig, og som kanskje er et eksempel på en type musikk mange sysler med nå for tiden? Rett før samfunnet stengte ned hadde jeg en gedigen hi fi-opplevelse med “Sunday Night at the Village Vanguard”. Den skal jeg kanskje sette på litt senere i dag også, og kjenne at hodet klarner.

Fra forsiden

Blow Out: Ola Høyer & Anja Lauvdal Kasper Skullerud Værnes & Andreas Wildhagen - Kafé Hærverk, 2. juni 2020

Himmelsk syklubb

To duokonserter begeistret et sulteforet publikum på Blow Outs sommeråpning.

Meld deg på vårt nyhetsbrev