Now's the time

NTT: Hvor ille ute er vi egentlig nå?

Gry Bråtømyr fra Norsk jazzforum, Trude Storheim fra Vossa Jazz, Kjetil Sandlund fra barbransjen og Vegard Heskestad fra klubbransjen om hvordan ting ser ut i uke 11.

Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time, en fredagsavis i remseform som vanligvis tar utgangspunkt i Norges formidable konserttilbud og går bananas. Dette nummeret – og de neste numrene i overskuelig fremtid – blir åpenbart annerledes.

Det er krise, det finnes ingen annen måte å si det på. Det vi skriver om her inne er kun en bitteliten del av puslespillet, selvsagt, utenfor jazz og omegn kommer resten av musikklivet, utenfor resten av musikklivet og kulturlivet kommer alle de andre delene av samfunnet og absolutt ingen er uberørt av pandemien.

Grunnen til at vi kommer med disse selvfølgelighetene er at resten av ukas utgave, og mye av dekningen i tiden fremover, allikevel kommer til å rette mikroskopet mot den lille scenen som er vårt ansvar. Det er ikke uten en viss bismak. Det er viktig å holde musikken i gang, det er sant at denne delen av arbeidslivet opplever en momentan og utrolig skremmende trøkk nå, en trøkk som kommer tidligere og som kanskje er mer rammende enn det en del andre sektorer opplever. Men det er også sant at kulturlivet, selv i krisetider, opplever en overflod av oppmerksomhet, at det selv etter et tiår eller mer med nedbygging av kulturseksjoner i mange av landets aviser fremdeles har designerte journalister som belyser disse problemene dag for dag nå. For å si det enkelt – sånn har ikke alle det. Norge kommer til å være fullt av voldsomme opplevelser i tiden fremover som ikke blir fortalt om. Men mer enn å nevne det poenget, får ikke vi gjort.


Spill norsk! Erlend Apneseth «Fragmentarium» i Kongsberg kirke. Foto: Thomas Hegna/Kongsberg Jazzfestival

Så tilbake til musikken. Hvordan skal vi tolke det som skjer nå? Hvordan skal vi se for oss fremtiden? Kanskje konstruktiv pessimisme er det riktige. Det er en del ting som er blitt fullstendig åpenbart den siste uka:

1. Festivalsommeren 2020 i sin helhet, i hvert fall slik den ser ut på ulike plakater, finnes ikke lenger. Én ting er at det er høyst usikkert om Norge vil være tilbake til et sted der det er forsvarlig å samle den typen folkemengder. Hvis du ser utenfor landet, på måten steder som Storbritannia og USA håndterer krisen på, er det meget vanskelig å se for seg tilreisende artister fra de stedene uten lange karantenetider. Turneer som skal innom en rekke forskjellige land i Europa såpass kort frem i tid er nesten umulig å tenke seg. Ingenting er sikkert, festivalene snur hver stein og ingenting hadde vært hyggeligere enn å måtte spise i seg alle disse ordene om noen måneder. Men mange av diskusjonene om fremtiden til det norske musikklivet bør kanskje allerede nå ta utgangspunkt i at sommeren blir radikalt endret – eller kansellert. Det virker i grunnen som vi er der allerede.

2. Selv om musikere og festivalorganisasjoner kommer seg igjennom det på et eller annet vis, vil vi stå igjen med en ribba infrastruktur om ikke den tekniske biten av bransjen får umiddelbar hjelp til å holde seg stående. De merket det minst like tidlig som noen andre og det får drastiske konsekvenser – les TV2s intervju med Marius Widerøe fra Konsertsystemer fra mandag, for eksempel.

3. Bristepunktet for dedikerte konsertsteder kommer kjapt. Det gjelder alle steder som lever av å samle folk og hvor leieutgiftene er høye. Vi sitter og biter omhyggelig vaskede negler for en rekke serveringssteder uten livemusikk også – det kommer et intervju med en representant for det lenger ned – men innenfor musikkfeltet står vi i løpet av få måneder i fare for å miste unike fagmiljøer, innenfor en rekke forskjellige sjangere. Adressa har en skremmende sak om skriften på veggen for Trondheims-scener som Byscenen, Lokal, Dokkhuset og ikke minst Moskus. Det samme gjelder steder på en rekke steder i Norge, ikke minst her bloggredaksjonen befinner oss, i Oslo. Og der det går an å mane til dugnad for artister, gjennom å sørge for at de i det minste får noen plateinntekter, merchsalg og så videre i denne situasjonen, er det vanskeligere å vite hva man skal gjøre når et sted sliter og man ikke kan dra dit, løse billett og drikke med begge henda til man blir bedt om å gå. Men et sted å starte er å i hvert fall ikke bedrive ønsketenkning om at sånne miljøer og sånne scener lar seg bygge opp igjen uten videre om det først raser. De samme gærningene har ikke nødvendigvis mulighet til å forsøke seg på noe så fantastisk én gang til, rett og slett.

4. Ingen konsertarrangører har lyst til å ta penger for konserter som ikke blir avholdt. Det sitter langt inne for dem å be om det. Det er bra at det derfor har kommet en rekke oppfordringer om å ikke kreve refusjon de siste døgnene, at hashtagen #ingenrefusjon har fått bein å gå på. Noen kjøpere ser seg allikevel kanskje nødt til å be om pengene tilbake, simpelthen fordi de selv er blitt kastet ut i en vanvittig økonomisk situasjon, så vi kan ikke bli drittsekker når vi ber folk om det. Men musikkelskere som er i en oversiktlig økonomisk situasjon og som gleder seg til det er mulig å gå på konsert igjen, bør egentlig være glade for å kunne ta en liten del av støyten fremover.

5. Her og nå er det ikke et selvgodt norsk bransjekrav, det er ikke proteksjonisme, det er et virkemiddel det er helt meningsløst å ikke bruke – konsertbooker Linn Skoie og andre har rett når de ber NRK om å øke andelen norsk musikk på flatene sine til, tja, 100%. Bare gjør det. Så kan dere fikse de der arkivgreiene vi driver og maser om til høsten eller no.

6. Virkeligheten er snudd på huet for svært, svært mange musikere som vanligvis klarer seg helt fint. Nå har de null i inntekt og de vet ikke når muligheten til å begynne å utøve jobben sin igjen byr seg. For mange frilansmusikere er det en dyp livskrise, for feltet er det et sjokk som sikkert kommer til å endre måten norsk musiker-arbeidsliv blir organisert på i fremtiden. Vi snakker med Gry Bråtømyr i Norsk jazzforum lenger ned om grepene de og andre organisasjoner forsøker å ta. Til resten av oss gjentar vi en oppfordring flere har kommet med de siste dagene: Om du har råd, kjøp alle platene, kjøp all merchen, finn noe du syns ser fett ut å faktisk eie, kjøp backkatalog, prøv å gjøre de neste månedene litt enklere samtidig som du blir litt rikere på musikkopplevelser.

Vi kommer til å fortsette å mase om det – og nevner også at vi i et anfall av akutt frykt for å kun måtte lytte på podcaster og se på serier de neste månedene i går startet grasrotaksjonen Brakkesyke 2020, en slags… virtuell venue eller noe, hvor ulike musikere spiller små konserter der de er – lo-fi og smittefritt – og hvor vi kommer til å dele vipps, lenker til salg av plater og så videre. Det er ment som en oppmuntring til både lytter og musiker, som en måte å gi selve livemusikken en plass på et tidspunkt der vi diskuterer fremtiden til hele scenen, men ikke faktisk har anledning til å oppsøke ekte vare ute blant folk. Forhåpentligvis blir det litt inntekter til musikerne, uten at vi har noen illusjoner om at akkurat dét kommer til å monne mer enn en dråpe i havet her og der. Om folk har lignende initiativer, ideer som er enda bedre enn det der på hvordan det kan foregå, er det bare å starte sin egen greie og tipse om det – vi er hypp på å løfte fram alt, både her i NTT og på den nevnte facebooksiden.

Okei, det var det. Vi kom ikke helt opp til 10 punkter, men hva faen forventer du, det er pandemi, for satan, og dessuten er vi ikke Knut Olav Åmås heller.

Litt om bloggen fremover: De neste ukene kommer vi sikkert til å fase inn helt vanlig stoff også, prat om nye skiver, prat om albuminnspillinger, artistintervjuer, vi skal fortsette å snakke med arrangører, vi skal sikkert høre på noen gamle greier og forsøke å finne andre distraksjoner i hjemmekontortilværelsen. Men vi kommer også til å snakke med folk om utfallet av alt det som skjer nå – og vi kommer til å forsøke å snakke med en del folk flere ganger. For noen dager siden avlyste Vossa Jazz som den første store norske (jazz)festivalen. Vi har et intervju med daglig leder Trude Storheim denne uken – og vi kommer også til å ta kontakt med henne til neste nummer simpelthen fordi det er interessant å følge hvilke grep de foretar seg. Det samme gjelder Gry Bråtømyr, samt en rekke andre folk vi snakker med de neste ukene. Så sånn skjer det ut fremover, tror vi. Nå, litt reklame.

Hei, du der. Ja, du ja, det store vakre landemerket som ligger og skinner i vårsola mellom Friggfeltet og Fysikkbygget på Marienlyst i Oslo. Spill norsk, da. Spill Hegge, spill Musti, spill Sandtorv, spill Lerche, spill Arif, spill Frida, spill Karpe, spill Cambien, spill opptil flere Hulbækmoer, tegn 2000 abonnementer på Jazznytt uten å spørre sjefen din, spill Gard, spill Staysman, spill Lazz, spill Lassen, sleng på 200 abonnementer til, man kan aldri være for sikker, spill Malin Pettersen, spill Signe Emmeluth, spill Evigheten, spill Kanaan, spill Anja, spill Heida, spill alt Anders Møller noen sinne har rista en shaker på, spill Sæverud, spill Griegerud, spill Magnus Moriarty, spill Arild og spill Karin! Jo, og abonner gjerne på nyhetsbrevet vårt.

 

– Vi må passe på at det smøres tynt utover, sånn at alle har litt å spise


Gry Bråtømyr. Foto: Niklas Lello

I ettermiddag legger regjeringen fram krisetiltak som blant annet skal hjelpe kultursektoren. Vi snakket med Gry Bråtømyr, leder i Norsk jazzforum, om hennes blikk på krisen musikklivet er i akkurat nå – og hva mulige tiltak kan være fremover.

Hva er du mest bekymra for her og nå?
– Det som slår meg aller først, er de store økonomiske tapene frilansmusikerne lider nå. De har i de fleste tilfellene opplevd en total inntektsstopp, helt uten oversikt over når muligheten for jobb kommer tilbake. Men situasjonen er dramatisk over alt – helårsarrangører, folk som jobber med booking, festivaler, ikke minst teknisk ansatte og leverandører. Det blir enormt viktig å være solidariske fremover, og forsøke å finne løsninger som begrenser inntektstapet for alle parter.

Hvilke virkemidler ser dere på nå for å bedre musikernes vilkår?
– Det kan være behov for å få et delhonorar nå, i tilfelle utsettelse av konserter – altså at man utbetaler deler av honoraret nå, og så kommer resten når konserten finner sted. Det er viktig at støttemidler som er utdelt får bli ute hos arrangører og kunstnere for å demme opp for tapet. Vi trenger tiltak som utsettelse av forskuddsskatt og merverdiavgift, og så må vi i Norsk jazzforum også se på egne tiltakspakker. Akkurat nå er veldig mye usikkert, folk er selvsagt redde, og da tror jeg det er klokt av oss å puste med magen og ikke prøve å svare på alt på en gang. Det kan komme mange krav og ønsker på én gang, og vi må få litt oversikt. Myndighetene i Danmark har laget krisepakker for arrangører, som er veldig tydelige og fine. Jeg håper vi får til gode og dekkende krisepakker nå også i Norge.

Hvordan ser du på festivalenes situasjon?
– Festivalene skjelver selvsagt ordentlig nå. Det er utrolig leit å tenke på at så mye som er planlagt går dunken. Men heldigvis kan en del flyttes. Altså – du kan ikke flytte Vossa Jazz, men det er en del av det sinnssykt gode programmet de har laget som kan flyttes til neste år. Vi er nødt til å tenke sånn også.

En annen del av bransjen som kjente trøkket tidlig og brutalt, er leverandørene av teknisk utstyr og tjenester. Om vi opplever mange konkurser der, kan man jo nesten få et tidlig klarsignal i sommer uten at det hjelper på evnen til å gjennomføre festivaler. Hvordan ser du på muligheten for hjelp eller krisemidler til den delen av bransjen?
– Creo har utvida sitt felt, og har også organisert folk som jobber på den tekniske siden. Og de har vært veldig tydelige, noe vi også understreker, at eventuelle krisepakker må romme hele økonomien, hele økosystemet i kulturlivet. Vi er avhengige av hverandre, og det skjærer ut om vi mister leverandører. De som er kommersielt avhengige har det veldig ille, de har ikke en andel statlig finansiering i ryggen, de er avhengige av salg av billetter og tjenester, og det er en enorm fallgruve for dem. Vi snakket om de selvstendig næringsdrivende, men permitteringer hos kommersielle aktører er like dramatisk. Solidaritet har egentlig aldri betydd mer for feltet vårt enn akkurat nå i denne uka her og i tiden fremover. Det blir nesten sånn at det å lese kontrakter blir meningsløst, alle er nødt til å tenke på helheten og se på løsninger der de kan finne dem.

Men om en krisepakke ikke nødvendigvis klarer å romme alle – har du en tanke om hva som er aller mest kritisk for det økosystemet, sånn at det går an å bygge opp igjen konsert- og musikklivet om noen måneder?
– Det finnes det nok et svar på, men det er en kartleggingsprosess hvor man må se på alle ringvirkninger. Det er rett og slett arbeidet som må gjøres nå. Det er skummelt å si noe om at noen er mer verdifulle enn andre, selv om det ikke er det du spør om. Og det vi ikke vet, er jo tidsaspektet – hvor lenge vi blir rammet. Jeg tror uansett vi må passe på at det smøres tynt utover, sånn at alle har litt å spise.

Det er jo ikke bare det offentlige her som kan bli med på den såkalte dugnaden. Flere har oppfordret det billettkjøpende publikummet til å ikke kreve penga tilbake for kjøpte billetter. Man har private krefter også, i konsertstedenes tilfeller har man jo også utleiere som kan oppfordres til å ikke kverke kua for melken når det kommer til leieinnkreving de neste par månedene.
– Ja, unnskyld uttrykket, men jeg tenker det må behandles litt som en konkurssak – man må spørre seg hvilke kreditorer man har, hvem det går an å gå i dialog med, og så videre. Det vil finnes parter det virkelig er mulig å gå inn i dialog med her, for det er en krisesituasjon, det er åpenbart at vi er presset til beinet. Det å snakke sammen, det å være ærlige og åpne om akkurat hvor ille det er, å legge frem de problemene er kjempeviktig. Det er derfor vi for eksempel som nevnt ber om at man utsetter avgifter som forskuddsskatt nå. Akkurat nå er det så ferskt for alle, og det er en rekke ting her vi må innrømme at vi ikke har ekspertise på, som går på å få til ordninger som aldri har vært i nærheten av aktuelt tidligere. Men det å snakke sammen kan vi alle. Og det vil også gjøre at krisepakker og andre tiltak fungerer bedre.

Til sist må jeg spørre deg om hva som skjer internasjonalt – både med tanke på utenlandske artister til norske festivaler, men også norske artisters utenlandsplaner for sommeren. Er det i det hele tatt mulig å se for seg at noe av dette kan bli gjennomført?
– Det er å titte i glasskula – det er nærliggende å tenke at det vil være snakk om karantener over alt. Vi har jo musikere som ringer nå, som sitter i ulike land. Det vil være en risiko også til sommeren, at man sitter fast og ikke kommer seg videre – hvem dekker det? Jeg tror man kommer til å forsøke å holde folk innenlands på alle mulige vis. Men det vi også heldigvis vet er at dette er et problem som kommer til å gå over.

 

Trude Storheim måtte avlyse Vossa Jazz 2020


Trude Storheim. Foto: Lars Olve Hesjedal/Avisa Hordaland

Etter nye retningslinjer fra Folkehelseinstituttet som kom på onsdag så Vossa Jazz seg nødt til å avlyse årets festival. Dermed ble Trude Storheim daglig leder for den første store norske festivalen som måtte avlyse årets utgave.

Når innså dere at det ble avlysning?
– Det var en voldsom utvikling i løpet av noen dager. Vi hadde en risikovurdering på mandag hvor vi så på de ulike scenarioene, vi så igjennom alle rutiner, fra økte hygienetiltak til å redusere kapasiteten. Og da var åpenbart avlysning et av utfallende. På tirsdag hadde vi møte med kommuneoverlegen, og han var fortsatt rolig, han mente vi kunne gjennomføre som normalt. Det var tirsdag formiddag, men tirsdag kveld kom det nye instrukser fra FHI. Onsdag morgen hadde jeg nye samtaler med overlegen om å stramme inn. På FHIs nettsider lå det et skjema for godkjenning av arrangementer, og der var det spørsmål som gjorde at vi så at det ble vanskelig å gjennomføre – særlig når det kommer til utenlandske tilreisende og publikumsansamlinger.

Vi vil ikke bidra til å øke risikoen, det er viktigere med liv og helse. Det handler også om å se at vi er langt fra smittetoppen, det vil øke på og selv om det ennå ikke er registrerte smittetilfeller på Voss er sykehuset allerede så hardt belasta at når dette kommer er det ikke kapasitet til å invitere inn masse ekstra folk som vi også må ha ansvar for. Det er beintøft – vi har gått i en ubrutt rekke siden 74, det å ha det på sin vakt er ikke noe hyggelig. Men dette er en prekær situasjon. Vi fikk samla styret til et ekstraordinært styremøte og gikk igjennom alle scenarioene, alt vi visste og landet på det jeg i og for seg visste vi måtte lande på – men som måtte behandles. Det tok kort tid.

Hvordan har reaksjonene vært?
– Vi har fått enorm respons på det – vi lurte jo veldig på det. Det har vært forskjellige reaksjoner, selvsagt, men jeg har jo gått gjennom alle de fasene selv og kom til at det var rett å avlyse. Og det har vist seg at andre også kommer til, så vi møter masse forståelse.

Har du gjort deg noen tanker om hvordan dere kommer til å arbeide med ringvirkningene av avlysningen? Gry Bråtømyr nevnte for eksempel muligheten for at deler av honoraret kan betales ut – og på den tekniske siden ser man jo også at konkurser truer.
– Det har vi ikke en klar oversikt over ennå. Vi må ha alle fakta på bordet med tanke på alle leverandører til festivalen og ulike krav. Min store bekymring er spesielt musikere, det er det ingen tvil om. Og vi ønsker å være konstruktive. Festivalen var på mange måter ferdig laget da den ble avlyst, vi var så klare som vi kunne være, og det er masse kostnader som allerede er brukt. Dette er en slags unntakstilstand, og det er åpenbart at alle i bransjen brette opp ermene og se på ulike løsninger. Folk kan ikke tenke på seg selv, vi må se på hvordan vi kan hjelpe hverandre i en presset situasjon. Det går på alle mulige spørsmål – skal folk for eksempel få billettene refundert, snakker vi om en delvis refusjon og så videre.

Snakker dere med andre festivaler også underveis? Sjansen er stor for at dere er den første av flere som må ta denne avgjørelsen.
– Absolutt. Særlig med de andre jazzfestivalene har vi god dialog og kommunikasjon. Når endte opp med å være de første, holder vi selvsagt også de andre informert, sånn at det er en enighet rundt det vi gjør. Vi vil ikke legge føringer  som ingen andre vil eller kan være med på. Jeg må si at det var fantastisk i går, jeg fikk meldinger fra andre festivaler som tilbød seg å bidra og som ga støtte. Musikere, både de som skal spille i år og de som har vært her tidligere har kommet med beskjeder som er utrolig varmende. Det viser igjen at vi står sammen, og at alle skjønner alvoret i det.

Holder dere dere flytende?
– Ja, vi er rigga for en kritisk situasjon, og det er jeg glad for. Vi har fått en smell før, i 2006, som preger måten organisasjonen er bygget opp på nå. Den er sterk og proff, og skal tåle det her. Vi ser allerede fram mot mars 2021 og er i dialog med musikere om vi skal utsette jobbene med ett år, for eksempel. Det er ikke sikkert at det vil være aktuelt for alle, men det snakker vi med dem om. Det programmet vi hadde i år, var jo kanonbra og forhåndssalget var bedre enn i fjor. Det er ingen grunn til å skrote alt det arbeidet, og kanskje vi kan være kreative med det, videreutvikle ideer vi hadde i år. Vi må snu arket og tenke på nye måter.


Ingebrigt Håker Flatens Tingingsverk urframføres på Vossa Jazz 2021. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Har dere fått signaler fra billlettkjøpere? Det er jo en slags kampanje nå på sosiale medier hvor kulturforbrukere oppfordres til å absorbere litt av trøkken her ved å ikke kreve refusjon.
– Vi har opplevd begge ønsker, og vi har i alle tilfeller bedt om tid til å finne ut av hvordan dette skal foregå. Det har vi fått stor forståelse for jevnt over. Noen spør om refundering, men jeg ser også kampanjen på facebook som ber om at folk kan avstå i hvert fall deler av det. Men det er ferskt, folk er også forvirra, det er mye å ta inn. Vi ønsker oss et fornøyd publikum og må prøve å finne en god løsning.

Det diskuteres jo redningspakker – og som vi snakket om, er det mange ledd som opplever en enormt stor trøkk nå – fra musikere til tekniske leverandører, klubbscener og festivaler. Hva er du mest bekymra for om du ser på hele konsertfeltet?
– Jeg vet ikke om jeg har noen gode svar på det. Jeg er bekymra for enkeltmusikere som ikke har inntekter. Og jeg tenker på Voss Lyd, som er en viktig partner for oss og som vi har et fantastisk samarbeid med over tid. Det er ikke unaturlig å tenke at staten går inn. Hvis vi snakker om kulturlivet – kunstnere, og leverandører og arrangører. Vi er jo en helårs drifta organisasjon med faste utgifter, og det har alle på et visst nivå. Det er mange hensyn å ta, men jeg tror at vi skal lande på beina.

Det kommer en rekke festivaler fremover som kommer til å måtte vurdere det samme som dere har gjort nå. For dere eskalerte dette kjapt, men de neste vil kanskje sitte med en litt større oversikt over hva vi har i vente. Hva tror du er mest hensiktsmessig av å utsette avgjørelsen til tett innpå festivalen eller å avlyse tidlig?
– Ja, hadde jeg vært så klok… det er umulig å si. Vi vet at antall smittetilfeller vil fortsette å eskalere framover nå. Jeg tenker på de som er på denne siden av sommeren… jeg ville ventet et par uker til, men tatt en vurdering ganske snart, tror jeg. Om man avlyser i god nok tid, kan man gjøre endringer som kanskje minimerer den økonomiske byrden. Derfor gjorde vi det valget i går tidlig. Man må uansett forsøke å se det store systemet man er en del av. Festivalene i sommer, sitter på nåler. Det har vi også gjort noen uker, men det er klart at det er en utmattende prosess å være i oppkjøringsfasen samtidig som denne usikkerheten henger over dem.

 

– Vedtaket om stenging var en befrielse


Kjetil Sandlund. Foto: Anne Irgens

Konsertsteder er ikke det samme uten gode naboer – og rett ved både Herr Nilsen, Last Train og Victoria East ligger Bar Makulator, som er en meget god nabo, et sted både musikere og publikum gjerne stikker etter konserter på Nasjonal jazzscene – og som måtte stenge dørene denne uka. Vi tok en prat med innehaver og mangeårig medarbeider på konsertstedene Blå og Revolver, Kjetil Sandlund, om hvordan det ser ut for en bar som bare er en bar.

Hvor fucked er vi nå?
– I veldig varierende grad, tror jeg. Om jeg skal snakke om utesteder – spillesteder kan andre enn meg si klokere ting om – kommer det veldig an på den økonomiske situasjonen man er i. I fjor vår hadde ikke vi overlevd. Men siden vi har hatt en bra høst og en bra start på året, og har nok penger på bok til å betale en husleie eller to uten å stryke med, ser det ut til at vi overlever.
Men ganske mange utesteder ligger på en grense til enhver tid, og blant de som ligger på den grensen kommer noen til å få en husleie eller to i trynet uten å kunne klare det. Så det kommer åpenbart an på likviditeten i firmaet fra før, de økonomiske ressursene til eierne – og det kommer an på hvor høy husleie og faste kostnader man har. Vi har en ganske rimelig husleie og egentlig ingen faste kostnader i noen stor grad. Det blir ikke så dyrt for oss som det blir for de som sitter med 150-200.000 uten å ha en inntekt. Det ender opp med å måtte permittere ansatte, for man kan ikke ha løpende lønninger. Veldig mange ansatte i barbransjen er ekstrahjelper, og det spørs hvor mye penger de egentlig får om de ikke tjener nok til kravene til dagpenger. Det er et område jeg er nødt til å sette meg nærmere inn i i løpet av helga og informere mine ansatte om. De fleste som jobber her er studenter som jobber tre-fire vakter i måneden og de tjener ikke nok til å få det. For dem blir det et rent inntektstap. Det blir det jo forsåvidt for alle, siden dagpenger kun dekker en del av lønna man hadde, men du skjønner. På den lyse siden er jo alle barer stengt, og vi som jobber i denne bransjen bruker mye av pengene våre nettopp til å sitte på bar.

Hva er du mest bekymra for?
– Min største bekymring er hva dette vil ha å si for de ansatte. Også er jeg bekymret over hvor lenge det varer. Det går ikke bare på økonomien i det. Én ting er at man er i ganske godt dugnadshumør nå, folk er innstilt på noen uker med karantene, men jeg tror ikke samfunnet  tåler så godt å oppleve mer enn en måned uten å ha samlingspunkter å komme til. Det er viktig for folk. Etter hvert kommer det kanskje til å bli jækla mye hjemmefester.

Tror du det for eksempel skal kunne gå an å få til løsninger med de som stedene leier lokaler av?
– Det kommer an på om huseieren ser seg tjent med å ha en bar eller et spillested på den adressen fortsatt.

Du har jobba på konsertsteder, du er mye på konserter, har drevet klubbkonsepter og så videre. Hvis du titter litt videre på det, hva er du mest bekymra for?
– Jeg tror nok barer er mindre fucked enn festivaler, artister, og folk som leverer tjenester til konserter. Hele den infrastrukturen er nok mer sårbar. Men det er med en forutsetning om at man har mulighet til å åpne igjen i løpet av et par måneder. “Hvor lenge” er x-faktoren. Finnes det en exitplan på hvor lenge man kan stenge samfunnet? Vi får bare krysse fingrene for at de har en plan, for å si det enkelt.

Konsertarrangørene og de organisasjonene må bare kjempe kampen sin for å få Kulturdepartementet på banen, det er viktig. Jeg tror ikke små alternative barer og den typen steder skal ha noen sjans til å gå til næringsetaten og spørre om noe bailout – det er bare å glemme. Jeg syns mest av alt det var befriende at det kom et vedtak som gjorde at vi definitivt måtte stenge, det har vært frustrerende å være i limbosituasjonen den siste tiden. At man gjør noe som man føler ikke bør, samtidig som det er vanskelig å la være, både med tanke på ansatte og eiere. Man havner i en mellomsituasjon hvor man må sørge for at de har en jobb, samtidig som det ikke nødvendigvis er det riktige å gjøre av hensyn til samfunnshelsen. Å bli kvitt hele det virvaret der. Det hadde også bare vært latterlig å holde driften i gang. Eller, på tirsdag var det faktisk god omsetning for da var teatrene stengt, og musikerne kom og drakk hos oss. På onsdag klarte vi på en eller annen merkelig måte å karre oss opp på det vi trenger for at det skal lønne seg. Det handlet om krisemodus hos restaurantene, det var to stykker som hadde 70 og 30 reservasjoner og  henholdsvis fikk 50 og 28 avbestillinger. Så de satt der med fem-seks mennesker på jobb og et samfunn som ikke har tenkt å bevege seg ut av døra. Sånn sett er det greit å komme seg til  det punktet at alt må stenge, at man ikke trenger å ta den avgjørelsen selv.

Hva tror du om overlevelsesevnen til spillestedene?
– Det går tilbake til hvordan likviditeten er i utgangspunktet. Det er ikke akkurat en gullgruve å holde på med alternativkultur. Jeg kjenner ikke til ulike avtaler og sånn, men i og med at staten stenger ned vil man antageligvis slippe unna en del utgifter, bortsett fra flybilletter som allerede er kjøpt og sånn. Og ellers blir det som på barer, man må permittere alle ansatte, sende folk på dagpenger og komme seg gjennom husleien. Så er det et spørsmål om hvor lenge det varer og hva man har på bok.

 

Hærverk stengte dørene og Vegard Heskestad skal ha seg en øl


Vegard Heskestad. Foto: Maria Eriksen

– Lenge kunne man kanskje holde tak i et naivt håp om at den øvre anbefalte grensen på 100 deltagere faktisk ville holde seg – og at det sånn sett faktisk ville være et visst liv i konsertscenen på små scener rundt omkring. Sånn gikk det åpenbart ikke, og dermed måtte en rekke steder – blant annet NTT-favoritt Kafé Hærverk – stenge døra. Vi ringte innehaver Vegard Heskestad mens han var innom et utypisk tomt og stille kafélokale på torsdag.

– Nå skjer ting veldig fort, plutselig gikk grensen fra å tillate arrangementer på under 100 – hvor vi kanskje så for oss at vi kunne fått til noen forsvarlige ting – til at alt stenges ned. Men det lå i kortene, det var ingen som kom i går utenom Tommy Lørdahl, så vi stengte klokka tolv.

Hvor kritisk er det for dere?
– Med såpass begrensa størrelse og antall ansatte tror jeg det er lettere enn på mange andre steder, ta Blå som eksempel. Av utgifter knyttet til konsertvirksomheten er det de vi har booka og ikke har betalt ennå, det er noen flybilletter, og jeg må avbestille noen hotellrom. Det er enda mer kritisk for artistene, det er de jeg er mest bekymra for. Noe som ikke betyr at det ikke er tighte marginer, for det er det. Og om eventuelle krisepakker også omfatter spillesteder, er vi jo nødt til å se på om det er noe som kan være aktuelt for oss. Jeg har sagt til ansatte at vi tar det time for time her – vi er stengt, vi ser det an. Min egen økonomiske situasjon er fucked uansett, men vi har ansatte som er avhengige av penger og på sikt kan vi ikke gi lønninger, det blir permitteringer. Det har ikke helt sunket inn ennå. Men akkurat nå er vi liksom bare stengt, det skjer på en måte ingenting. Vi er stengt, og jeg tenkte kanskje jeg skulle ta meg en øl. Det kan ingen nekte meg.

Én ting er midler man eventuelt får sprøytet inn utenfra, men tror du det går an å få til løsninger med tanke på husleieutgifter de neste månedene?
– Vi skal nok klare å ri det av på en eller annen måte uansett. Hausmania er ikke nødvendigvis de letteste folka å forhandle med, husleia vår ligger over markedsverdi. Det er egentlig kanskje enklere å gå i dialog med folk som driver forretning. Skulle det bli langvarig, må vi diskutere det. Men jeg tror vi kommer i gang igjen på en eller annen måte.

 

Konsert på boksiden


Tor Ulven. Foto: Gyldendal Norsk Forlag

I en tid av nød og isolasjon, er det godt å kunne ty til bokhyllene. Og som så mange ganger før, men alltid som for første gang, knipes et volum av Tor Ulvens store produksjon ut av hyllen. Fascinasjonen for dette forfatterskapet, hans poesi, kortprosa, roman, og andre litterære sjangre, blekner aldri, og er noe som også deles av mange musikere, i flere bølger. Og det var mulig å merke en slik bølge igjen nå nylig, da han dukket opp mange steder samtidig. Jo Skaansar satte musikk til hans «Dette huset» på albumet Fange av mi tid på slutten av fjoråret, med Ine Hoem på vokal. Det var stort å være vitne til Erlend Apneseth fremføre verket Fragmentarium sammen med Moskus, Stein Urheim og Ida Løvli Hidle i kjerka i Kongsberg i fjor (nå tilgjengelig som album på Hubro), og det må da ha vært en referanse til sjangerbenevnelsen i Ulvens sterkeste bok Gravgaver (1988)? Det gjelder i alle fall for Mats Eilertsen Trio + Trio Mediaeval, som kommer med utgivelsen Memorabilia senere i april. Dette består av sanger basert på tradisjonelle messe-tekstledd og tekster fra Tor Ulven samt rene improviserte, instrumentalpartier, basert på musikk opprinnelig skrevet av Eilertsen for Jazzfest, Trondheim i 2016. Vi antar at konserten i Operaen 12 april utgår, men mirakler har skjedd før. En gang skal i alle fall dette oppleves i all sin fylde. Og vi satser på å se frem til Christian Winthers bestillingsverk Urfuglen, som skal urfremføres på Motvind-festivalen i sommer (for et sterkt program!). Her satser vi på at Ulvens debutdiktsamling Skyggen av urfuglen (1977) er et forelegg. Ulven var ennå litt uferdig som poet her, men om du finner et eksemplar (det gjør du neppe) er du heldig å være i besittelse av tidenes vakreste norske bok. 

Med tillatelse fra forlaget, siden vi ikke har noen konserter å gå på, publiserer vi noen utdrag fra hans besnærende prosabok Stein og speil, utgitt etter hans bortgang, kun 41 år gammel, i 1995. En lang rekke kortere tekster kommer med sjangerbenenevnelser som Forestilling, Mellomspill, Utstilling, og naturlig nok Konsert. Ulvens musikalitet og evner til å beskrive musikk, billedkunst (og egentlig alt annet, selv det i jordlagene langt under snøen slik han kunne se det i hagen sin gjennom vinduet i huset på Årvoll) er enorm. Selv satte han samtidsmusikk, Brahms og chicagoblues høyt, men inni øret kan vi alle være oss selv.

Om du ikke har denne boken, kan den finnes på bibliotekene når de en gang åpner igjen, på antikvariater, og — ikke minst — som en del av den ufattelige skattekisten som er utgivelsen Prosa i samling. Den kan trygt innhandles med en eneste gang, i likhet med den like sterke Dikt i samling. Bruk denne tiden til å få skurt skallen litt.

KONSERT I
(nocturne électrique)

Fredagsnatt og vinduet på gløtt. Der ute (uvisst akkurat hvor) har noen skrudd opp stereoanlegget. Antagelig en fyllefest på gang. All diskant og mellomtone er borte, og med det melodien. Bare bass og trommer dunker og dunker hit: et kunstig hjerte i nattens kropp. Og jeg husker hvordan det var å ligge med hodet mot et bryst (et kvinnebryst, når sant skal sies) og lytte, og det var det viktigste hjertet som slo.

 

KONSERT IV
(ppp)

Aldri fikk jeg sett skikkelig striptease. Ikke noe som lignet engang. Jeg var dum og gikk på litterære kafeer og drev med kunstnerisk tøv og tant i stedet. Nå er det for sent. Jeg er gammel og blind. Jeg må nøye meg med å høre plaggene falle. Jeg dikterte dette.

 

KONSERT V

Et lystig lag. Den gamle jukeboksen spiller yndlingsmelodien din, og tonene synes å skinne som lysstråler gjennom den tette røyken, slik solen kan skinne gjennom skyene en dag med bygevær. Musikken avbrytes stundom av lattersalver fra bordet ved siden av. Noen forteller vitser. Hvorfor er de blinde så glad i frøbrød? Jo, fordi det står så mye interessant å lese på dem. En mann møtte opp på psykiaterens kontor med en and i plast under armen. Hva er problemet Deres? spør psykiateren. Det er ikke meg det gjelder, svarte mannen. Det er min kone. Hun tror hun er en and. Du sitter mellom to svirebrødre på en skinntrukket kafésofa og tar del i feststemningen, men du må være usynlig, eller ihvertfall gjennomsiktig, for sidemennene dine løfter i eningen de digre, skummende ølseidlene sine og klinker tvers igjennom deg, eller midt inne i deg, omtrent ved leveren. Det gjør ikke vondt. Når du forsøker å snakke til dem, later de ikke til å høre noe som helst.

 

KONSERT VIII

Du flyr, eller snarere svever, driver, gjennom et enormt, mørkt rom, et rom av lyder: endeløse, skinnende glissandi, knitrende pizzicati, kullsvarte turbulenshull av bassdrønn, men ellers tomt, ingen planeter, ingen meteorer, i høyden fine støvskyer etter eksplodert musikk. Du svever der, et sted mellom nytelse og skrekk, i et stykke tid du ikke klarer å bestemme: du befinner deg alle andre steder enn i nået. Og du forsvinner lenger og lenger inn i disse uoverskuelige rommene, og personligheten din blir gradvis borte, ansiktstrekkene dine viskes ut, kroppen din dekomponeres, og det siste du tenker er at du snart selv er blitt en lyd, en tynn, navnløs lyd blant alle disse andre som hyler i det tomme, mørke rommet.

 

KONSERT XV
 (nocturne: alle disse årene)

Klokken over tre. Du ligger ennå våken. Utenfor soverommets omhyggelig fortrukne gardiner lyder fortsatt glisne knall, stundom en knatrende serie, og langt borte et stort, hult drønn, som fra rør eller kum (du har sett hvordan de lar lunten brenne litt før de slipper kinaputten ned i det underjordiske, hvor lydeffekten mangedobles, som i en kirke). Stemmer fra en skraslende ungdomsgjeng nærmer seg (du hører snøen knirke i pausene), og fjerner seg igjen langs veien. Hvis du står opp og glir sakte som en vektløs astronaut gjennom stuene, forsiktig for ikke å velte tomflasker eller julepynt i mørket, og stiller deg ved det sørvendte vinduet, så får du se en enslig rakett stige og knuses praktfullt til et stjerneregn som slukner og dør på vinternatthimmelen. Liksom bare for deg.

 

KONSERT XVII
(vinterreise)

Det er en dag i desember med begynnende mørke. Med lue på hodet og skjerfet godt knyttet rundt halsen går han langs en motorvei, mens det snør stadig tettere. Han ser trafikklys skifte i snødrevet, fra rødt og gult til grønt, fra grønt til gult til rødt. Men snart er det bare veien som vokser inn i hvitnende jorder. Hinter ihm schlagen die Sträuche zusammen, die Öde verschlingt ihn, synger en altstemme. Og alt som har en stemme blir stille. Det snør. Han hører ikke bilene mer. Han ser ikke bensinstasjonen. Det snør kanskje nedenfra, og han går omvendt. Det flyr overalt, og bakken er borte. Han går i luften, i selve snøen som faller, det fins ingen retning, og alt har hendt for lenge siden. Der forsvinner han, borte i snøen, selv forvandlet til drivende snø.

 

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Noen drømmer allerede om 2021

Vi snakker med Charlotte Dos Santos og Andreas Hoem Røysum, vi skriver dagbok, minnes Manu Dibango og snakker med konsert- og festivalarrangører i vår løpende dekning av all dritten.

Meld deg på vårt nyhetsbrev