Now's the time

NTT: Ulike reiser med en felles endestasjon: Akutten

Stort intervju med Stian Westerhus, ekstramateriale fra Oddrun Lilja, konsertrapporter, tilbakeblikk og den nye spalten Jelly Roll Morten P i dette nummeret av Now’s The Time!

Hei, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en ukentlig fredagsmusikkavis i remseform om jazz og omegn. Vi starter som vanlig med en kort titt på konserter i løpet av uka som kommer, og syns jo at initiativet matinékonsert på Blå, med Cortex i morgen, er såpass hyggelig at det fortjener å være første gig ut. Cortex har i det siste byttet trommeslager fra Gard Nilssen til Dag Erik Knedal Andersen – det går nok helt fint. Jazzvisefavorittene i Masåva spiller allerede i kveld på Victoria, sammen med 1816, et år som ble omtalt som “Året uten sommer”, det kaldeste i Europa og Nord-Amerika siden man begynte å måle den slags, og et år horder av europeere endte opp emigrere fra kulda og Napoleonskrigene. De ga ut en finfin skive for noen år siden, som er verdt å sjekke ut om du er nysgjerrig på kveldens konsert.

I morgen stikker fusionlegendene – ja, det må det jo være lov til å si – Mezzoforte innom Urijazz og Nøtterøy Kulturhus. Vi tar også med oss at Erling Aksdal Trio feat. Knut Riisnæs og Kevin Dean spiller på Dokkhuset på tirsdag, og at Moskus gjester Victoria East på torsdag. På tirsdagens Blow Out kommer Harald Fetveit og Threnody, og ellers minner vi om at det går an å både sjekke ut og ikke minst bidra til Jazz i Norges flotte konsertkalender – i tillegg til å fyre av en mail eller twittermelding eller facebookkommentar til oss i Now’s The Time om dere har noe dere skulle ønske vi tok en nærmere titt på. Men nå går vi videre, etter litt reklame.

Hei, kjære leser! Jazzen lever, det gjør også jazzjournalistikken – men HVOR LENGE? Om du kjenner på en uro over disse tingene, kan du for eksempel tegne Jazznytt-abonnement i dag! Da får du også tilgang på hele arkivet tilbake til 1960, og det byr på noen ganske fantastiske skattejakter. NTT minner også om at vi blir meget begeistret over hver eneste abonnent vi får til vårt nyhetsbrev, som sørger for at du får jazzbloggen rett ned i din digitale postkasse hver eneste fredag. Den tjenesten kan du melde deg på her.

 

Vårnummeret av Jazznytt er i handelen nå! Støtt skarp kulturjournalistikk om deilig musikk

Omslag og utgavens hovedintervju er viet den glimrende gitaristen Oddrun Lilja, kjent fra Moksha, New Conceptions of Jazz og bandet LILJA,  som i vår utkommer med sin verdensomseilingplate Hjem til verden på Jazzland. Det er blogghalvdel Roshauw som har møtt Oddrun, og om etpar uker skal den andre halvdelen snakke med henne på Vossa Jazz, søndagsformiddagen kl 11, da Oddrun også skal fremføre litt av sin nydelige musikk. Stikk for all del innom om du er i nærheten av Gamlekino’n den dagen. Flotte bilder er tatt av svært dyktige Anne Valeur.

Kunsthistoriker, forfatter og musikkfreak Lars Mørch Finborud skriver om kunstneren og joikeren Nils-Aslak Valkeapää, som fra søttitallet, sammen med jazzmusikere som Seppo Paakkunainen og Esa Koitilainen utviklet et helt nytt tonespråk. I denne artikkelen kommer vi innom veldig mye rart, og sneier også innom unnarennet i hoppbakken under Lilelhammer OL i ’94 — den lykkelige tid. Til høsten blir det en stor retrospektiv utstilling med Nils-Aslak Valkeapää på det musikkvennlige Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden utenfor Oslo.

Jazznytt besøker også utøvere som i dag tøyer jazzstrikken som samisk uttrykksform, nærmere bestemt LEAGUS, Marja Mortensson og Ánnásuolo. Her håper vi å ta opp igjen tråden senere, for det er mange vi ikke har fått snakket med ennå!

I et oversatt utdrag fra en ny bok, kløktig kalt A life in time av Philip Clark, følger vi den spennende historien om da Dave Brubeck og hans kvartett i 1958 på oppdrag av den amerikanske stat ble sendt på turne i Øst-Europa og Midtøsten, og Brubeck fant de rytmiske fellesnevnerne som forener oss. Her er det spionasje, eggende rytmer og et nytt blikk på en viktig karriere i jazzen.

Det er intervjuer med aktuelle artister som WAKO (sjekk også vår låt-for-låt gjennomgang av deres brillefine album i forrige ukes NTT), de rånete tøffingene i Master Oogway får sitt pass påskrevet av vår revolverjournalist Johanna Kleive, og blogghalvdel Vinger kommer med flere fortjente godord om trommetalentet Veslemøy Narvesensjekk raslepose-prat med henne her også – som forteller litt om sitt liv så langt, utgavens Blindebukk er Hans Hulbækmo som er sjelfull som alltid, og i tillegg finner vi alle faste spalter (Martin Miguel om en hakkandes brasiliansk skive, Just For The Records-gjennomgang og Kristoffer Kompen om hvorfor han valgte trombonen, og selvfølgelig en stor mengde plateanmeldelser (men ikke nok, for her er det mange plater som måtte skyves til neste nummer av plasshensyn). Husk å høre på og kjøpe alle disse platene også, da!

Jazznytt er tilgjengelig hos Narvesen, men vi anbefaler et abonnement. Da kan du også få tilgang til vårt rikholdige digitare arkiv tilbake til 1960. Søk på venner og fiender, og få opp kompromiterende uttalelser og kritikkverdig ansiktsbehåring fra alle musikkens epoker.

 

Litt ekstramateriale fra Oddrun Lilja-intervjuet

Som nevnt i notisen over, er Oddrun Lilja Jonsdottir portrettert i nummeret av Jazznytt som er ute nå. Det passer bra å skrive om det nå, for i dag er hun ute med den første singelen fra sin kommende plate. Den er i likhet med alle de andre ni sporene på albumet oppkalt etter en by Oddrun har et forhold til – i dette tilfellet “Paris”. Det står mye om albumets tilblivelse i intervjuet, selvsagt – men det blir jo aldri plass til alt, så her kommer litt av det som ble til overs, om innspilllingen.

Helge Nordbakken er med på perkusjon, Jo Skaansar på bass, Bugge er med på noen låter, Sanne Rambags fra Nederland, som synger i et band som heter Under the Surface. Det var tilfeldig at jeg møtte henne, hun tok kontakt med meg. Vi spilte på samme festival i Drammen en gang, og hun hadde sett oss med Bugge i Belgia, og spurte om jeg ville være med på turné i Nederland. Da jeg møtte henne, var det bare sånn “å ja, disse låtene er skrevet for deg, for din stemme”. Hun var også ledig i de dagene vi skulle spille inn, det var flaks. Hun rommer virkelig det prosjektet her, hun forstår det. Og hun er virtuos, leken og fri. Og så er det Ashraf Sharif Khan på sitar, Andreas Bratlie på tablas og Kåre Vestrheim som spiller alt mulig, dulcimer og trekkspill og kor. Jeg har også med en av vokalistene som jeg spilte med i Kenya, og det barneorkesteret i Tyr synger på en av låtene.

Albumet er ordentlig fargelagt, det er litt fiksjon og fabelfortelling.
– Ja. Alle grunnopptakene er tatt opp i samme rom, og noen av låtene er sånn fra A til Å. Men det som var viktig for meg, er å gi et bilde fra hvert land, og at jeg kanskje kan skape litt interesse for de ulike stilene. Og bare… si litt med kunst om hvordan det sto til de stedene akkurat da jeg besøkte dem.

At det skal være byer – var det sånn ideene om albumet startet?
– Ja. Da jeg kom hjem fra det som skulle bli mitt foreløpig siste lange opphold i det veldig intense reisekapittelet, første kveld i ny kåk, kom ideen. Det kom fra et behov om å samle inntrykkene og sortere litt. Å bearbeide alt. Da kom den ideen, alle byene. Selvfølgelig. Jeg skal lage disse ti byene. Det var helt klart fra starten, og så handlet det om å fargelegge den ideen.

Var ti et tiltalende tall?
– Ja, det var det ideen ville. Det var snakk om å kanskje måtte kutte låter, men det var på en måte ikke snakk om. Det måtte være ti, jeg vet ikke hvorfor.

Det kan være en fantastisk opplevelse når plater liksom får en egen vilje som man må jobbe seg litt rundt. Noen ganger må man krangle med den, men andre ganger må du la den styre. Det kan dreie seg om planlagte løsninger som ikke funka, og noe annet som ikke er planlagt som låter fint. Det er en veldig merkelig prosess, men det virker som at musikken er utenfor deg?
– Jeg hadde en følelse mens jeg jobba at musikken egentlig var ferdig. At min oppgave var å hugge den frem, at jeg skulle se den. Og at den nesten lekte gjemsel med meg. Hvordan låter du, hva er du, hvem er du. Noen av byene var veldig flinke til å gjemme seg. Paris og Reykjavik var de vanskelige, og da var det et punkt hvor jeg nesten ropte “kom da!, kan du ikke komme nå”, hahaha! Men så kom de i siste liten.

Er det relatert til den opplevelsen du hadde med norsk folkemusikk? Er det samme?
– Kanskje det er det, jeg har ikke tenkt på det. Men det at det ikke handler om meg, at man spiller det som allerede er. Det kan hende.

Mange ganger jeg har sett deg, har vært med jam-settinger som Jazz In Khartoum, hvor mye handler om å strekke ganske lange linjer, og det er ikke nødvendigvis konserter hvor folk skal ha veldig stor oppmerksomhet på bandet oppe på scenen – det kan handle om dans, å være tilstede – og det er også lite “solist og band”-vibb. Hva er det du liker med den måten å jobbe på? Du spilte masse på de greiene.
– Jeg syns det er viktig med møteplasser, å ha en levende by. Det er kanskje det som er en av mine motiver for å holde på med dette, det handler om møter. Jeg syntes det var en veldig fin måte å møtes på. Det at det kom så mye folk, og det var så mange som brydde seg om det. Det betydde så mye for mange og var så lite formelt. Det var en fin kontrast til store konserter med lengre forberedelser. Det var som å være hjemme i stua. Og igjen, det handlet ikke om “meg”, nå skaper vi noe sammen, hele rommet. Det likte jeg godt.

Det var jo en opplevelse at det oppsto – “er vi i Oslo nå”, var en typisk ting man kunne si. Og det var man jo så definitivt, for meg føles det veldig som Oslo der og da.
– Ja, det er helt sant. Oslo er så mye, men vi er kanskje sjenerte, så det handler om å få til å møtes. Hvor mange er det som bor alene i Oslo? Halvparten? Jeg er ikke sikker på tallene, men mange føler seg ensomme, det er ikke så mange steder hvor det er naturlig å snakke med hvem som helst. Der var Khartoum-kveldene annerledes.

Du har spilt mye med folk med annen landbakgrunn. Har du tenkt noe på hvordan man kan få til det der mer og mer? Det er jo kanskje mer enn det var for ti år siden, men det at instrumentalister kommer fra mange forskjellige steder er kanskje ikke det som går kjappest i norsk musikkliv. Finnes det en kode der, og går den an å knekke?
– En av flere intensjoner med dette prosjektet er å skape interesse for og kjennskap til musikk og musikere fra hele verden. Jeg tror at idet vi kjenner til ting, har man mange flere møtepunkter. Det er så mange bra musikere i Norge, og idet man tar med seg noen på scenen, blir de oppdaget av andre, og så vil de kanskje spille med dem. Det å vise noe fram uten at det blir satt i bås, at det får lov til å bare være musikk, at folk bare kan være musikere som kan kommunisere på tvers. Det er det jeg liker med gitar også, at den nesten kan kommunisere med hva som helst av musikk. Det vi gjør med OK Sessions, som jeg kuraterer på Victoria, har det målet. Å sette sammen musikere fra de forskjellige scenene. Da har vi hatt konserter hvor folk har møttes på dagen, fire musikere, og så spiller de konserter på kvelden.

 

Trombonen! Fåx Trått på Kampenjazz


Fåxx Trått. Foto: Morten M. Kristiansen

Hva er best? Å gå på konsert når man er helt uthvilt og fin i farta, eller å gå på konsert når man egentlig er fullstendig utslitt? Derom strides de lærde, eller det vil si, derom strides de kanskje ikke nok. I disse dager er det veldig mye å si om helsetilstand og konsertdeltagelse, forårsaket av et visst virus som i tillegg til alle de andre samfunnsmessige følgene det får, kan true med å velte en rekke kulturarrangementer. Vi går usikre tider i møte, og det er ikke egentlig meningen å kokketere med det. MEN.

Det å stikke på konsert når man simpelthen kjenner seg litt skral kan ofte være bedre enn når man føler seg fin, og i Oslos konsertkalender finnes det nok få datoer som er mer egnet til å teste den tesen etter søndagen etter Bylarm. I år kurerte vi den berømmelige metafysiske hangoveren på Kampenjazz hvor årets kapellmester, Kristoffer Kompen spilte konsert nummer 2 av 3 – den siste går av stabelen nå på lørdag, da er det både Kaptein Komp og AOJO, og i tillegg feires det 20-årsjubileum for Kampenjazz. Les stort intervju med ildsjel Jon K. Johnsen om arbeidet de gjør her.

Men forrige søndag var det duket for Fåx Trått, et prosjekt som i et inspirert Johan Hauknes-øyeblikket fikk undertittelen “Indeksregulert Trad-jazz”, og det stemmer i grunnen sabla godt. Bandet var en del av Kompens masterstudier, og leker seg gjennom gjendiktninger av gamle, gode låter som “Caravan”, “Mood Indigo” og “Cheek to Cheek” mens det frimodig låner fra verktøyskassen til nyere jazz. Da jeg – altså Filip – intervjuet Kompen for noen år siden i forbindelse med en Jackie Teagarden-hyllest ante jeg ikke om dette prosjektet, og endte opp med å spørre Kompen: “En låt som ble sittende i bakhuet etter Herr Nilsen-konserten, var “Duke”, gjendiktningen av «It don’t mean a thing». Kan ikke du gjøre en HEL skive av disse greiene her?” – og dæven om det ikke er akkurat det dette prosjektet dreier seg om. “Duke” kom attpåtil som ekstranummer helt på tampen.

Humor i musikk er ofte et litt kronglete tema, preget av en del litt leie klisjeer. Det å få folk til å smile er ikke nødvendigvis et like høyverdig mål som å få dem til å tenke eller føle – selv om alle disse tingene selvsagt henger sammen, både i livet og i kunsten. Folk kan komme med innvendinger som “hvor mange ganger går det an å gjenfortelle en vits?”, hvilket i og for seg er et ryddig poeng, men et naturlig svar på det er kanskje “hvor mange ganger hører folk på en låt overhode”.

Selv har jeg uansett landet på at jeg ofte ikke helt klarer å stole på alvoret i musikalske universer som nekter å slippe gleden og humøret inn. Det er ikke meningen å plassere det Kompen gjør her innenfor den store og høyaktuelle sekkebetegnelsen “postmoderne tullemusikk” – den bør vi forøvrig komme tilbake til på et tidspunkt – men Fåx Trått er kanskje en godmodig og musikalsk onkel av alle de finurlige og hyperaktive omarbeidingene av gammal musikk man finner på youtube i våre dager, og det oppleves sånn sett som tidstypisk musikk på sitt vis, selv om den trekker i tråder som strekker seg hundre år tilbake i tid. Kompen er også en morsom type, som inviterer folk inn i denne musikken underveis med anekdoter, historiske opplysninger og betraktninger. Det har rett og slett stoff i seg til å være en veldig populær og inkluderende jazzfestival-opplevelse, disse greiene her. Det hjelper også at han virkelig har tatt for seg svære hits – selv om noen konsertgjengere som har hørt mye på musikken kanskje skulle ønske at han hadde gravd litt dypere i godteposen, styrker det opplevelsen at låtene han demonterer er musikk som virkelig har overlevd, og som selv i dag skaper bred gjenkjennelse.

Vi fikk to sett denne kvelden, i pausen ble det attpåtil fyr på peisen inne på Caféteatret. Musikerne, Eyolf Dale, Jørgen Mathisen, Trygve Waldemar Fiske, Hans Hulbækmo, Atle Nymo og Kompen selv hadde en rolig dag på jobben, halvliterne sto på scenen i andre sett. Det er fint på Bylarm også, for all del – gode og godt besøkte konserter med blant andre Musti, Kanaan og Squid gjorde helgen vår – men det er noe med å kunne sette seg ned og bare høre noe musikk, leken, oppvakt og lavskuldret, som fremstår som ekstra takknemlig på tampen av en slitsom helg.

Og ja, Trombonen. Vi blir ikke ferdig med den. Hadde jeg møtt ånden i flasken, og ånden i flasken hadde tilbudt meg å lære meg ett instrument eller ett musikalsk verktøy skikkelig godt, burde jeg sikkert svart “piano” eller “ableton live”. Kanskje å synge som Aretha. Men jeg er redd for at lillehjernen hadde overstyrt alt og skreket “TREKKBASUN” før jeg hadde fått summet seg. Det må være lov til å ha favoritter. Trompeten er vel og bra, vi dømmer ikke, men den lille ivrigpetteren skal jo liksom si ifra om alt – enten det er morgenreveljer eller innkalling til middag eller medaljeseremonier. Trombonen, derimot – den sier ifra når noe virkelig viktig skjer: 1. Når det er dommedag og 2. Når noen sklir på et bananskall.

 

Åpen Klasse-Eyvind sneiet innom Røysum Ensemble


Foto: Eyvind Fredriksen

En av denne bloggens faste lesere, tidvis Jazznytt-bidragsyter og en herlig venn, Eyvind Fredriksen, klarte det ingen av oss andre klarte, og møtte opp på releasekonserten for Andreas Røysum Ensembles henrivende album, som alle burde klare å unne seg selv. Noen flagrende og inspirerte strekk der, rett og slett. Men her er altså Eyvinds korte rapport fra konserten:

For bare noen uker siden var jeg på Victoria og så Gard Nilssens vanvitte Supersonic Orchestra, og da jeg ankommer denne torsdagskvelden er det med PNL Large Unit/Fendikas fantastiske Ethiobraz på ørene. Det feier en (mot)vind av høykvalitets-storband gjennom miljøet vårt om dagen. Storbandprosjekter som, tross noen likheter og noen overlappende musikere, går i hver sin retning, men som alle er enormt berikende for den som tar seg til til å lytte.

Den som bare har hørt om Andreas Røysum som frijazzer og Motvind-aktivist kan kanskje gå i fella og tro at dette er en tverr og vanskelig type. Men med mindre du driver med våpeneksport eller lignende er han i virkeligheten det stikk motsatte: Et stort smil og en lun entusiasme det er umulig å ikke la seg sjarmere av fra det øyeblikket han roter frem en åpning i sceneteppet og leder ensemblet sitt ut på scenen og til han bukker dem av halvannen time senere.

Selv om prosjektet bærer Røysums navn fremstår de som et likestilt kollektivt og alle får ta sin plass. Musikken veksler mellom det knipsbart groovy og det helt ut i det knirkete frieste frie, både smilende entusiastisk og trassig vanskelig. Jeg får assosiasjoner til, blant annet, både Frode Haltlis Avant Folk og Albert Ayler underveis. Med to basser, cello, trommer,  tenorsax, altsax/klarinett, klarinett, fløyte, fiolin og tablas blir det et særegent lydbilde. Blant annet var samspillet fiolin/fløyte en herlig motsats til treblåsrekka i de komponerte partiene. Improvisasjonspartiene er både kollektive og to og to. Særlig merke satte klarinettduoimrovisasjonen til Røysum selv og Klaus Holm.

Begge storbandprosjektene nevnt i åpningen stammer fra de to siste årenes Moldejazz. Andreas Røysum Ensemble kunne godt vært det neste, men en kjapp titt på sponsorlista tilsier at det ikke kommer til å skje. Og godt er det kan man kanskje si. Kompromissløsheten i fundamentet av Motvind kulturlag og dette prosjektet er kanskje helt nødvendig for at det kan bli akkurat sånn? Men jeg håper dette blir å se på en scene snart igjen. Det er jo utrolig hva man får plass til på Hærverk, for eksempel.

 

Hestejazz like Sonny!


Coverdesign: Nick Alexander

Hilde Louise Asbjørnsen er en av landets mest populære jazzutøvere, og har konsert på Victoria East på lørdag, denne gangen sammen med swingende KABA Orchestra, som blant annet teller vår favoritt Kristoffer Kompen på trombone og Atle Nymo på smukk tenorsaksofon, og Hermund Nygård på trommer. Banne ble startet i 2008, og henter såklart navnet sitt fra Oslos første jazzklubb, som holdt til på Restaurant Kaba, like ved Nationaltheatret. På tide at noen starter BLÅ 3 forresten. Swingjazzen får stadig nye lyttere, som det heter, og de som digga den før, digger den jo til det ikke er noe liv igjen i skrotten. Men stopp litt opp ved to av musikerne i banne, for Hilde Louise Asbjørnsen er ikke bare vokalist, hun har i en årrekke også drevet plateselskapet Sweet Morning Music på si. Med tanke på pågående diskusjoner om albumformatets fremtid i jazzen, og vanskeligheter med å finne distribusjonspunkter for den fysisk, og synlighet digitalt, fortjener Asbjørnsen en ekstra suss på kinnet for at hun holder flammen vedlike.

Nå denne uka er det utgivelse av en veldig fin plate med trioen Way Out West, som man av tittelen kanskje kan forstå er en hyllest til Sonny Rollins (og forøvrig et av jazzhistoriens flotteste omslag). Nymo og Nygård får selskap av Magne Thormodsæter på kontrabass på denne plata som låter deilig i sin undersøkelse av sax/bass/trommer-trioformatet som Rollins var aktiv i på 50-tallet, gjennom låter som «I’m an old cowhand» og over et kvarter lange «Freedom Suite». Men Thormodsæters avsluttende komposisjon «Eleven» viser at det er liv laga den dag i dag. Denne platen er mest av alt atter en påminnelse om hvor givende det er å høre Nymo blåse i hornet.

 

Vi gir Alf Cranners Rosemalt Sound en lytt

Det har virkelig vært en grim senvinter i norsk musikk – denne uka kom den sørgelige nyheten om at Alf Cranner er død. Vi ga den fantastiske episoden av Visestund med Alf Prøysen en ny titt – for en kjemi det er mellom de to i det programmet – det gnistrer av det den dag i dag. Blogg-leser og kollega Sven Ove Bakke sendte oss også en påminner om Rosemalt Sound, 1967-albumet Cranner lagde sammen med Alfred Janson. Vi fikk også tillatelse til å trykke teksten Sven Ove skrev om skiva til boka Norske Klassikere, gitt ut på Spartacus forlag, og ført i pennen av Vidar Kvalshaug, Inger Merete Hobbelstad og Morten Ståle Nilsen i tillegg til Bakke selv.

Alf Cranner / Alfred Janson
Rosemalt sound
Nordisc 1967

Alf Cranners karriere på 1960-tallet er bemerkelsesverdig. Ikke bare fordi han ble en slags gudfar for den norske visebølgen, men også på grunn av en portefølje av svært interessante samarbeidspartnere. Han fikk først platekontrakt med en ung Rolv Wesenlund i Philips i 1963, og spilte inn sitt debutalbum Fiine antiquiteter med gamle norske folkeviser på tospors opptaker på Wesenlunds kontor. Etter dette gikk han i læra hos Alf Prøysen, før han begynte et fruktbart samarbeid med komponisten Geirr Tveitt. Tveitt tonesatte flere dikt av Aslaug Låstad Lygre spesielt for Cranner, deriblant radioslageren «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta», og et album med Jacob Sande-dikt, Både le og gråte (1965). Cranner dro så på turné med lyrikeren Harald Sverdrup, dokumentert på livealbumet Vers og viiiiiiser.

Cranners systematiske utvidelse av visebegrepet satte ham i posisjon til å gjøre nye sjangereksperimenter. På Rosemalt sound gjør han for norsk visetradisjon det Jan Johansson gjorde for den svenske på Jazz på svenska i 1964, med forskjellen at det her er en norsk visesanger som søker seg inn i jazzen, mer enn at jazzmusikere søker seg inn i folkemusikken. Rosemalingen på det klassiske omslaget har noe psykedelisk over seg. Men albumet er stramt og minimalistisk. Det går aldri i nasjonalromantikkfella. Alfred Jansons arrangementer og orkester ornamenterer og fargelegger Cranners utvalgte viser med klassisk skandinavisk nøkternhet og et medrivende groove der det trengs.

 

Ny spalte: Jelly Roll Morten P

Hei, og velkommen til spalten Jelly Roll Morten P, hvor vi gjendikter innhold fra Alan Lomax-intervjuene med Jelly Roll Morton i stilen til Dagbladets sportskommentator Morten P. Opptakene som ble gjort med Morton varer i godt oppunder ni timer, så her er det nok å ta av. Vi starter med en dobbel:

 

Overflødighetshornet Westerhus

Den rimelig unike gitaristen, vokalisten og lydmakeren Stian Westerhus er et kjent og kjært navn for alle som er interessert i de mørke krokene i jazzens omegn. Denne helgen kommer han med en ny LP på kremselskapet House of Mythology, Redundance heter det, og viser Westerhus i god og ekspressiv form, om enn noe mer behersket enn ved forrige studioalbum. Vi snakket såvidt med ham i en lakune mellom alle prosjektene han er opptatt med om dagen.


Stian Westerhus. Foto: Voldseth

Ditt nye album Redundance føles en anelse mer roligpustet enn den tidvis ganske ekstreme opplevelsen med forrigealbumet Amputation. Er du på et annet sted rent mentalt denne gangen?
— Da jeg laget Amputation sto jeg midt i den verste konflikten jeg noensinne har hatt. Vi hadde fått vårt første barn, verden var snudd på hodet, livet var tømt ut i en stor haug og tilbake i eska var denne nydelige tilværelsen der min kone og jeg hadde universets vakreste lille skapning, og instinktet slo inn — jeg måtte passe på flere enn bare meg selv. Dette innebar dessverre å ta et oppgjør med de næreste relasjonene for å skape trygge psykososiale rammer. Kort fortalt munnet det ut i et brutalt brudd innad i familien, og Amputation handler om akkurat den tiden. Følelsen av kardinalsynden.  Å måtte velge mellom to alternativer der ingen er gode og følelsen av noe som er så nære det kan være mulig å komme som ikke lenger er der, slik man kan kjenne fantomsmerter i en amputert hånd kan man kjenne fantomsmerter av skader som ikke lenger påføres.
I småbarnsårene som har fulgt, er tankene rundt dette og prosessene som har pågått vært noe jeg ikke har klart å styre unna i tekster til verk jeg har skrevet til ulike bestillingsverk. Dette er verk som stort sett har blitt fremført én gang og blitt lagt i arkivet, glemt, kanskje syntes jeg de var for avslørende, kanskje for direkte, noen litt for vonde, til at jeg nå begynte å se på dem igjen i 2019. Det slo meg at jeg, som du påpeker, nå var på et annet sted mentalt sammenliknet med de voldsomme årene jeg skrev flesteparten av dem, og jeg kjente på fristelsen til å «ta dem tilbake». Gjøre de igjen, og gjøre de til mine egne, bestemme selv istedet for å være i følelsenes enorme vold.

Innspillingen er av en slik kvalitet at den både føles umiddelbar og direkte, og at den er jobbet med i nitid isolasjon og nøyaktighet. Klarer du beskrive prosessen med dette materialet, er det skrevet og innspilt gjennom en begrenset periode og så videre?
— Dette materialet er spillt inn på Inderøya, på gården vår der, i tillegg til at kirkeorgelet er spilt inn i kirken i nabobyen Steinkjer. I og med at jeg har mitt eget studio så er veien fra idé til 80% ferdig produksjon ofte veldig kort. Jeg mikser ofte like mye som jeg recorder og skrur meg ofte inn i et lydbilde fra start, slik jeg hører for meg at det skal bli. Da er det også lettere å kunne legge fra seg produsenthatten i noen øyeblikk og bare jobbe med det som er idéenes utspring. Alt av utstyr er analogt med unntak av digital multitrack og det betyr også at når jeg først har bygd et slags produksjonsaktig fundament, er jeg avhengig av at utstyret, mixerne og patchen og alt det der, får stå urørt til den låten er ferdig. Å jobbe i studio er så ufarlig på så mange vis, og for meg er det en måte å jobbe på som fordrer en større kunstnerisk forpliktelse. Det finnes tekniske work-arounds selvfølgelig, men jeg liker å jobbe slik. Når jeg føler at den er ferdig, når idéen er uttømt og sporet ferdig mikset river jeg hele miksen og den er borte for alltid. Det er sjelden at én idé på en låt tar mer enn et par dager. Da blir man bare lei, kanskje idéen ikke var så god likevel. Riv skiten, begynn på noe annet, kom tilbake til den en annen gang. Slik kan det alikevel fort ta noen måneder før man ender opp med et album, men det er utvilsomt en god strategi for min egen del, spesielt siden jeg jobber så mye alene. Da er det ekstra viktig å legge gode strategier for å kunne ta sterke valg og ikke tråkke i sirkler…

I åpningssporet «Chase The New Morning» går du inn i aktuelle samfunnsspørsmål på en ganske konkret måte, og synger om det kinesiske regimets kontroll over befolkningen. Hva er det som får deg til å reagere, også med kunstneriske impulser?
— Denne låten er en avsporing fra et bestillingsverk jeg skrev for Sydnederlandsk Philharmoni i samarbeid med Ultima som het Tod den Maschinen. Tematikken i det verket var at menneskelighet kunne bli definert med algoritmiske analyser uten at analysene har noen som helst form for samvittighetsfundament, frykt eller følelse med egne erfaringsmønstre slik at mennesklige dydsmønstre ville dø ut. Når jeg sier dyd tenker jeg altså på Aristoteles type definisjon som henspiller på intellektuell kompetanse som er bygget på erfaringer fra levd liv. Tittelen er lett å misforså. Død over maskinene, kan man kanskje tenke, men maskiner er menneskeskapte og til nytte, men dette verket handler om den nye singulariteten. Uansett, da jeg gjorde research til dette verket var det umulig å ikke se utviklingen i Kina. De drev da på med utstrakt utprøving av persongjennkjenningsprogrammet de nå har rullet ut, og rapportene om «omskoleringsleirene» begynte å komme til overflaten. Det er ikke sikkert at forskjellen er så stor for en innbygger i Kina, men idéen om at et menneske skal ha en definert poengsum som avgjøres av hva du foretar deg, hvem du omgir deg med og så videre, burde i hvertfall billedliggjøre den kontrollen som inngår i voldsmonopolet. Dette er komplekse og store reelle problemer som både føles langt unna, men også nærmere enn det er lett å tro, og i den tanken ligger nettopp tematikken som omhandler døden av det jeg tenker på som mennesklighet. Frie valg. Frihet og valg er ikke bare demokrati, men det er også individuell mening og meningsløshet. Det er friheten til ingenting like mye som det er friheten til moral. Individuelle valg basert på erfaring og abstrakte personlige preferanser i en saus av sosial- og biologisk mangfold. Det er det eneste jeg virkelig ikke kan miste hvis jeg skal holde på med musikk —  friheten til å ta mine egne valg. Nå prøver Kina å kontrollere media i Skandinavia, for eksempel. De krevde en undskyldning fra Jyllandsposten i Danmark for en tegning av det kinesiske flagget med Corona-viruset på. De prøvde å stoppe et humorprogram i Sverige her forleden uke. Jeg er overasket om jeg noen gang vil få visum til Kina for eksempel på grunn av at jeg har vært åpen på at denne låten gis ut i støtte til aktivistene i Hong Kong som har risikert fremtiden til seg selv og sine familier i kampen for menneskeligheten.

Du beveger deg mellom ytterpunkter i musikken og setter din helt spesielle signatur på prosjektene du er med på. Her i Norge er du likevel rubrisert under «jazz» og er et kjent ansikt på landets festivalplakater. Tenker du over hvem du er, eller er du bekvem med å bare være?
— Nei, jeg kan ikke si at jeg gjør det, men jeg er heller ikke nødvendigvis så bekvem med hvem jeg er, for det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg prøver bare å formidle musikalsk mening – det er stort sett en av de få tingene jeg er sikker på. Jeg er pragmatisk i forhold til kunstnerisk output, men har samtidig en enorm respekt for mitt eget følelsesliv med tanke på musikk og ekspressiviteten jeg behøver i den. Jeg går sjelden ut. Jeg er ikke en del av et miljø som virker definerende i noen grad. Da jeg spilte inn Pitch Black Star Spangled holdt jeg på å kaste både gitaren og meg selv på bålet, for jeg ville ut av et skall jeg ikke visste jeg engang hadde rundt meg før jeg startet studioprosessen. Plutselig var det noen sprekker der, og så ramlet platen ut i fanget på meg. Jeg husker jeg var kjempeflau over noen av de tingene, for det kjentes så ukjent, men jeg var heller ikke i tvil om at det var en bit av meg. Slik har alle soloplatene vært. Matriarch var en åpenbaring — der jeg fant store nye uttrykk i det å spille med bue på gitaren. Jeg tror jeg brukte 5 dager på den platen, inkludert en dags pause og mix. Det var ikke en plate jeg ville lage, men da var jeg der og måtte gjøre det.

Men det er klart at selv om det er ukontrollerbare faktorer som er interessante å forske i så har det vært noen dogmer som har ligget til grunn for hele denne tanken med soloprosjektet fra begynnelsen av, for det var jo nettopp av nødvendighet for å kunne distansere meg til jazzen at jeg startet den prosessen. Jobb kun alene. Spill alt selv.  Spør aldri noen om råd. Jobb til du er ferdig. Ikke legg planer. Ikke hvil. Ikke søk andres musikk for inspirasjon. Sånne ting. Isolasjonisme, som det forøvrig het i Puma. På denne platen brøt jeg flere av disse dogmelignende one-linerne, men det gjorde jeg egentlig litt med glede. Det var så godt å få ferdig denne platen og få kvernet ferdig disse låtene, for det er vel det som er den store forskjellen på denne platen – nettopp at det handlet mere om disse låtenes møte med soloprosjektet istedet for utforskningen uten tøyler. Kristoffer Rygg fra Ulver, for eksempel, bisto med noen gode innspill på rekkefølge som jeg var veldig glad for. Og plateselskapet House Of Mythology har vært veldig støttende underveis. Jeg innså også at jeg måtte ha piano som var bedre spillt enn jeg kunne gjøre det selv på tittelsporet, og fikk med Morten Qvenild til å gjøre det på Steinwayen som sto på Blå i gamle dager. Jeg tror ikke jeg kunne brutt det dogmet om å ikke ha med andre musikere på noen annen låt faktisk. For min egen del var det veldig godt å kunne støtte seg på noen på den begravelsesmarsjen der. Den er bare helt jævlig.

Det er en bevegende og intens plate du har laget, denne gangen også, samtidig slår det meg hvor innmari hampen godt den låter, både sånn sakralt hi-fi-aktig men man får også lyst til å høre den inni en velutstyrt rånerbil på maks guffe. Er det sonisk ekstravagante det helt essensielle for deg når du lytter, eller er kick og låtskriving like viktig?
— Takk! Det er jeg veldig glad for å høre fordi det er slik jeg liker den selv også. Jeg elsker å jobbe med lyd i studio, tenke tekstur i lyd og å bygge verdener, men jeg er også veldig opptatt av å formidle den energien jeg har i det å spille musikken — så ja, det må gjerne låte detaljert og vakkert, men du må også få lyst til å tømme en flaske vin over deg selv og skru anlegget på nitti når musikken går dit. Jeg er vel ikke ute etter at ting skal låte så innmari «bra», men jeg er veldig opptatt av at de skal låte «rett» i konteksten de står i slik at uttrykket skjer i det store bildet og ikke bare i den tøffe ene lyden. Sånn sett har jeg blitt helt avhengig av å jobbe i mitt eget studio der jeg kjenner alle preampene, mikkene og utstyret, slik at jeg kan jobbe raskt og stole blindt på det som kommer ut av høyttalerne.
Det har jo ofte en sammenheng da. Dersom det låter bra rent lydlig i studio, og det i tillegg låter rett og man vet man kan stole på sine egne ører så spiller man bedre selv, uttrykket blir mer personlig – i stedet for å låte litt sånn «i studio». Musikken skal transendere formatet. Det er vel egentlig mitt aller helligste mål i studio, og live også forsåvidt.


Stian Westerhus. Foto: Voldseth

Du kom innom på en scenesamtale jeg hadde med Katja Osvold fra 90-tallshardcorebandet Life … But How To Live It på Bylarm i helgen. Har du noen opplevelser med det bandet/slik musikk, og synes du ikke at Roger Andreassen i det bandet var en helt bemerkelsesverdig gitarist?
— Ja, takk! Jeg vokste opp i nærheten av Steinkjer i Trøndelag og på tidlig nitti-tall hadde Steinkjer et Ungdommens hus som var selvstyrt frem til naboene fikk nok, politiet ble redde for et alternativt ungdomsmiljø og kommunen tok over organiseringen noe som gjorde at alt som var bygd opp forfalt uten dugnadsånd og manglende vedlikeholdsbudsjetter. Den nødvendige kompetansen som lå hos de ungdommene som for eksempel hadde bygd og vedlikeholdt sin egen PA og booket banda som kom nordover gjennom sine kontakter i mere urbane områder, forsvant fortere enn ungdomsarbeideren som tiltrådte kunne stave barnehage. Men altså, der, i Steinkjers svar på Blitz, trådde jeg da mine pre-teens og fikk med meg det som var av band som turnérte denne type scener på den tiden. Det var helt fantastisk, høyt, svett, skummelt og inkluderende på samme tid. Jeg tror jeg hadde bikka 13 da Life… spilte på Steinkjer. Jeg var bærehjelp og hang rundt. Jeg husker jeg skjønte ingenting av det gitarspillet. At det låt som at det var to gitarer der, minst, og den siste platen deres, Ugly, må være en av de platene jeg har kost meg mest med tidlig i tenårene. Roger var helt fantastisk, og de to brødrene må ha vært veldig samstemte på hvordan ting skulle være, for å spille bass på det gitarspillet der er ikke bare bare. Katja tror jeg må ha vært et enormt talent som ung. Når man hører på hvor lekent det låter fortsatt i dag… Det er jo ikke noe pønk som er så synkopert og lett dansende som det der. Og hun låt seg selv gjennom en utpønka 58’-mikk. Det var en fin samtale dere hadde. Spesielt når hun snakket om at de egentlig var inspirert av masse folkemusikk, og viktigheten av å spille 30 konserter som band. På den tiden var det ellers veldig mye hardcore, thrash metal og punk selvfølgelig, men også mye rock og blues og ikke minst prog-tendenser som grenset over til psykedelia og flørtet med jazz og improvisasjon — det var vel egentlig mye av alt som gikk ann å utforske musikalsk. Jeg har mange av de som var litt eldre enn meg som hang der å takke for utviklingen i musikksmak. Tenk det da; folk var så snille og hadde så god tid da at man kunne gi dem en kassett og så tok de opp en plate som de digga, skrev ned låtene med penn og tok den med tilbake til deg. Så måtte man gjøre det samme tilbake. King Crimson’s In the Court of the Crimson King, f.eks. Jeg hørte den for første gang på walkman i en mattetime i syvendeklasse. Konteksten er skikkelig teit, men jeg husker det som et livsforandrende øyeblikk, faktisk. Det var helt narkotisk. Det kicket husker jeg som om det var i fjor.

Du er såkalt «utvalgt» av John Zorn til å ha akustisk konsert med Maja Ratkje oppi Molde til sommeren. For det første: Hva er ditt forhold til Zorn? Og, det var en sterk opplevelse å se Maja og deg på Oslojazz sist, har du noen tanker om dette ekstra sårbare duoformatet?
— Ja! Mitt forhold til Zorn er vel først og fremst de prosjektene der han har tatt i bruk virkemidler fra rocken, slike som Naked City og de mere «ekstreme» uttrykkene. Jeg hadde litt sporadisk kontakt med John da vi holdt på med Monolithic (med Kenneth Kapstad) på slutten, men ikke mere enn at jeg fikk inntrykk av at han var en hyggelig og interessert fyr og jeg tviler på at han husker det. Maja har gitt ut plate på Tzadik, så linken til den seleksjonen ligger nok der.
Duoen med Maja er først og fremst en idé fra hennes side der hun ville realisere musikken hun skrev til balletten basert på Hamsuns Sult. Musikken ble opprinnelig fremført på et trøorgel som var utstyrt med en rekke mekaniske lydkilder for å etterstrebe et slags autentisk «Ratkje anno 1890». Det spesifikke instrumentariet eies av Den Norske Opera og kan ikke tas med ut. Dermed ble det til at jeg ble forespurt om vi ikke kunne prøve å finne en vinkling på materialet i duoformat for heller å skape noe litt nytt heller enn å gjøre en dårlig kopi.
Vi har jo hatt mange planer opp gjennom årene for å spille sammen, men det har liksom aldri klaffet helt å finne et prosjekt som kan fungere som springbrett. Det var derfor veldig moro, flaut, inspirerende, og rett og slett forfriskende å ta tak i et samarbeid med instrumenter som ingen av oss behersker spesielt godt, samtidig som vi har en klar idé av hva vi ønsker. Det forbedringspotensialet og nybrottsarbeidet er veldig tiltalende, og jeg priser meg lykkelig over å kunne gjøre det sammen med fantastiske Maja.


Maja og Stian under Oslo Jazzfestival i fjor. Foto: Nuno Pissarra/Oslo Jazzfestival

Hva bringer ellers 2020, sett fra din kant?
— Nå kommer jo endelig Redundance ut digitalt og i fysiske formater i sin helhet denne helga, og jeg skal spille litt av det materialet solo, og også sammen med trioen min som jeg var på turné med i vinter (med Ståle Storløkken og Erland Dahlen). Ellers har jeg skrevet et fiolinstykke til Victoria Johnson som skal urfremføres i april, Maja og jeg skal spille noen konserter også, og jeg skal være med Ulver på deres releaseturné i Europa samt en jobb i USA. I tillegg er jeg på oppløpssiden til å gjøre ferdig en PhD i Artistic Research ved NTNU der jeg skal prøve å beskrive en del av disse prosessene i tekstlig format – noe jeg aldri har gjort før – så det blir veldig spennende å jobbe med tekst mere konsentrert på det viset.
Det kommer også en film fra samarbeidet med Sydnederlandsk Philharmoni som jeg selvfølgelig også er spent på, og Sidsel og jeg snakker om å kanskje få ut noe materiale snart.
Og kanskje mest av alt går jeg og kjenner at nå er jeg fryktelig gira på å lette litt på håndbrekket og spille mer igjen. Og jo, foresten, det glemte jeg; jeg skal spille duo med Fennesz i sommer! Det gleder jeg meg veldig til!

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

UKAS JAZZPROFIL: Petter Wettre

Petter Wettre tok med seg saksofonen og flyttet til Paris kun et par uker for koronarestriksjonene satte inn. Nye samarbeid og musikalske møter må vente, nå er det blogging, øving, trening og generelt venting som fyller dagene.

Now's the time

Kongsberg Jazzfestival avlyser

Kongsberg Jazzfestival melder i dag at årets festival er avlyst. - Det er med tungt hjerte vi gjør dette, men styret har også et ansvar for å ta vare på festivalen, forvalte den godt og sikre dens fremtid. Vi kan ikke sette festivalen i en situasjon hvor vi med åpne øyne sender den inn i historiebøkene, sier styreleder Juel H. Rye.

Meld deg på vårt nyhetsbrev