Now's the time

No Time for Time: Jon Christensen 1943-2020

Now’s The Time feirer Norges aller største jazzmusiker.

1. Se for deg at du er en flyndre. I dette tilfellet kan det hjelpe å se for seg en flyndre med formidlingstrang, ja, du kan til og med tenke deg at du er en skrivende flyndre, intet mindre, som på måter vi ikke aner noe om her oppe på landjorden forfatter maritime rundskriv for de andre svømmende skapningene om alt det som foregår der nede på dypet. Så du kverner ut lettsaltet innhold om torsker, maneter, makrell og kolje, uer, tare, plastikkavfall, skipsvrak, garn, dregger. Til og med en og annen reke om du har tid. Du kaster blikk mot overflaten, lurer på hva det er der oppe som kaster alle de rare, store skyggene. Du forviller deg i dype groper, du gjemmer deg i skoger av tang. Og plutselig en dag sender virkeligheten deg en skrupasning, du kjenner et bryskt og umusikalsk dult i siden og en kjølig stemme sier “Skriv om havet, da, hvis du tror du er noe.” Du rekker såvidt å utbryte et forbauset «Blupp» før spørsmålet melder seg: Hvor i huleste starter man?

                                                     1. Jon Christensen er død. Han var ikke et element, ei heller «gud», men et menneske, og mennesker har kropper som går i stykker, de har tid som tar slutt og så blir de til minner. Det er lett å føle seg som den stakkars flyndra – som i tillegg til å stå foran en umulig oppgave også må finne seg i å leve ut livet sitt i en litt anstrengt metafor. For hvor skal man starte, når listen over norske jazzelskere og -musikere som har vært berørt av akkurat denne musikeren er til forveksling lik en liste over alle som elsker og spiller jazz i Norge? Når så mye av musikken vi bruker tiden vår på, lyden av den, følelsen av den, har tynne og tykke snører festet til seg, som du ser om du kommer nærme nok, og som du kan følge gjennom tid og rom til du til slutt finner ut at de er surret rundt stikkene eller vispene til en trommeslager med hodet på skakke, intenst lyttende bak store cymbaler.

                                                                                                             1. Og hvor starter man når så mye vakkert allerede er sagt? Les Gard Nilssens minneord, minneordet og intervjuet til Johan Hauknes, Torstein Ellingsens intervju fra 2003, Jan Omdahls intervju femten år senere, minneordet til Terje Mosnes, Arild Andersens avskjed eller for en saks skyld det grundige og engasjerende intervjuet Christensen ga med Modern Drummer en gang på åttitallet, og som mange fant fram denne uka. Lista kunne vært mange ganger så lang, på tirsdag kunne du jo se nyheten spre seg fra våre egne grendestrøk og ut til jazzelskere over hele verden, du kunne se den bli mottatt med det samme vemodet, men kanskje litt andre ord. Der ute tok de farvel med en person som var med på å fylle begrepet «europeisk jazz» med mening, de tok farvel med en av de store trommeslagerne innenfor moderne jazz – punktum.

Og så, heldigvis, ble musikken dratt fram. Kjente og ukjente plater, bootleg-opptak, klipp fra youtube og NRKs arkiv, låter, partier, groover, enkeltslag. Noen hørte på musikk de har elsket i mange tiår, noen fant fram opptak de aldri har hørt før. Det er et av de fine paradoksene som oppstår når musikere mange elsker går bort: Dagen og kvelden tirsdag 18. februar 2020 var ikke bare fylt med vemod over tapet av en musiker, den ble lyst opp av dyp, indre jubel idet folk over hele verden hørte musikken komme til live. Harald Lassen sa det da jeg spurte ham om hvor i heiteste man burde starte: «Jeg har tenkt litt på det i dag at en mann av få ord kanskje best blir hyllet med ikke så mange ord. Bare musikk liksom.» Det blir mange ord, men vi setter også på musikk, og vi ber en håndfull folk som var glad i ham om å bruke sine ord, og dele sine øyeblikk.

Rundt beatet: Jazznorge minnes Jon Christensen

Jan Ole Otnæs: Du har hørt historien om da han skulle spille på Village Vanguard? Jeg husker ikke om det var på Kennedy eller Newark, det har han aldri sagt, tror jeg, men han kommer til en av de flyplassene og har med seg cymbalkoffert. Så er det en svær afroamerikansk immigrasjonsoffiser som stopper ham og spør hva han skal gjøre. Jon sier at han bare er på besøk, og fyren tyner ham, spør hva han skal med cymbalene. Jon svarer at han skal øve med en kollega, Jack DeJohnette. Praten går rundt det der, immigrasjonsoffiseren presser ham helt til det ytterste og Jon er i ferd med å bli dødsfortvilet, og det skjønner fyren. Så stikker han hånden inn i innerlomma og sier “Du er Jon Christensen. Jeg har billetter til Village Vanguard. Welcome.”

Thomas Strønen: Første gang jeg hørte Jon, var på en Kinarestaurant i Sandefjord med Sidsel Endresen, Nils Petter Molvær og Django Bates. Jeg var for ung til å komme inn, men åpenbart gammel nok til å kjøpe en øl. Kanskje femten. Jeg forstod ingenting. Jeg skjønte at det var bra, men skjønte ikke bæret av hva han gjorde eller hvorfor, for den saks skyld. Det fanget imidlertid umiddelbart interessen og jeg lyttet helt til jeg trodde at jeg forstod. 

Per Oddvar Johansen: Jeg tenker på Karin Krogs plate We Could Be Flying, på låta «The Meaning of Love», hvor Jon først spiller et helt utrolig fint brekk inn i pianosoloen (2:17), for deretter å lage en helt fantastisk overgang til Karin når hun skal komme inn igjen (2:52). Og jeg tenker på den punkterte åttenddelen fem sekunder inn i «Wallen Wallen/Helsinki Song» med Masqualero. Dessuten det han spiller etter at beatet setter seg rundt 3 minutter inn i videoen med Terje Rypdal og Sveinung Hovensjø fra Frankrike i 1973. Og trommespillet på låta «Gefion» med Jakob Bro – og så videre … Det er altfor mye å ramse opp.

Torstein Ellingsen: Jeg kjører Jon hjem fra en konsert vi har hørt. Et ærefullt oppdrag. Og med jazzhistorie sittende i bilen, så kan jeg ikke dy meg og spør:

– Hvordan startet egentlig Belonging-kvartetten?

– Keith stjal hele bandet til Bobo i 1974. Sånn var det, svarte Jon kort.

Mats Eilertsen: “The Windup” fra Belonging. Åpenbart på grunn av den berømte og fabelaktig løsslupne grooven. Men hør på måten han kommer inn igjen etter pianobreaket på 2:28.

Jan Ole Otnæs: Jeg traff Jon for første gang i 70. Da var han på turné med Arild Andersen, Kjell Bækkelund og Bengt Hallberg i et prosjekt som het “Kontraster”. Jeg hadde møtt Arild året før da han spilte duo med Karin Krog, det var den aller første konserten jeg arrangerte. Siden da har vi møttes opp igjennom livet i ulike sammenhenger. Når jeg bodde her i Oslo, var jeg av og til hjemme hos dem i Åsaveien og hørte plater, snakka om musikk. Den sterkeste opplevelsen var i april ‘74 da jeg var på vei hjem fra Blindern og gikk forbi Åsaveien. Det var på hjemveien til Eilert Sundts gate, det passa godt. Plutselig stoppet det to drosjer nedi gata, og ut hoppa Keith Jarrett, Manfred Eicher, Jon og Palle Danielsson. Jan var ikke med, men Arild var der. Så sier Jon “vi har vært i studio og spilt inn plate med Keith Jarrett og skal opp til meg og høre igjennom nå. Har du lyst til å være med?” Så satt vi i stua til Jon Christensen og hørte Belonging for første gang utafor studio. Det var en vanvittig opplevelse. Jeg hadde møtt både Manfred og Keith Jarrett før. Jeg hadde arrangert en konsert med Jarrett i sekstini, og jeg møtte ham også på gata i Oslo ‘71 da han var her med Miles og samtidig var og spilte inn Facing You i Bendiksen Studio. Han kom sammen med Randi Hultin og vi ble stående utafor Narvesen-kiosken i Stortingsgata og prata litt. Da vi møttes tre år etter, var jeg bare luft for ham. Det gjorde sterkt inntrykk. Men det gjorde også det å sitte der og høre den musikken bli spilt av på en Revox båndspiller. Det var et skjellsettende øyeblikk. Helt ny musikk, som ingen hadde hørt før. Jeg ante ikke hva jeg gikk til, og jeg syntes det var helt eventyrlig.

Det er vanskelig å forestille seg den første lyttingen på musikk som senere er blitt så stor.
-Jeg hadde hørt mye på kvartetten til Bobo og Jan. Jeg hørte dem flere ganger live, både på Sogn og på Club 7 og flere andre steder. De var et household name i Oslo på den tiden, spilte rundt på småklubber, ikke sant. Men det å høre det her, dro det enda et hakk opp.

Hvordan beskriver du måten Belonging tok grep i folk, og hva den endte opp med å bety særlig her til lands?
– Det er vanskelig å si. Belonging-kvartetten hadde litt av de samme kvalitetene som kvartetten til Bobo og Jan, Palle og Jon. Da de spilte “Hasta Siempre” som ekstranummer, sto folk på studentbyen eller på Club 7 og veiva med som om det var på en rockekonsert. Det var sånn stemning. Belonging og Witchi-tai-to har litt av den samme viben. Så jeg tenker at førstnevnte gikk rett inni en stemning som allerede var skapt av den andre kvartetten. I tillegg hadde Keith Jarrett en stor standing i Norge, det hadde han hatt siden midten av sekstitallet da han var her med Charles Lloyd.

Andreas Wildhagen: Jon forbindes ofte med sensitivt og dynamisk spill. Når det er sagt finnes det en bootleg-innspilling av «Desireless» med Garbarek, Bobo, Palle og Jon som Harald Lassen hadde fått tak i da vi var på turné i 2010 som fikk meg i fosterstilling sengeliggende under en dyne på Toneheim (med headsettet på full pinne) første gang jeg hørte det. Dette er en hardtslående og ekstatisk versjon av Jon, en side han vel sjelden tok ut i studio, men der har du Jon: det kommer når det må. Synes det sier mye om ham, nettopp hvor fleksibel han var til å tjene musikken uansett hva den trengte – en dypt menneskelig musiker som naturlig og med selvfølgelighet kunne uttrykke nesten hva som helst. Og som alltid var tro mot sin egen utvikling. Blir vel ikke bedre enn det. Hør særlig stormen Bobo bygger opp med Jon og Palle.. Og Garbarek som brenner av sjeldent mye krutt utover i soloen.

Mats Eilertsen: “The Meaning of Love” fra We Could Be Flying med Karin Krog. Fabelaktig, syttitalls løs groove med Steve Swallow på bass. Om man var en av de som trodde at Jon bare dreide seg om å male på cymbalene.

Karin Krog: We could be flying kom i 1974. Den ble ikke noe særlig godt mottatt egentlig, i folks øyne var den av en eller annen grunn liksom enten sånn eller sånn. Men trommespillet hans på den er av en annen verden. Det var kanskje mye på grunn av at han hadde vært Steve Kuhns faste trommeslager i Europa. Så de kjente hverandre og Kuhn og Steve Swallow kjente hverandre. Jeg husker at vi hadde litt trøbbel med el-pianoet, ellers var det en god session. Hva mer kan jeg si om den? Du vet jo hva slags materiale og hvor fantastisk det er.

Gard Nilssen: «Watch what happens» med Steve Kuhn Trio. Steve Kuhn, Palle Danielsson, Jon Christensen. Fra plata Watch What Happens. 1968. Sinnsykt ridebeat! Galskap!

Karin Krog: Den første innspillingen vi gjorde sammen, var By Myself på Phillips. Tittelmelodien åpner med kun trommer og sang. Allerede i 64 var han et lysende talent. Han var med kreativt og kom med innspill. Han hadde gode, sterke meninger, og virket søkende. Ja, søkende. Og så dyttet han ting fremover, han satte rett og slett preg på det vi drev med. Han var kanskje ikke så glad i å spille ballader!

Espen Rud: Da Karins første plate, kom, var det et vispespill der.. og jeg var glad i visper… som var noe av det fineste jeg hadde hørt. Hvis ikke det aller fineste. Jeg var obs på Jon før det, men sånt spill hadde jeg knapt nok hørt. Den musikken var jo helt streit innafor sjangeren Karin representerte der og da, ikke sant. Jeg hørte ham også med Einar Iversen Trio, når de for eksempel akkompagnerte amerikanere på Moldefestivalen. Da hørte jeg en trommeslager som spilte så lett, det har han på et vis alltid gjort. Men samtidig med en fin kraft, det er en utrolig framdrift som ikke virker overdreven, han pusher det ikke. Det har alltid vært der, og jeg ble veldig fascinert av det. Det fantes andre norske trommeslagere, Ole Jacob Hansen, Svein Erik Gaardvik, flotte trommeslagere. Men Jon var annerledes. De andre var mer skolerte i formen. Jon brydde seg ikke om det, å “være skolert”. Han har gått ut av så mange opptråkka stier som du helt fint bare kunne fulgt. Bevisst eller ubevisst har han hele tiden brutt ut og han ramla aldri av. Det var ikke for å vippe andre av pinnen han gjorde det. Jeg tror han spilte sånn at folk åpna seg når de improviserte.

Torstein Ellingsen: Jeg spør Jon om det er det sant at han på en konsert med en jazzsangerinne i Sverige, mot slutten av konserten midt under en ballade, reiste deg opp og helte ut hele innholdet i stikkebagen utover trommene og gulvet? Det må da ha bråkt noe jævlig og skremt svenskene?

«Ja, men den konserten ble så stille, så jeg måtte bare skape en reaksjon…»

Karin Krog: Nysgjerrigheten kom vel fra at det var en brytningstid på alle mulige måter. Arne Nordheim var der, og vi gjorde litt for ham, på Popofoni, blant annet. Samtidsmusikkmiljøet var veldig positive, de skjønte at vi søkte etter noe – å ikke bare kopiere men gjøre noe eget. Jon var flink til å tegne også, vet du. Han kunne absolutt bli tegner. Også hadde han veldig god humoristisk sans.

Gard Nilssen: «Untitled» med Bobo Stenson, Arild Andersen og Jon Christensen fra plata Underwear, ECM 1971. Jævlig bra! Cecil Taylor-kjør! Alle tre er helt on fire! Forbanna bra! 

Espen Rud: Det lå i lufta på den tiden, hvis vi går tilbake til sekstitallet. Det man kaller avant garde, frijazz. Jeg var også inni det, men fortsatte å spille dansemusikk, måtte jo ha inntekter. Og mange vi som spilte dansemusikken hadde jazzmusikk som utgangspunkt. Men det dreiv ikke Jon med, ikke meg bekjent i hvert fall. Utover på syttitallet spilte han kanskje mer og mer ut av settingen, han tok større og større sjanser, på et vis. Og han var i hvert fall med på å sørge for at Jan bevegde seg ut i friere former og var der i mange år. Det er jeg helt sikker på. Og tenk deg måten han inspirerte Rypdal og Andersen også, og ikke minst generasjonen med Brunborg, Molvær, som fikk spilt mye med Jon. Da jeg først hørte Paal Nilssen-Love, tenkte jeg “her er arvtagern til Jon”, når han spilte litt mer streit. Men så gjorde han sin egen greie. Og så popper det opp igjen, Gard… Andreas WildhagenAudun Kleive. Jons innflytelse er helt ufattelig. Du kunne nærme deg ham også, han satte ikke noen grind foran seg, han var åpen.

Jan Ole Otnæs: Du leser jo det i den teksten Gard skrev, da han intervjua Jon som attenåring – og Jon sier at tapen burde sendes til Nasjonalbiblioteket, og at det var mye showere å snakke med ham enn med journalister. Det sier alt om hvor imøtekommende han var, og hvor lite farlig han framsto.

Thomas Strønen: Første gang jeg møtte ham, var på Musikkflekken i 1997. Det var første utenbys konsert med Maria Kannegaard trio og vi varmet opp for Vigleik Storaas, Johannes Eick og Jon. (det var vel egentlig Per Oddvar som spilte i den trioen). Lettere anspent satt jeg på bakrommet og varmet opp før vi skulle spille, men Jon tok seg en kropp kaffe. (eller no) Da sa Jon: «Jasså, du er slik som øver du, eller?» eh…ja, svarte jeg lett spørrende. Jon: «Jeg husker jeg hadde tenkt å øve, esse. Jeg tror det var i treogåtti. Det blekke no’ av, vettu.» 

Jacob Young: I to (1997-1998) år drev jeg sammen med Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten en torsdagsklubb på Josefine Vertshus hvor vi spilte trio med en gjestemusiker den første timen også var det mer åpen jam for musikantene som kom innom, etter pausen. Jon kom ofte, han stilte som gjest med oss yngre og dukka opp bare for å høre også. Så vi begynte å spille litt sammen her og der rundt da. Jon var åpen mot alle. Og alle ville spille med Jon. Han var kul og morsom. Men han visste hva han likte. Han var ikke så interessert i å spille fire flate, han sa han hadde gjort nok av det. Han var en ordentlig øyeblikkskunstner, når vi øvde spilte han aldri, da satt han bare å hørte på oss andre, på låtene, kom med små kommentarer og forslag. Han kunne for eksempel si noe som at: «Jacob etter den trompetsoloen der, er det fint om du spiller litt løse akkorder, da har vi liksom hørt mye enkelttoner og da er det fint med noen akkorder vettu»… Det var han som ringte Manfred Eicher i ECM og sa at vi har et band her som du burde spille inn (Evening Falls, ECM). Så ble det sånn og vipps så var vi plutselig rundt om i verden med en kvintett som spilte mine låter, det har selvfølgelig betydd veldig mye for meg som musiker. Bare det at han ville være med i bandet mitt var jo stort for meg.

Torstein Ellingsen: Jeg sitter bak trommene på Caféteatret i Hollendergata ved Grønland. Det sammensatte bandet på scenen skal kompe flere artister, bl.a. vokalisten Emilie Christensen. På første låt forsøker jeg iherdig å spille «Jon Christensen-trommer», sånn litt løst, åpent og fargeleggende, der jeg spiller mest cymbaler og skarptromme RUNDT beatet, mer enn PÅ beatet. Intenst lyttende, dynamisk og kommenterende. Det låter kanskje ikke helt meg der jeg prøver ikke å markere for mange 1-ere, sånn jeg mener å ha hørt Jon Christensen spille og som han også har nevnt at han bevisst unngår. Men jeg føler etterhvert jeg er i flytsonen og nærmer meg nærkontakt med typisk moderne ECMsk jazztrommespill. Plutselig ser jeg en slank kar på 70+ med briller og lunt smil som sitter 5 meter fra meg og følger med på hvert slag. Den verdenskjente stilskaperen sitter der nok mest for å høre dattera si synge. Jeg blir med ett litt svett i henda og flakkende i blikket. Kopien og originalen, der altså.

I norsk sammenheng har trommeslageren høy status, det er ikke bare en timekeeper eller en anonym skikkelse langt bak på scenen. Det er en musikalsk kunstner på linje med de fleste saksofonister eller pianister. Hva kommer det av, tror du?

Veslemøy Narvesen:
Det må være på grunn av Jon. Tenk at vi kunne få en sånn her i Norge. det sitter jeg ofte og tenker på.

Gard Nilssen: «Rabalder» med Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen. Fra plata Esoteric Circle, 1969, Freedom Record. Hør trommeintroen fra 00.00-02.00min. Kickass!!

Espen Rud: Det var ikke sånn at vi hang sammen, men vi spilte mye parallelt i den tiden hvor Garbarek, Rypdal, Arild og Jon spilte sammen med Svein Finnerud Trio, og hvor vi jobba mye sammen. Jeg spilte litt med Jan også i noen ulike settinger som dukker opp på bilder som jeg ikke husker en gang lenger. Alle var litt nyfikne på hverandre og skulle prøve ut ting. Jeg tror at Bjørnar og Svein alltid hadde en drøm om at Jon skulle spille med dem, haha! Jon var på en måte det kule forbildet som type også. Han avviste ingen, han var ikke likegyldig. Han var bare til stede, “det er fint det, Espen – det låt fint, det der”. Enkle meldinger som han mente. Han var ikke en fyr som fløy rundt og la armen rundt skulderen på folk og sa “dette er strålende, det var kjempeshow å høre på deg”. Men han trengte ikke å være det heller. Når han kom med noe, var det liksom lettsagt. For min del, var han den største inspirasjonskilden i flere tiår. Den lokale inspirasjonskilden i tillegg til Elvin, Tony Williams og Pete La Roca, som vi var veldig begeistra for begge to. Jeg tror han følte litt slektskap til La Roca. De har på en måte den samme lettheten i spillet. Jon har hatt en personlighet går utafor den amerikanske tradisjonen, som jeg er vokst opp på, og som jeg er fascinert av. Han gikk sin egen vei, men ikke verre enn at amerikanere også likte å spille med ham.

Jacob Young: Da vi spilte i Tokyo i 2008 (tror det var da) så kom det masse journalister og alle ville snakke med Jon. Det var første gangen han var i Japan på 30 år, helt siden han spilte der med Keith Jarrett-kvartetten («Personal Mountains» live skiva tror jeg er fra da) og fordi han var en så stor og internasjonalt anerkjent musiker – så ble det litt oppstyr da. Det var gøy for Jon – og oss andre. To utsolgte konserter med live opptak av Japansk radio og lang kø utenfor.

Torstein Ellingsen: Det er trommeslagerjulebord og quiz. Konsentrasjonen er høy og tidspresset merkbart. Jeg har tilfeldigvis havnet på lag med Jon. Spørsmålet på arket er «Hvem spilte trommer på den første plata med Herbie Hancocks Headhunters?» Jeg foreslår raskt og skråsikkert Mike Clark. Yessss! Han spilte jo med Headhunters på 70-tallet! Men på enden av bordet sier Jon med lav stemme:

«Var ikke det Harvey a?»

Det blir stille i noen sekunder.

Selveste Harvey Mason!? Trommeguru og berømt studio-cat!? Plutselig gikk det opp for oss alle at Jon jo kjente «Harvey» personlig; de var jevngamle, slo igjennom omtrent på samme tid og var gode venner.

«Jeg husker da den skiva kom», sa Jon.

Mats Eilertsen: “Natt” fra War Orphans med Bobo Stenson Trio. Fra 5:25. Det er en ballade, men hør hvordan Jon skaper en bølge som Bobo kan surfe på toppen av. Den første gangen jeg spilte med ham ble jeg sjokkert over hvordan han dyttet musikken videre og fikk deg til å komme opp med noe, også de neste rundene. Og “The Journey Home” fra My Song – jeg hadde denne på kassett og elsket måten cymbalen kom inn på 6:58, men opptaket mitt stoppet 20 sekunder senere. Det tok noen år å få tak i resten.

Thomas Strønen: Skal man nevne noe hårreisende, så er jo «The Windup» ganske selvsagt. Dernest, synes jeg Tore Brunborgs låt «Printer» med Masqualero er interessant ettersom Jon dubbet trommene – noe jeg er usikker på om han noengang gjorde igjen. Skal man nevne VM i løst og organisk trommespill, så synes jeg «I» på Tores plate Tid også er nevneverdig. Her spiller Jon en blanding av rette åttendeler og trioler som gjør at det lett kunne rast sammen, men beatet har et veldig fint driv.. Av egenskapene jeg setter høyest hos musikere, så er en av dem evnen til å få andre til å låte bra. Da er man over i en høyere form for musikkformidling og det er egenskap som kun er de ypperste forunt. På «Truth» (fra So I write, Sidsel) spiller hele ensemblet trommer og perc. Ingenting er finere enn ikke-trommeslagere som spiller perc. De har en ydmyk tilnærming til beatet med ørene på stilk og kun et ønske om å få musikken til å funke. Her ser/hører jeg Jon som en lederskikkelse rundt leirbålet. 

Harald Lassen: Jeg kan dele to låteksempler. “So I Write” av Sidsel Endresen – den lydpaletten Jon bruker her illustrerer hvilken utrolig musiker og estetiker han var. Jeg blir aldri lei den teksturen. Django og Jon spiller ikke bare sammen. De danser sammen! Når Jon spiller har jeg sjeldent tenkt på at han spiller trommer. Bare at han spiller musikk.

Det andre er “Ved Fossen” av Masqualero. Dette var mitt første bevisste lyttermøte med Jon da jeg var atten. Hadde akkurat fått lappen og kjørte rundt i pappas Avensis i dalen jeg har vokst opp, med Masqualero på full guffe da de 9 basstrommeslagene mellom streiten og solo kom. 01:30! Kick på kick.

Jan Ole Otnæs: Jeg tenker at det er tre livesammenhenger som skiller seg ut: Kvartetten med Bobo og Jan, arbeidet han gjorde med Terje Rypdal i ulike settinger og det er Masqualero. For meg er det høydepunktene i hans livekarriere. Masqualero var et utrolig bra band som jeg hørte mye, både fordi at jeg var der når de var der, at jeg laget noen turneer med dem. Jeg hørte dem i alle besetningene. På slutten ble de mye mer preget av Jons veldig åpne spill, mens kvintettversjonen med Nils Petter og Tore, og Balke på piano, var et mer hardtswingende band.

Åpenheten er kanskje det første mange griper til når de skal beskrive stilen hans, men det skyvet hans er også grunnleggende – er det det som sitter mest hos deg, på en måte?
– Det er begge deler. Jeg satt nettopp og spilte igjennom “Innseiling” med Rypdal – den kjenner du sikkert. Der er det han som pusher musikken framover. Sånn opplevde jeg ham med Masqualero også, han og Arild sammen var dynamitt. Mot slutten var det mer åpent.

Jacob Young: Han tenkte på hva som spilles i bandet rundt seg, og hva er det vits i at jeg spiller? Så hvis noen spiller melodien, en harmoniene, bassisten holder formen i en ramme så kan jeg fargelegge, trekke og dra i musikken. Jeg tenkte ofte på Jon som en slags dirigent i mitt band da vi spilte sammen. Han løste opp låtene og var helt uinteressert i å kun spille det som på en måte var forventet av en trommis. Jeg vet han tenkte mye på kontraster, og det å skape rom til det fine i musikken. Av og til kunne han legge av helt. Alt var for å få helheten til å bli mer interessant. Han var interessert i at alle låt bra sammen. Ikke alle trommeslagere eller andre musikere tenker slik når de spiller. I tillegg hadde han både en sinnsyk deilig groove og storform som ofte bandt en fremføring sammen.

Espen Rud: Det trykket Jon hadde i spillet sitt, hadde han helt til han begynte å bli dårlig. Jeg kan ikke tidfeste det. Men det var som en selvfølgelighet. Vi andre trykker på og må liksom bruke masse energi for å få det til å skje. Jeg føler det mange ganger selv, at her må jeg gjøre noe, men Jon var på en måte like avslappet når han spilte som når han satt og pludra og fortalte småhistorier.

Thomas Strønen: Jon brukte jo ikke basstrommen i nevneverdig grad de siste årene. Mange tror det er fordi han var dårlig til beins, men sannheten er altså at han brukte den opp på «Fountain of tears».

Jan Omdahl: Hos Jon hjemme på kjøkkenet på Frogner i 2018. Jon byr på kaffe, vi hører hans egen Selected Recordings-samling i :rarum-serien på ECM. «The Windup» fra Belonging og Terje Rypdals allsangvennlige «Per Ulv» fra Waves får godfoten i bevegelse:

– Det var ingen i verden som spelte sånt som dette, vet du, det var helt nytt.

Jon humrer over spillet sitt på Jarretts episke «Personal Mountains», og på «Piscean Dance» fra Ralph Towners Solstice:

– Haha, her speller jeg jaggu mye. Det er trommesolo hele veien, vettu!

Ola Øverby: Jeg blei anbefalt å sjekke ut Jon Christensen på Belonging av Pål Thowsen da jeg gikk i 10. klasse. Og siden den gang hørt veldig mye forskjellig musikk han har gjort fetere med sitt fantastiske trommespill. Jeg kan trekke frem to låter frå to innspillinger jeg elsker,  «Piscean Dance» frå Solstice og «Hunger» frå plata Exile med Sidsel Endresen. På disse to låtene og platene utgjør trommespillet til Jon så mye av essensen og identiteten til musikken, for meg hvertfall. Jeg har ofte tenkt at det er to perioder med spillinga til Jon; da han shredda som en vill jazzcat og groova hippere enn få, og da han begynte å daske fritt med en unik evne til å farge musikken, for å kategorisere de på en veldig banal måte! På de to låtene synes jeg han er på ytterpunktene av de to kategoriene. Jeg beundrer det, jeg syns det er helt sjukt å ha en så tydelig identitet i alle musikalske situasjoner. Inntrykket mitt av han var at musikken var det største egoet. Det kan høres klisjè ut. Men det handler om at han virkelig lyttet og bidro med det musikken trengte, og løftet den.

Thomas Strønen: Jon var – altså er jeg. Jeg tror det er mange trommeslagere som reflekterer over hvordan de hadde spilt hvis ikke Jon hadde vist vei. Ikke det at man kopierer spillestilen, men man arver innstillingen til musikk: Gjør opprør, spill med, spill mot, ikke spill, spill høyt der andre spiller lavmælt, er det stillstand i musikken så kan du alltids sykle på scenen… Hvor mange kan si at de har skapt musikkhistorie?  Når folk spør meg hvorfor det kommer så mye interessant (jazz-)musikk fra Norge, sier jeg på grunn av Jon, Jan, Arild og Terje. Når folk spør meg hvorfor det kommer så mange bra trommeslagere fra Norge, (og det er ikke min oppfatning, det later til å være en godtatt sannhet) så sier jeg på grunn av Jon. 

Og fordi ikke alle andre musikere gadd å stikke innom Norge, så musikantene her til lands spilte de jobbene de fikk innen alle sjangere uten å først og fremst bli formet av den amerikanske jazzen. Innen idrett, viser det seg at de som har en rik bakgrunn fra flere idretter langt oppi tenårene, har større forutsetning for å lykkes i en valgt gren senere. Jeg tror den allsidigheten gjør seg gjeldende også i musikk. Og Jon spilte all slags musikk med alle slags musikere. Likevel, det låt alltid Jon. 

Mats Eilertsen: Fra 14:47 og ut stopper låta “Oasis”Personal Mountains. Det er åpenbart slutt, men Jon har en kul greie gående på tammene, han fortsetter og plutselig blir det til en fin slutt med perkusjon og Jan Garbarek som bare spiller på munnstykket. Sånn får Jon siste ord før verdens fineste pianointro.

Jan Ole Otnæs: Det er jo ting på “Personal Mountains” og “New Dance” som jeg syns er fantastisk. Og det han gjør med Rypdal.. jeg elsker Rypdal, og det Jon for eksempel gjør på “Innseiling” er ikke noe voldsomt eller ekvilibristisk, men det er et sånt skyv i den musikken som det er han som gir. Jeg syns også at den første låta på Ralph Towners Solstice er magisk.

Mats Eilertsen: “Oceanus” fra Solstice med Ralph Towner. For et flyvende teppe den cymbalen skaper! Det gir så utrolig mye rom for de andre som de kan fly oppå. Hør også på skarptrommedetaljene og bombene fra basstrommen!

Jan Ole Otnæs: Der er det jo en kombinasjon av at han pusher musikken fram samtidig som det er luftig. Han sa også sjøl at det var en av de innspillingene han var aller mest fornøyd med.

Da Jan Erik Kongshaug gikk bort, tror jeg mange tenkte litt ekstra på hva vi mener når vi snakker om soundet hans. Om du hører på bredden i det han spilte inn, er det ikke egentlig lett å si – det er for mangfoldig. Men vi tenker jo allikevel på et eller annet når vi sier “Rainbow-soundet”, og hva er det?
– Cymbalspillet til Jon. Han har satt preg på så mange innspillinger også, med forskjellige besetninger. Det har vært kjempeviktig. Hans tilnærming til trommespill har hatt enorm betydning. Det jeg syns er hovedforskjellen på det som har skjedd i Norge og kanskje også i Europa sammenlignet med USA er at jazzen framstår som en mye mer kollektiv øvelse enn at det er solist og et komp. Joshua Redman sa det da han kom til Molde og jobba med Trondheim Jazzorkester, at det var det største kicket han hadde hatt på lenge, for han var én av et ensemble, han var ikke sjefen for en kvartett. Det tror jeg har preget den norske musikken og den norske jazzen. Jons luftige trommespill går også inn i en europeisk tradisjon som skiller seg fra den amerikanske. Edward Vesala har mye av det samme, Tony Oxley og John Stevens fra Storbritannja var heller ikke dæljete trommeslagere – de spilte på en annen måte.

Jan Erik Kongshaug: Til å være live er det ganske bra lyd. Men det mest fantastiske er spillinga. Keith, Jan og Palle, og ikke minst Jon. Tromminga hans på de platene og på den tida der var helt eksepsjonell. Det er mannen som lager lyden, vet du. Er utøveren bra, er det lett å få det til å låte bra. (Musikant bak Miksebordet, Jan Omdahl, Jazznytt #250)

Jan Omdahl: I Rainbow studio i juli 2016, under det som skal bli Jons aller siste innspilling for ECM: Den danske gitaristen Jakob Bros Returnings, med bassist Thomas Morgan og trompetist Palle Mikkelborg. Jon finner sin vante plass i trommebåsen innerst til høyre i studiorommet, med det gamle Sonor-settet til Jack DeJohnette og hans egne, uunnværlige Zildjian-cymbaler, men er såpass dårlig til bens og svak i en skulder at det ikke skjer noe særlig med basstrommen, heller ikke med tomene. Det er halvannen arm på skarptrommen og cybalene, med stikker og visper. Men, vent: plutselig dundrer det mykt fra Jons tamtam, cymbalene kjæles med pelskledde treklubber. Det er nok, mer enn nok, og det er herlig og inspirerende å se hvordan Jon virker helt usjenert av sin generelt noe svekkede tilstand. Han bare spiller, med selvfølgelig autoritet og leken innlevelse. Etter halvannen dag er alle opptak gjort, som så ofte før når ECM spiller inn. Manfred Eicher er fornøyd.

– Det er ikke noe poeng i å ta opp mer. Man trenger ikke mange tagninger. Med folk som Jon og disse, med så sterk egenart, er ethvert take et første take. Det er ikke noe poeng i å få dem til å repetere, konstaterer ECM-sjefen fra sin plass ved miksebordet ved siden av lydtekniker Peer Espen Ursfjord. Eichers faste tekniker, Jan Erik Kongshaug, er allerede på dette tidspunktet, i juli 2016, alvorlig lungesyk.

Inn fra studiorommet kommer to dansker, en amerikaner, og en nordmann på tynne, ustøe ben. Bro setter seg i en stol ved siden av miksebordet, Christensen, Morgan og Mikkelborg ved siden av meg i sofaen. Det lyttes til dagens opptak. Mikkeborg sitter med hodet lent bakover og lukkede øyne. Eicher vekselvis sitter, står ved miksebordet, går ned på kne eller rusler rundt  med hendene på ryggen. Vi hører noe med arbeidstittel «the folky piece». Myk gitar fra bro, Mikkelborg med små blå partier, karakteristisk mye luft i hornet, et mutet parti med ekkoer fra Miles.

– Very nice!, sier Bro. Jon virker happy, men er sliten og vil hjem.

– Er vi ferdige? Vi mikser senere?

– Vi er ferdige!

 

TIL JON C

Et øyeblikk defineres best av alt som omfavner det

«Nå» er bare en tilnærming

Beatet ditt og timen din var akkurat sånn:

Akkurat fleksibelt nok til å poengtere det som er flyktig,

en nøkkel som åpner opp øyeblikket,

som gir musikken en kropp å være i

og kroppen en musikk å være i

 

Du var aldri for langt bak

heller aldri for frampå

selv om det kjennes litt sånn ut, akkurat nå

 

Hvil i fred

mens vi lever videre på den uendelige klangen

av ditt siste symbalslag  


Christian Meaas Svendsen

 

På sporet av den tapte tid

Tittelen på denne bloggen, Now’s The Time, er inspirert av en dedikasjon i en signert diktsamling av Olav Angell som aldri får stå i fred i hylla hjemme; av en bebop-klassiker; av en nyhetsspalte skrevet av Camilla Slaattun; av en forståelse av at nåtiden er like vibrerende som fortiden, både i jazzen som i samfunnet som sådan; og den er inspirert av Jon Christensen. Når jeg tenker på time, tenker jeg — vi — på Jon Christensen. Disse få herværende ord er skrevet på lånt nett og lånt tid på vinterferie i utlandet. Ordene fra bloggkamerat Roshauw kom med tidsforskjell en tidlig morgen per sms: «Dette ble en annerledes uke». Og det ble det.

At litt gamle og etterhvert syke mennesker kan falle fra er neppe sjokkerende, om enn minst like trist, men det er noe med allestedsnærværet til Christensen i den norske jazzen og jazzmiljøet (det er ikke ett miljø, det er mange miljøer) som gjør at det er vanskelig å ta det innover seg likevel. Hvem skal sette ener’n nå? Det får bli oss, det. Man skal vokte seg vel for å idolisere, genierklære og opphøye enkeltmennesker, i en musikalsk bevegelse som handler om fellesskap og samarbeid og en følelse av kollektiv fremdrift, men fader heller: Jon hadde noe helt spesielt. Det får være lov å kalle ham ved prominent fornavn. Han hadde det som menneske, tør man koste på seg ordet myte, og han hadde det som musiker. Av den enorme katalogen han etterlater seg er det mange spennende avstikkere, underlige hendinger, oversette perler og overraskende slag med stikkene, men det er like greit å peke på det opplagte grunnlaget for min egen jazzinteresse, en plate jeg hørte mye på som barn, antakelig forlokket av de tiltrekkende runde formene på omslagsfotografiet som symboliserer den bemerkelsesverdige samhørigheten vi hører i musikken. Belonging har utrolig nok aldri mistet noe av sin kraft for meg, og den er liksom gnidd inn i ryggmarg og ørekanaler, og Jons eiendommelige time med den.

Cymbalstjernehimmelen hans er portalen til andre, vidunderlige verdener, og beaten hans er både noe spennende å gå på, og noe overrumplende som gjør at man kan miste balansen og falle nedi. Hans spill revolusjonerte verdensjazzen, og han tilhører verden vel så mye som Norge. Favorittlåtene er så mange, men la oss holde det norsk da vel, en gang på julefest på jazzkontoret ble en liten avdeling av oss sittende og lytte intenst i et eget rom til «Delete» med Masqualero, to ganger på rad, så høyt det lot seg gjøre, og spillet hans i «refrenget» i denne låten er så smittende og groovy at jeg flere ganger, ved grilling ute på hytta, stående i stua med armene flagrende, gående ned fra St. Hanshaugen der jeg bor med denne på øret — det er så nærme musikalsk ekstase i alle fall jeg er mulig å komme.  Ofte går jeg også og nynner med sammenbitte tenner for meg selv: dtt dtt tsss dtt dtt tssss dtt dtt tssssss, herregud for et håndlag det er fra Jon i den låten. Man kan fortape seg i grooven i Rypdals «Per Ulv» fra Waves — dette er jo basstung techno som ikke trenger en edit en gang, eller hva med «Innseiling» fra atmosfæriske Descendre, også det Rypdal, og Mikkelborg, dette er electronica før dens tid — en futuristisk naturmood uten sidestykke. Og hva med rytmeorgien i «No Time For Time» fra albumet ved samme navn sammen med Pål Thowsen, da jeg DJet denne rett over fra noe intens latin-musikk på Kongsberg i sommer var det et sjokk for de involverte, vil jeg tro, å etterhvert gjenkjenne hans unike time og touch, sammen med bassen til Arild og den rånete riffinga til Rypdal — vidunderlig! Nærmest syndig frihetsfølelse, mennene fikk helskjegg og kordfløyelsbukse, kvinnene vakkert hår under armene, elva fikk leve. Da lyden av disse musikerne dundret utover et allerede fullt dansegulv var det en triumferende følelse lik få jeg tidligere har opplevd i musikkens tjeneste. For et kick!

Men det er vel så mye de ettertenksomme flater de Jon-drevne kickene har kommet, og det er vanskelig å komme utenom Sidsels So I Write — en av musikkhistoriens virkelig betydelige stunder, på grunn av hennes ord og formidlingen av dem, men også Jons helt egne og vidunderlige perkusjon her,  såvidt merkbar, men den setter merker i den samme ryggmargen som han satte merke i fra 1974 og i årene fremover.

Ja, vi har alle disse innspillingene, bootlegs kommer til å dukke opp, minner om konserter vi var på, konserter vi burde vært på, konserter andre forteller om og vi kan leve oss inn i, turnéhistorier … alt dette vil leve. Men det er også forjævlig at dette tidsvitnet er borte, det kommer dessverre til å låte litt annerledes nå som det og han ikke lenger er nåtid. Det blir kanskje opp til oss å finne vår egen stil og prøve å lage noe metaforisk cymbalregn i hverdagen istedet.


Jon og Emilie Christensen i Jazznytt18-samtale. Foto: Alexander Lindbäck

De som kjente ham personlig gjennom et langt  liv har et stort tap å bale med nå, men alle oss i hans omkrets, som fans, journalister og medlemmer i samme jazzsekt, er liksom blitt frarøvet en kontakt med selve kjernen og historien i jazzen, hele tankesettet og vibben blir vanskeligere å fatte og forestille seg nå, uten Jon, og jeg tenker på mange morsomme møter som intervjuer med sitat- og vibb-garanti fra en aldri skuffende JC, også i nyere tid, som da han og datteren og kollegaen Emilie var gjester på Jazznytt18 for kun få år siden, han var liksom klar over effekten av alt han sa, frekkere og med bedre time enn ever. Da gamle Club 7 åpnet igjen under navnet Røverstaden sto han allerede klar og holdt opp døra da vi ankom, og jaggu satt han ikke og spilte litt fritt med Chipahua rett etterpå også — tiden var der igjen. Og for ikke å glemme den vidunderlige opptredenen med Fredrik Ljungkvist og Bobo Stenson kl 13 på Kongsberg det året, et herlig klokkeslett på en lørdag da alle er litt slitne, det var så vakkert og svingende det de improviserte frem, var det mulig, og da vi satt der utenfor og tok en øl og en sigarett etterpå var alle så lykkelige og fornøyde, mer enn vanlig, solen tittet frem og varmet oss ytterligere, og som Bobo sa: va fan så nice det var var med en birra nu … og så er det fotboll sen ochså!, og Jon nikket samtykkende, poserte for noen bilder, stolt over egen innsats men også klar for å komme seg inn til byen sammen med Ellen så han kunne rekke fotballkampen på TV. Kunne det bli bedre? Now’s The Time, Jon …


Bobo, Jon og Fredrik. Foto: Øyvind Larsen

Audun Vinger

 

Det er krefter å hente i kirka på Blåmandag

Førstkommende mandag er det blåmandag – som ikke bare betyr «mandag» i denne sammenhengen, men første mandag etter fastelavn. Ikke nødvendigvis en merkedag så mange av oss har et sterkt forhold til, men i Grønland Kirke markeres dagen hvert år ved at sogneprest Lars Martin Dahl inviterer folk og fe inn i det store rommet for å høre på plater. I år er temaet «spirituell jazz», og det tok vi en prat med Lars Martin om.

Lars Martin Dahl aka «DJ Gudsbevis» sammen med sin gode venn Martin Revheim et lykkelig øyeblikk i sommer under Kongsberg Jazzfestival. Foto: Morten Kolve

Da vi for cirka et år siden intervjuet Marthe Lea om hennes nye band, og kalte det for “energisk, spirituell jazz”, kom hun med et godt motsvar: “Jeg kommer ikke på en eneste type musikk som tiltrekker meg som ikke er både energisk og spirituell. Musikk uten energi er vel ikke gøy? At musikk er spirituelt må bety at det kommer fra et ektefølt og fritt uttrykk. Kan heller ikke komme på noe musikk jeg tiltrekkes av som ikke gjør det.” – hva tenker du om den betraktningen?
Marthe er absolutt inne på noe. All musikk kan ha noe spirituelt ved seg. Bare det å samles på våre beste konsertkvelder kan inneha en slags urkraft i seg, som tirsdagskvelden med Atomic forleden. Samtidig tenker jeg at det som omtales som spirituell jazz (SJ) har noen kjennetegn og en slags kulturhistorie som til sammen blir til SJ. Jeg slet med å skrive en kort oppsummering av hva spirituell jazz er og var ikke fornøyd med resultatet i eventteksten, men jeg tenker at SJ har noen kjennetegn og prøver meg mot bedre viten igjen:

– SJ står ofte i en slags arv etter John Coltrane selv om jeg vil omtale Curtis Amy«Native Land» som en tidlig SJ-låt (1963), vel vitende om at jeg river i stykker hele kategorien allerede på første punkt.

– SJ er ofte inspirert av musikk eller musikalske virkemidler som er gjenkjennelige fra religiøse tradisjoner hvor meditasjon eller ekstase er blant målene: chanting, liturgi og «liturgiske» instrumenter, taktfaste og suggererende repetisjoner. Pharoah Sanders«The Gathering» er et prakteksempel på dette.

– Beslektet med forrige punkt, men her mener jeg mer psykisk enn religiøs – om man kan lage det skillet. SJ har ofte en tung hypnotisk rytme lik de man kan høre på mange av Sun Ra sine plater. Rytmen går og går, mens det spres englestøv over. En groovy og samtidig hypnotisk effekt.  

– SJ er ofte eksplisitt åndelig og/eller politisk. Om låten har tekst er den ofte en «give away.» Mange av låtene har titler med ord oftest anvendt i religiøse miljø, eller som er hentet fra teologi om kosmos og «moder jord». Dessuten kan man ofte lese betraktninger om Gud, kosmos, frihet, kjærlighet og fred på omslagene. Her kan John ColtraneA Love Supreme begynne ballet og mange av Alice Coltranes plater være tydelige eksempler videre, men også en låt som Max RoachAbsolutions er for meg SJ. 

– Ofte er musikken en del av en frigjøring fra undertrykkende politiske og religiøse systemer i USA på 60- og 70-tallet. En søken til Afrika og til andre religiøse tradisjoner var en del av en søken etter identitet, og den stoltheten mange afro-amerikanske musikere kom tilbake fra Afrika med ble til kraft mot en undertrykkende samfunnsorden. Det lå mer i det enn en interesse for verdensmusikk. Flere av musikerne tok afrikanske navn og konverterte til andre livssyn. Selv kirkesamfunn fikk navn inspirert av Afrika og europeiske liturgiske klær og musikk ble byttet ut med noe langt friere og med tydelige afrikanske røtter.

–  Vi er skrudd sammen forskjellig og det siste punktet har jeg nok litt på egenhånd og er ikke nødvendigvis en del av det de fleste omtaler som SJ. Særlig mye av den europeiske SJ er melankolsk og evner å trekke europeeren tilbake i tid og i seg selv. Dette punktet kan du se bort fra, men det gir meg mulighet til å anbefale Stan Tracy – «Starless and Bible Black» – for en fantastisk tittel, og Mike Westbrook – «Metropolis (part IX)». Særlig siste låt får fram at også «byen» har ånd, og ikke bare naturen. Salmebøker og hellige skrifter er proppfulle av naturreferanser og allegorier, SJ inkluderer også det urbane. Jeg ser for meg regnfulle London-gater om natta, dunkle gatelys og drosjer ingen vil praie. Akkurat det taler til min eksistens som et bymenneske, slik jeg hører fjellturer taler til mange nordmenn.  

I eventteksten skriver du at det finnes gode eksempler fra Skandinavia. Kan du lette litt på sløret med tanke på hva du tenker på da?
– Jeg mener det finnes SJ fra Skandinavia som ikke er å forveksle med jazz basert på salmer, selv om det kan være fint, som Sigurd Holes «Himmelrik» på hans siste plate. Det virker som det er en slags oppblomstring av SJ i Norge nå med musikk som har mange av elementene man kan finne hos en som Pharoah Sanders og med inspirasjon fra norsk folkemusikk fra og andre plasser. Flere av representantene engasjerer seg sosialt med Motvindfestivalen, Frijazz mot Rasisme og med et uttalt klimaengasjement, for å nevne noe.

Ta en titt på programmet til Motvindfestivalen, sjekk den siste plata til Andreas Røysum Ensemble (med release i mars), Christian Meaas Svendsen og allerede nevnte Marthe Lea Band som holdt en kjempekonsert på Kampenjazz i januar, med partier hvor den taktfaste chantingen fikk det til å riste i både godfot og sjel. Det minnet meg veldig om Pharoah Sanders til tider. Av eldre nordiske greier, og i det mer melankolske leiet, har jeg lyst til å nevne Jan Allan – «Odin’s Eye» – med Lennart Åbergs saksofon som svever som en fri ånd over en taktfast rytme og Allans beherskede trompet.

Akk og ve! Man skal ikke snakke musikk i hjel. Det er masse mer å si og la være å si og akkurat det gir vel Marthe mest rett: spirituell jazz er først og fremst en subjektiv kategori, men ikke bare.  

 

I morgen er siste sjanse til å se Broen på en stund 


Foto: Julia Reinhardt

Broen, som i fjor kom ut med albumet Do you see the falling leaves, har hatt en travel periode med mye spilling og mange konstellasjoner – og i morgen spiller de på Victoria East. Hva skjer etter det? Vi tok en kort prat med bandets vokalist, Marianna Sangita A. Røe mellom slagene.

Åssen går det på turné?
– Jo takk, det går bra – vi er i Århus nå. Vi spilte i her i går, og nå skal vi til Ålborg. Men vi tar en  litt rolig morgen.

Jeg leste noe nettopp om at det er fem år siden dere starta, men kan det stemme?
– Nei, men det er fem år siden Yoga i forigårs. 

Åssen føles det tidsperspektivet?
– Det som var overraskende var at det føltes litt kort –  som om vi plutselig har gjort veldig mye, tre plater, spilt en del og holdt på. Og samla masse erfaring. Men åtte år er lenge, og det er åtte år siden vi begynte å lage musikken selv om vi slapp den for fem år siden. Så ja, jeg er blitt en veteran, kan man si, haha!

Hvordan er det å ha med folk som Peder Simonsen og Øystein Aarnes Vik, er det en måte å åpne opp universet deres på?
– Det er ganske kult, egentlig – vi får en annen innfallsvinkel til musikken. Når vi spiller den er det mer som at det er noen låter som eksisterer, snarere enn at det “kommer fra oss”, om det gir mening. Vi har hatt med Peder, Øystein og Henrik Lødøen på trommer. Nå nettopp i Tyskland var vi bare fire, og andre ganger har vi hatt med oss Christian Winther på gitar. Det er veldig befriende, for man hører på musikken på en annen måte – kanskje mer overfladisk, som gjør at det blir diggere å spille. Det er nesten som å spille en cover, det er rart å si – men det er litt sånn.

Hvordan føles musikken nå sammenlignet med da dere slapp det forrige albumet i fjor høst?
– Det er alltid en utvikling, det er på en måte oppgaven . Det er fokus der og da på konserten som skjer, ikke så mye tanker på hva vi nødvendigvis bør gjøre ellers. På én måte er formene ganske faste, men lyden av låta forandrer seg, det må vi være åpne for. Og at improvisasjon kan komme inn når som helst, egentlig. På turneer kan vi forandre setlisten fra dag til dag. Det er annerledes med vikarer, men vi forandrer rekkefølge og sånn, avhengig av humør, stemning. Det er viktig å spille konsert. Det føler jeg vi tar på alvor.

Hvor er dere for øyeblikket ellers?
– Vi kjenner litt på hva som skjer. Det er en ny tid, det er blant annet en del unger som har kommet til verden. Lars Ove skal få sin baby nummer to, Hans og Heida har en baby. Jeg tror det blir litt nye tider, det blir nok litt stille fra oss, og så får vi se hva som skjer etterpå. Så får musikken leve litt i mellomtiden.

Det høres ikke så verst ut, egentlig.
– Nei. Vi har vært ganske travle. Men det er derfor det blir kult på Victoria. Der blir Hans og Heida med, og de andre blir med som gjester. Det blir rått! 

***

Now’s The Time takker av for denne uken. Om du er i Oslo og har lyst på en konsertopplevelse i Jon Christensens ånd, lyttende, nennsom og evig utforskende, anbefaler vi DNA?AND! i kveld på Hærverk, hvor de får besøk av mesteren Anla Courtis. Han har vi faktisk gjort et intervju med, som ligger et sted… men det får bli en annen uke. God helg!

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Inderøy jazzforum er Årets jazzklubb 2020

Inderøy jazzforum i Trøndelag ble tirsdag kveld tildelt prisen Årets jazzklubb 2020. Klubben har med sitt høye kunstneriske program og sin solide lokale forankring, opparbeidet seg en helt spesiell status hos både et trofast publikum og hos entusiastiske musikere.

Meld deg på vårt nyhetsbrev