Now's the time

NTTs tradisjonsrike julespesial: Jul i ekkokammeret

Julen er her med trommeslagerutspørringer, Vestlandsjulejazz-spesial, intervjuer med juleplateaktuelle Emile the Duke AKA Aasen og Raymond T. Hauger fra Beglomeg, gravejournalistikk om licks og diverse andre små jazzcontent-dadler.

Hallo?

Ja, hallo, er det Frode Alnæs? Det er Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i remseform for jazz og omegn som ringer her med et kjapt spørsmål. Vi gjør en greie på jula og lurte på: Var du inspirert av Per Asplins “Vil du være med, så heng på” da du kom opp med signaturlicket på Morten Harkets “A kind of Christmas Card”?
– HAHAHA! I alle dager. Nei, det kan jeg avkrefte. Det var noe jeg lagde i Nidaros studio, og den har ikke noe med det å gjøre. Jeg jobbet jo på flere Morten Harket-skiver, og det var et sånt lick som dukket opp, jeg tenkte på det som en Beatles-gitarfigur. Nå må jeg tenke på hvordan den Asplinlåta går…

Det er ikke noen voldsom likhet, de deler liksom bare tonene i starten, og det dukket opp som en undring, på grunn av julen og slikt.
– Kanskje det er en stor ære å muligens ha plagiert selveste Asplin… den så jeg ikke komme. Men nei, det var ingen intensjon der!

Jaja. Det var uansett greit å få rydda opp i.

HEI HÅ og velkommen til den andre utgaven av Now’s The Times tradisjonsrike julespesial, hvor vi dytter nissesekken og raggsokken og rasleposen full av så mye yuletide content som vi bare klarer, slik at dere har stoff å lese hele romjulen. Vi tar nemlig juleferie vi og, så det blir ikke noen utgave neste fredag – men vi gjør til gjengjeld som i fjor og minner om blogghalvdel Vingers tradisjonsrike Bladfyk Julekro på Last Train lille nyttårsaften. En institusjon i Last Train-jula, som i seg selv er en institusjon i Oslo-jula. I år kan kroa friste med Skikkelig Jazztrio, bestående av de faste medlemmene Ståle Liavik Solberg og Per Zanussi samt André Roligheten på saksofoner. I tillegg står det på programmet at Now’s The Time presenterer Daniela Reyes, og det stemmer! En av våre store favoritter, en strålende musiker og en låtskriver som fort kan finne på å skrive en låt absolutt alle i Norge kan teksten på uten å være bevisst på det. Det ligger ikke så mye musikk ute ennå, men vi lader opp med denne opptredenen fra konseptet Nerver i fjor hvor hun blant annet spiller den fjetrende låta “Sang som ikke har noe navn no. 4”. I tillegg til dette og dj-sett fra blogghalvdelen selv, blir det gjestespill fra Ketil Ramberg som skal spille Modern Soul Classics og sogneprest Lars Martin Dahl som spiller souljazz. Vel møtt!

Ellers er det selvsagt en hel haug med konserter, både i og utenfor julens og jazzens sfærer, de neste par ukene. Vi haster oss å nevne The Source of Christmas, som vi gjorde et stort intervju med i fjorårets spesial, og som spiller konserter i kveld samt både matiné og kveldskonsert i morgen. En konsertbegivenhet på nesten fem timer som ligner på lite annet. Og husk det, da, folkens – ja, mye av den aller mest groteskt kommersielle musikken som finnes er julemusikk. Men det er også en sesong hvor barnekor og frijazz/nymusikk-varieteer og Sissel og Kurt og korps og lokale band på en måte stiller likt – alt anerkjennes som del av den samme årlige kulturelle hendelsen. Det er musikkultur på sitt beste og verste om hverandre – og vi lurer litt på hvordan norsk konsertbesøk-statistikk hadde sett ut uten adventen.

Men nok om det! Vi har som sagt et fyldig nummer til dere, hvor vi skal innnom vestlandet, vi skal snakke med landets trommeslagere om bakst og beats, vi hører på Chet og vi har gjort lange, grublende intervjuer med to store favoritter helt i bånn av saken. Men først: Sliter du også med å finne julegaver til folk du er glad i? Hva med et abonnement på Jazznytt? Det er julegaven som varer et helt år! Klin til, tegn et til deg selv også – det har du fortjent!

Og er du forresten abonnent på NTTs ukentlige nyhetsbrevliste, som gjør at du kan få denne bloggleveransen rett i din digitale postkasse? Den kan du melde deg på her! Alt vi ønsker oss til jul er at nettopp du gjør det.

Sånn, si takk og si ja og bli med oss og blogg!

 

Vi var ikke helt ferdige med Frode Alnæs

Drømmen om et realt julescoop brast fort da en av Norges mest kjente og folkekjære gitarister tok telefonen i starten av årets julespesial, men når vi først hadde ham der, var det jo hyggelig å stille et par spørsmål til, både om det å jobbe som studio ace og om årstiden vi er inne i.

Hvordan er følelsen av å komme opp med en signatur?
– I en popkarriere har det vært en veldig viktig ting, å komme opp med gode hooks og temaer som stikker seg ut. Det er jo det som er popkunst,  og det har jeg kanskje gjort ganske mye av. Det kom ut en bok om Morten Harket for en stund siden, og da ble jeg spurt om “A kind of Christmas Card”-temaet, det var jo en av hans store hits. Og den gitarfiguren ble en signatur, de doblet det med strykere også. Morten har aldri lagt skjul på at jeg laget det, og jeg ble spurt om jeg fikk betalt for det av forfatteren av boka. Men jeg syns det ble helt feil å skulle ha noe ekstra for det, det var jobben min i en sånn sammenheng, å få det til å skinne.

Er det noen andre hooks du er spesielt fornøyd med, hvor du har kjent at det stemmer?
– Det kan være både kjente og ukjente ting. All musikken til Dance With a Stranger er det jeg som har skrevet, og der er det bøttevis med temaer, som også stikker seg ut for seg selv når jeg tenker på dem. Basslinja på “Everyone needs a friend” og sånne ting. Men jeg har ikke noen favoritter. På nye plater og prosjekter er det alltid et eller annet tema eller en gitarfigur som gjør en låt interessant – eller uinteressant.

Hvordan leker du deg fram til dem?
– Jeg er ganske kjapp på sånne ting. Jeg er jo en improviserende musiker som alltid har hatt en fot i hver leir, både i jazz og poprock. Og jeg sitter jo dagen rundt og speller. Før hadde jeg en kasettspiller som sto på, nå har jeg en iphone hvor jeg tar opp ideer mens jeg ser på Dagsrevyen og sånn. Der ligger egentlig gullet til det som en gang blir et ferdig resultat. Det er øyeblikkets kunst, som så kan ligge og gjære i mange, mange år før den finner sin plass. Jeg har katalogisert ting i forskjellige spillelister i iTunes med opptak og konsertopptak hvor jeg en gang i blant finner noe som stikker seg ut. Det er det som er artigst med å lage musikk, å improvisere sånn.

Har du et favoritt-julelick eller en favorittjulelåt?
– Det er sikkert litt skrytete, men jeg har jo laget julelåter jeg er fornøyd med selv – “Long December Night” med Dance With A Stranger og det som er blitt min mest kjente låt, “Vitae Lux” har også dukket opp i en hel masse julesammenhenger, i tillegg til at den har endt opp med å bli en låt som brukes i veldig høytidelige stunder. Den dukket opp i minnestunden i Oslo Domkirke etter 22. Juli og ble spilt mye i etterkant. Selv liker jeg all slags julesanger, folketoner, de klassiske amerikanske. Arild Andersen, Stian Carstensen og jeg har også spilt inn en trilogi med plater, hvor en av dem heter Julegløggen. Den vil jeg i grunnen anbefale, det er kanskje en juleplate med en twist. Og der er det mange fine, blant annet “Et lite barn så Lystelig”. Nydelig låt, den har ikke vers og refreng, bare en vakker melodi.

Var “Vitae Lux” også en låt som kom mens du satt og plukka?
– Den har en veldig lang historie. Jeg laget den da jeg var seksten-sytten år. Jeg var blant de første studentene som gikk på jazzlinja. Vi hadde et orkester som het Trondheim Sympatiorkester, det var med folk som Tore Brunborg og Ernst Wiggo Sandbakk. Da spilte vi Vitae Lux i en helt annen versjon. Det var før den fikk navnet sitt, og den er innmeldt i TONO som «Gutten skeit i vaffeljernet». Jeg husker jeg gapskrattet av tanken på det da Sissel Kyrkjebø sang den for Prins Charles. Men den heter fremdeles det i det systemet. Dette får bli siste gang jeg forteller den historien, tror jeg.

Hmm, det kunne jo vært en julesang-tittel, a la “Og Reven rasker over isen”
– Det har du egentlig rett i. Men jeg tror det skal få ligge, den har fått sitt egentlige navn.

Jul på Vestlandet!

Det blåser en regional jazzjulevind over landet. I fjor kom albumet Jul på Sunnmørsk ut, vi gjorde et intervju i forrige førjulstid med bandet, som har finpusset sin egen, regntunge versjon av en bunt med juleklassiker. Og i år kom det hakket mer snøtunge albumet Romsdalsjul ut. Er dette et tegn i tiden, en julemunter oppussing av nittitallets KKV-album med Cohen og Dylan og resten av kostebinderiet på norsk? Det er et spørsmål det går an å stille seg. Det var uansett passende å intervjue de to bandene, så vi tok kontakt med Malin Dahl Ødegård og Siril Malmedal Hauge, som distribuerte spørsmålene blant resten av musikerne i de to bandene.

Romsdalsjul

Godslige romsdøler lager julestemning, fra v. Stian Unhjem, Lauritz Skeidsvoll, Malin Dahl Ødegård, Torkil Hjelle, Magnus Sefaniassen Eide. Foto: Marie C. T. Lund

Er det en norsk jazzlåt som ikke har noe med julen å gjøre, men som skaper julestemning?
– Jazzlåt og jazzlåt, men ”March Kanate Op. 2” gir i hvert fall meg julestemning! svarer Torkil «Lille-julaften» Hjelle. Det nikkes innad i bandet etter vi har søkt opp hvilken låt det er.

Hva er den mest vestlandske julelåta som ikke er fra Norge?
– Etter mye frem og tilbake har vi kommet frem til at det må bli «White Christmas». Vestlandet har sjelden en ekte, hvit bomullsjul, og det er som regel all slags annen nedbør enn snø som dominerer været om vinteren her – i beste fall er det sludd og speilblank is. Da drømmer naturligvis en stakkars vestlending om slikt.

Hvorfor er jazz så egnet for julestemning?
USA kommersialiserte vel både jazzen og jula på 40-tallet, og høytidens soundtrack har blant annet derfor blitt de gode, gamle klassikerne med Crosby og Sinatra i front. En sånn forbindelse setter seg jo i folk, og slik går jazzen fortsatt hånd i hånd med jul. Swing er lettbeint og folkelig! legger Magnus «Julenissen» Eide til. Og jazz kan tross alt være både melodisk og ganske chill å høre på, konkluderer Lauritz «Ribba» Skeidsvoll.

Hva er viktig å huske på når man oversetter juletekster til norsk?
– Julestemningen! Den er allerede så etablert i originalen, og derfor er det viktig å passe på at den blir med på riktig måte inn i oversettelsen. En oversettelse må selvfølgelig også høres naturlig ut, og derfor har jeg for eksempel vært nøye på å skrive etter samme rimmønster som i originalene, slik at låtene skal få samme flyt som på engelsk. Men i vårt tilfelle er det viktigste av alt å fortelle om lokale juletradisjoner med dialektord og romsdalsreferanser. Ens barndoms jul er for mange nøkkelen til julestemningen.

Hvor mange konserter spiller dere med dette repertoaret, og ser dere for dere at tradisjonen kommer til å fortsette lenge?
– I år spiller vi ni konserter! To stykker utenfor regionen – Oslo og Trondheim, og resten i Romsdalen, så klart. Vi satser på å fortsette denne tradisjonen minst noen år til, og aller helst så lenge det går. Det er i hvert fall såpass hyggelig å reise rundt i sine egne distrikter og spre julens glade budskap at det er altfor tidlig å gi seg allerede!

Når starter dere å øve til jul?
– Det første året vi spilte konserter startet vi med øving allerede i oktober, men nå har vi funnet ut at det holder å begynne med julerepertoaret tidligst i slutten av november. Jula har manifestert seg såpass i oss alle sammen etter disse årene med turné, så det er enkelt å finne frem ribbeswingen og juleglosene når desember endelig kommer.

Jul på Sunnmørsk

Gode gensere fra Sunnmøre: Sondre Ferstad, Martin Morland, Siril Malmedal Hauge, Henrik Lødøen og Kjetil Jerve. Foto: presse

Er det en norsk jazzlåt som ikke har noe med julen å gjøre, men som skaper julestemning?
– Kunne ikkje “Eroiki” av Eirik Hegdal med Trondheim Jazzorkester vore ei julelåt? Den er i allefall dritfin! – Henrik Lødøen

Hva er den mest vestlandske julelåta som ikke er fra Norge?
– Det er muligens låta «Snowbound» av Dave Frishberg. Vi har sjølvsagt denne med på årets turné. Ei ukjent låt for meg, før vår pianist Kjetil Jerve hadde med denne på ei øving, og alle holdt nesten på å dette av stolane av felles kick. – Siril Malmedal Hauge

Hvorfor er jazz så egnet for julestemning?
– Det er nok mange som høyrer på jazzmusikk i juletider uten at dei ein gong er klar over det sjølv. Mykje av den vanlege julemusikken, som «Jingle bells», «Let it Snow», «Winter Wonderland»  etc. etc. er jo jazzlåtar. Har møtt fleire som seier at de eigentleg ikkje er så glade i jazz, men knipsar, dansar og koser seg på kjøkkenet når dei låtane kjem på radio. Det har kanskje litt med assosiasjon og minner og gjere. Når ein knyttar gode minner til ein musikk, så er det med å påverke assosiasjonen og kjensla rundt akkurat den musikken, og gjere at ein knyttar det til noko som er bra og fint. Og omvent. – Siril

Hva er viktig å huske på når man oversetter juletekster til norsk?
– Uansett om det er juletekstar eller andre tekstar som skal omsettast så syns eg  at det er viktig med ord som har riktig musikk i seg. Stavinger, ordmelodi og ein god vokal (eller konsonant) å synge på, med riktig klang i forhold til melodien. Eg vil gjerne også ha eit tydeleg heilheits-tema for låtane, og nokre kjernesetningar som er lett å hugse. Når eg skriv på dialekt likar eg å bruke ord, lydar og uttrykk som ikkje så ofte blir brukt i sangtekstar. Som «gryotta» eller «snopmagi», og kj-lydene som er så rytmiske og fine, og a-endingene. Det er alltid fint når ein tekst kan ha fleire lag med tankar og bodskap. Når ein skriv tekstar har ein friheita til å skrive kva ein vil faktisk. Då likar eg å leike meg med ord, ordlydar, betydninger, vri og vende på setningar – og snirkle dei dit dei skal. – Siril

Hvor mange konserter spiller dere med dette repertoaret, og ser dere for dere at tradisjonen kommer til å fortsette lenge?
– I år spelar vi 9 konsertar. Vi spelte på Nasjonal Jazzscene i Oslo og Dokkhuset i Trondheim, resten på små og store scener på Sunnmøre, alt i fra store kulturhus til bittesmå konsertløder (låve). Det skal seiast at repertoaret alltid er i endring, og vi har difor for vane å ha med oss eit par nye låtar kvart år. I år har Siril skrive ein julesong som handler om kva som skjer dersom ein bakar, ikkje berre sju slag, men ein milliard forskjellige julekaker. Songen endar ikkje godt, men slår godt an for publikum! Vi kosar oss veldig på turné og så lenge folk vil vi skal spele, så speler vi! – Sondre Ferstad

Når starter dere å øve til jul?
– Vi møtast stort sett ein dag eller to i forkant av første konsert for å øve i lag, i år var det 10. desember. Før det må vi sjølvsagt gjere ein del førebuingar som å skrive nye låtar, arrangement og tekstar og ikkje minst kontorarbeid – ofte på våren, sommaren og tidlig på høsten. – Martin Morland

I plateposen: Andres Lokko som festbrems?

Nacka Forum
Så stopper festen
(Moserobie)
Alle vi kjenner snakker om at det skal være færre julegaver i år, la oss satse på det, men glem nå for Guds skyld ikke den ene viktige lille påskjønnelsen til deg selv, kanskje i form av en bok om gammel typografi, en illustrert, historisk jazzbok a la Charleston i Grukkedalen av Erlend Hegdal, en flaske med en deilig supertoscaner, eller rett og slett en CD eller en LP. Ingenting er som å sitte på en halvsnurr i stolen etter at freden har senket seg litt på julaften og konsentrere seg om en kulturell julegave man har fått av seg selv eller andre. På selveste julaften i år, tirsdag den 24 desember, kommer en ny herlig plate fra et av Sveriges morsomste band Nacka Forum. Deres sjette album inkluderer for første gang kun låter skrevet av bandet selv.  Og for et band! Nacka Forum består som kjent av Moserobies label boss Jonas Kullhammar på tenorsax og andre blåserinstumenter, Goran Kajfes på trompet og diverse instrumenter, Jonas Berthling på bass, og Kresten Osgood på trommer vibrafon og orgel. Herregud, det det toppet svensk lag. Og det låter besynderlig fresht og fargerikt og fengende og fassettert av typen «mange» – det inspirerer til at vi ønsker oss dem tilbake til norske scener snart, kanskje Kongsberg igjen?

Omslaget er igjen ved Martin Kann, som også har laget en rekke klassiske omslag for rockbandet bob hund. Oppmerksomme sjeler ser jo at covermodellen, basert på et foto av Olga Wirén, er ingen ringere enn en av landets fremste poptenkere Andres Lokko, som vi får anta at etter enda et Brexit-nederlag kommer til å konsentrere seg mer om jazz og improvisert musikk i det kommende året. Han som oss trenger et håp om en bedre fremtid, der vi kan samarbeide om å skape nye ting. Det er dét jazz handler om.

Stor jule-enquete: Syv slag

Hei, og velkommen tilbake til NTTs tradisjonelle jule-trommeslager-enquete! I fjor spurte vi hvilke tre nøtter som ville være best egnet som perkusjonsinstrument. Denne gangen klinte vi til med to spørsmål:

1. Har du et favoritt-slag, eller en favoritt-beat?
2. Hva er din foretrukne julekake?

Dette er svarene vi fikk!

Gard Nilssen
1: Trommebrekket til Elvin Jones 1.42min inn i “Witch Hunt” med Wayne Shorter fra Speak No Evil, plata som er innspilt julaften 1964. Blir ikke bedre!
2: Serinakaker med sukker på!

Per Oddvar Johansen
1. Beatet på denne er helt fantastisk:
2. Favorittjulekake er ingefærkake, en liten kjeksaktig kake kona mi lager, helt fantastisk å dyppe i kaffen!

Veslemøy Narvesen
1. Jeg har hatt skikkelig hangup på en kjempekul plate jeg ble introdusert til for et par måneder siden. Den heter We Could Be Flying med Karin Krog. Steve Swallow, Steve Kuhn og Jon Christensen i kompet. På låta «The Meaning of Love» er det bare det kuleste beatet ever. Jon har litt den stilen på mange av låtene på plata, sånn backbeat uten at slagene fylles helt ut og hvor han spiller masse over og rundt taktstreken. Grooven han og bassisten får sammen er ganske drøy! Skjønte ikke hvor sinnsykt vanskelig det er å spille sånn før jeg skulle prøve å etterligne det.
2. Krumkake eller hjemmelaga smultring liker jeg best!

Henrik Lødøen
1. Det første slaget jeg tenkte på var det første skarpslaget i Donald Fagen’s “Morph the cat”. Er det lov?
2. Igår fikk jeg servert vepsebol hos John Inge Bjøringsøy på Bjørke, så i år er det favoritten.

Andreas Wildhagen
1. Jeg synes det høres veldig gøy ut å finne «ett slag», tror jeg har ett, merker at du trigger noe i meg her nå, en søken i hukommelsen etter det ene slaget. Fortsettelse følger, håper jeg finner det!

En time senere

Slaget på 00:21 her er en kandidat. Hør på det, på ganske høyt volum! Men ikke maks, for det kommer brått på. Prøv deg fram litt for å finne grensen. Jeg skal tenke litt videre.

Et døgn senere

Jeg er faktisk på Nirvana nå, på “Milk it” fra In Utero, blir veldig begeistret over det jeg hører! Kontante slag! Vanskelig å trekke fram ett, vi får se, holder deg oppdatert.

2. Serinakaker!

Paal Nilssen-Love
1. Jimmy Hopps: trommeintro på “Do you believe” fra Webster Lewis Live at Club7.
2. Italiensk sukkerkake… Panettone….

Thomas Strønen
1. Når man skal tanke på et favorittslag eller beat, så er det jo lett å bli nostalgisk – noe jeg ikke har for vane å være.
Men…i mylderet av fantastiske utdelte slag av ymse trommeslagere opp gjennom historien, så må det nok tillegges følelser for å trekke fram enkelttilfeller.
Da jeg gikk i syvende klasse, var jeg i bryllup i Kiel i Tyskland. Det var selvsagt rimelig kjedelig for en rastløs 11-åring, men jeg endte opp i stua til brudeparets foreldre og fant vinylsamlingen. Der traff jeg The Police og var solgt fra første stund. Det jeg husker i tillegg til energien og grooven, var lyden av Steward Copelands kantslag. Det låt som noe jeg aldri hadde hørt før. Både produksjonen og utførelsen slo meg i bakken og da jeg forlot bryllupet, med samtlige vinyl under armen, bar det rett på øvingsrommet for å øve kantslag.
2. Jeg er faktisk utrolig glad i kaker og jeg mener Mats (Eilertsen, journ.anm) og jeg nærmest spiste gulrotkake hver dag på Cafe Dali under tiden på jazzlinja. Julekaker er derimot noe tørre greier, så jeg lar meg ikke friste i like stor grad. Jeg kan imidlertid presse ned en krumkake med en god espresso.

Siv Øyunn Kjenstad
1. Jeg har så mange slag jeg setter pris på, men et som har gjort stor forskjell for meg personlig, er touchen til Audun Kleive. Husker jeg hørte han på Vossajazz da jeg var 16, og fikk en skikkelig aha-opplevelse om at sånn kan man også tilnærme seg å «slå» på trommer. Så musikalsk spilt, melodisk og samtidig groovy! Utenom Auduns egne utgivelser, synes jeg f eks The Door med Mathias Eick er en sykt fin plate å høre han på.
2. Elsker kolakaker! Karamell..

 

Tore Johansen velger seg 5 favoritter med Chet Baker

Den stolte trompeter Tore Johansen kom nettopp med en påventet ny utgivelse kalt Sang (Inner Ear Records), et poetisk, nytenkende prosjekt sammen med Eva Bjerga Haugen, Tor Yttredal, Vigleik Storaas og Johannes Eick. Førstkommende søndag på Herr Nilsen skal han derimot lede et annet lag, i anledning det som teoretisk sett kunne vært Chet Bakers 90-årsdag. Og for et lag det er, med Arild Andersen på bass, Espen Rud på trommer, Ine Hoem på vokal og Per Husby på piano. Det skal vanskelig gjøres mer jazz enn det der. I kjent bloggstil var vi nødt til å fritte Johansen ut om fem favoritter med Chet Baker.

— Det var overraskende vanskelig å trekke frem bare fem plater.  Den første plata jeg hørte var den siste han spilte inn, og min egen spillestil er helt klart farget av hvordan han låt på slutten av livet, som jo ikke bare var helt enkelt for ham. Men senere sjekket jeg ut mange plater, fra begynnelsen av 50-tallet, til slutten av 80-tallet. Chet Baker hadde en enorm produksjon, og hans altfor dyre uvaner gjorde at han ble med på alt for mye ræl. Jeg har valgt meg ut ei plate fra hvert tiår, og setter dem opp kronologisk. 80-tallet stikker av med to, ettersom det var den versjonen av Chet Baker jeg oppdaget først.

The Best of Chet Baker plays (1953-1956)
En ung Chet Baker i toppslag med pianisten Russ Freeman. Etter å ha startet med noen av de siste platene hans, bl.a. The Last Great Concert og Blåmann! Blåmann! husker jeg at jeg ble ganske overrasket over hvor fyrrig han faktisk var i starten av karrieren. Hør bare på stikket på førstelåta, «Carson city stage».

Chet Is Back (1962)
Denne plata hørte jeg også masse på. Chet Baker i godt slag, spilt inn i Roma med bl.a. Daniel Humair på trommer.

She Was Too Good To Me (1974)
Nok et comeback for Chet Baker etter å hatt store problemer med tennene. Fra 70-tallet og utover brukte han gebiss og måtte bygge opp muskulaturen i kjeften på nytt. Noe som naturlig nok er et styr for en trompetist. En storslått produksjon av og med Don Sebesky, og en stjernerekke av folk, som Paul Desmond, Ron Carter, Jack DeJohnette, Steve Gadd m.fl. Samarbeidet med Don Sebesky resulterte også i You can’t go home again, som jeg også hørte mye på, som bl.a. har med en ung John Scofield og Michael Brecker. Andre 70-tallsfavoritter er trioplatene med Doug Raney og Niels Henning Ørsted-Pedersen, utgitt på SteepleChase i Danmark.

Silence (1987)
Denne plata er vel strengt tatt i Charlie Hadens navn. Kvartett med Chet Baker, Enrico Pieranunzi, Charlie Haden og Billy Higgins. For meg, virkelig fire favorittfolk samlet på én og samme skive. Det er interessant å høre hvordan Chet Baker orienterer seg på tittelsporet, som representerer en litt annen type «låt» enn hva man vanligvis forbinder med Chet Baker.

The Last Great Concert (1988)
Det er noe veldig vemodig med denne plata. Det er storband og det er symfoniorkester, og flotte sidemenn som Walter Norris og Herb Geller. Chet Baker dukket ikke opp på øvingene, men fikk høre opptak av arrangementene natta før konserten. Også spiller og synger han som om det var det siste han gjorde – og på mange måter var det også det. To uker etter konserten døde Chet Baker, i fremdeles uklare omstendigheter, etter et fall fra et hotellvindu i Amsterdam.

 

Pølser og julepanikk med Emile the Duke

For et par uker siden kom Jul med Aasen ut, det tredje albumet hvor vi følger Emile The Dukes alter ego Aasen, en helt vanlig mann, i hans daglige dont, strev og syssel. De to første albumene i serien skildret jobblivet og helgetilværelsen – og det var helt naturlig at neste stoppested ble nettopp julen, med alt den har å by på av utfordringer og gleder. Utenom Aasen-platene holder Emile seg svært aktiv og har gitt ut en pen rekke album siden Leon kom ut i 2011. De siste årene har han blant annet kunnet presentere engelskspråklige Rapman og Gult Album. Platene er preget av både skeive og tighte jazzpop-fabuleringer, sprelske synthdetaljer og i det hele tatt en idérikdom som har gjort at Now’s The Time lenge har hatt lyst til å ta en prat.


Aasen-karakteren dukket opp en dag Emile the Duke så seg i speilet, sliten av jobb og liv, og fant ut at han ikke kunne gå inn på rommet sitt og være stilig og raff på engelsk. I Aasen finner han også et sted å dyrke fascinasjonen for Juster og Wesenlunds Norge. Det var flere pølseboder da, det må vi være ærlige på. Foto: Jan Tore Eriksen

Vi møtte ham i oppkjøringen til julekonserten med Aasen på Parkteatret, og det ble både tid til en prat og et kort matbesøk innom Syverkiosken på Aleksander Kiellands Plass, hvor Emile har hjulpet til fra tid til annen. Det var riktignok en stund siden sist, så innehaver Erlend Dahlbo så seg nødt til å ham et kort oppfriskningskurs i proper klypeteknikk – et øyeblikk som definitivt er det nærmeste vi har vært å være i en NRK-sketsj noen sinne.

Når startet du på julealbumet?
– Seks år siden, kanskje. Første Aasen kom ut i tjuefemten, etter at jeg lagde den første låta på dette albumet. Det kunne vært langt mer ambisiøst, jeg hadde masse planer om gjester og til og med noen kulturråd-midler som ikke ble brukt. Men ting tar tid når man er familiefar, og da ble det en akkurat passe blanding av stusselig og fint, sånn som Aasen egentlig kanskje skal være.

Det gir mening at det ikke er så mange gjester, at det er en litt ensom jul. At du møter to venner på en pub, og de gjesteartistene slår bare av en prat, de synger ikke eller noe sånt.
– Ja, det er litt jul i Trondheimsveien. Jeg skulle kanskje ha med Sølvguttene og sånn på et tidspunkt, men det er jo voldsomme tanker for en liten mann som Aasen. Det er kanskje bedre at han har drømt det, og at det ikke ble noe av.

Når dukket Aasen opp som en karakter?
– Den dukket opp i speilet en dag jeg kom hjem fra jobb og var ganske sliten, kanskje halvveis deprimert og jeg holdt på å lage noen engelske greier, som jeg alltid gjorde. Jeg hadde studio på rommet i leiligheten, jeg hadde bare ett barn. Så var jeg på badet, så meg i speilet og tenkte “det blir veldig vanskelig å gå inn på det rommet nå og fabrikkere at du er en sånn kul internasjonal…  kar”. Jeg hadde ikke hatt noen problemer med det tidligere, men nå var det annerledes. Jeg gikk rett inn på rommet, tok mikrofonen og sa det jeg følte om hverdagen der og da. Det var teksten fra “Punktlig”. Ikke selve “er du punktlig?”-biten, det var det en som het Tale som kom opp med. Men da kom liksom hele den stilen, Det er Aasen her, ja. Ti minutter før tida, god morgen. Hvordan har vi det i dag? Bretter opp ermene, så begynner vi å jobbe, jobbe, jobbe, det bare kom uten at jeg måtte tenke for mye på det. Ingen av Aasen-tekstene er skrevet for hånd unntatt i tilfeller der jeg har 70% av en låt og vet at jeg trenger litt til. Da kan jeg sette meg ned med papir og blyant.

Er det annerledes enn måten du har jobbet med andre karakterer eller på engelsk?
– Da det var på engelsk handlet universet mer om et slags ideal om hva jeg ønsket å være. Jeg hadde også et helt annet liv da. Jeg så på franske filmer – altså, “franske filmer” er så mangt, men sånne… filmer fra seksti og syttitallet, stiliserte, med filosofiske temaer og sånn. Antonioni-filmer var jeg også veldig glad i. Jeg hadde platespiller, masse plater, et rikt kulturliv for meg selv. Men etter at jeg fikk barn og kjøpte ny leilighet, forsvant liksom alle de tingene der. Og da står man igjen med en litt forferdelig opplevelsene av at man er en helt vanlig mann uten alle de kule rekvisittene rundt seg, uten den identiteten man har prøvd å holde fast i. Det som er igjen er å gå på jobb, passe på å ta ut søpla, kjøpe klær på Cubus akkurat som alle andre og så videre. Samtidig er jeg nostalgisk, jeg liker å ivareta den gamle følelsen av Norge jeg har vokst opp med. Olsenbanden, Fleksnes, Kampen Janitsjar, Juster… den litt joviale greia som i dag begynner å bli ganske gammeldags. Det er også et element her. Jeg har en drøm om å prøve å få kontakt med Kampen Janitsjar og se om de kunne tenke seg å gjøre noe med bursdagssangen min, “Gratulerer med dagen”. Da jeg lagde den så jeg veldig for meg korpslyd, men det er vanskelig å få til på gutterommet.

Hva var følelsen av å finne Aasen-stemmen?
– Den var veldig bra. Det ga mye mer mening enn å holde på med de engelske greiene. Jeg tror ikke det har så mye å si med språket, det er nok mange som holder på på norsk som har en hel identitet de har skapt. Og det gjør ingenting, det er bare kult, men jeg skulle gjerne likt å se noen som gjorde litt mer som meg. Når det er sagt, har jeg fått kritikk på at noen kunne ønske seg å se meg uten at det er en karakter i det hele tatt. Det kan jeg forstå. Men det vet jeg ikke helt… Aasen er i hvert fall halve meg. Å stille opp helt uten en karakter, det syns jeg nesten blir litt pretensiøst igjen. Hvem er jeg til å føle at det er noe kult å vise fram?

Hvordan finner du melodier? Jeg hørte en betraktning om at Aasen minner om sånne melodier man bare går og finner på. OK, alle melodier er noe man finner på – men når man tar seg en gåtur og nynner, for eksempel. Eller gjør noe annet.
– Jeg har to måter å lage musikk på. Det ene er å starte med trommemaskinen, lage en groove. For meg høres det ut som at veldig mye urbanmusikk her på berget er lagd sånn. Det er en gyldig måte å lage musikk på, og det er det jeg har gjort siden jeg var 12 og gjorde i kanskje femten-tjue år fremover. Sette på en groove uten en tanke, og så sitte der og håpe at engelen lander på skulderen din. Som den gjorde en ut av tredve ganger. Eller kanskje femti, når jeg tenker meg om. De siste seks-syv årene har jeg tenkt mer sånn at alle de tingene, alle maskinene, laptopen, keyboardet, alt det der, er på en måte sekundært. Det må starte fra inni deg selv. Da er det helt riktig som du sier, at jeg for eksempel står og vasker opp på kjøkkenet, og så kommer gjerne refrenget. Og da vet jeg hva jeg skal lage. Da dreier det seg om å finne riktig register å synge i – jeg er jo ikke så flink – og så er det riktig tempo. Når det er på plass er det ganske greit, da er det som å ha printa ut en Super Mario-tegning du skal fargelegge.


Foto: Jan Tore Eriksen

Det gir jo ekstra mening innenfor Aasen-universet at melodiene føles som at de er hentet ut fra dagliglivet, fra nynning. Jeg kan se for meg at veldig “episke” melodier som man assosierer med drømming, fantastiske situasjoner, ikke hadde vært en like god match for hva det synges om her.
– At det ikke hadde vært like realistisk?

Ja, det er rart å snakke om “realistiske melodier”, men kanskje det finnes? Uansett, når du har melodiene, får de gjerne ganske finurlige harmonier og instrumentdetaljer sydd rundt seg. Det ligger liksom alltid noe jazzpop og lurer et eller annet sted i miksen. Hva er inngangen din til det universet? Og hører Aasen på jazz og sånn, eller er det deg?
– Aasen er jo inspirert av alle voksne personer jeg har hatt rundt meg hele livet, og hvor du kanskje ikke vet om de hører på Ahmad Jamal. Du ser dem jo bare på jobb, bare bak en jovial fasade, så du vet ikke egentlig. Og hvis du skulle komme til å gå rundt et hjørne og se denne personen ta en frekk sigarett med et lurt lite smil, kan det være en David Lynch-aktig opplevelse. Det ble veldig frekt plutselig, selv om det i seg selv ikke er noe spesielt frekt å ta en sigarett. Du har bare ikke tenkt noe på at det lå noe bak der. Mange av de voksne menneskene jeg har hatt rundt meg i livet har vært sånn. De har ikke vært noe spesielt kulturinteresserte, det er sånn “Nå er det søndag, nå tar jeg meg en appelsin og ser på hopp… ja, den vinteren var litt glatt… nå tar vi Joikaboller til middag! Ikke si noe til mor. Nå er det oss.” Sånn var det, men man vet jo aldri om det ligger noe bak der.
Jeg liker fine harmonier, jeg syns det er elegant og at det er en fin måte å pakke inn det hverdagslige. Jeg kunne gått til det ekstreme og lagd Aasen med helt enkle akkorder, som mange visesangere har gjort opp igjennom. Jeg skal være veldig forsiktig med å generalisere der. Jeg liker mange Ole Paus-låter, liksom, folk er veldig flinke. Men jeg syns det er gøy med kontrasten mellom det litt elektroniske og at det er pakket inn i litt sofistikerte harmonier, med det nitriste innholdet på toppen. Om det hadde vært helt enkelt i bunn, hadde jeg ikke orket å lage det. Eller, da måtte i så fall tekstene vært elegante og sofistikerte.

I forrige julespesial snakket vi med Sondre Lerche om Per Asplin
– Da møtte jeg ham også, vi snakket faktisk om Per Asplin vi og.

Ja, det kan faktisk godt hende at det nesten er det eneste han gjør i hele adventen. Men han snakket om at det å like en viss type harmonikk var som å oppdage en slags legning. For ham har det vært harmonikken great american songbook og sånne ting, og han lurte på om det kom fra å ha hørt på Per Asplin. Hva er din musikalske forelskelse, som gjorde at du ble glad i jazz og sånn? Finnes det et sted hvor det starter?
– Jeg skal prøve å hoppe over det kjedelige og erketypiske med at det startet med en eller annen dårlig kassett. Tingen er, jeg vet ikke helt hvor det kommer fra. Jeg har vokst opp i utlandet. Foreldrene mine hadde ikke en eneste jazzplate i hylla. Men jeg har noen minner av å være i fine hotellobbyer opp igjennom hvor jeg kanskje hørte noe jazz. Som liten unge var jeg med foreldrene mine på situasjoner hvor det var jazzpianister i baren, og hvor jeg fikk en følelse av et liv som var langt mer sofistikert.
Det gikk inn i meg på en behagelig måte, som å sitte i en stor skinnsofa, på en måte. Da vi bodde i Holland var vi nabo med en dame som spilte cello og hvor mannen hennes spilte bass i en jazztrio. Vi fikk en cd av dem, da var jeg seks år gammel. Den hørte jeg egentlig ikke så ofte på, jeg satt den på noen ganger og skjønte ikke så mye av det. Det var jazzstandarder, kanskje kun Cole Porter-låter. Men da jeg satte på den, fikk jeg følelsen av den hotellobbyen igjen. Av å sitte på flyet ut i verden… av sofistikert livsstil.

Men det var ikke sånn du egentlig var?
– Nei, jeg hadde ikke det hjemme.

Selv om dere var en familie som reiste mye, vokste opp i utlandet?
– Ja. Faren min er fra Vingelen som er rett ved Tynset. Han søkte seg mot det urbane, det var ikke noe asfalt der han vokste opp. Han fikk en sykkel, tror jeg, og reiste det som er halvannen times gåtur ned til Tynset hvor det var en liten tjue meter lang asfaltstripe han kunne sykle frem og tilbake på. Da tror jeg han bestemte seg for at han ville til en by. Han tok aspirantkurs i Utenriksdepartementet og fortalte hjembygden at han skulle reise til Tokyo. Ingen trodde på ham, ikke en gang moren hans, tror jeg. Men en dag var han faktisk borte, da hadde han dratt dit, hahaha!

Wow.
– Det jeg driver med, føler jeg er det samme. Jeg har ligget veldig mye og drømt om New York som liten, og den New Yorken jeg har drømt om eksisterer jo ikke lenger. Da jeg var tidlig i tenårene var det hip hop som betydde mest for meg, men så har du den vanlige veien videre – hvor er det hip hopen kommer fra? Da jeg ble interessert i musikken var den jo veldig preget av å være en gjenbrukskultur, bygd på samples. Men til forskjell fra de andre i min krets som likte å lete etter samples, fant jeg for eksempel Ahmad Jamal og endte opp med å faktisk høre på ham. Ikke sånn “der er pianoet fra  Gang Starr-låta”, mer sånn “Nei nei. Glem det. Glem det. Hør på Ahmad Jamal i stedet!”

Jeg husker at du skrev en gjestespalte i Dagbladets dypt savnede Vers, hvor du egentlig ville skrive om ham – men han hadde ikke noen vers å skrive om.
– Jamal lever jo faktisk fortsatt. Og jeg føler at han ikke snakkes nok om. Facebook kommer sikkert til å bli fullt av hyllester den dagen det skjer.

Men hvordan var det du gravde i jazzmusikken?
– Det gikk for seg på en brutal og kaotisk måte. Det handlet om å komme hjem med to fulle bæreposer og å alltid være blakk. Jeg drakk ikke noe særlig før jeg var tjue, det var bare sånne ting som det her det handlet om. Jeg kan ikke forklare hva jeg liker, det er for eksempel noen standarder hvor melodien går rett inn i meg, også er det mange som ikke gjør det. “Summertime” gjør ikke noe for meg, men “Someone to watch over me” gjør det. “If I were a bell”, “Naima”… “Nardis”. Jeg har tre pianistfavoritter, det er Jamal, Bill Evans og Thelonious Monk. De er såpass forskjellige at de dekker mye, det gjør det enkelt for meg. Hos Evans er det melodiene og harmoniene, Jamal har en sofistikert stemning – han kan være litt slitsom også, han kan spille utrolig pent og så begynne å hamre voldsomt, da kan jeg tenke “nå var du litt mye, Ahmad, men det var så utrolig fint i begynnelsen der at la gå, da.”

Omveiene og skiftene i den musikken vil vel kanskje både trekkes fram av folk som elsker den og folk som ikke syns den er noe stas å høre på.
– Jeg var også utrolig mye alene på Herr Nilsen, hvor jeg så Pastor’n, Egil Kapstad og Christian Reim, som jeg forgjeves prøvde å komme innpå. Da var jeg atten-nitten og dro dit hele tiden. Jeg foretrakk å dra dit alene, om jeg hadde gått med kompiser hadde nok fokuset forsvunnet. Jazz var mystisk for meg på den tiden, da jeg så Egil Kapstad spille – og jeg spilte litt selv – var det helt uforståelig hvordan han fikk til de harmoniene. Som ingenting, de bare satt der. Jeg ville finne ut av det, men også samtidig ikke.

Sto det piano hjemme hos dere?
– Ja, men det var helt ubrukelig, det var ustemt og naboen klagde med én gang jeg trykket på tangentene. Det var ødelagt egentlig. Så jeg kjøpte meg en Korg-synth som jeg begynte å spille på. Det var ikke et bra å begynne å spille på, men jeg fant fram til noen bluesskala-greier. Også ballet det på seg, og jeg gikk til noen pianotimer hos en kar på Bygdøy som jeg ikke husker navnet på, men som kledde seg i det jeg vil kalle attenhundretalls-kostymer. Han hadde ikke TV, ikke radio, men det sto to steinwayer i stua. Når jeg kom dit sto han og skulte ut av et vindu i andre etasje. Han gikk med tresko, hvis jeg ikke husker feil, lusekofte og strømpene opp til knærne, hadde bare notebøker, ingen avspillingsmuligheter. Jeg gikk ikke der mange gangene, det var så dyrt og jeg hadde ikke penger, gikk heller på biblioteket og lånte noter. Men den første gangen husker jeg at han ba meg om å sette meg ned og spille. Jeg var veldig ivrig, tenkte at det var supergøy, jeg hadde alltid drømt om å spille på en Steinway og skulle briljere mens han lagde seg en kopp kaffe. Han lot meg holde på i en halvtime, tror jeg, og da var det bare en halvtime igjen. Så kom han tilbake og sa “slutt å spille. La armene dine henge fritt nedover”. Så kom han bak meg – det skjedde ikke noe gærent, selv om dette kanskje høres suspekt ut – og sa “vær helt slapp i armen din. Du klarer det ikke, du er ikke slapp nok, la armen din henge”. Også la han armen min oppå tangentene, jeg stramma musklene sine, og han protesterte. Til slutt klarte jeg å bare la armen min ligge helt slapt oppå tangentene. Også sa han “Sånn skal det være.” De siste femten minuttene spilte jeg bare én tone om og om igjen, og så tok han 500 kroner, og så var det takk for i dag. Men jeg lærte mye av den timen, tror jeg, det har med å føle instrumentet å gjøre.


Foto: Jan Tore Eriksen

Det har vært mye begeistring rundt det de siste årene også, men møter mellom hip hop og jazz har også i svært mange tilfeller hatt noe klamt over seg. Hvordan forholdt du deg til det?
– Jeg identifiserte meg veldig med hip hop-kulturen i noen år, men har prøvd å løpe litt vekk fra det. Ikke på grunn av skam eller noe sånn, altså. Hvordan skal jeg si det pent, når man går på Spotify og søker på meg og ser similar artists, ser du Cezinando, A-laget, sånne ting. Jeg liker de artistene, men det er kanskje litt rart også. Norge er lite og jeg faller litt mellom flere stoler, jeg tenker at det kanskje burde finnes flere veier inn til det jeg driver med. Kanskje jeg hadde fått litt større publikum om det var vel så naturlig å oppdage meg gjennom Ole Paus eller noe sånn? Ikke for å høres pretensiøs ut, men å få meg som anbefaling gjennom Cezinando… Aasen er ikke nødvendigvis det tjueåringen som sitter på sofaen og spiller playstation og røyker spliff har lyst til å høre, altså. Kanskje noen av dem digger det, men det er lite sannsynlig.

Da Karin Krog ga ut låta “Digimareritt” var jo et samarbeid med nettopp deg noe mange nevnte som et tankeeksperiment. Har du tenkt noe på det?
– Nei, eller, jeg har gjort det litt i det siste fordi jeg har hørt det bli nevnt og at hun faktisk kanskje kunne vært åpen for sånne ting.

“Gave til deg selv” synger du om å kjøpe gitar til deg selv i julegave – og på den låta spiller du på en gitar som du nokså nylig har kjøpt til deg selv. Er det den du synger om?
Den låta fantes lenge før den gitaren, det første den handlet om var å kjøpe seg synth. Men så resulterte det i så masse synthprat, om analog-digital hybridsynth fra San Fransisco som skulle stå i kjellerboden. Det var moro for meg, men det er jo ikke noe alle kan kjenne seg igjen i. Så kjøpte jeg gitar for litt over et år siden. Det var noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre. Jeg så på det som et kjedelig, gammeldags instrument. Men jeg tenkte, det er jo veldig Aasen-aktig, annenhver mann i gata her i byen har jo el-gitar i boden. Det er noe mange har, elgitar og amp. Mange har flere også – mange har fem.

Men er kjøpet inspirert av låta? Eller lå det en lisens i låta?
– Nei, dette var på sommeren. Det var en dag jeg var i studio hvor det sto en hvit stratocaster. Jeg hadde spilt litt bass før, og hadde egentlig gitt opp elgitar, jeg syntes det var knotete og smått. Bass kan du henge deg fast i, lukke øynene, den er stor og tung, strengene er tunge. Gitar er som å sy med nål. Men så prøvde jeg stratocasteren for gøy, og følte at det kom noe som inspirerte meg til å lage en låt. Jeg hørte også ganske mye på Joni Mitchell på den tiden, og hun er en veldig fascinerende gitarist. Jeg er mest glad i musikk som er komponert på piano, for der får du andre harmonier, og du kan gjøre mer. Men hun er et unntak, hun har utrolig spennende strukturer og harmonier med gitar. Og selv om jeg alltid har sagt at jeg hater gitar, har jeg jo alltid hørt på musikk med instrumentet, det har bare spilt andre roller enn å være i forgrunnen.

Diskusjonen om gitar og “gitarens fremtid” er jo mange forskjellige diskusjoner på en gang. Én ting er gitar som et verktøy, gitar med liten g, om du vil. Selve instrumentet er jo et slitesterkt verktøy som du hører ofte. Kassegitar er for eksempel over alt i mye streit popmusikk, hvor det ligger og limer sammen lydbildet. Men gitar med stor G, Gitarhelter, Gitarkultur, forventningen om at gitarister skal prege svære festivaler, stå i sentrum, stå forrerst, er vel en litt annen og mer diskutabel idé som har hatt en utløpsdato.
– Ja, og store produsenter som Fender har vel slitt litt med det der de siste årene, har jeg inntrykk av.

Jeg liker at du har kjøpt en strat. Det er et bra vanlig mann-kjøp.
– Ja, jeg liker at det er en japansk. Strat er vanlig, men Aasen måtte liksom ha en japansk. Realiteten for meg, som en kar som såvidt får betalt regningene mine, er at jeg hadde vært superfornøyd med en veldig billig gitar, en mexico-modell. Jeg gikk litt høyere enn det, men ikke mye.

Mye alternativ rock har gått mer for jaguarer, musicmastere og så videre. De gitarene symboliserer en slags androgynitet, shoegazemusikk, indie, en motstand mot classic rock. I den andre enden har du Gibson Les Paul, som virkelig utsondrer classic rock og et veldig sånn tradisjonelt maskulint ideal. Det er metoo-gitaren. Men straten dukker opp litt her og der, og kan like gjerne sende tankene til gitaristen i husbandet på Kvelden før Kvelden som til hardrock som til country som til fusion. Det er helt klart riktig gitar for Aasen.
– Jeg føler det er en frekk liten kniv. Jeg har bestemt meg for at jeg bare skal ha den. Jeg kjøpte to pedaler jeg hadde bestemt meg for før gitarkjøpet, det er en Roland Boss Dimension C – som jeg kjente fra rackmoduler, men som har kommet som pedal. Så er det en finurlig rar greie som heter Electro-Harmonix Freeze, hvor du kan fryse lyden. Jeg tenkte to ting med gitarkjøpet. Det første var at det har vært vanvittig populært med synth, men når jeg sitter på youtube nå, jeg hundre tusen pling plong-lyder hvor folk blir helt gærne og snakker om å ta opp lån. Jeg har utviklet et nøkternt forhold til det, kanskje man ikke trenger så masse. Det er blitt veldig overdrevet, og jeg er blitt litt mett på det. Så gikk jeg inn i musikkbutikken og kjente på at alle gitarene som hang der plutselig symboliserte den motstanden.

Det er jo et eller annet som skjer i møtet mellom økt velstand og utstyrssjåvinisme som kan være ganske slitsomt.
– Ja, helt klart. Jeg har merket en endring det siste året når jeg har hatt den gitaren og gått veien opp og ned Løkka til og fra studio. I begynnelsen syntes jeg det var så flaut å gå med det, for før det har jeg tenkt “jævla gitarister, spiller i det der bandet og nå skal du sikkert til øvingshotellet, du. Ja, du skal sikkert til ØVINGSHOTELLET, du, og spille i det der indiebandet, ja, det er sikkert spennende. Ja, nå er du ferdig på jobb, nå, nå har du gitaren med deg. Du må være hjemme til elleve sikkert”. Jeg har tenkt veldig mye dårlige tanker. Men nå går jo jeg med den der veska selv og har måttet prøve å finne noe stolthet. Om ikke annet har det vært deilig å anonymisere meg selv, nå er jeg bare en av de mange som går med en gitar og det er ingen som vet hva jeg lager med den.

Du får sikkert nok forslag om hva Aasen burde ta seg til, men “Aasen får seg band” er en besnærende tanke.
– Der er det mye å ta for seg, vet du. Du har Øvingshotellet, og du har “nei, det ble ikke noe i dag, fordi Pål ikke… og det må vi ta opp på neste bandmøte”.

Men tilbake til denne plata. Hva var grunnen til at du gikk inn i julen? Måtte Aasen dit?
– Jeg lagde noen engelske julesanger først. Jeg har som nevnt vært ekstremt glad i synth de siste tretten årene. Og det kan tenkes at dette startet litt med “Wonderful Christmas Time” av Paul McCartney. Om man er glad i synth og den kommer på, er det en superkul synthlåt. Du blir inspirert til å tenke at synth kan ha noe med julen å gjøre. Jeg er ikke så glad i den Wham-låta, det kan hende at det er fordi man hører den over alt. Men den er jo også veldig synth-sentrert, med dx7-bjeller og sånn.
Utover det har jeg ikke noe stort behov for å formidle julen i seg selv. Men det er en grunn til at jeg lagde en gratulerer med dagen-sang, at jeg lagde sanger om fredager og lørdager. Det er gøy å lage musikk man kan tenke på som bruksmusikk, at det ikke bare er “her er jeg, jeg gråter i en sofa, nå regner det og jeg ER en edderkopp.” Det er ikke det at ikke den typen tekster også funker, det er jo bruksmusikk på sitt vis det også, men i mine øyne er bruksmusikk for eksempel en bryllupslåt. Kan man lage noe som blir brukt i samfunnet? Det er gøy å prøve på.

Mange av låtene på Aasen-albumene tar tak i anledninger som skal være festlige, hvor man gjør en anstrengelse for at det skal være litt stas. Men så begynner låta å trekke tråder ut av den forestillingen og ser på det litt stusslige i det, samtidig som den ikke helt gir opp situasjonen. Aasen er ikke en dust på bakerste rad som kaster viskelær på folk, jeg føler at han på sitt vis er med på at fredag er viktig, at det skal markeres at noen slutter i jobben. Det er bare vanskelig å få til idealbildet. Julen er et opplagt tema for dette blikket.
– Ja, der har du for eksempel nyttårsaftenlåta. Det er en antifestlåt som også er en festlåt. Mitt forhold til den dagen er de høye forventningene som aldri blir innfridd. Jeg har hatt et par veldig fine nyttårsaftener, men som regel blir det jo ikke sånn det skulle bli. “Jessica” er den låta som jeg liker best. For der er det et ideal – Jessica er idealet til Aasen, føler jeg. Hun er jo fri. De andre river håret ut av skallen i frustrasjon over at hun gjør som hun vil. Og de tenker “hun kommer sikkert tilbake”, men hun går faktisk ut for å følge drømmene sine. Hun holder kortene tett på psykolog-møtet fordi hun ikke føler noe behov for å grave i den dritten. Hun skal videre uansett, på en måte. Der er det et ideal som følges fullt ut uten å bli revet i stykker underveis. Alle de andre som står igjen blir jo revet litt i stykker, da. Det som også er veldig fint med den låta, er at den kan tolkes som at man ikke tar Jessicas side. Det går an å være dømmende når man hører på den.

Hun vil ikke at jobben skal ha den plassen i livet som mange andre på arbeidsplassen til Aasen forventer.
– Jeg har vært litt den typen. Når det ligger en lapp på pauserommet hvor det står “skriv deg opp her om du skal bli med på julebordet, slik at det blir kjøpt inn riktige mengder mat”, også sitter jeg på pauserommet man der sammen med fem andre kollegaer som sier “du har ikke skrevet deg på, Emile. Kan ikke du ta og gjøre det”. Da skulle jeg gjerne hatt en unnskyldning, men jeg klarer ikke komme på en fort nok, så jeg skriver meg opp for å gjøre dem fornøyde. Så nærmer julebordet seg, også spør de “ja, du kommer jo, du? Du står på lista, vi gleder oss, kanskje du kan være quizmaster?”. Da er det typisk meg at jeg samme dagen innser at “jeg kan ikke bli med på det julebordet”. Jeg burde sagt fra for lenge siden, det har gått altfor langt. Også må jeg finne på noe sånn som at kona er syk, jeg beklager, og så blir det masse jobb å unngå å dra. Grunnen til at jeg ikke kan dra på julebordet er jo at jeg ikke kan akseptere at jeg skal bruke fredag kveld på å sitte på jobb. Det er greit å være på jobb fem dager i uka, men fredag? Da skal jeg jo sitte hjemme med tre øl og synthene mine. Det er sånn det skal være. Men Jessica har ikke noe skam, hun sier bare nei, og om noen ber om en forklaring føler ikke hun behov for å gi det. Hun sier bare nei.

Er Jessica en karakter du tenker på mer?
– At jeg kunne lagd flere låter om henne? Jeg syns det er skummelt å lage flere låter om henne. Det blir som å lage Rocky II. Den første Rocky var jo veldig bra.

Altså, Rocky to…
– Jada. jeg skal også innrømme at jeg liker alt til og med Rocky IV, jeg. Men første Rocky er kunst. Rocky II er underholdning, den har masser av sjarm, Rocky III er ren underholdning, Rocky IV er kjempebra igjen, men den er noe helt annet.

På fireren er jo Rocky-filmene virkelig blitt glad i synth også. De skifter helt lydbilde på det soundtracket, kaster alt det gamle ut, men så blir det også ikonisk på sitt vis. Det er en unik prestasjon.
– Ja, det går jo fra sånn superskitten philadelphia-soul – jeg vet ikke hvor Bill Conti, som har laget musikken til de første filmene, kommer fra, men musikken er veldig enkel, det er nesten noe Bruce Springsteensk arbeiderklasse over det – uten at det kan sammenlignes musikalsk. Også går det fra det til synth-heltesoundtrack. Men nei, altså, mer om Jessica… jeg vet ikke om jeg tør. Frozen 2 kommer på kino første juledag. Jeg har ikke vært noe glad i Disney-filmer, men gjennom barna har jeg fått et kjært forhold til Elsa og Anna. Så jeg grugleder meg, jeg hørte på soundtracket i dag morges, og det var ikke like minneverdige melodier. Det er kjipt at sånt skjer, men jeg skjønner jo det at det er så mange familier som brødføs av at Frozen 2 lages at det nesten er uunngåelig. Ja, det er kanskje nesten umoralsk å ikke lage Frozen 2.

 

En håndfull jazzere fra Emile

1. Ahmad Jamal trio / Ahmad Jamal at the Pershing: But Not For Me
Dette er den første Ahmad-plata jeg hadde da jeg var sånn 15 år gammel, og jeg pleide å høre på den på jobb da jeg begynte å jobbe som 18-åring. Skal glatt innrømme jeg hadde den på bare som bakgrunnsmusikk og for å virke litt mer sofistikert enn jeg kanskje var overfor kollegaer og så videre, inntil jeg en dag røyket noe jazz for første gang og ble sittende oppe en hel natt og høre den om og om igjen helt i transe. Det var da jeg skjønte alt og det føltes ut som verdens mest futuristiske musikk enda det er fra 1958. Her høres Ahmad ut som han tar det helt med ro. Minimal effort som man sier, og notene triller der det trengs. Som alle de tre gangene jeg har sett ham live, hvor han reiser seg fra pianoet og tar hendene i lommene og står og betrakter bassisten for eksempel, før han rusler tilbake og tar noen elegante fraseringer på tangentene idet han setter seg ned. Dette er vel den aller mest kjente Ahmad Jamal-utgivelsen så litt kjedelig av meg å anbefale den sånn sett, men måtte her være tro og ærlig på at denne betydde mye for meg.

2. Bill Evans – Symbiosis
Det albumet her har en spesiell plass i hjertet mitt da jeg pleide å ligge mye på senga og høre gjennom hele i strekk, da gjerne med litt for mye rødvin under topplokket. Det tar meg på en reise som blir like episk og ny hver gang, selv om jeg alltid befinner meg i en slags overdreven versjon av New York City hvor bygningene er så høye at du ikke ser toppen og gatene er så brede at det er seks felt med gule drosjer eller lange mørke, snirklete side gater og rykende damp ut i fra hvert et kumlokk. Jeg går og går uten at det har noen forløsning til de endeløse orkestrerte frasene orkestrert av Claus Ogerman og når Evans bremser ned kaoset med sin nydelige touch, da sitter jeg på en bro eller noe i varm, gul sol eller befinner meg på en sofa eller noe i en mørk hotell-lobby med en ro i sjelen. Tror kanskje svaret jeg leter etter finnes i det albumet her. Men bare gi det en lytt, det går ikke an å skrive mer om det.

3. Thelonious Monk – Criss-Cross
Det albumet her spilte jeg så mye at jeg sleit ut to cdèr av det og nå har et tredje eksemplar liggende oppå ene monitoren min i studio. Vet ikke helt hva det er med det men det var ganske lenge et slags soundtrack til mitt liv. Elsker hvordan Monk snubler seg bortover som en fyllik på glatt is geleidet av sin stødige kompis Charlie Rouse på saksofon. Jeg liker mest når Monk tar seg en solo tur og man får hjertet i halsen og tror han skal brekke lårbeinet men han holder seg mirakuløst oppe. Kan jo hende det sier noe om mitt liv i grunn uten at jeg skal dvele for mye på det. Her er også min favoritt versjon av min favoritt Monk-komposisjon, «Pannonica», som åpnet hodet mitt for kromatisk komposisjon.

 

Et julepyttogram

I tidligere numre av NTT har vi snakket med bassist Mats Eilertsen, som om noen få timer går i gang med den første av årets tre The Source of Christmas-konserter, og da har vi kommet inn på de små pyttogrammene han legger ut på instagram. I anledning julespesialen spurte vi Mats om han hadde et jule-pyttogram. Han svarer: “Har ikke mange gitt. Akkurat med juletema, vel og merke. Men har disse to fra julegater.” Vi takker og bukker!

 

En stjerne skinner i natt – snusfornuft og følelser med Raymond Teigen Hauger


«Ofte klarer jeg ikke å styre meg, det kan være på grunn av et riff, eller at jeg kommer inn i et lokale og kjenner mange. “Her kjenner jeg tolv-tretten stykker som jeg gjerne vil prate litt med i kveld”. Da blir jeg veldig ivrig.» Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

Hvorfor kan vi støte på musikkstykker som ikke på noen måte handler om julen, og allikevel tenke “dette kunne vært julemusikk”? Noen ganger kan vi selvsagt peke på helt konkrete virkemidler som sender tankene våre et visst sted, visse instrumenter eller melodisnutter. Men andre ganger er det jo ikke så enkelt. Det er én eller annen følelse som ligger der og ulmer, og som fungerer som bindemiddel, og som er umulig å peke på på noe annet vis enn å simpelthen si “dette får jeg julestemning av”.

Går det an å definere en musikksjanger ut ifra hvordan den skal føles? Det finnes jo forsøk på det. Du skal ikke skrape dypt i den norske black metal-arven før du nettopp støter på musikere som sier at hvordan musikken føles er viktigere og mer essensielt enn ytre kjennetegn. Av nyere tapning, men ikke egentlig urelatert til noe av det som er nevnt, finner vi begrepet “eurohåp”, som noen lesere vil dra umiddelbar kjensel på, mens andre må melde pass. Ingen av delene er spesielt rart, altså, vi får uansett forklare. Eurohåp er et begrep bandet Beglomeg bruker for å beskrive både mye av musikken de lager selv, men også en ånd de finner i annen musikk. Har du hørt “Se ilden lyse”, “Power of Love”, “Streets of Philadelphia” eller temaet fra “Chariots of Fire”? Hva med “Vitae Lux”, som Frode Alnæs snakket om lenger opp i Now’s The Time? De inneholder alle dette bittersøte, sentimentale og empatiske grunnstoffet man leter etter her. Bandet kom med en definisjon i forbindelse med slippet av spillelisten “So you think you know Eurohope? Baby… Think Twice!!!” tidligere i år, som vi låner:

“Eurohåp tonesetter menneskets evige lengsel og higen etter en partner i solnedgangen og trygghet ved et frokostbord i morgensol og kaffelukt, og fungerer som lydspor til olympisk feiring i slow motion. Eurohåpens symbol er € og representerer trioen €mostonalitet, €mpati og €kstase. Eurohåpen evner i beste fall å vinne lytteren emosjonell kapital og vil således være en ytterst god premie for fremtiden da samfunnet for hver dag mer lærer at emosjonell intelligens er uhyre viktig. Ordet euro refererer til noe som er universelt fungerende slik som for eksempel europallen som er designet til å passe døråpninger verden over. Eurohåpsjangeren er politisk kun i sin oppfordring om å følge hjertet og dets intelligens. Den innebærer en anerkjennelse av at menneskesinnet er seriøst. Seriøst på den måten at det ønsker å finne ut hva det vil si å leve, og ikke bare bli spesialist.”


Beglomegs konsert under Dada-kabareten på Henie Onstad Kunstsenter 24.11 stakk seg ut i konserthøsten, og er blant annet nominert til årets konsert under Osloprisen. Foto: Øystein Thorvaldsen / Henie Onstad Kunstsenter

I år ga Beglomeg ut Elske livet Fantastiskt, deres andre album, og det mest rendyrkede eurohåpske de har gjort selv. I tillegg til egne komposisjoner, dukker sentrale norske verk som “Frida’s Tema” av Geir Bøhren og Bent Åserud, samt Jahn Teigens “Slå Ring” opp. I måten albumet veksler mellom korte og lengre låter, både instrumentaler og sanger, ispedd instendige formaninger fremført av bandets vokalist Raymond Teigen Hauger, arter det hele seg nesten som en slags bedehus-gudstjeneste, men hvor kjerligheten er det som tilbes. Coveret ser da også ut som et slags alter. Elske livet må nesten høres selv. Men er det jazz? Njaoei, det er i hvert fall omegn som bare juling, både i innhold og i bandets sammensetting av musikere vi kan se i diverse andre settinger som også er innafor NTTs dekningsområde. Men ok – la oss i det minste starte samtalen med Raymond i jazzen.

– Jeg så Lassen. Har jeg fortalt om dette? Jeg trodde jo ikke at Harald Lassen var en fyr som eksisterte, jeg trodde det var noe du hadde diktet opp, en slags jazz-karakter du snakket om. Men så kom jeg inn på Hærverk, og det var et band som sto der og spilte, også skjønte jeg at det var en ekte person. Jeg syntes det var helt fantastisk musikk, og jeg møtte foreldrene hans. Jeg gikk bort til faren hans og sa at sønnen hans var et geni. Det tror jeg han syntes var litt mye. Moren var nok litt mer medgjørlig på akkurat det punktet.

Blogghalvdel Vinger ville jeg skulle spørre deg om ærlighet – hva det betyr i musikken.
– Det er fordi han mistenker at musikken er uærlig, tror jeg. Han kjøper det ikke. Nå er jeg veldig paranoid, da. Jeg prøver å være så ærlig som jeg makter. Jeg føler at “Fridas Tema”, den musikken der, er noe av det fineste jeg vet om. Den lyden der er noe av det vakreste som finnes. “Slå ring” også, det var Kristian i bandet som viste meg den. Da tenkte jeg, “dette er akkurat sånn det skal være – jeg skulle ønske vi kunne lagd noe sånn”. Jeg hørte sikkert på den 14 ganger på rad første gang. Produksjonen, teksten – jeg opplevde det som veldig ekstremt, jeg liker at ting er veldig banalt.

Hva liker du med det banale?
– Jeg liker at det ikke er noe å lure på, liksom.

 Jeg opplever at Beglomeg er et band som prøver å si noe om hva vi må åpne oss for når vi hører på musikk.
– Ja. Det gjelder vel alle som driver med musikk? Man skulle tro det.

Føler du det er sånn?
– Jeg syns det er mye av det. Jeg vil jo bare rendyrke eurohåp-ideologien, det opplegget der.  Jeg vet ikke hvorfor jeg er så opptatt av det, det er bare noe jeg savner i livet mitt.

En sentral metafor når du snakker om denne følelsen og denne musikken, det lykkelige frokostbordet.
– Det er en fantasi jeg har. Jeg liker idyll.

Hvordan ser julen ut for deg sånn sett?
– Det blir jo det samme. Glinsende kuler fra juletreet som lyset reflekteres i. Hvit sne og gode smaker. God stemning. Familie og de tingene der. Møter. Kanskje en sigar. Eller, sigarlukten. Ikke noe rikdom, ikke noe gullbelagt Trump mansion-greier… furu, kanskje litt sånn dyr åttitalls-furu-hjem. Skjønner du hva jeg mener? Jeg var i en sånn bolig på Ullern en gang.

Ser du på “Kvelden før kvelden” og sånn?
– Ja, jeg pleier å gjøre det hvis jeg er hos mamma. Der hadde det vært morsomt å spilt. Det er drømmejobben.

Det er fascinerende med et band som Beglomeg. Folk kan føle at de støter på noe som plasserer seg utafor, eller som er “ustreit” på en eller annen måte. At de er vitne til opprør. Men så kommer den siden her, og da er du liksom som piken med fyrstikkene, som står utenfor og kikker inn på den sosialdemokratiske, A4, norske hverdagslykken. Og som lengter.
– Ja, det er sant. Det er utsikt til paradiset. Den boka har jeg lest – han står i leiligheten og spionerer på folk som gjør helt vanlige ting, gjør han ikke?

 Jo. Men ok, noe av det jeg vil fram til i disse intervjuene er hvorfor musikk er så viktig?
– Hva svarer andre folk på det?

 I et intervju med Tejaswinee Kelkar, som kommer snart i NTT, sier hun at musikk er en av de få tingene vi som menneskehet får til.
– At man klarer å lage det og nyte det?

Ja. Og at det å kunne lage det er noe mange folk får ta del i.
– Jeg nøt en blåserversjon av “En stjerne skinner i natt” på en julegrantenning i Telemark nylig. Da ble jeg rørt. Det var et skolekorps, til tider veldig surt, selvfølgelig. Men jeg syntes det var kjempebra. De klarte ikke alle låtene bra, men den satt. De spilte den i akkurat riktig tempo etter min smak og trommeslageren kom inn på perfekte steder. Jeg blir som oftest rørt av julemusikk, om jeg hører “Deilig er jorden” får jeg problemer, jeg må gå litt unna. Særlig hvis det er barn som synger. Husker du den sangen, “Første dag i første klasse”? Det er en låt de synger i første klasse, “Det er vi som går her nå” og så videre. Den har også litt julestemning i seg. Det er de tingene som ligger i eurohåp også. “Frida’s Tema” kan nesten være vanskelig å høre om jeg er i rette mooden. Jeg husker at jeg likte melodiene fra “Tre nøtter til askepott” da jeg var liten. Den og Frida ga meg en romantisk følelse.

Det føles jo som at det finnnes en viss type melodier mange synes er uutgrunnelig triste nettopp i barndommen. “Lambada” er et annet tydelig eksempel. Man kan få en sånn barndomstristhet over seg av den også når man hører den i voksen alder.
– Sånn stemning liker jeg veldig godt.

En god venn oppsummerte det med “siste dag på stranda i sommerferien”.
– Ja, det er jeg enig i. Et litt kaldt drag i luften, kanskje. En glede man blir litt trist av. Og det er noe barn kan like – uten at det er simpel musikk av den grunnen.

“En Stjerne skinner i natt” kunne vært en Beglomeg-cover.
– Ja, jeg liker den følelsen veldig godt. Nå er den hellige tiiiimen, di di di diii di dii… det hadde passet i en OL-sammenheng. Kanskje den ble sunget på OL-åpningen? Jeg hadde i hvert fall tatt den med om jeg hadde kuratert den. Jeg tok med en screenshot av åpningen i bookleten til Beglomeg-skiva. Så du den på nytt i år da den ble sendt?

Ja, jeg bet meg merke i det Jon Herwig Carlsen sier ved klimakset: “Begynnelse og avslutning er ett. Den enorme duen er kommet til syne og flere mindre duer – kunstige sådan – flyr ut”
– Er dette hans improvisasjon, eller er det manus???

Det vet jeg ikke, men det er akkurat når det store egget åpner seg, mens Reiersrud og Kleive spiller Overmåde full av nåde.
– Riktig. Reiersrud og Kleive spiller julekonserter også?

Nå ble jeg litt usikker, men begge er med på Sondre Bratland-skiva. Der er man mer inn i den kulturelle krybbe-julen. Mer røkelse og myrra.
– Ja, mer okkult. “En stjerne skinner i natt” er mer familiejul. I juletider er mammas hus nesten helt dekket av hjerte-pynt.

Det er jo veldig eurohåpsk, tror jeg.
– Ja. Kanskje julestemningen også handler om å savne måten å like musikk på som jeg hadde før. Å bli oppslukt på samme måten. Tror du folk er i stand til å bli det?

Ja, det er bare helsikkes mange distraksjoner. Tror du savnet etter å hengi seg til musikk henger sammen med ønsket om å elske andre ting også? På Beglomeg-skiva fremstår det sånn.
– Jeg husker du sa et eller annet i en Facebook-tråd da den nye sesongen av Twin Peaks kom, om at det du likte best med serien var alle scenene hvor folk bare var hyggelige med hverandre. Vennligheten? Det er viktig, det er det frokostbordet jeg snakker om.

Ja, det er favoritt-delen min av Twin Peaks-universet. Snille folk som uoppfordret sier noe ålreit til noen andre.
– Hahahaha, ja! Det er nok sant at jeg forsøker å titte inn på den lykken.

André Bjerke har jo diktet til Gjenmæle, hvor han sier “Min venn, jeg har diktet om gleden av savn – og tilgi den arme skribenten. At smerten den nevnte han aldri ved navn, fordi han bestandig har kjent den”.
– Ja!

Også kommer det litt senere, på tampen “Jeg vil at vi ynkelige menneskekryp skal ane en sannhet sporadisk – at gleden, og gleden alene er dyp, mens smerten er overfladisk”. Jeg kan tenke på deres univers når jeg hører det. At gleden blir behandlet som noe dypt og mystisk noe, ikke som en overfladisk klisjé, men som det eneste mysteriet i livet det er verdt å bruke noe tid på.
– Det er jo veldig vanlig å dyrke det motsatte i musikken.

Ja, og jeg føler at det er en motstand der – at dere tar tak i de såkalt enkle gleder, såkalt enkle melodier, og sier at det er et mystisk potensiale i det som bare venter på å bli låst opp.
– Gleden er noe mystisk. Jeg vil bare ha det hele tiden. Og jeg blir veldig utålmodig hvis det ikke er noe moro. Jeg skulle gjerne hatt det fint, vært i musikksfæren hele tiden. Alt annet er så slitsomt, og det er veldig lindrende. Derfor er musikk viktig. Jeg bruker så mye tid jeg klarer på å fantasere på det.

Hva fantaserer du om da?
– Forskjellige ting fra musikkhistorien jeg liker som kan kombineres. Det blir som på dette albumet her, at danseband kan være side om side med hva som helst annet. At “Fridas Tema” er en danseband-låt. Jeg går og tenker mye på sånne ting, og hvis jeg gjør det, er jeg i en god periode. 

Går det an å identifisere hva det er som skjer som skaper den eurohåp-følelsen?
– Det er sikkert noen spesielle melodivendinger over noen spesielle akkorder som gjør det. Men jeg vet ikke. Jeg gikk på pianokurs da jeg var rundt 10-11 og kunne lese noter i en kort periode. Det var ikke så lystbetont egentlig, det var bare for å ha noe å gjøre. Jeg syns hun forskeren svarte godt, at musikk er viktig fordi det er noe vi mennesker klarer. Jeg har ikke reflektert så mye over hvorfor jeg er blitt interessert i det. Hvorfor er du det?

Jeg vet ikke. Men én av tingene, som kanskje er relatert til det Tejaswinee svarte, er at det å drive med musikk er det eneste jeg syns er ok å gjøre både når jeg er veldig glad, og har det veldig kjipt.
– Det kan jeg skrive under på. Jeg hadde en angstperiode hvor det hadde satt seg i magen. Øvinger var det eneste jeg kunne gjøre hvor den smerten ga seg. Underveis når jeg spilte kunne jeg merke at det var borte. Det lindret. Jeg kan kjenne på jeg er på konserter også, og det koker. Da får jeg den samme følelsen.

En god grunn til å dra på konsert er jo at ting blir stengt ute. Nesten alt det andre man driver med kan bli avbrutt når som helst av nye statsråder eller at Trump har sagt noe eller at noen feirer jul på feil måte og så videre. Jeg prøver å ikke bli plaget av at folk er oppe med mobiler og sånn på konserter, for det er ikke min sak, men instinktet mitt, om noen er innom en eller annen nyhetsside på konsert, er jo å ergre meg. Hvordan våger du å ta med deg NAV-skandalen inn på…
– Inn på Hærverk? Hahahaha! Det er kanskje ikke så mange som stikker på Blow Out som leser DB under konserter. Jeg filma Christian Reim så vidt det var etter at Håvard Wiik Trio spilte der. Det syntes jeg var verdt å ta opp. Men da vi var på konsert i ‘97 var det jo ingen sånne ting. Kanskje noen hadde med seg et engangskamera. Har du sett Oasis-filmen? Da konkluderer Noel Gallagher på slutten med at Knebworth-konserten var det siste de og publikumet deres opplevde av den greia. At så mange kunne stå og følge med i den graden. Og han sier at vi ikke får den tiden tilbake. Det er det du snakker om nå.

Det finnes jo ekstremt mye musikkglede og interesse rundt forbi. Og det handler kanskje om å insistere på at musikken er et annet rom, da. Å komme sammen og late som at noe, det vi alle deler akkurat nå, er kjempeviktig.
– Jeg føler vi fikk det til på Henie-Onstad. Etter den konserten hadde jeg følelsen av at noe hadde skjedd. Det var veldig tilfredsstillende. Vi spilte klokka seks, mamma var der, det var en dame over åtti i rullestol, masse barn, noen tjueåringer… og det var heller ikke alkohol, det var kanskje litt gratis vin i foajeen. Så det var litt uvant sånn sett.

Hva var den første musikken du likte?
– Da vi begynte med Beglomeg, var jeg på turné med Pirate Love og Gerilja. Da ble jeg kjent med Paus-brødrene som spiler i Gerilja. Jeg husker at Aleksander satt og leste en Muhammed Ali-biografi, og det var tydelig at de fremdeles snakket mye om de tingene de hadde likt fra de var barn. De snakket om Dangerous-skiva til Michael Jackson og om Kim Larsen og sånn.

Det er akkurat sånn den første Gerilja-skiva høres ut også, som et brødrepar som har holdt tak i de tingene og dyrket dem i evigheter.
– Ja, nettopp. Og jeg jeg ble veldig bevisst på det da. De første tingene jeg egentlig likte, var jo Michael Jackson og Kiss og ting som kom ut av det. Musikken man likte før man hadde noen som helst form for parametere er veldig sterkt. Når et barn begynner å like noe, har man jo ingen målestokk å gå etter når det kommer til kvalitet eller lignende.

Kan du huske hvordan du faktisk hørte på de tingene i dag?
– Jeg husker at jeg så musikkvideoen til Bad på MTV og at jeg og pappa var ute på Sandvika og jeg fikk Bad-kassetten. Den kostet 100 kroner i 1987, det må ha  vært veldig dyrt. Jeg tok med den hjem og hørte på åpningslåta i timesvis, så for meg videoen, fantaserte om antrekket han hadde. Og tenkte på at det var tøft. Jeg likte ting hvis riffet var tøft, det var det samme med Kiss og AC/DC, Michael hadde jo på den tiden et utseende som kunne passere i det jeg forsto som hardrock. Jeg kan ikke høre på det jeg hørte da helt med de samme ørene i dag. Men om jeg setter på “Let’s put the X in sex” – en av de frykteligste Kiss-låtene – kan jeg huske hvordan det var å høre på det da jeg var liten. Og Gerilja fikk meg til å forstå at det betydde noe fremdeles, de snakket om Mötley Crue og Kim Larsen i samme samtale, det skulle ikke atskilles. Det gikk an å finne en Kim Larsen-låt og en Crue-låt som ga samme følelsen, i hodet til Aleksander Paus gikk det an å koble sånne ting. Da tenkte jeg at det var ting i mitt eget liv som kunne fusjoneres.

Hvordan er det dere spiller inn i Beglomeg?
– Dette albumet er blitt gjort annerledes enn de tidligere tingene. Einar Lukerstuen måtte slutte og Stein, gitaristen var ute i et halvt år med en betennelse etter at han hadde kjøpt seg et keyboard og spilt på det i ti timer. Da måtte ting gjøres i studio uten å ha blitt testa live eller i øvingslokalet først, og det er sikkert grunnen til at det gikk så ekstremt i den retningen det gikk. Vi hadde ikke lyst til å gi oss, og tenkte det var kult å rendyrke eurohåp-narrativet. Så da ble det flere taler. Jeg hadde lyst til at det skulle være mer tekst. Benedikt Momrak fra Tusmørke sa at han skulle ønske jeg sang mer på norsk etter en konsert. “Jeg tror mye mer på deg når du synger “Vi lever” enn de andre tekstene”. Og da tenkte jeg, faen, det er sant. Jeg hadde følt på det selv. Det er fordi jeg ikke er så god i engelsk, jeg forstår ikke alle konnotasjonene og følelsen av de forskjellige ordene.

Du har jo en kjærlighet for enkeltord og spesifikk uttale – når du for eksempel uttaler “kynisk” på samme måte som Toralv Maurstad – som kommer mer fram på norsk.
– Jeg prater nok på en litt unaturlig måte, det har litt med at jeg ikke egentlig har noe sted jeg ser på som et hjem. Og at jeg har tulla så mye med å prate på riksmål i lange perioder at det har ødelagt måten jeg har uttrykt meg på litt. Jeg snakket med Erlend Mørch en dag, og da prøvde han å prate på samme måte tilbake til meg. Da tenkte jeg “faen, det er sånn det er, ja”.

Men det er rett og slett bare blitt sånn?
– Ja. Syns du jeg prater på en rar måte?

Jeg har kanskje vent meg til det nå. Men det er uansett veldig gjenkjennelig å få sånne oppheng, ulike språkdiller enten det går på forkortelser, kallenavn, enkeltord og uttrykk som i perioder nesten blir som virus som spiser opp resten av kommunikasjonen.
– Jeg så et intervju med Bitten Forsudd som ble gjort av Petter Nome på åttitallet. Hun spilte i Garden of Delight og Nome er ganske frekk mot henne. “Dere rockere er ikke interessert i annen type musikk, er dere?”. Joda, sier Forsudd, hun liker storbandsjazz. “Når du kjenner at det suger, at bandet er tight.” Så det at noe suger, at det er negativt, det skal bort nå, har jeg funnet ut. Det er et et positivt ord fra nå av.

Intervjuer med Kåre Willoch er også ting du går og ruger på. Måten han bruker ordet “forargelsesfremkallende”, for eksempel.
– Ja, han, Maurstad og Kongen. Masse sånne gamle menn. Arve Opsahl, Carsten Byhring. Pappa hadde masse vhs-er, han var veldig glad i norsk humor. Jeg likte å etterape dem, å ta ord og uttrykk. Det var mye som rett og slett fyllehumor, Arve Opsahl og Carsten Byhring var jo veldig fyllebasert. Det kretser rundt alkohol. Jeg likte veldig godt å se folk spille at de var fulle.

Hva er grunnen til det?
– Jeg vet ikke, det var bare utrolig morsomt.

 Var det mye fyll i barndommen din ellers?
– Ja, det var det. Ekte fyll. Det syntes jeg ikke var noe morsomt. Men det å se folk late som at de var fulle, var hysterisk morsomt. Det var mye av det i familien. Jeg begynte ikke å drikke selv før jeg kanskje var nitten. Jeg var ikke med på festene og jeg kjeftet på skolen om jeg hørte det hadde vært fest. Ikke av misunnelse, men fordi jeg syntes de ikke kunne begynne å drikke når de var så unge. Om det kom inn folk som luktet tobakk, fikk de høre det. Vi var på en klassetur til England hvor noen hadde vært på fylla, og da satt det en jente med en fanta-flaske dagen etterpå med noe blankt innhold. Da jeg spurte henne om hva det var, sa hun at hun reparerte, og da svartnet det for helt meg, hahaha! Alt ramlet sammen, “HVA ER DET DU SIER? REPARERE HVA FOR NO?”

Sladret du og sånn?
– Ja, det kunne nok være, ja. Eller at jeg gjorde så stort nummer ut av det at lærerne fikk det med seg uansett. Det er en sånn snusfornuft som jeg tror jeg har fra moren min, egentlig.

Du har beholdt den snusfornuften på en eller annen rar måte, det er tydelig på Elske livet fantastiskt, den har liksom blitt med som nissen på lasset inn i et liv fullt av alt det du fordømte.
– Det er litt hyklersk.

Men det er også en del av Beglomeg-stemmen. Du preker på albumene også, det er en rar, formanende pekefinger der. Og folk skal ti still.
– Ja, altså, folk må jo… “ti still” er et uttrykk jeg har likt fra jeg var liten. “Sitt still” og “ti still”. Jeg fikk jo høre det mye, men jeg syntes det var morsomt. Veldig norsk.

Så du liker måten skjenn høres ut på? Soundet av en streng beskjed?
– Ja, jeg bryr meg ikke så veldig om betydningen, nei, det er hvordan det blir sagt. “Ti still”!!! Betydningen er nok ikke så viktig. Da jeg begynte å drikke, da folk fikk høre at Raymond hadde vært full på en fest, var det sjokkerende for en del. Jeg fikk jo selvsagt en stor åpenbaring første gang jeg ble full, jeg angret virkelig ikke på det. Så den pekefingeren mot alkohol ga seg ganske fort, og gikk mer på de som hadde begynt å ruse seg på andre måter. Jeg husker jeg så noen som røket hasj med avsagd cola-flaske da jeg var innom en leilighet. Det hadde jeg mareritt om i mange måneder. Jeg ble livredd og det varte i lang, lang tid. Så det var den nye pekefingeren, da.

Hva er pekefingeren nå?
– Det går det mer på sjelelivet, at man skal ta det på alvor. Alle kunst- og kulturuttrykk bør minne folk på at de har et indre liv. Folk må forholde seg til det seriøst, de må stole på at folk har noe på hjertet og ta det til seg.

Beglomeg spiller releasekonsert for Elske livet Fantastiskt på Ingensteds i morgen, lørdag 21. desember.

 ***

 Fra alle oss her i Now’s The Time til alle dere er ute i de tusen jazzhjem ønskes det en riktig fredelig jul!

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Finsejazz - 24. og 25. januar 2020

Hot helg på Hoth

Norges høyestliggende jazzfestival er litt eksotisk og sær, men byr på et perfekt lite avbrekk fra hverdagens kjas og mas.

Now's the time

UKAS JAZZPROFIL: Sandefjordjazz

Konsertarrangøren Sandefjordjazz har ti-årsjubileum i 2020. Det feires fredag 31. januar med tre band, jam og jazzgryte.

Meld deg på vårt nyhetsbrev