NTT: Jula er Nord-Korea, mann!

God helg, og velkommen tilbake til Now’s The Time! Vi er inne i julesesongen, noe fredagsjazzbloggen nok bærer preg av både denne uken og den neste. Men det finnes konserttilbud som ikke har så mye med det å gjøre også. Lillestrøm har vært gjennom litt av en drittuke, men det må da finnes en trøst i at Jon Larsens aller siste konsert med Hot Club de Norvege blir avholdt i byen i morgen klokka 14.00? Vi håper det, og anbefaler samtidig folk å lese NTTs intervju med Larsen fra tidligere i år.

Sliter du med å finne julegaver til folk du er glad i? Hva med et abonnement på Jazznytt? Det er julegaven som varer et helt år! Tegn gjerne et til deg selv også mens du er i gang – det har du fortjent! Er du forresten abonnent på NTTs ukentlige nyhetsbrevliste, som gjør at du kan få denne bloggleveransen rett i din digitale postkasse? Den kan du melde deg på her! Alt vi ønsker oss til jul er at nettopp du gjør det.

Sånn, nå setter vi i gang!

Hanna holder høy standard

Julestemningen er det så som så med. Heldigvis er vi ikke i England der det etter valget denne uken er åpenbart at størrelser som samhold eller samfunn i likhet med julen bare er et narrespill, men vi holder motet oppe, og forsøker etter beste evne å finne feelingen. Et sted der «lun» fortsatt er et hedersord er utvilsomt på Herr Nilsen i Oslo, der er det varmt, skummende forfriskende og raust. For noen uker siden var det så god stemning som jeg vel knapt aldri har følt før i høst, på lanseringskonsert med Knut Riisnæs for hans nye og nydelige plate The Kernel. Det dirret av jazz i luften. Ditlef «Diffen» Eckhoff kom med et meget lurt smil og satte seg på første bord foran scenen, der Stein Kagge alltid har reservert plass, og de vugget fra side til side i takt med heppedamene sine og kom med enkelte jazzikalske utrop. Riisnæs gikk endog av scenen mens bandet spilte for å få vite noen faktaopplysninger fra Diffen om da de var på turné med Horace Parlan, etterpå spilte de Parlans usannsynlig vakre  «Love and Peace». Arild Bomann fikk sin request, for som Riisnæs sa i mikrofonen var han avhengig av én ting, og det var å få høre «Donna Lee» før klokka kvart på seks hver lørdag. De rakk det akkurat, og fremførte den i et heseblesende tempo. Og det kom opp til scenekanten en kvinne med autoritet og forlangte å få høre «Lover Man», siden hun hadde hatt bursdag og blitt gammel. Ah, for et sted. Lørdag kl 16 er det konsert med en av våre store favoritter Hanna Paulsberg, som skal ta for seg jazz standards sammen med et skikkelig lunt lag med musikere i Steinar Raknes på bass, Erik Nylander på trommer og Anders Aarum på piano. Så hva er det Hanna tror om dette?

Herr Nilsen på lørdagene er en av mine favorittslots i hele jazzkonsertuniverset. Hvordan føles det å spille der?
— Jeg er veldig glad i Herr Nilsen. Det er skikkelig klubbfeeling, og ofte veldig god stemning.

Jeg tenkte litt på slike lune steder, blir det automatisk lettere stemning av det, på en måte litt mindre «alvorlig» enn å stå på Nasjonal, eller på norske kulturhusbokser eller viktige oppdrag på festival?
— Ja, det stemmer nok veldig, i hvert fall for min egen del. Jeg synes det er veldig kult at begge de stedene finnes i Oslo, for de kan passe til litt forskjellige ting. Rommessig er det jo veldig kult med et mindre lokale også, det blir jo en mer intim stemning, og det er deilig. Jazz er livemusikk, og jeg tror konserten drar nytte av den nære kontakten med publikum som gjerne oppstår i et mindre lokale.

Nesten så man kan ta requests?
— Nesten.

Jeg så Knut Riisnæs der forleden lørdag. Finnes det egentlig så veldig mange finere tenorister enn han der ute?
— Hehe, det finnes jo ekstremt mange fine tenorister. Men Knut er spesiell, og kanskje særlig i norsk sammenheng. Det er ikke mange andre som spiller som ham og som har holdt på såpass lenge. Det som er ekstra kult med Knut er det at han er tilgjengelig og synlig i miljøet også. Han er mulig å få tak i og prate med, og spille med. Og han er en veldig ydmyk og hyggelig fyr.

Du skal konse på standarder denne lørdagen. Hva betyr slike for deg, er det først og fremst moro å slappe av med gamle hits, eller er det også skjerpende å gå inn å skulle tolke tradisjonen? Det minner deg kanskje om da du lærte deg saksofonen på ordentlig?
— Standardlåtene er jo et slags grunnlag for meg med tanke på den musikken jeg har et sterkest forhold til på saksofonen min, både estetisk og håndverksmessig. Så det er en litt sånn «komme hjem»-følelse, og en blanding av kos og alvor.

Har du noen favorittter fra Den Store Katalogen, enten du skal innom dem nå eller ikke?
— Det er mange, mange favoritter! Spesielt ballader, kanskje, jeg er veldig glad i dem. «You’ve Changed», «If I Should Lose You», «Time after time», «What’ll I Do», og så videre og så videre. Men kanskje disse to?

Soul Eyes, den spiller vi på lørdag.

How Deep is the Ocean

Nydelig. Hva synes du forresten om låta «Now’s The Time»?
— Den er kul, den. Får ikke superkick, men den er jo veldig grei.

Veldig grei, det er helt riktig. Du har jo noen veldig tighte units med Konseptet og Jentene. Hva slags musikere har du med deg nå lørdag, og hva er det som kjennetegner dem?
— Tanken var at dette skulle være en kosegig med lave skuldre. Så jeg har spurt folk som jeg vet liker å spille standards. Erik har lenge sagt at hans våte drøm er å spille standards på Herr Nilsen. Dessuten både groover og svinger han ekstremt bra, og han driver ikke med for mye tull. Steinar har jeg ikke spilt så mye med. Men han er utvilsomt en utrolig bra jazzbassist med håndverket på plass.  Anders er jo fra Rygge! Og er en fantastisk jazzpianist. Jeg digger spillet hans veldig, og han er en kjempefin fyr.

Vi går snart ut av et tiår. Hvordan har det vært for deg som musikkmenneske, og klarer du si noen om hvordan den jazzen du har sett har beveget seg fremover, er det noen kjennetegn der ute?
— Jeg startet min «profesjonelle» karriere ved begynnelsen av dette tiåret, så det har jo vært 10 relativt viktige år, musikalsk. Som musikkmenneske har det vært preget av mange fine opplevelser med forskjellige band, og mye hard jobbing. Hva er jazz, da? Neida, ekstremt utgått spørsmål. Men litt beskrivende for utviklingen, kanskje. Slik jeg oppfatter det, har grensene flyttet seg ganske langt, og det er blant veldig mange en mye større åpenhet med tanke på selve jazzbegrepet. Jeg tror at akkurat det er kult og bra. Det virker ikke på meg som om den opprinnelige jazzen er «truet» blant unge musikere, i hvert fall.

Og hva er dine håp og i alle fall planer for det neste året, for ikke si tiåret?
— Neste år har Hanna Paulsberg Concept 10-årsjubileum, så vi skal feire det med å gjøre noen konserter med en utvidet jubileumsversjon. Det tror jeg blir fint. GURLS har en liten pause nå, men begynner så smått igjen til sommeren. Så skjer det en del annet, noen helt nye ting som er både gøy og skummelt. Er litt vanskelig å tenke tiår, tror ikke jeg tenker så langt frem i tid akkurat nå. Men en overordnet plan er å bli flinkere til å finne en balanse mellom det som er gøy og det som er nødvendig å gjøre. Og komponere mer musikk.

Sjeldne hverdagsgleder: Gjensyn med The Trio på Hærverk

En gang i blant bestemmer jeg meg for å pensjonere ord og uttrykk jeg bruker for mye. Jeg klarer det så godt som aldri – men det skader ikke å i det minste tenke på det, en liten protest mot hjernens autofullfør. Kanskje jeg ikke burde bruke «kølle»/«i og for seg»/«ellevilt dritt»/«alt er tapt»/«vi lever faktisk i et samfunn»/«det er bare piss, ikkesant» – for å nevne noen oppheng fra oppigjennom – absolutt hele tiden. Samtidig er sånne verbale stein i skoa også noe å leve for. Jeg kan kjenne på en begeistring når jeg gradvis merker at et ord eller et begrep får en krapp, stigende kurve i et miljø, lite eller stort. Når man merker at anstrengelsene for å lure det inn øker, som kodeordet i en evigvarende selskapslek, før bølgen bryter, ordet mister all betydning eller får så mange betydninger at det ikke lenger er mulig å holde oversikten over det. De siste to årene har det bent fram provoserende ordet «crisp» vært umulig å unngå i mine grendestrøk. For noen har det for eksempel gått an å kjenne seg «ucrisp» – hvilket kan oversettes med å kjenne seg litt ute av form, at gårsdagen har lagt seg som et tynt lag med fin mose utenpå kroppen din.

Språkets økende crisphetsgrad har med øl å gjøre. Jeg skal ikke gjøre noe stort nummer ut av snurrebartølens rise and fall i kulturen, de utmattende avis-skråblikk-klagene over at «det snart ikke er mulig å få seg en ordentlig øl i denna byen», utover å konstatere at det er sånt som skjer. Verden er et irriterende sted. Men det som uansett har sneket seg inn tomrommet flaskeølen etterlot for mange, er en oppskatting av industripilsnerens – med trykk både på «industri» og «pilsner» – gleder, og en økende erkjennelse av at også denne ølen både kan være god og dårlig – altså crisp eller ucrisp. At det finnes steder som serverer den med større omhu enn andre, renser tappetårnet oftere, kanskje de har sine egne triks. På veien har vel også «crisphet» blitt et uttrykk som symboliserer steder hvor det går an å få seg et ordentlig glass vin. Det er i det hele tatt noe «voksne gleder» over det, en oppskatting av hverdagslykke. Dagdrømmer om en Farris Storm eller Kuling, med minst dobbelt så mye kullsyre. Å lære seg å sette pris på en «crisp» høstdag, høsten er jo årstidens mokkabønner, elsket eller i det minste tolerert av voksne, mens barn simpelthen ikke skjønner greia. Begeistringen var stor da butikkene denne høsten kunne by på den science fiction-aktige druesorten «Autumn Crisp», det siste innen cutting edge drueteknologi, perfekte grønne kuler store som plommer, sprekkfulle av innbydende, grønt druekjøtt.

Crisphet er et passelig tomt uttrykk, nærmest vektløst. Da jeg studerte, var det en stakkars medstudent som hadde mottatt et stipend fra Tine for å skrive masteroppgaven sin i sosiologi om melk. Det så sikkert ut som en god deal i utgangspunktet, men masteroppgaver kan fort bli ganske kronglete greier, og Melkemannen, som vi ikke kalte ham, men som vi kunne kalt ham, endte opp med å streve en god stund med den oppgaven. Han angret nok noen ganger underveis, men oppgaven ble bra, den, og en av de mest interessante observasjonene han kom med – utover en direkte øyeåpnende sekvens om nordmenns skepsis til melk servert i mugger – var at folk flest forbinder god melk med ordet «frisk». Hva betyr nå egentlig «frisk»? Skraper du på det ordet lenge nok, vil du kanskje finne ut at det man ønsker seg er fravær av en sterk smak. Melken de fleste av oss foretrekker holder seg for god for å smake for melkete – mest av alt skal den være kjølig, nokså smaksfri og gli rett ned. Sånn er det med crisphet også. Det er drømmen om drikke som ikke gjør det så fryktelig vanskelig. Noe oppløftende.

For en stund tilbake stilte Jazznytts skribent Tore Stavlund, som forøvrig, og helt tilfeldigvis, også har utgitt boken Melk. En romodysse  følgende spørsmål på twitter:

«Country handler om å holde ut i vanskelige tider
Hip hop handler om å vinne i kamp
Rock handler om frihet
Jazz handler om … ja, hva handler jazz om?»

Det er ikke sikkert at leseren godtar premisset for spørsmålet, og hvis man gjør det er det garantert veldig mange forskjellige svar som dukker opp. For min egendel avhenger det, som så mye annet, av dagsform, av hva jeg ønsker meg av musikk generelt. Da Stavlund stilte det i utgangspunktet, for å gjøre research til saken om «Jazz i 100 år»  som står på trykk i det helt ferske nummeret av Jazznytt (husk juleabonnement!) foreslo jeg at jazz ofte kan handle om musikk i seg selv, kanskje med større hell enn en del andre sjangere – hva nå enn det betyr. Men andre dager er jeg skråsikker på at det jeg setter aller høyest, og som denne musikken i øyeblikk får til bedre enn svært mye annet, er eleganse. Det kan føles som et litt kokett, dandy-aktig svar, å omtale musikken som et rent luksusprodukt. Men det er noe med å høre noen få til noe veldig vanskelig med en egen letthet som kan gi voldsomt stor mening i enkelte øyeblikk og som jeg tror er betydningsfullt. Det finnes andre gleder – man kan gå til denne musikken for å møte motstand, for eskapisme, for å få noe å tenke på. Gode band kan være dunkle, fortettede, svevende, hjerteskjærende. Men det er noe med å høre et ordentlig godt band bare fyke bortover. Jeg vet ikke om det betyr noe, men i øyeblikk kan jeg kjenne på friheten de må ha følt på.

Hele denne høsten har Hærverks gåtefullt humrende jazzbooker og faktotum Marius Gustavsen til stadighet nevnt The Trio, bestående av Petter Wettre, Ingebrigt Håker Flaten og Jarle Vespestad med glød i stemmen. Neste onsdag tar de på dressen en siste gang og spiller en eksklusiv konsert på stedet. Når Marius – en kar som, forøvrig er en selverklært pedant når det kommer til renserutiner av tappetårnet – har snakket om The Trio, har han gjerne funnet fram smarttelefonen og spilt utvalgte spor fra In Color, det gule albumet fra 2000 hvor trioen får et gjestespill fra Dave Liebman og hvor det går unna i alle retninger. Ikke all jazz tåler avspilling på morken mobilhøyttaler i en bakgård, men med akkurat denne musikken fungerer det overraskende godt. Man hører kanskje ikke så mye bass, men essensen er der – spruten i saksofonene og snerten i trommene. Jarle Vespestad er, rett og slett, en trommeslager med nokså stor crisphetsgrad. Det er kanskje noe av det mest slående når man vender tilbake til dette albumet. Det er en snert i bånn her, skarptrommeslagene fyker opp gjennom lydbildet som små kullsyreperler. Om man hører det på ordentlig anlegg, får man også en anledning til å høre Flatens basspill boltre seg i større soniske rom enn det som ofte har vært vanlig siden. In Color er, i likhet med resten av The Trios katalog, preget av en framfusende, atletisk selvsikkerhet – godt understøttet av bøse titler som «Yeah, that’s right», «On the house», og «Top of the Foodchain». Dette var kanskje i tiden før den norsk/svenskspråklige underfundigheten nådde norsk jazzlåttitteltradisjon. I dag hadde de kanskje hett ting som «Jaggu», «Vipps meg siden» og «Fell ingen tårer for meg, Kolsåstoppen». Men om man fremdeles skulle kjenne på en instinktiv metthet på såkalt kraftjazz i møte med alt dette, er det ingen grunn til å frykte, musikken er for lett i steget til at man noen gang får anledning til å føle seg mørbanka eller mett. Tvert imot får man bli med på svevene. En form for hverdagslykke det blir anledning til å oppleve på lokal bar førstkommende onsdag.

 

Pøbeljul slenger ribba inn i partikkelakselleratoren

POING. Foto: poing.no

Samtidstrioen POINGs Pøbeljul er en av julekalenderens mest betydningsfulle tradisjoner i vårt dekningsområde – villstyrige maratonkonserter som samler et oppsiktsvekkende tverrsnitt av det norske musikkliv for å dekonstruere og oppkonstruere julemusikk og annet. I år er Pøbeljul avslutningen på trioens tjueårsjubileum – det ligger med andre ord an til nokså kraftig kost lørdag 14. Desember på Victoria. Vi tok en prat med POINGs saksofonist, Rolf-Erik Nystrøm, om julens gleder – eller mangelen på dem.

I fjor skrev vi om The Source of Christmas, så det føltes rettferdig å ringe dere i Pøbeljul i år – den andre gigantiske, eksperimentelle julekonserttradisjonen. Er det noe rivalisering der? Er dere julekonsertenes Gåseby og Andeby?
– Tja, man trenger kanskje et Sovjet og man trenger et USA. The Source starta vel før oss, både med julekonserter og band. De har også vært et litt annet segment, de kommer fra jazzlinja i Trondheim mens vi kommer fra den andre siden, fra klassisk utdannelse på NMH. Vi starta som en trio som skulle drive med samtidsmusikk. Samtidig holdt alle i Poing på med musikk som ikke hadde med noe sånn musikk å gjøre, så det var naturlig å også gjøre noe annet når vi først brukte så mye tid sammen. Vi har alltid fremført mye nyskrevet musikk, og for å kunne gjøre all den musikken bra, var det nyttig å gjøre andre ting også, å spille mest mulig.
Vi hadde også lyst til å spille andre steder enn de som er knyttet til den skolastiske samtidsmusikk-tradisjonen. Det er et eller annet med at kunnskap, og det å gå i dybden, ikke trenger å være så høytidelig. Folk gjør det på forskjellige måter. Så vi prøvde andre ting, på konserter med samtidsmusikk avslutta vi med musikk av Metallica, Kurt Weill, Primus – egne versjoner som sto litt for seg selv. I 2001 tok Ny Musikk kontakt og spurte om en julekonsert i deres regi. De bestilte stykker av noen komponister, blant annet av Magne Hegdal, som er det som kan kalles en aleatorisk komponist, han holder blant annet på med John Cage-inspirerte ting. I 2001 og 2002 tror jeg vi spilte på Jazid, og i 2003 lagde vi en fire timers konsert på Parkteateret. Det har vært lignende opplegg siden.

Rolf Erik Nystrøm. Foto: Fabrice Bats

Kan du beskrive det opplegget?
– Vi kaster alt av mer eller mindre gode ideer ut i rommet, vi kjefter på hverandre, og forsøker å ha en grunn til alt vi gjør et eller annet sted. Om vi ikke finner en grunn blir dét også en grunn. Det høres ut som vrøvl, men det er sånn det funker. Vi har fått til en menneskelig kommunikasjon med publikum, en følelse av at vi er sammen om det. Alle tre har også jobba med masse forskjellige musikalske uttrykk og andre ting, vi har invitert folk vi er blitt kjent med gjennom alt det arbeidet. Det er blitt mange gjesteartister fra alle kanter, også regelrette popstjerner. For noen år siden spilte skuespilleren Trond Høvik i en oppsetning av «Jul i Blåfjell» på Oslo Nye Teater. Men han hadde også lest tekster fra Tomas Espedals bok Året, i et verk av Bent Sørensen og oss. Det året kom han rett fra forestilling på teateret, i fullt nissekostyme, og leste tekster hos oss. Alle barna kjente ham som blånissen, så det ble en voldsom krasj der mellom hvordan han så ut og hva han sa.

Hva slags forhold har dere til jula?
– Vi harselerer med jula, men vi ser vel også mer og mer den sosialterapeutiske funksjonen. Vi har forsøkt å gå utpå med de mest kjente låtene og ta dem langt. «O helga natt» er en låt vi alltid spiller. Et år var Guri Glans, som blant annet har jobbet med Jo Strømgren Kompani, utkledt som nonne mens hun lå i fanget til Frode og ble pisket mens hun skrek melodien. Vi har også brukt motorsag og øks på den. Men det ligger et alvor der – å ta de tingene man tar for gitt, og bruke nye øyne på det. Å tenke utenfor boksen, sier man vel – og om noe er boks i livet vårt, er det kanskje julen?

Det at julemusikken er overalt, at det er repertoar alle kjenner til, og ofte har et sterkt forhold til, gjør jo at det blir ekstra spennende å eksperimentere med den også?
– Det å bruke jula til å ha en konsert, og liksom tvinge seg inn i folks private sfære, hvor mye av julemusikken befinner seg for folk, er interessant. Med samtidsmusikk er det jo gjerne sånn at du enten er inni det, og da tilhører du den klanen, eller så er du utafor. Kanskje syns du folk er flinke til å spille, men det er ikke viktig musikk for deg av den grunn. Her går vi inn og tar for oss det bestemor og tante liker, det trygge og familiære. Det er en måte å komme folk litt nærmere i møte på, kanskje. Jula er veldig spesiell og rar, den inneholder veldig mye forskjellig. Ta dadlene og krydderene, midtøstenaspektet som man kanskje ikke alltid tenker veldig nøye på. Så har man andre fokuserer på blot og det hedenske – og så videre. Det som er gøy er at man ikke helt har svaret på hva julen er. Men en av de interessante tingene er at, enten man er religiøs eller ikke, blir man liksom dratt tilbake mot en tid vi ikke har noe forhold til ellers.

Jeg var nettopp i Libanon, og å være der nede er… merkelig, for å si det pent. Der kan man sitte og tenke på at Jesus, bakgrunnen for mye av julefeiringen, faktisk kommer herfra. Hvordan forholder vi oss til det? Jeg ser på ham som en figur som står utenfor de andre og forsøker å få dem til å tenke annerledes. Han representerer skepsis til de makthavende. Jeg har lest en god del om den historiske konteksten i forbindelse med en plate jeg ga ut som het Oriental winds of the baroque, hvor vi ser på innflytelsen fra midtøsten inn i barokkmusikken. Det er slående å lese om hvordan den tidlige kristendommen inneholdt mange forskjellige livssyn, før det ble konsentrert og hvor det å stå utenfor, det som Jesus skulle lære oss, ble snudd opp ned. Poenget her er at den siden er viktig for samtidsmusikk i det hele tatt.

Men det er nå én ting. Pøbeljul skal også være varme, spilleglede, humor, mørke, det mest ektefølte og det mest absurde du kan komme på i en blanding. Vi holder på natt og dag i ukene før. Jeg har nettopp forsøkt å spille en scene fra Hans og Grete som går på operaen nå, en av sangerne fra den forestillingen skal gjøre en arie. Også lager vi julespill. Det har vært større og mindre mengder av det. Noen ganger har hele forestillingen hengt sammen. Hvor viktig akkurat det er, kan kanskje diskuteres. Det som er morsomt med konserten er å gi folk noe de ikke venter midt i trynet. Vi hadde med Sølvguttene som kom rett fra en konsert og gikk inn og sang julesanger med grisetekster et år.

Hvordan får du Sølvguttene til å bli med og øve på sånne låter?
– Jeg tror de kunne de låtene fra før, så det løste seg selv. Det var jo fordi jeg hadde skrevet noe musikk til Sølvguttene selv, så de var lette å spørre. Dette er ikke en vanlig julekonsert med turné heller – vi spiller én konsert, ferdig med det, og så lager vi en ny. Det er noen faste ting der, nooen låter vi skal spille, en prisutdeling og litt lotteri. Men veldig mye er nytt, man sitter og arrangerer libanesisk slagerpop fra sekstitallet  og forsøker å finne meksikanske varianter av andre julesanger – det er alltid mye. Og det er ingen som tjener noe penger på dette her.

Dere kan vel ikke slutte heller? Et av aspektene med en julekonserttradisjon er jo at den ikke bare tilhører artisten, publikum føler et eierskap og om man plutselig gir seg har man et forklaringsproblem.
– Ja. Det er også et fantastisk kompliment, særlig når man jobber i vårt segment.

Hvor tidlig sanker dere ideer?
– Dagen etter julekonserten, når vi reiser ned for å hente og rydde og sånn. Det er en traumatisk opplevelse. Da har vi holdt på hele natta, og vi må finne masse ting. Men da kommer det også mange rare ideer, og vi er alltid enige om at vi må være tidlig ute neste år. Så kommer slutten av november. Og så er det plutselig den uka før igjen. Det er veldig slurvete, rett og slett. Noen kommer inn i siste liten, men vi har stort sett ideene klar før den uka. Og det ender alltid sånn at jeg sitter og arrangerer til halv fem om morran. I dag tenkte jeg at at nå skal jeg sove, men så har jeg kommet på en låt til som trenger noen hornarrangementer. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje nå. Det føles veldig fint å ha tillit, ikke bare hos publikummet vårt, men også hos arrangøren. Vi trenger litt goodwill når vi holder på med disse greiene her.

Du snakker mye om julens vesen og hvorfor dere gjør de forskjellige tingene. Det eksperimentelle aspektet med det. Diskuterer dere julens innhold mye i Poing?
– Både og, vi snakker om det om vi kommer på nye ting. Jeg er kanskje i overkant opptatt av å tenke på hvorfor vi gjør det og ikke det. Noen ganger må det diskuteres, og det er masse å si om det. Jula er en jo en tilstand, den er så personlig og viktig for en del mennesker. Og da er det interessant å grave. Hvert år går og man gjentar julemiddagen. Det er en passivisering, enhver feiring er det. Jeg syns det er flott med feiringer, men i jula blir man pumpa full av det, av tung julemusikk også. Når man har hørt «Rocking around the christmas tree» for hundrede gang – hva er de greiene der? Det er Nord-Korea, mann. »Nå er det jul. NÅ er det jul. NÅ må du tenke på at det er jul.» Men savnet som man forbinder med jul, av de som ikke er der, liker jeg. Og sentimentaliteten. At folk blir sårbare i jula, og at det derfor er fint å fylle på med inntrykk som kan bidra til at folk får noe annet enn skjønnsang. For de ekte følelsene og opplevelsene i livet er ikke nødvendigvis de glatteste. Alt trenger ikke være koselig og pent, det er jo ikke det som skaper et ildfullt og fantastisk liv. Noen av de jeg nettopp møtte i Libanon sa at de aldri hadde fessta så mye som under borgerkrigen. Og den følelsen er viktig å føle på noen ganger, og kanskje finnes det noe sånn i vår konsert. Følelsen av den siste festen, så da skal vi ta det så langt vi bare makter.

OK, et siste spørsmål. Har du en favorittjulelåt?
– Ikke den jeg nettopp nevnte, i hvert fall! Jeg må jo kunne nevne en faktisk julelåt også, hvis ikke flåser jeg til spørsmålet ditt. Jeg må tenke, har du et halvt minutt?

Javisst.

…

…

…

…det er godt mulig det finnes gamle folketoner som handler om jula og det finnes garantert musikk fra midtøsten som handler om det vi har tatt jula fra. Men når det kommer til kjente julelåter… jeg tror ikke jeg liker en eneste en av dem ordentlig godt.

For en skjebne!
– Altså, jeg tror ikke vi hater jula. Vi prøver vel heller å forstå den. Å tvinge oss inn i problematikken. Du kan tenke på Pøbeljul som CERN, partikkelakselleratoren i Sveits. Det er en god sammenligning. Vi slenger julelåter i ekstremt høy hastighet mot noe annet og ser om vi lærer noe nytt av det.

 

Ståle Liavik Solberg under mistelteinen

Kommende tirsdag, den 17 desember, atter en gang er det snakk om Hærverk, avsluttes Blow Out-sesongen med et smell eller tre. Torstein Lavik Larsen har satt sammen en trio med Inga Margrete Aass og Greg Malcolm. Også blir det trio med Isach Skeidsvoll, Kristoffer Alberts og arrangør Ståle Liavik Solberg, før Det Tradisjonsrike Bandet som heter The Holiday Spirits avslutter med grønne, glitrende toner og sikkert noe pepperkaker og sånt noe. Solberg skal forøvrig også opptre på Bladfyk Julekro på Last Train dagen før nyttårsaften, i en skikkelig jazztrio med Per Zanussi og André Roligheten. Mer om det senere, først prøver vi å vri ut noen julefavoritter fra den perkussive gutten:

— Jeg har muligens et litt mystisk forhold til julemusikk, men her er hvert fall tre låter jeg liker å høre opp mot, og i julen:
Altså. Miles sammen med Bob Dorough og Willie Bobo! Og selvfølgelig er resten av bandet på plass også… Jeg synes det er herlig kombinasjon av folk på det sporet her, og for en merkelig og fin låt det er!

– Jeg ramlet borti denne plata for noen år siden.  Far og sønn Marsalis på piano og trommer og Bill Huntington på bass. Det er nesten litt korny med en denne låta i et sånn arr, men samtidig svinger det som det skal av en pianotrio fra New Orleans. Det er definitivt verdt å sjekke ut hele plata.

– Hva skal man si? Det er vel mange og delte meninger om denne låta, men jeg har alltid likt den. Jeg er usikker på hva som gjorde at jeg likte den først, men det skulle ikke forundre meg om trommespillet til Phil Collins var avgjørende selv om jeg ikke skjønte da.

 

I platepåsan: Charlie Parker Bird Symbols

Det står i Johannes Røds tekst i serien Hittegods i det nye nummeret av Jazznytt at han kjøpte den omtalte John Tchicai-platen for en rimelig penge av Bene bak disken på Ringstrøms i hine hårde dager. Det er mange minner fra den sjappa, heldigvis kan fortsatt Eirik fra det nedlagte antikvariatet nå treffes i bruktavdelingen på Big Dipper i Oslo. Via ham fikk jeg nylig tak i en herlig Japan-press med OBI og en snasen «seal of approval» utenpå omslaget, av den gamle samleren med Parker-innspillinger fra 1947 kalt Bird Signals. Med tykk gatefold, flott skrifttype og nydelige bilder av Bird, Max Roach, Errol Garner og Miles Davis, er det en fryd for øynene.  Innpillingene er bop så det holder. Det låter kanhende litt muffled av opptaket til tider, som om bomullsdotter fra blandingsmisbruket har lagt seg foran membranen, men det er sjarm og sprut i gjennomkjøringene av «Ornithology», «Bird’s Nest», «Scrapple from The Apple», «Bird of Paradise» (hei Switch!) og så videre. Går liksom aldri helt lei det idiomet der, og man blir jo hele tiden påminnet at Parker er mer enn en mytologisk figur, en fascinerende tragisk skikkelse, og så videre. Først og fremst var han en fabelaktig saksofonist som revolusjonerte sin del av verden, noen ganger med overrumplende teknikk og fart, andre ganger med total tilstedeværelse. Jeg har også tenkt mye på Parker i det siste, etter at jeg leste et essay i den virkelig fantastiske essaysamlingen It Get’s Me Home, This Curving Track (Fitzcarraldo Editions) av Ian Penman. Han skriver om James Brown, Donald Fagen, Prince, John Fahey, Frank Sinatra, på sublimt poetisk og tankevekkende vis. Om Parker, der han essayistisk tar utgangspunkt i Bird-bøker av Gary Giddins, Stanley Crouch og Chuck Haddix, vekkes både den mytologiske figuren og musikeren til live på boksiden. Jeg skulle gjerne sitert hele essayet, men nøyer med med dette utdraget fra side 67 – 68 i «Birditis. The obsession with Charlie Parker».

It may not be coincidental that the one performance many people cite as Parker’s most moving is one he himself disowned. I was stunned when I first heard «Lover Man» on Volume 1 of the Dial collection — this really is art that leaves you nowhere to hide. You might say it’s the one time his life and art roughly coincided — where you can read the one through the other. A recording session had been booked, but Parker was out on heroin and drinking heavily to numb the pain. A healthy (i.e. heroin-soaked) Parker might have breezed through «Lover Man», playing abstruse  games with all the harmonic underpinnings, half-mocking it’s sentimentality, exposing all the song’s rubbery bones. Instead, he’s audibly out of sorts: you can hear how much it costs him to summon the breath to make it through to the end. This is an unbuttoned rendition you either find unbearably moving (while noting that this close to collapse Parker’s sense of artistry still kicks in): or you think, as Parker did, that it should never have been made public. (He was reportedly furious with Russell for releasing it.) I don’t think our only response to «Lover Man» has to be a meanly voyeuristic one. It may be a cracked whisper rather than his usual keening flight, it may have come from a pitiful, blasted place, but it sounds like a last desperate attempt at communication, before the lights go out.

 

Parker-penn

Bloggen mottok nylig et leserbrev fra poet og jazzdigger Jan Erik Vold, som med interesse hadde lest at vi skrev om og siterte fra Tove Lies dikt om Coltrane. Han utdypet litt om forfatterskapet hennes og de mange musikalske forbindelsespunktene der, og minnet om at hun i sin siste samling Amor fati (1997) hadde gjendiktet et bredt Charlie Parker-dikt nest først i boka, tittel: «En fugl i en verden full av mennesker» etter Kenneth H. Ford, ifølge referansen i boka. Vi kan ikke tenke oss noen finere måte å avslutte denne fredagens utgave på. Ha en fredelig helg.

En fugl i en verden full av mennesker
Charlie Parker 1920 – 1956

Vi har sett deres knuste sekunder
de mennesker som ble dyr og fugler
de lette etter kjærlighet i den jungel
Freud konstruerte
og vi forklarer deres uvarige liv
etter deres merkelige måter å myrde
søvnen på

De drepte den med instrumenter
hengende på lyktestolper i smilende
morgener med halvlukkede øyne
mot rynkede jordslagne hoder

og da, selv da,  i det unge dagslys
fylt av øyne
falt en Fugl, flaksende og skrikende
innestengt og tung i sitt eget bur
i et hus fylt av angstens engler;

og han vandret i sin egen verden av sorg
og visste (hele tiden) han kunne ta
saksofonen og blåse ned byens tårn

Denne Fugl, i dette land fylt av navn og titler
kunne gjøre slike ting, denne Fugl
kunne gjøre alt untatt å bli menneske

Kenneth H. Ford (gjendikting Tove Lie)

 

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger