NTT: Grenlandsekspressen går!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige digitale dose med stoff om jazz og beslektet musikk, der vi ser oss tilbake og lader opp til det som skal komme. Også den neste uken er det et drøss av konserter som lokker over det ganske land – vi anbefaler alle å sjekke innom Jazzinorges konsertkalender, og kan for eksempel plukke ut Kristin Asbjørnsen på Arendal Jazzklubb neste torsdag, Karl Seglem samme dag på Storyville i Molde, de nylig hjemvendte Kina-farerne Lassen på Hærverk nå på søndag og Veslemøy Narvesen Trio + Epleslang, som stikker innom Jazz Evidence og Energimølla i Kongsberg for en forrykende dobbeltkonsert viet musikkens fremtid neste onsdag. I skrivende stund er jo faktisk neste onsdag fremtiden. Og om ikke det understreker poenget vårt, er det ikke godt å si hva som ville gjort nytten. Og det er ikke minst en stor begivenhet at jazzens vakreste kontrabassist Mats Eilertsen tar med seg sin internasjonalt anerkjente trio, bestående av Thomas Strønen på slagverk og Harmen Fraanje på piano. Deres album på ECM som heter And Then Comes The Night er en lekkerbisken, og det er sjelden at Hausmania-kvartalet har fått slik harmonisk skjønnhet og dybde som lydspor. Vi skynder oss å anbefale et abonnement på Jazznytt, skrevet og redigert av folk som har tenkt seg om.

Men, som sagt – vi ser oss også bakover i NTT. Den første uka i november i 2019 brakte med seg svært sørgelige nyheter – du kan lese det vakre minneordet Terje Mosnes skrev om Jan Erik Kongshaug, en av norsk musikklivs mest elskede og avholdte mennesker og en av jazzhistoriens aller største lydteknikere overhode, her. Det er liksom aldri nok, selv om Dagsavisen skrev en fin sak og flere registrerte nyheten sitter jo vi på en tue hvor vi tenker at det burde vies hele bilag til dette livsverket. Samtidig gjør det inntrykk å dra seg gjennom sosiale medier, med personlige hilsner og bilder fra en hel karriere – ofte det samme bildet, i grunnen, Kongshaug foran miksepulten, med spente, lykkelige musikere i bakgrunnen. På sett og vis passende for en person som valgte de aller minste, mest prosaiske ordene når han skulle beskrive det han faktisk gjorde.

En mester takker av. Jan Erik Kongshaug (1944 – 2019)

Kongshaug lytter til egne, gamle albuminnspillinger i forbindelse med Jan Omdahls intervju i Jazznytt i vår. Foto: Jan Omdahl

Et samlet jazznorge er triste denne uken, etter at den umistelige lydteknikeren og mennesket Jan Erik Kongshaug gikk bort. Veldig mange norske musikere har minner om møter med ham, alle har hørt hans arbeid. Jan Omdahl gjorde en varm og dyptpløyende sak om og med ham i Jazznytt # 250 tidligere i vår, som vi har tilgjengeliggjort digitalt her. Det må rett og slett leses. Vi ba også Omdahl om å velge ut fem plater med Kongshaug-magi. Det var ikke bare lett:

Blant de mer enn 4000 platene Kongshaug har jobbet på, er et sted mellom 400 og 500 for ECM. Rikdommen er nærmest uendelig, det ble noen tøffe runder med selvet om hvilke som skulle med.

Paul Bley: Open, To Love (1972)
Tenk det, da:  I løpet av ‘71-’72 ble tre epokegjørende album med solo piano ble spilt inn på det lille Steinway A-flygelet i Arne Bendiksen Studio. Chick Coreas Solo Piano Improvisations 1 og 2, Keith Jarretts Facing You, og Paul Bleys Open, To Love. Jarretts frie improvisasjoner er viktigst og mest imponerende, men jeg velger meg Bley, med hans gudbenådede tone og forståelse av rom.

Terje Rypdal: Waves (1978)
Et av de beste musikkøyeblikkene i 2018 var allsang til «Per Ulv» med gode venner i sofaen hjemme foran stereoanlegget. «Hitlåten» på gloheite Waves, med trompetist Palle Mikkeborg og den på denne tiden allestedsnærværende Jon C i full fyr, scorer også bonuspoeng for beste bruk av rytmeboks på en ECM-plate.

Pat Metheny Group: Offramp (1984)
Pat Metheny kaller Kongshaug verdens beste lydtekniker, og de to har samarbeidet på flere av mine absolutte favorittplater. Jeg kunne valgt Pat Metheny Group eller 80/81, men det måtte bli Offramp, der vår mann lar Roland GR-300 gitarsynthen synge på noen helt vanvittige komposisjoner, mens Naná Vasconcelos’ perk og vokal viser Metheny veien mot Brasil.

Keith Jarrett: Personal Mountains (1989)
Hva velger man med Jarrett, kanskje den største av dem alle? Det kunne vært Facing You, albumet som fødte en sjanger, eller Belonging, min og manges første ECM-plate, eller My Song, eller hvorfor ikke en standard-fest som Tribute? Men dette konsertopptaket fra Tokyo i 1979, med Garbarek, Danielsson og Christensen, er noe av det flotteste jeg vet. Man har litt å velge i når rent gull som dette blir liggende på hylla i ti år før utgivelse.

Sidsel Endresen: So I Write (1990)
Tvers igjennom vondvakkert vellykket møte mellom Manfred Eichers metodiske rammeverk og Endresens kompromissløst sterke artistpersonlighet. Neste gang de to møttes i studio gikk det ikke like godt, men på So I Write skapte sangeren og tekstforfatteren Endresen, sammen med Django Bates, Nils Petter Molvær og Jon Christensen, et vibrerende, hudløst og dypt originalt kunstverk.

Opp og ned i ymse senka Volvoer

Ingrid Håland Lia spiller med Han Gaiden på Jazzfest Skien i helga. Foto: presse 

Til helgen er det stor jazzfestival i Skien, der Ibsenhuset skal fylles med herlig og meget allsidig musikk, med opptil flere NTT-favoritter på programmet, slike som Scheen Jazzorkester, Bushmans Revenge, Karin Krog & John Surman, Dr. Kay & His Interstellar Tone Scientists, Fieh og den store headlineneren, mystiske Jan Garbarek og hans band på en sjelden norgeskonsert. Sjekk resten av programmet her. Blogghalvdel Vinger dukker også opp i en Jazzprat med lokale helter som Thomas Johansson og Gard Nilssen. Verd en deilig busstur gjennom østnorsk landskap dette, om man ikke allerede bor i Skien, da. Viktig by. Men blant alle de artistene som skal opptre på festivalen, valgte vi oss ut elektronikawhatever-trioen Han Gaiden, som stadig flere merker seg. Ett av medlemmene der er saksofonist Ingrid Skåland Lia, som vi har sett i mange fine og oppfinnsomme jazzprosjekter med utspring i musikermiljøet på NMH den siste tiden.

Hallo Ingrid! Du skal spille på jazzfestivalen i Skien denne helgen, det er gjerne en viss lokal forankring på mange av artistene der, men du er vel fra Bø? Er alle fra Telemark på samme bølgelengde?
— Hehe, ja, jeg er fra Bø, men jeg gikk på musikklinja i Skien. Den største rivaliseringen i Telemark er nok ikke mellom Bø og Skien, hadde jeg vært fra Porsgrunn hadde det kanskje vært verre …

Har du lest Dag Solstads beskrivelser av Bø – om ikke, kan du beskrive det med egne ord? Før i tiden var «Kroa i Bø» et viktig konsertsted, hvor er musikken nå?
— Jeg flytta fra Bø før jeg var gammel nok til å vanke på Kroa … så Kroa har ikke en veldig stor plass i hjertet mitt. Dag Solstad kjenner jeg ikke så godt til heller, men for meg er Bø stedet jeg fikk holde på med alt jeg elska – musikk, teater, dans, fotball og fjell. Stedet bugner av ildsjeler! Og den friske lufta, drikkevannet og Lifjell er veldig deilig å komme hjem til. Hvor musikken er nå? Tja, den er fortsatt på Kroa (i nye lokaler), Gullbring Kulturhus, Jazzklubben og ellers på samfunnshusa og i øreproppene rundt om. Oj, holdt nesten på å glemme i Bøgata, opp og ned i ymse senka Volvoer, hehe.

Hvordan falt du for å høre på og senere drive med musikk og instrumenter som yngre? Sopransaksofonen ropte spesielt på deg?
— Svaret blir fort klisjéen om at musikken var rundt meg helt fra starten. Det starta med kor og fiolin, så piano, deretter klarinett i korpset. Og når jeg ble lei av pipinga i den rekka, bytta jeg over til altsaksofon. Men dansen, og særlig sangen, var også store innfallsvinkler inn i musikken for meg. Sånn sett var det nok ganske tilfeldig at saxen ble hovedinstrumentet, selv om jeg fortsatt ikke føler meg helt som saksofonist. Alt jeg spiller og komponerer ønsker jeg skal være fra min «stemme». Det er først den senere tiden sopransaksofonen har blitt min følgesvenn. Jeg føler jeg aldri har vært nærmere å kjenne at et instrument er «meg» enn med sopranen, men det er likevel fortsatt kun ett av flere verktøy. Sånn sett kan jeg kanskje ikke vise fullt og helt hvem jeg er uten å drive med forskjellige uttrykksformer, også på tvers av kunstarter.

Hvordan er stemningen oppe på NMH for tiden, det er oppsiktsvekkende mye kvalitet og morsom nytenkning der. Er det lærerstanden, akkurat denne generasjonen, eller hva?
— Det ruller og går oppe på Majorstua, ja! Jeg opplever medstudentene mine som uredde, nysgjerrige og lekne, og at mange kommer fra ulike musikalske bakgrunner. Når disse møtes blir det ofte spennende saker, kanskje det er derfor? Om det er spesielt for denne generasjonen vet jeg ikke, men den aller viktigeste inspirasjonskilden for meg er hvertfall de jeg spiller og omgås med daglig. De inspirerer og overrasker meg hele tiden, og det er de som gir meg de største kicka! Lærerne er kule de, men ingenting slår det å spille fet, egenlaget musikk med sine beste venner som også er megadyktige musikere! Det har nok kanskje også mye med selvstendighet å gjøre, det er man veldig opptatt av på NMH. Og når folk blir selvstendige, gjør de ting de har lyst til, og da blir musikken også bra tror jeg da!

Det handler ikke bare om ren musikk heller, det virker som det er en idealistisk og politisk nyorientering hos enkelte også?
— Det kan nok stemme. For meg er det unaturlig å skille dette sterkt fra hvem jeg er som musiker eller kunstner. Alt jeg tenker om ulike tema er jo en del av meg, og dermed også en del av det jeg lager av musikk, noen ganger tydelig, andre ganger mer subtilt eller ubevisst. «Politikk» høres sånn sett litt fjernt ut, det skiller på en måte meningene fra musikken. Flere i miljøet kjenner seg kanskje igjen i dette, så de tar det som en selvfølge det å stå opp for ting de syns er urettferdig — om det handler om klima, likestilling eller kunstens posisjon. Derfor oppleves vi kanskje som ekstra engasjerte, det er jo bra.

Du skal spille der med Han Gaiden, et bandprosjekt som har begynt å få litt luft under vingene, konsert på Jassbox foran potensielt mange folk, til og med konsertanmeldt i kunstblekka Subjekt. Fortell litt om prosjektet og ikke minst når vi kan høre noe musikk av det i strømmetjenestene?
— Da jeg ble venn med Kristin og Ragnhild i 1.klasse på NMH delte vi mange guilty pleasures som vi den gang kanskje ikke trodde var helt godtatt i jazzverdenen. Vi elska Beyoncé og Disclosure, og pynta oss med glitter og dansa til denne musikken, haha. At vi skulle kunne lage musikk som i Han Gaiden tror jeg egentlig ingen av oss hadde trodd selv, men vi var heldige og fant hverandre. Det ble en lekegrind og et fristed for å få utløp for glitteret i oss, så kunne vi stresse med 2-5 andre steder. I bandet er vi lite opptatt av sjangere, men prøver å være så tro som mulig til det vi hører inni oss. Om det er housebeats, støy, rap, ambientklangtepper, vrengvokal eller trestemt Destiny´s Child-vibber, spiller ikke så stor rolle. Det er kombinasjonen av alle referansene vi har, og balansen mellom det å ha en samla kunstnerisk visjon, men ikke slutte med å overraske og utfordre hverandre, som gjør det så gøy og spennende. Jeg føler meg superheldig som har truffet disse folka og får lov til å bare leke rundt. Det føles veldig hjemme. Om det får være med i «jazzomtalen» fremover gjenstår å se, hehe, men måten å tilnærme seg musikken på har vi nok mye fra impro/jazzmiljøet. Vi sitter ikke og lager låtene i studio, de kommer fram på øving med idéer hver av oss har med, og så improviserer vi og lager alt sammen. Slik bevarer vi også uforutsigbarheten i livesettinger. Vi har ingen hast med å gi ut noe, vi ønsker bare å kose oss og jobbe på, så får vi se? Men man skal nok ikke se bort ifra at det kommer noe i 2020.

Hvilke andre band spiller du mest med nå, og hvordan går det med komponeringen?
— Det blir mye komponering fremover nå med prosjektet Jenny+Ingrid Kollovie tolker Mummidalen. Saksofonisten og komponisten Jenny Frøysa, som går jazzlinja i Trondheim, og jeg har akkurat startet med vårt andre prosjekt. I 2018 skrev vi musikk for jazzorkester hvor vi brukte Roald Dahls Dustene som inspirasjonskilde. Nå har vi igjen samlet en gjeng venner og favorittmusikere og skriver musikk inspirert av Mummidalen. Dette prosjektet kommer i starten av 2020! Ellers spiller jeg med Passe Planta, SuperFlipp, Me the Narcissist og Ako Ako, samt flere andre prosjekter nå og da. Jeg er superprivilegert som får holde på med så mye som jeg digger! Det å ikke føle at jeg bruker tid på noe jeg ikke vil eller som tar energi er utrolig deilig.

Til slutt kan du velge en låt med Youtube-lenke enten fra en Telemark-relatert jazzartist, noe med sopransax, eller bare noe fett og helt nytt norsk som skjer. Eller alt dette.
— Nå måtte jeg inn å se på likte videoer på Youtube, det er jo ikke her jeg hovedsaklig hører på musikk. Blant technomusikkvideoer (Sassy009<3), favoritt jazzplate (Paavo<3) og hummusoppskrifter, ble jeg nødt til å velge denne:

Lite Telemark, og lite sopransax, men det refererer litt til det jeg snakket om tidligere — at jeg blir megainspirert av de rundt meg. Daniela Reyes skriver de fineste tekstene! Så kan avslutte dette intervjuet med még, med hennes ord: “jeg er en usikker musiker, og trukke verden trenger mer av meg”.

Under snø

ÁNNÁSUOLO
Muohtačalmit
(Ponca Jazz Records)

Foto: Camilla Slaattun Brauer / Giff-master: Nick Alexander

 Redaktør i Kreativt Forum, Harald Grenne, postet på internett et lett ironisk «tiddelibom» i dag tidlig, så vi måtte vende hodet om for å titte ut, og så sannelig: det snødde. Og det akkurat da vi hørte på Muohtačalmit, den nye platen til Ánnásuolo med en rekke av (nord-)Norges fremste jazzmusikere, John-Kåre Hansen på elgitar, Svein Schultz på bass, Eirik Fjelde på keys og Jakop Janssønn på trommer og elektronikk, og den fyldige stemmen til Marianne Pentha i front. Albumet er glinsende produsert og tenderer i mange av låtene mot dyster og skinnende voksenpopmusikk med arktisk tilsnitt, meget kompetent fremført av musikerne og med Penthas samiske popvokal som unik verdi. Selv om det fort kan bli mye av snøen, er den i sin natur langsom, og det er noen riktig så duvende lydtepper som laver sakte ned i åpningskuttet, gjendiktet til engelsk her:

Snowflakes fall / Stilling the air / The snow soften the earth / And dulls the ice / The snow envelops everything / Sounds as well / But it creaks underfoot / As I walk.

Blogghalvdel Vinger hadde gleden av å oppleve bandet live på Svalbard og på den fraflyttede russiske kolonien Pyramiden i fjor på denne tiden, og det var en opplevelse han aldri vil glemme. Den stemningen er umulig å gjenskape, men platen hensetter likevel lytteren et helt annet sted enn der den var før det begynte.

«Men dette jævla puppestellet til Kiki gjør meg totalt øksen i treet, Kal! Men jeg mener totalt!

Det er gode dager for forfatter Torgrim Eggen, som etter mange års vandring i dødens dal omsider har fått utgitt sin store biografi over Axel Jensen. For den har han allerede mottatt nominasjon til Brageprisen, og særdeles begeistrede anmeldelser, selv fra VGs Sindre Hovdenakk som noen av oss husker Eggen mente verken kunne lese eller skrive, etter at han slaktet boka om Eirik Jensen. Denne Jensen gikk det nok bedre med. Kanskje fordi han også kunne kalles Jazzmann Jensen. Om du går til anskaffelse av den aktuelle utgaven av Jazznytt kan du lese et langt og god redigert utdrag fra boka Axel: Fra smokken til ovnen Storyen om Axel, som spesielt tar for seg Jensens jazzinteresse, hans jazzskriverier i yngre dager (inkludert tegninger!) og selvfølgelig noe om boka Line (1959). Vi går neppe lei av filmatiseringen med det første heller, og koster på oss et klipp av skikkelig syndig dansemoro, fremprovosert av jazzjam i stua med Pastor’n og andre notabiliteter fra det norske jazzmiljøet.

 

Gledens fjes og fjesets gleder: Trioens kunst på Kampenjazz med Maria Kannegaard Trio

Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Det er jo ikke noen hemmelighet – NTT-saken med kunstner Fredrick Arnøy i forrige nummer er et eksempel på det – men noen ganger er det også lett å glemme at jazz er en visuell musikkform. Mangelen på sceneshow i noen tradisjonell forstand og lytterpositur-klisjeer, med furet panne lukkede øyne, intenst diggende til musikken, bidrar til det.

Det er jo sant at lyden er jo nok i seg selv. Kraften i lydopptak fra gamle liveinnspillinger kan være enda mer slående enn filmopptakene fra den samme konserten. Men det er litt på siden likevel, poenget er at det å se musikerne også tilføyer noe. Det kan gjøre opplevelsen mer håndgripelig, det er en måte å bli kjent med vesenet deres på. Måten de ser ut mens de spiller blir noen ganger en del av måten vi forstår spillet deres på. Den umiskjennelige lyden av Jon Christensen veves sammen med måten hodet hans bikker mot høyre – egentlig en konsekvens av at hørselen på venstre øre ikke er all verdens, men også noe som liksom viser måten han lener seg inn i musikken på. En sittestilling som så så fordømt bra ut at den muligens ble appropriert av yngre trommeslagere. “Det ble en slags Jon Christensen-stil, det der, med hodet litt ned på skrå. De syntes det var litt hipt, vet du, og visste jo ikke hvorfor jeg gjorde det. He he!”, sa han til Jan Omdahl i et intervju med Jazznytt i nummer 246, 2018.

I sin svært effektive markedsføring av Miles Davis, fant plateselskapet Columbia fort ut at posituren hans når han spilte, liksom både forover- og bakoverlent på én gang, dirrende et eller annet sted mellom spørsmålstegn og utropstegn, var et egnet, enkelt ikon som kunne binde ulike perioder sammen. Lyden endret seg, posituren forble, før han som gammel bøyde seg mer og mer forover. Konsertminnene jeg har fra å se Niels-Henning Ørsted Pedersen da jeg var liten er litt ymse, fra full bakoversveis til dårlig, oppskriftsmessig materie. Men jeg husker den snåle geipen hans med glede fra alle disse konsertene, fastskrudd i en slags mild overraskelse eller overbærenhet, mens de tre midterste fingrene på høyrehånda nappet ut den ene kaskaden av toner etter den andre ut av det store, brune instrumentet.

Et bøst eksempel på det jeg snakker om, fra en gang på nittitallet. 

Også i dag finnes det en rekke personlige favoritter. Fotarbeidet til pianistene Jonas Cambien og Anja Lauvdal er viktig, det er også alt som skjer med Kjetil Jerves fjes og overkropp når ting virkelig stemmer, det er noe med skuldrene som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, en sitrende begeistring, og noen ganger har jeg tenkt at det er like før hodet hans løsner og svever avgårde, langt over alt det fine som skjer der nede på tangentene, kanskje han bare blir et smil til slutt, som en munter, sunnmørsk variant av cheshire-katten til Lewis Carroll. De borende, kloke øynene til Knut Riisnæs over brillene må også nevnes – han ser ut som en sjelden, spissnebbet fugl – idet han plirer bort på noen noter som ligger på pianoet på Herr Nilsen. Kanskje ligger det en låt av Anders Aarum der, en han ikke helt har lært seg ennå. Riisnæs har også et aktivt bein, som bare går og går, forresten. Og apropos bein, noen ganger ser det ut som at det ikke er plass til hele Andreas Wildhagen bak trommesettet når han spiller, og han manøvrerer seg rundt bak der, som en basketballspiller som prøver å finne sittestillingen bakerst på et Norwegian-fly.

Alt dette er vel og bra, og det er selvsagt en haug med musikere jeg elsker å høre på uten at jeg nødvendigvis har visuelle minner av, men som allikevel er verdt å bruke lytterlivet på. Men det er allikevel noe som binder alle konsertene sammen når det skjer – du får ikke nødvendigvis høre “din” låt på disse konsertene, det er ikke nødvendigvis en fast dramaturgi, det finnes ikke hits eller andre underforståtte avtaler med publikum om ting som skal skje. Men man kan for eksempel se Ingebrigt Håker Flaten bøye seg på umiskjennelig vis over bassen med ansiktet låst i en begeistret knute, og dét har skjedd på hver bidige konsert jeg har vært med ham, gjennom årene. Og på sett og vis blir de gjenkjennelige øyeblikkene det nærmeste man kommer følelsen en Metallica-fan har når vedkommende hører “Ecstasy of Gold” svulme ut av høyttaleranlegget og kan tenke “nå skjer det. Det har skjedd mange ganger før, men også nå”.

Noen ganger kan man støte på en aversjon mot sånne distraksjoner og visuelle hjelpemidler når folk snakker om hvordan man egentlig skal sette pris på såkalt seriøs musikk – herunder inkludert jazz og annen improvisert moro. Tanken er noe sånt som at kunstens integritet er best ivaretatt om den står helt på egen hånd. Om du trekker denne tanken langt nok kommer du vel helt til landets mange black boxer – høyteknologiske, bekmørke rom laget for at alt skal kunne skje. Men jeg husker også med gru musikktimer med lytting til klassisk musikk hvor oppgaven var å lage “sine egne bilder”, inni hodet, mutters alene. Tanken om at det nærmest var juks å feste denne lyden til noe annet, til alle de ulike og meningsfulle distraksjonene verden utenfor vårt eget hode har å by på, gjorde det vanskelig å få musikken til å puste. Det var en åpenbaring å mange år senere sjekke ut filmopptak av symfonier på youtube. Hvor mye finner man ikke ut om hva denne musikken rommer om man faktisk ser orkesteret?

Én ting er dirigientene, de har jo åpenbart perfeksjonert faktene sine, fra Dudamels dirrende krøller til Bernsteins kokette skuldertrekk, men mye av moroa ligger i å se på instrumentgruppene også. På en del opptak fra syttitallet ser det fakta faen ut som at absolutt alle som spiller cello, både kvinner og menn, heter Adrian, de er glattbarberte, mørke i håret og kommer fra helt andre hjem med heeelt andre bokhyller enn for eksempel hornseksjonen, hvor det praktiseres en langt mer liberal ansiktshårpolitikk, de har briller, kanskje en slitt pocket med marxistisk litteratur på innerlomma. De heter sikkert ting som Martin, Greta og Bernt, det er i den rekka klubblederen sitter, det kan du ta gift på. Og da har man ikke én gang begynt å henge seg opp i indrefileten i typegalleriet, freakshowet som er den orkestrale perkusjonsrekka, du har Pauke-Rolf, også har du én utgammal knirk som styrer sjappa med jernhånd og har gjort det de siste tredve årene, også er det én tilsynelatende sytten år gammel to meter høy kvisete lærling med begrenset, men betydelig ansvar for mer eksotiske duppeditter som pop gun og vibraslap. Sånn kan man fortsette bortover i instrumentgruppene, og plutselig har 50 til 90 minutter forduftet. Å henge seg opp i fjesene og bevegelsene til folk mens de lagde musikken, bandt ikke symfoniene til Mahler, Mozart og Beethoven fast. Tvert imot, det var måten de kom seg av rullebanen på.

Det var også grunnen til at jeg dro med samboeren min for å se Moskus på Kampenjazz for noen uker siden. Én ting er å sette på all denne musikken hjemme i stua. Men å se den, der den hører hjemme, forklarer jo en god del mer, og er sikkert også både morsommere og enklere å holde ut. Et godt stykke ut i settet til Moskus, mer fullstendig og givende enn jeg egentlig kan huske å ha hørt dem noen gang før, fant Hans Hulbækmo fram en god gammaldags skralle  – av typen fotballfans har brukt tidligere og som jeg tror politimenn brukte for å tilkalle hjelp en gang i gamle dager. Han sveivet rundt på den i noen sekunder før han la den ned igjen og fortsatte med noe annet. Da kunne jeg se bort på samboeren min, og se at hun tenkte “aaaah, ok, jeg skjønner, Filip.”  Det hjelper å ha øynene med seg.

***

Neste søndag var vi tilbake på Kampenjazz igjen, for den andre konserten i Trioens Kunst-serie, denne gangen med Maria Kannegaard Trio. Der var det andre såkalt utenommusikalske ting som presset seg på, denne gangen i form av Maria Kannegaards lange fravær fra konsertscenen grunnet psykisk sykdom hun har vært fullstendig åpen om – her må jeg nevne intervjuet Terje Mosnes har gjort med Kannegaard i siste Jazznytt – det er verdt å lese både på grunn av hele historien hennes, og blikket hun har på musikk – men også på grunn av den tvers igjennom skvære og gripende måten hun snakker om veien tilbake til å være musiker.

Så kvelden på Kampenjazz var det man kaller en spesiell anledning  – bortsett fra en spontan minikonsert på Valka på Majorstua, er det godt over et halvt tiår år siden de spilte offentlig i Oslo sist. Og følelsen av tilbakekomst åpenbart en konsert-atmosfære, som på The Quintet-konserten med Calle Neumann under Oslo Jazzfestival i sommer, hvor den nesten litt opprømte usikkerheten om konserten i det hele tatt kom til å bli gjennomført på normalt vis truet med å skape en litt emmen ettersmak i en ellers sitrende ramme. “Tror du artisten kommer seg på scenen” er aldri, aldri et spesielt sympatisk spenningsmoment i forkant av en konsert. Sånn var det ikke på Kampenjazz, stemningen var preget av forventninger og forhåpninger, og av gamle venner og beundrere av trioen. Ikke alle forventninger var av gammel årgang heller – i publikum satt det nok også en del som hadde sett trioen enten på Jazzfest, Nattjazz eller Moldejazz i år – og som tok med seg minner som ikke strakk seg år, men måneder, dager, timer og sekunder inn i lokalet.

Jeg var på sistnevnte konsert, det var den siste jeg så før jeg dro fra årets Moldejazz og jeg fikk ikke skrevet så fryktelig mye om den. Det handlet ikke bare om tid og logistikk egentlig. Jeg ble så inn i hampen gølva av det jeg hørte at jeg tenkte at jeg trenger noen flere møter med trioen før jeg virkelig forsøker å si noe vettugt om akkurat det låtmaterialet og måten bandet snor seg inn og ut av det på.

Det er jo ikke direkte fremmed, eller nytt, om man for eksempel har hørt på et album som Camel Walk tidligere. Men fargene er sterkere, det er som om alle de faktorene som gjør greia deres til en spesiell greie bare har fått strekke seg videre ut og at de fyller hele hansken. De fengende, insisterende temaene, som sikkert kan få folk til å både tenke på post-rock og filmmusikk – jeg har sett sekkebetegnelsen “indie” blitt brukt andre steder – er blitt sterkere. Det er rett og slett noen genuine hits i det nye materialet, jeg mener til og med å huske at det var minst én virkelig perle de spilte i Molde som ikke ble viet tid på Kampenjazz. Men der kan jeg også ta feil. Og det virker som at friheten er større også. Pianotrioer som opererer i sånne rifflandskap kan, i mine ører, bli litt klaustrofobiske og svette om det er for ordna forhold. Om de mister den flerbente friheten som liksom er trioens mandat av syne. Men her glir musikerne stadig vekk inn og ut av formene, med både utvida og innvikla teknikker, uten å miste øre for kraften i motivene.

Én detalj fra Mosnesintervjuet jeg av en eller annen grunn syntes var rørende, var at Kannegaard fortalte to av hennes sterkeste musikalske minner fra barndommen var Richard Claydermans versjon av “Ballade pour Adeline” og Rod Stewarts “Sailing”. Vanlige, bittersøte melodier å forelske seg i for et barneøre – kanskje det var det at hun fremdeles trekker dem fram som slo meg. Men det føles som at det ligger et grunnstoff der, en usnobbete, bunnsolid, urmelodisk følelse, ikke fryktelig langt unna kjærlighetsevangeliet i det plateaktuelle Beglomegs egenpatenterte eurohope-sjanger. Et artistmøte mellom Kannegaard og nevnte bands frontfigur, Raymond Teigen Hauger, om musikken og følelseslivet, er noe jeg godt kunne lest seks sider av i 2020. Vi får se.

Det er godt mulig at intet menneske i verdenshistorien har sittet mer oppreist enn Thomas Strønen gjør når han spiller trommer. Midt i øyeblikket kommer det en forholdsvis kort og insisterende låt hvor han romsterer bak trommesettet, løfter opp alt han har med av småcymbaler og annet raslesnask og velter det over tammene på det tiltalende gule trommesettet sitt, før han raskt begynner å sortere ting utover de ulike skinnene. Han en kar med orden i sysakene sine, stativet med de vakre gongene henger på geledd. Det er et voldsomt dynamisk spenn i spillet hans, masse bittesmå lyder, det spilles med spisepinner og mini-maracas, men basstrommen hans slipper en gang i blant løs overraskende drønn. Når han beveger seg over trommesettet kan han sende assosiasjoner i retning en mesterkokk som mikrodoserer en eller annen ekstremt sterk ingrediens med innøvd, sylskarp presisjon. Hadde basskamerat Ole Morten Vågan fått tak i den samme miksturen er det nærliggende å se for seg at noen faktisk hadde strøket med, han spiller med sedvanlig energi og et på overflaten ganske annet presisjonsnivå, men de deler jo lekenheten, innforståttheten og det som i Kampenjazz-programmet er beskrevet som noen av norsk musikks største ører. Blogghalvdel Vinger har tidligere beskrevet Vågans ansikt på dette viset: “Som om han til enhver tid er iferd med å prøve å bite over et saftig men imaginært eple samtidig som han forsøker sitt ytterste på å holde tilbake et nys.” Men fra der jeg sitter, ute ved kanten, slik at jeg ser Kannegaards rygg og rytmeseksjonenes fjes, er vel det jeg kommer til å huske aller best de forventningsfulle, spente blikkene Strønen og Vågan sender bort på Kannegaard. Uhumskheten og kjærligheten. De vet kanskje ikke alltid hva som kommer rundt neste sving, hva som er neste låt? På et tidspunkt må Vågan raskt gripe til buen idet Kannegaard setter i gang. Enten har han eller hun ombestemt seg. På et tidspunkt ligger brillene til Vågan – en mye omtalt og egenrådig rekvisitt i moderne norsk jazz – nede på scenegulvet. Man kan bli nervøs av mindre, men karen vet jo hva han driver med, der har de sikkert ligget mange ganger før.

Etter en og en halv time stopper de opp, roper opp navnene og spør publikum hvor lang tid som har gått. Svarene varierer fra “ti minutter” til “halvannen time”. Og så spiller de litt til, før de tar et lykkelig jazzbukk til rungende applaus og samles sammen med publikum ute på gulvet i Caféteateret. Og på det tidspunktet er det vel ikke lenger mulig å trekke noe relevant skille mellom “rammen” på konserten og det som skjedde der oppe i drøye halvannen time, mellom distraksjonene og materien, det lykkelige gjensynet er så delt, mellom musikere og publikum. Trioens kunst, slik den fremstår på Kampenjazz handler åpenbart også om disse vennskapene, og det er noe med synet av akkurat tre mennesker i godt samvær som liksom understreker det, uten at jeg helt vet hvorfor. Denne kvelden er det i hvert fall innlysende. Vi stikker på konsert, ikke bare for å glede ørene, men for å få øye på gleden.

Siste del i Kampenjazz-serien om trioens kunst går av stabelen nå på søndag – og da er det Jonas Cambien Trio som skal holde varmen der inne. Den trioen anbefales alltid.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger