NTT: Helgen starter grytidlig

Goood helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsblogg for jazz og beslektet musikk. Nok en uke som har bydd på det meste er slutt, nok en travel helg venter. I denne utgaven av bloggen har vi intervjuer med intet mindre enn åtte musikere, så vi unner oss kun en kort gjennomgang av noe av det som skjer på livefronten i begynnelsen.

Etter en god del om og men kommer den lenge planlagte SIAN-markeringen på Tøyen Torg til å gå av stabelen på lørdag. Det betyr også at motarrangementet Frijazz mot Rasisme skjer, i regi av Motvind og Blow Out. Arrangementet inngår som en del av Tøyen mot Rasisme, og om du lurer på hva som kan være tanken bak nettopp frijazz mot rasisme, kan du lese NTTs intervju med arrangørene i etterkant av den første demonstrasjonen av denne typen, i Stavanger tidligere i år.

Ellers er den svært hyggelige bransjefestivalen i Bergen, Vill Vill Vest, i gang – Jazzinorge har skrevet en framifrå oversikt over hva slags jazzrelaterte ting man kan oppleve der, med bandene Bangkok Lingo og Billy Meier i spissen. I samme slengen kan vi minne om Jazzinorges nydelige konsertkalender.

ECM-jubileumet er fremdeles i gang på Victoria. Det er ingen snau booking i kveld – da gjester Carla Bley Trio og Mette Henriette jazzscenen. Morgendagens trio av konserter lukter også en vaskekte begivenhet – Norge og Finnskogens simpelthen uforlignelige kantelespiller og sanger Sinikka Langeland kommer – det er en konsertopplevelse fullstendig utenom det vanlige, og et univers vi bør prøve å bruke mer tid på ved en senere anledning. Kommer gjør også Craig Taborn og en nysgjerrighetsvekkende triosammensetning bestående av John Surman, Arild Andersen og Thomas Strønen. Noe for enhver smak, for deg som liker ECM, vel å merke.

Til sist – i kveld spiller Harald Tusberg Jr. og Bugge Wesseltoft slippkonsert for albumet Communichaos på John Dee. Tusberg var lenge en viktig skikkelse i Oslos rockmiljø, før livet tok andre veier, men for fem år siden møttes han og Bugge, og det er det nå blitt plate av! Bandet består av en rekke flotte musikere – vi koster på oss å nevne gitarhelt Ronni Le Tekrø og trommeslager Jarle Vespestad. Og gi gjerne albumet et lytt – det er jo ikke hver dag det kommer musikk med såpass snirklete tilblivelseshistorier, og det fortjener ørene våre innimellom slagene.

Sånn! Er du abonnent på Jazznytt? Bli gjerne det. Har du lyst til å delta i trekningen av fem eksemplarer av den nye Miles Davis-utgivelsen RUBBERBAND? Sjekk her! Nå setter vi i gang!

Hole in one!

Sigurd Hole. Foto: Andreas Ulvo

Den varsomme kontrabassisten Sigurd Hole er et velkjent syn på norske jazzscener, i forskjellige bandkonstellasjoner og som strålende solobassist – sjekk hans album Elvesang om du ikke har det. Han har spilt inn et nytt album nå, og er også aktuell som arrangør av konsertserien Morgenkonsert i Sagene kirke i Oslo. Lørdag morgen er det Harpreet Bansal og Adrian Myhr i duo. Hole er i det hele tatt en reflektert person som har tanker om hva musikken kan bidra med i og for samfunnet, og derfor er han med største naturlighet gjest i denne helgens utgave av NTT:

Morgenkonsert – det minner meg om den samlede summen av alle de brummende og stressete lydene som kommer ut av familen hver morgen i leiligheten. Hva innbærer det for deg?
— De første morgenkonsertene jeg kan erindre hørte jeg som barn. Det var lyden av fuglesang, summende innsekter og sauebjeller utenfor vinduet da jeg våknet opp på setra hjemme i Rendalen om sommeren. Jeg kjenner også godt igjen morgenkonsertkakafonien i hjemmet slik du beskriver den – her er jeg aktiv både som lytter og utøver hver eneste dag (med mindre jeg er på turné!). Så er det morgenkonsertserien jeg driver i Sagene kirke. Den handler om å kunne lytte til levende musikk på en tid av døgnet da sanseapparatet enda ikke har rukket å bli eksponert for alt for mange inntrykk. Jeg vil ikke nødvendigvis si at vi er bedre lyttere om morgenen, men jeg tror vi lytter på en litt annen måte enn om kvelden. Konsertserien handler også om å kunne ta med seg musikkopplevelsen videre inn i dagen. Konserter om morgenen er en velprøvd konsertform for barn i form av skolekonserter, men for et voksent publikum er den definitivt ikke like etablert. Jeg kjente ikke til noen andre offentlige konsertserier som min da jeg startet opp vinteren 2018. Nå vet jeg om i hvert fall én til – i Malmö Live konserthus. Der spilte jeg selv solokonsert tidligere i år, på en helt vanlig hverdag kl 0815, med nærmere 300 tilskuere i salen. Det var inspirerende å se at det er mulig å gjøre dette også på ukedager! Kanskje vil jeg selv prøve det ut i Oslo etter hvert – eller kanskje det kan være et eksempel til etterfølgelse for en av de etablerte scenene i byen?

Jeg blir syk og stresset av samtiden og media. Konserter er ikke bare kule musikkopplevelser med flinke folk på scenen, det handler også om å komme seg unna alt sammen. Er det et terapeutisk aspekt ved dette også?
— Du er definitivt ikke alene om å bli syk og stresset av samtiden og media. Musikk, og alle andre former for både kunst og underholdning, kan hjelpe oss med å «rømme» litt fra denne virkeligheten. Jeg tenker at noen slike rømningsveier kan ha en reell terapeutisk effekt i det at de tilfører oss noe som har varig virkning, mens andre virker mer som en kortvarig bedøvelse. For meg kan musikk være begge deler, både i form av lytteropplevelser, og ikke minst i form av det jeg opplever gjennom mitt eget arbeid. Vi som lever i dag står med begge beina solid plantet i den største utfordringen menneskeheten har stått ovenfor. Jeg kjenner til tider både på klimaangst og klimasorg, og synes disse følelsene kan være vanskelige å bære. Møtet med kunsten hjelper meg til å opprettholde troen på at dette tross alt kan gå bra til slutt. Det samme gjør møtet med naturen, som alltid har vært en viktig kilde til glede og inspirasjon for meg. Både gjennom å være i naturen som tilskuer og lytter til alle dens lyder og farger, og gjennom å på ulike måter fokusere mitt eget arbeid rundt naturen – da spesielt i mitt soloprosjekt – opplever jeg både en terapeutisk effekt og en sterk følelse av tilhørighet og kjærlighet. Jeg håper at jeg kanskje kan klare å formidle noe av dette gjennom det jeg lager.

Harpreet Bansal og Adrian Myhr. Foto: presse

Fortell litt om sammensetningen utover høsten. Nå lørdag er det for eksempel en av denne bloggens store favoritter Harpreet Bansal i duo med den enestående bassisten Adrian Myhr.
— Jeg hørte Harpreet Bansal første gang på Kampenjazz for noen år tilbake. En fantastisk konsert, og jeg har vært stor fan siden. Gleder meg stort til å oppleve henne i duo med Adrian! 19. oktober kommer Ensemble 96 på besøk. Det blir første gang et kor gjester konsertserien – og ikke et hvilket som helst kor, de har vært Grammynominert hele tre ganger! Det var lett å si ja da de spurte om å få urfremføre et nytt verk av Cecilie Ore, Speak LOUDER, som handler om tap av biologisk mangfold og menneskets vekst på jorden. I tillegg til koret skal Ane Marthe Sørlien Holen og jeg selv spille på deler av denne konserten. 9. november spiller Håvard Gimse solo piano – jeg er veldig glad for å kunne presentere en av våre aller fremste klassiske pianister i kosnertserien! 30. november kommer Knut Reiersrud og Michaela Antalová, et relativt nytt og særs uttrykksfullt duosamarbeid på tvers av generasjoner og musikalske sjangre. Til sammen utgjør disse fire konsertene det mest varierte semesteret i konsertserien så langt. Et bredt spekter av sjangre er forøvrig noe jeg veldig bevisst legger opp til – jeg ønsker å selge ideén om å lytte til musikk om morgenen i seg selv snarere enn å lytte til en bestemt type musikk. Kanskje kan denne innfallsvinkelen også føre til at folk som oppsøker konsertserien møter nye musikalske uttrykk de ellers ikke ville oppsøkt.

Kirkerommet er fortsatt et ladet rom, og jeg har hatt store musikkopplevelser i mange forskjellige i år, fra den viktige østkantkirken på Grønland, via prangende Molde domkirke, til en bitteliten og iskald middelalderkirke på Hadeland. Noen sterke begravelser er det også blitt med musikk. Er det åndelige aspektet det sentrale, eller er det arkitektur og akustikk som gjør at musikere flokker seg til kirken?
— For min egen del er det en salig blanding. Jeg bekjenner meg ikke til en bestemt tro, men føler likevel på en helt spesiell stemning, en spesiell tilstedeværelse, i både kirker og andre religiøse hus. Jeg er veldig opptatt av hvordan musikk presenteres, og mener at de fysiske rammene rundt musikken er av største betydning for den lyden som skapes. Kirkerommets blanding av åndelig utstråling og ofte innbydende akustikk blir i så måte en sterk faktor for hvordan musikken både formes av musikeren og hvordan den oppleves av lytteren.

Du er en aktiv musiker på egenhånd også, så klart, hva er det vi kan nyte fra din side fremover?
— Jeg har akkurat spilt inn ny solobassplate på fantastiske Fordypningsrommet, som ligger på øya Fleinvær utenfor Bodø. For meg er dette et perfekt sted for skapende arbeid! I 2017 hadde jeg et lengre arbeidsopphold der, og det var fantastisk å kunne reise tilbake for å spille inn musikken – eller idéene – som ble unnfanget under dette oppholdet. Naturen på Fleinvær gjorde sterkt inntrykk på meg. Min forrige soloplate Elvesang, spilt inn i kirka hjemme i Rendalen, er på mange måter en stillferdig homage til naturen jeg vokste opp med og i. Jeg er opptatt av hvordan naturlige omgivelser er med på å forme oss, hvordan de reflekteres i oss som mennesker. Da jeg bestemte meg for å reise til Fleinvær i 2017, var det dels for å utfordre meg selv gjennom å oppsøke naturlige omgivelser som var uvante for meg, for å se hva som kunne komme ut av dette rent kunstnerisk. Jeg har alltid næret en stor respekt, som tenderer mot frykt, for havet. Båtliv har aldri vært min sterke side… det var derfor meget passende at det blåste sterk kuling over Saltfjorden på vei ut dit første gang i 2017! Jeg kom naturligvis fram uten en skramme, og har siden ikke angret et sekund på at jeg reiste dit. Naturen på Fleinvær, og min opplevelse av å være i den, og å skape musikk i den, vil være med meg resten av livet. Selv om det er flere likhetsstrekk, låter nok mye av musikken jeg har spilt inn på Fleinvær ganske annerledes enn den jeg spilte inn i kirka hjemme i Rendalen. Litt villere, litt mer rastløs. Slik opplever jeg det i hvert fall selv.

Plata slippes vinteren 2020 – første lille smakebit kommer i november.

Fieh snakker mer!

Fieh på årets Øya. Foto: Maja Brenna/Øyafestivalen

I dag er debutplaten til Fieh, Cold Water Burning Skin, her. Endelig, får vi vel nesten si – dette er en prosess som har tatt litt tid, med den konsekvensen at musikerne i bandet har rukket å vokse enda mer inn i den norske musikkmaterien enn de hadde da de startet opptakene. Det betyr også at de for eksempel har rukket å spille på Øyafestivalen to ganger uten å ha en plate ute. Det siste året har NTT også rukket å snakke med flere av musikerne i forskjellige sammenhenger – vi snakket med den på flere måter plateaktuelle trompetisten og flygelhornisten Lyder Øverås Røed om hans forhold til Roy Hargrove, som døde i fjor, og vi hadde en flott prat med funktrommenes Solan Gundersen, Ola Øverby. I det nyeste Jazznytt har vi også små presentasjoner og intervjuer med alle medlemmene – men som alltid på papir er det masse man ikke får plass til – så i anledning slippet, byr vi på en utvida utgave av denne saken her! Vær så god, her har dere et helt drøss med bra folk:

Sofie Tollefsbøl
Født og oppvokst: 1994, Eina, Vestre Toten
Instrument: Vokal og jazzfløyte på nybegynnernivå
Band: Fieh, Vegard og Ivar Band, Majorstuen Ørkenblues-ensemble

I tillegg til Fieh er du med som vokalist i andre band, som korist og i jamsettinger. Hvor viktig er det å utforske de andre måtene å være sanger på?
– Jeg syns det er bra for meg. For musikere på andre instrumenter er det jo vanlig å være med i masse. Før tenkte jeg at det var vanskelig som vokalist å bare “være med”, for man blir kanskje uansett ansiktet til bandet, men det er ingen grunn til at det skal være sånn. Jeg fant ut at jeg skulle drite i det og bli med på alt som er moro. Koring er kjempekult, det krever andre ting enn å synge lead. Det er også ekstremt digg å ikke stå helt forrerst i midten, syns jeg.

Er det viktig å kommunisere at det dreier seg om et kollektiv utad når det kommer til Fieh?
– Det er viktig at alle som er med har en felles forståelse av det og at alle er like mye verdt. Men hva andre folk oppfatter, kan jeg ikke styre. Jeg leser at folk bare omtaler meg som Fieh, og det er ikke sånn jeg ser på det, jeg er meg og bandet heter Fieh. Men jeg kan ikke styre det.

Fortell litt om fløytespillet ditt!
– Det viktigste med det å prøve fløyte er kicket! Kicket med å utforske et nytt instrument, som forøvrig også er årsaken til at jeg anskaffa et trommesett forrige sommer, en dulcimer før i sommer, en bass jula 2011 og en guzheng som er å finne i kjelleren til Lyder på Blindern et sted. Det låter kanskje litt dritt, men det må jeg leve med. Det er ikke det at jeg vil spille dritt live, men det er mer for å teste meg selv – og å tenke at middels fløyte kan gå bra. Jeg begynte da Henriette var i studio og la fløyte på skiva, da gikk jeg rett på Finn. Jeg har ikke spilt i korps eller noe sånn, så det å finne ut hva det handlet om, pusting, embouchure og sånne ting var fett. Læringskurven er veldig bratt og det er veldig gøy – i starten.

Hva engasjerer deg med musikkbyen Oslo?
– Jeg ser mye av de tingene dere nevner i bloggen – at mange forskjellige aktører driver med forskjellige ting, engasjerer seg i forskjellige miljøer, at det skjer sinnsykt mye. Hver dag er nesten en kamp, det er tre konserter du har lyst til å gå på. Jeg har opplevd at det har vært sånn de årene jeg har gått på NMH. Jeg vet ikke hvordan du ser på det, er det blitt mer ekstremt?

Det er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror det går an å peke på et par ting som i hvert fall gjorde at det virkelig ble prekært å starte fredagsblogg. Det skjedde veldig mye allerede, men en ting som Åsmund Skuterud og Kjetil Jerves jobb på Jazz in Khartoum og etableringen av Kafé Hærverk føltes som nøkkelhendelser som var symbolsk for alt dette andre – og som drev det videre.
– Ja, det er jeg enig i, folk spiller jo på Hærverk konstant, i mange forskjellige sjangere. Og ja, også sånne som Åsmund, som er sjukt rå på å samle random konstellasjoner – eller, ikke random, men folk som ikke har spilt sammen før. At det skjer rett utafor skolen når man går der er ganske drøyt, og veldig veldig kult. Det at det er så mange ting i en relativt liten by som Oslo. Det å både få se det og å være en del av det, er jeg takknemlig for.

Skriver dere ny musikk til Fieh nå for tiden?
– Den forrige skiva har jo vært ute av våre hender ganske lenge. Vi lagde låtene for fem år siden, og spilte den inn for to år siden. Vi driver og lager nye ting nå, helt klart, og vi har et mål om å komme oss videre. Det har gått så lang tid siden at det ville vært rart om musikken var lik – jeg tror det er litt annerledes. Den forrige består jo faktisk av mye musikk som ble skrevet før vi begynte på NMH, så i mellomtiden har jeg fått en bachelor – i musikk. Det burde jo ha noe å si, hahaha!

Det er en rar posisjon å være i å ha laget noe som ligger og venter så lenge. Det er liksom deiligere, og mer utrygt, å lage ferskvare.
– Ja, det er sant ass – det er kjemperart slik det er nå, at ting faktisk eldes – selv om ingen har hørt det ennå på plate. Men det er jo mange grunner til at det har tatt den tiden.

*

Ola Øverby
Født og oppvokst: 1996, Hedalen i Valdres
Instrument: Trommer, men lager musikk på piano. Er ikke noe god, da.
Band: Fieh, Damata, Tvuru, Behind the Canvas, Ruben Gilje Trio, Beharie, Ma Jester

Foto: Maja Brenna/Øyafestivalen

Fortell om makkern din, Andreas på bass!
– Vi har spilt sammen ganske lenge. På Øyakonserten nå nylig hadde jeg sinnssykt god lyd på scena, akkurat riktig mengde bass og jeg hørte hva han gjorde veldig godt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men du får en sånn ro, man merker at man er en enhet. Nå ruller det og går her, på en måte. Jeg trenger ikke tenke noe, alt bare skjer av seg selv. Jørgen er også aktiv, vi er liksom det rytmiske kompaniet og har jobba ganske lenge med at de tre elementene til sammen blir noe rått – at én tar den rollen der, en annen legger seg der på beatet. Innimellom får man wow-opplevelser, at det gikk veldig bra.

Snakker dere mye om disse tingene?
– Vi gjorde det kanskje mer før, da vi gikk på videregående. Da jobba vi analytisk, hva skjer hvis du ligger sinnssykt bakpå der, sånne ting. Men nå gjør vi ikke det så mye. Det er som med andre parametere i musikk, når man har gjort den delen en del, blir det mer selvsagt av en eller annen grunn. Om vi jobber med grooven nå er det en felles underbevisst forståelse av hvilken retning det går. Hvis det trengs, er det fett å ta det fra hverandre og finne ut åssen man kan løse det, men mer og mer går det på en feeling.

Når begynte du å få kick på jazz?
– Det var ikke så mange kontrabassister på Gjøvik, men jeg fikk kick på jazz på ungdomsskolen og var på kurs på NMH. Jeg fikk masse input allerede da. Jeg har alltid brukt det veldig som en øving selv, at jazzspråket eller den pakka på en måte er det jeg går til når jeg øver alene eller sammen med andre. Det ligger så mye universelt der, mange parametere er godt representert der. Men etter at jeg begynte på NMH ble det nok mer en realitet, at det var et band eller en trio som spilte musikken for å faktisk lage den musikken, ikke bare en øvings-approach. At en gitar- eller piano-trio er dritfett i seg selv. Det er en veldig kul konstellasjon å bare være tre – det er mye frihet og ansvar for å opprettholde ting.

Hva gir det deg å jobbe i et svært band med mange bevegelige deler?
– Jeg vet ikke, med Fieh har den musikalske veien gått veldig naturlig. Siden deler av bandet begynte på vgs har det vært en følelse av at vi kan ta det med ro og gjøre det som føles bra, uten at det er veldig påvirka av trender utenfra. Det er en feeling jeg føler vi fortsatt har, når Fieh går inn på øvingsrommet eller i studio eller bare mekker noe, føler jeg en trygghet rundt at det vi lager er noe vi synes er fett, og da har det ikke så mye å si – det er digg.
Alle i bandet har mye å gjøre, folk spiller i forskjellige prosjekter, men alle pitcher seg veldig fint inn på Fieh-greia. For mange har det vært hovedbandet i mange år, og det er kanskje en av de tydeligste identitetene til alle som er med. Alle er ikke nødvendigvis alltid med på alt og det er ikke sånn at alle blander seg bort i det alle gjør. Det er viktig at vokalen og rytmeseksjonen matcher, men når det jobbes med å få til en vokallinje hadde det sikkert vært sykt irriterende om kompet begynte å fortelle at det må være sånn eller sånn. Man har hvert sitt fagfelt. Der er det en stor kontrast fra det å spille i en trio. I Fieh er ikke forstørrelsesglasset på alle hele tiden.

Hvordan blir rollen til det bandet i livet ditt når du har ørten nye prosjekter på alle kanter? Er det sånn at man liksom får justert deg når du kommer tilbake og spiller der?
– Det var viktig for min del, i hvert fall i starten. Da vi starta Fieh, var det Sofie, Andreas og meg av de som er med nå, og vi har gått på NMH alle tre. Jeg begynte rett fra videregående, vi hadde allerede spilt konserter og turnert litt. Hvis jeg ikke hadde hatt et band hvor vi var såpass sikre på det vi gjorde, og tok det med inn i det jeg gjorde ellers, hadde det sikkert vært annerledes. Kanskje jeg hadde vært mer litt mer vinglete, styrt av trender eller meninger, ting som endres hver måned. Det tror jeg gjalt i hvert fall alle oss tre, at vi hadde det ankeret med Fieh. Det er jo kanskje den største utfordringen på NMH, å hele tiden bli utfordra på hva man liker, hva som er fett, alle de tingene der.

Men hvordan er det, NMH-tilværelsen må kanskje også hatt en innflytelse på Fieh? Hva skjer når et band “flytter inn” på en sånn institusjon, og nesten alle medlemmene går der?
– Det har sikkert bare utvikla alle. Alle impulsene man får, det å spille i forskjellige konstellasjoner, ha forskjellige lærere, alt det gjør deg mer oppmerksom på hva som er det musikalske elementet. Hvis jeg ikke hadde hatt Fieh, hadde jeg kanskje latt de prosessene blitt enda mer ekstreme, at jeg tenkte “nå skal jeg bare spille fri musikk”, kutte ut alt som har med time å gjøre, sånne ting. Det kunne sikkert fortere sklidd ut. “Nå skal jeg aldri spille med stortromme”, ting kan ta en drastisk vei. Og det hadde kanskje ikke funka så bra i bandet. Om Andreas plutselig skulle spille sag i stedet for bass, ville det hatt en ganske stor konsekvens for soundet. Ingen har gått helt dit, sikkert fordi alle har hatt en følelse av at de kan være seg selv. Det som er fett med at mange gjør litt forskjellige prosjekter i tillegg til Fieh, er at man kan få utfoldelser forskjellige steder. Mine freebag-interesser må ikke få utløp i Fieh, og det tror jeg er veldig bra.

Det er vel en typisk slitasjeskade for mange band med monogame medlemmer, f.eks. i rock og sånn. At ALT man ønsker å gjøre skal få plass i den boksen.
– Ja, det er veldig sant. Det skjer jo til en viss grad også i Fieh, men det er nok bare bra.

Det virker som at medlemmene tester ut flere forskjellige ting i tillegg til hovedinstrumentet, som når Sofie spiller fløyte eller Solveig er moogbassist på Åsmund Skuteruds forskjellige jammer.
– Ja, ikke sant. Sånne ting har sikkert gått begge veier, det begynte kanskje i Fieh, at hun tok ansvar for noen moog-greier, som igjen førte til at hun spiller det andre steder, og da er det blitt så etablert at hun kan ta det med tilbake og utvikler det enda mer. Det gjelder Lyder og, han skulle perke litt på en låt, og så fikk han megakick, øvde på perkusjon og tok det inn i Bangkok Lingo, hvor han brukte det mer og mer så det ble en del av pakka hans, og så tar han det med inn i Fieh.

Hvordan ser du på musikkscenen i Oslos utvikling de siste årene.
– Det er masse kult, gode scener, i det hele tatt. Det en stor del av de siste fire årene, å høre konserter på alt fra Herr Nilsen til Hærverk, to i og for seg ganske like størrelser, brune puber begge to, men det som foregår der er så forskjellig. Stedene føles som ytterkanter og jeg digger at man kan gå de 500 meterne og høre to helt rå, forskjellige konserter i løpet av en kveld. Jeg skulle gjerne ønske det var enda flere scener i den størrelsen der, og at det kanskje var en plass hvor alle kunstnere hadde en felles plass å møtes, sånn eldre folk snakker om Club7. Det hadde vært fett, det er noe jeg tror kunne tatt kunstner- eller musikklivet i Oslo enda en level opp. om det var et sted der forfattere, kunstnere og musikere hang og at det var stappa. Men jeg liker veldig godt også at det er litt spredt.

*

Solveig Margrethe Wang
Født og oppvokst: 1994, Søndre Land!
Instrumenter: Moog & keys, klarinett, vokal og live elektronikk i variert rekkefølge
Andre prosjekter: Fieh, et nytt spennende prosjekt som heter Nothing Personal, Daiisy, HeyLove mm.!

Alle har et søskenbarn på Gjøvik, i hvert fall jeg. Men du kommer i tillegg fra en dypt musikalsk familie, hvordan har det påvirket oppveksten din og hvordan du er som musiker i dag?
— Alle har faktisk et søskenbarn på Gjøvik! Haha. (En fin versjon av Prøysenlåta ligger på Youtuben, med Nora Brockstedt fra NRK på 70-tallet!) Gjøvik er en fin by der jeg og mange i Fieh-gjengen har gått på musikklinja. Når vi er inne på Gjøvikregionen og familie vil jeg gjerne gi en shoutout til Grandtante Valborg i Hunndalen! Hunndalen har vært et samlingspunkt for familien min, der musikken ofte har stått sentralt. Der var det alltid rom for å vise frem det nyeste vi hadde lært på kulturskolen. Jeg føler meg heldig som har vært omringet av musikk fra jeg var liten, allerede gjennom fostervannet på en måte… Fra jeg var liten har jeg gått i barnekor, kulturskole, dans, korps og Ten Sing, vært på leir og kurs, gått musikklinja, deltatt på UKM og hele sulamitten. Jeg skikkelig glad for alt jeg har fått være med på som ung, og alle arenaer som bidrar til musikkglede. At vi i familien har kunnet diskutere musikk, le, gråte, komme med harmonisk rådgivning (hei pappa!), spille wannabe-Jackson 5-låter (hei Ellen!), bli backa (hei mamma!) og få tilsendt undergrunns housemusikk (hei Thor Johannes) syns jeg er veldig stas og gøy, og musikk er på en måte familiens lim. Jeg tror oppveksten min har gjort at jeg setter stor pris på musikk, og at jeg liker å gjøre masse forskjellig ting musikalsk. Ikke bare sjangermessig, men jeg har nok alltid kjent at det å spille litt forskjellige instrumenter utfyller meg.

Du har i det siste vært endel å se i Oslos nattklubbimpromiljøer med syntbassen din. Fortell litt om det instrumentet, og hvordan det føles å holde på med jamming kontra det å «bare» fremføre låter.
— Ja! Jeg har fått meg en Moog Grandmother, som jeg syns er skikkelig kul. Den har for eksempel en fjærklang, som er spesielt for en sånn synth, men veldig fett. Moog har jo et karakteristisk sound, og at den er analog er både utfordrende og gøy, fordi det ække bare å klikke på no’ presets, lissom. Lenge har jeg hatt litt jamme-skrekk… Men egentlig handler det bare om at noen folk møtes og prøver å skape noe sammen. Derfor er jeg skikkelig glad for at Åsmund Skuterud spurte om jeg ville være på klubbjam! Det ligger et stort ansvar på å bassrollen i en klubbmusikksetting, det er sjukt lærerikt å jobbe med det – prøve å få ting til å groove så folk vil danse.
Det er ganske annerledes å stå på en scene og vite akkurat hva du skal gjøre, kontra å bare møte opp med Moogen i trillebagen. Man lytter kanskje på en annen måte, gir og tar plass, prøver å catche andres musikalske idéer og holde på egne. Jeg syns klubbimprojam er skikkelig spennende, og kan være veldig suggererende – plutselig har man stått der i flere timer og klokka er tre og alle skal hjem.

Det er et veldig levende ungt musikermiljø i landet nå, med mange kryssende prosjekter og spennende samarbeid, og stadige konserter. Beskriv en vanlig uke. Og er det viktig for deg å skille mellom jazz og pop og andre stilarter, eller er musikken fri?
— Ja! Enig. Det er skikkelig gøy, og det er så mange flinke folk!! Jeg syns det er spesielt å kjenne så mange som jeg syns er så flinke og som jeg ser opp til musikalsk. En vanlig uke kan bestå av øvinger, konserter, skole, loking og jobbing. Av faste holdepunkter har jeg pianoelever på Holmlia, og tar noen masterfag på Musikkvitenskap. I fjor gikk jeg også Live Electronics på NMH som førte til prosjektet Nothing Personal – et prosjekt med Dorothea Økland og Thea Emilie Wang. De siste åra har det også blitt masse reising og konserter med Fieh. Det er dritgøy. Jeg er sjukt glad i den gjengen! Når det kommer til stilart, vil jeg at musikken skal være fri! Det er egentlig sjelden jeg kommer i en situasjon hvor det er uttalte strenge sjangerrammer… Ofte opplever seg at man kan trekke inspirasjon fra artister og band i helt andre sjangere enn det man driver med sjøl…Og hva er en sjanger lenger, lissom? Det er så mange crossovers at det nesten kan diskuteres hvor nyttig sjangerbegrepet er? Kanskje en brannfakkel her på tampen, jeg vet ikke. Dersom «erre jazz»-spørsmålet dukker opp i en samtale, moonwalker jeg meg uansett stille og rolig ut av situasjonen.

*

Andreas Rukan
Født og oppvokst: 1995, Toten
Instrument: Bass
Band: Fieh, Marie Løvås, Koala Queen, Vegard og Ivar Band, Ma Jester

Fortell om Ola!
– Vi har spilt sammen i mange år og spiller sammen i flere prosjekter – det betyr veldig mye at vi har gjort det, at vi har snakka mye om det å spille sammen, med tanke på time-ting og beat. Vi har gått mange runder og testa ut forskjellige ting. Nå kjenner vi hverandre såpass godt at jeg veit hvor Ola ligger. Det enda mer trygt, vi kan utfordre hverandre og gjøre uventa ting som begge catcher.

Hvordan starta du med bass?
– Jeg hørte Beatles og Paul McCartney og sånn, og da var det ikke så mye tvil. Men vi hadde også en prosjektgreie på barneskolen hvor Bjørn Holm kom, og da mangla de bass, og det var litt av grunnen. Det var noe jeg bestemte meg for med én gang, jeg tenkte ikke noe mer over det. Også var det bra musikkmiljø på Toten, den nærmeste naboen min var Hallvard Gaardløs som var dritbra og et par år eldre, og jeg så veldig opp til ham. Det var miljø for musikk og ikke noe annet å gjøre.

Hva betyr det å ha hatt Fieh fra tidlig av?
– Det er en veldig privilegert situasjon egentlig, å ha noe man har troa på og som egentlig går bra hele veien. Det er en god støttestein når man kommer til en by fra landet. Det er ikke bare Fieh heller – åtti prosent av de jeg spiller med i dag er de jeg spilte med på ungdoms- og videregående. Det er en kul greie, at det er så mange fra Toten som driver på med det.

Hva har det å si for spillet i Fieh?
– Jeg føler at man har en annen forbindelse når man har vært venner i veldig mange år, gått gjennom mange av de samme tingene og delt opplevelser sammen. Man skjønner ting på en litt annen måte. Når jeg ser på de jeg ser opp til, sånn som Beatles, hvor mye de spilte sammen…. det ville ikke vært det samme om de ikke også hadde brukt så mye tid sammen. Jeg alt handler om å gi det tid. Selv om jeg liker å spille i nye konstellasjoner er det ingen ting som slår å spille med de jeg spilte da vi var ungdommer.

Hva driver du med ellers for tiden?
– Jeg er mer interessert i låtskrivning, å skrive musikk som berører folk. Det er nok det jeg bruker mest tid på akkurat nå.

Skriver du til spesielle ting eller er det låter du ikke vet adressen på også?
Litt begge deler, men det har vært mye til Marie Løvås, som vi skal spille inn nå. Jeg skriver i det hele tatt til mye forskjellig, til rockebandet og til Fieh og alle bandene jeg spiller med. Jeg hadde ikke giddet å bare spille bass i et prosjekt i lengden, det må være noe tyngre der. Det er det som driver meg mest.

Var det det som fascinerte deg med McCartney?
– Det var hele greia. Når jeg hørte det, og kjente hvor mye den musikken påvirka meg, tenkte jeg “shit, hvis noen kan få til det skal jeg drive med dette her”. Jo bedre musiker du blir og jo mer du skjønner, jo mer liker du beatles. Føler jeg i hvert fall. Du skjønner hvor bra det var på alle mulige måter.

Har du tenkt mye på ham som bassist også?
– Er du gæren, han er en av de største for meg og preger både hvordan jeg spiller rockebass og mer melodiske ting. Det er helt ekstremt bra. Jeg har sikkert lært en del av hvordan han gjør oppganger og nedganger, forskjellige melodiske måter å spille på. Men det er mer tilnærminga i spillingen hans jeg ser opp til, mer enn akkurat hva han gjør.

*

Thea Arnesdotter Lien
Født og oppvokst: 1994, Torpa, Nordre Land
Instrument: Korist
Andre prosjekt: Kun involvert i Fieh – går siste året master i Religion, Society and Global issues ved MF Vitenskapelig høyskole i Oslo. Skal i utgangspunktet skrive masteroppgaven min dette året.

Foto: Maja Brenna/Øyafestivalen

Fieh hadde den beste konserten på Øya i år, som nest siste band på hovedscenen. Men spillejobben fikk dere dagen før. Hvordan opplevde du det døgnet?
— Livets beste og rareste døgn! Jeg var hjemme i leiligheten og lagde middag, da det poppa opp en melding på mobilen fra bookingfyren vår om at det var blitt en ledig spot på Øya, og spørsmålet var om vi kunne dekke den spotten!? Også tenkte jeg haha hæ, sjukt gøy, men det skjer jo sikkert ikke fordi vi var jo spredt over hele landet, og Sofie var jo i Berlin. Det er ganske mirakuløst at vi klarte å samle hele bandet på så kort tid, og det føles vel egentlig litt som om det aldri skjedde, fordi det skjedde så fort! Det kom heldigvis masse folk selv om de hadde forventa, og kanskje ønska seg, noe helt annet, og det kjenner jeg meg veldig, veldig takknemlig for. Vi fikk også hjelp av masse snille og dyktige folk, det kombinert med et sjukt bra og støttende publikum gjorde det til en fest

Bandet later til å ha en flat struktur der alle har like mye å si for helheten. Hvordan var det dere kom frem til bandets sound og koreografi? Det virket ferdig og klart helt fra de første småkonsertene jeg så med dere.
— Jeg føler det er en viktig greie i bandet at alle bidrar og former musikken underveis i prosessen – jeg tror det fører til at alle føler et slags eierskap og blir tilfreds med hvordan det musikalske resultatet blir. Vi er jo en stor gjeng, og det føler jeg vi klarer å benytte oss av og bruke det på en god måte. Sånn koreografimessig må det sies at etter vi så (og gråt oss gjennom) Solange-konserten på PiP, så var det ingen tvil om at det måtte mekkes noen moves! Jeg anser meg sjøl som en relativt dårlig danser, og koreografien står i stil med mine danseferdigheter sånn i vanskelighetsgrad, og det syns jeg egentlig er en veldig god ting. Det er koreografi alle kan bli med på hvis de føler for å danse litt, og det pleier å slå an på konserter med noen moves. Særlig når Lyder blir med, han er en stjerne! I tillegg er Solveig en dancingqueen, og det hjelper jo.

Er det veldig annerledes å skulle utgi musikk på internasjonale Decca enn å holde på med den samme musikken på NMH-kvelder og små norske festivaler?
— Det er så klart litt annerledes, bare det å få gitt ut plata blir jo en slags forandring. Men målet er jo fortsatt å spille og gi ut bra musikk og å ha det fett sammen. Vi har vært sjukt heldige, og fått lov til å reise til, og spille på mange fete steder. Men lenge leve de norske festivalene, Fredvika i Gjøvik og Trænafestivalen ifjor sommer er en av de beste festivalminnene jeg har, og jeg håper vi fortsatt får muligheten til å spille masse på norske festivaler, store og små!

*

Edvard Synnes
Født og oppvokst: 1995, Lørenskog
Instrumenter: Rhodes, Hammond A100, div. synther
Andre prosjekt: Mia Berg, Masåva

Fieh har gjort veldig mange konserter nå, lenge før debutalbumet blir utgitt. Har materialet forandret seg underveis? Har har du noen tanker om å fremføre låter som folk ikke nødvendigvis «kan» fra før? Og er det ikke på tide med noen nye låter i settet snart?!
— Siden albumet ble spilt inn i løpet av 2017 har låtene forandret seg ganske lite egentlig. Heldigvis er det en god del rom for variasjon i hver låt, så det spilles ikke det samme hver gang. Sånn har det vel alltid vært. Noen låter er selvfølgelig også strammere enn andre. Det er selvfølgelig kult når publikum gir uttrykk for at de har hørt låta før, men synet av folk som får kick av noe de ikke har hørt er enda kulere. De får glede seg til plata! Et par nye låter er ankommet settet ila sommeren, og flere er på vei inn as we speak!

Jazzfunksounden er veldig basert i 70-tallet, og nusoul på 90-tallet, likevel føles Fieh veldig 2019. Har dere diskutert dere frem til sound, eller kom det naturlig?
– Jeg tror soundet har kommet veldig naturlig av de enkeltes referanser og spillemåte. Synthene er vel kanskje det som er mest i 2019-land, sammen med meget hippe trompetLyder!

Du deler nå også keyboard-krakken i det flotte visepopbandet Masåva med Anja Lauvdal. Slik arbeidsdeling virker bærekraftig og moderne. Funker det? Si noe om de flotte låtene i det bandet da!
— Det er veldig gøy å være med i Masåva. Selmas låter og spilling generelt er nok noe av det fineste jeg vet om, for å ikke nevne Martin og Øystein i kompet! Kremgjeng. Det er sånne låter man sitter like mye og nyter fra lytterperspektiv som musiker når man spiller de. Jeg tror pianistløsningen funker kjempefint i form av at de får to forskjellige musikanter til å bidra på sin måte, samtidig som det også blir lettere logistikkmessig med tanke på å ha med en «fast» pianist uten at den også må ta på seg driftansvar i bandet. En ære å dele keyboardkrakk med Anja!

*

Lyder Øvreås Røed
Oppvekststed: 1994, Bergen
Instrument: Trompet, flygelhorn, kornett og perkusjon
Band: Fieh, Slow is the new fast, egen kvintet, Mosambik, Bangkok Lingo, Passe Planta

Du kom inn i Fieh på høyskolen. Hvordan?
– Det var Jørgen som fikk meg med i Fieh. Jeg bodde med ham og gikk på folkehøgskole. Jeg har alltid hatt kick på sånn musikk de spiller, men akkurat der og da var det ikke det jeg jobbet med. Den første tiden på NMH handlet om å finne meg selv, i mangel på bedre uttrykk. Men når jeg spilte med Fieh skjønte jeg at det ikke var noen band som var helt sånn, som hadde den positive energien jeg følte i så stor grad på. Jeg vet ikke om jeg så dem live før jeg ble med, jeg tror ikke de spilte så mange jeg hadde mulighet til å dra på.

Kan du si litt om å få en enkeltblåser til å passe inn i et band på den måten?
– Det har vært en jobb å finne ut av, og som jeg fremdeles prøver på. Når man bare er én må det man gjør være veldig sterkt, enten melodisk eller perkussivt, og jeg må legge meg andre steder enn jeg ellers ville ha gjort. Det blir ikke blåserrekke, liksom. Da jeg ble med i bandet var en rekke der, men så falt den fra hverandre og jeg ble igjen. Plutselig sto jeg der og var en enslig trompet med et soulband og lette etter inspirasjon rundt omkring på hvordan jeg skulle løse det, i gamle forbilder som Roy Hargrove eller andre ting. Det er heldigvis en god del rundt omkring hvor det er blitt brukt. Og så har jeg forsket selv da vi var i studio med i Electric Lady fikk jeg tips på instrumentbruk og sånn. For at det skal låte bra når man bare er én må man kanskje veksle mellom trompet, flygelhorn og kornett. Og så må man ha en lydmann som skjønner greien, at jeg ikke skal blåse kjempesterkt. Om jeg spiller svakt, med god intonasjon og time og fyldig klang, så låter det bra. Og flygelhorn låter som regel bedre enn trompet sammen med elektriske instrumenter.

Styrer den erfaringen, å måtte tenke så mye på sound for at det ikke skal låte teit, deg i en retning i andre settinger hvor det er vanligere med messinginstrumenter?
– Jeg blir hele tiden konfrontert av meg selv. Skal vi spille inn eller spille live med Fieh, er det mange som hører det og trompet tar mye fokus. Så om det jeg gjør er ok minus er det ikke godt nok, da bør jeg heller la være å spille. Det må være fett. Når man spiller jazz til vanlig er det ikke alltid at man tenker så mye over det. Ikke alle fraser må være livets frase, man kan spille noen kjedelige og så spille en killer. Der er veien målet, men det er det ikke i Fieh. Jeg har ikke tid til å finne veien, jeg må bare vite det. Det påvirker også når jeg spiller i andre band. Vi skal spille inn en ny plate med Slow, og musikken jeg skriver er blitt mye mer beatorientert. Sånn er det blitt, men det er en god ting.

Kan du fortelle om perkusjonskicket ditt?
– Ja, når var det størst, a? Det er forsåvidt fremdeles kick, jeg har kjøpt bongos, forskjellige shakere, maracas og tamburiner. Det startet mest som et behov for å ha noe å gjøre. Jeg spiller ikke så mye i Fieh, og i Bangkok Lingo er det også mye tid hvor man står og venter på neste solo eller neste head. Det er vel et behov for å være med i bandet. Først trodde jeg at jeg kunne det, og så viste det seg at jeg ikke var like god som en proff perkusjonist, og så måtte jeg øve og finne ut av ting. Det har smittet over, jeg har tatt det med i ulike ting, og så har det blitt ting jeg kan ta med tilbake i Fieh. Jeg har kult den litt med bongos i det siste for å slippe frakt, men det er kanskje sånne ting vi kan sette på rideren nå. Men jeg tenker jo at siden jeg ikke spiller hele tiden kan jeg spille på en gong, eller bongos, eller andre ting de som spiller hele tiden ikke har armer til. Lysten til å være med hele tiden driver meg, det er derfor jeg også danser litt. Jeg tror nok innerst inne jeg skulle ønske jeg spilte et bandinstrument.

Det virker som at det der er en greie for nesten alle dere som ikke er med i kompet – dere finner andre ekstraoppgaver hele gjengen.
– Ja, det tror jeg gjelder i aller høyeste grad, at alle har lyst til å være med hele tiden. Det er vanskelig når man spiller trompet, det går liksom ikke. Men det kommer også mye kult ut av at det er såpass vanskelig, at man må kverne på noe. Til slutt kan man ene opp med noe som er spesielt. De få blåsertingene på platen har jeg brukt utrolig mye tid på å finne ut av, og det er en helt annen prosess enn den andre musikken jeg lager. Jeg kan skrive fire låter på tiden det tar å finne ut åtte takter med Fieh. Selvfølgelig blir det ikke alltid kult, men jeg prøver å bevege meg i den retningen.

Hvordan har du opplevd konsertscenen dere har vært en del av?
– Jeg har ikke nødvendigvis følt at vi er en del av én spesiell klikk. Til nå har vi spilt mye forskjellige festivaler, og det er forskjellige folk som spiller der. I Oslo syns jeg det er fine musikkmiljøer og vi koste oss masse på skolen, men for meg er jo Fieh en plattform i seg selv som gjør at vi møter nye mennesker fra andre steder. Vi er åtte stykker og det blir sin egen greie. Noen har studert andre fag på universitetet, de fleste gikk på NMH. Det linker ut til forskjellige miljøer.

Har det vært en måte å unngå bobla på?
– Det er fint å ha det mangfoldet. Om alle hadde gått på musikkhøgskolen hadde det vært intenst. Det er deilig å ha noen som opplever andre ting, det gir noe til totalen. Det var utrolig befriende da jeg først begynte å spille med folk utenfor NMH, det var deilig å slippe den atmosfæren. Ting du spiller blir lett knyttet opp til utdannelsen, men om du spiller med noen utenfor, handler det bare å spille, ikke om å analysere.

*

Jørgen Kasbo
Født og oppvokst: 1994, Skiptvet
Instrument: Gitar
Andre prosjekt: Sparkx, Freddie Panda og Hånd i Hånd

I alle år er det blitt snakket veldig mye om Jazzlinja i Trondheim, men jeg vil si det virker å være et meget fruktbart miljø på NMH de siste årene. Hvordan var det å studere der?
— Jeg trivdes veldig godt med å studere på NMH. Mange kreative sjeler og spennende folk som var målrettet og særegne i sin stil. Noe som kanskje var frustrerende for en førsteklassing som ikke helt visste hvor man ville gå, men etterhvert noe som ble veldig positivt og viktig for den musikalsk utviklingen.

Funk-gitar handler veldig ofte om å holde tilbake og konsentrere seg om noen uhyre velfungerende licks. En del av rytmeseksjonen, kanskje. Samtidig har man skolen med evigvarende, hårete elgitarsoloer i Isley Brothers. Hvor stiller du deg i denne estetiske spagaten?
— Jeg tror det som er viktigst og gøyest for meg i dette prosjektet så langt er å spille ting som bidrar til beatet i musikken. Gitarinspirasjonene mine er vel John Scofield og Kurt Rosenwinkel så hvordan jeg snubla inn på noe som blir betegnet som funk-gitar er jeg litt usikker på. I den estetiske spagaten når det kommer til funk-gitar så heller jeg vel mest mot funk fra 70-tallet som låter skittent og sexy, og jeg kan like syrete gitarsoloer som varer i 10min fra samme tiår. Selvom det er lite som slår gitarsoundet på Etta James’s «I’d rather go blind» fra tiåret før.

Gitarsoloen din i «25» ble jo søren meg det drivende narrativet i musikkvideoen. Hvordan liker du å jobbe med denne delen av musikkbransjen?
— Det er jo spennende å være med på sirkuset rundt musikken som musikkvideoer ++, men jeg vil vel si at jeg trives best i studio og på konserter. Samtid så er vi ekstremt heldige som har muligheten til å jobbe med så dyktige og flinke mennesker som kan den delen av musikkbransjen utrolig godt så jeg synes det er veldig spennende å lære om den og prøve ut forskjellige ting. Absolutt noe jeg liker mer og mer.

Er det noen norske gitarister i jazz (eller pop)historien du har studert med ekstra interesse?
— Av norske gitarister så har jeg vel hørt på og studert Lage Lund mest tror jeg. Selvom han har tilbragt fleste av sine dager i USA så vil jeg jo si han kan regnes som en norsk gitarist, haha! Og Markus Lillehaug Johnsen fordi han har den diggeste og frekkeste timen i Norge.

Tekst Audun Vinger og Filip Roshauw