Now's the time

NTT: Karin Krog rapper mot digitaliseringstyranniet

Også i dette nummeret: Hubro-general Andreas Risanger Meland blir Sildajazzsjef, Geoff Dyer kommer innom Oslo og Stavanger og vi har hørt på Don Cherry.

God ettermiddag alle sammen, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagssirkulær med nyheter, intervjuer, konsertanbefalninger og skriverier om norsk jazz og omegn. Er du abonnent på Jazznytt? Det kan vi varmt anbefale – vårt nyeste nummer gir deg god oversikt over plater det er verdt å høre, vi har snakket med folk som Maria Kannegaard, samtlige medlemmer i Fieh, Ida Løvli Hidle forteller om trekkspillet sitt og vi minnes Miles Davis med en rekke mikro-essays og annet snask. Det anbefales!

Men la oss for en gangs skyld gå mer eller mindre rett på – for dæven døtte, hør på denne, da! Karin Krog er ute med singelen “Digi-Mareritt”, som handler om utfordringene det digitale samfunnet har å by på – og som både kan sende tankene tilbake til de eksperimentelle hjørnene av Krogs karriere, til Lars Kilevold-rap, kanskje også til hverdagsbetraktningene til Emile The Duke eller til folkelige protester fra folk som simpelthen har fått nok av forjævligseringa. Det er lett å bli blasert av all musikken som kommer, men denne her har NTT fått en rekke henvendelser om i løpet av uka, og så godt som alle vi har støtt på har nevnt den. Krog er jo også konsertaktuell med sin første gig på Blå noen sinne – en konsert som egentlig skulle blitt avholdt i slutten av august, men som ble utsatt på grunn av ekstremvær. Det var mange grunner til å endelig slå på tråden til sistebossen i norsk jazz.

Hei, Karin – når du kommer til Blå i neste uke, spiller du med The in-between-times – fortell litt om den trioen!
– Det er en trio jeg har hatt i ganske mange år nå, med Staffan William-Olsson og Terje Gewelt. Vi har holdt sammen og det er en veldig fin konstellasjon å jobbe med. Jeg trives veldig godt med dem og vi har jobbet mye rundt omkring. Det finnes en slags forklaring på navnet – plateselskapet mitt heter Meantime Records – og bandet mitt på nittitallet ble The Meantimes. Det er med Bjørn Alterhaug, Vigleik Storaas og Tom Olstad. Men i og med at de bor langt fra hverandre, og siden det er dyrt å reise, har det vært behov for et annet band jeg også kan spille med. Det oslobaserte ble dermed hetende the in-between-times. Det er veldig greit å ha to grupper å jobbe med om hverandre, og i høst skal jeg ut med The Meantimes.

I trioen spiller du med gitar og kontrabass. Finnes det noen instrumenter du syns det er mer interessant å jobbe med stemme over enn andre? Eller som det er lettere å jobbe med?
– Ja, jeg vet ikke om noe kan kalles lett – men vi har for eksempel ikke trommer. Det blir en annen stemning, vi blir også skjerpet, for vi må holde rytmen selv, haha! Det krever veldig mye av musikerne, blant annet bassisten som blir sittende med det mer alene. Men det fungerer, og det er behagelig å synge i en sånn setting.

– Er det å spille på Blå noe du ser på som spesielt? Det føles på en måte som en begivenhet – eller et kryss i taket – at du spiller der for første gang nå.
– Ja, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har vært der før. Jeg husker gamle avisartikler hvor det ble beskrevet som den fineste jazzklubben i Europa – da lurte jeg på om folk har vært på Ronnie Scotts og sånn, altså. Jeg vet ikke. Men grunnen til at jeg ikke har spilt der før, er så enkel som at jeg ikke har fått en invitasjon. Det skal bli hyggelig å komme dit.

– En god del av materialet i både trioen og kvartetten din dreier seg om standardmateriale. Hva er det du ser etter i en låt når du velger den ut?
– Det viktigste er en melodi som er bra, også må jeg like teksten – at det er en story der, at den har noe å si.

Leter du etter nye fremdeles?
– Ja, i det som kalles standard-låter finnes det fremdeles så mange som er utenfor allfarvei. Det er ganske spennende å gå inn der og finne ting som ikke er så mye spilt. Det er en ting jeg synes er litt artig å gjøre noe med. Men det er ålreit å ha noe originalt materiale også.

– Trio-konserten på Blow Out-festivalen, med Paal Nilssen-Love og Ole Morten Vågan var et av fjorårets store høydepunkter. Et flott møte ute i det fri, men også med et knippe av jazzarvens kanskje aller sterkeste og mest elskede låter. Så mye musikk som kan oppstå akkurat der – er det noe mulighet for gjentagelse av det bandet, tror du?
– Ja, vi håper jo at det kommer noen invitasjoner, haha! Det kunne vært hyggelig å få gjort igjen, det var veldig artig. Det er også krevende, du har jo bare bassen å holde deg til rent melodisk, men det gikk veldig bra med Vågan. Det var i det hele tatt en utfordring for alle tre – men det var moro.

Så det er bare å høre det også? Jeg får i det hele tatt inntrykk av at du er åpen for å gjøre en rekke ting, fritt og innenfor andre uttrykk med folk nedover i generasjonene, og at det mest av alt dreier seg om å ta kontakt?
– Ja, det er artig og jeg har jo gjort veldig mye forskjellig. Det er fremdeles interessant å samarbeide med folk og nye generasjoner – kanskje man lærer noe!

Trangen til det å jobbe med veldig distinkt låtmateriale fra for eksempel standardarven og det å spille mer “fritt” – er det ting som kommer og går litt?
– Ja, det stemmer nok. Men det kommer litt an på hvilke oppgaver du får tildelt, hva som skjer og hva som er mulig å gjøre. Det er handler om hva man prøver å gjøre i prosjekter og hva det er plass til. Det er ofte utfordrende å gjøre de litt friere tingene. Du kan ikke bare gjøre det hvor som helst, det kommer an på spillested, publikums mottagelighet. Jeg har ikke lyst til å gjøre noe som publikum ikke vil høre, det har jeg egentlig gjort nok av. Du kan ikke tvinge ting på folk.

En interessant ny kontekst å oppleve deg i, og som NTT har fått et rekordantall henvendelser om denne uka, er låta “Digi-mareritt”, som du slapp på strømmetjenestene for en uke siden! Hva i alle dager er bakgrunnen for denne låta?
– Jeg har en venninne, Beth Boysen, som jeg gikk på skole med og som jeg ikke har sett på en stund, men plutselig dukket hun opp i livet mitt igjen og hadde skrevet noen tekster. Jeg syns denne var morsom, og har sett på den lenge, tenkt at jeg måtte gjøre noe med den. Men hva kunne det være, kanskje det kunne bli en slags rap? Så ble det det, med litt elektronikk og sånn. Det er liten betraktning om livets digitale sider, og er ment å være litt humoristisk. Det er veldig morsomt, jeg gikk altså på folkeskole med henne, og så kunne vi samarbeide nå. Den er “et humoristisk blikk på dagens digitale utfordringer”, haha!

Teksten er innom en del forskjellige aspekter ved å leve digitalt i økende grad, sånn som streaming og nettbanker. Er det noe du kjenner deg mer igjen i her enn andre ting?
– Nettbanken er én ting, ja, og at det er vanskelig å komme til noen og snakke med noen i banken. Om man for eksempel får en sjekk i utlandet, det kan jo fortsatt skje, hvordan gjør man det? Det blir liksom litt vanskeligere enn det var før. Men man får jo lære seg så mye man kan av disse greiene. Det er forskjellige generasjoner, noen har fått det litt tidlig og har vokst med det, mens andre har fått det sent. Det jeg vet, er at det er mange som har problemer med det.

Er det du som står bak musikken i bakgrunnen?
– Ja, det er husproduksjon.

Hva slags programvare og sånn er det du bruker når du holder på med denne musikken?
– Det er hemmelig! Denne låta kommer ikke på plate, den går bare rett ut. Digitalt.

Det er en positiv side med den nye virkeligheten.
– Ja, det er egentlig litt ålreit å kunne gjøre det på denne måten. At man bare kan legge det ut, at man ikke trenger å presse plater. Man må se på de sidene. Men det er også nye ting man må lære seg i, forskjellige aspekter med produksjonen, hvordan musikken skal anvendes her og der, det er en prosess som jeg holder på å lære meg.

Vi – og tilsynelatende mange andre – håper i hvert fall det kommer flere sånne enkeltlåter også!
Det kan hende!

 

Men hva skjer med Hubro? Andreas Risanger Meland er ny Sildajazz-sjef

Andreas Risanger Meland har fått ny jobb som sjef i Sildajazz, men forsikrer norske fans av Åpen Klasse om at labelet Hubro vil fortsette å fly høyt. Foto: Håkon Nordvik

Ukas, og en av årets, største nyheter i kategorien nyansettelser er at Andreas Risanger Meland er ny sjef for Sildajazz i Haugesund. Meland har i en årrekke jobbet for Grappa, og er blitt en meget sentral skikkelse i norsk jazzplatebransje. Da tenker vi kanskje særlig på hjertebarnet hans Hubro, et av de jazzselskapene som har fått til såpass distinkte ting at det dobler som adjektiv eller som et slags sjangerbegrep, som feirer ti år denne høsten. De siste årene har gjenopplivningen av det tradisjonsrike norske plateselskapet Odin også begeistret, med viktige reissues og nye norske jazzutgivelser. Nå er det altså nye ting på tapetet – og hva skjer da med alle de andre greiene? Vi ble i det hele tatt svært nysgjerrige på hva som er planene fremover.

Hvorfor Sildajazz nå?
– Det passer veldig bra med horoskopet. Det handler om at jeg bor i Haugesund, at jeg har gjort det i ti år og at fremtidsutsiktene i platebransjen blir stadig tynnere. Det er ikke så vanskelig å se. Jeg tenkte at på et eller annet tidspunkt vil det være vanskelig å ha den jobben jeg har som fulltidsjobb, og da ville jeg helst finne meg en annen jobb som var relevant for meg. Akkurat denne jobben er en jobb i Haugesund som jeg håper kan passe for meg. Når jeg hadde sendt inn den første søknaden, føltes det ganske bra.

Går det an å si noe om hva slags planer du har for festivalen før du tiltrer?
– Det er en festival som allerede er over 30 år gammel, som har lange tradisjoner og sitt eget preg. Mye av det må med videre. Men det er også en festival som er moden for fornying, og det virker som at det er mange som er enige med meg i det. Tanken er vel å beholde det meste og forsøke å utnytte potensialet i festivalen enda bedre. Jeg ønsker at programmet skal være bredt og bra. Og når jeg sier bredt, mener jeg også at det skal være rom for de små tingene.

Hvor viktig er det egentlig for en norsk jazzfestival å skille seg ut fra andre jazzfestivaler?
– Det er et godt spørsmål. På en måte tror jeg alle festivalene har dette i bakhodet, at de ønsker å skille seg ut for å ha noen kvaliteter som er unike, men de kan også fremstå like utenfra. Det er uansett en viktig motor å prøve å finne de unike tingene, og i det større bildet er festivaldød blitt et begrep. I det perspektivet er det å skille seg ut blitt enda viktigere.

Du har blant annet bakgrunn i miljøet rundt Safe as Milk-festivalen i Haugesund. Det er en gjeng som har preget musikklivet på mange måter, og som jeg opplever har et meget markant avtrykk i alternativscenen, for eksempel i Oslo. Hva er det med Haugesund egentlig, og hva tok du med deg fra det miljøet?
– Om man ser på ting med lupe, vil man se det finnes sammensetninger av folk som preger Oslo fra det miljøet. På vegne av Safe as Milk, tror jeg det dreier seg om at det var veldig utviklende å samle seg som outsidere. I Haugesund var vi på en måte utafor, men vi fikk allikevel til å skape noe. Da får man veldig troen på at alt er mulig, og om man tar det med videre til en storby, er det produktivt, for der er alt mulig, i mye større grad.

Men hva skjer med Hubro når du blir festivalsjef?
– Det har vært en av de tingene som har plaga meg mest i innsovningssprosessen på kvelden. Jeg føler meg veldig knytta til jobben i Grappa, det er 15 år som har preget meg som person i stor grad og hvor jeg mot alle odds har hatt utrolige muligheter – i en tid hvor mye har gått ad undas i det som på dette tidspunktet nesten er rart å kalle en bransje i det hele tatt. Hubro er topp-eksemplet på friheten jeg har hatt, det er blitt min baby og jeg opplever at det aldri har gått bedre. Anseelsen er fantastisk, artistene får jobber på stadig nye plasser – det er et mot alle odds-fenomen, den Hubrosfæren. Tanken er at Hubro fortsatt skal fly høyt. Planene fra 2020 er allerede lagt, og planen er at det fortsetter som før. Det som endrer seg er at jeg ikke har det som dagjobb, og jeg er nødt til å få inn flere hender for å ikke jobbe meg i hjel. Nå i høst er det jo tiårsjubileum, det skal feires med fine utgivelser og kosnerter i Oslo, Bergen og Haugesund, i tillegg til labelkvelder i Paris, London, Rotterdam og Berlin hvor Building Instrument, Bushman’s Revenge og Erlend Apneseth Trio. Det har vært veldig viktig for meg å si ifra om at disse feiringene ikke er en begravelse, men en fest.

En tidstypisk ting vi ble bevisste på, er at Hubro-tiårsfesten i Oslo på Victoria kræsjer med en konsert med Hubro-artist Erlend Apneseth Trio på Blå. Litt av et kræsj – er det denne typen kaotiske tilstander vi må forvente på Sildajazz i årene fremover?
– Nei, det er sant. For å ta det isolert er det en fantastisk bekreftelse – at det er mulig at det i det hele tatt skjedde. Men jeg gjør ikke booking selv, så jeg er fri for alt ansvar her! Men det er flott med Oslo som konsertby, jeg opplever det som en stor forskjell fra når jeg bodde i Oslo og når jeg bor i en liten by. I en liten by føler jeg et ansvar for å støtte kultturtilbudene, men i en større kan jeg meske meg uten å tenke så mye på ansvaret.

Men vil Hubro-tankegangen, som vi gjerne oppsummerer i ord som Åpen Klasse, med blandinger av improvisasjon, folkemusikk, elektronikk og et optimistisk syn på alle slags blandinger, prege bookingen?
– Jeg har på en måte en mye bredere smak enn Hubro personlig. Jeg liker Odd Nordstoga, for eksempel, men kunne ikke gitt ham ut på det labelet. Det er en krok av smaken min, men en brei krok, kanskje. På Sildajazz blir det annerledes. De som er aller mest interessert er ikke blitt betjent godt nok, barn og unge er ikke blitt det. Pensjonister er også en viktig aldersgruppe. I en by som Haugesund kan man grovt sett si at det fungerer slik: Folk flytter når de er atten, kommer tilbake etter at de de er tjuefem og så har de små barn til de er femti, og i den perioden konsumerer de ikke så mye. Det er helt andre hensyn å ta enn min smak. Selv om den vil spille inn og være viktig, selvsagt.

Du sier at Odd Nordstoga ikke kunne vært på Hubro, men det er ikke så vanskelig å se for seg heller?
– Nei, det kunne ha skjedd, selvfølgelig. Vi har mest holdt på med instrumentalmusikk, men han er for eksempel en veldig god gitarist, så det er ikke utenkelig å gi ut noe med ham. Men det der handler om at den identiteten Hubro er blitt, ikke fungerer like godt på alt. Det er en del av silingen jeg foretar når jeg vurderer nye prosjekter –  vil denne artisten tjene på Hubro? Og vil vi være tjent med det? Én ting er jo coveridentiteten, om man skal være på Hubro må man avfinne seg med en stram coverpolitikk, du må tåle håndskrift og fotoer, og det er for eksempel noe som ikke vil passe for alle prosjekter.

Kunne man laget Hubro for Barn?
– Noe av musikken vi har kunne helt klart passet for barn. Det har jeg erfart. Men det er vanskelig å nå barn i innspilt format med instrumentalmusikk. Live er en annen sak, da kan man lett nå dem, også uten klovnekostymer og sånn. Men det er faktisk noe jeg har tenkt på, det er noe som mangler. Jeg satt i et utvalg i Kulturrådet der vi vurderte prosjekter for barn, og det er noe som blir sett på som veldig viktig, men det er ikke mange søknader, ikke mange utgivelser – og det er enda færre som blir bra. Hadde jeg hatt det som dagjobb de neste ti årene er det noe jeg kunne snust på.

En liten stund etter intervjuet, tikket det inn en ettertanke fra Meland på mail:
Hodet fortsatte å spinne rundt et emne vi var såvidt innom da vi pratet tidligere i dag:
Det slo meg da jeg, omgitt av likesinnede i alle aldre, hørte Thurston Moore lese et personlig essay på et utrolig trivelig PUNKT-seminar i helgen:  i noen tilfeller, og kanskje i sterkest grad når man er ung, så handler noen store musikalske opplevelser om å føle seg sett. – Om å få bekreftet sin egen identitet. Jeg synes alle fortjener å bli sett. Folkefest og massekultur er utrolig viktig og bra fordi det fører folk sammen, og det å samles om noe er viktigere og viktigere i vår tid. Men et marked er samtidig upersonlig og i seg selv uten omsorg. Det ser ingen. Det ser bare muligheter for profitt. Hvis alle skal bli sett må det også være rom for de tingene som i en markedssituasjon blir sett på som totalt ubehjelpelige. Det er selvsagt, men det kan ikke sies for ofte.

 

Jazzrelevant forfatter til Norge: Geoff Dyer innom Oslo og Stavanger


Geoff Dyer er innom Norge i forbindelse med utgivelsen av essaysamlingen Vi er her for å dra et annet sted, og vi publiserer en av hans mange tekster om jazz og steder i den forbindelse.

Den britiske forfatteren og essayisten Geoff Dyer, mest kjent for sine eiendommelige, tørrvittige og innfallsrike reiseessays som inkluderer mange betraktninger om kunst og musikk og litteratur og klaging over trange flyseter, er i landet kommende uke, og har opptredener på Tronsmo i Oslo den 17 september og Kapittel-festivalen i Stavanger dagen etter.

For lesere av denne bloggen burde han være ekstra interessant på grunn av den magiske boka But Beautiful fra 1991, som henter sitt navn fra en amerikansk standardlåt, og som på svært poetiskmusikalsk vis dikter videre på forskjellige musikermyter som Bud Powell, Art Pepper og Thelonious Monk. Keith Jarrett sa om den at den er «The only book about jazz that I have recommended to my friends. It is a little gem with the distinction of being ‘about’ jazz rather than ‘on’ jazz. If closeness to the material determines a great solo, Mr. Dyer’s book is one».  Helt villt bra er den i hvert fall. Dyer skriver mye om jazz ellers også. Blogghalvdel Vinger hadde sceneintervju med ham om jazz og skriving på både da ennå uåpnede Vippa og Last Train for noen år tilbake, og hans tre valgte ønskelåter var et halvtimes strekk med hans favorittband The Necks, «Theme de Yo-Yo» med Art Ensemble of Chicago, og «Chenrezig» fra Don Cherry-plata Brown Rice.  Vi skrudde opp ekstra høyt, og de tre fantastiske musikkstykkene fylte rockebula så den ble til verdens beste jazzsted – slik Last Train gjerne føles de gangene det er jazz der inne. Men stikk gjerne noen hundre meter opp i gata for å oppleve Dyer på Tronsmo også!

 

Brown Rice på vinyl igjen

Ukas platelytt er Don Cherrys Brown Rice, som er ute i en feiende flott ny utgave.

Og apropos Brown Rice, tror du ikke den er kommet i en deilig gatefold reissue på LP? Altså, det låter bra på strømmetjenestene også, men det er noe spesielt med å ha musikk fra denne æraen i fysisk format, om enn ikke i det akkurat selvsamme fysiske formatet som i 1976. I utbrettomslaget følger det med to stykk liner notes fra Stanley Crouch, Cherrys solo i «Chenrezig» er transkribert, det er et sinnrikt «stereo mix diagram» over «Brown Rice», og et «graphic score» over samme låt. Men musikken, da, musikken! De fire stykkene er innspilt i to studioer i New York, og fanger Cherrys unike verdensmusikk og forståelse av alle verdeners musikk, noen ganger innenfor et jazzidiom som i medrivende, ja nærmest frihetsdansende  «Chenrezig» som endrer karakter på fabelaktig vis underveis, andre ganger mer åpent, som i transefremkallende «Malkauns» med Moki på tambura og noe nydelig bassing fra hans gamle våpendrager Charlie Haden. Våpendrager to, Billy Higgins på trommer, spretter rundt på skinnene slik bare han kan. Cherrys spill og synging settes også i kompaniskap med vital saksofoni fra Frank Lowe, og de andre medvirkede musikerne lager et helt eget rom, som gjør at man vil være i det for alltid, i hvert fall tre avspillinger på rad. Det er kosmisk musikk, men med røtter i veldig mange former for musikk, tonefarver og rytmisk jordsmonn.

Dyer skriver litt om Brown Rice i essaysamlingen Vi er her for å dra et annet sted, oversatt av Bjørn Alex Hermann og utgitt på Flamme forlag tidligere i år. I essayet «Balladen om Jimmy Garrison», som selvfølgelig handler om alt annet enn Jimmy Garrison, det var tittelen på en tenkt bok Dyer en gang hadde planer om å skrive om han som valgte å bli da alle de andre dro, men selvfølgelig skrev ikke Dyer noen ting, og det blir dermed et bilde på hva skriving og tenkning og visjoner kan gå ut på, for Dyer skal i dette essayet skrive om de kjente tårnene i bydelen Watts i Los Angeles, og han skriver godt om arkitekturen og han som lagde dem, Sabato Rodia, og hva de symbolisererte da han lagde dem og hvordan de oppleves i dag, nærmest som en sirkusattraksjon, eller snarere som kunstverk å regne – arkitektur som improvisasjon.  Tre iskremkjeks oppned i bakken, eller som det står om dem i Don DeLillos klassiske roman Underverden: «en slags virvlende, frisjelet støy, en jazzkatedral». Dyer er ikke ueffen i sine beskrivelser heller:

Jeg så tårnene – eller et bilde av dem i hvert fall – før jeg hadde hørt om dem, før jeg visste hva de var. De er i bakgrunnen på bildet på Don Cherrys album Brown Rice: skjelettaktige spir i silhuett mot skumringen, med Cherry i forgrunnen med trompeten i armkroken, iført gevanter som ikke bare virker panafrikanske, men pan-astrale. Alt i alt skaper den blålilla himmelen, Cherrys antrekk og de rakettaktige tårnene et inntrykk av at dette kan ha vært stedet Sun Ra ville ha valgt å skyte seg opp fra for å vende tilbake til Saturn.

 

Closeness

Og i anledning Ellen Andrea Wangs norgesturné med prosjektet Closeness, der hun i samarbeid med gitarist Rob Luft og trommeslager Jon Fält tolker, hyller og viderefører vibrasjoner fra Charlie Hadens musikk (les intervju med Wang om Haden og prosjektet her), har vi av forlaget fått tillatelse til å trykke innledningen til det tidligere nevnte essayet om Watts-tårnene, der Dyer i kjent digressiv stil heller skriver litt om nettopp Charlie Haden. God lesing, god jazzing, og god helg!

Jeg var tilbake i London den dagen det ble kjent at Charlie Haden var død i Los Angeles, byen jeg nettopp var kommet fra. Som en hyllest laget jeg et skilt (som jeg håpet minnet om banneret på coveret til det første albumet med hans Liberation Music Orchestra) og hengte det i vinduet mot gaten i leiligheten vår:

RIP CHARLIE HADEN 1937–2014
Jeg satte høyttalerne også i det åpne vinduet, vendt utover, og fylte gaten med musikk. Av frykt for at det som var ment som en hyllest, kunne bli oppfattet som sjenanse for omgivelsene, nøyde jeg meg med tre spor: «Lonely Woman» fra The Shape of Jazz to Come, med Hadens sørgmodige, melodiske bass-intro og bygdeguttens gledeshyl idet Coleman setter i sin første bluesdrenkte solo. Deretter «Ramblin’» (fra Change of the Century) med den jordnære,countryaktige soloen, som egentlig er en duett med trommeslager Billy Higgins, som holder hele greia lett og lekent gående. Det siste sporet var «Taney County» fra det første Quartet West-albumet, en rufsete og elegisk medley for solo bass: like lett på foten som en tenåringsjente, like gammel og klok som bestemoren hennes – og like grenseløs som himmelen over Missouri. I løpet av den åtte minutter lange soloen siterer Haden fra «Ramblin’»-soloen, som bringer oss tilbake ved å se fremover til neste Quartet West-album, In Angel City. Den skiva kom ut i 1988, men bildet på baksiden er tatt tredve år tidligere, da Haden var enogtjue. Han myser mot solen, bar overkropp, ser ikke akkurat atletisk ut, snauklipt og med armene rundt bassen. Bildet er klippet ut, så vi vet ikke hvem som  var sammen med ham eller hva som var i bakgrunnen. Det vi vet, er at fremtiden bare hørtes ut som den gjorde fordi Hadens bass gravde seg så dypt ned i jord og sjel i kjernen av Amerika.

I filmen Rambling Boy minnes Haden da han dro til L.A. i håp om å få seg jobb som jazzmusiker. På Tiny Naylar’s, en nattåpen drive-in-restaurant og stamsted for musikere, traff han Red Mitchell, som presenterte ham for pianisten Hampton Hawes. Dette førte i sin tur til at han traff – og spilte med – Art Pepper. (Et hint om hva som er utelatt fra livshistorien hans i denne uvurderlige, om enn noe overdrevent respektfulle dokumentaren, er åpenbart for enhver som kjenner Raise Up Off Me og Straight Life, selvbiografiene til henholdsvis Hawes og Pepper.)

Etter som han etablerte seg i L.A., begynte Haden å jobbe med Paul Bley, som spilte på Hillcrest med bandet sitt. En frikveld på Haig hørte han en altsaksofonist som fikk være med på en Gerry Mulligan-gig og spilte en solo som var så vill at han øyeblikkelig ble beordret av scenen. Haden var lamslått («hele rommet lyste opp for meg»), men den uønskede gjesten dro for fort til at Haden rakk å følge etter ham ut i natten. Da han begynte å forhøre seg om den mystiske musikeren, spurte trommisen fra Bleys band, Lennie McBrown, om fyren spilte på en plastsaksofon. Det gjorde han! Dermed tok McBrown med seg fyren til Hillcrest og presenterte ham for Haden. Navnet hans var Ornette Coleman. Etter gigen ble Haden med hjem til Ornette, der huset var så overfylt av musikk at det var vanskelig å få opp døren. De spilte hele dagen og natten etter. Litt senere traff han de andre entusiastene Cherry og Higgins (som hadde hatt Colemans samarbeidspartner gjennom lang tid, Ed Blackwell, som mentor). De begynte å øve inn Ornettes musikk sammen og spilte på Hillcrest (med Bley på piano) i oktober 1958. Så denne hvite gutten – født i Shenandoah, Iowa, oppvokst i Ozark-fjellene i Missouri – med countrymusikk i ryggmargen befinner seg plutselig i avantgardens fremste linje. Året etter skal kvartetten dra østpå, til Five Spot i New York, for å slippe løs formen på den jazzen som skal komme. Haden kommer til å se opp og få øye på Charles Mingus, Percy Heath, Paul Chambers – tidens store bassister – og bestemmer seg for at det er best han spiller med øynene lukket, så det bare blir ham og bassen, ham og musikken.
Tiny Naylor’s, ved krysset Sunset og La Brea, ble revet i 1984. Der ligger det nå en El Pollo Loco. Hvor lå Ornettes leilighet, dit han og Haden dro etter deres første møte på Hillcrest? Det nevnes ingen adresse i Rambling Boy eller i noen av de bøkene jeg har lest om Ornette. (Derimot er det mulig å lokalisere stedet på Wilshire der Bullock’s varehus en gang lå, der Ornette tjente til livets opphold ved å jobbe som heisfører.) På forsiden av coveret til In Angel City er det et bilde av Hillcrest med en liten plakat som annonserer for The Ornette Coleman Quartet. Den må ikke forveksles med den finere klubben ved samme navn, Hillcrest lå på Washington Boulevard, et kvartal øst for La Brea. Det er ikke bare det at den ikke er der mer. Ut fra de opplysningene jeg hadde fått, var det ikke mulig å finne ut nøyaktig hvor den hadde vært.

*

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Nå faller løvet!

Sanskriti Shrestha går inn og ut av tradisjonen, Fredrik Ljungkvist kommer med triodebut og Jo Fougner Skaansar leker med jazzen og poesien.

Now's the time

I Like To Sleep gir stafettpinnen vidare

I løpet av det siste året har Årets unge jazzmusikarar 2018, I Like to Sleep, vore på turné, fått mentorrettleiing og spelt inn plate. Fristen for å søke Jazzintro 2020 er rett rundt rundt hjørnet – 1. november.

Meld deg på vårt nyhetsbrev